Nordnorsk julesalme

sammen rett som det er mens Lauritz legger ut om alt han har opplevd og alt han har sett. Er det rart kjøkkenet blir lite når så mye av verden skal inn i det? Men også denne dagen tar slutt, og i morgen er det en ny dag med gammelt arbeid for dem alle.

Seinere, kanskje noen år seinere, sitter Lauritz på kaia sammen med kameraten og ser ut over fjorden og mot Kiby, en liten husklynge på Varangerhalvøya, på veien mot Vadsø. Kameraten tygger skrå og Lauritz bretter opp skjorteermene og de skal ingen ting, de sitter bare på kaia og spekulerer og drømmer og nyter sommeren som kanskje er over allerede i morgen.

– Til Kiby e det nu bare et høn-skræv, sier kameraten og glis­er, og lar ordene henge over bryggekanten til Lauritz får bestemt seg eller kanskje han ikke bestemmer seg, men bare lar det stå til og hopper ned i prammen uten å si et ord. Kameraten flirer og gjør honnør med hånda til lua mens Lauritz løsner fortøyningen, skyver fra, setter føttene mot spantene og fossror mot Kiby i den skjære sommerkvelden.

Snart trekker han båten over de glatte, runde fjæresteinene nedenfor Eleseussen-huset. Over flomålet trekker han den. Det er kanskje ikke nødvendig, men man skal være på den sikre siden. En mannlaus båt på fjorden er et dårlig tegn og en skam for den som har gjort seg båtlaus i uvetta. Ute er det ingen å se og heller ikke en lyd å høre, men døra står åpen og da er det nok noen hjemme.

Lauritz henger lua på en årepinne og vasker av seg ­ansiktssvetten med det kalde sjøvannet. Når det er gjort, drar han kammen opp fra bukselomma, trekker den gjennom håret, putter den tilbake, retter litt på skjorta og setter lua på plass. Kanskje står det noen bak vinduet der oppe og ser at han kommer. Den lille gressbakken opp mot huset er så skimrende grønn at det rent svir i øynene, men mange skrittene er det ikke. Så står han der plutselig, på trammen utenfor, og kjenner lukta fra det solvarme treverket og hjertet som dunker så rart at det suser i ørene.

25