Herrene sendte oss hit

GU

STPR IS

20

elin anna labba

9 788253 042480

ISBN: 978-82-530-4248-0

Herrene sendte oss hit

I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får fl­ ytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndig­hetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet ­bággojohtin, tvangsflytting.

De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og ­Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger og som ikke får se familien på mange år.

Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.

20 stagar

e

p

ri

ET

AU

pax.no

elin anna labba

Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene

eatnehat, guohttet dál dearvan mu

bohccuid nana nana voija voija

čáppa duovdagaččat

voija voija nana nana leat nu čábbát ahte čuovggade

Joik gjengitt av Johan Turi

elin a n na l a b ba

Herrene sendte oss hit Om tvangsflyttingen av samene ov er sat t av t ru d e m a r st ein (mn o)

pax forlag a/s, oslo 2021 7

Innhold

01 Bures eatnehat Først

15

02 Rájit

21

03 Mearráriikkas

27

04 Gaskaija vuostá in vuolgge

43

05 Goahtoeanan, báze dearván

61

06 Stuoranjárga

79

07 Ná dat lea ipmil gohččun neavrri dahkat

99

Grenser

I havslandet

Jeg farer ikke mot midnatt Farvel, mitt hjemland Nest siste sommeren

Dette har Gud bedt djevelen gjøre

08 Hearráváldi

Herreveldet

119

09 Dat lávii juoigat Sárevuomi

135

10 Amas riikkas

151

Joiken som stilnet Fremmed land

11 Dáppe láidestit eará jienain, gilljot iežá huvkimiin 171

Her leder de reinsdyrene på et annet språk

12 Oappát ja vieljat

185

Giittán

193

Bildekilder

Ordliste og forklaringer

194 200

Sist

Takk til

Sážžá / Senja

Båddådjå / Bodø

Gárasavvon / Giron / Kiruna

Árjepluovve / Arjeplog Gávtsjávrrie / Ammarnäs Tråante / Trondheim

Striima / Strimasund Julevu/ Luleå Staare / Östersund

Ubmeje / Umeå

12 Stuehkie / Stockholm

Romsa / Tromsø

Guovdageaidnu / Kautokeino

Karesuando Aanaar / Inari Jåhkåmåhkke / Jokkmokk Murmansk

13

Suorgi/Kittdalen. Eldgammel flytteled mellom sommer- og vinterland, i nærheten av dagens grense mellom Sverige og Norge.

01

Bures eatnehat Først

Stien går oppover tørre myrer, forsvinner, dukker opp igjen.

Etter en stund fører den inn i en glissen skog. Bjørketrær vokser krokete. Stien er gammel, kroppen registrerer det. Jeg tar av på skrå inn mot en åpning lenger fram. Tråkker i mose, over felte, morkne bjørkestammer. Jeg vet at marka tar tilbake, at det jeg leter etter, knapt synes lenger.

Jeg går fra gammeplass til gammeplass. Den første ligger lengst oppe på høyden med utsikt mot havet lenger nede. Den er så gammel at bare ildstedet er igjen. Litt høyt gress og noen overgrodde steiner. På de andre er det myke ringer av nedfalt torv. Jeg har vært her før, og jeg vet hvor jeg skal. Jeg går gjennom et gammelt reingjerde og passerer en kaldkilde der vannet fremdeles er klart.

Jeg har aldri vært på et sted som er like stille som dette her. Jeg hører ingen vind selv om jeg vet at det blåser. Det er lenge siden gammene ble reist og barn løp omkring. Det er lenge siden noen satt og vevde utenfor, tente opp i árran, slo det skarpe skohøyet.

De eldre har fortalt om hvordan de hilste på marka da de kom hit, på fjellene, på boplassene og på stiene, men jeg tør 15

ikke. Hvor hører jeg egentlig til? Hva er hjemmet mitt? Jeg har snakket om det med andre barnebarn av tvangsflyttede. Hvilken del av våre nye samebyer og steder kan vi kalle våre? Jeg pleier å føle meg hjemme i utkanten av marka, på steder jeg vet at ingen andre lengter til, sa noen. Jeg er utenpå marka der jeg bor, sier en annen. Det er ikke sånn at jeg vantrives, men jeg når ikke inn.

Den finsk-samiske poeten Áillohaš har sagt at vi bærer vårt hjem i vårt hjerte. Kan man det dersom man har blitt tvunget vekk?

Kan jeg sørge over et sted som aldri har vært mitt?

Det har gått over 100 år siden de første tvangsflyttingene. Da tok slekten vår for siste gang reinsdyrene over strømmen til fastlandet. Siden da har boplassen stått tom. Det er en plass som hvisker til oss som vet, som kommer hit innimellom. Til de fleste sier den ingenting. Det finnes ingen kunnskap om dem som har levd her.

Den samiske historien er slik. Den er små forskjeller i vegeta­ sjonen, en vag forhøyning i bakken, gammer som har blitt brent ned. Vår fortelling er skiltet som ingen satte opp, kapitlet som aldri fikk plass i historieboka. Samtidig har det i flere år pågått rettsprosesser mellom samebyer nordpå og den norske staten.

Samebyene slåss om retten til gamle reinbeiteland som de har blitt tvunget til å forlate. I Vapsten i Västerbotten har menneskene som bodde der opprinnelig, stevnet etterkommere av dem som ble tvangsflyttet dit. De sitter i retten, mot hverandre, men i en historie Sverige har tvunget på dem.

Jeg legger meg ned i lyngen. At marka tar tilbake boplassene, er som det skal være, men jeg sørger over fortellingen som også forsvinner. Den renner ut av hendene på meg nå, og det er derfor 16

Váhkara Risten med barna Márge og Joná. På fanget har hun minsten som ikke overlevde sine første år.

jeg er her. Min váre, min farfar, og søsknene hans bodde her. Og foreldrene deres, Risten og Gárena Jovnna. Denne plassen var hjemmet deres. Jeg ville begynne med å skrive om dem, men jeg kom ikke i gang.

Jeg fant bare et svart-hvitt-bilde i et arkiv i Helsingfors, et bilde av en mor med tre små barn. Ett av barna er váre da han var ti år. Kofta er fillete, og jeg vet hvorfor ingen har reparert den. De er igjen i Gárasavvon, på vinterlandet, midt på sommeren, når de burde ha vært ved havet. De har fått et rom i ting­ huset for å kunne få bo med sin alvorlig syke sengeliggende isá.

Dersom tidpunktet stemmer, har noen fotografert dem akkurat 17

idet faren deres har gått bort. «Lamhet etter slaganfall» står det som dødsårsak i kirkeboka. Risten blir enke med et antall reinsdyr man knapt kan overleve på. Senere blir hele slekten tvangsflyttet, og hun setter barna i raiden. I 1923 kommer de fram til Jåhkåmåhkkefjellene.

Den følgende tiden er et tomrom. De ville aldri fortelle. Nå vet jeg at familien min ikke er den eneste, det Sápmi jeg har vokst opp i, er fullt av mennesker som har slikket sine sår i stillhet.

Dette blir derfor en bok som handler om dem jeg kan skrive om, om dem som er på opptak, bevart i arkivene, og som har villet fortelle. De som har bilder, brev, dikt og dokumenter. Jeg er takknemlig for hver minste lille fortelling og for det de har delt. I deres historie kan vi ane vår. Ord for ord skriver jeg fram min egen familie.

Gjennom årene har jeg intervjuet mange, både dem som selv har vært med under tvangsflyttingene og deres barn og barnebarn.

Utover det har jeg fått lov til å benytte andres intervjuer, som alle er gjort med eldre som har gått bort for lenge siden. Det er en tekst bygget på et kor av fortellere. Korte historier, joik, minnefragmenter. Jeg har vevd og fuget sammen, av og til med klare farger, men av og til er halvparten av veven hull og stillhet. De muntlige fortellingene har blitt falmet med tiden. Jeg har måttet akseptere at tekstens form ufrivillig er som hele den samiske historien, som en skolisse noen har hugget over med øks. Trådene er ikke engang fliset opp, de tar bare plutselig slutt, og mønsteret vårt er så vanskelig å gjenoppta.

I løpet av arbeidet har også de jeg selv intervjuet, begynt å forsvinne, en etter en. Hver gang føles det som at jeg mister en bit av meg selv. Hvem skal vi spørre nå? Jeg har hørt så mange 18

De som ikke behøver å flytte med reinsdyrflokken, tar båten over fjorden.

Med valper og barn i armene.

historier om tvangsflyttinger som det er andres oppgave å skrive.

Det gjelder ikke minst historien om dem som var der fra før, og som i sin tur ble tvangsflyttet da de nordsamiske familiene flyttet inn. Jeg håper på flere som forteller mens det ennå er tid.

For mange av dem jeg har møtt, er det å fortelle en måte å lege sår på. På det språket jeg elsker mest, er det nesten samme ord, å minnes og å fortelle. Muitit er ordet for å minnes, og å fortelle er muitalit. De vi forteller om, minnes vi.

Giitos eatnat. Takk, muore, váre, áhkku, áddjá – mine egne og andres. Dette er min vev til dere. Det er slik jeg vil joike dere.

19

GU

STPR IS

20

elin anna labba

9 788253 042480

ISBN: 978-82-530-4248-0

Herrene sendte oss hit

I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får fl­ ytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndig­hetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet ­bággojohtin, tvangsflytting.

De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og ­Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger og som ikke får se familien på mange år.

Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.

20 stagar

e

p

ri

ET

AU

pax.no

elin anna labba

Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene