Fritt Palestina nr. 2-2022

FRITT PALESTINA

medlemsbladet til Palestinakomiteen i Norge. Bladet sendes også til alle bidragsytere til innsamlingen Palestinasolidaritet og Palestinakomiteens fadderordning. Meningsinnholdet i artiklene er den enkelte forfatters ansvar og representerer ikke nødvendigvis Palestinakomiteen i Norges syn. REDAKSJON:

PALESTINA

Palestinakomiteen til alle PalestinaPalestinakomiteens Meningsinnholdet i ansvar nødvendigvis syn. redaktør redaksjonssjefer Director

KJÆRE MEDLEM!

Idenne utgaven av Fritt Palestina kan dere lese om ulike former for motstand i Palestina. Som et okkupert folk har de rett til å gjøre motstand mot okkupasjonsstyrkene og væpnede bosettere. Motstanden blir slått hardt ned av okkupasjonsstyrkene, som straffer familien til dem som er aktive eller stenger av en hel by. Både norske medier og utenriksministeren var stille da hundretusener av mennesker var under beleiring på Vestbredden i oktober, og 2,1 millioner er fortsatt innesperret på Gazastripen.

Kongressenter/Servicesenteret

nummeret 2022 Norge: www.palestinakomiteen.no KONTINGENTSATSER: KONTINGENT: UNGDOMSKONTINGENT:

Mitt siste besøk til Palestina var etter valget av ny regjering i Israel. Folk jeg snakket med frykter konsekvensene av at ekstreme, religiøse sionister nå har fått makten i Israel. Inntil 25.oktober i år rapporterte FN om 459 tilfeller av skader på eiendom og 118 personskader som følge av angrep fra israelske bosettere. Bosetterne blir beskyttet av den israelske hæren og kan herje fritt, hva vil skje når de sitter i regjering?

Andre former for undertrykking fra okkupan ten er angrep mot palestinsk sivilsamfunn. I august ble syv palestinske organisasjoner raidet. Utstyr og dokumenter ble beslaglagt og konto rene stengt. Organisasjo ner som jobber for barn og kvinners rettigheter, som bistår bønder med å dyrke jorden sin eller dokumenterer brudd på internasjonal lov, ble erklært ulovlig av Israels forsvarsminister. Palestinakomiteen har sammen med en rekke norske organisasjoner tatt opp saken med Utenriksdepartementet og stortingspolitikere. Norge må kreve at Israel opphever stemplingen av organisasjonene og lar dem jobbe fritt.

Hva gjør våre myndigheter når Israel bryter folkeretten og menneskerettighetene? Tidligere i år ble det innført krav om at varer fra ulovlige

kolonier må merkes med opprinnelsesland, men de kan fortsatt selges i Norge. FNs sikkerhets råd resolusjon 2334 slår fast at koloniene er et grovt brudd på internasjonal lov og må stanses. Et forbud mot varer fra ulovlige kolonier ville da vært riktig oppfølging. Når våre myndigheter tillater og overser Israels brudd på folkeretten blir de også medskyldige. I august bombet den israelske hæren Gazastripen og drepte 35 mennesker, 17 av dem barn. På Vest bredden ser 2022 ut til å bli det dødeligste året i Palestina siden 2005.

Du som medlem kan gjøre en forskjell! Kontakt politikere og be dem ta opp Israels brudd på internasjonal lov. Engasjer deg i ditt lokallag eller verv en venn slik at vi blir ere som står opp og sier ifra. Bli med Palestinakomiteen på studietur til Palestina eller Libanon. Det er mange måter å engasjere seg på og gjøre en forskjell. 6000 medlemmer av Palestinakomi teen står i solidaritet med det palestinske folket. La oss fortsette å snakke om Palestina.

«Når våre myndigheter tillater og overser Israels brudd på folkeretten blir de også medskyldige»

LINE KHATEEB Leder

FOTO: INGVILD BIRKELAND

prosjektkoordinator

Norge solidaritetsarbeidere til Solidaritets solidari prosjekt/ med vårt Jayyous, koordinator som sammen Olsen koordinato videreut vi har i Jayy medlem i auto Solidaritetsut

BETAL KONTINGENTEN MED AVTALEGIRO

Avtalegiro er det enkleste og det beste for miljøet. Kontingentkrav for 2023 blir sendt ut i januar. Vi oppfordrer deg til å bruke AvtaleGiro. Når du betaler, svar ja på spørsmålet om du vil betale med AvtaleGiro. Automatisk trekk ser du i nettbanken din og du kan stanse trekket når som helst om du vil. Takk for at du bruker AvtaleGiro!

VI TRENGER NY PROSJEKTKOORDINATOR

Palestinakomiteen i Norge sender solidaritets arbeidere til både Libanon og Palestina. Vi setter nå i gang igjen med vårt solidaritets prosjekt i Jayyous på Vestbredden, og trenger en ny koordinator som skal drive prosjektet sammen med koordinator Marte Olsen Svendal. Praktiske spørsmål om vervet sendes til Marte Olsen Svendal: marte_svendal@hotmail.com. Søknad sendes til nasjonal koordinator Morten Sortodden: morten@palestinakomiteen.no. Søknadsfrist 3. januar 2023. For mer informasjon om vervet, les på palesti nakomiteen.no/ solidaritetsarbeid

SERIETIPS!

Serien Mo på Netflix er løst basert på hoved rolleinnehaver Mohammed Amers egne opplevelser som palestinsk flyktning uten oppholdstillatelse i USA. Vi følger Mos liv, hvor han slites mellom to verdener, strever med problemer rundt manglende oppholdsog arbeidstillatelse og kulturelle forskjeller knyttet til sin arabiske familie og kjærestens latino-bakgrunn – tema som nok er relevante for store deler av den palestinske diasporaen. Mo er både varm, trist, engasjerende og tidvis svært morsom, og har fått strålende motta kelse både av publikum og kritikere. Mo er den første serien av denne typen med pales tinsk opphavsmann. Dersom serien faller i smak, kan vi også anbefale Mo Amers standup show Mo Amer: Vagabond på Netflix, samt hans arbeid i komikerkollektivet Allah Made Me Funny

SPAR MILJØET: MOTTA BLADET PÅ E-POST!

Er du medlem og ønsker å få tilsendt bladet elektronisk istedenfor med post? Send en e-post til medlem@palestinakomiteen.no

Visste du at vi har fått studentlag i Oslo, Trondheim og Bergen?

KJØP PALESTINSKE JULEGAVER I ÅR

Vi oppfordrer alle til å ta en titt inn på butikkene Handala i Hollendergaten i Bergen og Al Quds på Grünerløkka i Oslo for årets julehandel. Våre plakater, nett og t-skjorter får du kjøpt på begge steder pluss masse fine palestinske varer. Du kan og handle på nett på palestinabutikken.no

MIDTØSTENKONFLIKTEN FORKLART

En personlig fremstilling av Stein Torgersbråten

Torgersbråten er en tidligere diplo mat med mange år bak seg i Midt østen. Boka er en grundig gjen nomgang av alle sider av konflikten fra den historiske bakgrunnen til dagens situasjon. Den vil være nyttig både for lesere som ønsker en over sikt og for dem som trenger å sjekke detaljerte fakta om alt fra sionismens røtter, de ulike krigene og de mange FN-resolusjonene, Oslo-avtalene, kampen om eiendom og vannres surser til alle de ulike aktørene som Hamas, PLO, PA, Likud, IDF eller Israel-lobbyen i USA, for å nevne noe. Boka er rik på kildehenvisnin ger for videre fordyping. Mer infor masjon finnes på www.midtøsten konflikten.no

VERV EN VENN!

I fjor nådde Palestinakomiteen ny rekord med 6000 medlemmer. Vårt arbeid er drevet av deres engasjement og støtte.

Vi vil gjerne bli sterkere og enda ere som hever stemmen for palestinernes rettigheter.

STØTT OSS- VERV EN VENN!

LØVER OG VULKANAR PÅ VESTBREIDDA

Nye militante grupperingar veks fram blant dei unge på Vestbreidda, i andre formar og strukturar enn tidlegare.

TEKST: ERLING SOGGE

ILLUSTRASJON: CARLOS LATUFF FOTO: NASSER ISHTAYEH OG ACTIVESTILLS

Frustrasjon over politisk stagnasjon har førd til framveksten av nye militante nettverk, som «Løvehiet» i Nablus — eit symbol på at det enno nst ei nasjonalrørsle som er i stand til å overskride fraksjonstenking og autoritære maktspel.

I 2021 var det krigen på Gazastripa og sivil motstand mot utkastingar i Aust-Jerusalem som skapte dei største overskriftene frå den palestin ske verda. Sidan den gang har konfrontasjonen mellom palestinarane og den israelske okkupa sjonen gradvis ytta seg til Vestbreidda, og blir leidd av nye militante nettverk i dei nordlege byane Nablus og Jenin.

Den 9. august tok israelske soldatar seg inn i gamlebyen i Nablus og opna eld mot ei leileg heit der eire ettersøkte palestinarar hadde forskansa seg. Tre vart drepne i skotvekslinga, deriblant ein attenåring med namn Ibrahim al-Nabulsi. Sistnemnde var mistenkt for å leie eit lyssky nettverk av militant ungdom, som den israelske hæren meinte hadde stått bak ei rekke åtak mot israelske soldatar og jødiske settlarar dei siste få månadane (RT 2022). Medan «martyren» al-Nabulsi vart hylla i sin død som «Løva frå Nablus», tok gruppa hans namnet Løvehiet (´Arin al-usud). På kort tid vart dei militante ungdommane frå Nablus eit nasjonalt fenomen.

På internett dukka det opp songar, logoar med løver og maskingevær, videoar, medan kunn gjeringane deira blei delt og spreidd hyppig. Løvehiet og liknande grupper har forsøkt å etablere seg som talerøyr for ein generasjon av frustrert palestinsk ungdom. Dei har også lagt betydeleg press på den politiske eliten på Vest breidda i og med at Nablus er de nert som eit «A-område,» der palestinske sikkerheitsstyrkar (på papiret) har ansvaret for lov og orden. Medan leiarskapen i Den palestinske autoriteten (PA)

vart kritisert for å sitte på sidelinja under dei ovannemnde hendingane i Gaza og Aust-Jerusa lem, er ikkje dette lenger mogleg. Møtet mellom den militante grasrota og den politiske eliten på Vestbreidda gir eit bilete på spenningar som har prega den palestinske nasjonalrørsla sidan Osloavtalen. La oss begynne med ein oversikt over sistnemnde.

ARVEN FRÅ OSLO

Oslo-avtalen, som vart underteikna av den isra elske statsministaren Yitzhak Rabin og PLOleiar Yasser Arafat i 1993, sette ein stoppar for Den første intifadaen; det massive folkeopprøret som hadde rasa mot den Israelske okkupasjo nen av Gaza, Vestbreidda, og Jerusalem sidan 1987. Fredsforhandlingane la til rette for at delar av PLOleiarskapen, som hadde vore basert i eksil, kunne dra til heimlandet for å opprette ein midlertidig kvasi-statleg adminis trasjon (PA), som begynte å ta kontroll over palestinske majoritetsområde mellom 199495. Frigjeringskampen til PLO vart dermed underordna PAs statsbyggingsprosjekt, som inkluderte sikkerheitskoordinasjon med Israel. På same tid byrja Fatah—den leiande pales tinske rørsla—på ein vanskeleg overgang frå

ERLING LORENTZEN

SOGGE har doktorgrad i Midtaustenstudiar frå Universitetet i Oslo, og er aktuell med boka The Palestinian National Movement in Lebanon: A political history of the ‘Ayn al-Hilwe camp (I.B. Tauris 2021).

«For mange palestinarar er nok løvene i Nablus eit symbol på at det enno nst ei nasjonalrørsle»

væpna geriljarørsle til politisk parti. PA skulle danne grunnlaget for ein framtidig palestinsk stat, men dette var enklare sagt enn gjort. Den palestinske administrasjonen mangla suverenitet over grenser og økonomi, og var avhengig av vestleg og arabisk donorstøtte for å betale lønningar. Medan Oslo-prosessen ikkje gav nokon garanti for nasjonal sjølvråderett for det palestinske folket, gav han Arafat, som var leiar for både Fatah og PLO, økono miske og politiske middel til å kue opposisjonen. Den nye palestinske eliten knebla sivilsam funn, etablerte monopol og dreiv økonomiske kartell. Samtidig vart makta i Fatah, PLO og PA samla i eit knippe hender. Dette sette leiar skapen på kollisjonskurs mot den yngre garden i nasjonalrørsla, som hadde vore svært skeptisk til Oslo-avtalen frå starten (Shikaki 2002). Mot slutten av 1990-talet hadde yktninglei rane i Nablus og byen Jenin nokre kilometer lenger nord utmerka seg som senter for oppo sisjonsstrømmingar på Vestbreidda. Desse kriti serte PA-eliten for å berike seg på donorpen gar og for å undergrave frigjeringsagendaen til nasjonalrørsla (Kershner 2005). Da fredspro sessen braut saman og dei palestinske områda eksploderte i eitt nytt opprør, kjend som Den andre intifadaen (2000-05), tok nokre av desse aktørane del i å danne militante nettverk slik som dei Fatah-tilknytte al-Aqsa martyrbriga dane. Desse var støtta materielt av ei brokete samling palestinske politikarar og angrep ei rekke israelske sivile og militære mål (Sogge 2021). I same periode beleira den israelske hæren Nablus og Jenin, teppebomba yktnin gleirane, og forårsaka store skadar. Referansen til Nablus som eit «løvehi» skal stamme frå kampane som blei utkjempa da Israel hærtok gamlebyen i «Operation Defensive Shield» i april 2002 (Farsang 2022).

Etter at Arafat døydde i 2004, tok Fatah-vete ranen Mahmud Abbas over styringa av PLO/ PA. Med vestleg og arabisk donorstøtte skulle han få PA tilbake på føtene, restaurere øyde lagt infrastruktur, og etablere lov og orden i dei

palestinske områda. Medan den nye adminis trasjonen annonserte at desse stega var vegen til «nasjonal frigjering,» (Haddad 2016) var den politiske eliten i realiteten ute av stand til å utfordre det vedvarande israelske mili tære nærværet og det stadig veksande talet på jødiske busettingar i det som skulle vere pales tinske sjølvstyreområde. Og medan sentrale donorar slik som USA og EU oppfordra PA til å slå hardt ned på irregulære palestin ske militsar og oppretthalde sikkerheitskoordinasjon med Israel, var ikkje krava til demokratisk reform like rigide. I skrivande stund sitt Abbas enno trygt ved makta sjølv om presidentperioden hans gjekk ut for tretten år sidan. I forskinga er det brei einigheit om at den donor- nansierte politiske økonomien til PA har lagt grunnla get for eit gradvis meir autoritært palestinsk styre som i liten grad står til ansvar for si eiga befolkning og som nyttar sikkerheitsstyrkar til å slå ned på opposisjonen (Haddad 2016, Tartir 2017, El Kurd 2019).

Sistnemnde vart spesielt tydeleg etter at eit forsøk på å danne ei palestinsk einingsregjering kulminerte i at Hamas tok makta på Gazastripa i 2007. På Vestbreidda sette Abbasadministrasjonen i gong ein storstilt sikker heitskampanje for å knekke den islamistiske rivalrørsla, og fengsla sympatisørar over ein låg sko (Leech 2016). I Nablus-regionen kom etter kvart PAs sikkerheitsstyrkar også på kant med tidlegare al-Aqsa-brigadar som i mellomtida hadde alliert seg med konkurrentar av Abbas i Fatah-apparatet som var ivrige etter å utnytte den aukande misnøya med leiarskapen hans.

Under ein månads opphald i yktninglei ren Balata i Nablus i 2019, erfarte eg desse spenningane på nært hald. Eg intervjua ulike Fatah-høvdingar som konkurrerte om å bygge sine personlege militsar anten i forlenging av Abbas’ styre eller mot han. Frå tid til annan barka desse saman i væpna samanstøyt (Sogge 2022). Og medan palestinske og israel ske sikkerheitsstyrker raida leiren vekentleg, hadde frustrert ungdom gjort eit ritual ut av

«I staden for å krige mot okkupasjonen krigar vi mot oss sjølve»

å kaste stein på begge partar (Sogge 2019). «Her ser du resultatet av ‘Oslo’,» kommen terte ein tidlegare medlem av al-Aqsa-briga dane under eit møte med underteikna. «I staden for å krige mot okkupasjonen krigar vi mot oss sjølve.» Her kan det verke som dei nye væpna gruppene på Vestbreidda marke rer ei endring.

VULKANEN VAKNAR

Dei etablerte palestinske politiske gruppene har både konkurrert om å ta ansvaret for dei nye væpna grup pene i Nablus og Jenin, og skulda rivalar for å stå bak dei (Abu Toameh 2022). Israel har hardnakka hevda at Hamas er ein hovudspon sor (Melhem 2022). Det er enno tidleg å dra konklusjonar; vi veit ikkje kvar store desse rørslene er, i kva grad dei har ein organisa torisk struktur, eller korleis dei rekrutterer medlem. Nokre ting kan vi likevel seie. Etter alt å dømme består dei av unge menn (frå tenåra til trettiåra) som nn saman på tvers av ideologisk forankring, er frustrerte over

den politiske elitens passivitet, og deler eit ønskje om å konfrontere den israelske okku pasjonen og jødiske busettingar med vald. Det kan også verke som tanken om å hemne falne vener også har vore ein motiverande faktor. Jenin-brigaden, for eksempel, skal ha blitt danna i kjølvatnet av at IDF invaderte Jeninyktningleiren for å arrestere ettersøkte medlem av Palestinske Islamske Jihad (PIJ) i juni 2021. Episoden enda med eire drepne, inkludert to medlem av palestinske sikkerheits styrkar og ein 23-år frå PIJ med namn Jamil 'Amuri. Etter dette tok eire av 'Amuris vener opp våpen for å kjempe mot okkupa sjonsmakta (Abraham 2022). Dette inkluderte også personar utan nokon form for tilknyting til PIJ. «Det er på høg tid at PA og okkupasjonen anerkjenner at det ikkje er nokon måte å stoppe ungdommen her frå å bruke alle middel,» fortalde ein medlem av dei Fatah-tilknytte al-Aqsa-brigadene i Jenin-leiren til pressa i august 2022. «Det er derfor vi her i denne leiren arbeidar saman: Hamas, Islamske jihad, Abu Ali Mustafa-brigadane (den væpna vingen

Ein maskert medlem frå Løvehiet deltar i gravferda til fem menn som vart drepne av Israel under eit raid i gamlebyen i Nablus 25.oktober. Foto: Nasser Ishtayeh/Flash90

«Eit frekvent tema er vulkanen som symbol»

til PFLP) og alle som er villige til å forsvare leiren» (sitert i AbulKarim & Hatuwa 2022). Løvehiet, som har base i gamlebyen i Nablus, skal også ha blitt danna for å hemne falne vener, og er tilsynelatande organisert av personar med laus tilknyting til Fatah, PIJ, Hamas, PFLP osv. (Adra 2022). Det er sannsynleg at dei har motteke materiell støtte frå dei etablerte fraksjonane, for eksempel Hamas og PIJ, eller al-Aqsa-briga dane (Fatah) gjennom personlege kontaktar. I følgje palestinsk og isra elsk presse skal Løvehiet vere i stand til å utvi kle improviserte bomber og ha eit betydeleg arsenal av våpen (Caspit 2022, Melhem 2022).

I følgje den palestinske skribenten Younis Tirawi, kommuniserer Løvehiet for det meste gjennom sosiale media, der gruppa sine kommuniké blir spreidd av tusenvis av følgjarar på ei rekke ulike plattformer (Tirawi sitert i Farsang 2022). Nokre av kommunikea har oppfordra palesti narar til kollektiv motstand og generalstreikar mot okkupasjonsmakta, medan andre har vore meir kryptiske. Eit frekvent tema er vulka nen som symbol. Fleire kommuniké nemner «den brennande motstandsvulkanen som ikkje vil bli sløkt.» ( 2022) I følgje Tirawi, kan bruken av vulkan som symbol bli tolka som ei oppfordring til å samle unge palestinarar i kamp mot okkupasjonen der dei er, og at deira valdelege metodar bør kopierast av andre (Farsang 2022). Jamvel om Nablus og Jenin er hovudbasen til dei nye gruppene, skal små mili tante celler eller «støttenettverk» også nnast i Tulkarem, Tubas, Ramallah og sørover på Vestbreidda, i Aust-Jerusalem og andre stader (al-'Arabi al-Jadid 2022).

PALESTINIAN AUTHORITY UNDER PRESS

Dei palestinske væpna gruppene har i liten grad prega den israelske valkampen som tok slutt 1. november, og har ikkje vore eit stort tema i isra elsk presse (Viner 2022). På den andre sida er det liten tvil om at desse aktørane har vore ein byrde for palestinske styresmakter som er ansvar lege for lov og orden på delar av Vestbreidda.

Etter at Løvehiet tok på seg ansvaret for drapet på ein israelsk soldat 11. oktober, stengte den israelske hæren av Nablus by. Blokaden, som vedvarer i skrivande stund, har gjort det vanskeleg for arbeidsfolk å komme inn og ut av området, og dette tærer på næringslivet i den sentrale handelsbyen. Samtidig som den isra elske hæren har pressa PA til å arrestere og stoppe dei væpna grup pene, har slike konfron tasjonar understreka det veksande gapet mellom myndigheiter og befolk ning i Nablus. I slutten av september førte PAs brutale arrestasjon av 30-åringen Mus'ab Shtayye—ein Hamas-medlem tilknytt Løve hiet—i samanstøyt mellom lokalbefolkning og palestinske sikkerheitsstyrkar (Melhem 2022). PA-leiarskapen kjenner nok også presset frå eigne rekker. Etter at IDF drap Løvehiet-leiar Ibrahim al-Nabulsi i august—som var son av ein palestinsk sikkerheitsof ser—retta eire Abbas-lojalistar (implisitt) kritikk mot PA og tostatsløysinga generelt (Kingsley 2022). Nokre ytra at dei ikkje lenger hadde kapasitet til, eller interesse av å legge lokk på raseriet til ungdom men. Unge palestinarar «ventar ikkje lenger på avgjerda til deira leiarar,» uttala den kjende Fatah-veteranen Taysir Nasrallah frå Nablusområdet til pressa i august: «Vi fortalde dei at Oslo ville gi oss ein stat, redusere busettingar, og vinne tilbake Jerusalem […] Men busettingane har auka, Jerusalem er omringa. Korfor skulle dei høyre på oss?» (Sitert i Kingsley 2022).

STERKT SYMBOL

,

SVAK

ORGANISASJON

I palestinsk historie nst det eire eksempel på at væpna kamp har hatt ein samlande effekt. På sekstitalet og utover skapte PLOs væpna kamp frå Libanon, Jordan og Syria kanalar for massedeltaking som gjorde det mogleg å samle ein geogra sk splitta diaspora i den nasjonale strida mot Israel (Sayigh 1997). Denne mobi liseringa ville naturlegvis vere umogleg utan robuste organisatoriske strukturar som kunne absorbere massane. Det er verd å nemne at da den nasjonale strida nådde dei okkuperte pales

«I palestinsk historie nst det eire eksempel på at væpna kamp har hatt ein samlande effekt»

tinske områda mot slutten av 1980-talet, var det ikkje trugselen om vald, men velkoordinert sivil ulydigheit, vedvarande streikar, og eit urokkeleg palestinsk samhold som pressa okkupasjons makta til forhandlingsbordet (Khalidi 2020). Leiarlause opptøyar, på den andre sida, har ein tendens til å bli kortvarige affærar. I ein fersk artikkel om «kniv-intifadaen» som rasa i dei palestinske områda mellom 2015-16, viser Midtaustenvitar Erik Skare korleis eksplosive utbrot av vald sjeldan dannar grunnlag for breiare politisk mobilisering (Skare 2022). I fråværet av pålitelege organisasjonar blir brei folkeleg deltaking vanskeleg å koordinere, og opptøyane døyr ut etter nokre kraftige bluss. Det gjenstår å sjå om dei nye militsgrup pene på Vestbreidda bør tolkast som eit brot med, eller som nok eit ledd i ei langt rekke «isolerte utbrot av misnøye», for å sitere Skare.

Trass i all merksemda grupper som Løvehiet har fått den siste tida, har dei til gode å klare å mobilisere dei palestinske massane til ein konfrontasjon med Israel. Tvert om har deira bruk av vald ført til ei rekke israelske attentat, der leiarskikkelsar har vorte avretta ein etter ein.

25.oktober, storma israelske sikkerheitsstyr ker det som skal vore skjulestaden til gruppa i gamlebyen i Nablus. Blant eire drepne var Wadi' al-Huh; ein 31-åring som i løpet av få veker hadde blitt kjend som den nye leiaren for gruppa (Abu Toameh 2022). Etter episo den skal ei rekke sentrale medlem ha over gitt seg til PAs sikkerheitsstyrkar på løftar om rettferdig behandling. «Alle desse gruppene er bygd rundt nokre sterke personlegdom mar som er karismatiske og er i stand til å leie sine vener i kamp,» fortalde ei informert ven av forfattaren frå Nablus-området: «Når Israel fjernar desse, står det ikkje mykje att.»

Inntil vidare kan det verke som om Løvehiet har vore viktigare som symbol enn organisasjon. For mange palestinarar er nok løvene i Nablus eit symbol på at det enno nst ei nasjonalrørsle som er i stand til å overskride fraksjonsten king og autoritære maktspel, altså som ikkje er demobilisert og splitta. Dei nye væpna gruppene illustrerer også korleis tiår med politisk stagna sjon kan føre til nihilistisk militant tenking.

Ein overveldande majoritet palestinarar trur ikkje lenger på ei tostatsløysinga med Israel. I september 2022 spurte ei spørjeundersøking frå dei okkuperte områda kva som skulle til for å komme ut av den fastlåste situasjonen. Medan eit klart eirtal føretrakk internasjonalt diplomati eller «ikkje-valdeleg motstand», støtta heile 48 % (38 % på Vestbreidda og 62 % på Gazastripa) tanken om å vende tilbake til væpna konfron tasjonar og ein ny intifada (Palestinian Center for Policy and Survey Research 2022). Om det internasjonale samfunnet sviktar palestinarane og ikkje-valdeleg motstand ikkje fører fram, kan det brått hende at det tredje alternativet står igjen som det einaste. Det burde også vere eit tankekors for Noreg som donornasjon.

Full referanseliste nnes i nettversjonen som ligger på www.palestinakomiteen.no

Aukande oppslutning kring væpna motstand.

situasjonen Mads beleiring av uholdbar. Vi

15 års blokade av

GAZA

Femten år med israelsk blokade og beleiring av Gaza har gjort situasjonen for de over to millioner palestinske innbyggerne ekstrem og uholdbar. Vi tok en prat med Mads Gilbert for å få siste nytt.

TEKST: BIRTE BØDTKER FOTO: MADS GILBERT

Mads Gilbert sammen med kollega på Shifasykehuset under israelsk bombing i 2014.

Du har nylig kommet hjem fra Gaza. Hvordan står det til med dine kolleger og venner der?

– Mine kolleger i Gaza sier det er rolig nå, men at de har «gått på glass» i påvente av at det isra elske valget 1.november skulle være over. «Alle statsministerkandidater må jo bombe Gaza litt under valgkampen», bemerket en. Mange mener også at Gaza blir brukt som et tåketeppe for å holde verdens oppmerksomhet borte fra det som nå skjer på Vestbredden. Med fokus på Gaza gjennom gjentatte bombeangrep der kan okkupantene rykke sakte, men sikkert frem i koloniseringen av Palestina på Vestbredden, uten at det merkes like godt i media. De este jeg snakker med frykter at Gaza igjen skal bombes når det er uroligheter og økende militant motstand på Vestbredden. Palestinerne i Gaza prøver selvsagt å leve så vanlige liv som mulig, de prøver å gå på skole, de få som har jobb går på jobb, det er mat i noen butikker og de som har penger får tak i mat – og kan betale skole penger på universitetene. Mange er nå også opptatt av Vestens markante dobbeltmoral: Ukrainske

motstandsfolk som gjør rettferdig motstand mot russisk okkupasjon er helter mens palestinere som gjør rettferdig motstand mot israelsk okkupasjon er terrorister. «Plutselig, over natta, ble boikott, sank sjoner og desinvesteringer helt aksepterte midler i kampen mot (den russiske) okkupanten, men når vi palestinere krever det samme av Vesten møtes vi med at ‘vi må ha dialog’ og ‘fredsprosess’», sa en ung palestinsk student. Generelt er det mangel på alle de tingene vi tar for gitt i våre daglige liv her i Norge: Sikkerhet, mat, vann, strøm og en trygg bolig, trygt og lønnet arbeid, utdanning og et helsevesen med kapa sitet og nødvendige spesia listtilbud. Arbeidsledigheten er skyhøy, spesielt blant Gazas ungdom. Syv av 10 familier trenger hjelp for å overleve (se faktaboks). Reint drikkevann og stabil strøm er det ekstrem mangel på. Alt dette skyldes kort siktige og langsiktige effekter av blokaden og okkupasjonen, en menneskeskapt katastrofe for Gazas næringsliv, både landbruk, ske og annen produksjon. De får heller ikke eksportere de få varene de produserer.

«

Det mangel på alle de tingene vi tar for gitt i våre daglige liv her i Norge»

Hverdagen går sin gang i Gaza tross den konstante usikkerheten om når neste bombing skjer.

Et godt eksempel kom fra en palestinsk bonde jeg møtte i Gaza i sommer. Han ba meg ta med en liten pose tomatstilker ut av Gaza. – Hvor for det? spurte jeg. – Jo fordi okkupantmakta pålegger oss å fjerne tomatstilkene før vi får lov til å eksportere tomatene vi dyrker. Tar man stil ken bort, ja da sprekker og råtner tomaten mye fortere, svarte han. Dette er ett av mange eksem pler på hvor utspekulert sadistisk okkupasjonen og blokaden tyner palestinerne. Det nnes mange slike eksempler som ikke har noe med sikkerhet å gjøre. Målet er nok å gjøre livet så uutholdelig og vanskelig som mulig for de okkuperte. Eller ta et annet eksempel: Dersom du er så heldig å få utreisetillatelse fra Gaza, er det – vel og merke for palestinerne - en lang liste over ting du ikke får ta med deg ut gjennom den strengt bevokta israelske kontrollstasjonen Erez som er eneste inn/utgang fra Gaza til Israel: Lader til mobil (du kan ta med ledningen, men ikke laderen), power bank, all elektronikk, laptop, kamera, tannpasta, shampo, makeup, parfyme, mat, alt ytende i boks, aske eller tube, maks to par sko (inklu dert de du går i), og ikke koffert med hjul, kun det du kan bære. Du kan selvsagt ikke reise når du vil, men må vente på lov til å dra. Det er så mange lag av ydmykelse. Livet skal åpenbart gjøres så surt som mulig.

« Det skulle selvfølgelig vært innført sanksjoner på lik linje med de vi nå fører mot Russland»

økonomi rammes direkte. Så, istedenfor å bombe skrur de igjen på arbeidstillatelsene. Oppfatnin gen i Gaza er at de gjør dette for å skape motset ning til den sittende regjeringen i Gaza, slik at de skal få skylden om folk ikke får dra på jobb i Israel og familienes økonomi ytterligere forverres. Gaza er på sett og vis «mer Palestina» enn Vest bredden siden de israelske koloniene og okku pantene forsvant i 2004. Inne i Gaza er det på en måte Little Palestine. Alt er palestinsk. Pales tinske politimenn, palestinske agg overalt. Du kan bevege deg fritt og du møtes med vennlig gjestfrihet og stor glede over alt som heter soli daritetsarbeid. I motsetning til på Vestbredden og Jerusalem, ser du hverken okkupasjonsmaktens soldater eller de væpna «bosetterne» (som jo legalt sett er okkupanter). I Gaza hører du riktignok det konstante bråket fra de israelske dronene døgnet rundt, ofte også jager yene, og du ser israelske kanonbåter på havet som jager – og ofte beskyter og dreper - palestinske skere, men generelt har du en følelse av å være i Palestina. Det er ganske nt, men selvsagt ser du fattigdommens ansikt overalt, og du kjenner en tyde lig utmattelse og tristesse blant folk est. Det er blitt vanlig med tiggere. Det så man aldri før. Og så ser man at det er økende forskjeller i samfunnet som så mange steder i verden.

Hvordan var Gaza før blokaden? Hvordan var livet der for 15 år siden?

– Før blokaden jobbet mange palestinere fra Gaza i Israel, og mange familier hadde et rimelig inntektsgrunnlag. Kombinasjonen av manglende mulighet på arbeidsmarkedet, ødeleggelse av Gazas infrastruktur som følge av all den systematiske bombingen de siste 15 årene, eksportforbud og få produksjonsmulig heter gjør at økonomien er kvalt. Det er lett å merke den store forskjellen fra før blokaden. Nå har Israel imidlertid igjen begynt å åpne opp for å gi arbeidstillatelser til Gaza-palestinere som vil – eller må – jobbe i Israel eller på Vestbred den. Men, dette brukes også som en straff når det skjer noe i Gaza eller på Vestbredden. Da redu seres straks antallet slike tillatelser og familienes

Hva bør Norge gjøre? Hva kunne de gjort anner ledes? – Det har nå vært 15 år med en folkerettslig helt ulovlig, brutal kollektiv avstraffelse av en sivilbefolkning som ikke har gjort noe annet galt enn å være født palestinere i Gaza. Norge og regjeringen burde vært en ledende internasjonal kraft i kampen mot den brutale blokaden. Det skulle selvfølgelig vært innført sanksjoner på lik linje med de vi nå fører mot Russland. Venstresi den i norsk politikk burde vært mye mer aktive og satt blokaden på dagsordenen. Utenriksmi nister Huitfeldt burde for lengst innkalt den israelske ambassadøren på teppet og krevd at blokaden av Gaza heves umiddelbart. Norge er valgt inn i FNs sikkerhetsråd for 2021 og 2022, og har agget «beskyttelse av sivile» som ett av

re topprioriterte satsingsområder for arbeidet. På regjeringens hjemmesider sies det at «Norge vil arbeide for beskyttelse av sivile, inkludert barn, med utgangspunkt i humanitærretten og menneskerettighetene», men regjeringen har overhodet ikke hevet stemmen i forhold til at den illegale israelske blokaden og beleiringen av Gaza nå har vart i 15 år! Her har Norge dess uten et særskilt ansvar siden vi var så tett knyttet til den forferdelige Oslo-avtalen, som har blitt en svøpe for palestinerne og som overhodet ikke er fulgt opp av Israel. Vi har et særskilt moralsk og historisk ansvar for å stoppe koloniseringen av Palestina, blokaden av Gaza, undertrykkingen og den systematiske mishandlingen av det palestin ske folket. I redegjørelsen for Stortinget 5.januar i år om Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd 2021-2022, snakket utenriksministeren om «den israelsk-palestinske kon ikten», og sa at «her har vi spilt en aktiv rolle og bidratt til omforente løsninger i rådet». Men dette er ikke en vanskelig «israelsk-palestinsk kon ikt», dette er en vanske lig og fullstendig uakseptabel israelsk okkupa sjon og en folkerettsstridig, ensidig israelsk belei ring og blokade av Gaza. Palestinerne som lever under den israelske okkupasjonen og blokaden har uansett ikke sett noen konkrete resultater av Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet. Dessverre.

Hva er de største behovene innbyggerne i Gaza har?

– Jeg spør alltid vennene mine om jeg skal ta med noe. «Anything I can bring for you and your family?’» spurte jeg en av mine nære venner. Svaret kom kontant: «Freedom, please.» Mer humanitær hjelp løser ikke problemene i Gaza. Blokaden, beleiringen, bombingen og okkupasjonen må ta slutt! Palestinerne kan klare seg helt utmerket selv. Femten år med blokade har gjort dem ekstremt kreative. De behøver ingen navlesnor ut i verden hvis de grunnleggende forutsetningene frihet, rett ferdighet og nasjonal selvstendighet er oppfylt. Så kan de selv bygge sine samfunnsstrukturer på en demokratisk og n måte. Jeg kommer ikke med en liste over hva slags fødemidler eller anestesi midler de trenger. Vi kan gi dem det, men det er bare lindrende. Det løser ikke det grunnleggende problemet som er okkupasjonen og blokaden.

Det eneste pustehullet i Gaza er stranda og havet. Mange tar turen til havna i Gaza by for å se mot solnedgangen.

En Gaza-bonde viser frem tomater han må fjerne stilkene på før han får eksportere ut av Gaza. Uten stilk sprekker og råtner tomatene raskt.

En gjestfri liten sjarmør i fattige Zaytoun (2018).

Hva kan vi i Palestinakomiteen og folk her hjemme gjøre for å støtte folk i Gaza?

– Få ere med i det organiserte arbeidet! Snakk med naboen, arbeidskolleger, medelever og medstudenter! Driv politisk arbeid lokalt, jobb med fagforeninga di, etabler vennskapsbyer, inviter palestinere til å fortelle om situasjonen sin og kanskje aller viktigst av alt: Reis sjøl til Palestina eller til yktningleirer i Libanon og Jordan. Dra dit, se med egne øyne! Bli venner med palestinere. Drikk mye te og hør på fortel lingene deres og se med egne øyne apartheidre gimet de lever under. Opplev brutaliteten. Den rasistiske ydmykelsen. Og har du vært der før, dra på nytt. Vis at du ikke har glemt dem og at du står skulder ved skulder med dem. Det har en enorm oppmuntrende kraft og en enorm moralsk kraft. Det tilstedeværende solidaritets arbeidet er så viktig. Men det aller viktigste vi gjør i Norge er å kreve at den norske regjerin gen klart og tydelig endrer politikk og støtter

palestinerne, hever blokaden og får slutt på det israelske koloniseringsprosjektet. Dessverre er det ikke enkelt å få innreisetillatelse, men det er fullt mulig å få venner via sosiale medier og andre nett, og for eksempel ha en «adoptivfami lie» i Gaza som en snakker med på videosamtale med regelmessige mellomrom. Israel er ink til å juge og drive systematisk propaganda med en konstant strøm av falske påstander, løgn og tåkelegging slik at verden ikke skal vite hva de driver med. Det er derfor jeg sier at folk må reise, se selv! Det er en økende støtte til palestinerne. USA og Israel kan ikke lenger skjule hva som skjer. Alt kommer ut på sosiale medier med en gang. Brutalitet kommer raskere og mer direkte til syne nå. Det har også endret hvordan vi snakker om Palestina og Israel. Før var det farlig for Israel med Goldsteinrapporten, så kom BDS, etter det var likheten mellom anti sionisme og antisemittisme på dagsorden. Nå er kolonisering, bosetting og apartheid ordene Israel

Dyktige lokale proteseteknikere på Proteseverkstedet i Gaza (Artificial Limbs and Polio Center).

frykter. Det er en endring i vokabularet og den politiske bevisstheten om hva dette er. Jeg som reiser mye i USA ser at det er en stor endring der, og siden USA sitter på nøkkelen politisk er det utrolig positivt.

15 år er nok! Vi må få opp solidariteten i Norge. Det er den som til syvende og sist kan være en game changer. I politiske partier, gjennom organisasjoner og på Stortinget. Vi er alt for lavmælte her i Norge. Vi må stille større krav til våre ledere om at de tar stilling og tar standpunkt som følges opp med handling.

NOEN

HUMANITÆRE KONSEKVENSER

AV 15 ÅRS BLOKADE OG BELEIRING AV GAZA

47 % er arbeidsledige i Gaza (Q1-2022), blant de høyeste ledighetene i verden.

63 % av de yngste i Gaza er arbeidsledige (i aldersgruppen 15-29 år).

62 % av familiene trenger hjelp til å skaffe mat (1,3 mill. av 2,1 mill.).

31 % av familiene har problemer med å betale barnas utdanning grunnet fattigdom (universitets-utgifter, bøker etc.).

11 timer daglig er Gaza uten strøm som følge av blokaden. Bare halvparten av Gazas kraftbehov er dekket av Gazas egen kraft stasjon (opptil 80 MW, mens opptil 120 MW må kjøpes fra Israel).

78 % av ferskvannet i Gazas vannforsyning er uegnet som drikkevann for mennesker. Gazas helsevesen er i kronisk krise som følge av mangel på medisiner, medisinsk utstyr, reservedeler og stabil strømforsyning under blokaden. I tillegg til «vanlige» medi sinske problemer i en befolkning på over 2 millioner, skal de tusenvis av krigsskadde – svært mange amputerte – også behandles og rehabiliteres.

Bare 64 % av pasientene som trenger livreddende og annen medisinsk behandling utenfor Gaza har fått innvilget utreisetillatelse av israelske myndigheter så langt i 2022.

Kreftpasienter dør mens de venter på utreisetillatelse fra Gaza for å få livsnødvendig kreftbehandling som ikke finnes i Gaza, som strålebehandling. Tallet er angitt til ca. 700 unngåelige dødsfall årlig, eller to hver dag.

KILDER:

• UNICEF The Gaza Strip | The humanitarian impact of 15 years of blockade - June 2022 Fast Facts; WHO oPt 2022

• https://www.unicef.org/mena/documents/gaza-strip-humanitarianimpact-15-years-blockade-june-2022

• https://www.ochaopt.org/content/gaza-strip-humanitarian-impact15-years-blockade-june-2022

• https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal. pone.0251058

• https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6834385/

• https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utgreiing_fnsr/id2894077/

Et skadet barn på katastrofemottaket under bombingen i 2014.

De virkelige heltene: Lokale palestinske helsearbeiderne på Shifa-sykehuset, juni 2014.

Veggmaleri av Zakaria Zubeidi – frihetskjemperen som la ned våpenet og ble en av to grunnleggere av The Freedom Theatre.

Palestina – landet som politisk sett ikke er et land, men som likevel ns. Bak de gigantiske betongmurene som omgir Vestbredden og Gaza, er kunstfeltet klare for revolusjon. Vi skal til The Freedom Theatre i Jenin.

Den tredje – og endelige – intifadaen utkjempes ikke med våpen og vold, men med kunst og kultur», sa en av Palestinas kunstnerbautaer, Khaled Hourani, en mild oktoberkveld i 2009. Vi satt i sofaen under de høye sedertrærne på den populære utendørs restauranten Snowbar i Ramallah. Lukten av eple fra vannpipene i lokalet blandet seg med røyken fra det store, åpne ildstedet midt i restauranten, og Khaleds entusiastiske tro på hva kunsten faktisk kan utrette krøp langsomt inn i årene til en nedtonet nordmann. Det var mitt andre besøk til landet som i 1948 kk nye europeiske koloniherrer, jeg hadde allerede rukket å gå litt i oppløsning av tingenes tilstand. Men entusiasmen og ordene hans har blitt liggende som et ekko i meg, blitt en rustning mot storpolitikkens meningsløshet. Palestina har ingen forsvarshær som kan stå imot atommakten Israels militærstyrker. Men de har kreative kunstnere, og «kunstens kraft er langt sterkere enn en atombombes – i kunstens avtrykk vokser livet, atombombens evige skygger dreper alt».

VEIEN TIL JENIN

Etter to år med koronafravær er jeg tilbake i Palestina. De som venter meg denne søndagen be nner seg i The Freedom Theatre i Jenin Camp. Flyktningleiren huser rundt 16 000 på sin knapt halve kvadratkilometer, og er en av 19 FN-leire inne på Vestbredden. De este av disse ble anlagt i årene etter 1948, som en konsekvens av Israels annektering av palestinsk land og fordrivelse av mer enn 750 000 palestinere. Leiren er berømt – eller beryktet, alt etter hvordan en ser det – for sine mange frihetskjempere, og tilsvarende mange martyrer. Under den andre inti fadaen, i 2002, ble nesten hele leiren jevnet med jorden av okkupasjonshæren. Fire år senere åpnet den israelske aktivisten Juliano Mer-Khamis og den palestinske frihetskjemperen Zakaria Zubeidi The Freedom Theatre, knapt hundre meter innenfor portalen som ønsker deg velkommen til Jenin Camp. Med det videreførte de arven fra det pulveriserte Stone Theatre, ledet av den israelske aktivisten Arna Mer-Khamis, Julianos’ mor.

REVOLUSJONENS LØFTE

Ahmed Tobasi, skuespiller, regissør og drama tiker, samt nåværende kunstnerisk leder for The Freedom Theatre, er født og oppvokst i Jenin Camp. En yktningleir er ment å være et midlertidig oppholdssted, en trygg havn i en forbigående krise. Men nøkkelen til huset fami lien måtte forlate i 1948 har gått i arv og henger fremdeles ubrukt ved utgangsdøren i det som ble til en generasjonsbolig for de som venter på å få dra hjem. Flyktningleirene kan ikke bre seg utover sitt tilmålte område, dermed bygges det oppover; nye etasjer på gamle strukturer etter hvert som yngre familiemedlemmer vokser til. Dette gjelder riktig nok ikke Jenin Camp – den ble bygget opp igjen fra ruinene etter 2002. I likhet med majoriteten av palestinske unge menn på Vestbredden har Ahmed vært i israelsk fengsel; 17 år gammel var han frihetskjemper i den andre intifadaen, ble arrestert, og tilbrakte de neste re årene i et militærfengsel i Negevør kenen. Uten anklager, rettssak eller domfellelse. Da han slapp ut, kom han hjem til ingenting. Men Mer-Khamis og Zubeidi åpnet døren inn til den nystartede teaterskolen på The Freedom Theatre. Ifølge Ahmed selv, reddet teatret livet hans. Tobasi forteller om dette valget – det å legge ned våpnene til fordel for kunsten – i teater stykket The Revolution’s Promise, som han har samskrevet med den engelske dramatikeren Zoe Lafferty, styremedlem ved teateret. Stykket skal co-produseres av Motforestillinger og vises under HUMAN-festivalen i Oslo, 6.-12. mars 2023. Ramme fortellingen er etableringen av The Freedom Theatre i Jenin Camp, der viktige holdepunkter er arven etter Arna, raseringen av leiren, drapet på Juliano i 2011, de mange arres tasjonene og den endelige israelske fengslingen i 2019 av Zakaria, samt møte med tidligere studenter, som Ahmed. I tillegg presenteres en kollasj av monologer fra kunstnere i hele histo risk Palestina og diasporaen; fra poet Dareen Tatour i svensk eksil, via skuespiller Moha med Bakri født i Nazareth (dagens Israel, kalt 48-palestiner), til teaterregissør Ali Abu Yaseen i Gaza. Monologene belyser okkupasjonens

«Vi lever under okkupasjon, bare det å puste blir en politisk handling her.»

mangefasetterte og brutale absurditeter, hvordan okkupasjonsmakten målrettet forsøker å lamme kunstnernes ytringsfrihet. Stykket er en naken beretning om situasjonen i Palestina/Israel, slik den oppleves fra palestinske aktivister, kunst nere og kulturarbeideres ståsted, samtidig som makthaveres frykt for å miste kontrollen over narrativet blir eksponert. Det er også en hyllest og et manifest over betydningen av kunstner nes frihetskamp. Mot dette konkrete, politiske bakteppet blir de grunnleggende, menneske lige spørsmålene stående i allmenngyldig reli eff: Hva gjør livet verdt å leve, hva knytter oss mennesker sammen, og med hvilke midler skal vi kjempe for retten til å eksistere? Solen er i ferd med å gå ned bak de sorte vanntankene tett i tett på hustakene i Jenin Camp. Heten tvinges i kne av skumringen, en av nabolagets mange katter strekker på bena etter dagens siesta i skyggen. Jeg har kommet helt frem og sitter i bakgården utenfor teateret med en kopp kruttsterk arabisk kaffe i hånden. Juliano Mer-Khamis og Zakaria Zubeidi ser på

meg fra de store veggmaleriene ved inngangen til teatersalen. Daglig leder Mustafa Sheta haster rundt, gjør opptelling av hvem som har og ikke har spist middag, svarer på utallige innkommende anrop, bærer utstyr inn i salen, bistår den hospi terende franske regissøren med tekniske utfor dringer på scenen – og sjekker jevnlig om jeg har det bra, samtidig som han beklager at det er «litt travelt her, vi har måttet nedbemanne».

KAMPEN OG KUNSTEN

Det er bekmørkt da Tobasi er ferdig med Zoomleseprøvene. Vi kjører oppover åssiden bak yktningleiren. Det er ingen gatelys langs den bratte, steinete veien til toppen, men Ahmeds rhjuling baner seg vei ufortrødent. På karrig grunn bygger han et fristed her oppe, høyt over leirens intense smug. Herfra er det utsikt helt til Nazareth og Haifa som ligger på den andre siden av muren som omgir Vestbredden. På klare dager kan en skimte havet. I mørket ser vi derimot bare klynger av lys mot horisonten. «Jeg ble vant til utsikt da jeg bodde på ykt

KUNST FOR REVOLUSJON

Jamal under prøvene på hans første stykke som dramatiker, inne i teatersalen på The Freedom Theatre.

ningmottaket i Rognan», ler han. «Og nordman nen i meg trenger litt plass og alenetid.» Ahmed kk innvilget asyl i Norge, teaterutdannelse ved Nordic Black Theatre, og ble etter hvert norsk statsborger. I 2013 dro han imidlertid tilbake til Jenin Camp. «Drapet på Juliano var tungt å bære. Og siden Zakaria stadig var ettersøkt og på ukt fra både palestinske selvstyremyndig heter og den israelske hæren, ville jeg hjem for å bidra til å holde teateret i gang.» Lyden av skudd nede fra leiren skjærer gjennom luften og strekker seg opp til vår sofa på kanten av skren ten. «Det er bare guttene som tester våpen», forklarer Ahmed. «Det er for så vidt akkurat derfor jeg måtte hjem; jeg føler meg ansvar lig for å gi dem et alternativt våpen.» Barna i yktningleiren vokser opp med jevnlige militæ rinvasjoner, portrettplakater av avdøde gutter og menn henger på veggene rundt om i leiren – noen var frihetskjempere, andre ble drept bare fordi de ble født der de ble. Sønner, brødre, fedre sitter i israelsk administrativ varetekt eller fengsel, ukentlig arresteres både barn og voksne under de israelske nattraidene. Alle har mistet et eller ere familiemedlemmer, venner, naboer og kollegaer. «Jeg var frihetskjemper som ung, selvsagt, det er umulig ikke å reagere på uret ten du utsettes for. Sorg, sinne, midlertidighet

og manglende fremtidsutsikter er en eksplo siv kombinasjon. Du vil forsvare dine, være en helt. Jeg støtter frihetskjemperne og deres rett til væpnet motstand, de er viktige for oss av mange grunner. Men jeg vet også hvor den veien oftest ender; i fengsel på ubestemt tid, i rullestol resten av livet, eller med at portrettet ditt klistres opp på martyrenes minnevegg. Kompisene mine ble drept, jeg hadde aks – teateret fant meg.»

Å velge kunsten kan være vanskelig når fami lien forventer – og har behov for – at alle bidrar økonomisk til husholdningen. Vanskeligere blir det når inngrodde sosiale koder og kjønnsrol lemønstre legger sterke føringer for barn og unges mulighet til å uttrykke seg fritt. Jevnlige militærangrep, arrestasjoner og drap er effek tive hindre for samfunnsutvikling. «Hvordan skal vi kunne skape et godt og sunt samfunn når vi hele tiden må kjempe for bare å overleve? Vi er statsløse, okkupasjonen lammer all utvik ling, vi blir sittende fast i utdaterte konvensjo ner. Også derfor er teaterskolen så viktig; både barn og ungdom får et frirom. De kan ha det gøy, samtidig som de bearbeider traumer og utvikler seg som mennesker gjennom teater. Og vi gir ungdommene verktøy til å utforske sin kunstneriske stemme. Kanskje oppdager de at teateret knytter dem til en global bevegelse;

Teaterets styreleder, Bilal Al-Saadi, ble arrestert 11. september. Han vil trolig bli holdt i israelsk varetekt i seks måneder uten anklage og dom.

Veggmaleri av den ene grunnleggeren av The Freedom Theatre, Juliano Mer-Khamis, som ble drept i 2011. Det er ikke avklart hvem som stod bak drapet.

kunstnere over hele verden jobber med identitet, menneskerettigheter, maktovergrep, klima ... Vi er en del av en større helhet. Denne erkjennel sen løfter perspektivet, gir livet mening, uansett hvor og i hvilken situasjon du be nner deg.»

Tidligere på kvelden møtte jeg Jamal, en av ungdommene fra leiren som har vært student ved skolen. Spinkel og sjenert, håndtrykket lett som luft. Oppe i åssiden trekker Ahmed frem unggutten som eksempel. «Du syntes kanskje han virket litt bortkommen nå, men du skulle møtt ham for noen år siden! Jamal fant riktignok ikke plassen sin på scenen, han er litt introvert, så i stedet kk han teste poetiske og skriveføre evner. For bare noen uker siden hadde vi premiere på hans første stykke som dramatiker. Det var stort, han har fått selvtillit, retning og lidenskap i livet. For oss handler det om å bevisstgjøre barn og unge, hjelpe dem til å innse at de faktisk kan velge en egen vei til tross for galskapen som omgir dem. Få dem til å tenke, og dermed eksistere. Jamal er en av de mange grunnene til at The Freedom Theatre er så viktig. Teateret betyr alt, det er alt.»

VERDIEN AV VENNER

Daglig leder Mustafa Sheta vokste opp i Jenin by. Familien hans kommer herfra, og er altså

THE FREEDOM THEATRE SØKER VENNEFORENING

Les mer om teateret på hjemmesiden thefreedomtheatre.org eller på Facebook. The Freedom Theatre mangler foreløpig egen venneforening i Norge, og søker etter partnere. For mer informasjon om den praktiske betydningen av vennenettverket, kan man kontakte Mustafa Sheta direkte: mustafa@thefreedomtheatre.org

THE REVOLUTION’S PROMISE

En norsk/palestinsk utgave av teaterstykket The Revolution’s Promise vil co-produseres av Motforestillinger (Marius Kolbenstvedt og Vibeke Harper) og vises under HUMANfestivalen i Oslo 6.–12.mars 2023. Oppdatert informasjon om utviklingen av prosjektet vil legges ut på motforestillinger.net Les mer om stykket og bagrunnen for det på The Revolution’s Promise sin hjemmeside therevolutionspromise.com

ikke blant de fordrevne fra palestinske lands byer annektert av Israel i 1948. Hans arv er dermed en litt annen enn Ahmeds – slektnin gene venter ikke på å få dra hjem til huset de måtte ykte fra. Men de er like statsløse, like innesperret bak muren. Mustafa var blant barna som fant ly og læring hos Arna og Stone Theatre da Israel stengte skolene under første intifadaen på slutten av 1980-tallet, og har siden hatt en tilknytning til miljøet som The Freedom Theatre vokste ut av. Etter å ha fullført studier i poli tisk samfunnsvitenskap og journalistikk ved Bir Zeit University i Ramallah, jobbet han i noen år som forsker for FN. I 2015 ble han arrestert, anklaget for å bedrive oppvigleri gjennom styre jobben han da hadde ved teateret. Åtte måneder i israelsk militærfengsel. Straffen kan vel ikke sies å ha vært særlig effektiv dersom hensikten var å få Sheta til å trekke seg vekk; siden 2016 har han fylt ulike posisjoner ved The Freedom Theatre, de siste årene vært ansatt som daglig leder og tilbragt majoriteten av døgnet på jobb. Vi møtes inne på kontoret neste morgen. På veggen bak skrivepulten henger bilder av Che Guevara og Ghassan Kanafani. Mustafa er like travel som kvelden i forveien, nå med å søke etter mulige økonomiske partnere dypt inne

Kunstnerisk leder Ahmed Tobasi inne på ledelsens kontor. Han lærer seg å spille gitar for å slappe av.

i internettets irrganger. Frustrasjonen henger tungt i rommet. Han forklarer hvorfor: «EU innførte nye betingelser for økonomisk støtte til palestinske organisasjoner i 2020, med krav om at vi tar avstand fra frihetskjemperne og varsler på ansatte som bedriver politisk aktivitet. Ingen godtok disse kravene, naturligvis. Men det ville heller ikke vært mulig for noen å godta dette; til og med jeg har jo vært fengslet! For å fylle kravene deres kan jeg ikke snakke med meg selv en gang. I praksis ber de oss om å slutte å være palestinere; vi lever under okkupasjon, bare det å puste blir en politisk handling her.» Mustafa ler og rister oppgitt på hodet. «Vi måtte si opp og kutte ere stillinger, nne alternative måter å drive på. Nå overlever vi på prosjektmidler og litt støtte fra venneforeningene. Men et teater trenger også driftsmidler; lysriggen og tekni kerboden skriker etter en oppgradering. Blant annet.» Mulighetsrommet blir derimot trangere og trangere. Flere europeiske land har innført tilsvarende betingelser; Tyskland, Frankrike, England, og også Norge, har svartelistet boikottbe vegelsen. «Europa og USA fremstiller seg selv som demokratiforkjempere. Men hvordan styrkes våre demokratiske rettigheter gjennom fordømmelse av både væpnet frihetskamp og ikkevoldelig motstand mot en okkupasjonsstyrke som fengs ler og dreper oss?» Skuffelsen over verdens samfunnets talløse svik gjennom de siste 74 årene har gått over til en dirrende oppgitthet; det lokale munnhellet dagen i dag er bedre enn morgendagen beskriver fremtidsutsiktene. «Jeg husker da Osloavtalen ble underskrevet; det var vill jubel og feiring i gatene. Vi trodde at nå blir vi endelig frie til å bare leve, være vanlige mennesker. Jeg og noen kompiser gikk bort til militærgjerdet og tok de israelske soldatene i hånden: Vi gratulerte hverandre, vi skulle bli naboer. Bestefar deltok ikke i feiringen, han var skeptisk til de ne ordene om fred, mente det var en dødsdom som ble underskrevet i Oslo. Det føles litt i overkant å gi ham helt rett, men jeg kan i alle fall si at vi som feiret tok sørge lig feil: Nok en gang viste det seg at Israel og

verdenssamfunnet verken overholder løfter eller signerte avtaler. Få dager senere var det mili tær nedstengning av hele Jenin.» Men landet som ikke er, ns. Folket ns. Og de kan ikke tillate seg privilegiet det er å miste håpet. «The Freedom Theatre har heldigvis støttespillere og venneforeninger over hele verden. Og selv om vi er i en fortvilet økonomisk situasjon nå, er det ikke bare pengestøtte som betyr noe; det er like viktig å kjenne at noen heier på oss, anerkjen ner og forstår hva det er vi forsøker å utrette. At noen bekrefter at vi faktisk har rett til å eksis tere. Det er i grunnen helt avgjørende for å orke å holde det gående. Og hva skal Jenins barn og unge gjøre dersom vi må legge ned? Jeg frykter det som da vil fylle tomrommet etter oss.»

Noen dager senere, på en fortauskafé i Main Street i Ramallah, spiser jeg lunsj med Khaled Hourani. Han forteller om de lange koronaårene, om hvordan isolasjonen og nedstengningen endret ham. Den optimistiske troen på kunstens revo lusjonerende kraft fra 13 år tilbake er blitt noe mattere i glansen. I årene etter 2009 har det vært ere tilløp til både en tredje og fjerde intifada, utkjem pet med andre våpen enn kunsten. «Jeg maler, men nå mest for min egen del», sier han og ruller ferdig en sigarett. Men hva med den endelige intifadaen, med kunstens politiske kraft? Khaled er stille en stund, blikket hans følger en rufsete spurv som kretser rundt bordet vårt på søken etter smuler. Så tenner han sigaretten og lener seg fremover. «Selv sagt tror jeg på kunsten. Men alle ammer trenger næring for å fortsette å brenne.»

VIBEKE HARPER er kunstner og over setter, har mangeårig erfaring fra historisk Palestina og driver artivismeplattformen Motforestillinger sammen med Marius Kolbenstvedt. Hun er del av Palestinakomiteens kulturnettverk.

«Vi lever under okkupasjon, bare det å puste blir en politisk handling her»

VELLYKKET KONFERANSE I TRONDHEIM

Palestinakomiteen i Trøndelag, LO i Trondheim og omegn og KFUK-KFUM Global inviterte til konferanse om politisk sionisme på Ringve musikkmuseum.

TEKST: KRISTIN FOSS FOTO: KRISTIN FOSS OG SVEIN JOHANSEN

Den på folkemunne noe forvirrende tittelen «Sionist-konferansen» ledet ere til å tro at det var sionister som skulle samles til konferanse 22.-23. oktober på Ringve musikkmuseum. Gudskjelov var ikke dette tilfelle, men hadde det vært slik skulle vi stilt like mannsterke. I underkant av hundre personer fra vårt landstrakte land møtte opp for å høre en imponerende liste med foredragsholdere; Eitan Bronstein, leder av den israelske organisasjonen De-Colonizer, leder av Palestinakomiteen i Norge, Line Khateeb samt forfatter og lmprodusent Dag Hoel på lørdag, mens Ramzy Baroud, palestinsk redaktør, mediekonsulent, forfatter med mer og Ebba Wergeland loset oss gjennom søndagen, som ble avsluttet med en paneldebatt hvor Dag Hoel igjen tok aktiv del. Alle innledningene som blir omtalt under, kan for øvrig sees på facebooksiden til Palestinakomiteen i Trøndelag.

OPPKLARENDE OG INTERESSANT Sionisme er et ord skydd i norsk media, og de este nordmenn har dermed ikke kjennskap verken til ordet eller ideologien. Mange Pales tina-aktivister i Norge bruker ordet ittig i diskusjoner og kommentarfelt. Men det hersker fortsatt tvil om hva sionisme faktisk betyr og hva det innebærer, og derfor var det mange som så frem mot en oppklarende og interessant helg på Ringve Museum. Bronstein åpnet med å fortelle litt om sin personlige bakgrunn og hvordan han endte opp i Israel sammen med sine argentin ske foreldre. Begge var kommunister som ønsket seg del av den tilsynelatende sosialistiske beve gelsen som hadde oppstått i Midtøsten. I tillegg til verdifulle innblikk i en nokså typisk historie, kk vi også se aksjoner fra aktivister i dagens Israel, og eksempler på hva israelske jøder gjør for å opplyse sine medborgere om den pales

Line Khateeb Dag Hoel

Ramzy Baroud

tinske katastrofen kjent som Nakba. Et viktig poeng Bronstein avsluttet med, som kanskje er ukjent for mange og som er fullstendig blokkert i media, er at det de siste 10 årene har vært større utvandring av jøder fra Israel, enn innvandring.

INFORMATIVT OG VIKTIG

Line Khateeb gav oss et innblikk i sionismens historie og ideologi frem til i dag. Vi kk høre om den «nye jøden» som skulle homogeniseres og kolonisere «et land uten et folk, for et folk uten et land». Vi ble fortalt om hvordan sionis ter reiste Europa på kryss og tvers for å mobi lisere jøder til ideen om et sosialistisk eventyr i Midtøsten og hvordan økende antisemittisme i Europa var en medvirkende faktor i sionismens «suksesshistorie». Blant annet stengte USA sine grenser for europeiske jøder på 30-tallet og drev dermed et større antall mot Palestina. Sionisme er ideen om at Israel er og skal være en jødisk stat, men samtidig et demokrati. Khateeb belyste absurditeten i et informativt og viktig innlegg.

UNDERHOLDENDE OG FORUROLIGENDE

Mange har lest Dag Hoels vittige og vanvittige bok om norske og amerikanske kristensionister; «Arma geddon Halleluja», eller sett en av hans dokumen tarer på NRK. Hoel er en lun og varm taler, som frembrakte mye latter og humring blant publikum. Til tross for et svært underholdende og til tider lystig foredrag, så kk vi også et foruroligende innblikk i et mørkt hjørne av norsk religiøs ekstremisme. Blant kristensionistene er det også forskjellige forestillinger om hva, hvorfor og hvordan, men felles er ideen om at Bibelen beviser jødisk eierskap over landområ det i Midtøsten og at jødene er Guds utvalgte folk. Mer foruroligende er den kristensionistiske lengselen etter krig; Armageddon. I mange kristensionisters fremtidsversjon skal Israel være sentrum for tredje verdenskrig, som skal lede til vår død, deres overle velse og Jesu tilbakekomst. Mange kristensionister vil derfor aktivt motarbeide forsøk på å oppnå fred. Deres mål er at «profetiene» skal fullbyrdes, og disse fullbyrdes kun ved krig. Boken anbefales på det aller varmeste. På kveldstid samlet både deltakere og foredragsholdere seg på en av Trondheims mange restauranter for god mat og hyggelig samvær.

ORD TIL ETTERTANKE

Søndag ble åpnet med et kort og underholdende innblikk i Ringve Musikkmuseums historie, som en liten kulturell frokost, før vi gikk videre til helgens kanskje mest engasjerende foredrag fra den palestinske mediekjenneren Ramzy Baroud. Med skreddersydd dress og våkent blikk fengslet Baroud publikum med dagsfer ske nyheter fra den palestinske motstands kampen på Vestbredden. Den Nablus-baserte motstandsgruppen «The Lions Den» har fått liten eller ingen omtale i norsk media, men gjennom Baroud kk vi høre om en samlende massemobilisering blant palestinske fraksjoner i Øst-Jerusalem, Vestbredden og i Gaza, og i den palestinske diasporaen. Til ettertanke påpekte Baroud svakheter i den vestlige solidariteten til Palestina: Hvordan vi, i motsetning til aktivister og politikere i afrikanske og sør-amerikanske land, inntar en bedrevitende holdning hvor vi skal «forklare» for palestinere hvordan de best skal bedrive sin motstandskamp. Vi skal ikke glemme den jødiske antisionismen, og dette minte Ebba Wergeland oss på. Jødedom er ikke det samme som sionisme, og sionisme er ikke det samme som jødedom. Med god fortel lerevne ble vi kjent med ere grupperinger og jødiske personer som aktivt motarbeider sionis men og også jødiske grupper utsatt for rasisme av sionister.

Helgen ble avsluttet med en samtale mellom Wergeland, Hoel, Baroud og publikum.

Ingen Palestinakonferanse uten litt Dabke-dans.

SOMMERENS UNGDOMSTUR

TIL PALESTINA

Etter to år hvor koronaen gjorde det umulig, kunne vi igjen arrangere ungdomstur til Palestina.

TEKST: MORTEN SORTODDEN

Baha Hilo er vår faste guide på ungdomsturene.

Etter at koronapandemien hadde stukket kjepper i hjulene de to foregående årene, kunne vi endelig arrangere ungdomstur til Palestina igjen. Det ble en innholdsrik tur med mange inntrykk, og for enkelte av deltakerne ble den ekstra spesiell.

NYE INNSLAG

Som vanlig var det To be There ved Baha Hilo som var arrangøren vår. Baha har vært i Norge og kjenner både Palestinakomiteen og den politiske situasjonen når det gjelder solidari tetsarbeid i Norge godt. Vi bodde i Beit Sahour utenfor Betlehem under hele oppholdet, men reiste rundt og besøkte mange spennende steder. Beit Sahour er for øvrig en av de palestinske byene med kristent ertall, og der mange norske menig heter har vennskapsmenigheter. I år besøkte vi ere organisasjoner og Arafat-museet i Ramal lah, samt beduinene i Jordandalen som fører en

kamp for å få vann til å dyrke jorda. Vi besøkte også Jayyous, der Palestinakomiteen har et prosjekt, og en rekke andre steder. Nytt av året var et besøk hos beduinene i Negev, som får færre og færre rettigheter til jorda si.

For min egen del som reiseleder var det også nytt at vi hadde palestinske ungdommer med, søsknene Leen på 18 og Shakib på 15. Deres familie kommer opprinnelig fra Haifa, så de hadde selvfølgelig lyst til å reise dit, og se og oppleve stedet familien kommer fra.

UT PÅ EGENHÅND

Leen og Shakib bestemte seg for å forlate gruppa og det oppsatte programmet for en dag og dra til Haifa, og jeg var den heldige som kk være med. Det ble en veldig spesiell dag, spesielt fordi jeg har reist mye i Palestina og Israel, men er helnorsk. Leen og Shakib som er palestinske hadde aldri vært der før. Samtidig kk de med seg mye jeg

«Leen og Shakib som er palestinske hadde aldri vært der før»

BLI MED PÅ VÅR NESTE TUR

Hver sommer arrangerer vi studietur for ungdommer i skolens ferie. Turen er subsidert av Palestinakomiteen og du betaler en egenan del. Man kan også søke sitt lokalag for ekstra støtte til å dra på tur. Bli med oss neste sommer! Les mer på påalestinakomiteen.no/studietur for mer informasjon.

Sammen

med Bibbi Kirkebak var

Hele gjengen samlet utenfor Jerusalem.

Nydelig palestinsk arkitektur

Gatelangs i trange smug i Betlehem.

selv gikk glipp av, siden de kan språket. Vi tok en buss fra Betlehem til Jerusalem, hvor vi byttet til tog. Toget var veldig moderne og stasjonen var helt ny, så det ble en veldig kontrast fra Betlehem og bussen. Kontrasten ble enda større da Shakib og Leen kommenterte det, og snakket om hvordan Israel omformer landet deres, og hvordan landet de har tatt fra palestinerne blir annerledes og moderne.

FØRSTE GANG I EGET LAND

I Haifa og Akko ble vi tatt med rundt av en palestinsk guide som er med i en historisk foren ing, men først dro vi ned til stranden og havet. Der nede var det stille og rolig, og vi hørte bare bølge nes brus. Leen og Shakib begynte å samle skjell og ne steiner, og fylte sand på asker. Jeg spurte hvorfor de ville ha med så mye, og da sa de at det var jo til familien, mor, far, tante, bestemor og alle de i familien som aldri har vært der - som aldri har vært i landet de kommer fra.

Da forstod jeg at denne turen betød noe annet for Leen og Shakib enn meg. De var de første i sin familie som var tilbake der familien deres ble jaget fra, og måtte ykte. De var de første som kunne se det stedet de kom fra og som egentlig er deres.

SPESIELT PERSPEKTIV

Jeg har vært i Palestina ere ganger de siste 20 årene. Et halvt år i Gaza da den andre intifa daen begynte, på kriseteam i Jenin etter massa kren, og ikke minst har jeg besøkt og bodd sammen med palestinske yktninger i Libanon. Men ingenting av dette har vært så viktig og meningsfullt for meg som å være med Leen og Shakib til Haifa, og landet deres. Dette ble en veldig spesiell og n dag for meg som jeg alltid vil huske, og det å ha to palestinske ungdom mer med på denne turen ga oss et helt spesielt perspektiv, og i ettertid kjennes det som et stort privilegium.

Baha Hilo er er med oss

«Da forstod jeg at denne turen betød noe annet for Leen og Shakib enn meg»

Vi reiser i egen minibuss rundt på Vestbredden. Legg merke til T-skjorta til Baha!

På besøk hos beduiner i Jordandalen.

DRAUMEN OM PALESTINA VART SANN

ÅR

Me vil gjerne fortelje om drøymeturen vår til Palestina. Alt starta med at eg og søstera mi Leen blei engasjert i Palestinakomiteen. Det starta med ein spøk om at me skulle prøve å melde oss på studieturen sjølv om me hadde ein sterk følelse at dette kjem til å bli vanskeleg å få til. Kanskje Palestina berre er ein draum? Me har alltid blitt fortalt av familien og folk rundt oss at det å besøke Palestina er umogleg og aldri kjem til å skje. Ein av grunnene er at me ikkje har riktig pass. Det å reise til Palestina for oss palestinarar som er født i nabolanda eller andre plasser i verden, er som å vinne i eit lotteri. Palestina har alltid vore i vårt hjarte og heimen som me kan aldri gløyme.

VONDE INNTRYKK

Eg og Leen er begge født i Damaskus i Syria og har ykta derfrå til Norge. Me har budd i Norge så lenge no at me har norsk statsborgarskap og det gjer det lettare for oss å reise inn og ut frå dei este landa i verden. Sommaren 2022 bestemte me oss for å prøve å besøke Palestina for første gong. Det klarte me, og det er me kjempetakk nemlege for. Me er også kjempetakknemlege for å være dei første i familien vår til å besøke Pales tina etter eire år med okkupasjon som nektar oss inngang og som dessverre framleis eksisterer. Det var kjempetrist og vondt for oss å sjå korleis me blei behandla på yplassen i Tel Aviv. Korleis våres land og kultur blir stelt heile tiden og blir brukt som om det er ein del av Israel. Det er kjem pevondt for oss å sjå forskjellsbehandling, rasisme og okkupasjonen. Me besøkte eire plasser i Pales tina, både Vestbredden og dei okkuperte områ dane utanfor dei palestinske grensene. Haifa er vår landsby, det er der vår familie kjem ifrå, og plassen dei ykta frå da okkupantane bestemte seg for å ta over Palestina. Haifa ligg nord i Palestina, ved kysten til Middelhavet. Haifa er dessverre ein del av dagens Israel og er kontrollert av okkupantane.

ENDELEG!

Ein av reiseledarane som var med oss på studie turen heiter Morten. Morten er ein kjempe kjekk person å være med. Hyggeleg, morosam, kul og man kan ha opne, kjekke samtaler med han. Morten bestemte seg for å gjere den beste

For 15 år gamle Shakib og søstera Leen ble besøket i Palestina eit minne for livet – av eire grunnar. Her fortel Shakib sjølv om turen.

TEKST: SHAKIB BADR, 15

Shakib og Leen på stranden i Haifa.

avgjersle noensinne og det var å følge meg og Leen til Haifa. Vi blei begge kjempeglade og overraska over at me faktisk endeleg kunne gjere det me alltid ville. Målet var å gå rundt å sjå korleis okkupasjonen har påverka landet, lære nye ting, besøke ulike plasser, ete den gode maten og sjølvsagt kose oss samen med Morten. Me var så spente til å fortelje alt me har gjort og sett til familien vår, som aldri har vært der i livet sitt.

ENORME FØLELSAR

Den dagen reiste me frå Betlehem og videre til Jerusalem og så tok me tog til det okkuperte Jaffa. Me byttet tog i Jaffa til eit som tok oss videre mot nord og til Haifa. Da me gjekk ut av toget og endeleg var framme så blei me begge storma av enorme følelsar inni oss. Glade, over raskande, lykkelege følelsar over heile kroppen. Det kjentest som ein drøym å være der. Det var så nt, grønt, ne strender og ne plasser å besøke. Det var kjempevanskeleg å ikkje grine frå starten sidan alt skjedde på ein gong og ikkje føltes ekte i det heile tatt. Me gjekk ut av togsta sjonen og der venta ein snill palestinsk mann som budde i Haifa og som skulle vise oss rundt.

Han hadde ein bil med seg og med den køyrde han oss rundt i Haifa. Me besøkte dei ne stren dene langs kysten, Bahai garden og eire andre steder. Heilt uventa spurte han snille mannen oss om me ville bli med å køyre til nabobyen Akka, og me sa sjølvsagt ja. Denne delen var ikkje planlagt eller ein del av turen, men det var uansett ein kjekk og fantas tisk oppleving. Før me køyrde videre til Akka så gjekk eg og Leen og plukka skjell langs kysten og samla sand i asker for å ha det som minne. Planen var å dele dei tinga med familien vår som aldri har fått sjansen til å være her. Da det var gjort, køyrde me mot gamlebyen Akka. Me gjekk rundt i gamlebyen, spiste god mat, såg på gamle bygningar og folk som køyrde båtar over alt. Det var heilt fantastisk å være der og oppleve ein så vakker plass som denne.

Igjen! Palestina kjem alltid til å være i vårt hjarte uansett kva som skjer. Me kunne ha fortelt så mykje meir og i detaljer men det ville ha tatt oss kjempelang tid, så med dette takker me Palestinakomiteen for denne ne turen og alle dei kjekke menneskjene som var med. Tusen takk for at me fekk være med å oppleve Pales tina for første gong.

«Det kjentest som ein drøym å være der»

Haram al-Sharif

Gatelangs i Haifa

HVILKEN RASIST FIKK FLEST STEMMER?

TEKST: LINE KHATEEB FOTO: 970.COM

Ekstremistene kk ertall etter det siste valget i Israel. Hva vil så resultatet bety for palestinerne? Syv millioner palestinere lever under israelsk kontroll. Kun 1,8 millioner av dem har statsborgerskap og kan si hva de mener om staten som styrer dem.

INGEN STEMMERETT

I Øst-Jerusalem, som har vært annektert i 55 år, lever 400 000 palestinere under isra elsk kontroll, men uten rett til å stemme og bestemme over egne liv. Hverken Norge eller internasjonal lov anerkjenner Israel sin rett til kontroll over byen, likevel er dette realiteten de har levd med i 55 år. Den samme politik ken har stått, uavhengig av hvem som styrer Israel.

Med Yair Lapid som statsminister i Israel, hadde palestinere på Vestbredden i oktober den dødeligste måneden siden 2005. I ØstJerusalem ble yktningeleirene Anata og Shufat stengt av og 300 000 mennesker var beleiret i en uke. Dette er nabolag i Øst-Jeru salem som er adskilt fra resten av byen sin bak en mur. Mange av innbyggerne har såkalt Jerusalem ID-kort. Det betyr at de lever under israelsk styre i en annektert by og har isra elsk id-kort, men kan ikke stemme og de ni tivt ikke bevege seg fritt. Tilgangen til deres nabolag bestemmes av hvorvidt okkupanten

holder veisperringen åpen eller ikke. Kan det bli verre enn det er i dag?

EKSTREME SIONISTER

Under valgkampen har den høyreekstreme rasisten Itemar Ben Gvir, leder for partiet Otzma Yehudit (Jødisk Styrke), oppmuntret til vold mot palestinere. Under et fremstøt i valgkam pen dro han til et palestinsk nabolag i Jerusa lem, trakk frem pistolen sin og sa til politiet: «Hvis de kaster stein, skyt dem!» Felleslisten han stilte til valg på, Religiøs sionisme, kk 14 av 120 seter i det israelske parlamentet. Hva vil skje om Ben Gvir blir sikkerhetsminister i en ny regjering?

Israel har hatt fem valg på vel re år. De klarer ikke å danne en ertallsregjering som varer. Konsekvensen av de stadige valgkampene er at trakasseringen, volden og fordrivelsen av den palestinske befolkningen har økt i omfang. Det synes i antall angrep fra israelske bosettere og den israelske hæren. I fjor ble 15525 personer skadd av okkupasjonsstyrkene på Vestbredden. Så langt i år er 9279 palestinere skadde mens 165 er drept, av dem 34 barn.

KORRUPSJON OG YTRE HØYRE

Netanyahu er kjent for å være både kynisk og brutal, og er tiltalt for korrupsjon. Han har så langt klart å trenere rettsprosessen mot seg og

Valget i Israel stod mellom den sionistiske høyresiden og den ekstreme sionistiske høyresiden. Hvordan vil utfallet påvirke palestinerne?

som ny statsminister vil han igjen slippe unna. Netanyahu er også mannen som stod nær ledere som Trump, Urban, Modi og Jair Bolsonaro i sin regjeringstid. Han kk i stand Abrahamavtalene mellom Israel og en rekke autoritære arabiske regimer. Dette er ikke fredsavtaler som vil føre til at den israelske okkupasjonen opphø rer, men store handelsavtaler som sikrer regi mene i gulfen tilgang til israelsk overvåknings teknologi og våpen. Ingen av dem er interessert i demokrati eller menneskerettigheter.

APARTHEID OG BRUDD PÅ

INTERNASJONAL LOV

I dag bor det like mange israelske jøder som palestinere mellom Jordanelven og Middelha vet. Samtlige lever under israelsk kontroll, fem millioner palestinerne på Vestbredden og Gaza under militær okkupasjon. De er prisgitt israelske ledere sin politikk og har ingen kanaler for å påvirke den. Valgkampen i Israel har i liten grad hand let om hva som skal skje med den okkuperte befolkningen og potensialet for en palestinsk stat. Dette er heller ikke noe Netanyahu kommer til å prioritere. I stedet frykter både palestinerne med israelsk statsborgerskap og de under okku pasjon at hatprat og oppfordringer til vold mot palestinere vil få mer legitimitet. Det samme vil

gjelde de ulovlige koloniene på Vestbredden. Den eneste måten å stoppe det sionistiske koloniseringsprosjektet er med sanksjoner og handlinger som viser at Israel holdes ansvarlig for brudd på folkeretten og menneskerettighe ter. Både Netanyahu og Ben Gvir vil protestere høylytt, men det er lov å håpe at deres volds forherligelse og dehumanisering av palestinerne vil få ere i Europa og USA til å våkne. Doku mentasjonen har fantes i ere tiår. Det er ikke for sent å stå opp for at internasjonal lov skal være førende prinsipper, også når forbryterne er nære allierte av vesten. Så langt har hverken Norge, EU eller USA villet holde Israel ansvarlig for statens alvorlige brudd på internasjonal lov. De siste årene er det kommet en rekke rapporter som dokumenterer at Israel er skyldig i forbrytel ser mot menneskeheten, fordrivelse og apartheid. Etter 55 år er okkupasjonen blitt permanent. Den er ulov lig og et instrument for å ta over mer palestinsk land, noe europeiske ledere er fullt klar over. Stemmer som taler for at hele det historiske Palestina bør være en del av en jødisk stat har fått langt ere representanter etter det israelske valget. Spørsmålet er om dette vil ha noe å si for Vestens relasjon til Israel.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 05.11.22

Itemar Ben Gvir får troilig en plass i den nye regjeringen ledet av Netanyahu. «

Hvis de kaster stein, skyt dem!»

NORGE MÅ STÅ OPP FOR DET PALESTINSKE FOLK

Artikkelforfatter Eitay Mack er svært kritisk til rollen Norge har inntatt etter Oslo-avtalen.

TEKST EITAY MACK FOTO: FAKSIMILE FRA POLITIET

De siste årene har Israels statsarkiv frigitt dokumenter som viser at mellom 1948 og 1967 solgte Israel våpen og militær trening til diktaturer og udemokratiske regimer, eller stater hvor det var borgerkrig. Formålet var å kjøpe stemmer i internasjonale forum hvor palestinske yktninger var et tema. Ifølge de frigitte dokumentene, begynte Israel å selge våpen til regimer som utførte grusomme handlinger som brøt med internasjonal lov. Dette ble gjort for å kjøpe stemmer i internasjonale fora der forslag om at Israel måtte gjøre en ensidig tilbaketrekking fra Vestbredden og Gazastripen var oppe til avstemning. Israels posisjon var at landet ikke skulle måtte gjennomføre en slik ensidig tilbaketrekking, men at enhver tilbaketrekking skulle skje som følge av forhandlinger og fredsavtaler. Siden 1948 og frem til i dag har israelske våpen, overvåkningssystemer og militær kunnskap blitt brukt i folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene over hele verden.

EVIG STATUS QUO

Mesteparten av verden forstod at Israels valg om å nekte å trekke seg tilbake fra de okkuperte palestinske territoriene kun var en unnskyld ning for å skape en endeløs rekke med forhand linger og fredsavtaler, for på den måten å opprettholde status quo til evig tid. Enkelte land valgte imidlertid å ignorere dette faktum. Blant de mest prominente landene var USA, Tyskland og Norge, som alle hadde sine grunner. Ifølge dokumentene fra det israelske statsarki vet, ble forholdet mellom Norge og Israel semen tert på femti- og sekstitallet. Blant annet var Norge fascinert av det israelske arbeiderpartiet, som man mente hadde de samme sosialistiske verdiene som Norge. Norge ønsket ikke å holde Israel ansvarlig for nakbaen, ignorerte det pres serende behovet for å løse det palestinske ykt ningproblemet, og overså det faktum at pales tinere innenfor 1948-grensene til Israel frem til 1966 levde under et militært regime som kren ket deres menneskeretter og borgerretter.

Signering av den da hemmelige Oslo-avtalen i Parkveien i 1993.

FATAL AVTALE

En viktig milepæl når det gjelder forholdet mellom Norge og Israel skjedde få måneder etter massakrene i Sabra og Shatila, da Norge for første gang vedtok å kjøpe våpen fra Israel, og selge olje til landet. En annen viktig milepæl fant sted på nittitallet, da Norge ble en av de frem ste forkjemperne for forhandlingene i Oslo, som førte til Osloavtalen. Fra et palestinsk synspunkt hadde avtalen to viktige konsekvenser. For det første ga man, uof sielt, avkall på de palestinske yktningenes rett til å returnere. Norge hadde ingen innvendinger mot dette siden de norske myndighe tene, ifølge dokumentene som er frigitt, i tiår hadde hatt den innstillingen at de støttet en fredsavtale på basis av en tostatsløsning, på den betingelsen av Israel ville kunne fortsette å eksistere uten forandring. Den andre konsekvensen av avtalen var at territo riene på Vestbredden og Gazastripen fysisk og politisk ville bli organisert slik at Israel hadde en permanent militær tilstedeværelse der, med all bevegelsesfrihet for innbyggerne mellom de to områdene styrt av Israel, mens man innad på Vestbredden opprettet bantustaner – områder for palestinere hvor de palestinske selvstyre myndighetene har en viss kontroll (banustan er navnet på «reservatene» for svarte innbyggere i Sør-Afrika under apartheid-regimet).

ETNISK SEGREGERING

Den sør-afrikanske Sannhets- og forsonings kommisjonen brukte mye tid på banustanenes rolle i apartheid-systemets undertrykking i sine undersøkelser og rapporter. Bantustanene var selve kjernen i den sør-afrikanske regjeringens raseseparasjonspolitikk. Siden sekstitallet ble millioner av afrikanere tvangs yttet til bantusta nene, og mellom bantustanene (ved å forandre grensene mellom dem). Rent fysisk sett lyktes apartheid-regimet med sin plan for å segregere befolkningen basert på rase og etnisitet, men fra et politisk økonomisk og sikkerhetsmessig syns punkt var ikke bantustanene separate enheter, men marionett-stater styrt av Pretoria. Om lag

90 prosent av palestinerne på Vestbredden lever i de palestinske selvstyremyndighetenes bantu staner i Område A og Område B. Giverland som Tyskland og Norge ville møtt politisk motstand dersom de overførte penger direkte til Israels militær-regime. Det palestinske selvstyret løser dette problemet – gjennom selv styremyndighetene kan man indirekte nansiere det israelske apartheidregimet. Sikkerhetsstyr kene til selvstyremyndighetene har ikke bare som formål å hindre utbrudd av omfattende motstand og opprør fra palestinerne, slik man så i Sør-Afrika på åttitallet, men skal også hindre fremveksten av konkurrerende politiske krefter som ønsker å gå bort fra Oslo-avtalen og kreve en annen måte å få slutt på uretten som begås mot det palestinske folket, og ikke minst palestinske yktninger.

TVIHOLDER PÅ OSLO-AVTALEN

For å forstå hvordan Norge har blitt en sterk tilhenger av Oslo-avtalen, og dermed også en av det israelske apartheidregimets største støt tespillere, i så stor grad at selv om det ikke hadde vært en eneste palestiner igjen i Palestina ville Norge fortsatt å støtte Oslo-avtalen, er det avgjørende at man forstår hva som ligger bak. Forhandlingene som endte i signeringen av Osloavtalen foregikk på samme tid som man i Norge diskuterte om man skulle søke om EU-medlem skap, før det i 1994 endte med en folkeavstem

EITAY MACK

Israelsk advokat og aktivist basert i Oslo og Jerusalem, jobber med menneskerettig heter. Representerer palestinere i anlig gende mot Israels sikkerhetsstyrker, og jobber med å sette søkelys på Israels mili tære samt diploma tiske relasjoner rundt omkring i verden.

«Norge ønsket ikke å holde Israel ansvarlig for nakbaen»

ning hvor man landet på å avstå fra å søke. I tillegg var fundamentet i Norges utenrikspoli tikk, ifølge dokumentene i det israelske stats arkivet, at man som et lite land skulle jobbe for å styrke forholdet til USA, innta en lederrolle i NATO og generelt i Skandinavia, og beholde en uavhengig oljepolitikk uten internasjonal innblanding. Dokumentene fra Israels arkiv viser at i løpet av årene med forhandlinger frem mot Osloavtalen, innså den norske regjeringen at olje-eventyret hadde en negativ effekt på annen norsk industri, og at selv skipsverftene, som tidligere hadde vært et aggskip i norsk industri, ble yttet til Øst-Europa av økono miske grunner.

Kort fortalt ga Oslo-avtalen Norge en mulighet til å oppgradere sin uavhengige, internasjonale status langt utover det man forventer av et land med Norges innbyggertall og ressurser, uten å bli med i EU, og slik oppnå økonomiske og diplomatiske fordeler – alt på ryggen til det palestinske folk.

KOLONIALISTISK VERDENSSYN

Med dette bakteppet er det ikke overraskende at Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt ankom Israel og Palestina i mars 2022 for å snakke om fredssamtaler – fredssamtaler som sluttet å eksistere for ere år siden. En måned tidligere hadde Sveits besluttet å trekke støtten til Geneva Initiativ-prosjektet, et viktig samar beid mellom israelske og palestinske aktivister som jobbet for en tostatsløsning. Det sveitsiske utenriksdepartementet forklarte at det «jevn

lig vurderer sine engasjement og forpliktelser for å sikre at de sveitsiske skattebetalernes penger brukes på en målrettet og optimal måte.» En ekstern granskning ga en tydelig konklusjon: Selv om prosjektet var viktig og effektivt til å begynne med, hadde effekten og innvirkningen avtatt. Det ble også påpekt at prosjektet var mindre relevant i dagens politiske klima: «Enkelte aktører føler at prosjektets grunntanke ikke er forankret i dagens virke lighet. Det mangler også politisk støtte, både i Israel og i det pales tinske territoriet.»

Hvorfor forstår Sveits det som Norge ikke greier å innse? Siden Norge har en egeninteresse av Oslo-avtalen og fredssamtalene, vil Norges regje ring fortsette å støtte dem, om Anniken Huitfeldt så må sitte i et rom alene og snakke med seg selv. Med tanke på at Norge etablerte et nykolonialis tisk system i Palestina, som tjener landets egne diplomatiske og økonomiske interesser, er det slett ikke overraskende at regjeringen i budsjett forslaget for 2023 foreslo å ikke støtte organi sasjoner som støtter BDS-kampanjen (Boycot, Divestment and Sanctions) mot Israel. Uansett hvilket standpunkt man har til BDS-beve gelsen, tyder dette på et kolonialistisk verdenssyn. Norge er ikke fornøyd med å hjelpe Israel med fysisk å kontrollere det palestinske folket, nå ønsker landet også å kontrollere hva palestinerne kan si og tenke.

NORGE EN DEL AV PROBLEMET

For at Norge skal kunne bli en del av løsningen for Palestina, må vi først forstå hvor stor del av proble met Norge er. Neste år er det 30 år siden Oslo-avta len, og det hadde vært på sin plass å opprette en norsk undersøkelseskommisjon som ser nærmere på landets engasjement i Palestina. Undersøkelsesko miteen bør ta for seg alle Norges sikkerhetsmessige, diplomatiske og økonomiske bånd til Israel, samta ler og avtaler som ble gjort mellom de to landene bak kulissene, samt hvor det faktisk ble av de norske skattepengene som havnet i Palestina, og om de bidro til undertrykkelse og apartheid eller ikke.

Det palestinske folket burde ikke bli offer for de egosentriske interessene til andre nasjoner og land, spesielt ikke de landene som ser på seg selv som opplyste og velinformerte.

«Hvorfor forstår Sveits det som Norge ikke greier å innse?»

Anniken Huitfeldt burde se mot Sveits, mener artikkelforfat ter Eitay Mack

Ei reise i LIBANON

I palestinske yktningleirar i Libanon vert man teke imot med varme og gjestfriheit, av folk som lever under særs vanskelege forhold.

Ioktober var eg med på ein ni dagar lang tur til Libanon, i regi av Palestinakomiteen. Det følgjande er ei lett redigert versjon av oppdateringar eg la ut på Facebook.

DAG NULL

Reisebyrået melder at eg har fått ein gjennom gåande billett, at eg berre treng å sjekke inn i Bergen. Resten av turen, Oslo - Istanbul – Beirut, skal kofferten leve sitt eige liv. Men kan eg vere trygg på at bagasjen min er framme i Beirut når eg landar natt til laurdag? Eg pakkar toalettsa ker, det mest nødvendige i handbagasjen. Min betre halvdel følgjer meg til Flesland, ho er den som plar ordne når vi står med ei stripe frå den

automatiske innsjekkinga og lurer på kva som skal festast til koffertar og kva lapp vi skal ha om no bagasjen ikkje kjem fram (vi har elles hatt nokre diskusjonar om slikt og, gjennom åra). Eg lovar henne ei aske god libanesisk vin når eg er tilbake måndag om ei veke.

DAG 1

Bagasjen kom fram. Rundt klokka halv re på natta har eg fått tildelt rom 210. To minutt seinare står eg ved rom 201 og lurer på kvifor nøkkelkortet ikkje verkar. Besøk i yktningleiren Bourj el Barajneh. Orientering om leiren, vandring i tronge gater. Eg har vore i andre yktningleire i Palestina.

TEKST: ARNE APOLD FOTO: PETTER HUNSTAD

Romersk hovedport til byen Tyr.

Noko går att: Fantastisk oppdekking trass dei vanskelege forholda folk lever under. Og at nokon freistar organisere, gjere noko for at ikkje håpløs heten skal ta overhand. Leiren har eksistert sidan 1948, til like med mange palestinske yktningleirar. Håpet er det einaste vi har, seier dei. Vi kan ikkje gje opp håpet. Palestinarar som ykta rundt 1948 har tatt vare på nøklane til husa sine, vert det sagt. Draumen om ein gong å reise attende. Seinare byvandring i Beirut. Trøtte bein.

DAG 2

Vi er turistar. Tur til oldtidsbyen Byblos. Lønsj. Det skal verte eit av desse måltida som strekk seg over to timar, eit måltid der du etter eire ulike rettar er mett. Er du på besøk hjå beduinar, må du vippe med koppen på ein bestemt måte for å vise at du ikkje ønsker påfyll av kaf , ifølgje ein historie eg ein gong fekk fortalt. Vi har ingen kopp å vippe, men det ligg mat att på tallerkenen når vi endeleg bryt opp. Seinare besøk i kalksteinsgrottene i Jeitta. Vi får ikkje lov å fotografere og dei to grottene er langt meir fasci nerande enn kva eg kan beskrive med ord. Dei skal vere kanskje 6 millionar år, men vart først oppdaga i 1836 og 1958. Vi syg til oss inntrykk, lagar kanskje våre eigne bilde. Undervegs i vandreturar i grotta tenkjer eg på kva eg skal skrive her. Det eine som slår meg er at Libanon er meir, så mykje meir.

DAG 3

Vi er 17 i turfølgjet, inkludert to turleiarar. Palestinakomiteen arrangerer turen som har eit program som kan vere stramt, men som og inne ber så mykje meir enn vi kunne sjå på eiga hand. I dag eit møte med leiaren for ein sivil organisasjon Palestinakomiteen samarbeider med, ei generell orientering. Så yktningleiren Shatila, etter det eit møte med PLO sin ambassadør til Libanon. Lønsj i ein annan yktningleir (nei, yktninglei rar er ikkje like, like lite som menneske er). Eit møte med den norske ambassadøren i kveldinga. På ny skal vi hugse namn som Tel al Zataar (1976), Sabra og Shatila (1982), Bourj el Bara jneh (1986) Historier om beleiring, utsvelting,

massakrar, historier som er for omfattande til å fortelje her. Folk snakkar ikkje nødvendigvis så mykje om det, dei har dagen i dag og dagen i morgon å tenkje på. Men dette er deler av historia til dei palestinske yktningane i Liba non. Av historia til det palestinske folket.

DAG 4

Økonomien er i krise. For eit år sidan betalte libanesarar 20 000 lire for ein dollar, no kostar dollaren 40 000 lire. Det inneber at alle varer kjøpt frå utlandet har blitt dobbelt så dyre. Har du pengar, så bruk dei i dag. I morgon er dei mindre verd. Korleis klarar folk seg? Ein lege i ei leiande stilling tente tidlegare 4500 dollar i månaden og hadde det økonomisk sorglaus. Etter krisa var løna 450 dollar i månaden. Han får tilbod om jobb i eit anna arabisk land, og reiser. Men ikkje alle kan reise.

I yktningleirar kan familien som har to rom leige ut det eine. Andre igjen nn andre løysingar. For nokon er einaste utvegen tigging. Kvinner, ofte med eit barn på armen eller i handa, tiggar. Dei bryr seg ikkje om å dekke ansiktet, det er mange av dei. Det ligg ei desperasjon bak. Ingen ville tigge om det var andre utvegar. Samstundes, dette at folk må nedverdige seg slik, be om almisser. Eg kjen

«Det ligg ei desperasjon bak. Ingen ville tigge om det var andre utvegar»

Møte med vener av Palestinakommiteen.

ner eit sterkt ubehag ved situasjonen, vil ikkje sjå det eg ser. Det er nedverdigande for oss begge. Men kvinna som ber om hjelp treng dei kronene eg lett kan avsjå. Livet har sine sider, ikkje alle like enkle.

DAG 5

Vi køyrer mot sør. Landskap med bananplan tasjar, appelsinar, sitron, vassmelonar. Libanon var herja av borgarkrig i åra 1975 - 90. Ein stad i sør stod drusarar mot kristne. Det enda med at dei kristne som budde i området ykta til Beirut for så å kome tilbake når borgarkrigen var over. Guiden har lite til overs for drusarane, religionen skal vere så hemmeleg at folk må vere 40 år før dei kan innviast i den. Om ein av leiarane seier guiden at han støttar den som betaler mest. Eg veit ikkje, men tenkjer på kva 15 år med borgarkrig gjer med eit land. I tillegg til Israel sine invasjonar og bombetokter. Vi besøkjer yktningleiren Rashedieh. Områ det er ikkje rekna som trygt av UD, ei særskild reiseforsikring er tilrådd. Men å betale 2500 i forsikring for dei timane vi er i leiren, er i over

kant. Eg har tatt sjansen på å reise utan. Det er sjølvsagt slike dagar du får bruk for helsehjelp. Ei tå har vore vond nokre dagar, vel framme i leiren snublar eg og dett ein stad. Dermed blir eg prompte sendt til sjukehuset i leiren. Rønt gen, dei meiner det er brot i tåa. Gips på foten, beskjed om å ta det med ro. Rekninga kjem på 50 kr, etterpå tenkjer eg at eg har betalt for lite. Men programmet held fram og etter lønsj er det først ungar som har ei danseoppvisning for oss og seinare både song og dans. Rashedieh gjev oss så mykje meir enn det eg får med her.

DAG 6

Eg sit på ei sementblokk i ei gate i byen Saida. Framfor meg stokken eg har fått låne, den gipsa foten snakkar for seg. Ein eldre mann med stokk går forbi. Idet han passerer meg, klappar han meg lett på skuldra og seier eit eller anna. Skal vi tippe på “felles skjebne, felles trøyst”?

Foten er ikkje god, eg må begrense gåinga. Derfor tilbake til Rashedieh i går. Eg plar ikkje oppsøke 17. mai-tog. Men når eit kor av pales

Glade barn i barnehagen i Rashedieh.

Den fønikiske oldtidsbyen Byblos.

På marknaden i Byblos.

ARNE APOLD

Fødd 1954. Medlem av Palestinakomi teen sidan 1983. Medlem av lands styret ein periode på 90-talet, styre medlem i Bergen frå slutten av 80-talet til 2016. Medlemsan svarleg frå 2016.

Her på besøk i flyktningleiren Bourj El Barajneh.

Statue utanfor kalksteinsgrottene i Jeitta.

Framvisning på skulen i Rashedieh. Her framfører barna Noregs nasjonalsang.

tinske jenter frå ein yktningleir i Libanon først syng «Biladi», den palestinske nasjonalsongen, og så syng «Ja, vi elsker» for oss, vert ein rørt. Rashedieh var orientering om tilhøva, med vekt på kvinner sin vanskelege situasjon i eit manns samfunn, danseoppvisningar og musikk (kor og orkester). Palestinakomiteen har hatt arbeid i leiren i mange år, eit senter er langt på veg reist ved hjelp av norske middel. I går fekk vi tilbake med renter. Ei oppleving.

DAG 7/8

Libanon er kontrastane sitt land, seier ein av turleiarane. I ein av leiarane vi besøkjer får vi høyre om kvinner sine liv i eit mannsdominert samfunn. Om grenser og konvensjonar, nedarva haldningar, dei uskrivne reglane set for kvinner sine liv i eit samfunn. Ein annan dag, ein annan stad set re kvinner ved eit bord på ein restaurant. Dei er tradisjonelt kledd, håret tildekt. Dei drikk kaf , røyker vasspipe. Ulikskapen mellom folk er langt større enn i Noreg. Nokre er rike, 80 prosent av hushalda er fattige, ifølgje Redd Barna. Ein dag et vi lønsj i ein yktningleir. Forholda er enkle, men maten god. Ein annan dag ein overdådig lønsj på ein restaurant. Det kostar ikkje oss meir enn vi har råd til, for den som snautt har pengar vil det vere utenkeleg.

Libanon skal vere det landet i verda som husar est yktningar, sett mot folketalet. Men tilhøva yktningane lever under er ille. Det vert sagt at når yktningar frå Syria kom, ønskte ikkje staten at historia til yktningane frå Palestina skulle gjenta seg, at yktningane skulle verte verande på permanent basis. Følgjeleg har styresmaktene gjort det dei kunne for at livet som yktning skulle vere så ille at folk ville ønskje seg vekk at snarast råd. Det er ein poli tikk dei truleg har lukkast med. Men kvar skal folk reise? Ei kostbar og livsfarleg båtreise mot eit Europa som ikkje vil ta imot dei? Attende til landet dei ykta frå? Livet i Libanon er ikkje enkelt, kanskje nst heller ikkje dei enkle svara.

DAG 9

Siste dagen, i morgon er det heim. Og kva set vi att med? Vi har møtt politiske leiarar, PLO sin ambassadør til Libanon så vel som den norske. Leiarar for sivile organisasjonar, folk i ykt ningleirar som gjer sitt for at ikkje liv, samfunn skal gå i oppløysing. Har sett gleda i ansikta til ungar som dansa for oss. Har sett fortvilinga, desperasjonen hjå dei som tiggar på gata. Har fått servert overdådige måltid. Har sett ei mor med to ungar som inntar måltidet på eit fortau. Vi har sett ruinar som fortel om ein kultur som er eire tusen år gamal. Dei første busetjingane i området kom for eire millionar år sidan les eg på Nasjonalmuseet. I ettertid er eg blitt gjort oppmerksom på at homo sapiens har ei historie som strekk seg 150 000 til 200 000 år tilbake. Det kan altså ikkje ha budd menneske her millionar av år tilbake, men kanskje anna liv.

Vi har sett og høyrt om forfal let, om eit land den som kan vil forlate, på leit etter eit betre liv ein annan stad. Vi har høyrt om korrupsjon, om nepotisme. Vi har møtt ein repre sentant for ei uavhengig liste som stilte til val no i vår og som fekk 13 av 120 sete i parlamentet. I ein alder av 23 år ville ho gje tilbake til landet sitt, sa ho. Kanskje er det menneske som henne som er framtida for Libanon.

«Livet i Libanon er ikkje enkelt, kanskje nst heller ikkje dei enkle svara»

Omvisning på ein leikeplass på taket av ein høgblokk i flyktningleiren Shatila.

LIBANON

Kilden Vest agder Trondheim

PALESTINAKOMITEEN I NORGE Adresse: Kolstadgata 1, 0652 Oslo, e-post: post@palestinakomiteen.no, mobil 959 69 874 Leder: Line Khateeb Politisk nestleder: Morten Sortodden Organisatorisk nestleder: Anne Merete Bull Sekretariat : Line Snekvik, e-post: sekretariat@palestinakomiteen.no, mobil 959 69 874 og Birte Bødtker, e-post: birte@palestinakomiteen.no, mobil 411 87 547

DISTRIKTSREPRESENTANTER

Troms Inga Bårdsen Tøllefsen grow.wings.fly@gmail.com 412 19 859

Vara Peder Joakimsen pedromarx@hotmail.com 995 87 581 Nordland Randi Nymo ranymo@online.no 970 35 744

Vara Torild Eriksen Nordland torildh@hotmail.no 993 64 805 Trøndelag Mads Nordtvedt post@madsno.com 913 30 559

Vara Kari Laupstad kariela@online.no 915 10 768 Møre og Romsdal Odd Erling Vik Nordbrønd oddevn@online.no 950 78 362

Vara Sissel Mordal Hilde sisselmohi@gmail.com 990 34 166 Vestland Morten Heszlein heszlein@gmail.com 991 50 813

Vara Mona Khateeb monakhateeb@yahoo.no 928 99 834 Rogaland Ingebreth Forus ingebreth.forus@lyse.net 982 96 728

Vara Steinar Eraker steinar.eraker@lyse.net 405 20 486 Vest-Agder Jorunn Aanensen Kalvik jorunn2@online.no 480 03 424 Vara Mari Fjordheim Fjermedal marifjermedal@gmail.com 993 71 355

Telemark Gerd von der Lippe gerd.v.d.lippe@usn.no 480 36 842

Vara Anne Karin Kasin akkasin@gmail.com 905 131 05 Buskerud Audun Bakkerud bakkerud@hotmail.com 918 65 494

Vara Arne Birger Heli heper@online.no 900 63 116 Oppland Arngrim Ytterhus ar-ytter@online.no 907 59 012 Vara Kari Engebretsen karijo.engebretsen@gmail.com 901 13 815 Hedmark Helge Bjørnsen korus.helge@gmail.com 906 71 433 Vara Hala Abushammala Halaa.hatemabu@gmail.com 925 33 815 Vestfold Eddie Whyte ewhyte@online.no 902 77 166 Vara Shadi Shaban shadi_shaban@hotmail.com 401 61 373 Akershus Huda Kayed hudakayed@hotmail.com 467 42 322 Vara Mika Volberg mika.Volberg@gmail.com 407 21 813 Oslo Anine Wiesner Barg anine@barg.no 909 98 912 Vara Marte Olsen Svendal marte_svendal@hotmail.com 476 40 279 Østfold Knut-Jarl Rødje kjrodje@hotmail.no 907 21 391 Vara Ketil Johannessen ketjohan@gmail.com 911 93 535

ANDRE KONTAKTPERSONER

BDS-utvalget Mali Frøshaug Rossland BDS@palestinakomiteen.no 976 36 549

Faglig utvalg Petter Thoresen petter2resen@yahoo.no 975 79 177 Kunst - og kulturutvalget Marius Kolbenstvedt mkolbenstvedt@hotmail.com 980 77 906 Solidaritetsutvalget Morten Sortodden morten@palestinakomiteen.no 936 47 736

AKULBI Kirsti Aarseth kirsti.aarseth@gmail.com 976 89 479 Sol.arb. Palestina Marte Olsen Svendal marte_svendal@hotmail.com 476 40 279 Sol.arb. Libanon Veronica Madsen rashedieh@palestinakomiteen.no 951 63 877 Sol.arb.Libanon Anne Lie Nordberg rashedieh@palestinakomiteen.no 934 87 906 Studieturer Eldbjørg Holte studietur@palestinakomiteen.no 482 12 214

Medlemsansvarlig Arne Apold medlem@palestinakomiteen.no 995 21 565 Fadderprosjekt Grete Thunold grthun@online.no 906 94 868

ARBEIDSUTVALGET I PALESTINAKOMITEEN

Leder Line Khateeb

leder@palestinakomiteen.no 950 90 938

Politisk nestleder Morten Sortodden morten@palestinakomiteen.no 936 47 736

Org. nestleder Anne Merete Bull annemeretebull@hotmail.com 901 48 042

Styremedlem Ayat Majbel Saeid ayat.saeid@gmail.com 459 19 891 Økonomiansvarlig Karoline Stensdal karolinestensdal@hotmail.com 976 81 926

SENTRALSTYRET

Leder Line Khateeb leder@palestinakomiteen.no 950 90 938 Politisk nestleder Morten Sortodden morten@palestinakomiteen.no 936 47 736 Org. nestleder Anne Merete Bull annemeretebull@hotmail.com 901 48 042 Økonomiansvarlig Karoline Stensdal karolinestensdal@hotmail.com 976 81 926 Styremedlem Svein Olsen skola3004@hotmail.no 906 30 837

Styremedlem Mali Frøshaug Rossland mali.rossland@gmail.com 976 36 549

Styremedlem Rahil Al-Daraji Rahil.Al-Daraji@outlook.com 984 56 933

Styremedlem Øyvind Sagedal oyvind.sagedal@gmail.com 950 23 848

Styremedlem Svein Johansen sveinsveinsvein@gmail.com 988 39 087

Styremedlem Magnus Barka Hjelle mbhjelle@gmail.com 450 31 447

Styremedlem Ayat Majbel Saeid ayat.saeid@gmail.com 459 19 891

1.vara Baard Thorkildssen baard@thorkildssen.com 916 50 010

2. vara Mohamed Saadi Amar Mohamed.s.amar1993@gmail.com 476 16 126

3. vara Johanna Bøyum johanna.boyum@gmail.com 481 97 468

OVERSIKT OVER LOKALLAG

Vest-Finnmark Synnøve Thomassen sthomassen009@gmail.com 976 04 103

Tromsø Inga Tøllefsen tromso@palestinakomiteen.no 412 19 859

Finnsnes Tove Lie tovekullerud@gmail.com 907 32 149

Narvik Jan Åge Riseth narvikriseth@gmail.com 992 98 203

Bodø Jorunn Anda Aronsen jorunn.anda@gmail.com 915 25 882

Trøndelag Svein Johansen sveinsveinsvein@gmail.com 988 39 087

Romsdal Lars Oltedal loltedal@online.no 908 65 484

Sunnmøre Yngve Birkeland sunnmore@palestinakomiteen.no 974 02 787

Voss Ruth Jørgensen rutjoerg@online.no 982 82 995 Bergen Mona Khateeb bergen@palestinakomiteen.no 928 99 834

Haugalandet og Stord Raed Abdalsalam raed-khaled@hotmail.com 967 39 022

Stavanger Ingebreth Forus ingebreth.forus@lyse.net 982 96 728

Vest-Agder Jorunn Aanensen Kalvik jorunn2@online.no 480 03 424

Aust-Agder Mohammed A. Chkontana palestinaaustagder@gmail.com 905 52 652

Telemark Aasta Kravik aasta.kravik@gmail.com 411 78 405

Vestfold Heming Olaussen heming.olaussen@gmail.com 901 55 894

Oppland Arngrim Ytterhus ar-ytter@online.no 90759012 Østfold Knut Jarl Rødje kjrodje@hotmail.com 907 21 391

Hedmark Helge Bjørnsen hedmark@palestinakomiteen.no 906 71 433

Romerike Huda Kayed hudakayed@hotmail.com 467 42 322

Ringerike Guro Dæhlen guro@daehlen.no 415 03 237

Drammen Nils Nordenstrøm nilsn@online.no 917 48 408

Oslo Anine Wiesner Barg oslo@palestinakomiteen.no 909 98 912

Frivillighetshuset, Kolstadgata 1, Fritt Palestina_novNY__2022.indd 48 22.11.2022 09:58

0652 Oslo