Forord av Ragnhild Sollund

I 2022 er det 60 år siden Alice Carsons bok Silent spring (Den tause våren) ble publisert første gang. Boken representerte et startpunkt for den moderne miljøbevegelsen, på samme måte som Peter Singers Dyrenes frigjøring (1975) var utslagsgivende for den moderne dyrevernbevegelsen. Mens Peter Singer er filosof, var Alice Carson biolog, og i motsetning til mange andre naturvitere som ofte ser individer av ikke-menneskelige arter kun som «eksemplarer» eller spesimens av en art, vitner Carsons bok og testament om en ektefølt kjærlighet, omsorg og respekt for de utallige enkeltindividene i naturen, ikke bare for økosystemene de inngår i.

Carsons bok var revolusjonerende. Den rettet et kritisk søkelys på en antroposentrisk samfunnsutvikling, hvor naturen ses som noe mennesket skal kapitalisere på, underlegge seg og bekjempe.

I stedet peker Carson frem mot at mennesket må erkjenne at det er en del av naturen, underlagt naturens grenser og dens biologiske forutsetninger. Boken var også revolusjonerende fordi den var skrevet av en kvinne – en vitenskapskvinne – ut fra hennes vitenskapelige synsvinkel, men på en måte som kunne nå alle, ikke bare andre biologer og det vitenskapelige kollegiet. Boken var revolusjonerende ikke minst fordi den beskrev den enorme skaden som ble gjort på naturen, dyr og mennesker gjennom regimene med sprøyting av gift, i stor grad produsert av storkonsernet Monsanto. Beskrivelsene er så billedlige at leseren føler smerten fugler, dyr og mennesker går igjennom under effekten av de giftige kjemikaliene som fikk stadig større global utspredning på 1940- og 50-tallet, ikke minst i USA, hvor Carsons empiri har sitt tyngdepunkt. Språket er poetisk og representerte en ny standard for sakprosa generelt og faglitteratur spesielt.

Carsons anliggende er altså landbrukssektorens, på den tiden, stadig ekspanderende praksis med å sprøyte ned skog og avlinger med gift, såkalte pesticider eller insekticider, som for eksempel DDT. Den teknologiske utviklingen var godt støttet av kapitalinteressene bak den kjemiske industrien, som kunne tjene penger på giften. Den førte til at stadig nye giftstoffer, det være seg aldrin, klordan eller andre kjemikalier, ble sprøytet rikelig utover skog og avlinger, for å få bukt med en uønsket insektart. Men som Carson så godt illustrerer gjennom utallige konkrete eksempler på sprøyting, så skiller ikke giften mellom sine ofre; den angriper fuglene i luften og i trærne, fiskene i havet og reptiler og pattedyr på land, mennesket selv inkludert, samt planter den var ment å hjelpe.

Bokens tittel, Den tause våren, betegner konsekvensene av bruk av insekticider på fuglelivet. På steder hvor lokalbefolkningen hadde vært vant til fulle fuglebrett, var det ingen fuglesang å høre. Fuglebrettene var tomme. Rødstrupene, et vårens kjennetegn for mange, sang ikke lenger; de var borte, drept i en hensynsløs og nytteløs krig rettet mot, for eksempel, japanbillen. Noe sarkastisk sier Carson at under den filosofien som da styrte menneskers skjebner, måtte intet komme i veien for mannen med sprayflasken. De tilfeldige ofrene for korstoget mot insekter telte ikke. Hvis rødstruper, fasaner, vaskebjørner, eller til og med husdyr tilfeldigvis bebodde det samme området som insektene og ble rammet av den insektdrepende giften, måtte ingen protestere. Men Carson sådde tvil om filosofien bak giftkorstoget. Hun spør om noen sivilisasjon kan gå til nådeløs krig mot alt liv, uten at dette livet har rett til å slå tilbake.

Myndighetene sparte ikke på giften. Mange ganger den dosen som var nødvendig for å ta knekken på insekter som plutselig fikk fiendestatus, ble hensynsløst distribuert til intetanende ofre. Mens sprøyting fra fly var effektivt, i den forstand at giften kunne utrydde alt liv i et område, ble DDT og andre insekticider også pushet på den jevne hageeier og huseier som for eksempel ønsket å bli kvitt edderkopper, kakerlakker eller småkryp som angrep roser og kjøkkenhager. Mange mennesker rundt omkring i verden døde etter å ha forsøkt å bekjempe insekter på hjemmebane.

Innsiktsfullt beskriver Carson hvordan hvert enkelt element i økosystemet er viktig, og hvis man går til angrep på én art, går man til angrep på alle. Dette holistiske perspektivet føyer seg inn i økofeminismen som ble født i samme periode, og selv om Carson i boken ikke åpenlyst inntar et feministisk perspektiv, underslår hun ikke at både innenfor vitenskapene som fremmet og gikk i ledtog med kapitalistene i giftbonanzaen, sto menn bak. Som mange økofeminister bruker hun ikke bare kalde tall og vitenskapelige termer for å beskrive ødeleggelsene av naturen; hun bruker både følelser og intellekt, støttet av et vakkert, billedlig og innlevende språk. Hun lar leseren få del i dyrenes lidelser når hun gjengir beskrivelsen fra vitenskapelige observatører fra Sheldon, som bevitnet en myrlerke og et ekorns dødskamp etter å ha blitt offer for DDT i en meningsløs kamp mot japanbillen.

Om lerken skriver hun at den, selv om den da manglet muskulær koordinasjon og ikke lenger kunne hverken fly eller stå, fortsatte å slå med vingene og trekke sammen klørne mens den lå på siden. Nebbet var åpent, og den pustet anstrengt. Om ekornets dødskamp skriver hun at ryggen var bøyet og forbena med forlabbene tett sammenknyttet mot brystet, mens hodet og nakken var strukket ut. Ekornet hadde jord i munnen, hvilket tyder på at det døende dyret hadde bitt i bakken i desperasjon.

Slik kunne man ikke ustraffet beskrive følgene av giftangrepene. Mange menn og store selskaper møtte henne med motstand da boken utkom. Hun ble angrepet for ikke å bedrive «ordentlig vitenskap», for hun hadde ikke bare angrepet vitenskapen og forskerne bak insekticidene; hun hadde også undergravet deres moralske integritet og lederskapet til myndighetene som fremmet bruk av giftstoffene.

Selv hennes motstandere måtte likevel medgi at krigføringen i stor grad hadde spilt fallitt. Insektene viste en utrolig evne til å utvikle resistens mot giften, og kom tilbake i langt større antall der gift var brukt enn der det ikke var sprøytet. Naturen slo tilbake. Mennesker med lange livsløp akkumulerer giften og overfører den til barn i mors liv. De vil kanskje aldri oppnå resistens, men mange kortlivede insekter behøvde kun noen få generasjoner på å utvikle resistens mot kjemikaliene.

Først med utgivelsen av Carsons bok ble skadevirkningene av kjemikaliene kjent for den alminnelige borger, og mange av dem ble forbudt. Likevel fortsatte mye av salget av gift ufortrødent i deler av verden med mindre kontroll enn i USA og Europa. Så sent som på begynnelsen av 1980-tallet, to tiår etter at Carsons innsiktsfulle bok forelå, så jeg DDT til salgs på et marked i Otavalo i Ecuador.

Fortsatt brukes plantevernmidler som Roundup, som inneholder glyfosat i Norge, som selv om det ikke lenger anses som kreftfremkallende for mennesker, kan påføre vannlevende organismer skade, ikke på grunn av glyfosaten alene, men på grunn av stoffene det kombineres med.1 Så sent som den 14. august 2021 kunne man lese i Aftenposten at kokosmelk ble trukket tilbake fordi det var gjort funn av etylenoksid i tilsetningsstoffet guarkjernemel. Etylenoksid er forbudt å bruke i mat i EU og EØS. Mens det i EU er strenge regler for bruk av plantevernmidler, brukes insekticider i betydelig grad i Afrika og Asia, ikke minst i bekjempelsen av malaria og denguefeber. Forskerne bak en studie fra 20122 konkluderer med at den globale bruken av DDT ikke er blitt substansielt redusert siden Stockholmkonvensjonen3 trådte i kraft. Dette til tross for at myggen altså i stor grad er resistent mot giften.

1 «Ecotoxicology of Glyphosate-Based Herbicides on Aquatic Environment» | IntechOpen.

I dag kan mange likevel tenke at Carsons bok ikke lenger er aktuell, fordi mange av giftstoffene nå i stor grad er forbudt. Men, som produsentene av insekticidene kynisk fremmet sine produkter for å oppnå økonomisk gevinst, godt støttet av lokale myndigheter, lar vi i dag fortsatt kapitalistiske interesser ture frem. Monsanto har funnet andre arenaer for manipulering av naturen, og beskyldes for biopirateri for sin patentering av kornsorter og maissorter. De har ved flere anledninger gått til rettslige angrep på bønder som har benyttet sitt eget såkorn fordi Monsanto har ervervet rettighetene til korn som mennesket har brukt i uminnelige tider. Urbefolkning i Sør-Amerika og bønder i USA kan ikke lenger bruke sitt eget såkorn slik de har gjort gjennom utallige generasjoner uten å risikere rettslig forfølgelse fra selskapet, som har ubegrensede ressurser.

Annen menneskeaktivitet setter store spor i naturen, skader miljøet og går ut over både mennesker og dyr. Mens den verden Carson levde i var preget av industriell forurensing og systematisk forgiftning av miljøet under foregivende av å drive pestkontroll, var likevel vår klode et rikere sted. Det dokumenteres i Verdens naturfonds (WWFs) Living Planet Index4 fra 2022, som er en tilstandsrapport over verdens mangfold, at vi siden 1970 har mistet 69 prosent av verdens virveldyr. Menneskene fortrenger andre dyr og tar over deres habitater. 36 prosent av biomassen til verdens pattedyr er mennesker; kun 4 prosent av den er ville dyr.5 Våre skoger er tommere enn de skogene som eksisterte i Carsons tid. Skogene er også langt færre, mindre og fragmentert som følge av for eksempel avskoging til fordel for gruvedrift, palmeoljeproduksjon, kjøttproduksjon og tømmerdrift.

2 «Global Trends in the Use of Insecticides to Control Vector-Borne Diseases» | Environmental Health Perspectives | Vol. 120, No. 4 (nih.gov).

3 Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser – Lovdata Text of the Convention (pops.int).

4 HOME | WWF (panda.org).

At mennesker engasjerer seg i kampen for miljøet er viktigere enn noensinne. Sterke kapitalinteresser turer frem som om naturen var en uendelig ressurs. Fiskeoppdrettsindustrien er et godt eksempel på en industri som i stort monn skader natur og dyr. Industrien baseres på mishandling av millioner av fisk, og på at noen få, store aktører får råderett over natur som burde tilhøre alle, ikke minst de artene som lever i disse økosystemene. I stedet for å verne fisken mot mishandling og naturen mot forurensning, gis oppdrettsaktørene tillatelser som gir unntak fra regler som ellers gjelder for bruk av gift. Sommeren 2013 ble det fra Norges side, ifølge Kjersti Sandvik,6 lagt press på EU for å få dem til å tillate ti ganger mer rester av plantevernmiddelet endosulfan i fiskefôr enn den tillatte grensen. Endosulfan er et giftstoff som ble utviklet på 1950-tallet, som ikke lenger er tillatt brukt i EU, USA og en rekke andre land, fordi det er så giftig, og fordi det akkumuleres i biologiske organismer og går ut over reproduksjonen hos dyr, inkludert mennesker. Stockholmkonvensjonen om persistente, organiske forbindelser fastsatte derfor behovet for et globalt forbud. Veterinærinstituttet gikk ikke med på å øke grenseverdien med begrunnelse i fiskevelferden. De viste til at den foreslåtte mengden av endosulfan ville skade laksens fordøyelsessystem idet forsøk viste at fisken fikk alvorlige endringer i tarmen som følge av kjemikalet. I tillegg til dyremishandling og massedød av både laks, ørret og rensefisk forurenser oppdrettsindus- trien fjordene og bidrar til å utrydde villaksen. Alt med myndighetenes støtte og velsignelse.

5 «The biomass distribution on Earth» | PNAS.

6 Kjersti Sandvik (2016). Laksefeber. Kapabel forlag.

Et annet hjemlig eksempel som nok ville skuffet Rachel Louise Carson, hadde hun vært med oss i dag, er deponering av gruveslam i Repparfjorden.7 Gruveselskapet Nussar er gitt tillatelse til å etablere et deponi for gruveslam i fjorden, på tross av Havforskningsinstituttets klare anbefaling om at slik tillatelse ikke bør utstedes, fordi et fjorddeponi vil representere en alvorlig kjemisk og fysisk forurensning av fjorden. Massene som skal slippes ut inneholder tungmetallene kobber, nikkel og krom. Utslippene vil blant annet hemme luktesansen til fisk, noe som spesielt vil påvirke laksen i den sårbare utvandringsperioden fra elv til hav.

Disse eksemplene er alvorlige, men er likevel ikke det verste vi står overfor. Selv om klimaendringene alt var i gang på Carsons tid, var det ikke da etablert at de var menneskeskapt. I dag vet vi at selv om sykliske skogbranner var vanlige også før klimaendringene, er de omfattende katastrofeskogbrannene vi ser i dag direkte konsekvenser av global oppvarming. Samtidig pågår det langsommere, mer indirekte følger som utvikles over tid, som når havet varmes opp, Golfstrømmen svekkes, grønlandsisen smelter, korallene dør og arter fordrives nordover. Havområder blir ubeboelige fordi de tømmes for mat idet havdyrene blir klimaflyktninger. I Lofoten står fuglefjellet på Vedøya utenfor Røst tomt for andre året på rad. En gang var dette fuglefjellet hjemmet til Europas største kolonier av lundefugl og krykkjer. Fuglene finner ikke lenger mat i området og må fly så langt for å finne den at ungene deres ikke overlever ventingen. Det er også høy dødelighet blant ærfuglene i Oslofjorden, noe som tilskrives matmangel. Denne høye dødeligheten kan beskrives som den langsomme døden. Fuglene sulter i hjel; de produserer ikke lenger så mange kull som før og de som klekkes vokser ikke opp, slik fugle- eggene heller ikke ble klekket ut som følge av giftangrepene Carson beskriver. Oslofjorden er sterkt preget av menneskers utslipp i form av kloakk og gjødsling fra jordbruket. Nitrogen slippes ut i større mengder enn fjorden kan tåle og etterlater en ødemark hvor ingen dyr eller planter kan leve. Vi befinner oss i en skjebnetime. Tapet av natur og ville dyr er overveldende og hurtig eskalerende. Konsekvensene av irreversible, menneskeskapte klimaendringer er åpenbare over hele verden. Selv om Stockholmkonvensjonen og nasjonale forbud har redusert bruken av giftige kjemikalier i bekjempelse av uønskede insekter, går utviklingen på så mange andre områder i feil retning, og mennesket synes like kortsiktig i sin omgang med naturen som da Carson skrev boken. Hennes stemme kan minne oss på at naturen ikke er uendelig, at den er sårbar og at vi har et ansvar for å ta vare på den, både overfor alle de andre artene vi deler jorden med og for fremtidige generasjoner skyld.

7 Repparfjord – naturvernforbundet.no.

Carsons bok gir, tross sitt dystre tema, likevel håp, fordi den viser at vi mennesker er i stand til å handle og snu når vi gjør feil. Det fordrer at vi allierer oss med naturen og innser at vi er en del av den. Mennesket må gi fra seg sine tilranede privilegier og anerkjenne andre arters og økosystemers rett til å leve og blomstre. De er ikke der for vår skyld, men vi er så heldige at vi er født til et liv hvor vi kan nyte dem. Det gir oss også et ansvar for å bevare dem, for deres egen skyld, men også for vår.