Kvinnen som samlet verden

KVINNEN SOM SAMLET VERDEN

KVINNEN SOM SAMLET VERDEN

Roman

Oversatt fra dansk av Hilde Lyng (MNO)

Kvinden der samlede verden

© Eva Tind, 2021

Acquired through Immaterial Agents

© Solum Bokvennen, 2023

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Omslagsdesign: Stillas.xyz

Utgitt med støtte fra Danish Arts Foundation

ISBN 978-82-560-2627-2

ISBN 978-82-560-2628-9 (e-pub)

instagram.com/solumbokvennen

facebook.com/solumbokvennen

www.solumbokvennen.no

Peder ligger som en varm klump ved brystet til Marie. Vorta har glidd ut av munnen hans, det ligger bitte små dråper av melk på kinnet, det er som om hele verdens skrøpelighet hviler i det lille, rynkete ansiktet. Blikket hennes vandrer videre, gjennom ruten, ut i hagen, der gress og planter fortsatt står grønne, selv om bladene på trærne har begynt å gulne og snart løsner, så vinden kan blåse dem ned mot bakken. Himmelen er over alt. Det er to måter å studere universet på, man kan enten reise ut i rommet og risikere livet, eller man kan reise inn i den usynlige mikroverdenen, der rommet er akkurat like stort og uendelig, tenker hun. Som helt ung ville hun ha nektet å tro at hun kom til å beskjeftige seg med små, nesten usynlige bagateller, som mosemidd er, men i en glidende bevegelse ble hun umerkelig besatt.

«Hvis man ikke bruker livet sitt på det man er aller mest interessert i, blir man aldri lykkelig», hvisker hun til Peder. Varmen fra det lille hodet stråler som fra en sol. Det jager i hjertet ved tanken på at hun nå reiser bort, men hun er ikke i tvil: Hun vet hun må dra.

1907

Marie og Aase ligger nyvaskede og rødmussede på madrassen. Det hvite bomullslakenet er glatt og stivt. De er dannet av ett egg, som tretten dager etter befruktningen delte seg i to. Likevel blir Marie betraktet som den eldste, fordi hun er den som ble født først. Søskenflokken kom til å telle sju søstre og én levende bror. Løn er den eldste på tre, Trollet er elleve måneder yngre enn Løn, Bitten er ett år yngre enn Trollet, så kommer tvillingene Aase og Marie. Etter dem kommer Alma til å føde den døde broren og etter ham Manse, så Søster og til slutt Tutsi.

Marie beveger seg rykkvis, hun gråter inn i ansiktet til Aase, og Aase gråter inn i Maries, de gråter med én stemme, og gråten stiger og faller i styrke, men det er ingen som trøster, søsknene deres hopper rundt overalt, klapper og klyper de hjelpeløse tvillingene, ansiktene henger og dingler som medaljonger over dem, og Marie og Aase spreller og gråter til søvnen slår en liten kølle mot toppen av hodet, så musklene, senene og alt faller til ro. Den ene kan ennå ikke skille seg selv fra den andre.

Marie og Aase er små da foreldrene deres, Niels og Alma, flytter fra storbyen med sine fem små døtre, inn i en hvit villa nord for København. Det har snødd usedvanlig mye i år. Snøen har lagt seg, men frosten kryper fortsatt over rutene og tegner mønstre som stivner som isroser på innsiden av vindusglasset. Huset er bygd i italiensk stil. Langs nordsiden henger istapper som sylspisse tenner fra takrennene. Det er herfra den pussede villaen med de store, hvite søylene Maries første minner stammer, som et litt uskarpt fotografi. Det er faren hennes, Niels, som toner frem. Marie har fremkalt dette minnet så mange ganger at det har brent seg inn i hukommelsen, det kan aldri slettes. Faren, som sitter i en lenestol og røyker. Han sitter rak i ryggen, på det ene låret hviler en bok. Klærne henger stivt om kroppen, de ser ubehagelige ut. Han puster blå røyk mellom leppene som letter som en sky rundt hodet.

Selv om Niels er en ganske ung far, har han langt grånende skjegg, øynene er dype hull man ikke vil snuble ned i. Han prøver alltid å unnvike barnas stemmer, som skraper og krafser i ørene, og de fettete fingrene som flekker til og trekker de stive klærne ut av fasong. Han bruker kjølige, nøkterne ord når han snakker med barna, ord som åpner en port mot en ufattelig viten som løfter ham opp, høyt over den blå røykskyen helt oppe under taket. Niels er matematiker. Han underviser på gymnaset og deler ut viten, som om han la

hvite sukkerbiter foran barna. Den lille ru terningen som langsomt løser seg opp i munnen, smelter til et søtt hav som raser i kroppen og får øynene til å skinne.

Marie ønsker bare dette: å holde havet i munnen.

Utenfor vinduene daler myke snøfnugg, vinden holder seg i ro.

– Bli med, sier Løn og børster små lyse skjell fra Maries mørkeblå kjole.

– Hvor? svarer Marie.

– Det er søndag.

Løn tar Marie i hånden. De piler bortover gangen. På søndager får de lov til å komme inn i familiens bibliotek, og tiden løsner som kjøttet fra knokene i gryta som står på komfyren på kjøkkenet. Dampen stiger fra gryta, samler seg som vannperler i taket, dråpene faller én etter én: ett år, to år, tre år − søndager trekkes på snor som perler, og Løn, Trollet, Bitten, Aase og Marie smyger seg ned på det tyrkiske teppet i biblioteket, ruller seg rundt på magene og stikker ansiktene så langt ned i de tykke bøkene at den tette lukten av støv og papir setter seg i nesen. De blar seg hele veien rundt jorden, side for side vandrer de gjennom bilder, inn i andre folkeslags seder og skikker. Maries hjerte banker i samme rytme som Aases, to steiner slår mot hverandre, gnistrer, en tanke tar form i Marie: Jeg skal reise jorden rundt. Hun ser opp mot globusen på skrivebordet.

– Kan man gå rundt jorden?

– Nei, mumler Trollet, det er hav mellom kontinentene.

– Hva er kontinenter?

– Gigantiske øyer som stikker opp av havet, svarer Trollet. Marie lukker øynene, som snurrer under øyelokkene, jorden er en lysende kule som henger rett bak pannen. Hun innprenter alt, åpner øynene, lukker dem. Sånn fortsetter hun, åpner øynene, blar, lukker øynene og lagrer alle bildene fra Brehms Tierleben, så hun kan fremkalle dem som lysbilder på innsiden av øyelokkene når som helst.

– Ser du det jeg ser? spør hun Aase.

– Ja.

Bak øyelokkene ser Marie rett inn i en drøm: Hun går alene, hele veien rundt jorden.

– Jeg vil ikke reise alene rundt jorden, sier Aase.

– Hvorfor ikke?

Øynene beveger seg urolig under øyelokkene. Men de forblir lukket.

– Jeg vil bare reise sammen med noen.

– Du ødelegger drømmen min, sier Marie.

– Du ødelegger drømmen min, gjentar Aase.

Nå snurrer kloden fortere.

– Jeg ser grønt vann, koraller og sopp med tykke, brune stilker, rynkete som palmestammer, noen prydet med oransje flekker, andre er hudfargede eller nuppete med manker av hår.

Marie svømmer.

– Mellom steinene ligger det sjøstjerner og vannblomster og

pynter, de siver frem som akvakoraller, sier Aase.

– Akvareller eller koraller, sier Trollet.

– Koraller, gjentar Marie. Ordet smaker som en is. Jorden snurrer enda fortere.

– Hvis du reiser, blir jeg med. Vi to skal alltid være sammen, sier Aase.

Marie ser øynene til Aase som om det var hennes egne.

– Ja, sier Marie.

Men hun ser ikke seg selv og Aase gå sammen, hun er alene.

– Hvem er han? sier Aase og peker på et bilde av en byste hogd i marmor.

– Thales fra Milet, som levde rundt 500 år før Jesus, forklarer Niels og bøyer seg over henne for å se hvor Aase peker. Skjegget til faren kiler, en myk pute å hvile ansiktet mot.

– Thales fra Milet sa: Alt er vann! I stedet for å se naturen som noe mystisk, betraktet han den som noe som skal observeres for å kunne forstås.

Marie stirrer på bildet av Thales fra Milet, øynene hans er hvite og runde som pillede, kokte egg, og nå lukter det egg i rommet.

– Det lukter egg, sier Aase. – Er han blind? spør Marie.

– Alle statuer er blinde, svarer Løn.

Marie må tisse. Hun går ut av biblioteket, bortover gangen, ut gjennom døren, inn på toalettet. Selv om vannet presser, beveger hun seg langsomt med lukkede øyne. Fingerspissene kjenner alle rommene og overflatene i huset, men å gå

her som blind er som å gå her for første gang. Hun setter opp tempoet. Fingerspissene glir over kalkede vegger. Hvor mørkt er det egentlig i hodet på en blind mann? En mørk skygge slår ned i henne, og øyelokkene spretter opp. Hun vil ikke være blind likevel. Hun slår opp lokket på utedoen, stanken sveiper opp av hullet som en pisk. Hun trekker pusten gjennom munnen og lar tisset renne ut i en tykk, varm stråle. Lukten blir sittende i nesehårene. Nå løper hun gjennom gangen tilbake mot biblioteket, luftstrømmen blåser nesen frisk. Hun smyger seg ned ved siden av Aase og stikker henne i siden med en finger, men Aase reagerer ikke, hun rykker seg bare unna, hun drar med seg boken hun kikker i.

– Hva er en strårøver? spør Marie.

– En som hogger andre folks strå? foreslår Bitten.

– Det er rav, sier Løn. – Det står der.

– Når man polerer rav, blir det magnetisk og tiltrekker små biter av strå. Rav betyr «strårøver» på persisk, sier Niels.

– Hva er magnetisk? spør Marie.

Ordet minner om Magna, nabokona, som alltid har tre lange, strie hår under haken, gjenstridige strå i skyggen av haken.

– Magnetisme er når to atskilte ting tiltrekkes av hverandre. Forestill deg en liten stav som har en sydpol i den ene enden og en nordpol i den andre. Hvis nordpolen på staven peker mot sydpolen til en annen stav, vil tiltrekningen, fordi de er så forskjellige, være så kraftig at de vil lime seg sammen som én. Men hvis man vender staven, så sydpol møter sydpol eller nordpol møter nordpol, skyver stavene seg bort fra hverandre, sier Niels.

Akkurat som dere, sier Løn. – Dere oppfører dere som to små staver, dere limer dere hele tiden sammen.

– Hvis de skilles fra hverandre, kommer de til å bruke resten av livet på å søke seg mot hverandre, sier Niels henvendt til Løn, som om Aase og Marie ikke lenger er i rommet. Ordene flyr opp fra leppene, Niels flyr etter, letter nesten.

– Den greske filosofen Empedokles påsto i det femte århundre f.Kr. at jorden og universet besto av fire elementer, nemlig jord, ild, luft og vann, som igjen var underkastet to andre krefter: kjærlighet og strid. Forening og atskillelse er to sammenhengende krefter.

– Vi er ikke staver, vi er mennesker, sier Marie og Aase med én munn.

– Og vi mener ikke det samme, sier Marie.

– Nemlig, sier Aase.

Marie setter to usynlige propper i ørene og vender ansiktet mot en bok om jordens folk. De ville i Ny-Guinea står opp fra boksiden med villsvintenner under nesen og paradisfugler som pynt på hodet. På den neste siden danser afrikanere med fetthaler dinglende over nakne baller. Hun glir inn i det fremmede, og nå er det hun som bærer paradisfugler som pynt på hodet.

– Er det …? spør Aase og peker ned i boken.

– … en ekte levende fugl, nikker Marie.

– Se der, Marie! Aase skrur opp stemmen.

Rett foran dem står de ville, lys levende med villsvintenner i nesen. Aase kler av seg. Hun står naken foran Marie. Nå vikler hun lange gresstrå rundt overarmene som store pomponger og binder lange bregneblader fast over halebeinet. De strutter som en stor, buskete hale. Kjeder av perler dingler om halsen, og hun griper en hatt og setter den på hodet.

– Du har en levende paradisfugl på toppen, sier Marie og gjør øynene runde. Fuglen brer ut de fargestrålende vingene sine. Når den blunker, vipper villsvintanna i nesen til Aase, men det er i Maries nesebor det kiler.

Aase vrikker rundt, Marie legger hodet bakover og spruter ut i latter, så endrer blikket hennes seg, det blir skarpt som en ørns, hun samler fingrene til nebb og hogger til.

– Au, sier Aase. – Gi deg!

Hun roper og slår ut etter Marie.

– Det bestemmer ikke du, visler Marie og slynger armen som en slange rundt Aase.

De tumler rundt på gulvet mellom gresstrå og bregneblader, paradisfuglen flyr opp, skrepper, og Alma kommer løpende.

– Slutt! roper hun. – Reis dere opp. Hvordan er det dere oppfører dere?

– Vi leker bare, sier Marie.

– Det er for moro, sier Aase.

Alma kniper øynene sammen, ser fra den ene til den andre.

– Se å få på dere klærne, sier hun.

Natten er en ulv med bare ett gult øye som aldri blunker. Når den reiser seg, slipper dagen inn mellom beina på den, som alle andre dager før den. Søvndrukne kropper vrir seg i motstand mot lyset. Kalde, klamme kluter vasker søvn og skitt ut fra alle kroppens hjørner. Ungene tisser, bæsjer, gurgler munnen, grer håret, kler på seg for så å sette seg ved langbordet på kjøkkenet, der munnene deres åpner og lukker seg så raskt at det ser ut som om de hele tiden står vidåpne.

– Dere ser ut som fugleunger, den eneste forskjellen er at nebbet deres henger ned, når dere er ferdige, må dere rette dere opp og skyte brystet frem, sier Alma.

– Vi har en nyhet, sier Niels.

– Vi skal flytte, sier Alma.

I samme sekund stopper viserne på den gamle bestefarsklokken. Klokken som pleier å slå takten som en prikking i øregangen står fullstendig stille mot veggen.

– Flytte? sier Marie og Aase med én munn.

– Hvor? sier Løn.

– Det har brutt ut krig på Balkan, den kan spre seg. Vi har kjøpt en gård så vi kan brødfø oss selv.

Alma legger hånden mot siden, hun er gravid igjen. Manse henger fortsatt som en liten potetsekk rundt det ene beinet. Han er for tung til at hun orker å løfte ham opp.

– Gården heter Løvbjerggård, sier Niels.

– Hvor ligger den? sier Trollet og stikker i grøten. Aase og Marie spretter opp fra stolene.

– Nivå.

– Er det løver der? knurrer Marie og flekker tenner. Aase har tatt på seg den usynlige bregnehalen igjen. Hun svinser rundt bordet.

– «Løv» ikke «løve», sier Løn.

– Løv er blader som henger på trærne, sier Bitten.

– Skal vi ha dyr der? spør Marie.

– Ja, vi skal kunne klare oss selv, sier Alma.

– Og vi får sju myrer, sier Niels.

– Sju store gjørmehull med insekter og kryp, hurra for det, sier Trollet ironisk.

Niels ser kjølig på henne.

– Og høns! sier Aase.

– Og egg, sier Marie.

– Ja, det følger jo med hønsene, sier Løn og smiler.

– Hva med tingene våre, vi kan jo ikke flytte med oss alt, sier Marie.

– Vi pakker alt unntatt møblene i kasser, og så kommer det en stor kassevogn og flytter alt sammen, sier Alma.

– Hvordan får vi løs huset?

– Kjære Marie, huset blir jo stående. Vi samler familien og tingene i det nye huset.

Marie løfter blikket og ser seg rundt, det står sju tallerkener fylt med mørkebrun grøt der. Sju gjørmehull er sju myrer, tenker hun. Så lener hun seg over ølebrødet og slikker kanten på tallerkenen ren. En hvit, skinnende sirkel omkranser den brune grøten.

Løvbjerggård har hvitkalkede murer og nytekket stråtak. Et vidstrakt morenelandskap slynger grønne bølger rundt våningshuset og låven. Jordene ligger mellom de sju innsjøene. Alle roeradene ender ved en innsjø, og naturen er ikke lenger et utfluktsmål, den vokser nå tett rundt familien, gården og dyrene, polstrer dem utenfra og innenfra. De nærer seg av gårdens dyr og markens grøde. Tennene flår, findeler, tygger, og munnen sluker alt. Ungene binder ris av greiner og rir på dem som indianere på krigsstien, og innimellom får de lov til å sitte på de store ploghestene når de skal hjem fra jordene. Den levende huden mellom beina, forestillingen om at den enorme kraften underlegger seg menneskelig vilje.

Marie vokser opp på landet, av landet. Kornet spirer i henne, og så kommer høsten. Alma og jentene sliter, svette sleper de kornnekene bort under støvskyer som reiser seg som en ugjennomtrengelig tåke etter en eksplosjon. Støvet kryper inn i nese og ører. De vasser rundt i hundrevis av mus og rotter som har mesket og formert seg hele vinteren. Musene piler over gulvet, kravler inn i buksebein og oppunder kjoler. Løn, Trollet og Bitten står klare med spadene.

– Au, for pokker, roper Trollet da en mus piler oppover beinet hennes som om det var et tre, og etterlater seg blodige rifter.

Ungene løper over gulvet og slår krekene ned med spader og skuffer, slår dem bevisstløse, hogger hoder, haler, bein av dem. Stumpene vrir seg. Låvegulvet er blodflekket.

Da jentene går til lunsj og den siste musa har pilt i skjul i det høye gresset, stikker Manse hodet inn på låven. Han går rundt mellom muselikene og prikker på kroppsdelene med en pinne for å se om han kan få dem til å sprelle. Så står han stille, bøyer seg ned, løfter noe og forsvinner ut av låven.

– Hvor er Manse? sier Aase.

– Jeg finner ham, sier Trollet.

– Jeg finner ham også, sier Marie og følger i hælene på Trollet.

Manse sitter bak låven. Kroppen hans krummer seg som et halvtak over det han skjuler: en pelsstump i en pøl av blod, og bittesmå innvoller som ligger som en slimet klump på

bakken foran ham.

– Manse, hva er det? sier Trollet.

– En mus, svarer han.

– Det er ekkelt, svarer Trollet. – La den være.

– Den er jo død, sier han.

– Ja, svarer Trollet, – derfor.

Manse vender ryggen til.

– Og hva er det der? spør Marie og peker ned mot klumpen.

– Tarmene, svarer han.

Manse pirker på en liten mørk, blodig snor. Marie pirker på den med en finger, det samme gjør Aase.

Det er fridag, men Alma har frukt som skal kokes og syltes.

Sulthullene i dyrenes mager skal fylles og møkkarenna i stallen skrapes.

– Kyr er sultne uansett hva ukedagen heter, sier hun.

Alma griper kosten, og Niels tar ungene med seg på søndagsutflukt. I dag går turen til Malmmyra. Det lange gresset griper som fine, tynne tunger etter beina. Det er vakrest her i juni, når myrullen blomstrer og de store grønne områdene er dekket av et flor av hvite, myke topper.

– Det ser ut som bitte små saueflokker på stilker, sier Marie. Når Niels smiler, brer varmen seg i brystet på Marie. Hun

kjenner at faren blir rolig og stille inni seg når alle sammen myldrer rundt og finner blomster og insekter.

– Se etter soldoggen, sier Niels, – den gjemmer seg i torvmosen.

– Er det den? spør Trollet og peker på en stilk med blålige spisser på bredbladene.

– Den har røde striper på kronbladene. Den er kjøttetende, svarer han.

– Jeg har funnet en, roper Trollet og rekker den lille planten mot faren.

– Spiser den kjøtt?

Marie skjuler hendene bak ryggen. Likevel er det som om den napper henne i fingertuppene.

– Sukkerstoffene lokker insekter til den. Når de sitter der i planten og er oppslukt av å slurpe det i seg, oppdager de ikke at kronbladene lukker seg om dem. Marie grøsser, små hår reiser seg i en dunet skog på armene, akkurat idet sju

jordugler letter i to buketter. Uglene kretser i ring, før de flyr inn over skogen og ut av syne. Niels drives ikke av fysikken sin, han lever for å lese og tenke. Musklene blir lange og slappe strikker som vikles om knoklene. Håndflatene hans er ikke ru som andre menns, men myke puter, glatte som et barns, så griper han uventet om hånden hennes. Den store hånden hans er en vott rundt hennes lille, myke. Aase ser det umiddelbart og stikker hånden sin i den tomme neven. Der går han, en far med de to småjentene sine, kledd i kritthvite kjoler, med lyse fletter som danser på ryggen, og lykken klinger som klokker i brystet på Marie hele dagen og langt inn i natten.