2001 en romodyssé

2001 – en romodyssé

© Solum Bokvennen AS, 2023

Copyright © Arthur C. Clarke and Polaris Productions, Inc. 1968

Originalens tittel: 2001: A Space Odyssey

Første gang utgitt i 1968

Printed in Latvia

Livonia Print, Riga 2023

Boken er satt med 11,5/16 p. Adobe Garamond Pro

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Omslagsillustrasjon: iStock.com

Omslagsdesign: monoceros

ISBN: 978-82-560-2903-7

ISBN: 978-82-560-2904-4 (ebok)

E-post: post@solumbokvennen.no

Internett: www.solumbokvennen.no

Forord

Bak alle som lever i dag står det tretti gjenferd, for slik er forholdstallet mellom de døde og de som lever i dag. Siden tidenes begynnelse har det bodd omtrent hundre milliarder mennesker på planeten Jorden.

Dette er et interessant tall, for ved et pussig sammentreff er det omtrent hundre milliarder stjerner i vårt lokale univers, Melkeveien. For alle mennesker som har levd i dette universet skinner det altså en stjerne.

Men alle disse stjernene er en sol, ofte langt mer strålende og kraftfull enn den lille, nærliggende stjernen vi kaller Solen. Og mange – kanskje de fleste – av de fremmede solene har planeter i kretsløp omkring seg. Så det er nesten sikkert at det finnes nok land i himmelen til at hvert eneste medlem av menneskeheten, helt tilbake til det første apemennesket, kan ha sin egen private himmel – eller sitt eget helvete – på en jord for seg selv.

Hvor mange av disse potensielle himlene og helvetene som nå er bebodd, og av hva slags vesener, har vi ingen mulighet til å finne ut av – den nærmeste av dem er en million ganger lenger unna enn Mars eller Venus, som frem-

deles er et fjernt mål for neste generasjon. Men avstandenes hinder faller. En dag skal vi møte våre likemenn, eller våre herrer, blant stjernene.

Vi har brukt tid på å venne oss til denne tanken. Noen håper fremdeles at det aldri vil bli virkelighet. Men stadig flere spør seg: «Hvorfor har ikke slike møter skjedd allerede, når vi selv er i ferd med å ta spranget ut i verdensrommet?»

Ja, hvorfor ikke? Her er ett mulig svar på dette høyst fornuftige spørsmålet. Men husk at det bare er en skjønnlitterær bok.

Sannheten vil, som alltid, være langt mer merkverdig.

Tilbake til 2001

Det er bare et kvart århundre siden våren 1964, da Stanley Kubrick skrev til meg og lurte på om jeg hadde noen ideer til det som kunne bli denne «første gode science fiction-filmen» som alle snakket om. Og nå som 2001 er bare litt over et tiår unna, er det nesten umulig å finne tilbake til stemningen i den fjerne tiden – da de fleste som er født i dag ennå ikke var født …

For å gi litt perspektiv vil jeg gjerne sitere fra den (for det meste) ikke-skjønnlitterære beretningen om prosjektet vårt, The Lost Worlds of 2001, som jeg skrev i 1971, da alt ennå var friskt i minnet.

«Våren 1964 … virket månelandingen psykologisk sett som en drøm som lå langt inn i fremtiden. Intellektuelt var vi klar over at det var uunngåelig. Emosjonelt kunne vi ikke egentlig tro det … Den første tomannsekspedisjonen med Gemini-sonden (Grissom og Young) lå ennå et år inn i fremtiden, og debatten raste fremdeles om hvordan månens overflate så ut … selv om NASA brukte like mye som vårt

filmbudsjett (over 10 000 000 $) hver dag, sto utforskningen av rommet nærmest stille. Men tegnene var likevel tydelige. Jeg sa ofte til Stanley at filmen ville bli vist første gang når mennesker faktisk gikk på Månen … vårt hovedproblem var derfor å skape en handling som ikke ble foreldet – eller enda verre, latterlig – på grunn av hendelsene de nærmeste årene. Vi måtte gjette oss inn i fremtiden. En måte å gjøre det på var å være så langt foran nåtiden at det ikke var noen fare for at hendelsene tok oss igjen. På den annen side, hvis vi kom altfor langt foran, var det en alvorlig fare for at vi ville miste kontakten med publikum …»

Det står nå fast at 2001: En romodyssé ble en suksess. Den er blitt kalt en av de mest innflytelsesrike filmene som noen gang er blitt skapt, og nevnes nesten alltid når de ti beste filmene noensinne skal kåres. Hvis du vil se den definitive versjonen, kan jeg bare henvise deg til den glimrende DVDen fra Voyager-Criterion, som inneholder ikke bare hele filmen, men også en stor mengde arkivmateriale om produksjonen. Det er glimt av filminnspillingen og samtaler med kunstnerne, vitenskapsmennene og teknikerne som gjorde det mulig. Den viser også en ungdommelig Arthur C. Clarke som blir intervjuet i monteringsrommet til månelandingsmodulen hos Grumman Aircraft, omgitt av teknologi som et par år senere skulle befinne seg på Månens overflate. Samtalen slutter med en fascinerende sammenligning mellom filmen og de senere ekspedisjonene med Apollo, Skylab og Shuttle – og noen av dem virker langt fra så troverdige som det Stanley hadde sett for seg.

Derfor er det ikke så overraskende at folk – til og med jeg – blander sammen filmen og boken – og virkeligheten. De forskjellige fortsettelsene (se nedenfor) gjør situasjonen enda mer komplisert. Så derfor vil jeg gjerne gå tilbake til begynnelsen og huske hvordan det hele startet …

I april 1964 forlot jeg Ceylon, som det het den gangen, og dro til New York for å avslutte redaktørjobben på TIME/ LIFE-boken Man and Space. Jeg kan ikke dy meg for å sitere fra mine notater fra den gang:

Det var merkelig å være tilbake i New York etter flere år i det tropiske paradiset Ceylon. Jobbreiser – selv om det bare var tre stasjoner på t-banen – var noe nytt og spennende etter min langsommelige tilværelse blant elefanter, korallrev, monsuner og sunkne skip og skatter. De merkverdige ropene, muntre smilende ansiktene og den usvikelig høflige opptredenen til folk på Manhattan i deres daglige, mystiske gjøremål var en kilde til stadig interesse. Det samme var de behagelige togene som hvislet stille gjennom plettfrie undergrunnsstasjoner, reklamene (ofte utbedret på sjarmerende vis av amatørkunstnere) for slike merkverdige produkter som Levy’s Bread, New York Post, Piels Beer og et titall andre konkurrende typer muntlige karsinogener. Men du kan bli vant til alt, og etter en stund (omtrent et kvarter) var glamouren borte. (Fra Report on Planet Three: «Son of Dr. Strangelove».)

Jobben med Man and Space gikk uproblematisk, for hver gang en av TIME/LIFEs flittige granskere spurte meg: «Hva har du for slags kilder for denne påstanden?», så jeg på henne med mitt drageblikk og svarte: «Du ser på den nå.»

Så jeg hadde rikelig med energi til å jobbe litt ekstra med Stanley, og vårt første møte var i tikibaren Trader Vic’s den 23. april. (De burde sette opp en plakett der for å markere stedet.) Stanley fløt ennå på suksessen med sin siste film, Dr. Strangelove, og var på utkikk etter et enda mer ambisiøst emne. Han ville lage en film om menneskets plass i universet – et prosjekt som antagelig ville gi enhver gammeldags studiosjef, og sikkert en moderne én også, hjerteinfarkt. Det er i hvert fall vanskelig å se for seg at den ville bli tatt vel imot i dagens Hollywood.

Stanley – som blir ekspert på ethvert emne han fordyper seg i – hadde allerede slukt hele biblioteker med vitenskapelig litteratur og science fiction. Han hadde også kjøpt rettighetene til et verk med den forlokkende tittelen Shadow on the Sun. Jeg husker ikke noe som helst av den og har til og med glemt forfatterens navn, så det var antagelig ikke en av de kjente science fiction-forfatterne. Samme hvem han var, håper jeg han aldri finner ut at jeg saboterte karrieren hans, for Kubrick ble prompte informert om at Clarke ikke var interessert i å utvikle andres ideer. (Se etterordet til Rama II hvis du vil lese om de merkelige hendelsene som førte til et omslag i denne politikken da jeg jobbet med Cradle et par tiår senere …) Etter å ha blitt enige om det, bestemte vi oss for å skape Noe helt nytt.

Men før du lager en film må du ha et manuskript, og før du har et manuskript må du ha en fortelling. Selv om enkelte avant-garde-regissører har prøvd å avskaffe det siste, blir slike filmer bare vist for et lite, kunstinteressert publikum. Jeg hadde allerede gitt Stanley en liste over mine kortere prosa-

tekster, og vi hadde kommet frem til at en av dem, «The Sentinel» (Vaktposten), hadde en grunnidé vi kunne bygge videre på.

«The Sentinel» ble skrevet under et utbrudd av eksplosiv energi i julen 1948 som bidrag til en novellekonkurranse arrangert av BBC. Den fikk ikke engang noen plassering, og jeg har ofte lurt på hva det var som vant. (Antagelig en novelle om småbyangst i Tunbridge Wells.) Den har nå vært med i så mange antologier* at jeg bare trenger å si at det er en stemningsskisse om oppdagelsen av en fremmed gjenstand på Månen – en slags tyverialarm som ventet på å bli utløst av menneskenes ankomst.

2001 sies ofte å være «basert på» «The Sentinel», men det er en grov overforenkling. De to har ikke mer til felles enn en eikenøtt og et eiketre. Det trengtes mye mer materiale for å lage filmen, og noe av det kom fra «Encounter in the Dawn» (også kjent som «Expedition to Earth») og fire andre noveller. Men det meste var helt nytt, og resultatet av måneders tenkeøkter med Stanley – etterfulgt av ensomme –temmelig ensomme, i hvert fall – timer på rom 1008 på det berømte Hotel Chelsea i Vestre 23. gate 222.

Der ble det meste av romanen skrevet, og dagboken fra denne ofte smertefulle prosessen finnes i The Lost Worlds of 2001. Men hvorfor skrive en roman, spør du kanskje, når vi skulle lage en film? Det er sant at «romanifiseringer» (uff) altfor ofte blir produsert etter filmen. I dette tilfellet hadde Stanley svært gode grunner til å gå motsatt vei.

* Den ble trykt på nytt i min første antologi Expedition to Earth.

Fordi filmscript må spesifisere alt i pinefull detalj, er de nesten like kjedelige å lese som de er å skrive. John Fowles formulerte det godt da han sa: «Å skrive en roman er å svømme gjennom havet. Å skrive et filmmanus er som å kave seg gjennom sirup.» Kanskje Stanley oppdaget at han hadde lav kjedsomhetsterskel, for han foreslo at før vi ga oss inn på scriptskrivingens trivialiteter, kunne vi la fantasien fly fritt ved å skrive en fullstendig roman, som vi senere kunne ta scriptet fra. (Og forhåpentligvis litt penger også.)

Det var slik det gikk til, mer eller mindre, men mot slutten ble roman og filmscript skrevet samtidig, og påvirkningene gikk begge veier. Jeg skrev om noen deler etter å ha sett de første bildene fra filmen – det er en ganske dyr måte å skape litteratur på som neppe så mange andre har nytt godt av. Selv om «nyte» kanskje ikke er det rette ordet.

For å gi et innblikk i den hektiske tiden, har jeg noen utdrag fra dagboken jeg i all hast må ha skrevet i de tidlige morgentimene:

28. mai 1964. Foreslo for Stanley at «de» kanskje kan være maskiner som ser på organisk liv som en uhyggelig sykdom. Stanley synes det er søtt …

2. juni. Skriver mellom tusen og to tusen ord per dag. Stanley sier: «Vi har en bestselger her.»

11. juli. Møtte Stanley for å utvikle handlingen, men brukte nesten all tiden på å snakke om Cantors transfinitte tall … jeg har kommet frem til at han er et latent matematisk geni.

12. juli. Har alt – unntatt intrigen.

26. juli. Stanleys (36te) fødselsdag. Dro til Greenwich Village og fant et kort med innskriften «Hvordan kan du hygge deg på fødselsdagen din når verden kan gå i lufta når som helst?»*

28. september. Drømte at jeg var en robot som ble reparert. Tok med to kapitler til Stanley, som stekte en god biff til meg og sa: «Joe Levine gjør ikke dette for sine forfattere.»

17. oktober. Stanley har fått en vill idé om noen svakt homofile roboter som skaper omgivelser fra viktoriatiden for at våre helter skal føle seg vel.

28. november. Ringte Isaac Asimov for å snakke om hvordan biokjemien kan forvandle vegetarianere til kjøttetere.

10. desember. Stanley ringte etter å ha sett H.G. Wells’ Things to Come og sa han aldri mer skulle se en film jeg har anbefalt.

24. desember. Flikker langsomt på de siste sidene slik at jeg kan gi dem til Stanley i julepresang.

Det siste dagboksnotatet viser mitt håp om at romanen var stort sett ferdig. Faktum var at det eneste vi hadde var en røff oversikt over de første to tredjedelene, som stanset på det mest spennende stedet – fordi vi ikke hadde den fjerneste idé om hva som så skulle skje. Men det var nok til at Stanley kunne sette opp avtalen med MGM og Cinerama til en film som opprinnelig ble lansert som Journey Beyond the Stars (Reise hinsides stjernene). En annen variant var: How the Solar System Was Won (Erobringen av Solsystemet). Ingen

* Oppdatering 1989. Jeg skulle ønske jeg hadde kjøpt en hel haug av de kortene …

dårlig tittel, det – og nå er kanskje tiden moden for den. Men ikke ring meg, så ringer ikke jeg deg heller.

I hele 1965 var Stanley fordypet i de utrolig kompliserte etterarbeidene – som ble enda mer vanskelige fordi filmen ble spilt inn i England mens han fremdeles oppholdt seg i New York – og han ville ikke under noen omstendighet ta fly. Jeg kan ikke akkurat kritisere ham for det: Stanley lærte å ikke fly på den tøffe måten – da han tok flysertifikat. Av samme grunner har jeg aldri satt meg bak et ratt siden den dagen da jeg (såvidt) besto førerprøven i Sydney i Australia i 1956. Jeg ble også kurert for livet av den traumatiske opplevelsen.

Mens Stanley og jeg lagde filmen prøvde jeg å gjøre ferdig den siste, endelige versjonen av romanen, som selvsagt måtte ha hans velsignelse før den kunne utgis. Dette viste seg utrolig vanskelig å oppnå, dels fordi han var så travelt opptatt i studio at han aldri hadde tid til å konsentrere seg om de mange versjonene av manuskriptet. Han sverget at han ikke somlet med vilje for å få ut filmen før boken. Det ble likevel resultatet – boken var ferdig våren 1968, flere måneder etter filmen.

Med tanke på den komplekse og smertefulle tilblivelsesprosessen er det ikke overraskende at romanen skiller seg fra filmen på flere måter. Viktigst av alt var – og hvor heldig dette trekket var, kunne vi ikke ha gjettet oss til den gangen – at Stanley bestemte seg for et møte med Jupiter, mens romskipet Discovery i romanen fløy videre til Saturn ved å bruke Jupiters gravitasjonsfelt for å øke farten.

Nettopp denne «perturbasjonsmanøveren» var det som ble brukt av Voyager-sonden elleve år senere, og idet jeg

skriver disse ord, kvelden 24. august 1989, avslutter Voyager

II sin flyvning forbi planeten Neptun – siste stopp før stjernene.

Hvorfor byttet Stanley fra Saturn til Jupiter? Vel, det gjorde fortellingen enklere – men langt viktigere var det at rekvisittavdelingen ikke klarte å lage en Saturn som han syntes var overbevisende. Hvis de hadde fått til det, hadde filmen nå virket temmelig utdatert, siden Voyager-programmet viste at Saturns ringer var langt mer usannsynlige enn noen hadde drømt om.

I mer enn et tiår etter at romanen kom ut (juli 1968) avviste jeg bryskt enhver tanke om at en fortsettelse var mulig, eller at jeg hadde noen som helst hensikt om å skrive noe sånt. Men Voyager-programmet var en slik strålende suksess at jeg ombestemte meg. Fjerne verdener som var helt ukjente for Stanley og meg da vi startet vårt samarbeid, ble plutselig virkelige steder, med fantastiske overflateforhold. Hvem kunne noen gang ha tenkt seg satellitter helt dekket av is, eller vulkaner som spruter svovel hundre kilometer ut i verdensrommet? Science fiction kunne nå bli langt mer overbevisende ved hjelp av science fact, vitenskapelige fakta. 2010: Odyssey Two handlet om det virkelige satellittsystemet rundt Jupiter.

Det er også en annen viktig forskjell mellom de to bøkene. 2001 ble skrevet i en tid som nå ligger bak en av historiens store skillelinjer, og det som for alltid skiller oss fra den tiden, er øyeblikket da Neil Armstrong og Buzz Aldrin satte sin fot på Stillhetens hav. Nå går historie og fiksjon sammen, uatskillelige. Astronautene på Apollo hadde allerede sett filmen

før de dro til Månen. Mannskapet på Apollo 8, som julen 1968 ble de første som fikk se månens bakside, fortalte meg at de hadde vært fristet til å sende tilbake en melding om at de hadde oppdaget en stor, sort monolitt. Fornuften gikk av med seieren, dessverre.

Men Apollo 13-ekspedisjonen har en uhyggelig forbindelse til 2001. Da datamaskinen HAL meldte om ‘svikt’ i AE 35, brukte han setningen: «Beklager at jeg må avbryte feiringen, men vi har et problem.»

Vel – kommandomodulen på Apollo 13 het Odyssey, og mannskapet hadde nettopp avsluttet en TV-sending med filmens berømte Zaratustra-tema da en oksygentank eksploderte. De første ordene de sendte tilbake til Jorden var: «Houston, vi har fått et problem.»

Ved hjelp av genial improvisasjon – de brukte månemodulen som «livbåt» – klarte astronautene å komme seg trygt hjem om bord på Odyssey. Da NASA-administrator Tom Paine sendte meg rapporten fra ekspedisjonen, skrev han på omslaget: Det ble akkurat som du sa, Arthur.

Og det er mange andre likheter – kanskje viktigst fortellingen om kommunikasjonssatellittene Wester VI og Palapa B-2, som i februar 1984 ble sendt inn i ubrukelige baner på grunn av feil ved rakettene.

I en tidligere skisse til romanen måtte David Bowman gjøre en EVA (extravehicular activity eller romvandring) i en av romkapslene til Discovery på jakt etter skipets forsvunne antennesystem. (Hendelsen finnes i kapittel 26 av The Lost Worlds of 2001.) Han tok den igjen – men klarte ikke å stanse den langsomme rotasjonen og få den tilbake til Discovery.

I november 1984 forlot astronaut Joe Allen romfergen

Discovery (nei, dette er ikke noe jeg finner på!) og brukte manøvreringsenheten til å koble seg sammen med Palapa. I motsetning til Bowman klarte han å stanse rotasjonen med gasstrømmer fra nitrogendysene i draktens ryggsekk. Satellitten ble hentet tilbake til lasterommet i Discovery, og to dager senere ble Westar også reddet. Begge ble sendt trygt tilbake til jorden, reparert og sendt ut igjen, etter en av de mest bemerkelsesverdige og vellykte romfergeekspedisjonene noensinne.

Og jeg er ikke ferdig riktig ennå. Omtrent samtidig som Joe gjorde dette, fikk jeg et eksemplar av hans bok Entering Space: An Astronaut’s Odyssey med et følgebrev hvor det sto: «Kjære Arthur. Da jeg var barn, smittet du meg med både skrivebasillen og rombasillen, men du fortalte ikke hvor vanskelig begge deler kan være …»

Jeg trenger vel neppe fortelle hvor glad og fornøyd jeg ble over å få en slik hyllest. Men det gjør også at jeg føler meg som en samtidig av brødrene Wright.

Etter at de to første Odysseyene – romaner og filmer –var ferdige, hadde jeg en god unnskyldning for å forvise HAL, Bowman og monolitten til min egen underbevissthet minst frem til 1990. NASAs mest ambisiøse prosjekt, Galileo-sonden, skulle skytes ut fra romfergen i mai 1986 og begynne utforskningen av Jupiters måner i desember 1988. Den kom til å skaffe en mengde informasjon om Jupiter og dens satellitter, slik at alt jeg skrev frem til den datoen ville bli foreldet – og antagelig gi opphav til endeløse nye spekulasjoner.

Challenger-tragedien satte dessverre en sluttstrek for den muligheten, og Galileo skal nå skytes opp av romfergen Atlantis i oktober 1989. Den kommer ikke til å nå Jupiter før desember 1995 – sju år senere enn opprinnelig planlagt. Som jeg skrev i forordet til 2061: Odyssey Three «har jeg bestemt meg for ikke å vente».

Og nå skal jeg besvare et spørsmål jeg var redd du ikke ville stille: Kommer det noen gang en ny Odyssey? Selv om Odyssey Three sluttet med en cliffhanger, hadde jeg ingen planer om noen fortsettelse. Det virket bare som den riktige måten å avslutte boken på.

Om det kommer en fjerde Odyssey avhenger av faktorer jeg ikke har kontroll over. Hvis Galileo kommer seg trygt løs fra utskytningsrampen, blir oddsene betraktelig bedre. Men akk, da må jeg vente seks år før de gode nyhetene kommer tilbake fra Jupiter og dens satellitter … Hvis nyhetene er veldig gode – og jeg fremdeles er her og kan glede meg over det i 1995 – kan det meget vel komme en ny Odyssey fra tekstbehandleren min. Det jeg aller helst vil, er selvsagt å skrive den i avslappet tempo, med mål om publisering den 1. januar – 2001.

HENVISNINGER:

Litteraturen om filmen 2001: En romodyssé er nå enorm. Det beste verket er kanskje Jerome Agels The Making of Kubrick’s 2001 (New American Library 1970). Den har dessverre vært utsolgt en lang stund.

I tillegg til de tre romanene 2001, 2010 og 2061 har jeg utgitt to beslektede, ikke-skjønnlitterære bøker. The Lost

Worlds of 2001 (NAL, Sidgwick and Jackson 1972) og The

Odyssey File (Del Rey, Granada 1986)

Report on Planet Three (Harper and Row, Gollancz 1972)

inneholder to essays: «Son of Dr. Strangelove» og «The Myth of 2001», som beskriver prosjektets tidlige historie.

25. august 1989

Colombo, Sri Lanka

2001 – en romodyssé

DEL 1 URNATTEN

Veien til utryddelse

Tørken hadde nå vart i ti millioner år, og skrekkøglenes herredømme var over for lengst. Her ved ekvator, på kontinentet som en dag skulle bli kjent som Afrika, hadde kampen for tilværelsen nådd et nytt intenst høydepunkt, og noen seierherre var ennå ikke i sikte. I dette tomme og uttørkede landet kunne bare de små eller raske eller aggressive lykkes, eller ha håp om å overleve.

Menneskeapene på sletten var hverken det ene eller det andre, og de lyktes ikke – de var faktisk allerede kommet ganske nær artens utryddelse. Omtrent femti av dem holdt til i en gruppe av huler med utsikt til en liten, uttørket dal, delt i to av en treg elv av smeltevann fra fjellene tretti mil lenger nord. I dårlige tider forsvant elven fullstendig, og stammen levde i tørstens skygge.

De var alltid sultne, og nå var de uthungret. Da den første glød av morgenrøde krøp inn i hulen, så Månekikker at faren hadde dødd i løpet av natten. Han visste ikke at Den gamle var hans far, for et slikt forhold var hinsides hans fatteevne, men da han så på den magre kroppen, følte han en vag uro som var en forløper til sorgen.

De to spedbarna gråt etter mat allerede, men ble tause da Månekikker snerret til dem. En av mødrene snerret tilbake for å forsvare spedbarnet hun ikke hadde nok mat til. Han hadde ikke krefter til å straffe henne for ulydigheten.

Nå var det lyst nok til å dra. Månekikker løftet det rynkete liket og dro det etter seg, krumbøyd gjennom den lave huleinngangen. Vel utenfor slengte han liket over skulderen og reiste seg med rak rygg – det eneste dyret i hele verden som kunne gjøre det.

Blant sitt folk var Månekikker nærmest en kjempe. Han var nesten én meter og femti, og selv om han var svært underernært, veide han over femti kilo. Den hårete, muskuløse kroppen var midt mellom ape og menneske, men hodet var allerede mye nærmere menneske enn ape. Pannen var lav, og brynene sto ut over øyenhulene, men han hadde et umiskjennelig løfte om menneskelighet i genene. Da han speidet ut over pleistocentidens fiendtlige verden, var det allerede noe i blikket hans som ingen ape kunne nå opp til. I de mørke, dyptliggende øynene var det en våknende forståelse – de første tegnene på en intelligens som neppe ville få utfolde seg på mange tidsaldre ennå, og som kanskje snart ville være utslettet for alltid.

Det var ingen tegn på fare, så Månekikker begynte å gli nedover den nesten loddrette skråningen utenfor hulen, uten å la seg hindre noe særlig av byrden. Som på signal dukket resten av stammen opp fra sine egne hjem lenger nede i fjellsiden, og satte fart mot den sølete elven for å drikke vann for første gang den morgenen.

Månekikker så ut over dalen etter tegn på at De andre

vær i nærheten, men det fantes ikke spor av dem. Kanskje de ennå ikke hadde forlatt hulene, eller så etter mat lenger borte på fjellsidene. Siden de ikke var å se noe sted, glemte Månekikker dem. Han var ikke i stand til å bekymre seg for mer enn én ting av gangen.

Først måtte han kvitte seg med Den gamle, men det var et problem som ikke krevde så mye tankevirksomhet. Det hadde vært mange dødsfall denne årstiden, ett av dem i hans egen hule. Han trengte bare å legge liket der han hadde lagt det nyfødte spedbarnet da månen var i siste kvarter, så ville hyenene gjøre resten.

De ventet allerede, på stedet der den lille dalen gikk over til savanne. Man kunne tro de hadde visst at han kom. Månekikker lot kroppen ligge under en liten busk – alle knoklene som hadde ligget der før var allerede borte – og skyndte seg tilbake for å slutte seg til stammen. Han tenkte aldri på faren sin igjen.

De to konene hans, de voksne fra den andre hulen og de fleste av ungene gikk omkring og lette etter mat blant de uttørkede trærne lenger opp i dalen. De så etter bær, saftige røtter og blader, og innimellom hadde de flaks og fant små firfisler eller gnagere. Bare småbarna og de svakeste av de eldste var igjen i hulene. Hvis det var noe mat til overs på slutten av dagen, kunne de også få noe. Hvis ikke hadde hyenene noe å se frem til.

Dette var en bra dag – men siden Månekikker ikke hadde særlig god hukommelse, kunne han ikke sammenligne én tid med en annen. Det var han som hadde funnet bikuben i trestubben, og fått glede seg over den fineste delikatesse hans

folk kjente til. Han slikket fremdeles fingrene innimellom da han førte gruppen hjem sent på ettermiddagen. Selvfølgelig hadde han også fått ganske mange stikk, men det hadde han knapt lagt merke til. Han var nå så nær ved å være fornøyd som han kunne bli noen gang, for selv om han fremdeles var sulten, var han ikke direkte svekket av sult. Og mer enn som så kunne intet apemenneske forvente.

Men tilfredsheten fortok seg da han kom frem til elven. De andre var der. Det var de hver dag, men det ble ikke mindre plagsomt av den grunn.

Det var omtrent tretti av dem, og de var ikke til å skjelne fra medlemmene av Månekikkers egen stamme. Da de så ham komme, begynte de å danse, riste med armene og hyle på sin side av elven, og hans eget folk svarte på samme måte.

Og det var alt som skjedde. Selv om apemenneskene ofte kranglet og sloss seg imellom, førte det sjelden til alvorlige skader. Siden de hverken hadde klør eller huggtenner og var godt beskyttet av hår, kunne de ikke påføre hverandre mye skade. Uansett hadde de lite energi å bruke på den typen uproduktiv atferd. Snerring og trusler var en mye mer effektiv måte å hevde seg på.

Konfrontasjonen varte omtrent fem minutter, så tok oppvisningen slutt like raskt som den hadde begynt, og alle drakk sin slurk med sølete vann. Æren var gjenopprettet

begge grupper hadde hevdet rett til sitt territorium. Nå som dette viktige spørsmålet var avklart, gikk stammen videre langs sin side av elven. Den nærmeste brukbare beitemarken var nå nesten to kilometer fra hulene, og de måtte dele den med en flokk store, antilopelignende dyr som knapt nok tålte

at de var der. De kunne ikke drives vekk, for de var bevæpnet med farlige dolker i pannen – naturlige våpen som apemenneskene ikke hadde.

Månekikker og hans flokk tygde bær og frukt og blader og slo sulten tilbake – samtidig som det overalt rundt dem, i kamp om den samme maten, fantes en matkilde de aldri kunne få tømt. Men de tusenvis av tonnene med saftig kjøtt som streifet over savannen og gjennom bushlandet var ikke bare utenfor rekkevidde – de kunne ikke engang tenke seg muligheten av å spise dem. Midt oppe i overfloden holdt de langsomt på å sulte i hjel.

Stammen vendte tilbake til hulen uten videre hendelser, i dagens siste lys. Den sårede hunnen som var blitt igjen hjemme, jublet av fryd da Månekikker ga henne en gren full av bær som han hadde med tilbake. Hun gjøv grådig løs på den. Den ga ikke særlig mye næring, men den kunne hjelpe henne med å overleve til såret leoparden hadde gitt henne var grodd, og hun kunne finne mat selv igjen.

Over dalen steg fullmånen opp, og en kjølig vind blåste ned fra de fjerne fjellene. Det kom til å bli veldig kaldt i natt – men kulde, i likhet med sult, var ikke noe man egentlig tenkte særlig over. Det var bare slik livet var.

Månekikker rørte seg knapt da skrikene og ropene runget oppover skråningen fra en av de lavere hulene, og han trengte ikke å høre de sporadiske brølene fra leoparden for å skjønne nøyaktig hva som skjedde. Der nede i mørket sloss gamle Hvithår og familien hans på liv og død, og tanken på at han på noen måte kunne hjelpe til, streifet aldri Månekikkers tanker. Overlevelsens harde logikk forbød alle slike forestil-

linger, og ikke en stemme ble hevet i protest fra den lyttende fjellsiden. Alle huler var stille, av frykt for å tiltrekke seg katastrofen.

Tumultene døde bort, og nå kunne Månekikker høre lyden av en kropp som ble slept over klippene. Det varte bare et par sekunder, så fikk leoparden godt tak om byttet sitt. Den ga ikke en lyd fra seg da den tasset stille vekk, mens den uanstrengt bar byttet mellom kjevene.

Nå kom det ikke til å være fare på ferde på et par dager, men det fantes andre fiender som dro fordel av den kalde Lillesolen som bare skinte om natten. Hvis man ble advart tidsnok, kunne mindre rovdyr av og til bli skremt vekk av rop og skrik. Månekikker krabbet ut av hulen og klatret opp på en stor kampestein ved siden av inngangen. Han satte seg ned på huk og så ut over dalen.

Av alle dyr som hittil hadde vandret på jordoverflaten, var apemennesket det første som så ufravendt på Månen. Og selv om han ikke kunne huske det, hadde Månekikker som barn noen ganger strukket hånden ut og prøvd å ta på det spøkelsesaktige ansiktet over fjellene.

Det hadde han aldri klart, og nå var han gammel nok til å skjønne hvorfor. Han måtte selvsagt først finne et tre som var høyt nok og klatre opp i det.

Noen ganger så han på dalen, og noen ganger så han på Månen, men han lyttet alltid. En gang eller to sovnet han inn, men han sov lett, og den minste lyd ville forstyrret ham. I sin høye alder av tjuefem år hadde han fremdeles alle evner intakt. Hvis han fortsatte å være like heldig og unngikk ulykker, sykdom, rovdyr og sult, kunne han overleve kanskje ti år til.

Natten gikk, kald og klar, uten flere anskrik, og Månen steg langsomt opp blant ekvatoriale stjernebilder som intet menneske noen gang skulle se. I hulene, mellom perioder av urolig søvn og engstelig vakthold, fødtes fremtidige generasjoners mareritt.

Og to ganger steg det langsomt en lyskilde over himmelen, opp til senit og ned i øst, et strålende lyspunkt som skinte sterkere enn noen stjerne.