driftsformer, dyrkingsmåter og habitat-tap f.eks. ved grøfting og fjerning av våte områder. Den voldsomme satsingen på grasproduksjon, har gjort svære arealer ubrukelige som hekkeplasser for alle fuglearter. Åkerdrift i småskala er nesten helt borte, mens plastindustrien har gode tider og kler inn åkrene. Åpent åkerareal blir i tillegg så ofte maskinelt behandlet at åkrene ikke levner vipa stort håp om å produsere unger. Pelsindustrien som var omfattende i kommunen i mange år, førte til rømminger av mink. Den fremmede arten formerte seg fort i det fri har gjort livet vanskelig, ikke bare for sjøfuglene, men også for vade-fuglene – som vipa. Opphør av beiting i store deler av lyngheiene, har tatt bort livsbetingelsene for vipa her.
fuglelivet i åker og eng. Reir med egg og unger – til og med de som er lette å oppdage – kjøres over med traktor under f.eks. gjødselspredning eller ved beitepussing. Viper som ligger og ruger helt åpent på eng og åkrer, får ikke sjelden reir med egg og unger overkjørt. Dette kan skyldes at en ikke tar seg bryderiet med å ta hensyn til fuglene. Slike handlinger burde i så fall klassifiseres som miljøkriminalitet. En annen forklaring på at enkelte pløyer ned, kjører over eller på annet vis ødelegger vipas egg og unger, kan være at de rett og slett er uvitende. Derfor burde det vært påbudt å undersøke åker og eng for hekkede fugler på forhånd før en kjører utpå. Noen overkjørte reir med rugende viper i Karmøy har vært så synlige at de som har gjort det, må ha visst hva de gjorde.
3. Utbygging til bolig- og næringsområder har lagt beslag på store områder som vipa tidligere okkuperte. Med unntak av reservater og andre båndlagte småområder, er det gjennom mange tiår tatt lite hensyn til plassering av utbyggingsarealer i forhold til sårbare arter med behov for våtmark. En følge av veksten i folketall er flere katter, og i visse områder også flere kråkefugler (særlig kaie og skjære) som sammen tærer på vipebestanden.
De siste årene har det i Rogaland vært en påfallende tilvekst av nydyrking. Det fulldyrka arealet med ensidig grasproduksjon har økt på bekostning av verdifulle restarealer for bl.a. vipa. Med 3-4 innhøstninger i året, skal det godt gjøres for fuglene å lykkes med hekking i engene. Samtidig med mer fulldyrking har gjengroing av tidligere beitemarker fortsatt. Mange gode
Nyklekket kull med vipeunger overkjørt av traktor under beitepussing. Vipeforeldrene markerte tydelig hvor reiret var, nær trafikkert vei. Unødvendig ødeleggelse. Stol, 8.5.12.
Fornyelse av lynghei på Dale. Det gikk ikke lang tid etter brenningen før viper rykket inn for å hekke, til tross for at de hadde vært borte fra området i mange år. 13.4.10.
Resultatene av mange år med arealbruk i vipas disfavør, begynte for alvor å vise seg i tilbakegang på slutten av 1980-tallet. Karmøys hekkebestand har fulgt en tendens som har vært liknende i det meste av utbredelsesområdet i Norge og Vest-Europa.
vipehabitater på beitemark i 1970-årene er i dag ikke bare buskland, men skog. Uttørking av våtmarker på grunn av naturlig suksesjon, drenering til jordbruks- eller utbyggingsformål pågår hele tiden og gjør at vadefuglenes potensielle hekkemiljøer skrumper inn.
Årsakene er altså først og fremst å finne i arealbruksendringer og i omleggingene i jordbruket med stadig økende krav til inntjening og effektivitet. Oppå dette komme tilfeller der folk dessverre fortsatt viser en ignorant holdning til
Beiting er normalt bra for vadefuglenes mulighet for vellykket hekking, men noen steder ser en at dyretettheten blir for stor, ikke minst på en del holmer hvor sau går ute året
32