Singulariteten

Singulariteten

Balsam Karam Singulariteten Roman

Oversat t fra svensk av Monica aasprong (mno)

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 3

Singulariteten © Balsam Karam, first published by Norstedts, Sweden, in 2021.

Published by agreement with Norstedts Agency.

Utdraget fra Canto General av Pablo Neruda er gjendiktet fra spansk av Morten Claussen og Christian Rugstad, 2022. © 2023 Solum Bokvennen 1.utgave, 1. opplag, 2023 Omslagsdesign: Tore Holberg Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Innkjøpt av Kulturrådet ISBN 978-82-560-2646-3 ISBN 978-82-560-2647-0 (e-pub) instagram.com/solumbokvennen facebook.com/solumbokvennen www.solumbokvennen.no

Til mor og far.

Alaa, Eman, Tania, Adel, Jian, Salam.

Kanskje, kanskje kan glemselen bre seg som en kappe over jorden og skape vekst og gi livet næring (kanskje det), som skogens mørke muld.

Kanskje, kanskje mennesket vil gå som en smed til den glødende essen, til slagene av jern mot jern, uten å tre inn i kullets blinde byer, uten å lukke øynene, uten å styrte ned i slukter, vann, mineraler, katastrofer.

Kanskje det, men min rett er en annen, min føde en annen: øynene mine er ikke her for å fange glemsel: munnen min gaper over tidens velde, og tidens velde, ikke bare en del av tiden, har hendene mine favnet.

Derfor vil jeg snakke med deg om disse smertene jeg ønsker bort, jeg vil tvinge deg til å leve mellom deres brannsår nok en gang, ikke for at vi skal stanse opp, som på en stasjon i avreisens stund, heller ikke for å hamre pannen mot jorden, eller for å fylle vårt hjerte med saltvann, men for å vandre vitende, for å berøre ærlighet med beslutninger ladet med mening til evig tid, for at hardheten skal bli en betingelse for gleden, for at vi, slik, skal bli uovervinnelige.

Pablo Neruda, Canto General

My first-born. All I can remember of her is how she loved the burned bottom of bread.

Toni Morrison, Beloved

PROLOG

Samtidig et annet sted akkurat idet lyset skifter til grønt og bilene langs en kystlinje gjør seg klare til å forlate byen og fortsette ut mot halvørkenen og klippene, beveger en kvinne seg saktere enn noen gang over bilveien, det eneste bortsett fra cornichen som holder havet i tømme og disen unna bysentrum og klippene.

Kvinnen er alene, leter etter barnet sitt.

Ansiktet er helt annerledes enn det var før og hvis noen roper navnet hennes snur hun seg ikke og svarer ikke nei eller la være på språket som ingen her forstår eller vil vite av; hvis de stopper møter hun ikke blikket deres og sier de vent svarer hun ikke hvorfor og heller ikke videre jeg har like stor rett til å gå her som deg, har du ikke forstått det?

Det er fredag og snart skal byen som nå er lettere porøs av varmen, fylles på med lyskledde turister ruslende langs matmarkedene fylt med stekt fisk og østers og shoppingstrøkene myldre gate på gate ut mot torget; fra det store varehuset vil turistene bevege seg bort mot museumsområdet og suvenirbutikkene som om de strømmet ut av et hull, og når de har

11

handlet ferdig fortsette til rosehagen og universitetet, bokhandlene og parkene og helt til maisselgeren som står alene i sola på hjørnet og de skrantende palmelundene der det kryr av katter som har søkt ly for varmen for så senere, når de har kjølt seg ned, å løpe langs fortauene og husveggene fram til en uteservering og bli værende der.

Lenger framme – helt der framme hvor en liten bakketopp sperrer for sikten og veien blir gjørmete i sporene etter grave­ maskinene som står og venter på at arbeidet skal begynne – står ellers de forlatte nybyggene av lys betong og stålstenger og et lite bibliotek som kun studentene er i stand til å finne.

Ja, et stykke bortover langs veien usynlig for de som fra universitetet kikker ut over grøntområdet og fakultetene står nybyggene halvferdige knapt nok med vegger til det som kunne utgjort en stue eller et soverom, et toalett et kjøkken en bod og som nå med gapene sine bare gir studentene som kommer sørfra ly mot vindene og regnet.

Om kvelden ruller studentene soveposene ut over betongen og setter koffertene som er det eneste de fortsatt eier helt inn mot veggen, sover tett inntil dem. Så våkner de til sola og morgendisen og drar kofferten gjennom gjørma opp til fakultetene, ser seg omkring. På dette tidspunkt er det ikke noen andre enn vaskepersonalet som går gjennom de tomme korridorene og ingen kafeer har åpent med nedsatt te og kaffe og gårsdagens smørbrød for en tier og ingen vakter spør hvor man kommer fra eller hva man gjør der og ingen setter veska si på den tomme stolen ved siden av, sier at den dessverre ikke er ledig. Studentene vasker seg under armene og mellom

12

beina inne på det store toalettet i den ene enden av korri­ doren før de setter seg i de myke stolene utenfor for å vente på det første seminaret, sovner, sover lenge.

Senere kommer de til å treffes rundt bålet ved soveplassen og snakke om hvordan man best kan få gjort den uferdige bygningen til et hjem – de kommer til å snakke om veggene som vil trenges og hvor de skal få blikkplater fra og hvem som kan mest om hvordan man skal bygge disse hjemmene og hvor de skal få skruene og boret fra. Studentene kommer til å snakke og le og før de legger seg åpne koffertene og pakke dem om, finne fram tørre sokker og en genser og gå opp til soveplassen ved veggen med lommelykter og bøker i hende.

Det er sensommer og fredag ettermiddag og snart skal en tom strand gi plass til at søppelet skal kunne bre seg ut over sol­stolene og parasollstativene og havet trekke seg mykt tilbake fra klippene og sivet; isselgerne skal puffe de skranglete vognene sine oppover bakken forbi palmene og grillkioskene og taxisjåførene dra en klut over setene og den sprukne frontruta, vente på at de dresskledde mennene skal vinke dem til seg og med noen ved sin side be om å bli kjørt bort fra ­cornichen. Snart – idet de for sikkerhets skyld legger en hånd på håndveskene sine og ser seg om etter barna som i vente på arbeidet på stranden har sovnet med sekk og rake i hånd – vil turistene fortsette på det brede fortauet opp mot den i skumringen opplyste cornichen og havutsikten er ubeskrivelig for den som kan kjøpe seg en middag og litt vin på en av

13

restaurantene langs cornichen; turistene vil sette seg der og be om mineralvann og kanskje en stor flaske husets, marinerte oliven med kapers og hvitløk og salte nøtter å trøye seg med bakoverlent med sensommerhavet opprørt og himmelen beksvart og matt over cornichen rett før den blir fylt til trengsel.

Kvinnen som leter etter barnet sitt har vært der, hun vet hvordan cornichen ser ut og kommer i kveld som alle andre fredags­kvelder siden barnet forsvant til å dra dit igjen og vente; kvinnen kommer til å betrakte jentene som åpenbarer seg fra ingensteds med mopp og klut i hendene og gå etter dem fordi de i likhet med den Forsvunne nærmer seg det som er sølt utover og gjør gulvet blankpolert rent igjen.

Hun kommer til å lete og se seg rundt på cornichen.

Langsomt uendelig trøtt kommer hun til å gå opp dit – bestemt og bærende på veska som om den er det mest dyrebare hun har kommer hun til å sette seg på en av benkene utenfor restauranten som barnet hennes jobbet på like før hun forsvant og der på cornichen holde kniven varm først i den ene så i den andre hånden.

Det er cornichen hun tenker på idet trafikklyset skifter til grønt og gatene inn mot sentrum mørkner og dypere skygger enn gårsdagens gjør henne usynlig; det er cornichen og jenta og grillkioskene og barna hun ser idet hun går ut og sakte begynner å bevege seg over veien – det er kelnerne i de svarte buksene og skoene sine og mennene som med ølglass i hendene stopper opp og roper etter barna.

14

I likhet med hvilken som helst dag har hun tenkt å fortsette mot torget, smuget og videre til plassen der grønnsaksselgerne allerede har begynt å stable opp melonene og steinfruktene (blomkålsbukettene med avbrukne kronblader og koriander som den Forsvunne alltid ville ha med hjem til smuget), men kan ikke lenger bevege seg, står stille midt i veien.

I dag føles verden annerledes liksom ny og klemmer hun på sårene runde og åpne gjør det ingenting om pusset siver ut like gultykt som før og mister hun hodetørkleet i veikanten hvor hun av trøtthet har lagt seg for å sove spiller det ingen rolle om hun finner det igjen – luften er like mettet som tom og akkurat idet kvinnen merker dette kjenner hun også nærværet av den Forvunne og kanskje også duften hennes ute på veien.

Hvis hun står her lenge nok – hvis hun med øyne og hender hardt lukket står blant bilene i en bønn så inderlig at forhåpning er det eneste som siver ut – vil kanskje den gud som en gang ga henne barnet, og så tok det, levere barnet tilbake.

Hvis hun ber kjære gud høyt nok mens brølet fra bilene tiltar og sola fortsetter uendelig stor jeg ber deg av hele mitt hjerte så finner noe kanskje sted som ikke har kunnet skje før.

Hvis hun så inderlig som mulig sier av alle mine barn og samtidig går ned på kne på asfalten var hun den jeg elsket mest kan noe hinsides forståelse kanskje bli til og barnet åpenbare seg som i en drøm.

15

Hun venter, hvorfor finner ikke drømmen sted?

I varmen kleber kneskålene seg til bakken og dovner bort, ved siden av henne ruller trafikken sakte forbi og blir borte.

I bilene setter barna seg opp og kikker på kvinnen – skjorten skinnende tynn og lys over brystene og langs ryggen en rift ned fra den ene skulderen, kroppen allerede avkreftet i sola og sensommervarmen og blodet inntørket i svarte flekker på buksebeina fra lårene ned mot vristene som er blåfargede og hovne helt ut til tærne. Hun virker uaffisert av de som vil at hun bare skal gå videre, og idet hun snur seg og fester blikket et annet sted er det likevel som om hun ikke ser noen ting av verden.

Kommer hun til å bli påkjørt spør barna, kommer hun til å dø her på veien spør de og foreldrene sier jeg vet ikke, kanskje.

I veska fins fortsatt de samme papirene og på plastsandal­ ene som er slitt mot gatene samme flisete remmer som risper vristen rød og faller av – rundt halsen har hun et av sjalene til jenta for hver dag mørkere og i bukselomma folde­kniven hun har med seg hvor hun enn går i byen; senere når plast­ sandalene ikke holder lenger skal hun gå barføtt opp til restaurantene og cornichen og når ingen ser henne klatre opp og ut til de av havet og himmelen svartnede klippene og rekkverket.

I dag er noe annerledes liksom dødfødt og kvinnen kjenner det idet hun slår knyttneven i panseret på nærmeste bil og klistrer et papir opp mot ruta:

16

Har noen sett min 17 år gamle datter, forsvunnet siden tidlig morgen den 1. mai. Hjelp meg å finne henne, hjelp meg å få rettferdighet.

Hun festet papiret under vindusviskeren og snur seg ikke da bilisten roper henne tilbake, bryr seg ikke om at han spytter og går ikke for å slå ham idet han skriker at hun er en kloakk­ rotte, dritt.

Hun fortsetter bare framover og da hun senere samme kveld slutter å lete med blod på hendene og pannen står du litt lenger bort og ser ut over havet. Du ser ikke blodet, du ser bare kvinnen og hvordan hun rett etterpå kaster seg ut.

Sensommer en fredagskveld i en by halvt skjult blant høy­ husene og den andre halvparten overlatt til halvørkenen og det som nesten mettet med gult drar inn fra ørkenen og legger seg som en hånd over gatene og gresset; flere ganger om dagen feier sigarettselgerne derfor støvet av vognene sine som ingenting hjelper mot bortsett fra regn og i buskene som rammer inn parkene fra nord til sør slår det ut noe blekgrønt der det en gang fantes blomster og røde bær å suge på og spytte ut.

Her har du aldri vært før selv om du mange ganger har ønsket deg hit og når du nå endelig går gjennom gatene er det som turist, hvor mange ganger du enn snakker språket du har kunnet fra barnsbein av og hvor ofte du enn har lest på skiltene og i menyene som er stilt opp på bordene og spurt de hotell­ ansatte om hvordan det går, plukket opp en eller annen avis hvor du langsomt oppdaterer deg om det siste som er skjedd og forteller om det du har lest til kollegene ved siden av deg.

På cornichen stiger surret fra dresskledde menn med kvinner ved sin side og ute langs hovedveien står roseselgerne på rekke og rad og venter; du har stukket fra kollegene

19

dine for å få litt luft – baby trenger en liten tur har du sagt med hånden på magen – og idet du passerer inngangen til restauranten med slyngblomster og snittblomster i girlandere over espalierene, nærmer barna seg som om de dukket fram fra mellom­rommene og hilser på deg; barna spør om du vil kjøpe armbåndet de holder i hånden eller kanskje heller et gryte­underlag av heklegarn og flaskekapsler og du huker deg ned for å se barna bedre, svarer ja og takk og tar på deg armbåndet, legger gryteunderlaget i veska. Du gir dem sedlene du har tatt opp før du fortsetter videre over cornichen.

Du har nettopp snudd deg mot himmelen og havet et eneste uendelig mørke idet du ser henne.

Kvinnen står på den andre siden av rekkverket med kroppen framoverbøyd og nesten i ett med klippene og havet og skuer derfra ut mot et sted ingen horisont og ingen måne er å se; idet hun snur seg og ser eller ser forbi deg, følger du blikket hennes langs hovedveien ut mot grillkioskene og smykkeselgerne og ser i likhet med henne gatelysene i hvitt og gult ned mot havneområdet og stranden.

Det har begynt å bli svalere – du kjenner det og det gjør kvinnen også der hun står med helt åpen skjorte og lar havbrisen slå mot de bare brystene og de blødende små snittene risset over magen; hun vil sparke av seg buksen, men vet ikke hvordan, dra jentas sjal tettere rundt halsen, men kan ikke.

Fra og med i kveld skal barna hun lot være igjen for å lete etter den Forsvunne og aldri helt vendte tilbake til legge seg mer sammenkrøpet og nær hverandre enn før og sola være først blendende så kald og hvit over smuget – hun vet det.

20

Hun vet at vannet i baderomskranen nesten vil holde på å ta slutt og forbli kaldt gjennom hele vinteren og parafin­ lampen stadig oftere bli blåst ut av vinden gjennom smuget; hun vet at pleddene med små og store revner ikke lenger kommer til å holde på varmen og at palmebladene barna plukker med seg og fyller favnene med fra den andre siden av veien ikke vil rekke å tørke i fukten og tåka som lik et høstregn ikke vil gi seg over smuget.

Ikke før den morgenen da sola igjen slår mot veggene og takene og sveiper over barnas føtter valne og blå kommer barna til å slippe taket og enda en gang begynne å bevege seg ut og bort fra smuget; ikke før lyset like hvitt og uutholdelig som før presser mot jorda og barnekroppene i vente på det som aldri mer skal vende tilbake til jorda, skal barna søke seg bort og sakte vandre derfra, forlate dette smuget.

Jeg håper tenker kvinnen der hun står med hendene i et stadig hardere grep rundt rekkverket og ser himmelen og havet et eneste stort hjem å vende tilbake til – jeg håper at barna en dag tar de andre barnas hender og søker seg mot et annet sted sier hun og begynner å ramse opp navnene til de barna hun fortsatt har igjen for himmelen og havet slik at de ikke skal glemme dem slik de glemte og overga den Forsvunne.

Ta hånd om Perla og lær henne å sykle ordentlig sier hun og sklir med foten på den glatte steinen – la Minna få vite alt om stjerner og galakser, det er noe hun liker, og gi Mo en hard ball som ingen har rukket å sparke med sier kvinnen og blir taus.

Det er alt, det er det eneste hun håper på før du ser henne

21

kaste seg ut og så ingenting mer – etterpå bare kveldsmørke og havbrisen og barene og maten, etterpå du og barnet i magen din og kvinnens veske etterlatt på en av parkbenkene, hvitmalte og slitte spredd langs den delen der enorme restaurant­ entreer sperrer sikten mot havet langs cornichen.

Etterpå tar du den – du tar med deg veska og gir kelnerne et av papirene du finner, men beholder såpen ikke mer enn en stump i dypet av veska; du viser dem bildet av jenta i shorts og t-skjorte og snur deg, vinker ikke ha det og sier ikke okay når kollegene roper godnatt, vi ses i morgen, ta vare på deg selv nå.

I sykehussengen kommer du til å prøve å huske om du var trøtt eller glad den kvelden og om du var iført den grønne eller svarte fløyelskjolen du hadde tatt med deg; du skal jo prøve å huske om du kjente barnet sparke der du sto på ­cornichen i noe som føltes som en evighet og om kvinnen var høy eller lav, om håret hennes hadde samme farge som ditt og om det var deg hun festet blikket på da hun snudde seg og så den konstante turiststrømmen av sånne som deg fram og tilbake som om dere hele tiden gikk i ett med den opplyste rekken av barer og de dekorerte gatelyktene langs cornichen.

Idet kvinnen slipper taket og blir slått mot klippene først én gang og så en til er det verken stillere eller mer alvorsstemt enn vanlig – det kan du i hvert fall huske og det forteller du også til de som senere lurer på hvorfor du hele tiden kommer tilbake til kvinnen og cornichen. Lyset fra restaurantene skiftet ikke fra hardt til noe annet og musikken avtok ikke – ­kelnerne sluttet ikke å servere aperitiffer og små fat med ost og

22

oliven og turistene på utkikksplassen rygget ikke unna, forlot ikke cornichen; du husker at klippene var blanke, nesten speilblanke og at det hørtes et skrik som du senere håpet kom fra deg, selv om du aldri har kunnet skrike sånn som det og heller ikke har forstått meningen med det – jeg har det ikke i meg sier du senere i sykehussengen og knytter nevene til to harde steiner, slår alt du kan i ansiktet og på brystene.

Du kommer ikke til å huske hva du gjorde annet enn å rope om hjelp, si at du har sett en kvinne kaste seg ut – jeg så henne der borte kommer du til å rope slik at hele cornichen skal komme og da restaurantgjestene vel har omringet deg skal du peke ut stedet der vannet svart og uendelig mykt skyller over steinene og enda en gang si der – ser du?

Barnet var friskt ved kontrollen for bare noen dager siden, hva mener du med at du ikke kan se noen hjerteaktivitet? spør du den ene av to leger som har blitt med sykepleiersken inn og som nå står tause foran ultralydbildet av det døde barnet ditt. Magen er klissete og hard og i undersøkelsesrommet er det bare legene og den bortvendte skjermen å feste blikket på, utenfor er ingenting lenger det samme og når legene leter etter ord avbryter du dem, sier nei eller hva.

Du vet at det ugjenkallelige allerede har funnet sted, men det urokkelige i å nekte å la to hvite kvinner med et liv som aldri har vært eller kommer til å bli ditt omtale hva som har skjedd med barnet ditt strammer deg opp, gjør deg streng.

Hva mener du med at du ikke kan se noen hjerteaktivitet? Hva mener du med at du ikke kan se noen hjerteaktivitet? Hva mener du med at du ikke kan se noen hjerteaktivitet? spør du gang

23

på gang og blir til slutt overdøvet av den som sier jeg tror at barnet har dødd, at det ikke lever lenger – det er det ingen hjerteaktivitet betyr, sier hun og snur seg mot kollegaen sin.

På cornichen spør restaurantgjestene deg om du husker hvordan kvinnen så ut og om du er sikker på at det var her hun kastet seg ut, ingenting er å se? Var hun lav eller høy og hadde hun kjole eller bukse? Var hun hvit eller svart spør de, og sto du her lenge før det inntraff?

Turistene i kaps og shorts som i likhet med deg har sittet på cornichen med mat og drikke spør deg om du er sikker på at det var et menneske du så og senere vil du tenke at de allerede da kunne se på deg at du like etterpå skulle få vansker med å skjelne et menneske fra klippene og klippene fra cornichen, rekkverket og deg selv.

Det var et menneske – det er jeg sikker på sier du der du går gjennom sykehuskorridoren og venter på at moren, broren og søsteren din skal komme.

Kanskje det var da du sto stille en stund og ingen snakket til deg eller ropte at politiet var på vei at du så kroppen flyte opp en gang og så som i en drøm forsvinne igjen – kan det være slik?

Kanskje fløt kvinnen opp liksom gjennomskinnelig eller bare halvt kommet til verden da du med blikket festet mellom klippene og himmelen så havskummet bli til en evig lek over steinene og stranden, husker du om hun gjorde det?

Ja, kanskje – da du et øyeblikk festet blikket på det stedet

24

som hun under fallet hadde slått inn i ikke først, men litt etterpå og så vannet rulle inn over klippene – tenkte du at hun kunne ha noen åndedrag igjen i seg som du ikke visste om, hva skulle du gjøre?

Senere er du ikke sikker på noe lenger, men det er kvinnen du tenker på idet du løfter barnet ditt fra kjøleskuffen og presser det kaldt mot de melkestinne brystene.

Senere kommer du til å tenke at det var på cornichen barnet ditt døde selv om det fortsatte å vokse og sparke i flere måneder etterpå.

Ja, der kommer du til å tenke – i en revne mellom himmel og hav idet du reiste deg i et forsøk på å unngå kollegene dine og søke deg til en roligere plass enn cornichen – kom du plutselig til å huske Rozia og hvordan hun en ettermiddag ikke lenger ville leke med deg.

Det var i dagene før dere dro og du spurte henne om dere skulle gå til hytta for å tegne og synge og hun svarte at hun ikke lenger var din venn fordi du hadde tatt hånddukken hennes og dessuten skulle flytte snart. Du kan få tilbake hånd­ dukken, Rozia sa du, og videre hvem har sagt at vi skal flytte?

Senere den kvelden fortalte mormoren din at de militærkledde hadde vært på besøk og at nå var det på tide å pakke.

Du gjorde som hun sa og puttet favorittkjolen og tegningene du hadde fått av Rozia ned i den store kofferten og etterpå da minnebildet var over og blikket ditt igjen festet seg et sted sto kvinnen der. Hun sto på den andre siden av rekkverket og snudde seg, kikket forbi deg på cornichen.