Den tause våren

Den tause våren

Rachel Carson

Den tause våren

© Solum Bokvennen AS, 2023

Copyright © 1962 Rachel L. Carson

Printed in Latvia

Livonia Print, Riga 2023

Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Omslagsdesign: monoceros

Omslagsillustrasjoner: iStock.com

Foto av Rachel Carson side 2: © United States Fish and Wildlife Service

ISBN: 978-82-560-2352-3

ISBN: 978-82-560-2353-0 (ebok)

E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no

Utgitt med støtte fra Fritt Ord

fotokrediteringer

Fra Unsplash.com: s. 6 – dan-lazar-jnee, s. 234 – National Cancer Institute.

Fra iStock.com: s. 10 – Daniel Balakov, s. 32 – catolla, s. 36 – acilo, s. 46 – shaunl, s. 68 – Victoria Hersey, s. 82 – sankai, s. 92 – Timothy Messick, s. 174 – Kimberly Watley, s. 192 – JackF, s. 216 – klickit24, s. 276 – Cavan Images, s. 290 – SbytovaMN.

Til Albert Schweizer, som sa: «Menneskene har mistet evnen til å forutse og forhindre. Det ender med at de ødelegger jorden.»

I vannet ligger sivet dødt Hver fugl er taus.

KEATS

Jeg er pessimistisk på menneslektens vegne, fordi den er for intelligent for sitt eget beste. Vår holdning til naturen er å tukte den til underkastelse. Vi ville hatt større sjanse til å overleve hvis vi tilpasset oss planeten og så på den med anerkjennelse, i stedet for med skepsis og herskertrang.

E.B. WHITE

ANMERKNING FRA FORFATTEREN

Jeg har ikke hatt noe ønske om å tynge teksten med fotnoter, men innser at mange av mine lesere vil ønske å fordype seg i temaet jeg tar opp. Derfor har jeg tatt med en liste over mine viktigste inspirasjonskilder, ordnet etter kapittel og side, i et tillegg bakerst i boken.

R.C.

Takk

I et brev skrevet i januar 1958 fortalte Olga Owens Huckins meg om sin egen vonde opplevelse – en liten verden som var blitt livløs – og dermed ble jeg minnet på et problem som lenge hadde bekymret meg. Så innså jeg at jeg måtte skrive denne boken.

I årene som har gått siden den gang har jeg fått hjelp og oppmuntring fra så mange mennesker at det ikke er mulig å nevne alle ved navn. De som vederlagsfritt har delt fruktene av mange års erfaring og studier med meg, kommer fra et bredt utvalg av offentlige etater her til lands og i utlandet, fra mange universiteter og forskningsinstitusjoner og mange fagfelt. Til alle disse vil jeg uttrykke min dypeste takk for den tiden og de tankene de alle har vært så sjenerøse å dele med meg.

I tillegg går min helt spesielle takknemlighet til dem som tok seg tid til å lese deler av manuskriptet og gi kommentarer og kritikk basert på sin egen ekspertkunnskap. Selv om det til syvende og sist er mitt ansvar at teksten er korrekt og pålitelig, kunne jeg ikke fullført boken uten den sjenerøse hjelpen jeg fikk fra følgende eksperter: L.G. Bartholomew, M.D. fra Mayo-klinikken, John J. Biesele fra University of Texas, A.W.A. Brown fra University of Western Ontario, Morton S. Biskind, M.D. fra Westport i Connecticut, C.J. Briejèr ved Plantenziektenkundige Dienst i Nederland, Clarence Cottam fra Rob and Bessie Welder Wildlife Foundation, George Crile, Jr., M.D. fra Cleveland Clinic, Frank Egler fra Norfolk i Connecticut, Malcolm M. Hargraves, M.D.

fra Mayo-klinikken, W.C. Hueper, M.D. ved National Cancer Institute, C.J. Kerswill ved Fisheries Research Board of Canada, Olaus Murie fra The Wilderness Society, A.D. Pickett ved Canada Department of Agriculture, Thomas G. Scott ved Illinois Natural History Survey, Charence Tarzwell fra Taft Sanitary Engineering Center og George J. Wallace ved Michigan State University.

Alle som skriver en bok basert på mange slags fakta står i dyp gjeld til dyktige og hjelpsomme bibliotekarer. Jeg står i gjeld til mange, men særlig til Ida K. Johnston ved Department of the Interior Library og Thelma Robinson ved Library of National Institutes of Health.

Min redaktør Paul Brooks har gitt meg utrettelig oppmuntring gjennom årene og velvillig lagt om planene når det ble utsettelser og forsinkelser. For dette, og for hans gode skjønn som redaktør, er jeg ham evig takknemlig.

Jeg har hatt kompetent og hengiven støtte til den enorme oppgaven med biblioteksforskning fra Dorothy Algire, Jeanne Davis og Bette Haney Duff. Og det er helt utenkelig at jeg kunne ha fullført oppgaven under tidvis så vanskelige omstendigheter uten trofast hjelp fra min hushjelp Ida Sprow.

Og endelig må jeg bekjenne min gjeld til en hærskare av andre mennesker, mange av dem ukjente for meg personlig, som likevel har gjort det bryet verdt å skrive denne boken. Dette er menneskene som først ropte varsku om den hensynsløse og uansvarlige forgiftningen av en verden som menneskene deler med en mengde andre vesener, mennesker som fremdeles utkjemper tusenvis av små slag som til slutt vil føre til seier – en seier for sunn fornuft når vi skal tilpasse oss den verden som omgir oss.

Rachel Carson

Forord av Ragnhild Sollund

I 2022 er det 60 år siden Alice Carsons bok Silent spring (Den tause våren) ble publisert første gang. Boken representerte et startpunkt for den moderne miljøbevegelsen, på samme måte som Peter Singers Dyrenes frigjøring (1975) var utslagsgivende for den moderne dyrevernbevegelsen. Mens Peter Singer er filosof, var Alice Carson biolog, og i motsetning til mange andre naturvitere som ofte ser individer av ikke-menneskelige arter kun som «eksemplarer» eller spesimens av en art, vitner Carsons bok og testament om en ektefølt kjærlighet, omsorg og respekt for de utallige enkeltindividene i naturen, ikke bare for økosystemene de inngår i.

Carsons bok var revolusjonerende. Den rettet et kritisk søkelys på en antroposentrisk samfunnsutvikling, hvor naturen ses som noe mennesket skal kapitalisere på, underlegge seg og bekjempe.

I stedet peker Carson frem mot at mennesket må erkjenne at det er en del av naturen, underlagt naturens grenser og dens biologiske forutsetninger. Boken var også revolusjonerende fordi den var skrevet av en kvinne – en vitenskapskvinne – ut fra hennes vitenskapelige synsvinkel, men på en måte som kunne nå alle, ikke bare andre biologer og det vitenskapelige kollegiet. Boken var revolusjonerende ikke minst fordi den beskrev den enorme skaden som ble gjort på naturen, dyr og mennesker gjennom

regimene med sprøyting av gift, i stor grad produsert av storkonsernet Monsanto. Beskrivelsene er så billedlige at leseren føler smerten fugler, dyr og mennesker går igjennom under effekten av de giftige kjemikaliene som fikk stadig større global utspredning på 1940- og 50-tallet, ikke minst i USA, hvor Carsons empiri har sitt tyngdepunkt. Språket er poetisk og representerte en ny standard for sakprosa generelt og faglitteratur spesielt.

Carsons anliggende er altså landbrukssektorens, på den tiden, stadig ekspanderende praksis med å sprøyte ned skog og avlinger med gift, såkalte pesticider eller insekticider, som for eksempel DDT. Den teknologiske utviklingen var godt støttet av kapitalinteressene bak den kjemiske industrien, som kunne tjene penger på giften. Den førte til at stadig nye giftstoffer, det være seg aldrin, klordan eller andre kjemikalier, ble sprøytet rikelig utover skog og avlinger, for å få bukt med en uønsket insektart. Men som Carson så godt illustrerer gjennom utallige konkrete eksempler på sprøyting, så skiller ikke giften mellom sine ofre; den angriper fuglene i luften og i trærne, fiskene i havet og reptiler og pattedyr på land, mennesket selv inkludert, samt planter den var ment å hjelpe.

Bokens tittel, Den tause våren, betegner konsekvensene av bruk av insekticider på fuglelivet. På steder hvor lokalbefolkningen hadde vært vant til fulle fuglebrett, var det ingen fuglesang å høre. Fuglebrettene var tomme. Rødstrupene, et vårens kjennetegn for mange, sang ikke lenger; de var borte, drept i en hensynsløs og nytteløs krig rettet mot, for eksempel, japanbillen. Noe sarkastisk sier Carson at under den filosofien som da styrte menneskers skjebner, måtte intet komme i veien for mannen med sprayflasken. De tilfeldige ofrene for korstoget mot insekter telte ikke. Hvis rødstruper, fasaner, vaskebjørner, eller til og med husdyr tilfeldigvis bebodde det samme området som insektene og ble rammet av den insektdrepende giften, måtte ingen protestere. Men Carson sådde tvil om filosofien bak giftkorstoget. Hun spør

om noen sivilisasjon kan gå til nådeløs krig mot alt liv, uten at dette livet har rett til å slå tilbake.

Myndighetene sparte ikke på giften. Mange ganger den dosen som var nødvendig for å ta knekken på insekter som plutselig fikk fiendestatus, ble hensynsløst distribuert til intetanende ofre. Mens sprøyting fra fly var effektivt, i den forstand at giften kunne utrydde alt liv i et område, ble DDT og andre insekticider også pushet på den jevne hageeier og huseier som for eksempel ønsket å bli kvitt edderkopper, kakerlakker eller småkryp som angrep roser og kjøkkenhager. Mange mennesker rundt omkring i verden døde etter å ha forsøkt å bekjempe insekter på hjemmebane.

Innsiktsfullt beskriver Carson hvordan hvert enkelt element i økosystemet er viktig, og hvis man går til angrep på én art, går man til angrep på alle. Dette holistiske perspektivet føyer seg inn i økofeminismen som ble født i samme periode, og selv om Carson i boken ikke åpenlyst inntar et feministisk perspektiv, underslår hun ikke at både innenfor vitenskapene som fremmet og gikk i ledtog med kapitalistene i giftbonanzaen, sto menn bak. Som mange økofeminister bruker hun ikke bare kalde tall og vitenskapelige termer for å beskrive ødeleggelsene av naturen; hun bruker både følelser og intellekt, støttet av et vakkert, billedlig og innlevende språk. Hun lar leseren få del i dyrenes lidelser når hun gjengir beskrivelsen fra vitenskapelige observatører fra Sheldon, som bevitnet en myrlerke og et ekorns dødskamp etter å ha blitt offer for DDT i en meningsløs kamp mot japanbillen.

Om lerken skriver hun at den, selv om den da manglet muskulær koordinasjon og ikke lenger kunne hverken fly eller stå, fortsatte å slå med vingene og trekke sammen klørne mens den lå på siden. Nebbet var åpent, og den pustet anstrengt. Om ekornets dødskamp skriver hun at ryggen var bøyet og forbena med forlabbene tett sammenknyttet mot brystet, mens hodet og nakken var strukket ut. Ekornet hadde jord i munnen, hvilket tyder på at det døende dyret hadde bitt i bakken i desperasjon.

Slik kunne man ikke ustraffet beskrive følgene av giftangrepene. Mange menn og store selskaper møtte henne med motstand da boken utkom. Hun ble angrepet for ikke å bedrive «ordentlig vitenskap», for hun hadde ikke bare angrepet vitenskapen og forskerne bak insekticidene; hun hadde også undergravet deres moralske integritet og lederskapet til myndighetene som fremmet bruk av giftstoffene.

Selv hennes motstandere måtte likevel medgi at krigføringen i stor grad hadde spilt fallitt. Insektene viste en utrolig evne til å utvikle resistens mot giften, og kom tilbake i langt større antall der gift var brukt enn der det ikke var sprøytet. Naturen slo tilbake. Mennesker med lange livsløp akkumulerer giften og overfører den til barn i mors liv. De vil kanskje aldri oppnå resistens, men mange kortlivede insekter behøvde kun noen få generasjoner på å utvikle resistens mot kjemikaliene.

Først med utgivelsen av Carsons bok ble skadevirkningene av kjemikaliene kjent for den alminnelige borger, og mange av dem ble forbudt. Likevel fortsatte mye av salget av gift ufortrødent i deler av verden med mindre kontroll enn i USA og Europa. Så sent som på begynnelsen av 1980-tallet, to tiår etter at Carsons innsiktsfulle bok forelå, så jeg DDT til salgs på et marked i Otavalo i Ecuador.

Fortsatt brukes plantevernmidler som Roundup, som inneholder glyfosat i Norge, som selv om det ikke lenger anses som kreftfremkallende for mennesker, kan påføre vannlevende organismer skade, ikke på grunn av glyfosaten alene, men på grunn av stoffene det kombineres med.1 Så sent som den 14. august 2021 kunne man lese i Aftenposten at kokosmelk ble trukket tilbake fordi det var gjort funn av etylenoksid i tilsetningsstoffet guarkjernemel. Etylenoksid er forbudt å bruke i mat i EU og EØS. Mens det i EU er strenge regler for bruk av plantevernmidler,

1 «Ecotoxicology of Glyphosate-Based Herbicides on Aquatic Environment» | IntechOpen.

brukes insekticider i betydelig grad i Afrika og Asia, ikke minst i bekjempelsen av malaria og denguefeber. Forskerne bak en studie fra 20122 konkluderer med at den globale bruken av DDT ikke er blitt substansielt redusert siden Stockholmkonvensjonen3 trådte i kraft. Dette til tross for at myggen altså i stor grad er resistent mot giften.

I dag kan mange likevel tenke at Carsons bok ikke lenger er aktuell, fordi mange av giftstoffene nå i stor grad er forbudt. Men, som produsentene av insekticidene kynisk fremmet sine produkter for å oppnå økonomisk gevinst, godt støttet av lokale myndigheter, lar vi i dag fortsatt kapitalistiske interesser ture frem. Monsanto har funnet andre arenaer for manipulering av naturen, og beskyldes for biopirateri for sin patentering av kornsorter og maissorter. De har ved flere anledninger gått til rettslige angrep på bønder som har benyttet sitt eget såkorn fordi Monsanto har ervervet rettighetene til korn som mennesket har brukt i uminnelige tider. Urbefolkning i Sør-Amerika og bønder i USA kan ikke lenger bruke sitt eget såkorn slik de har gjort gjennom utallige generasjoner uten å risikere rettslig forfølgelse fra selskapet, som har ubegrensede ressurser.

Annen menneskeaktivitet setter store spor i naturen, skader miljøet og går ut over både mennesker og dyr. Mens den verden Carson levde i var preget av industriell forurensing og systematisk forgiftning av miljøet under foregivende av å drive pestkontroll, var likevel vår klode et rikere sted. Det dokumenteres i Verdens naturfonds (WWFs) Living Planet Index4 fra 2022, som er en tilstandsrapport over verdens mangfold, at vi siden 1970 har mistet 69 prosent av verdens virveldyr. Menneskene fortrenger andre dyr

2 «Global Trends in the Use of Insecticides to Control Vector-Borne Diseases» | Environmental Health Perspectives | Vol. 120, No. 4 (nih.gov).

3 Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser – Lovdata Text of the Convention (pops.int).

4 HOME | WWF (panda.org).

og tar over deres habitater. 36 prosent av biomassen til verdens pattedyr er mennesker; kun 4 prosent av den er ville dyr.5 Våre skoger er tommere enn de skogene som eksisterte i Carsons tid. Skogene er også langt færre, mindre og fragmentert som følge av for eksempel avskoging til fordel for gruvedrift, palmeoljeproduksjon, kjøttproduksjon og tømmerdrift.

At mennesker engasjerer seg i kampen for miljøet er viktigere enn noensinne. Sterke kapitalinteresser turer frem som om naturen var en uendelig ressurs. Fiskeoppdrettsindustrien er et godt eksempel på en industri som i stort monn skader natur og dyr. Industrien baseres på mishandling av millioner av fisk, og på at noen få, store aktører får råderett over natur som burde tilhøre alle, ikke minst de artene som lever i disse økosystemene. I stedet for å verne fisken mot mishandling og naturen mot forurensning, gis oppdrettsaktørene tillatelser som gir unntak fra regler som ellers gjelder for bruk av gift. Sommeren 2013 ble det fra Norges side, ifølge Kjersti Sandvik,6 lagt press på EU for å få dem til å tillate ti ganger mer rester av plantevernmiddelet endosulfan i fiskefôr enn den tillatte grensen. Endosulfan er et giftstoff som ble utviklet på 1950-tallet, som ikke lenger er tillatt brukt i EU, USA og en rekke andre land, fordi det er så giftig, og fordi det akkumuleres i biologiske organismer og går ut over reproduksjonen hos dyr, inkludert mennesker. Stockholmkonvensjonen om persistente, organiske forbindelser fastsatte derfor behovet for et globalt forbud. Veterinærinstituttet gikk ikke med på å øke grenseverdien med begrunnelse i fiskevelferden. De viste til at den foreslåtte mengden av endosulfan ville skade laksens fordøyelsessystem idet forsøk viste at fisken fikk alvorlige endringer i tarmen som følge av kjemikalet. I tillegg til dyremishandling og massedød av både laks, ørret og rensefisk forurenser oppdrettsindus-

5 «The biomass distribution on Earth» | PNAS.

6 Kjersti Sandvik (2016). Laksefeber. Kapabel forlag.

trien fjordene og bidrar til å utrydde villaksen. Alt med myndighetenes støtte og velsignelse.

Et annet hjemlig eksempel som nok ville skuffet Rachel Louise Carson, hadde hun vært med oss i dag, er deponering av gruveslam i Repparfjorden.7 Gruveselskapet Nussar er gitt tillatelse til å etablere et deponi for gruveslam i fjorden, på tross av Havforskningsinstituttets klare anbefaling om at slik tillatelse ikke bør utstedes, fordi et fjorddeponi vil representere en alvorlig kjemisk og fysisk forurensning av fjorden. Massene som skal slippes ut inneholder tungmetallene kobber, nikkel og krom. Utslippene vil blant annet hemme luktesansen til fisk, noe som spesielt vil påvirke laksen i den sårbare utvandringsperioden fra elv til hav.

Disse eksemplene er alvorlige, men er likevel ikke det verste vi står overfor. Selv om klimaendringene alt var i gang på Carsons tid, var det ikke da etablert at de var menneskeskapt. I dag vet vi at selv om sykliske skogbranner var vanlige også før klimaendringene, er de omfattende katastrofeskogbrannene vi ser i dag direkte konsekvenser av global oppvarming. Samtidig pågår det langsommere, mer indirekte følger som utvikles over tid, som når havet varmes opp, Golfstrømmen svekkes, grønlandsisen smelter, korallene dør og arter fordrives nordover. Havområder blir ubeboelige fordi de tømmes for mat idet havdyrene blir klimaflyktninger. I Lofoten står fuglefjellet på Vedøya utenfor Røst tomt for andre året på rad. En gang var dette fuglefjellet hjemmet til Europas største kolonier av lundefugl og krykkjer. Fuglene finner ikke lenger mat i området og må fly så langt for å finne den at ungene deres ikke overlever ventingen. Det er også høy dødelighet blant ærfuglene i Oslofjorden, noe som tilskrives matmangel. Denne høye dødeligheten kan beskrives som den langsomme døden. Fuglene sulter i hjel; de produserer ikke lenger så mange kull som før og de som klekkes vokser ikke opp, slik fugle-

7 Repparfjord – naturvernforbundet.no.

eggene heller ikke ble klekket ut som følge av giftangrepene Carson beskriver. Oslofjorden er sterkt preget av menneskers utslipp i form av kloakk og gjødsling fra jordbruket. Nitrogen slippes ut i større mengder enn fjorden kan tåle og etterlater en ødemark hvor ingen dyr eller planter kan leve. Vi befinner oss i en skjebnetime. Tapet av natur og ville dyr er overveldende og hurtig eskalerende. Konsekvensene av irreversible, menneskeskapte klimaendringer er åpenbare over hele verden. Selv om Stockholmkonvensjonen og nasjonale forbud har redusert bruken av giftige kjemikalier i bekjempelse av uønskede insekter, går utviklingen på så mange andre områder i feil retning, og mennesket synes like kortsiktig i sin omgang med naturen som da Carson skrev boken. Hennes stemme kan minne oss på at naturen ikke er uendelig, at den er sårbar og at vi har et ansvar for å ta vare på den, både overfor alle de andre artene vi deler jorden med og for fremtidige generasjoner skyld.

Carsons bok gir, tross sitt dystre tema, likevel håp, fordi den viser at vi mennesker er i stand til å handle og snu når vi gjør feil. Det fordrer at vi allierer oss med naturen og innser at vi er en del av den. Mennesket må gi fra seg sine tilranede privilegier og anerkjenne andre arters og økosystemers rett til å leve og blomstre. De er ikke der for vår skyld, men vi er så heldige at vi er født til et liv hvor vi kan nyte dem. Det gir oss også et ansvar for å bevare dem, for deres egen skyld, men også for vår.

Innledning

av Linda Lear

Overskriften i New York Times i juli 1962 tok nasjonen på pulsen: «Den tause våren er blitt en høylytt sommer». I de få månedene som var gått siden Den tause våren gikk som føljetong i New York Times i juni og utgivelsen i bokform i september, hadde Rachel Carsons anskrik startet en nasjonal debatt om bruken av kjemiske plantevernmidler, om vitenskapens ansvar og om teknologiens grenser. Da Carson døde femtiseks år gammel våren 1964, var det bare gått atten måneder siden utgivelsen, men hun hadde startet en utvikling som skulle føre til et forbud mot hjemlig produksjon av DDT, og skapt en grasrotbevegelse som krevde at miljøet måtte beskyttes både på lokalt og nasjonalt nivå. Carsons forfatterskap fikk i gang en endring i forholdet mellom mennesker og den naturlige verden, og vekket den offentlige oppmerksomheten om miljøvern.

Det er vanskelig å gjenkalle i erindringen det kulturelle klimaet som Den tause våren ble møtt med, og å forstå raseriet som rettet seg mot den sindige og bestemte forfatteren. Carsons hovedtese, at vi utsatte oss selv for langsom forgiftning ved å misbruke kjemiske pesticider som forurenset miljøet, kan virke som en selvfølge nå, men i 1962 bar Den tause våren i seg kjernen til en sosial revolusjon. Carson skrev i en tid preget av ny materiell overflod og intens sosial konformitet. Den kalde krigen var på sitt mest

intense med en aura av mistenksomhet og intoleranse. Den kjemiske industrien, en av de industrigrenene som hadde vært mest lønnsomme i etterkrigstiden, var også en av hovedkildene til landets velstand. DDT hadde gjort det mulig å stanse insektskader i landbruket og gamle insektsoverførte sykdommer like sikkert som atombomben ødela Amerikas militære fiender, og endret på en dramatisk måte maktbalansen mellom mennesker og natur. Kjemikerne i sine hvite frakker i fjerne laboratorier var folkehelter med en nesten guddommelig innsikt. Resultatet av arbeid ga dem en glorie som menneskehetens velgjørere. I etterkrigstidens USA var vitenskapen gud, og «vitenskapen» var en mann.

Carson var en outsider som aldri hadde vært del av det etablerte vitenskapelige miljøet, først og fremst fordi hun var kvinne, men også fordi hennes fagområde, biologi, hadde lav status i atomalderen. Hun hadde valgt en utradisjonell karrierevei, uten akademiske støttespillere, uten noen institusjon i ryggen. Hun gjorde et bevisst valg om å skrive for vanlige mennesker i stedet for et smalt vitenskapelig publikum. For alle andre ville en slik uavhengighet vært en enorm ulempe. Men da Den tause våren ble publisert, hadde Carsons outsiderstatus blitt en betydelig fordel. Og den etablerte vitenskapen skulle finne ut at det var umulig å avvise henne.

Rachel Carson oppdaget første gang naturen sammen med moren, som var med i Nature Study-bevegelsen.8 Hun vandret langs bredden av Alleghany-elven i den uberørte landsbyen Springdale i Pennsylvania, rett nord for Pittsburgh, hvor hun observerte dyrelivet og plantene rundt seg, og var særlig opptatt av fugler.

Barndommen var ikke ulykkelig, selv om den var preget av fattigdom og familieproblemer. Hun elsket å lese og viste et tydelig talent for å skrive. Som tiåring fikk hun publisert sin første fortel-

8 Nature Study-bevegelsen: En gruppering av legfolk som fra sent 1800tall og godt inn på 1900-tallet arbeidet for en taktil, praktisk og åndelig tilnærming til kunnskap om naturen. O.a.

ling i et barneblad. Da hun begynte på Pennsylvania College for Women (nå Chatham College), var hun vel belest i den engelske romantiske tradisjonen og hadde dannet seg en personlig forestilling om sitt kall, sin «strålende visjon». En dynamisk kvinnelig zoologiprofessor hadde utvidet hennes intellektuelle horisont ved å oppfordre henne til å velge biologi, ikke litteratur som hovedemne i graden. På den måten oppdaget Carson at vitenskap ikke bare engasjerte henne intellektuelt, men også ga henne «noe å skrive om». Hun bestemte seg for en karriere som forsker, selv om det knapt nok var noen utsikter til det i 1930.

Ved hjelp av stipendier fikk hun anledning til å studere ved Woods Hole Biological Laboratory, hvor hun tapte sitt hjerte til havet, og ved Johns Hopkins University, hvor hun som en av en håndfull kvinnelige studenter i biologi følte seg isolert. Hun hadde ingen veiledere og ikke råd til å ta doktorgrad etter sin mastergrad i zoologi i 1932. Under studiene hadde hun arbeidet som laboratorieassisten ved Johns Hopkins Bloomberg School of Public Health, hvor hun var så heldig å få lære en del om eksperimentell genetikk. Etter hvert som karrieremulighetene som forsker skrumpet inn, begynte hun å skrive artikler om naturen i Chesapeake Bay i avisen Baltimore Sun. Selv om disse årene var tunge både økonomisk og emosjonelt, gikk det opp for Carson at hun ikke trengte å velge mellom vitenskap og litteratur. Hun hadde talent for begge deler.

Fra barndommen av hadde Carson interessert seg for Jordens lange historie, dens bevegelser og rytme, dens eldgamle hav, utviklingen av livsformene. Hun var økolog – opptatt av sammenhenger og forbindelser, men alltid med et blikk for helheten – før det synet hadde fått noen vitenskapelig legitimitet. Et fossilt skjell hun fant oppe i fjellene over Alleghany da hun var et lite barn, hadde fått henne til å undre seg over dyrene i havet som en gang hadde dekket området. Ved Johns Hopkins University hadde et forsøk med endringer i saltinnholdet i et åleakvarium inspirert

henne til å studere livssyklusen til disse eldgamle fiskene, som svømmer fra de kontinentale elvene i Europa til Sargassohavet. Ønsket om å forstå havet fra et ikke-menneskelig perspektiv var utgangspunktet for hennes første bok, Under the Sea Wind, der vi følger en vanlig sjøfugl, sandløperen, med en livssyklus som er styrt av nedarvede instinkter, tidevannets skiftninger og jakten på mat, og innebærer en strevsom reise fra Patagonia til Polarsirkelen. Helt fra begynnelsen av bekjente Carson sin følelse av «slektskap med andre former for liv», og skrev alltid slik at leserne skulle være klar over dette forholdet.

Carson ble konfrontrert med forurensningsproblemet i en avgjørende periode av livet. I ungdomstiden kom den andre bølgen av den industrielle revolusjon, som forvandlet Pittsburghområdet til den vestlige verdens jern- og stålhovedstad. Den lille byen Springdale, klemt inne mellom to enorme kullkraftverk, ble forvandlet til en skitten ødemark, luften ble fylt av kjemisk forurensning, elven tilgriset av industriutslipp. Carson kunne ikke komme seg vekk fort nok. Hun så at de toneangivende industrieierne ikke la merke til at hjembyen hennes ble ødelagt, og ikke tok noe ansvar for det. Den opplevelsen gjorde henne varig skeptisk til løfter om «et bedre liv med kjemiens hjelp» og påstandene om at teknologien ville skape en stadig lysere fremtid.

I 1936 fikk Carson en jobb som deltidsskribent av radiomanuskripter om livet i havet for det føderale fiskeribyrået i Pittsburgh. Om kvelden skrev hun artikler for Baltimore Sun om forurensningen av østersbankene i Chesapeake-bukten på grunn av industrielle utslipp. Hun krevde endringer i østersdyrkingen og rensemetodene, og en politisk regulering av utslippene i bukten. Hun underskrev som «R.L. Carson» i håp om at leserne ville anta at forfatteren var en mann, slik at de tok hennes vitenskapelige kompetanse alvorlig.

Et år etter ble Carson ansatt som underordnet akvatisk biolog i det føderale fiskeribyrået, som den ene av bare to kvinnelige

vitenskapelig ansatte, og begynte langsomt, men sikkert å stige i gradene i etaten, som i 1939 endret navn til U.S. Fish and Wildlife Service. Hennes litterære talent ble raskt lagt merke til, og hun fikk i oppdrag å redigere andre forskeres feltarbeider. Dette ga henne muligheten til å utvide sine vitenskapelige kunnskaper, fordype sin tilknytning til naturen og lære hvordan vitenskapspolitikk ble utformet. I 1949 var Carson sjefredaktør for alle byråets publikasjoner. Hun skrev en egen artikkelserie om USAs forvaltning av nye viltreservater og deltok på konferanser med flere etater om den nyeste utviklingen innenfor vitenskap og teknologi.

Arbeidet i en føderal etat tok tid fra hennes egne skriveprosjekter. Hun trengte ti år på å systematisere den siste forskningen om oseanografi, men utholdenheten betalte seg. Hun ble en litterær stjerne over natten da The Sea Around Us kom som føljetong i The New Yorker i 1951. Boken fikk mange priser, deriblant The National Book Award for sakprosa, og Carson ble valgt inn i The American Academy of Arts and Letters. Hun ble hyllet ikke bare for vitenskapelig innsikt og samlingen av en mengde stoff fra forskjellige fagområder, men også for sin lyriske, poetiske stil. The Sea Around Us og oppfølgeren, The Edge of the Sea, gjorde Rachel Carson til den fremste vitenskapsforfatteren i USA. Hun forsto at det fantes et stort behov for forfattere som kunne formidle og tolke naturens verden. Lesere i hele verden gledet seg over hennes enkle forklaring av kompleks vitenskap, hennes beskrivelse av hvordan havene var blitt til og hennes uttalte kjærlighet til naturens underverker. Hun ble en stemme man kunne stole på i en verden fylt av usikkerhet.

Men når hun talte offentlig, gjorde hun gjerne oppmerksom på noen illevarslende nye utviklingstendenser: «Beruset av sin egen makt,» skrev hun, «ser det ut til at menneskeheten går stadig lenger med eksperimenter som kan ødelegge dem selv og deres verden.» Hun fryktet at utviklingen gikk fortere enn menneskers evne til å ta moralsk ansvar. I 1945 prøvde hun å få Det

Beste interessert i de sjokkerende bevisene for at miljøet ble ødelagt av utstrakt bruk av det nye syntetiske kjemikaliet DDT og andre langtidsvirkende plantevernmidler i landbruket. I 1957 var Carson kommet frem til at disse midlene var potensielt skadelige for hele biotaen. Miljøødeleggelsene på grunn av utstrakt bruk av giftige kjemikalier var et utslag av menneskelig overmot, et resultat av uvitenhet og grådighet som hun følte seg forpliktet til å vitne om. Hun insisterte på at alt vitenskapen kom frem til og teknologien gjorde gjennomførbart, først måtte vurderes med tanke på sikkerheten og fordelene for «hele livets strøm». «Jeg ville aldri få fred,» skrev hun til en venn, «hvis jeg holdt tett om dette».

Den tause våren, som er resultatet av denne uroen, var en bevisst utfordring til et system som tillot bruk av giftige kjemikalier i miljøet uten å kjenne til de langsiktige konsekvensene. I et språk som alle kunne forstå og med utgangspunkt i det de fleste alt visste om radioaktive utslipp, beskrev Carson hvordan insektmidler basert på klorerte hydrokarboner og organofosfater endret celleprosessen i planter, dyr, og derved også mennesker. Vitenskap og teknologi, hevdet hun, var blitt hjelpere for den kjemiske industriens profittjag og markedskontroll. Fremfor å beskytte publikum mot mulige skadevirkninger, ga myndighetene ikke bare disse nye produktene sitt godkjentstempel, de hadde også unnlatt å innføre noen kontrollmekanismer. Carson betvilte myndighetenes rett til ikke å beskytte borgerne mot stoffer de hverken kunne unngå fysisk eller protestere mot i offentligheten. En så grusom arroganse kunne ikke ende i annet enn at den levende verdenen ble tilintetgjort. «Kan noen tro det er mulig å plassere slike mengder av gift på jordens overflate uten å gjøre den ubeboelig for alt liv?» spurte hun. «Disse midlene burde ikke kalles ‘insecticider’, men ‘biocider’.»

I Den tause våren, og da hun senere vitnet for en kongresskomité, holdt Carson fast på at en av de grunnleggende menneske-

rettighetene måtte være «retten for en borger til å være trygg i sitt eget hjem uten å bli utsatt for giftpåvirkning fra andre». Myndighetene hadde gjort seg skyldige i uvitenhet, grådighet og forsømmelse da de lot «giftige og biologisk potente kjemikalier» falle «ukontrollert i hendene på personer som var delvis eller helt uvitende om hva slags skade de kunne gjøre.» Når folk protesterte, ble de avspist med «bedøvende halvsannheter» av myndighetene, som nektet å ta ansvar eller anerkjenne bevis for skadevirkningene. Carson utfordret denne typen moralsk unnfallenhet. «Plikten til å tåle,» skrev hun, «gir oss retten til å vite.»

Etter Carsons mening var etterkrigstidens vitenskapskultur, som så arrogant hevdet herredømme over naturen, den filosofiske roten til problemet. Mennesker, insisterte hun, hadde ikke kontroll over naturen, de var bare en del av den – den enes overlevelse forutsatte at alle de andre også overlevde. Hun protesterte mot «forurensningen av menneskenes totale miljø» med stoffer som samler seg opp i vevet til planter, dyr og mennesker, og har potensial til å endre organismenes genetiske struktur.

Carson påpekte at menneskekroppen var gjennomtrengelig, og som sådan sårbar for giftige stoffer i omgivelsene. Eksponeringsnivået kunne ikke kontrolleres, og forskere kunne ikke med nøyaktighet spå noe om langtidsvirkningene av bioakkumulasjon i cellene eller hva en slik kjemikalieblanding kunne bety for helsen. Hun avviste kategorisk industriens forestillinger om at det fantes menneskelige «terskelverdier» for slike giftstoffer, såvel som den derav følgende tesen om at menneskekroppen hadde en «assimileringsevne» som uskadeliggjorde slike giftstoffer. I en av de mest kontroversielle delene av boken presenterte Carson bevis for at noen krefttyper hos mennesker var knyttet til eksponering for pesticider. Disse bevisene, og materiale fra flere andre forskere som har utviklet dem videre, har fortsatt å fyre opp under en av de mest utfordrende og bitre debattene innenfor forsknings- og miljøvernskretser.

Carsons syn på menneskekroppens økologi var et viktig veiskille for våre tanker om forholdet mellom mennesker og naturen. Det hadde enorme konsekvenser for vår holdning til menneskers helse og forurensning av miljøet. Den tause våren beviste at kroppene våre ikke er grenser. Kjemisk ødeleggelse av planeten påvirker oss fra fødsel til død. Som resten av naturen er vi sårbare for giftstoffer – også vi er påvirkelige. Alle former for liv er mer like enn de er forskjellige.

Carson trodde menneskers helse til syvende og sist ville avspeile skadene i våre omgivelser. Denne ideen måtte uunngåelig endre vårt syn på naturen, på vitenskapen og på teknologiene som finner opp og slipper ut forurensningen. Selv om vitenskapelige miljøer har brukt lang tid på å ta til seg denne siden av Carsons verk, kan konseptet om menneskekroppens økologi være blant hennes mest varige bidrag.

Men i 1962 hadde ikke den kjemiske industrien, en industrigren som var verdt mange millioner dollar, til hensikt å la en tidligere vitenskapsredaktør i offentlig sektor, en kvinnelig forsker uten doktorgrad eller tilknytning til en forskningsinstitusjon, kjent bare for sine poetiske bøker om havet, få undergrave samfunnets tillit til deres produkter eller trekke deres integritet i tvil. For industrien sto det klart at Rachel Carson var en hysterisk kvinne, og at hennes skremmebilde av fremtiden kunne neglisjeres, eller om nødvendig undertrykkes. Hun «likte pip-piper og harepuser», hun var en kvinne som holdt katter og som derfor åpenbart ikke var til å stole på. Hun var en romantisk peppermø med overfølsomme forestillinger om genetikk. Kort sagt, Rachel Carson var en kvinne som hadde mistet kontrollen. Hun hadde gått ut over sitt kjønns og vitenskapens grenser. Men bare i tilfelle påstandene hennes skulle få oppmerksomhet, brukte industrien en kvart million dollar på å diskreditere forskningen hennes og sverte hennes karakter. Til syvende og sist fant de ikke noe verre å si enn at hun bare hadde fortalt den ene siden av historien, og

at drøftingene var basert på enkeltstudier som ikke kunne verifiseres.

Det er en annen, privat side knyttet til kontroversen rundt Den tause våren. Uten at hennes motstandere hos myndighetene og i industrien visste det, kjempet hun mot en langt mektigere fiende enn storkonsernenes raseri: brystkreft med rask spredning. Det er et mirakel at hun levde lenge nok til å skrive boken overhodet, mens hun gjennomlevde en «hel katalog av sykdommer» som hun beskrev det. Hun var immun mot den kjemiske industriens forsøk på å sverte henne. I stedet brukte hun energien på utfordringen det var å overleve så hun kunne vitne om sannheten slik hun så den. Hennes ønske var å skape oppstuss og endring, og det gjorde hun med verdighet og besluttsomhet.

Etter at president John F. Kennedy hadde blitt oppmerksom på Den tause våren, ble det gjennomført granskninger av Carsons påstander både på delstats- og nasjonalt nivå. Samfunn som hadde vært utsatt for sprøyting av plantevernmidler fra fly mot sin vilje, begynte å organisere seg på grasrotnivå mot fortsatt giftforurensning. Lovgivningen ble oppdatert på alle nivåer for å beskytte befolkningen mot en ny type usynlig utslipp. Forskerne som hadde hevdet at de var i besittelse av en «hellig gral» av kunnskap måtte innrømme at det var mye de ikke forsto. Selv om Carson visste at det ikke var nok med en bok for å endre dynamikken i et kapitalistisk system, vokste det frem en miljøbevegelse fra hennes protest, ledet av en offentlighet som krevde at vitenskap og myndigheter måtte ansvarliggjøres. Carson er et eksempel på hva ett målbevisst individ kan gjøre for å endre retningen i samfunnet. Hun var en revolusjonær talsperson for all slags liv. Hun våget å heve sin røst mot ødeleggelsen av naturen og gjorde den til en debatt om alt livs betydning.

Rachel Carson visste før hun døde at hun hadde gjort en forskjell med arbeidet sitt. Hun ble æret med medaljer og utmerkelser, og fikk presidentens frihetsmedalje posthumt i 1981. Men

hun visste også at spørsmålene hun hadde tatt opp ikke kom til å bli løst raskt og enkelt, og at overflodssamfunn trenger tid for å ofre noe til alles beste. Det var først seks år etter Carsons død at bekymrede amerikanere feiret den første Earth Day, og kongressen vedtok en nasjonal miljølov som satte miljøetaten EPA som en buffer til beskyttelse mot våre egne gjerninger. Produksjon av DDT til innenlands bruk ble forbudt, men eksport var fremdeles tillatt, så forurensningen av jordens atmosfære, elver og villmark kunne fortsette uhindret. DDT finnes nå i leveren til fugler og fisk på alle øyer i verdenshavene, og i alle mødres brystmelk. Til tross for tiår med miljøprotester og oppmerksomhet rundt miljøspørsmål, og til tross for Rachel Carsons apokalyptiske advarsel til amerikanerne om problemet med giftige kjemikalier, har bruken av pesticider vært et av de store politiske nederlagene i miljøvernets tidsalder. Global forurensning er et faktum i det moderne liv. Den tause våren ber hver ny generasjon tenke over sitt forhold til den naturlige verden. Vi er en nasjon som fremdeles diskuterer spørsmålene hun tok opp, fremdeles usikre på hvordan vi skal handle til det felles beste, hvordan vi skal oppnå miljømessig rettferdighet. Ved å argumentere for at folkehelse og miljø, menneske og natur, er uatskillelige, insisterte Rachel Carson på at ekspertenes rolle måtte begrenses av demokratisk innsyn og at risikabel teknologi må gjøres til gjenstand for debatt. Hun visste den gang, slik vi har funnet ut siden, at vitenskapelige bevis i selve sin natur er ufullstendige, og at forskerne til enhver tid vil være uenige om hva som er sikre bevis på at noe er skadelig. Det er vanskelig å drive offentlig helsepolitikk når vitenskapens grunnleggende prinsipper står i veien for myndighetenes plikt til å beskytte folket.

Rachel Carson etterlot en arv som ikke bare omfatter livets fremtid, som hun trodde så intenst på, men som også gir oss noe å tro på. Hun stilte oss overfor den kjemiske ødeleggelsen av kloden og oppfordret oss til å dempe appetitten – et virkelig revolusjoner-

ende standpunkt – for å beskytte oss selv. «Det virker rimelig å tro,» skrev hun, «at jo tydeligere vi kan se for oss universets undre og realiteter, desto mindre vil det tiltale oss å utslette vår egen art. Undring og ydmykhet er sunne følelser, og kan ikke leve side om side med ødeleggelsestrang.»

Undring og ydmykhet er bare noen av gavene Den tause våren har gitt oss. De minner oss om at vi, som alle andre levende vesener, er del av jordens store økosystem, del av hele livsstrømmen. Dette er en bok som kan nytes – den taler ikke til den mørke siden av menneskenaturen, men gir løfter om livets muligheter.

Linda Lear har skrevet boken Rachel Carson: Witness for Nature.