__MAIN_TEXT__

Page 1

Et magasin fra hovedorganisasjonen Unio Nr 4-2017

IKT-outsourcing: RISIKO FOR HAVARI Side 8-11

Varsling: Åpenhetskultur vil bygge omdømme

Kommunesammenslåing: Ap og H ikke veldig uenige

Rekordlang sykepleierstreik

Side 4

Side 12

Side 18


i front I Unio-leiaren

UNIO-LEIAREN

Fleire skal med Mindre enn halvparten av dei yrkesaktive her til lands er no fagorganiserte. Fallet i organisasjonsgrad er eit varsku til både arbeidstakarar, arbeidsgjevarar og styresmakter. Men det er utan tvil arbeidstakarsida og fagorganisasjonane som må ta det største ansvaret for å snu utviklinga. Difor går no dei fire hovudorganisasjonane Unio, LO, YS og Akademikerne saman i eit prosjekt for å auke organisasjonsgraden. Fagrørsla har framleis ein solid maktbase, men som tillitsvalde må vi stadig jakte på tiltak som gjer det meir attraktivt å vere fagorganisert. Utfordringane er størst i privat sektor, særleg i dei «nye» yrka i servicesektoren. Somme meiner at verkemiddelet først og fremst er å framheve historia, og å undervise ungdom i «den norske modellen». Andre, og dei innspela kjem ofte utanfrå, meiner at fagrørsla må fornye seg. Eg ser det som opplagt at strategien må vere retta mot fornying. Vi må i endå større grad vere tilgjengelege, relevante og attraktive for nye grupper, klart forankra i at «saman er vi sterke». Unios medlemsforbund gjer ein solid rekrutteringsjobb, men for tida er veksten i talet på yrkesaktive medlemmer i beste fall marginal. I offentleg sektor er alle tilsette omfatta av tariffavtalane, og får dei rettane og pliktene som ligg i avtalane. Det gjer det samtidig lett å vere gratispassasjer, slik om lag 20 prosent av dei offentleg tilsette er. Organisasjonspotensialet ligg likevel i endå større grad i privat sektor. Mykje tyder på at Unio vil vere den mest attraktive organisasjonen for store grupper i privat sektor som i dag er uorganiserte. Mange av desse har god utdanning, sterk kompetanse og kjenner utfordringane i eit stadig meir skiftande arbeidsliv på kroppen. Dessutan vil vi her treffe mange som har forlatt yrke i helsesektoren og utdanningsystemet. Og det er ikkje få! Skal vi lykkast, må Unio og Unio-forbunda tenke offensivt og legge ein strategi som styrker både fagrørsla og Unio-fellesskapet. I Front er et informasjonsorgan for Unio I Front 4-2017 UTGIVER: HOVEDORGANISASJONEN UNIO ANSV.RED: RAGNHILD LIED REDAKSJON: ANDERS FOLKESTAD, GEIR LYNGSTAD STRØM, SIGNY SVENDSEN, NORA SØRENSEN LAYOUT: 07 MEDIA SØR FORSIDE: SCANPIX REDAKSJONEN AVSLUTTET: 05.09.17

2

Unio har 350 000 medlemmer: Lærere, lektorer, førskolelærere, sykepleiere, forskere, politi, prester, fysioterapeuter, ergoterapeuter, diakoner, skatterevisorer, konsulenter, ledere, radiografer, maskinister og bibliotekarer.


Kommentar I i front

Kan Unios medlemmer

AVGJØRE VALGET? KOMMENTAR

Mye og mangt blir sagt om LO-medlemmenes betydning i norske valgkamper. LO har over 900 000 medlemmer, og LO-ledelsen legger aldri skjul på at hovedorganisasjonen er best tjent med å ha Arbeiderpartiet i regjering.

TEKST: STEIN AABØ

Mindre sies det om hvilken betydning den nest største hovedorganisasjonen – Unio – har, med sine over 350 000 medlemmer. Offisielt foretrekker ikke Unios ulike forbund en bestemt type regjering. Det ville ført til splittelse og medlemstap. Forbundene samarbeider i stedet så godt som mulig med den til enhver tid sittende regjering.

De fleste av dem er ansatt i offentlig sektor og retter alltid sine klager og forhåpninger mot myndighetene. Dermed vil gjerne regjeringspartier etter en tid ved makta merke slitasjen i form av synkende sympati. For ingen regjering vil kunne oppfylle alle ønsker og krav som Unio-medlemmer mener er rimelige. Før valget i 2013 var det åpenbart at det rødgrønne regimet hadde mistet grepet på utdanningsgruppene. Samtidig la de borgerlige partiene ut agn i form av løfter om satsing i skolen, helsevesenet og politiet, ikke minst på kompetanseheving.

At politikerne er svært oppmerksomme på Unio og på de store yrkesgruppene som er med i Unio, er det ingen tvil om. For som alle politikere vet, er lærere, sykepleiere, forskere, politifolk, barnehagelærere og andre utdanningsgrupper også velgere. Venstre strever tappert med å vinne tilbake sitt gamle image som lærerparti, men provoserer med å støtte endringer i arbeidsmiljøloven. Høyre har lenge understreket betydningen av kompetanse, og åpner for å belønne eksempelvis sykepleiere mer enn hjelpepleiere og helsefagarbeidere. I nyttårstaler har Erna Solberg framhevet læreren som en nøkkelperson for å styrke kvaliteten i skolen. Ap har i opposisjon forsøkt å gjenerobre posisjonen i skolepolitikken, etter å ha overlatt posten som kunnskapsminister til SV i hele den rødgrønne regjeringsperioden. Fremskrittspartiet har i alle år i opposisjon vært politiets beste venn. Ap er opptatt av helheten. Alle skal med.

Tidligere har Unio presentert medlemsundersøkelser før valget som viser hvor sympatien ligger og hvor vinden blåser. I år har ikke det skjedd. Dermed er det vanskeligere å spå. Høyre har beveget seg mot sentrum, der også Ap opererer. Og Ap er gjennom sitt fagligpolitiske samarbeid fortsatt mer knyttet til LO, enn til andre arbeidstakergrupper. Tidligere ville jeg trodd at et flertall av Unios medlemmer ville foretrekke en sosialdemokratisk regjering framfor en borgerlig. I år er jeg mindre sikker på det. Spørsmålet er likevel om Sp, med sin kamp mot sentralisering og kommunereform, har fått et oppsving også blant Unios medlemmer, siden de er spredt over hele landet. Det kan i så fall bli avgjørende for valgutfallet.

Uten noen erklært forankring til et parti eller en koalisjon, blir medlemmene spredt over hele den politiske skalaen og mer labile i sine partisympatier. 3


i front I Aktuelt

Lillesand ber

ANSATTE VARSLE AKTUELT

Over halvparten av kommunale ledere ønsker ikke at ansatte skal kritisere kommunen i media, delta i markeringer mot kommunen de jobber i, eller ytre seg offentlig om forhold på arbeidsplassen, viser en kartlegging Fafo har gjort på oppdrag for Fritt Ord. Lillesand kommune går motsatt vei. Der ble det allerede i 2005 innført et åpenhetsreglement. oss i avisa, og pekte på at vi ikke hadde bevilget nok penger. Det er jobben vår å ta de politiske og administrative beslutningene som ikke alltid er populære – verken hos de ansatte eller i befolkningen, sier ordfører Arne Thomassen (H).

TEKST: SIGNY SVENDSEN FOTO: SOL NODELAND

Fafo har gjennomført en rekke undersøkelser for å kartlegge holdningen til varsling i norsk arbeidsliv. Den siste er en gjennomgang av saker fra Sivilombudsmannen, på oppdrag for Fritt Ord. Foreløpige resultater fra undersøkelsen ble omtalt i juni. De viser at 51 prosent av landets kommuner mener det ikke er akseptabelt at deres ansatte ytrer seg kritisk om kommunen i media.

Åpenhetskultur

Han har sittet som ordfører i Lillesand i 14 år, og var en av pådriverne for en åpenhetskultur i kommunen. I 2005 ble det etablert et felles reglement for åpenhet, innsyn og informasjon for Lillesand kommune. Her slås det blant annet fast at «Lillesand ønsker dessuten at synspunkter på virksomheten vår fremmes i det offentlige rom.» – Vi er til for innbyggerne. Og vi er en seriøs arbeidsgiver. Da er det også naturlig for oss å ha en åpen kultur som gir rom for ytringer – uten negative konsekvenser for den som sier ifra, understreker ordføreren.

Ragnhild Lied, leder i Unio, sa i en kommentar til ANB at hun tror de negative resultatene kommer av mangel på kunnskap. – Det er derfor vi trenger en uavhengig varslerinstans som kan bli et kunnskapssenter, sa hun, og la til: – Altfor mange blir kneblet, man skal ikke være redd for å ytre seg.

Mot strømmen

I Lillesand er de ansatte langt i fra redde for å ytre seg. De blir tvert imot oppfordret til å si fra om kritikkverdige forhold, og ordføreren og rådmannen har et helt avslappet forhold til om de ansatte kritiserer politiske vedtak og prioriteringer offentlig. – Nå i sommer kom det mye kritikk fra publikum når det gjaldt beplantningen i de kommunale parkene og bedene. Da var det helt greit at gartneren vår la skylda på

Han får nikkende støtte fra rådmann Jan Henning Windegaard: – Lillesand ønsker å være en moderne kommune som åpner opp for deltagelse og kontroll. Vi har derfor lagt alle våre dokumenter åpent ut på nettsiden vår.

Opplæring gis

Hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund i Lillesand 4


«Som ansatt og tillitsvalgt opplever jeg en politisk og administrativ ledelse som ønsker at vi rapporterer avvik, og som følger dem opp.» ELI ANN ENGELSKJØNN, HOVEDTILLITSVALGT FOR NORSK SYKEPLEIERFORBUND I LILLESAND KOMMUNE

Rådmann Jan Henning Windegaard, hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund i Lillesand kommune, Eli Ann Engelskjønn og ordfører Arne Thomassen (H).

kommune, Eli Ann Engelskjønn, bekrefter framstillingen som gis av ordføreren og rådmannen. – Som ansatt og tillitsvalgt opplever jeg en politisk og administrativ ledelse som ønsker at vi rapporterer avvik, og som følger dem opp. Kommunen har en klar policy på at målet er enda bedre tjenester for innbyggerne, og da må vi ansatte gi beskjed når noe ikke fungerer. Min erfaring er at linjene er korte, og det alltid er et øn-

ske om å lytte når vi har noe på hjertet. Det er ikke alltid vi får gehør, men vi har da fått anledning til å fortelle hva vi mener er konsekvensene av vedtak som fattes, sier hun. – Det skal imidlertid ikke mer til enn én mellomleder som ikke ser viktigheten av åpenheten, før mye av tillitsforholdet ødelegges. Vi driver derfor opplæring blant ledere, tillitsvalgte og ansatte, og bidrar til å spre kunn5


i front I Aktuelt

skapen vår. Vi var blant annet medvirkende i rapporten

bekymringer tas opp på et så lavt nivå som mulig. – Om saken får anledning til å bygge seg opp og blir forsøkt lagt lokk på, blir det som en trykkoker som til slutt eksploderer. Det må vi unngå. Ingen er tjent med at informasjon holdes tilbake. Vi er åpne dersom mediene spør, uten at vi opplever kritikk fra ledelsen eller at de gir uttrykk for at vi har gått bak noens rygg. Det er i så måte en trygghetskultur i kommunen.

«Ytringsfrihet og varsling i norske kommuner og fylkeskommuner», utarbeidet av Fafo på oppdrag for KS, påpeker ordføreren.

Liten kommune

Ordfører Thomassen var blant de som ønsket å slå Lillesand sammen med flere nabokommuner, men kommune har likevel blitt stående alene, med sine vel 10 000 innbyggere og 900 årsverk. – Til tross for at jeg så behovet for en større kommune, skal jeg likevel være den første til å innrømme at det kanskje er enklere for en kommune på vår størrelse å ta tak i problemene før de utarter og blir til en varslingssak. Jeg rusler jo rundt i byen, snakker med innbyggere som vet hvem jeg er, og får innspill og tilbakemeldinger. På den måten kan vi ta tak i problemene før de vokser seg store. Og vi har også lokale medier, som vi har god dialog med.

Representerer alle

At enkelte kommunale ledere mener at ansatte som varsler ødelegger kommunens omdømme, stiller de seg alle tre uforstående til. – En åpenhetskultur vil bygge omdømme på lang sikt, mener rådmannen. – 35 prosent av innbyggerne stemte på meg ved sist valg. Det betyr at 65 prosent av innbyggerne ønsket noe annet. Men jeg representerer også dem. Og mange er også blant våre ansatte. Det er klart da at de har all rett til å si ifra når de er uenige i de beslutningene som fattes. Slik er demokratiet, slår ordfører Arne Thomassen fast.

Hovdtillitsvalgt Eli Ann Engelskjønn understreker hvor viktig det er, uansatt størrelsen på kommunen, at avvik og

Kan ikke vedta et godt omdømme Magne Lerø, redaktør av blant annet Ukeavisen Ledelse, stiller seg kritisk til enkelte lederes holdning til varsling. Men han advarer tillitsvalgte mot «sutring».

– Er det alltid OK at ansatte bruker mediene som «klageinstans»? – Ansatte må vokte seg for å syte og klage for mye offentlig. Det kan slå tilbake på en selv dersom befolkningen ikke synes man har særlig grunn til å klage. Det er alltid noen som klager. De bør holde seg unna mediene, svarer han, men støtter likevel at tillitsvalgte går ut med kritikk. – Når tillitsvalgte mener det er grunn til kritikk, bør de komme frem med det. En bør imidlertid bestrebe seg på å holde en konstruktiv tone, slik at en ikke får inntrykk av at det er sure klager en bringer til torgs. Stort sett klarer de tillitsvalgte det. Men i tilspissede situasjoner er det ikke uvanlig at det brukes uheldige formuleringer. – Hva tror du ledelsen er bekymret for når de ønsker å «kneble» ansatte? – Det følger en del plunder og heft med kritikk. Ledere vil helst bli ferdig med en sak – og få det som de vil. Slik sett er det forståelig at ledelsen ikke ønsker for mye kritikk. Men hvis ledere opptrer på en måte som gir ansatte opplevelsen av å bli «kneblet», har de tapt. Alle ansatte bør likevel ikke uttale seg hele tiden. Ledelsen oppgave er å henvise til de som representerer de ansatte. Tillitsvalgte skal ikke knebles. Det fremmer ikke godt samarbeid – og det er både ledere og ansatte avhengig av.

– Noen kommuner er blitt fryktelig opptatt av sitt omdømme. De har misforstått fullstendig om de forsøker å dempe eller holde tilbake kritikk med henvisning til at noe skader omdømmet. Det er med omdømme som med lykken: Den er et biprodukt. Et godt omdømme kan en ikke vedta. Det vil eventuelt komme som et resultat av at ansatte og innbyggere er fornøyd med de tjenester kommunen leverer og den måten en behandler ansatte på, sier Magne Lerø, og understreker: – En kommune disponerer innbyggernes penger. Derfor skal og bør det være debatt om det som skjer i offentlig sektor. De ansatte er like meningsberettiget som alle andre. Det er snarere et poeng å få fram ansattes syn, selv om de kan være kritiske. 6


Aktuelt I i front

Et varslerombud ville vært til god hjelp

Lokallagsleder i Utdanningsforbundet Grimstad, Anne Kirsten Galteland.

For et par år siden begynte en sak å rulle i Grimstad. Etter en stund utviklet den seg til et par varslersaker som i dag legger beslag på mye tid og krefter. Et varslerombud kunne vært nyttig for å minimere skadene.

og retningslinjer, og forsøker å bidra til løsning. – Som tillitsvalgt er det viktig å ta vare på varslerne. Men det er ikke så enkelt når situasjonen oppleves som kaotisk og informasjonen vokser, sier hun. Unio har foreslått opprettelsen av et varslerombud som kunne ha hjulpet både arbeidsgivere og arbeidstakere i denne type problemstillinger. Galteland tror et slikt uhildet ombud ville vært nyttig for Grimstad kommune. – Når man står midt oppi det, handler alt om å holde hodet over vannet. Et varslerombud kunne ha hjulpet oss på flere måter. For det første ville vi kanskje ha unngått at saken hadde ballet på seg, dersom vi hadde fått bistand til å håndtere den riktig fra starten av. Og når vi først står med begge beina i problemet, kunne et slikt ombud eller instans fått oss til å løfte blikket, tatt tak i de sentrale forholdene og pekt ut løsningsmuligheter, sier hun. – Vi må selvsagt ta ansvaret for forholdene lokalt, men et varslerombud kunne vært en god veileder som hjelper en med å se ting med andre øyne. Når man står midt oppi slike saker blir man nærmest lammet, og klarer ikke alltid å ta de kloke beslutningene, legger lokallagslederen til.

TEKST: SIGNY SVENDSEN FOTO: KJETIL KARLSEN

Saken om ulovlig helsekjøp i Grimstad har fått mye medieoppmerksomhet. Det som for et par år siden startet med en påpeking av ulovligheter knyttet til innkjøp av helsetjenester, har etter hvert utviklet seg til flere varslingssaker, omorganiseringer og mye uro blant ansatte og i befolkningen. Nå er sakene løftet til politisk nivå, kontrollutvalget ser på saken, Datatilsynet har vært inne – og det samme har flere advokater. På sidelinjen opererer mediene, og sosiale medier flommer over av kommentarer og påstander. – Når slike saker ikke håndteres riktig fra første stund, har de en tendens til å få større proporsjoner enn de hadde behøvd. Vi hadde både varslingsrutiner og etiske retningslinjer, men gjennomføringen sviktet, sier lokallagsleder i Utdanningsforbundet Grimstad, Anne Kirsten Galteland. Hun sitter nå i et lokalt utvalg som skal gå gjennom rutiner

Anne Kirsten Galteland vil også peke på behovet for å øve. – Én ting er å ha skrevet ned rutiner og retningslinjer, noe annet er å agere ut i fra dem. Vi bør nok ha mer øvelse i å håndtere denne type saker i praksis. Som en slags brannøvelse, avslutter hun. 7


FOTO: THINKSTOCKPHOTOS

8


Bakgrunn I i front

Outsourcing av IKT: – Risiko for LÅG KVALITET og PROSJEKTHAVARI BAKGRUNN

– Kostnadsinnsparingane ved å outsource til utlandet er ofte ikkje til stades, og risikoen for låg kvalitet og prosjekthavari aukar, meiner professor Magne Jørgensen. Det er på høg tid å byggje kompetansen heime, meiner Unio, som får støtte av IKT-Norge og Nasjonal sikkerhetsmyndigheit. Unio-leiaren sin kritikk mot IKT-outsourcing får støtte av ei rekkje fagfolk, organisasjonar og myndigheiter som I Front har snakka med. Professor Magne Jørgensen ved Simula-senteret på Universitetet i Oslo forskar på suksesskriteria for offentlege IT-prosjekt, og er medlem i Digitaliseringsrådet, statens eige hjelpeorgan for store offentlege IT-prosjekt. I Front har spurt Jørgensen om korleis outsourcing påverkar kvalitet og tryggleik i offentleg IT-arbeid. – Kostnadsinnsparingane ved offshoring (outsourcing til utlandet, Professor Magne Jørgensen red. anm.) er ofte ikkje til stades, og ved Simula-senteret på risikoen for låg kvalitet og prosjektUniversitetet i Oslo. havari aukar, skriv han i ein e-post.

TEKST: ANDREAS HØY KNUDSEN

– Mange offentlege IT-miljø er sterkt svekte av outsourcing. Dette råkar tryggleiken vår. Men det verkar som om me står overfor ei tverrpolitisk handlingslamming, seier leiar Ragnhild Lied i Unio.

Unio-leiar Ragnhild Lied oppmodar politikarane til å byrje arbeidet med ein nasjonal IKT-strategi for å sikre IKT-kompetanse og datatryggleik i Noreg.

Tappa for IKT-kompetanse og arbeidsplassar

Ho er blant dei som i forkant åtvara mot den risikoen som førte til datalekkasjene frå Helse Sør-Øst, og som nyleg førte til ei nasjonal tryggleikskrise i Sverige. FOTO: BO MATHISEN – I Noreg har me sett korleis landet gradvis vert tappa for IKT-kompetanse og arbeidsplassar, og korleis det blir spelt hasard med tryggleiken, seier Lied.

Har det offentlege tilstrekkeleg kontroll med sensitive data når desse vert utkontraktert for handsaming og oppbevaring i utlandet? 9


i front I Bakgrunn

«Det ser ut til at både forskarar, fagmiljø og organisasjonar er samde om at IKT-tryggleiken ikkje toler for mykje utkontraktering» UNIO-LEIAR RAGNHILD LIED

– Eg trur at uansett val av outsourcing eller ikkje, trengst det betre kontroll på tilgang på informasjon i dei fleste offentlege IT-system. Det har hendt at IT-system som er laga for interne forhold og basert på tillit, har vorte outsourca utan at ein har endra programvaren før ein outsourcar. At dei som har forvalta systemet, ikkje har visst om dette, er heilt usannsynleg. I nokre tilfelle ser det ut som om kommunikasjonen frå dei som må ha visst til dei som tek avgjerder, har vore særs dårleg, seier Jørgensen.

– ikkje minst for å førebu seg på dei mange kommunesamanslåingane. Eitt av problema er at tilstrekkeleg kompetanse ikkje er tilgjengeleg i Norge. Den ferske undersøkinga «IKT i praksis» frå Rambøll rapporterer om misnøye frå innbyggjarane, som meiner kommunale IT-tenester både kjem for seint og ikkje nyttar borgardata til å rette seg direkte mot kvar innbyggjar.

Mykje outsourcing – høg risiko

Ragnhild Lied i Unio meiner tida er inne for å lage ein nasjonal strategi for å unngå fleire store IKT-skandalar. – Det ser ut til at både forskarar, fagmiljø og organisasjonar er samde om at IKT-tryggleiken ikkje toler for mykje outsourcing. Då må staten kunne verte meir tydeleg på dette området, seier Lied. Me må òg kunne stille krav som gjeld IKT-tenester i store verksemder der staten har kontroll, seier Lied. Ho viser mellom anna til kravet om lærlingeplassar i offentlege institusjonar og i bedrifter som skal levere anbod på offentlege prosjekt. Desse døma viser at det går an å styre politisk, viss det er vilje til det, legg ho til. Det finst allereie forskingsbasert kunnskap om offentleg IKT-outsourcing. Professor Jørgensen ved Simula-senteret har analysert data frå 400 000 utkontrakterte IT-prosjekt i privat og offentleg regi for å avdekkje kriterium for suksess eller fiasko. Blant funna er at jo større dei utkontrakterte prosjekta er, jo høgare er risikoen for at dei mislukkast. Store prosjekt med ein leverandør og fastpris-basert avtale, hadde nesten ti gonger så stor sjanse for å møte store problem som mindre prosjekt med fleire leverandørar og timepris. Eit anna kriterium er kor mykje og kor hyppig kunden involverer seg. Viss oppdragsgjevaren er aktivt med på val av personell, hentar bidrag frå fleire leverandørar, og ber om leveransar undervegs i staden for å vente på sluttresultatet, så aukar suksessraten markant.

Treng eigen kompetanse

Riksarkivet sitt eArkiv, felles datakatalog for Brønnøysundregistra, digitale domstolar, e-søknad i Utanriksdepartementet, modernisering av IKT i Utlendingsdirektoratet – alle er dei døme på statlege IT-prosjekt som har fått hjelp frå Digitaliseringsrådet den siste tida. eArkivet enda med å verte kansellert og erstatta, medan andre har endra store delar av prosjektet. Leiar for Digitaliseringsrådet, tidlegare skattedirektør Svein R. Kristensen, seier det ikkje er snakk om noka krise, eller at dei prosjekta som kjem, er i trøbbel. – Me rår verksemdene til å vurdeSvein R. Kristensen, leder re om dei har nok kompetanse til for digitaliseringsrådet å handtere prosjekta sine. Viss ein i Difi - Direktoratet for skal vere ein god bestillar, må ein ha forvalntning og IKT. noko på beina sjølv, seier Kristensen, FOTO: SKATTEETATEN og syner til behovet for å ha eigen IT-kompetanse i offentlege verksemder. Røynslene frå rådet er at mange av dei statlege verksemdene bak prosjekta manglar kompetanse til å kunne styre eigne prosjekt. IKT-kompetanse er eit brennande heitt tema i kommunane òg, men Digitaliseringsrådet har ikkje fått mandat til å hjelpe kommunesektoren. KS sitt KommIT-råd har bedt norske rådmenn om pengar for å få fart på digitaliseringa

Digitaliserer i blinde

Leiar i IKT-Norge Heidi Austlid seier til I Front at dei statlege IT-prosjekta ofte vert for store, samstundes som verk10


FOTO: THINKSTOCKPHOTOS

Sjølv om rutinane og avtalene er gode, tar Noreg ein risiko med å overlate IKT-utvikling og lagring av sensitive data i utlandet.

Tryggleik på spel

semdene manglar eit eige IT-miljø og eigen kompetanse. Å utkontraktere tenestene i Noreg nyttar ikkje så lenge heile IKT-sektoren er underbemanna. Løysinga er å utdanne meir IT-kompetanse, meiner ho. – Det krevst eit stort løft å utdanne meir IT-kompetanse, og regjeringa har ikkje vore viljug til å ta satsinga. Då aukar behovet for å outsource, noko som kan føre til tap av styring og kontroll. Det hastar enormt med å gjere noko, seier Austlid. Ho kan stadfeste funna til professor Jørgensen om at store prosjekt som vert utkontrakterte, gir høg risiko. I tillegg kjem grunnleggjande styringsog leiingsproblem i sektoren: – Statlege prosjekt vert definerte som Leiar i IKT-Norge reine IT-prosjekt, og ofte koplar ein Heidi Austlid. seg på gamle system, i staden for å FOTO: IKT-NORGE ta den naudsynte omstillinga som digitalisering handlar om. Offentleg sektor «digitaliserer i blinde» når ein ikkje definerer IT-prosjekt som omstilling og koplar dei til toppleiinga i organisasjonane, hevdar Austlid. – Me ser eit leiingsproblem som fører til at ein ikkje realiserer dei enorme gevinstane som gode IT-prosjekt gir.

Outsourcing av IT-system med sensitive data er eit tryggleiksspørsmål som står høgt på agendaen til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), som har det leiande fagmiljøet for IKT-tryggleik i Noreg. – Me har for lite IKT-kompetanse i Noreg, og me har spesielt manko på kompetanse i IKT-tryggleik. Viss ein prioriterer økonomi framfor tryggleik og set ut slike tenester i utlandet, så aukar me risikonivået, seier fagdirektør Roar Thon i NSM. Han understrekjer at handsaming og Roar Thon, fagdirektør i oppbevaring av data i utlandet i seg Nasjonal sikkerhetsmynsjølve ikkje er gale, men at ein må dighet (NSM) gjere omfattande vurderingar først. FOTO: NASJONAL – Det eksisterer risiko for at norske SIKKERHETSMYNDIGHET data vert underkasta jurisdiksjonen i eit anna land, og i ei krise kan det landet halde attende data eller gi det til etterretningstenestene deira, påpeiker Thon.

11


i front I Intervjuet

Historiker Yngve Flo ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen.

Egentlig ikke så uenige om

KOMMUNEREFORMEN INTERVJU

Arbeiderpartiet og Høyre er egentlig ikke så uenige om kommunesammenslåing. – Den store historiske ironien er at Arbeiderpartiet var en pådriver for kommunesammenslåing for 60 år siden, og også på 90-tallet for en ny kommuneinndeling.

12


Intervjuet I i front

«Senterpartiet har klart å skape en indre sammenheng mellom reformene i offentlig sektor, og fått gjennom et budskap om at dette er uheldig for distriktene.» HISTORIKER YNGVE FLO VED UNI RESEARCH ROKKANSENTERET I BERGEN.

kommunene selv skulle ha makten over kommuneinndelingen. Arbeiderpartiet ønsket kommunen som en bærebjelke for velferdsstaten, og var pådriver for en inndelingsreform i statlig regi, mens Venstre og KrF stod i en slags mellomstilling.

TEKST: NORA SØRENSEN FOTO: ANDREAS GRAVEN

– Det satte Høyre en stopper for. I historisk perspektiv kan en nesten spekulere i om Arbeiderpartiets motstand mot Høyres opplegg har et element av takk for sist. Det sier historiker Yngve Flo ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen med et lite smil. Han blir ofte brukt som ekspertkommentator når journalistene vil ha fakta om kommunereformen. Flo kan sin politiske historie, og er mannen å snakke med når det gjelder styringssystemer i kommuner og fylkeskommuner. I dag leder han et større forskningsprosjekt om gjennomføringa av kommune- og regionreformen nasjonalt, regionalt og lokalt.

– Så egentlig er ikke Arbeiderpartiet så imot som en skulle tro? – Arbeiderpartiet ønsker også en struktur basert på større enheter. Det karakteristiske for den rikspolitiske striden om reformen er at den i større grad handler om fremgangsmåten enn om målene. Det politiske utgangspunktet for kommunereformen var at den skulle baseres på frivillighet. Men underveis har det vist seg at det ikke har vært reell enighet om hva «frivillighet» i praksis handler om. Sp, SV, KrF – og i realiteten også Arbeiderpartiet – har, i motsetning til regjeringspartiene og Venstre, vært tilbøyelig til å oppfatte «frivillighet» som en kommunal vetorett mot reform. Opposisjonen har også vært kritisk mot flere av reformens virkemidler. Når inntektssystemet blir endra slik at det skal være mer attraktivt å slå seg sammen og mindre attraktivt å stå alene – er dette da «tvang» eller et legitimt virkemiddel? Det er verd å legge merke til at de aller fleste sammenslåinger som ble vedtatt i Stortinget den 8. juni 2017 var basert på lokale flertallsvedtak, og ble akseptert av alle sentralt. Striden stod om de – i det store og hele – relativt få «tvangssakene».

– Stortingets vedtak 8. juni 2017 betyr at antall kommuner reduseres fra 426 til 354, og 19 fylkeskommuner blir til 11. I tillegg ønsker flere kommuner å slå seg sammen uten at det er fattet et gjensidig vedtak i nabokommunene. Er kommunereformen en suksess? – Den er verken en suksess eller en fiasko. Dette er et betydelig resultat når en ser på antall sammenslåinger, og mer enn en kunne forvente i fjor vår, da reformen møtte betydelig motstand i lokale folkeavstemninger. Samtidig er det ei veldig skjevfordeling i resultat – det finnes fylker der det har skjedd mange sammenslåinger, og andre der ingen har slått seg sammen. – Tross gjennomslagskraft kan Høyre tape valget. Har reformiveren i Høyre lagt grunnlaget for Senterpartiets fremgang? – Ja, den markante motstanden mot Høyres reformer har definitivt hatt velgerappell. Senterpartiet har klart å skape en indre sammenheng mellom reformene i offentlig sektor, og fått gjennom et budskap om at dette er uheldig for distriktene. Dette har de fått uttelling for hos velgerne, mens regjeringspartiene ikke har fått like stort gehør for at dette er nødvendige reformer for å modernisere og sikre gode tjenester også i distriktene.

– Skiller denne reformen seg fra andre store reformer? – Ja, den skiller seg fra den forrige kommunereformen vi hadde for 60 år siden, og den skiller seg i vesentlig grad fra andre reformer i offentlig sektor. Veldig mange av de store reformene i offentlig sektor – pensjonsreformen, helseforetaksreformen, NAV-reformen – ble gjennomført ut fra et bredt parlamentarisk grunnlag, som reelle forlik. Dette er en stor reform som til syvende og sist blir gjennomført med et ganske knapt flertall. Kommunereformen tok utgangspunkt i noe som kunne minne om et slags forlik, men så har det vist seg i ettertid at oppslutningen ikke var så bred likevel. Arbeiderpartiet har blitt adskillig mer kritisk underveis i løpet av de tre åra som er gått. Venstre har fulgt regjeringas opplegg tettest, mens KrF har vært mer ambivalent eller kritisk – noe Knut Arild Hareides utspill om «reformpause» av hensyn til distriktene vel er et tydelig uttrykk for. Det andre som er

– Fikk opposisjonspartiene like mye vind i seilene for 60 år siden? – Kommuneinndelingsreformen for 60 år siden fikk neppe noe å si for valgresultatet på nasjonalt plan. Den gang var det Bondepartiet (nå Senterpartiet) og Høyre som var de sterkeste kritikerne av reformen – de mente 13


i front I Intervjuet

– Hva må fagforeningene passe særskilt på i en videre utvikling av kommunereformen? – Fagbevegelsen har på sentralt hold stilt seg avventende eller til dels negativ til kommunereformen, noe som blant annet må forstås som et uttrykk for en allmenn frykt for at offentlig reform i borgerlig regi reelt sett vil innebære – Var motstanden like stor lokalt for 60 år siden? svekking av arbeidstagernes rettigheter, og om tilrette– Ja, sannsynligvis større. Det ble i enda større grad enn legging for kommersielle aktører. På lokalt nivå synes i dag oppfatta som et overgrep at staten skulle gå inn og graden av konflikt derimot, jevnt over, å være mindre. endre grensene, ofte ut fra en forståelSikring av arbeidstagernes rettigheter se av at kommunene var noe ukrenkesynes å ha vært en nærmest obligatolig som staten skulle holde seg unna. risk del av de avtaler som er inngått i I dag ser vi i større grad på kommuforbindelse med sammenslåingsvednene som et middel for velferdsstaten. tak, og kommunene synes så langt å ha Kommunen har en dobbelthet i seg, i vært flinke til å involvere de ansatte i og med at den er et selvstendig politisk det praktiske arbeidet med å gjennomYNGVE FLO, HISTORIKER VED UNI RESEARCH organ, og samtidig en del av den nasjoføre fusjonene. ROKKANSENTERET I BERGEN nale infrastrukturen for velferdsstaten. Derfor aksepterer jo de fleste at staten – NHO ønsker rundt 100 kommuner. har en legitim rett til å ønske seg en annen kommuneHvis dette skulle bli en realitet, hva ville det bety for struktur. Samtidig har det skjedd noe snodig i norsk pofagforeningenes posisjon? litikk, tanken om kommunal vetorett mot endring ble – NHOs uttalte ønske om 100 kommuner har sannsynreintrodusert i 1995, og har styrket seg. Men ser vi bare ligvis blitt oppfattet som for ytterliggående og urealistisk, på jussen, er statens overhøyhet over kommunestruktuog i den grad det har hatt noe innvirkning, har det nok ren uomtvistelig. snarere svekket regjeringens reformambisjoner. Det er vanskelig å se at Norge kan gå til 100 kommuner uten – Er denne lokale mostanden spesifikt norsk, eller ser markante endringene i de politiske spillereglene. En slik man den også i andre land? reform må regisseres stramt fra sentralt hold, noe som – Motstanden mot kommuneinndelingsreform kjenner kan svekke legitimiteten, og dermed også effektiviteten vi også fra andre land – som Danmark, Island og Finland. til de nye enhetene. Et kommune-Norge med bare 100 Unntaket er Sverige, der to reformer er gjennomført med enheter forutsetter sannsynligvis store endringer i kompåfallende lite motstand. Jeg tror likevel at motkreftene munens status og funksjonsmåte, for ikke å snakke om i er noe sterkere i Norge enn i de andre nordiske landene, oppgave- og maktfordelingen. iallfall enn i Danmark og Sverige. Det har sammenheng med at lokalsamfunnene har veldig høy legitimitet her, – Er det bare i Norge at programmer som «Sommerog at periferiens interesser ved en rekke korsveier har toget» og «Hurtigruta minutt for minutt» kan bli så overvunnet sentrumsinteressene. Det gjør at konfliktnipopulære? Hva slags mekanismer er det som får folk vået knytta til sånne typer saker blir høyt. til å stille opp i hopetall for å vise hjemplassen sin og vifte med norske flagg? – Er det grunnlag for å se at kommunereformen vil – Heimstadsfølelsen står sterkt i Norge. Mens andre viser forsterke sentraliseringen? sentralmaktas styrke på nasjonaldagen, så er det lokal– Det er et spørsmål som mitt forskningsopplegg ikke gir samfunnet vi feirer og ønsker å vise fram Norge. I Norge grunnlag for hverken å svare ja eller nei på. Det jeg kan si, viser vi fram det nasjonale gjennom det lokale. Nasjoer at det på dette punktet finnes betydelige politiske fornalfølelsen kommer fram gjennom å kle på seg i en folskjeller i virkelighetsforståelsen. Høyre vil mene at komkedrakt fra sitt eget hjemdistrikt, for å vise hvem vi er munereformen nettopp hindrer sentralisering. Skal en ha og hvor vi hører hjemme regionalt. På 17. mai går vi i spredt bosetting og sterke tjenesteytende enheter også i tog bak den lokale organisasjonen eller skolen vi tilhører. distrikta, så må enhetene være større. Dilemmaet er: Skal Det er utprega for Norge at jo mer nasjonale vi blir, jo en sentralisere lokalt for å kunne desentralisere nasjonalt, mer lokale blir vi. Lokalsamfunna har en veldig høy legieller er sentralisering sentralisering åkke som? Er det en timitet, og ingenting får sinnene mer i kok enn følelsen fordel å konsentrere tjenester og bosetning på lokalt plan, av at lokalsamfunnet er trua på et eller annet vis. eller er dette i seg selv ei uønska sentralisering? annerledes fra andre reformer er det noe uklare frivillighetsprinsippet, og at reformen har vært organisert som et hundretalls lokale prosesser. Det er spenninga mellom den store nasjonale reformen og disse lokale prosessene som gjør kommunereformen veldig spennende.

«Det er utprega for Norge at jo mer nasjonale vi blir, jo mer lokale blir vi.»

14


Aktuelt I i front

En BY med

PLASS TIL ALLE

Aldersvennlig by er mer enn universell utforming, men framkommelighet står sentralt.

AKTUELT

«Aldersvennlig by.» Oslo er først ute, men flere kommer etter. Det er like greit å gjøre seg kjent med begrepet og innholdet, og dette kommer til å påvirke både innbyggere og ansatte. I Oslo håper politikerne at det å bli en aldersvennlig by vil skape en varmere by med plass til alle. viklede land er på vei mot. En rask økning i antall eldre og økt urbanisering er to store utfordringer som politikerne må løse. Verdens helseorganisasjon (WHO) har derfor etablert Nettverk for aldersvennlige byer og samfunn. Oslo kommune er medlem i nettverket, og har en

TEKST SIGNY SVENDSEN FOTO TERJE HEIESTAD

Oslo følger en internasjonal trend. Når det i Japan selges flere bleier til eldre enn til barn, så høres det kanskje ekstremt ut, men det peker mot en demografi mange ut15


i front I Aktuelt

målsetting om å bli en mer aldersvennlig by. – For oss handler dette mye om å ta på seg «aldersbrillene». Hvordan ser verden ut gjennom brillene til en eldre person, og hvilke behov har de som vi andre ikke ser? spør Inga Marte Thorkildsen, byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo kommune.

– Eldre med demens kan for eksempel oppleve det ydmykende å fikle med betaling. De husker ikke koden på bankkortet, forstår ikke tallene og så videre. Ofte kan personalet bli utålmodige og hele situasjonen blir vanskelig for begge parter. Nå skal personalet skoleres i demens og hvordan møte mennesker med demens, samtidig som det lages en egen kasse nettopp for denne gruppen.

Pilot i Nordre Aker

Bryte parallellsamfunnet

I Oslo har bydelen Nordre Aker blitt en pilotbydel. Her planlegges flere aktiviteter som skal gjøre det bedre for eldre å bo og leve. Noen av tiltakene som er utviklet er blant annet opplæring innen frivillighetskoordinering for ansatte, bocciabane og benker, slik at både eldre og unge

Byråden understreker at et slikt tankesett vil være positivt for flere grupper enn de eldre. Bedre framkommelighet for rullestol og rullator hjelper også dem med barnevogn. – Men det å være aldersvennlig by er mye videre enn det å lage universell utforming. Vi skal blant annet bryte «parallellsamfunnet», der de ulike aldersgruppene lever hver sine liv uten å komme i kontakt med hverandre, sier Thorkildsen, og nevner som eksempel det planlagte bygget som skal huse både studenter og eldre sammen. Studentene får en rimeligere leie mot at de påtar seg noen oppgaver for de eldre – som å gjøre innkjøp, skifte lyspærer og så videre. – Vi tror dette vil skape en varmere by. Og en mer kreativ by. Til sommeren skal vi arrangere «Generasjonsleker» i Oslo sentrum. Vi skal ha det gøy sammen.

Politisk ansvar

Inga Marte Thorkildsen innrømmer at det finnes snublesteiner, men det er et ønske om å lykkes, både hos ansatte og politikere. – Slik jeg kjenner våre medarbeidere i offentlig sektor, så ønsker de at brukerne skal få det best mulige tilbudet. Og da er de villige til å tenke nytt, lære noe nytt og arbeide på en annen måte. For her snakker vi om sektorovergripende tiltak. Da må alle medarbeiderne være med, og politikerne likeså. Hele byrådet må ta ansvar, og vi må tenke og planlegge ut i fra dette felles målet. Om vi skal bli en aldersvennlig by, så får det konsekvenser. Da kan vi for eksempel ikke lempe på boligkravene, understreker hun.

Inga Marte Thorkildsen, byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo kommune.

kan være fysisk aktive sammen på tvers av generasjoner. Pilotprosjektet prøver også ut tiltak som «aktivitetsvenn» for hjemmeboende demente. – Vi skal lytte til folks behov, og tilrettelegge etter dette. Det er samhandling i praksis, understreker Thorkildsen. Eksempelvis er det i pilotbydelen kartlagt hvor de eldre ønsker å bevege seg. Planen er å opprette en egen busslinje som tilfredsstiller nettopp disse behovene. Busslinjen skal ende opp på det lokale senteret, der de eldre har sine sosiale treff og finner de butikkene de trenger. – Vi har også gått i dialog med apoteket på kjøpesenteret, og i samarbeid utviklet tiltak som gjør tilgjengeligheten bedre for kundene, forteller Thorkildsen, og forklarer nærmere:

Ifølge byråden er ikke tankegangen drevet av et ønske om å spare penger. – Vi drives av et ønske om å bruke pengene på å tilrettelegge for at vi blir flere eldre, slik at vi kan leve sammen og dra nytte av hverandres ressurser og kunnskap. Det er bra for oss mennesker. Vi skal alle bli eldre, og vi planlegger for hvordan vi selv mener vi ønsker å ha det når den tiden kommer.

16


– Det handler om alle aldersgrupper – «Aldersvennlig by» handler ikke kun om de eldre. Det handler om deltakelse og om aktivitet. For alle. Ergoterapeutene er vaktbikkjer og pådrivere i dette arbeidet, sier leder av Norsk Ergoterapeutforbund, Nils Erik Ness. Ergoterapeutforbundet har engasjert seg i realiseringen av FNs bærekraftmål nr. 11 om inkluderende byer. Får å nå dette målet kreves tverretatlig partnerskap og samarbeid på tvers. – Vi har lenge snakket om universell utforming. Dette dreier seg om å endre de fysiske og digitale omgivelsene, for å sikre deltakelse Ergoterapeutenes forbunds for alle. Både de med rullator og de leder Nils Erik Ness. med barnevogn må ha mulighet til å komme seg opp og ned fra fortau, mens andre må ha støtte i omgivelse for å kompensere for dårlig syn, hørsel eller kognitive funksjonsnedsettelser. Med «Aldersvennlig by» tar vi dette ett hakk videre. Det er fremdeles mye som gjenstår når det gjelder universell utforming av omgivelsene, men nå utvider vi arbeidet til også å gjelde annen type tilrettelegging for mer aktivitet og samfunnsdeltakelse, sier Ness, og forklarer: – Her snakker vi om møteplasser der ulike grupper mennesker kan møtes, apper for felles aktivitet og deling av tjenester, offentlig transport som gjør det mulig å komme

seg rundt, og boligbygg der unge og eldre kan bo i fellesskap og dra nytte av hverandre. Ifølge Ness er det særlig Oslo og Trondheim som har utmerket seg i dette arbeidet, i og med at disse byene er kommet med på FNs liste for aldersvennlige byer. Men flere kommuner har opprettet egne stillinger som har universell utforming og dermed aldersvennlighet som et satsingsområde. – Men vi ser dessverre at dette i mange kommuner fortsatt er en oppgave som kommer i tillegg til de øvrige oppgavene som allerede utføres av ergoterapeuter. Vår utfordring som ergoterapeuter og forbund er å synliggjøre gevinsten ved å satse på universelle tiltak, både for å forebygge skader og å øke aktivitet og deltakelse, understreker forbundslederen. – Ta eksempelvis teknisk etat i en kommune. De strør når det er glatt. Men det er jo da viktig å vite hvor de skal prioritere å strø. Som for eksempel veiene inn mot dagligvarebutikken, apoteket eller biblioteket. Eller å sette opp en benk langs veien, slik at de som trenger det kan hvile underveis. Dette er enkle tiltak som gir så mye for så mange, legger han entusiastisk til.

FAKTA:

Oslos seks hovedsatsingsområder i arbeidet for å bli en aldersvennlig by:

En aldersvennlig by er et inkluderende og tilgjengelig urbant miljø som fremmer aktiv og sunn aldring. Den nye eldregenerasjonen har bedre utdanning, helse, boforhold og økonomi enn tidligere generasjoner. For at de skal kunne utnytte sine ressurser og ha mulighet til å leve selvstendige og aktive liv, vil byrådet gjøre Oslo til en aldersvennlig by. Dette innebærer tiltak som gir de eldre hverdagsmestring og god livskvalitet.

• Bolig • Helse- og omsorgstjenester • Kommunikasjon og medvirkning • Samfunnsdeltagelse • Transport • Utendørsområder og fysisk aktivitet

17


i front I Aktuelt

Rekordlang sykepleierstreik:

En KOLLISJON mellom to

TARIFF-KULTURER AKTUELT

– Kreftforeningen og Anne Lise Ryel er overhodet ikke villig til å komme oss i møte, sier en oppgitt forbundsleder Eli Gunhild By i Norsk Sykepleierforbund. – En typisk kollisjon mellom to helt ulike tariffkulturer, sier Fafo-forsker Kristine Nergaard.

for sykepleiere defineres. NHO er den største aktøren på arbeidsgiversiden i privat sektor, men de 34 medlemmene våre i Kreftforeningen skal ikke ha dårligere vilkår enn våre 110 000 øvrige medlemmer, sier Eli Gunhild By. Det støttes av Fafo-forsker og selverklært «tariff-nerd» Kristine Nergaard. – Det blir en utfordring når alle dine tariff-forventninger kommer fra offentlig sektor. NHO har funksjonæravtaler som er tomme på toppen og bedriftsavtaler uten streikerett. Dette blir en utfordring for forbund som ønsker å ha lønn og andre betingelser inn i den sentrale tariffavtalen, og da gjerne de betingelsene man hadde i sin opprinnelige tariffavtale. Denne konflikten er ikke unik, og vi kommer til å se flere konflikter som dreier seg om hvordan ivareta forventinger fra HUK-området (helse, utdanning, kultur og frivillighet) i Virke eller offentlig sektor i overgangen til NHO, sier hun.

TEKST: NORA SØRENSEN FOTO: NORSK SYKEPLEIERFORBUND

27 sykepleiere er tatt ut i streik i Kreftforeningen, etter at foreningen byttet arbeidsgiverorganisasjon fra Virke til NHO Abelia. Dårligere vilkår på flere punkter i tariffavtalen og manglende streikerett gjorde at Norsk Sykepleierforbund (NSF) så det som umulig å skrive under den nye avtalen. Streiken har nå vart i rekordlange tre måneder. – Arbeidsgivere skifter oftere og oftere arbeidsgiverorganisasjon for å spare penger. Lønns- og arbeidsforhold blir dårligere skritt for skritt. Derfor er denne streiken så prinsipielt viktig, sier By. – Er denne streiken en illustrasjon på at NSF er en liten aktør i NHO-systemet? – Den er en illustrasjon på at de fleste medlemmene våre er i offentlig sektor. Det er der lønns- og arbeidsvilkårene 18


«Både Sykepleierforbundet og Abelia har muskler til å holde streiken gående. Spørsmålet er når det blir ordentlig vanskelig for Kreftforeningen.» KRISTINE NERGAARD , FAFO-FORSKER

Sykepleierforbundet har fått støtte fra fagforbund og organisasjoner som til sammen representerer 1,1 millioner medlemmer. Den 10. august var det en støttemarkering foran Stortinget.

holde streiken gående. Spørsmålet er når det blir ordentlig vanskelig for Kreftforeningen. Jeg vil tror at medlemmene deres etterspør den type rådgivningstjeneste som sykepleierne deres gir, og det gir tapt anseelse å være i konflikt så lenge.

Unio-leder Ragnhild Lied la i sin appell vekt på at streiken handler om å gi en tydelig melding til arbeidsgivere som spekulerer i en konkurranse om billige tariffavtaler. – Sykepleierne i Kreftforeningen streiker for flere enn seg selv. En avtale uten minstelønnssatser og som kan sies opp med en måneds varsel uten streikerett, er uten tvil en dårligere ordning enn de hadde. Et klart løftebrudd, sier Unio-lederen.

Hvordan skal streiken ende? – Det er nok et ønske fra begge sider om å komme fram til en enighet, men den enigheten må være utforma slik at det ikke utfordrer basiselementene i NHOs tariffpolitikk, For eksempel er det ufravikelig at NHO ikke vil ha pensjon inn i de sentrale tariffavtalene. Det vil nok være viktig at et eventuelt kompromiss ikke utformes slik at det fører til krav om nye typer tariffavtaler for frivillige organisasjoner i NHO-området, sier Kristine Nergaard.

Nergaard mener at den som taper mest på streiken, er Kreftforeningen. – Både Sykepleierforbundet og Abelia har muskler til å 19


FAGFORENINGSPROFILEN

NAVN: Margunn Haugland FORBUND: Bibliotekarforbundet ALDER: 42 år TILLITSVALGT SIDEN: år 2000

Har ingen favorittbok TEKST: NORA SØRENSEN FOTO: UNIO

– Hvorfor ble du tillitsvalgt? – Jeg har alltid hatt en rettferdighetssans i meg, og begynte med fagforeningsarbeid allerede året etter at jeg ble ansatt som bibliotekar. Det nytter ikke bare å sitte og snakke, man må gjøre en jobb for å kunne påvirke. – Hva var din første oppgave som du husker som tillitsvalgt? – Det var deltakelse på jobbintervju og lønnsforhandlinger. Det er det en gjør mest som lokal tillitsvalgt. Jeg husker jeg følte et enormt ansvar når jeg skulle være med på å bestemme hvem som skulle bli en ny kollega. – Du har ledet Bibliotekarforbundet ut av YS og inn i Unio. Hvorfor ville dere skifte hovedorganisasjon? – Vi ønsket å være i den hovedorganisasjonen der de fleste høyskoleutdannede er. Vi har jo tenkt på dette noen år, og nå var det på tide å bytte til den hovedorganisasjonen som er mest naturlig for oss å være i. – Var det vanskelig å forlate YS? – Vi hadde gode år i YS, men vi ønsket å være sammen med de som er mest lik oss. Vi er blitt tatt godt imot i

Unio. Det er relevante diskusjoner i Unio som også opptar bibliotekarene. – Hvordan kobler du best av? – Det blir jo med en god bok da! Men jeg må jo si at etter en travel uke i Oslo er det godt å sitte på båten over til øya der jeg bor – på Sandøya i Porsgrunn. – Hvilken bok har betydd mye for deg? – Kanskje de jeg leste i ungdomstiden? Den boka som betyr mest for meg er den boka jeg til enhver tid leser – hvis den er god, selvsagt. Generelt kan jeg si at jeg sluker krim og historiske romaner. – Hva er Unios viktigste sak framover? – Det er å kjempe for å beholde opparbeidede rettigheter. Jeg er opptatt av det kollektive, organiserte arbeidslivet. Vi må jobbe for at flere organiserer seg.

– Hva gjør du i hverdagen for å redde klimaet?

– I tillegg til søppelsortering og slikt som alle gjør, så vil jeg si at jeg ikke kjøper så mange nye ting. Heller ikke bøker. Da låner jeg heller bøker på biblioteket, enten fysisk eller via eBokBib-appen. Da kan jeg lese boka på mobilen. – Hvilke TV-serier følger du med på? – Orange Is The New Black! Der er det gode karakterer og fantastiske skuespillere. – Du går av på landsmøtet i slutten av november. Hva skal du gjøre da? – Da skal jeg være bibliotekar på skolebiblioteket på Skien videregående skole.

Profile for 07 Media Sør AS

I front 4/2017  

Et magasin fra Unio

I front 4/2017  

Et magasin fra Unio

Profile for osigraf