Hanna Butenschön by Solum Bokvennen AS

Innledning

Det er nå snart hundre år siden Hanna Andresen Butenschøn (1851–1928) døde. Under psevdonymet «En Qvinderøst» og forfatternavnet Helene Dickmar skrev hun en rekke essays, skuespill og romaner i perioden 1886 til 1923. Forfatterskapet, som altså strakte seg over nærmere førti år, er i dag stort sett glemt, og det vies liten oppmerksomhet i våre nyere litteraturhistorier. Det er imidlertid ikke det samme som at forfatterskapet var uten betydning i sin tid, eller at Hanna Butenschøn var usynlig som forfatter og kulturarbeider mens hun levde. Som Marie Nedregotten Sørbø sier i en nylig utgitt studie om norske kvinners leseforeninger, kan undersøkelser av i hvilken grad eldre forfatterskap ble lest i samtiden, gi et forbløffende annerledes bilde enn det som er blitt overført gjennom litteraturhistorien. Og det er særlig interessant å undersøke hvordan kvinnelige forfattere ble lest og oppfattet av kvinnelige lesere (Sørbø 2017, 279 f.). I Hanna Butenschøns tid var hovedparten av kritikerne menn, men det fantes også en rekke velansette, kloke, kvinnelige kritikere som anmeldte bøkene hennes. I tillegg er vi så heldige at hun etterlot seg en stor samling brev fra både menn og kvinner som arbeidet innenfor den litterære offentligheten, og fra mannlige og kvinnelige slektninger, venner og bekjente; disse siste forteller en hel del om mer private, men sannsynligvis nokså representative, reaksjoner på forfatterskapet, i alle fall fra det høyere borgerskapet.

Ved siden av å presentere forfatteren og forfatterskapet for nåtidige lesere, er mitt ærend med denne boken først og fremst å undersøke

[ 7 ]

Helene Dickmars posisjon i samtiden og gi et bilde av forfatterskapets plass i den litterære offentligheten. Foruten å belyse hennes forhold til datidens sedelighets- og kvinnesaksspørsmål, som hun var svært opptatt av, vil jeg derfor særlig ta for meg bokhistoriske og resepsjonshistoriske sider ved forfatterskapet. Jeg vil da legge vekt på forlagsforhold, og ikke minst på anmeldelser og på annen, mer privat respons på bøkene hennes. Hva var leserne opptatt av, hva bifalt de og hva kritiserte de? Var det forskjell på kvinners og menns reaksjoner?

Jeg vil dessuten trekke fram de strategiene Hanna Butenschøn benyttet seg av for å gjøre forfatterskapet mer kjent og nå fram med sine synspunkter. Tore Rem har vist at Alexander Kielland brukte ulike strategier for å oppnå bedre forlagsbetingelser og mer oppmerksomhet om forfatterskapet, og Eirik Vassenden har gjort tilsvarende observasjoner om Knut Hamsuns Sult og om Sigbjørn Obstfelder før lanseringen av «Fandango» (Rem 2003, Vassenden 2016). Det var ganske vanlig at mannlige forfattere benyttet sine nettverk for å vekke interesse for bøkene sine og skape blest om seg selv.

Men det gjorde Hanna Butenschøn også. Hennes omfattende korrespondanse avdekker at hun, selv om hun var kvinne, brukte noen av de samme strategiene som menn gjorde for å få utgitt bøkene sine og ikke minst få spredt kjennskap til dem. Også Amalie Skram brukte sine forbindelser for det de var verdt, særlig danske forleggere som Jacob Hegel og Gustav Philipsen (Garton 2010). Men Hanna Butenschøn gikk kanskje kraftigere, og ikke minst bredere, til verks, og kunne sannsynligvis gjøre det takket være sin store omgangskrets og sin sosiale posisjon.

Hun var i høy grad interessert i samtidens syn på forfatterskapet sitt, men hadde ikke alltid høye tanker om anmelderne. Altfor mange anmeldte bøkene hennes uten egentlig å interessere seg for dem, og noen var rett og slett «udannede», etter hennes mening. Som hun skrev til teatersjef

Gustav E. Thomassen ved Den nationale scene i Bergen etter oppførelsen av hennes drama Korsvei der i 1901:

[ 8 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

Det er jo i høieste grad ubehageligt, at man nu engang skal være så afhængig af nogle ofte saa høist overfladiske og uvederheftige og ukultiverte journalister! Folk, hvis mening man dog ikke vilde spørge efter eller tænke paa at finde forstaaelse hos hvis man mødte dem i det private liv!1

Hun fant seg ikke passivt i å bli satt på det hun oppfattet som en sidelinje, men tok en rekke initiativer for å gjøre forfatterskapet mer kjent og anerkjent. Hun kontaktet blant annet anmeldere som hun kjente som dannede «åndsmennesker» og meningsfeller, i håp om at de ville omtale bøkene hennes. Hun gikk heller ikke av veien for å forsøke å påvirke dem som skulle anmelde bøkene hennes, eventuelt ta dem i skole dersom hun var uenig i deres synspunkter.

Hennes nokså pågående strategier for å bli synlig som forfatter står i et interessant motsetningsforhold til de etablerte forestillingene om henne som en tilbaketrukken kvinne fra Kristianias «høieste aristokrati», den stilige, dannede og korrekte fru generalkonsulinne Butenschøn.

Arkiver – og hva aviskritikken kan si oss

To avgjørende forutsetninger ligger til grunn for dette arbeidet. Den viktigste er den formidable samlingen av usorterte arkivalier (ni store pappesker!) som Hanna Butenschøns arvinger har overlatt til Nasjonalbiblioteket i Oslo. Det dreier seg om manuskripter, utkast, utklipp av anmeldelser og som nevnt privatbrev til og fra slekt og venner, men også korrespondanser med forlagsdirektører, kritikere, teaterdirektører, litteraturprofessorer, kvinnesakskvinner og forfattere. Arkivet gir mange spennende innblikk i forfatterens verksted og en rekke interessante innfallsvinkler til forfatterskapet, foruten at det selvsagt har spart meg for en mengde gravearbeid. Det har ikke tidligere vært grundigere undersøkt ut fra den innfallsvinkelen jeg har valgt, men har vært nyttet i en tematisk analyse av Helene Dickmars forfatterskap (Ebbing 1977).

Den andre forutsetningen har å gjøre med den interessen for bokhistorie og resepsjonshistorie som har vokst fram i Norge i løpet av de siste femten–tjue årene. Tore Rem var den som introduserte dette feltet i 1 Brev datert 14.9.1901. NBO Brevs. 321.

[ 9 ] INNLEDNING

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

Norge, med sin bok om Alexander Kiellands strategier for å vinne fram som forfatter, samt med antologien Bokhistorie (2003). For noen få år siden utga Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden det gedigne verket Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 (2016). Disse verkene har bidratt til å gjøre det legitimt å arbeide med problemstillinger rundt den trykte teksten, blant annet i forlengelse av Robert Darntons epokegjørende artikkel «What is the History of Books?» fra 1982. De har også stimulert min egen interesse for bokhistoriske spørsmål med utgangspunkt i et norsk materiale. En slik tilnærming, med særlig vekt på kritikk og forlagsforhold, virker nærmest obligatorisk for spørsmålet om Hanna Butenschøns plass i offentligheten, og er dessuten viktig for spørsmålet om hennes ettermæle.

Sissel Furuseths og Eirik Vassendens definisjon av litteraturkritikken som historiske hendelser virker treffende i denne sammenhengen; den forstås som

møter, sammenkomster og sammenstøt – mellom tekst og kritiker, mellom kritiker og forfatter og mellom kritiker og publikum. […] Kritikken er en formidlingssone og en forhandlingssone. Den viser oss de litterære verdikampene og de estetiske stridighetene idet de pågår (Furuseth mfl. 2016, 14).

Nettopp dette er grunnen til at litteraturkritikken er et verdifullt kildemateriale, hevder de videre. Den hjelper oss nemlig til å «identifisere ulike posisjoner slik de fremsto i sin datidige samtidighet, før ettertiden fikk sagt sitt, før verk og forfatterskap ble endelig kanonisert» – eller det motsatte, kunne man tilføye. I ettertid kan vi også se de mange mulighetene som ikke ble realisert, og vi kan få en opplevelse av å være samtidige med historien.

Dette ser for meg ut til å være en gyldig definisjon av hva litteraturkritikk er og gjør, men med et tillegg av Åse Hiorth Lervik som Furuseth og Vassenden selv siterer: Det er en sammenheng mellom den generelle interessen for litteraturens samfunnsmessige og historiske funksjon og for litterær kritikk og vurderingsspørsmål i denne perioden (sst 16). Det er nettopp noe av dette kritikken av Helene Dickmars bøker også avspeiler.

Jeg siterer også mange brev med ros, kommentarer og spørsmål til forfatterinnen. Disse til dels mer private uttrykkene sier ikke bare noe om

[ 10 ]

den enkelte brevskriverens meninger og holdninger, men kan også gi et bilde av generelle konvensjoner i tiden, og fyller derved ut det bildet de profesjonelle kritikerne gir.

Boken begynner med et biografisk anlagt kapittel hvor jeg skisserer de ytre sidene ved Hanna Butenschøn liv, hennes oppvekst, familieforhold og sosiale posisjon og hennes deltakelse i tidens kampsaker. I det neste kapitlet ser jeg på hennes bredere rolle i offentligheten. Fordeler og ulemper ved å være en kjent sosietetsfrue når man samtidig vil være en til dels samfunnskritisk forfatter, og Hanna Butenschøns gjennomførte bruk av psevdonym, vil bli belyst her. Dessuten ser jeg i grove trekk på den samtidige resepsjonen av forfatterskapet, og dernest på hennes ettermæle, slik det kommer fram i litteraturhistorier og andre senere publikasjoner. I forlengelse av dette følger et kapittel om Hanna Butenschøns mange «gode hjelpere» på den litterære skueplassen.

Deretter følger noen kapitler om Helene Dickmars produksjon, hvor jeg hele tiden forsøker å forholde meg til kritikken av de ulike bøkene og av hennes eneste teaterproduksjon, og til hennes reaksjon på denne kritikken, i den grad den er dokumentert. En rød tråd vil som nevnt være kvinnespørsmål og sedelighetsdebatt, men disse spørsmålene vil også til en viss grad avspeile mer overordnede kulturelle, sosiokulturelle og kulturpolitiske spørsmål i tiden.

I et avsluttende kapittel gir jeg en oppsummering av tematikken i forfatterskapet og av Hanna Butenschøns posisjon som kulturperson i sin tid. De mange omtalene og det faktum at flere av bøkene hennes var representerte i datidens leseforeninger, viser at Helene Dickmars bøker den gang ble tatt på alvor og hadde en stor leserskare. Her ser jeg også nærmere på Hanna Butenschøns nærtagenhet overfor kritikk.

Et av de mer interessante funnene er etter min mening at de problemstillingene omkring sedelighet og kvinnesak som ble reist ved det moderne gjennombrudd rundt 1880 av forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Arne Garborg, Alexander Kielland og Amalie Skram, fortsatt var relevante for store deler av norske lesere, særlig for kvinner (men også for menn) til et godt stykke inn på 1900-tallet, da Helene Dickmars viktigste arbeider ble publisert.

Hun fortsatte å ta opp kampsakene fra tiårene før, lenge etter at litterære moteretninger hadde endret seg. Kritikerne kunne derfor finne at

[ 11 ] INNLEDNING

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

Helene Dickmars verker med sitt etiske fokus virket avleggse. Men blant leserne vant hun gehør. Mange gjenkjente de ofte nedverdigende forholdene som Helene Dickmars kvinneskikkelser levde under. Den åpenbare uretten og maktutfoldelsen mange var utsatt for, ikke minst i ekteskapet, var langt fra et overstått stadium, til tross for det iherdige arbeidet Norsk kvinnesaksforening og andre kvinneforeninger gjorde fra 1880-årene og fremover, blant annet for å få innført at gifte kvinner skulle ha legal myndighet over egne inntekter og formue. Forfatterskapet fremstår altså til en viss grad som litterært usamtidig, men som faktisk og sosialt samtidig.

Hensikten er at disse tilnærmingsmåtene skal gi et riss av Hanna Butenschøns liv og virke, og samtidig et dekkende bilde av psevdonymet Helene Dickmars skjebne som forfatter og av hennes plass i offentligheten. Dermed er denne boken også et bidrag til vår viten om norske kvinnelige forfatteres vilkår og betingelser i årene 1880–1920, en viktig periode i norsk litteraturhistorie. Her gjenstår det stadig mye arbeid.

Redaksjonelle bemerkninger

Både Hanna Butenschøn selv og mange av hennes korrespondenter understreker ord og setninger de synes er viktige. Disse markeringene er gjengitt med kursiv i sitater her uten videre kommentar.

Bynavnet Christiania/Kristiania er et problem i den forstand at byen først offisielt skiftet stavemåte til Kristiania med virkning fra 1. januar 1925, mens den allerede var i bruk i matrikler og statskalendere fra 1877, og fra 1897 også av byens kommunale etater. Den begynte å bli vanlig også i andre sammenhenger fra slutten av 1800-tallet (Store norske leksikon). Jeg gjennomfører her stavemåten Kristiania i min egen tekst, men beholder Christiania når det er brukt i siterte tekster.

I brevsitater gjengir jeg brevskriverens ortografi uten videre kommentarer, også når den er feilaktig. Enkelte ganger har jeg tilføyd et ord eller to i hakeparentes for at meningen skal bli klar.

Vestre Sandøya/Oslo, høsten 2022

Jorunn Hareide

Midt i juli 1851 ble det født en liten pike, Hanna Døderlein, på Godderstad i Holt ved Tvedestrand i Aust-Agder; hennes far, teologen Christian Grønbech Døderlein (1816–1898) var annenlærer ved Holt seminar.

Den i datiden kjente høyesterettsadvokat Bernhard Dunker (1809–1870) var en ungdomsvenn av Hannas mor, Malvina født Petersen (1820–1909). I et reisebrev hjem til sin mor Conradine Dunker fra sommeren 1852 gir han et glimt av den lille lærerfamiliens liv på dette dengang avsidesliggende stedet: «Der er en Fred og Roe, en Tilfredshed, en uskyldig Naturlighed, som man sjælden træffer.» Mann og hustru og deres lille datter på 3–4 år bor på to «nydelige» værelser, og utenfor disse går hverken deres tanker eller ønske, hevder han. Det må være storesøster Marie, født 1848, han minnes; den ettårige Hanna har han kanskje ikke sett? Deres eneste omgang er den velstående familien Jacob Aall på Næs jernverk. Men ekteparet Døderlein er interessante mennesker; Dunker kunne merke at de ville klare seg like godt uten «det prægtige Næs». Når han satt i den hyggelige stuen deres, føltes det nesten som om han var kommet til Kristiania! Fru Malvina er «aandrig, vittig, klog, hun er god og from» (Dunker 1922, 121). Det var altså et kultivert hjem lille Hanna ble født inn i.

I 1855, da Hanna var fire år, ble hennes far residerende kapellan i Asker og samtidig bestyrer ved Asker Seminarium. Familien flyttet da til Bjerke gård i Bærum. Her bodde de inntil 1862, da Døderlein oppga sin lærergjerning, ble sokneprest til Asker og flyttet med kone og fire barn fra kapellangården til Asker prestegård.

[ 13 ]

I Et liv på solsiden

Hanna og hennes søsken levde som de fleste kondisjonerte barn på landet, med en travelt opptatt far, som tross travelheten var en viktig person i deres liv, en kjærlig og tilstedeværende mor, en privatlærer til å undervise dem, og likevel mye frihet til å ta del i lek og friluftsliv.

Sammen med familien i Asker bodde også huslæreren og fire tjenestepiker samt «kvægrøkteren» med kone, to barn og deres tjenestepike, som det går fram av folketellingen av 1865. Hanna var da blitt 14 år, storesøster Marie var 17, og de hadde to yngre brødre, Christian på 12 og Hans Christian på 9 år. Huslæreren deres, Vilhelm Petersen, tilhørte stadig husholdningen ti år senere; i folketellingen for 1875 var han oppført som «svoger» og «lærer».2 Han var nemlig bror til Hannas mor, og Hanna Butenschøn har gitt et kjærlig portrett av sin noe ualminnelige morbror i erindringsboken Barneøine (1923), i kapitlet «Onkel William». Her skildrer hun først og fremst barndommen på Bjerke gård, fram til hun selv var 10–11 år.

Sine ungdomsår forteller Hanna Butenschøn altså ikke noe om i erindringsboken, og for så vidt heller ingen andre steder, men man må

2 Folketellingene av 1865 og 1875 for Asker prestegjeld.

[ 14 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN Christian Grønbech Døderlein (1816–1888) Malvina Døderlein, f. Petersen (1820–1809)

tro at også disse årene var trygge og stabile. Foreldrene fremstår i hennes skildring som kloke, kjærlige og fornuftige, og Hanna vokste opp i et hjem hvor litteratur og musikk var en del av hverdagen. Faren hadde tilbrakt et par år i Frankrike som ung student og hadde fattet en levende interesse for fransk språk og kultur, som han brakte videre til familien.

Forlovelse og et rikt gifte

Så vidt fylt tjue år ble Hanna gift med den ni år eldre Nils August Andresen (1842–1935), hvis familie tilhørte det ypperste av Kristianias forretningsverden. Han tok senere, i 1893, sin mors pikenavn og kalte seg Andresen Butenschøn. Det er uklart akkurat når og hvordan de to unge først traff hverandre, men det må ha vært i hovedstadens finere selskapsliv. I frierbrevet fra februar 1871 henviser Nils August til deres siste møte, som hadde funnet sted i fødselsdagsselskapet til en Elise noen dager tidligere. Dette var hans kusine, overhoffmesterinne Elise Wedel Jarlsberg (f. 16. februar 1844–1923), gift med Carl Otto Løvenskiold til Bærums verk (1839–1916). Elises mor, Elise Frederikke Butenschøn (1820–1868), var Nils Augusts moster. Han hadde for øvrig aldri kjent

[ 15 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

Asker Prestegård, 2021. Foto: Søren Kjørup.

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

[ 16 ]

Her er de fire barna: Marie bak til høyre, Hanna med armen rundt den eldste av brødrene, Christian, og yngstemann Hans Christian mellom søstrene. Foto: ukjent. Fra Cecilie Kaurins familiealbum. Ca. 1865.

sin mor Nilsine Augusta Butenschøn (1818–1842). Hun døde da han ble født, og han vokste opp hos sin far og sin tante Hanna.

Som vi ser, var det altså de aller ypperste miljøene i Norge den unge Hanna deltok i, sikkert gjennom sine morforeldres forbindelser. På mors siden tilhørte hun nemlig en av de mest fremstående familiene i Kristiania. Moren Malvina, for øvrig en venninne av Camilla Collett, var datter av statsråd Hans Christian Petersen (1793–1862) og Kristine Marie født Thrane (1796–1876). 3 Hannas far kom fra noe mer beskjedne, men absolutt respektable forhold, som eneste sønn av overlærer Christian Døderlein (1782–1839) i Kristiania og Anne Johanne Ottesen.

Asker lå ikke lengre unna enn at Hanna kunne delta i ball og middager inne i byen. I forlovelsestiden våren 1871 var hun selvsagt særlig ofte på besøk hos sin mors foreldre og andre slektninger, slik at hun kunne treffe Nils August. En fru F. Ballé, som var i Kristiania denne vinteren «da De selv blev forlovet», skriver senere til Hanna Butenschøn at hun gjenkjenner mye i skildringene fra sosietetslivet der i Helene Dickmars debutroman Ud i Livet (1890). Av brevet går det fram at hun var en venninne av Marie og Michael Lunn, Hanna Butenschøns søster og svoger.4

Har en spekulert på om Hanna Døderlein falt for den unge forretningsmannen med kulturelle interesser, eller om det var et fornuftsekteskap fra hennes side, viser deres tette korrespondanse fra forlovelsestiden at hun var minst like betatt av ham som han av henne.5 Han må ha hatt visse forhåpninger, men uttrykker seg forsiktig i frierbrevet. Han håper hun ikke finner ham latterlig og naiv når han kan innbille seg at hun skulle kunne føle noe for ham. Han vet godt at han «i ingen Henseende»

3 Hans Døderlein oppgir ikke fødsels- og dødsår for sin oldemor Christine [sic] Marie, og tar henne heller ikke med i slektstreet (Døderlein 1982, 65, 68). Regjeringen. no oppgir både årstall for Hans Christian Petersen og hans hustru og hvem foreldrene var.

4 Udatert brev fra Stockholm, 1917. NBO But.Ubeh. 32, 7.

5 Et tippoldebarn av Hanna Butenschøn, Cecilie Kaurin, har generøst latt meg låne disse brevene. Det tidligste er frierbrevet fra «Deres August Andresen», som han undertegner seg, datert Christiania 28. februar 1871, og de siste brevene er til og fra begge, skrevet et par dager før de ble viet den første september samme år.

[ 17 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

[ 18 ]

Fra venstre: Nils August Andresen, Hanna, søster Marie Lunn og svoger Michael Villars Lunn. Foto: ukjent. Ca. 1875.

utmerker seg, og hun kjenner ham jo heller ikke så godt. Men han har det håp at «Kjærlighed er i Stand til at fremkalde Kjærlighed igjen», hvordan skulle det ellers gå her i verden?

Hannas første brev til Nils August er skrevet et par uker etter at hun hadde gitt ham sitt ja. Hun synes det er så trist å måtte skrive til ham når hun så mye heller vil være sammen med ham, og ber ham komme til Asker så fort som mulig. Der kan de være sammen i ro og fred, langt borte fra det hektiske bylivet.

Hanna trengte tid for å bli ordentlig kjent med sin forlovede, som jo var noen år eldre og så mye mer livserfaren, etter hennes oppfatning. Hun ville gjerne ha ventet et år med å gifte seg. Men Nils August fikk overtalt henne til å forkorte forlovelsestiden til et halvt år. I denne tiden var den hyppige brevvekslingen – gjerne to–tre brev i uken – et viktig middel til å etablere fortrolighet, kanskje også til å føle hverandre litt på tennene.

Allerede snaue tre uker etter frierbrevet gjorde Hanna det klart at hun aldeles ikke hadde tenkt å bøye seg for den kristne læren som hevdet at en hustru skulle være mannen underdanig. I en mindre diskusjon sist de var sammen hadde Nils August «paa en meget sindrig og klog Maade» lukket hennes munn, idet han hadde hevdet at «Kvinden kan ikke forstaa en Mand». Hun skulle altså ikke ha lov til å dømme for seg selv! «Nu ja saa tier jeg. Men det siger jeg dig forresten; det gaar jeg ikke ind paa for bestandig. Jeg maa endelig faa Udtryksfrihed, selv om jeg ikke forstaar mig saa forfærdelig godt paa Ting.» Denne selvstendighetstrangen fra nittenåringens side lot imidlertid ikke til å avskrekke hennes forlovede. Å hevde at dette utsagnet foregriper den senere forfatterkarrieren, er kanskje å strekke det litt langt, selv om det kan peke i den retningen.

Det er visstnok ikke bevart noen større senere korrespondanse mellom Hanna og Nils August. Men et lite brev han skrev til sin svigermor et års tid etter at han og Hanna var gift, avslører at han var i den syvende himmel. Han vil bare fortelle henne at Hanna var «den deiligste paa hele ballet igaar», det sa alle. «Fanny var aldeles i extase over hende, Elise sagde, at hun var udmærket nydelig og glædede sig derover, fader sagde ‘hvor Du er pen’ og tante Hanna sagde ingenting. Alle de andre fulgte hende med beundrende blikke og jeg, ja jeg, oh!»,

[ 19 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

skriver den nybakte ektemannen, og undertegner seg «Din hengivne søn August». 6

Nils August skal i forlovelsestiden ha uttrykt overfor sin svoger, høyesterettsadvokat Michael Lunn, at han hadde så lite å tilby sin Hanna. Han var ikke så begavet som Michael, mente han, og så helt bort fra at han med sin store formue må ha vært en av de mest ettertraktede ungkarer i Kristiania (Butenschøn 1978, 12 ff.). Etter endt handelsutdannelse i Leipzig og flere lenge utenlandsopphold var Nils August gått inn i sin fars virksomhet. Han var eneste barn av bankier Nicolay August Andresen (1812–1894), som eide et av de største bankier-firmaene i Norge. I 1857 kjøpte faren bankier Thomas Johannes Heftyes gård i Kirkegaten

6. Denne lot han rive og bygde et nytt tre-etasjers hus med plass til både

6 Udatert brev. Hanna Butenschøn har notert med blyant: «Vinteren 1872». NBO But.Ubeh. 32, 3.

[ 20 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN «Petersborg» (også kalt Løkken Sollie), som lå på den tomten hvor Nasjonalbiblioteket i Oslo nå ligger. Koppen er laget av Bing & Grøndahl i København en gang mellom 1853 og 1870, ifølge Nasjonalmuseets lille skilt ved siden av den. Foto: Søren Kjørup.

bankier-forretningen og bolig for seg og familien. Huset var luksuriøst utstyrt med festsal i 2. etasje, speilglassruter i forretningslokalene og byens første vannklosett!

Både Andresen-familien og Hannas besteforeldre på morssiden hørte altså til de høyeste kretser i Kristiania-sosieteten. Hans Christian Petersen var høyesterettsadvokat fra 1817 til 1837, deretter stiftsamtmann i Kristiania i et par år, og statsråd fra 1858 til sin død i 1861. Tidligere hadde han tilbrakt bortimot tjue år i Stockholm som medlem av statsrådsavdelingen der.

Han var meget velstående og eide en praktfull eiendom, «Petersborg» (også kalt Løkken Sollie), som lå på den tomten hvor Nasjonalbiblioteket i Oslo nå ligger. Men hans tomt var mange ganger større enn Nasjonalbibliotekets, med stor have og parklignende anlegg langs hele Observatoriegate. Den klassisistiske boligen var tegnet av byarkitekt Christian H. Grosch (1801–1865), den ledende arkitekten i Kristiania i første halvdel av 1800-tallet. Han kom til å prege Norges unge hovedstad med mange nye offentlige bygninger: Oslo Børs, Norges Bank, Observatoriet, Christiania Theater, Empirekvartalet og Det kgl. Fredriks universitet på Karl Johansgate, så det sier litt om statsråd Petersens ambisjonsnivå at han engasjerte Kristianias mest kjente arkitekt til å tegne sitt hjem. Bygningen ble revet i 1940, men noe av interiøret ble reddet og kan nå ses på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design som ble åpnet i juni 2022. Her kan man blant annet se en porselenskopp med et fargebilde av husets staselige fasade.

I kapitlet «‘Bestemor Løkken’ og ‘Bestemor Byen’» i erindringsboken Barneøine gir Hanna Butenschøn glimt fra «statsraadens» og «statsraadindens» selskapsliv i den fantastiske eiendommen, slik hun husket det fra hun var i tiårsalderen. Hun beskriver den lille broen med jerngelender som man måtte passere for å komme til en porthvelving og derfra inn til selve bygningene, parkanlegget med blomsterkledte terrasser og springvann, og lysthusene med utsikt gjennom trærne mot sjøen og «Ladegaardsøen», som Bygdøy ble kalt den gangen. «Bestemor Løkkens» tradisjonelle fødselsdagsfeiring midt i juli var noe av det mest vidunderlige unge Hanna kunne tenke seg, og ekstra spennende var det at hun selv hadde fødselsdag samme dag som mormoren. Haven fyltes da av festkledte damer og herrer, det var teservering med blinkende sølvtøy i linde-

[ 21 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

[ 22 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN Over: Skøyen hovedgård, 1895. Under: Havestuen. Foto: ukjent.

lysthuset, og «damerne med sine voluminøse krinoliner synes at fylde pladsen som om de vilde kappes om at overstraale og overskygge endog havens blomsterbed i farvepragt!» (Butenschøn 1923, 169) Statsråden var likevel, etter Hannas mening, selskapets strålende midtpunkt. Han var berømt i hele byen for sin store selskapelighet, og for de mange kostelige retter og viner han trakterte gjestene med (Døderlein 1982, 68–71).

Hadde Hanna Døderleins kår vært gode i barndom og oppvekst, ble de overdådige etter at hun giftet seg. Hennes mann Nils August var som 25-åring gått inn som medeier i familiens bankierforretning N.A. Andresen & Co. I 1912 grunnla han Andresens Bank og ble etter hvert italiensk generalkonsul. Ekteparet bodde på ulike adresser i Kristiania i de første årene. I en periode bodde de også på prestegården i Asker i sommermånedene, som en del av Christian Døderleins husholdning. I folketellingen for 1875 står Hanna Andresen f. Døderlein og mannen Nils August Andresen oppført som «Tilreisende», med to sønner født i 1873 og 1874, pluss tjenestepike.

I 1894, 43 år gammel, ble Hanna Butenschøn husfrue på Skøien Hovedgaard. Fra 1838 hadde Andresen-familien eid gården Søndre Skøien, senere Skøien Hovedgaard, og brukt den som sommerbolig. Ved sin fars død i 1894 arvet Nils August stedet, fikk foretatt omfattende forandringer og gjorde Skøien Hovedgaard til sitt og Hannas hjem. I folketellingen for Asker fra 1910, da deres tre sønner hadde forlatt redet, hadde ekteparet Butenschøn 14 tjenestefolk. Noen av dem hadde ansvaret for gårdsbruket og parkanlegget, men til oppvartning av herskapet var det ansatt en husjomfru, en kammerpike, en kokkepike, en stuepike, en herskapstjener og en herskapskusk. Det kunne nok trenges til den store og praktfulle eiendommen, som strakte seg fra Hoffbekken til Madserud og fra Vestre Gravlund til Drammensveien, og ikke minst til den utstrakte selskapeligheten som generalkonsulens stilling medførte.

Barnebarnet Barthold A. Butenschøn (1904–2001) forteller fra sin barndoms besøk hos besteforeldrene at de flyttet inn på Skøien Hovedgaard etter en del store ombygninger og tilbygg basert på tegninger av arkitekt Victor Nordan (1862–1933), senere kjent for sine sykehusbygg. Bygningen med en stor overbygd veranda ble dermed på hele 860 kvm og liknet et italiensk lystslott, syntes barnebarnet, noe han mente kunne ha sammenheng med at farfaren var italiensk konsul.

[ 23 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

Den gang (i 1918) var huset stadig «i full trim», med stort tjenerskap. Når fruen kjørte til byen, var det med kusk og tjener i full mundur. Kuskens eneste oppgave var visstnok å passe og strigle de to flotte hestene, når han da ikke kjørte herskapet. Tjeneren var med for å åpne dørene for fruen og hjelpe henne med å bære pakker når hun gikk sine butikkrunder (Butenschøn 1999, 72). Men herskapet på Skøien Hovedgaard fulgte også med i tiden, for forfatteren Nini Roll Anker (1873–1942) noterer i dagboken sin fra et besøk hos «gamle fru Butenschøn» høsten 1921 at hun ble kjørt hjem i en «elektrisk» bil.7

Forfatteren Barbra Ring (1870–1955) skildret den staselige og imposante Skøien Hovedgaard i et portrett-intervju med Hanna Butenschøn i Urd noen få år tidligere.8 Hun beundret sin kollega og vertinnes utsøkte smak, slik den kom til uttrykk gjennom Louis Seize-møblene, de tunge portierene og de mange blomsterarrangementene. Veggene var dekket av vakre Frida Hansen-tepper og malerier av Johan Fredrik Eckersberg, Thomas Fearnley, J.C. Dahl, Adolph Tidemand og andre eldre gullaldermalere, men også moderne malere som Erik Werenskiold, Christian Krohg, Edvard Munch og Eilif Peterssen var representerte. Ekteparet Butenschøn investerte tydeligvis i bildekunst og la vekt på å ha et vakkert, representativt hjem, kanskje delvis etter mønster av hjemmet til «statsraadinden» Kristine Marie Petersen? Barnebarnet Barthold mente for øvrig at farfaren var mer interessert i kultur enn i penger.

En musisk åre

Av intervjuet med Barbra Ring fremgår det at musikk betydde meget for Hanna Butenschøn. Også her forteller hun at begge foreldre var meget musikalske, og at de sang og spilte piano med barna. Hanna fortsatte å dyrke musikk som nygift. I de første ekteskapsårene samlet hun og mannen et kor på tjue damer og herrer i leiligheten i den daværende

7 Nini Roll Ankers dagbok b. 5, dat. 2.11.1921. Dette bindet dekker årene 1917–1921 (NBO, Ms 80 2669/5). Ifølge Wikipedia var det i 1921 omkring 180 elektriske biler i Norge; elektriske biler ble utviklet på grunn av bensinmangelen under første verdenskrig. Interessen for dem falt fort på grunn av at motorene var svake.

8 «Hjemme hos dem man taler om», Urd nr. 8, 1916, s. 85–87, ved «B.R.» (Barbra Ring).

[ 24 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

Nobelgården i Karl Johansgate nr. 16, hvor de den gang bodde om vinteren. Blant sangerne var flere av byens beste stemmer, og Hannas mor akkompagnerte sammen med den senere bispinne Betty Tandberg, født Egeberg (1851–1930), en meget habil pianist. Olaus Andreas Grøndahl (1847–1923), komponist, dirigent og sanginstruktør og gift med Agathe Backer Grøndahl (1847–1907), dirigerte koret. Det var heller ikke småtteri de oppførte, til amatører å være. I 1876 fremførte de for eksempel

Edvard Griegs «Foran Sydens Kloster» for to kvinnesolister og kor, med tekst fra Bjørnstjerne Bjørnsons diktsyklus Arnljot Gjelline (1871). «De timer hører til de lyseste minder i mit liv» (Ring 1916, 86).

Hanna Butenschøn har nok vært en fin amatørsanger. I et tapt brev til Eilif Peterssen har hun sannsynligvis fortalt at hun har mistet stemmen – for godt? (hun var bare 28 år gammel) – for i et brev fra Roma fra våren 1879 beklager han henne som nå må «ganske lade være at synge». Selv vil han prøve å få i stand et kor i den skandinaviske foreningen der.9

Ekteparet Butenschøn deltok i de sosialt sett aller høyeste miljøene i Kristiania, og ble alltid bedt på slottsball når kong Oscar II besøkte byen (Butenschøn 1984, 85). Omgangskretsen svarte til de høyborgerlige, for ikke å si aristokratiske omgivelsene deres: diplomater og velstående forretningsfolk. Kjære venner ble Henry Mimaut (1847–1940), som kom fra en kjent fransk politiker- og diplomatfamilie, og hans hustru Mathilde, f. Chamot (1856–1926). Henry Mimaut var fransk generalkonsul i Kristiania fra 1890, og han og hans kone ble med visse avbrekk i byen i tolv år fram til 1905. De to familiene holdt kontakten i hvert fall fram til begynnelsen av 1920-årene, til tross for at første verdenskrig gjorde kommunikasjon vanskeligere. En rekke brev forteller om møter i Paris og på Côte d’Azur, og Hanna Butenschøn skrev en fin artikkel om ekteparet Mimaut i tidsskriftet Atlantis i 1922 etter deres siste besøk i Kristiania sommeren før. Her fremhever hun at de lærte seg norsk med rekordfart, var meget musikalske og interesserte seg sterkt for norsk natur og norsk bildende kunst.10 Dette var en artikkel hun fikk mye ros for av felles venner, blant andre av Betty Tandberg. Professor Francis Bull skrev til henne i oktober 1922 at han nylig hadde snakket

9 Brev dat. Roma 12.3.1879. NBO Brevs. 840.

10 «Generalkonsul og fru Mimaut, Norvège-France’s første pioner i Norge», Atlantis nr. 1, 4. årg. 1922, s. 1–11. Red. Rolf Pande.

[ 25 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

med redaktør Rolf Thommessen i Tidens Tegn, som hadde lovet å sette inn et stykke om og av artikkelen om Mimauts i sin avis. «Den var ogsaa rigtig nydelig skrevet!»11

Henry Mimaut har sannsynligvis vært medvirkende til at Hanna Butenschøn fikk den franske ordenen «Officier de l’instruction publique» i 1907, som etter instruks av 1866 ble gitt til vitenskapskapsfolk og forfattere hvis arbeid var nyttig for offentlig opplysning.

Noen av disse selskapelige forbindelsene kunne altså utvikle seg til varige vennskaper. For selv om mye nok dreide seg om ren representasjon, var det blant gjestene på Skøien Hovedgaard også en rekke litterater, musikere, malere og andre kulturpersonligheter, som Hanna Butenschøn kanskje hadde mer til felles med enn med diplomater og politikere. Dette kan være en av årsakene til at hun iblant underholdt gjester med egne dikt og sanger.

Blant hennes etterlatte papirer kan man ellers finne lange lister over gjester og menyer til store middagsselskaper, iblant med hundre inviterte,

11 Brev datert 4.10.1922. NBO But.Ubeh. 32, 4.

[ 26 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN

Hanna Butenschøn ble tildelt den franske orden «Officier de l’instruction publique» i 1907.

og ofte med musikalsk underholdning ved fruen selv og noen av hennes musikervenner.12 Ved hennes soareer på Skøien Hovedgaard bidro pianistene Hildur Andersen (1864–1956) og Betty Tandberg med musikk, i likhet med pianist og komponist Agathe Backer Grøndahl. Leilighetsdikt og sanger skrevet av Hanna Butenschøn for ulike anledninger ble trykt med vakkert utstyr og huset ble pyntet med duftende, eksotiske blomster og frukter fra drivhusene på Skøien.

En slik tekst som er bevart i trykt form, er «Ballade», inspirert av Chopins «Ballade» nr. 1 op. 23; de første fem taktene av Chopins verk er trykt på forsiden. «Ballade» ble trykt i Urds julenummer i 1913, men Hanna Butenschøn fikk laget særtrykk av det, et privattrykk fra Grøndahl og Søns boktrykkeri (uten år), som hun sendte som julehilsen til vennekretsen dette året. Takkebrev fra blant andre Hildur Andersen, Thora Smith, Lotten Dahlgren, fetteren Otto Lund, Nanne Storm, Andrea Egeberg, Henry Mimaut, Peter Jerndorff, Anna og Maja Weis, Margrethe Reinhardt og admiral Jacob Børresen er bevart. Her er også et rørende takkebrev fra Kathrine, som var ansatt på Skøien Hovedgaard.13

Henry Mimauts takkebrev viser at Hanna Butenschøn flere år tidligere hadde resitert denne teksten under en fest på Skøien Hovedgaard: «[E]t sorgfullt og mektig dikt som gjorde inntrykk, og som De leste en kveld for lenge siden». Det triste refrenget harmonerer godt med en nyttårsaftens refleksjoner; de blir ofte til meditasjoner over livets slutt, skriver han.14 Nå er ikke «Ballade» et dikt, slik en kanskje kunne få inntrykk av, men en lyrisk prosatekst, hvor poenget er at Chopins musikk forteller en gammel og sørgelig historie som innholdsmessig kan minne om en folkevise eller ballade. Refrenget Mimaut henviser til, må være

12 NBO But.Ubeh. 32, 3.

13 NBO But.Ubeh. 32, 7. Kathrine takker dessuten i brev datert 28.6.1919 for den nye utgaven av romanen Psyche (1919, 1. utg. 1906). Hun nevner da at hun var hos «fruen» i 26 år, men var sluttet noen år tidligere for å drive en liten butikk. Det later ikke til at den går så godt, for hun er svært takknemlig for to hundre kroner som «fruen» også har sendt henne: «Jeg vet nok best hvormeget de er, jeg som maa slite slig for, at faa dem ind.» Kathrine er ikke nevnt i August Butenschøns bok om Skøien fra 1978.

14 «[…] un poême douloureux et impressionant que vous lisiez, un soir lointin»; «les réflections de fin de l’année – que souvent font des méditations sur la fin de la vie!» (min oversettelse). Mimauts brev er datert 28.12. u.å., sannsynligvis 1913. (NBO But. Ubeh. 32, 5)

[ 27 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

Første side av fortellingen «Ballade».

[ 28 ]

noen ord som går som et ekko gjennom teksten: «Tungt og sorgfuldt er menneskets liv.»

Handlingen er lagt til middelalderen, da et gammelt slott som nå står øde og forlatt, var rammen om en blodig historie. Under et jaktselskap dreper slottsherren en ridder som har avslørt sin brennende kjærlighet til slottsfruen, som elsker ham tilbake. Etter mordet bryter det ut voldsomme kamper mellom folkene til de to rivalene. Da slottsfruen ser sin husbond, «Hevneren, Herskeren», komme ridende hjem og forstår at han har seiret, åpner hun tårnvinduet og kaster seg ned i vollgraven, og vannet lukker seg over henne.

På tross av det gammelmodige innholdet virker denne teksten, liksom diktet «Elegie» (trykt i Samtiden 1900), ganske moderne i sitt formspråk, og er tilsvarende melodiøst. Flere av dem som takket for «Ballade», finner at Chopins musikk og diktets forløp passer strålende sammen, og en foreslår at det burde leses høyt til musikk.

Takkebrev fra mange kanter viser ellers at gjester satte stor pris på den utsøkte, storslåtte selskapeligheten på Skøien Hovedgaard. Ikke minst la de vekt på fru generalkonsul Butenschøns utpregete evne til å få alle til å føle seg velkomne. Barnebarnet August A. Butenschøn forteller at farmoren i familien gikk for å være litt blyg og redd; hun holdt for eksempel aldri taler i selskapene sine, men bidro altså på andre måter til gjestenes velvære (Ebbing 1977, 13).

Hanna Butenschøns økonomiske og sosiale forhold lå meget langt fra forholdene til norske forfattere og kunstnere flest. Etter hvert mottok hun mange henvendelser fra kunstnere som satt trangt i det, noen ganger med Bjørnstjerne Bjørnson som mellommann. Blant dem hun støttet økonomisk på ulike tidspunkt, var forfatterne Jakob B. Bull, Alexander Kielland, Anna Munch, Alvilde Prydz og Herman Wildenvey, samt musikeren Alfred Andersen Wingar, ifølge korrespondansen hennes. Hun hjalp også utallige andre, nå ukjente personer, tidligere ansatte og syke og fattige som hun var kommet i berøring med.

Også hennes mann støttet kulturlivet økonomisk, noe som var vel kjent. I anledning hans 85-årsdag i 1927 brakte Aftenposten en hyllest til ham, hvor det blant annet nevnes at han er gift med Hanna Butenschøn, født Døderlein,

[ 29 ] I – ET LIV PÅ SOLSIDEN

som under psedonymet Helene Dickmar har utgit flere velskrevne og eiendommelige romaner og fortællinger. Butenschøn og frue har vist stor hjælpsomhet overfor filantropiske foretagender og har støttet kunstneriske og videnskabelige formål. De var saaledes blandt bidragsyderne til Universitetets Aula.15

Vi vet ellers ikke mye om Hanna Butenschøns privatliv. Av brev fremgår det at hun var mye plaget av sykdom nesten hele livet, blant annet av migrene og anemi, og at hun i perioder var overanstrengt på grunn av de mange pliktene hennes sosiale posisjon medførte. Det kunne være vanskelig å finne tid og ro til å skrive. Av og til «flyktet» hun til et hotell på Gålå, der hun visstnok var en hyppig gjest, eller til utlandet – ikke for å skrive, later det til, men for å hvile og suge inn nye impulser. Romanen Psyche starter nettopp på et høyfjellshotell, og flere av romanene hennes foregår delvis i Italia. Men hun oppholdt seg også mye i Frankrike, var godt kjent med franske forhold og behersket fransk svært godt.

At hennes mann av og til mente det kunne bli vel mye med disse reisene, fremgår av et lite, kjærlig brev fra juli 1920, da Hanna Butenschøn var nesten 70 år og han nærmere 80: «Livet er skjønt naar jeg bare faar Lov til at sidde ifred paa Skøien – og tænke paa Dig. Jomfruen kom igaar, og naar Du ogsaa kommer vel hjem fra den lange Reise og kan slaa Dig lidt til Ro bliver Alt vel.» Han nyter hagen på Skøien – og mener det er vanvidd å skulle betale «to Gange 95 for at sidde en hel Dag paa en Jernbane». Brevet er undertegnet: «Din lykkelige Mand».16

Barnebarnet August A. Butenschøn omtaler for øvrig farfaren som en mann av uhyre personlig beskjedenhet. Når han som godt voksen tenker tilbake på sin farmor og farfar, ser han dem som bildet på noe av det beste i den gamle europeiske kultur og livsform «som to verdenskriger og nye radikale eller reaksjonære ideologier så grundig sørget for å sope til side». Besteforeldrene tilhørte en elite som følte at den hadde store kulturelle forpliktelser, først og fremst overfor seg selv, men også overfor samfunnet – noe de beviste ved å gi store donasjoner til kulturelle formål. Men de

15 Aftenposten 31.1.1927, NBO But.Ubeh. 32, 3. Hentydningen til universitetets Aula gjaldt Edvard Munchs utsmykking, som det var en opphetet diskusjon om i samtiden (den såkalte aulastriden). Utsmykkingen var ferdig i 1916.

16 NBO But.Ubeh. 32, 6.

[ 30 ]

JORUNN HAREIDE: HANNA BUTENSCHØN