Innledning

av Linda Lear

Overskriften i New York Times i juli 1962 tok nasjonen på pulsen: «Den tause våren er blitt en høylytt sommer». I de få månedene som var gått siden Den tause våren gikk som føljetong i New York Times i juni og utgivelsen i bokform i september, hadde Rachel Carsons anskrik startet en nasjonal debatt om bruken av kjemiske plantevernmidler, om vitenskapens ansvar og om teknologiens grenser. Da Carson døde femtiseks år gammel våren 1964, var det bare gått atten måneder siden utgivelsen, men hun hadde startet en utvikling som skulle føre til et forbud mot hjemlig produksjon av DDT, og skapt en grasrotbevegelse som krevde at miljøet måtte beskyttes både på lokalt og nasjonalt nivå. Carsons forfatterskap fikk i gang en endring i forholdet mellom mennesker og den naturlige verden, og vekket den offentlige oppmerksomheten om miljøvern.

Det er vanskelig å gjenkalle i erindringen det kulturelle klimaet som Den tause våren ble møtt med, og å forstå raseriet som rettet seg mot den sindige og bestemte forfatteren. Carsons hovedtese, at vi utsatte oss selv for langsom forgiftning ved å misbruke kjemiske pesticider som forurenset miljøet, kan virke som en selvfølge nå, men i 1962 bar Den tause våren i seg kjernen til en sosial revolusjon. Carson skrev i en tid preget av ny materiell overflod og intens sosial konformitet. Den kalde krigen var på sitt mest intense med en aura av mistenksomhet og intoleranse. Den kjemiske industrien, en av de industrigrenene som hadde vært mest lønnsomme i etterkrigstiden, var også en av hovedkildene til landets velstand. DDT hadde gjort det mulig å stanse insektskader i landbruket og gamle insektsoverførte sykdommer like sikkert som atombomben ødela Amerikas militære fiender, og endret på en dramatisk måte maktbalansen mellom mennesker og natur. Kjemikerne i sine hvite frakker i fjerne laboratorier var folkehelter med en nesten guddommelig innsikt. Resultatet av arbeid ga dem en glorie som menneskehetens velgjørere. I etterkrigstidens USA var vitenskapen gud, og «vitenskapen» var en mann.

Carson var en outsider som aldri hadde vært del av det etablerte vitenskapelige miljøet, først og fremst fordi hun var kvinne, men også fordi hennes fagområde, biologi, hadde lav status i atomalderen. Hun hadde valgt en utradisjonell karrierevei, uten akademiske støttespillere, uten noen institusjon i ryggen. Hun gjorde et bevisst valg om å skrive for vanlige mennesker i stedet for et smalt vitenskapelig publikum. For alle andre ville en slik uavhengighet vært en enorm ulempe. Men da Den tause våren ble publisert, hadde Carsons outsiderstatus blitt en betydelig fordel. Og den etablerte vitenskapen skulle finne ut at det var umulig å avvise henne.

Rachel Carson oppdaget første gang naturen sammen med moren, som var med i Nature Study-bevegelsen.8 Hun vandret langs bredden av Alleghany-elven i den uberørte landsbyen Springdale i Pennsylvania, rett nord for Pittsburgh, hvor hun observerte dyrelivet og plantene rundt seg, og var særlig opptatt av fugler.

Barndommen var ikke ulykkelig, selv om den var preget av fattigdom og familieproblemer. Hun elsket å lese og viste et tydelig talent for å skrive. Som tiåring fikk hun publisert sin første fortel- ling i et barneblad. Da hun begynte på Pennsylvania College for Women (nå Chatham College), var hun vel belest i den engelske romantiske tradisjonen og hadde dannet seg en personlig forestilling om sitt kall, sin «strålende visjon». En dynamisk kvinnelig zoologiprofessor hadde utvidet hennes intellektuelle horisont ved å oppfordre henne til å velge biologi, ikke litteratur som hovedemne i graden. På den måten oppdaget Carson at vitenskap ikke bare engasjerte henne intellektuelt, men også ga henne «noe å skrive om». Hun bestemte seg for en karriere som forsker, selv om det knapt nok var noen utsikter til det i 1930.

8 Nature Study-bevegelsen: En gruppering av legfolk som fra sent 1800tall og godt inn på 1900-tallet arbeidet for en taktil, praktisk og åndelig tilnærming til kunnskap om naturen. O.a.

Ved hjelp av stipendier fikk hun anledning til å studere ved Woods Hole Biological Laboratory, hvor hun tapte sitt hjerte til havet, og ved Johns Hopkins University, hvor hun som en av en håndfull kvinnelige studenter i biologi følte seg isolert. Hun hadde ingen veiledere og ikke råd til å ta doktorgrad etter sin mastergrad i zoologi i 1932. Under studiene hadde hun arbeidet som laboratorieassisten ved Johns Hopkins Bloomberg School of Public Health, hvor hun var så heldig å få lære en del om eksperimentell genetikk. Etter hvert som karrieremulighetene som forsker skrumpet inn, begynte hun å skrive artikler om naturen i Chesapeake Bay i avisen Baltimore Sun. Selv om disse årene var tunge både økonomisk og emosjonelt, gikk det opp for Carson at hun ikke trengte å velge mellom vitenskap og litteratur. Hun hadde talent for begge deler.

Fra barndommen av hadde Carson interessert seg for Jordens lange historie, dens bevegelser og rytme, dens eldgamle hav, utviklingen av livsformene. Hun var økolog – opptatt av sammenhenger og forbindelser, men alltid med et blikk for helheten – før det synet hadde fått noen vitenskapelig legitimitet. Et fossilt skjell hun fant oppe i fjellene over Alleghany da hun var et lite barn, hadde fått henne til å undre seg over dyrene i havet som en gang hadde dekket området. Ved Johns Hopkins University hadde et forsøk med endringer i saltinnholdet i et åleakvarium inspirert henne til å studere livssyklusen til disse eldgamle fiskene, som svømmer fra de kontinentale elvene i Europa til Sargassohavet. Ønsket om å forstå havet fra et ikke-menneskelig perspektiv var utgangspunktet for hennes første bok, Under the Sea Wind, der vi følger en vanlig sjøfugl, sandløperen, med en livssyklus som er styrt av nedarvede instinkter, tidevannets skiftninger og jakten på mat, og innebærer en strevsom reise fra Patagonia til Polarsirkelen. Helt fra begynnelsen av bekjente Carson sin følelse av «slektskap med andre former for liv», og skrev alltid slik at leserne skulle være klar over dette forholdet.

Carson ble konfrontrert med forurensningsproblemet i en avgjørende periode av livet. I ungdomstiden kom den andre bølgen av den industrielle revolusjon, som forvandlet Pittsburghområdet til den vestlige verdens jern- og stålhovedstad. Den lille byen Springdale, klemt inne mellom to enorme kullkraftverk, ble forvandlet til en skitten ødemark, luften ble fylt av kjemisk forurensning, elven tilgriset av industriutslipp. Carson kunne ikke komme seg vekk fort nok. Hun så at de toneangivende industrieierne ikke la merke til at hjembyen hennes ble ødelagt, og ikke tok noe ansvar for det. Den opplevelsen gjorde henne varig skeptisk til løfter om «et bedre liv med kjemiens hjelp» og påstandene om at teknologien ville skape en stadig lysere fremtid.

I 1936 fikk Carson en jobb som deltidsskribent av radiomanuskripter om livet i havet for det føderale fiskeribyrået i Pittsburgh. Om kvelden skrev hun artikler for Baltimore Sun om forurensningen av østersbankene i Chesapeake-bukten på grunn av industrielle utslipp. Hun krevde endringer i østersdyrkingen og rensemetodene, og en politisk regulering av utslippene i bukten. Hun underskrev som «R.L. Carson» i håp om at leserne ville anta at forfatteren var en mann, slik at de tok hennes vitenskapelige kompetanse alvorlig.

Et år etter ble Carson ansatt som underordnet akvatisk biolog i det føderale fiskeribyrået, som den ene av bare to kvinnelige vitenskapelig ansatte, og begynte langsomt, men sikkert å stige i gradene i etaten, som i 1939 endret navn til U.S. Fish and Wildlife Service. Hennes litterære talent ble raskt lagt merke til, og hun fikk i oppdrag å redigere andre forskeres feltarbeider. Dette ga henne muligheten til å utvide sine vitenskapelige kunnskaper, fordype sin tilknytning til naturen og lære hvordan vitenskapspolitikk ble utformet. I 1949 var Carson sjefredaktør for alle byråets publikasjoner. Hun skrev en egen artikkelserie om USAs forvaltning av nye viltreservater og deltok på konferanser med flere etater om den nyeste utviklingen innenfor vitenskap og teknologi.

Arbeidet i en føderal etat tok tid fra hennes egne skriveprosjekter. Hun trengte ti år på å systematisere den siste forskningen om oseanografi, men utholdenheten betalte seg. Hun ble en litterær stjerne over natten da The Sea Around Us kom som føljetong i The New Yorker i 1951. Boken fikk mange priser, deriblant The National Book Award for sakprosa, og Carson ble valgt inn i The American Academy of Arts and Letters. Hun ble hyllet ikke bare for vitenskapelig innsikt og samlingen av en mengde stoff fra forskjellige fagområder, men også for sin lyriske, poetiske stil. The Sea Around Us og oppfølgeren, The Edge of the Sea, gjorde Rachel Carson til den fremste vitenskapsforfatteren i USA. Hun forsto at det fantes et stort behov for forfattere som kunne formidle og tolke naturens verden. Lesere i hele verden gledet seg over hennes enkle forklaring av kompleks vitenskap, hennes beskrivelse av hvordan havene var blitt til og hennes uttalte kjærlighet til naturens underverker. Hun ble en stemme man kunne stole på i en verden fylt av usikkerhet.

Men når hun talte offentlig, gjorde hun gjerne oppmerksom på noen illevarslende nye utviklingstendenser: «Beruset av sin egen makt,» skrev hun, «ser det ut til at menneskeheten går stadig lenger med eksperimenter som kan ødelegge dem selv og deres verden.» Hun fryktet at utviklingen gikk fortere enn menneskers evne til å ta moralsk ansvar. I 1945 prøvde hun å få Det

Beste interessert i de sjokkerende bevisene for at miljøet ble ødelagt av utstrakt bruk av det nye syntetiske kjemikaliet DDT og andre langtidsvirkende plantevernmidler i landbruket. I 1957 var Carson kommet frem til at disse midlene var potensielt skadelige for hele biotaen. Miljøødeleggelsene på grunn av utstrakt bruk av giftige kjemikalier var et utslag av menneskelig overmot, et resultat av uvitenhet og grådighet som hun følte seg forpliktet til å vitne om. Hun insisterte på at alt vitenskapen kom frem til og teknologien gjorde gjennomførbart, først måtte vurderes med tanke på sikkerheten og fordelene for «hele livets strøm». «Jeg ville aldri få fred,» skrev hun til en venn, «hvis jeg holdt tett om dette».

Den tause våren, som er resultatet av denne uroen, var en bevisst utfordring til et system som tillot bruk av giftige kjemikalier i miljøet uten å kjenne til de langsiktige konsekvensene. I et språk som alle kunne forstå og med utgangspunkt i det de fleste alt visste om radioaktive utslipp, beskrev Carson hvordan insektmidler basert på klorerte hydrokarboner og organofosfater endret celleprosessen i planter, dyr, og derved også mennesker. Vitenskap og teknologi, hevdet hun, var blitt hjelpere for den kjemiske industriens profittjag og markedskontroll. Fremfor å beskytte publikum mot mulige skadevirkninger, ga myndighetene ikke bare disse nye produktene sitt godkjentstempel, de hadde også unnlatt å innføre noen kontrollmekanismer. Carson betvilte myndighetenes rett til ikke å beskytte borgerne mot stoffer de hverken kunne unngå fysisk eller protestere mot i offentligheten. En så grusom arroganse kunne ikke ende i annet enn at den levende verdenen ble tilintetgjort. «Kan noen tro det er mulig å plassere slike mengder av gift på jordens overflate uten å gjøre den ubeboelig for alt liv?» spurte hun. «Disse midlene burde ikke kalles ‘insecticider’, men ‘biocider’.»

I Den tause våren, og da hun senere vitnet for en kongresskomité, holdt Carson fast på at en av de grunnleggende menneske- rettighetene måtte være «retten for en borger til å være trygg i sitt eget hjem uten å bli utsatt for giftpåvirkning fra andre». Myndighetene hadde gjort seg skyldige i uvitenhet, grådighet og forsømmelse da de lot «giftige og biologisk potente kjemikalier» falle «ukontrollert i hendene på personer som var delvis eller helt uvitende om hva slags skade de kunne gjøre.» Når folk protesterte, ble de avspist med «bedøvende halvsannheter» av myndighetene, som nektet å ta ansvar eller anerkjenne bevis for skadevirkningene. Carson utfordret denne typen moralsk unnfallenhet. «Plikten til å tåle,» skrev hun, «gir oss retten til å vite.»

Etter Carsons mening var etterkrigstidens vitenskapskultur, som så arrogant hevdet herredømme over naturen, den filosofiske roten til problemet. Mennesker, insisterte hun, hadde ikke kontroll over naturen, de var bare en del av den – den enes overlevelse forutsatte at alle de andre også overlevde. Hun protesterte mot «forurensningen av menneskenes totale miljø» med stoffer som samler seg opp i vevet til planter, dyr og mennesker, og har potensial til å endre organismenes genetiske struktur.

Carson påpekte at menneskekroppen var gjennomtrengelig, og som sådan sårbar for giftige stoffer i omgivelsene. Eksponeringsnivået kunne ikke kontrolleres, og forskere kunne ikke med nøyaktighet spå noe om langtidsvirkningene av bioakkumulasjon i cellene eller hva en slik kjemikalieblanding kunne bety for helsen. Hun avviste kategorisk industriens forestillinger om at det fantes menneskelige «terskelverdier» for slike giftstoffer, såvel som den derav følgende tesen om at menneskekroppen hadde en «assimileringsevne» som uskadeliggjorde slike giftstoffer. I en av de mest kontroversielle delene av boken presenterte Carson bevis for at noen krefttyper hos mennesker var knyttet til eksponering for pesticider. Disse bevisene, og materiale fra flere andre forskere som har utviklet dem videre, har fortsatt å fyre opp under en av de mest utfordrende og bitre debattene innenfor forsknings- og miljøvernskretser.

Carsons syn på menneskekroppens økologi var et viktig veiskille for våre tanker om forholdet mellom mennesker og naturen. Det hadde enorme konsekvenser for vår holdning til menneskers helse og forurensning av miljøet. Den tause våren beviste at kroppene våre ikke er grenser. Kjemisk ødeleggelse av planeten påvirker oss fra fødsel til død. Som resten av naturen er vi sårbare for giftstoffer – også vi er påvirkelige. Alle former for liv er mer like enn de er forskjellige.

Carson trodde menneskers helse til syvende og sist ville avspeile skadene i våre omgivelser. Denne ideen måtte uunngåelig endre vårt syn på naturen, på vitenskapen og på teknologiene som finner opp og slipper ut forurensningen. Selv om vitenskapelige miljøer har brukt lang tid på å ta til seg denne siden av Carsons verk, kan konseptet om menneskekroppens økologi være blant hennes mest varige bidrag.

Men i 1962 hadde ikke den kjemiske industrien, en industrigren som var verdt mange millioner dollar, til hensikt å la en tidligere vitenskapsredaktør i offentlig sektor, en kvinnelig forsker uten doktorgrad eller tilknytning til en forskningsinstitusjon, kjent bare for sine poetiske bøker om havet, få undergrave samfunnets tillit til deres produkter eller trekke deres integritet i tvil. For industrien sto det klart at Rachel Carson var en hysterisk kvinne, og at hennes skremmebilde av fremtiden kunne neglisjeres, eller om nødvendig undertrykkes. Hun «likte pip-piper og harepuser», hun var en kvinne som holdt katter og som derfor åpenbart ikke var til å stole på. Hun var en romantisk peppermø med overfølsomme forestillinger om genetikk. Kort sagt, Rachel Carson var en kvinne som hadde mistet kontrollen. Hun hadde gått ut over sitt kjønns og vitenskapens grenser. Men bare i tilfelle påstandene hennes skulle få oppmerksomhet, brukte industrien en kvart million dollar på å diskreditere forskningen hennes og sverte hennes karakter. Til syvende og sist fant de ikke noe verre å si enn at hun bare hadde fortalt den ene siden av historien, og at drøftingene var basert på enkeltstudier som ikke kunne verifiseres.

Det er en annen, privat side knyttet til kontroversen rundt Den tause våren. Uten at hennes motstandere hos myndighetene og i industrien visste det, kjempet hun mot en langt mektigere fiende enn storkonsernenes raseri: brystkreft med rask spredning. Det er et mirakel at hun levde lenge nok til å skrive boken overhodet, mens hun gjennomlevde en «hel katalog av sykdommer» som hun beskrev det. Hun var immun mot den kjemiske industriens forsøk på å sverte henne. I stedet brukte hun energien på utfordringen det var å overleve så hun kunne vitne om sannheten slik hun så den. Hennes ønske var å skape oppstuss og endring, og det gjorde hun med verdighet og besluttsomhet.

Etter at president John F. Kennedy hadde blitt oppmerksom på Den tause våren, ble det gjennomført granskninger av Carsons påstander både på delstats- og nasjonalt nivå. Samfunn som hadde vært utsatt for sprøyting av plantevernmidler fra fly mot sin vilje, begynte å organisere seg på grasrotnivå mot fortsatt giftforurensning. Lovgivningen ble oppdatert på alle nivåer for å beskytte befolkningen mot en ny type usynlig utslipp. Forskerne som hadde hevdet at de var i besittelse av en «hellig gral» av kunnskap måtte innrømme at det var mye de ikke forsto. Selv om Carson visste at det ikke var nok med en bok for å endre dynamikken i et kapitalistisk system, vokste det frem en miljøbevegelse fra hennes protest, ledet av en offentlighet som krevde at vitenskap og myndigheter måtte ansvarliggjøres. Carson er et eksempel på hva ett målbevisst individ kan gjøre for å endre retningen i samfunnet. Hun var en revolusjonær talsperson for all slags liv. Hun våget å heve sin røst mot ødeleggelsen av naturen og gjorde den til en debatt om alt livs betydning.

Rachel Carson visste før hun døde at hun hadde gjort en forskjell med arbeidet sitt. Hun ble æret med medaljer og utmerkelser, og fikk presidentens frihetsmedalje posthumt i 1981. Men hun visste også at spørsmålene hun hadde tatt opp ikke kom til å bli løst raskt og enkelt, og at overflodssamfunn trenger tid for å ofre noe til alles beste. Det var først seks år etter Carsons død at bekymrede amerikanere feiret den første Earth Day, og kongressen vedtok en nasjonal miljølov som satte miljøetaten EPA som en buffer til beskyttelse mot våre egne gjerninger. Produksjon av DDT til innenlands bruk ble forbudt, men eksport var fremdeles tillatt, så forurensningen av jordens atmosfære, elver og villmark kunne fortsette uhindret. DDT finnes nå i leveren til fugler og fisk på alle øyer i verdenshavene, og i alle mødres brystmelk. Til tross for tiår med miljøprotester og oppmerksomhet rundt miljøspørsmål, og til tross for Rachel Carsons apokalyptiske advarsel til amerikanerne om problemet med giftige kjemikalier, har bruken av pesticider vært et av de store politiske nederlagene i miljøvernets tidsalder. Global forurensning er et faktum i det moderne liv. Den tause våren ber hver ny generasjon tenke over sitt forhold til den naturlige verden. Vi er en nasjon som fremdeles diskuterer spørsmålene hun tok opp, fremdeles usikre på hvordan vi skal handle til det felles beste, hvordan vi skal oppnå miljømessig rettferdighet. Ved å argumentere for at folkehelse og miljø, menneske og natur, er uatskillelige, insisterte Rachel Carson på at ekspertenes rolle måtte begrenses av demokratisk innsyn og at risikabel teknologi må gjøres til gjenstand for debatt. Hun visste den gang, slik vi har funnet ut siden, at vitenskapelige bevis i selve sin natur er ufullstendige, og at forskerne til enhver tid vil være uenige om hva som er sikre bevis på at noe er skadelig. Det er vanskelig å drive offentlig helsepolitikk når vitenskapens grunnleggende prinsipper står i veien for myndighetenes plikt til å beskytte folket.

Rachel Carson etterlot en arv som ikke bare omfatter livets fremtid, som hun trodde så intenst på, men som også gir oss noe å tro på. Hun stilte oss overfor den kjemiske ødeleggelsen av kloden og oppfordret oss til å dempe appetitten – et virkelig revolusjoner- ende standpunkt – for å beskytte oss selv. «Det virker rimelig å tro,» skrev hun, «at jo tydeligere vi kan se for oss universets undre og realiteter, desto mindre vil det tiltale oss å utslette vår egen art. Undring og ydmykhet er sunne følelser, og kan ikke leve side om side med ødeleggelsestrang.»

Undring og ydmykhet er bare noen av gavene Den tause våren har gitt oss. De minner oss om at vi, som alle andre levende vesener, er del av jordens store økosystem, del av hele livsstrømmen. Dette er en bok som kan nytes – den taler ikke til den mørke siden av menneskenaturen, men gir løfter om livets muligheter.