Hamsunkokeboka

Om

sild , småstein og sult

“Jeg begyndte å føle en skammelig appetit igjen, en indre glupende matlyst som det stadig blev værre og værre med.”

Det er, når sant skal sies, ikke alltid man kan stole blindt på

og telegram fra inn- og utland i anledning femtiårsdagen 4. august, skriver han brev Hamsuns uttalelser, verken som romanfor- til sin gode venn, bokhandleren og forfatfatter eller brevskriver. 25. november 1898 teren Wentzel Hagelstam i Helsingfors: Tak skriver den da 39 år gamle Hamsun brev til for venlig Ihukommelse av min forbandede Georg Brandes:49 Jeg er nu 38 Aar, har skre- Fødselsdag... Naar blir du femti? Jeg var vet i 10 Aar og udgivet 11 Bøger, men sidder forresten 51.51 Er det mannlig forfengelighet i denne Dag og tvivler paa, om det nytter eller uvitenhet som gjør at han halve livet mig at fortsætte.50 17. august 1910, knapt utgir seg for å være ett år yngre enn han to uker etter at han har mottatt hyllestbrev egentlig er?

– 29 –

Hva sult og nøysomhet angår, så er det imidlertid ingen tvil om at han visste hva han snakket om. Maten i hans egen barndom og oppvekst besto nok ofte av sild og flatbrød, men selv det måtte det spares på. Sild var mat for både mennesker og dyr, og mange ganger ensbetydende med skillet mellom liv og død. På den annen side, når store sildesteng hendte, betydde det penger og velstand for både familier og små og store samfunn. Det er altså flere årsaker til at motivet, som sildestimene selv, stadig dukker opp i ­romanene. I et usentimentalt barndomsminne fra fattige tider på Hamarøy henter Knut og broren Hans

mat, uten lov, for å kunne gi til omstreifende hunder: Nu var det bare to ting vi kunde få fat på i sjåen, det var flatbrød og sild. Og ikke engang dette kunde vi ta noget videre av uten at det blev savnet; men vi hadde en underlig mor som ofte vendte om igjen og lot som om hun hadde glemt noget når hun kom på os i sjåen. Og flatbrød og sild spiste vi selv mangen hemmelig gang utenfor måltiderne og med flatbrød og sild reddet vi mer enn en langveisfarende hund.52

– 30 –

Sild med G u dh j e m s dy p p e

S i l d g ry n s u p p e 1 dl byggryn 1 ½ l vann 1 bein (f.eks. fra fenalår) 2 skiver kålrot, i terninger 3 gulrøtter, i terninger 1 løk, hakket 6 poteter, i terninger (gjerne Gulløye) 8 renskårne spekesildfileter, i biter

8 ferske sildefileter, uten skinn og bein 1 dl griljermel 1 egg 2 ss smør til steking salt og pepper Gudhjemsdyppe 1 løk, finhakket 50 g bacon, finhakket 2 dl matfløte Slik gjør du Pisk sammen egget, og vend sildefiletene i dette, deretter i griljermelet.

Stek filetene i smør ved god varme. Dryss over salt og grovkvernet pepper. Ta silde­ filetene av pannen, men hold dem varme.

Stek løk og bacon i samme panne til løken er myk. Tilsett fløten og kok opp.

Server sausen til de stekte sildefiletene sammen med kokte poteter og grønnsaker etter valg.

Slik gjør du Grynene og beinet kokes sammen i cirka 2 timer. Ta ut beinet. Tilsett grønnsakene, og la koke i 8–10 minutter før potetene tilsettes.

Kok til alt er mørt. Tilsett sildebitene, og la trekke i noen minutter.

Server i dyp tallerken med flatbrød til.

– 31 –

V i ta ka k e r

53

rogn og melke av 6 store sild 3 poteter, kokte 1 dl tørket brød, malt ca. 1 ts salt ca. ¼ ts pepper og/eller muskatblomme, etter smak 2 ss olje 2 ss smør

R a b a r b r ag r ø t 600 g rabarbra 6 dl vann 180 g sukker 35 g potetmel

Slik gjør du Rens rabarbraen, og del den i fire cm lange biter som kokes til de er møre. Tilsett sukker.

Lag jevning av potetmel og vann ved å riste Slik gjør du melet ut i vannet i et glass med skrulokk.

Mal sildemelke, silderogn og poteter, eller Tilsett under omrøring. Kok så vidt opp.

Ha grøten i en skål, og avkjøl. kjør det sammen i en foodprosessor.

Bland inn malt tørket brød, salt og krydder. Server grøten lunken med fløtemelk.

Stek kakene i en blanding av olje og smør.

Stek først en prøvekake, og smak om det er nok salt og krydder.

– 32 –

Litterært sett slipper Hamsun aldri taket i nøysomheten som motiv. I novellen Et livsfragment (1884) har den rike og unge fortelleren Harald Storm fått beskjed om at han er alvorlig syk og ikke har lenge igjen.54 Og selv om det er latterlig å klamre seg til den bitre satire som man kalder liv,55 så synes han også at livet er urettferdig. Han har jo en tid forsøkt å bote sin sykdom, som skyldes et hardt liv i fest og overflod, gjennom kroppsarbeide ved en kornmølle. Arbeidet gjør ham godt, han kommer seg, men best som det er, brenner møllen opp. Harald Storm kan ikke forstå dette på annen måte enn at han ikke slipper unna dødsdommen. Kur får være kur, han tar avsted til Wien og det glade liv med bløte dyner, røkelse og middager ... havde jeg ikke nu i to år sovet på halm og levet på bygsuppe og hårdt kokjød?56

I Segelfoss by (1915) er det den sympatisk fordrukne, cellospillende telegrafist Bårdsen som representerer den samme nøysomheten.

Handelsreisende Didriksen har ankommet Segelfoss, med sitt eget dampskip. Hovedsakelig reiser han rundt for å furnere Theodor på Bua og andre lokale handelsmenn med all verdens behøvelige unødvendigheter, men han fører også med seg både fest og morskap til, ikke minst, byens unge damer. Bårdsen, som i tillegg til de før nevnte kvaliteter er både kultivert og kulturell, inviteres om bord: Ja herrerne kjender hverandre. Hvad skal jeg få by til en begyndelse?

Bårdsen er litt desorienteret, han kom utefra hvor det endnu var lyst og ned i den lille dunkle salon. Han skimtet flasker og glas på bordet, men svarte: Litt lys.

– 33 –

Hr. Didriksen ringte. Lys, det har De ret i, haha, træffende bemærket. Lys! skrek han til kokken som kom i døren. Og værten var god nok og elskværdig nok mot den luvslitte gjæst.57 I Hamsuns siste roman, Ringen sluttet (1936), settes et pessimistisk punktum for forfatterens mangeårige kritikk av det moderne samfunnet.

Her møter vi den hjemvendte sjømann Abel Brodersen, som mest av alt er opptatt av å bli ingenting. Så lenge han kan betale for seg, er han godt likt på Sjømannshjemmet, for han klaget ikke på dårlig kaffe eller blåsur melk.

Var høflig og takket.58 Abel er beskrevet som Sult-helten på vrangen, og hans likegyldighet forklart med at Livet er meningsløst, derfor kan alt være det samme.59 Men riktig så enkel er vel heller ikke Abel Brodersen. Han har avgjort ikke sunket hen i en beksvart likegyldighet, han har for lenge siden gjort sitt valg. Se bare hvordan han beskriver seg selv: Aldeles riktig, jeg følger ikke mønstret. Jeg er tilfreds med ett mål mat om dagen, siden slikker jeg solskinn.

Hvorfor skal vi bli noget?60 Fortelleren i romanen forklarer Abel på denne måten: Han klaget ikke, det var ikke så meget likere med de andre end med ham, de hadde mere å leve av, men han hadde evnen til å undvære.

Han hadde ret. Efterdi han hadde evnen til å undvære.61 Evnen til å unnvære er et dominerende og gjennomgående karaktertrekk hos hovedpersonen i Sult (1890), Hamsuns gjennombrudd som forfatter. Han er på moderneste vis en – 34 –

sammensatt figur. Det er ekkoet av Harald Storm vi hører når Sult-fortelleren forklarer Og hadde jeg ikke levet som en gnier, spist brød og mælk når jeg hadde meget, brød når jeg hadde lite og sultet når jeg ingenting hadde?62 Nøysomheten tøyer han til, og forbi, stadig nye grenser. Han tygger treflis, høvelspon, appelsinskall, kjøttbein – og småstein, det stofflig motsatte av Bårdsens lys: Jeg hadde fundet mig en liten sten som jeg pusset av og stak i munden for å ha noget å gumle på; ellers rørte jeg mig ikke og flyttet ikke engang øinene.63 Men fortelleren i Sult har avgjort ikke Abel Brodersens flegmatiske ro, det skal innrømmes. I takt med det eskalerende forfallet han gjennomlever, veksler han fra å protestere i sitt stille sinn mot Guds vedholdende plagerier64 via en nesten Kristus-aktig bønn om hjelp: Herre, min Gud og Fader! ropte jeg i smærte, og jeg gjentok dette rop mange ganger i træk uten å si mere,65 til å knytte hendene og skjelle ut Gud: Og jeg nikker rasende med sammenbitte tænder op mot skyerne: Du er fan ta mig en noksagt!66 Og det blir verre. Desperat av sult tigger han et kjøttbein, svelger de små k ­ jøttrevlene ned med makt, men de kommer opp. Full av hat og i blindt raseri over at han ikke engang får beholde disse kjøttsmulene, kaster han beinet fra seg, roper og truer voldsomt op mot himlen, skriker Guds navn hæst og indætt og krummer mine fingre som klør.…67

Klokken var tre. Sulten begyndte å bli noget slem, jeg var mat og gik og kastet op litt hist og her i smug. Jeg svinget ned til Dampkjøkkenet, læste tavlen og trak opsigtsvækkende på akslerne, som om sprængt kjøt og flæsk ikke var mat for mig; derfra kom jeg ned på Jernbanetorvet.68 Han har lært en viktig uttrykksmåte for storbyen, den er styrt av blikket og preget av distanse og rollespill. Man iakttar, man stiller seg i positur, man blir observert. Eller omvendt. I oppfølgeren til Sult, Mysterier (1892), ironiserer Nagel over dette stadige spillet som foregår på Grand kafé:

Jo. Grand var det famose sted inden byen Fortelleren har forlatt en fortid på landsbygda, hvor alt stort satte møte. Der sat verdens og i byen jager han hvileløst fra sted til sted: største malere, verdens håpefuldeste ungdom, – 35 –

­verdens fashionableste damer, verdens flinkeste redaktører og verdens største diktere! Hehe, der sat de og pustet sig op for hverandre – den ene sjœleglad over å bli påskjønnet av den andre. Jeg har set hvermand sitte der og fryde sig over at andre hvermœnd iagttok ham.69

ler i bluse og skjorteærmer, arbeidsfolk og gatesjauere som stak ned i kjælderen for å få sig en varm kop kaffe eller en blodklub med smør og myseost på. Undertiden blev de ubehagelige og gav værtinden onde ord fordi vaflerne var for gamle eller æggene for små. 70

I en senere versjon av novellen På tourné, i novellesamlingen Kratskog (1903), fremstilles klientellet i byens serveringskjellere, den bokstavelige og miljømessige underklasse, som kroppslig og verbalt påtrengende:

Det nærmeste Kristiania kan oppvise av idyll i Sult, er når håndverkerne inntar sin middagsmat utendørs og i dagslys, over jord, så å si:

Jeg går atter op i byen, den samme vei jeg var kommet, passerer igjen snedkerne som nu sat De folk som søkte dette sted var sultne djæv- med sine blikspand mellem knærne og spiste – 36 –

sin gode varme Dampkjøkkenmiddag, kommer forbi bakerbutikken hvor brødet endnu ligger på sin plass, og når endelig Bernt Ankers gate halvdød av utmattelse.71 Sult er langt på vei og på mere enn én måte en selvbiografisk roman. Seinsommeren 1886 forlater Hamsun Kristiania, og setter kursen for Amerika – for andre gang i sitt liv.

20. september skriver han brev fra Chicago.

Det er varmt: Vi gaar næsten nøgne, d.v.s. paa Overkroppen en Skjorte, paa Under – Ditto en Bukse. Han er kortklipt: paa amerikansk, dvs. lige ind til Skindet foran og bag.72 Og sist, men absolutt ikke minst, det er en mett jernbanearbeider som ser tilbake på det han forlot, og forklarer at

danske tidsskriftet Ny jord. En uke tidligere hadde han sendt noen linjer til sin forlegger, bokhandler Philipsen, og forklart at dette stykket, og de stykkene han nå arbeider på, skal ... skildre Nuancer af Sult, et sultende Menneskes skiftende Sindsbevægelser.75 Sult kom ut i bokform 5. juni 1890, men ble ingen umiddelbar suksess hjemme. Hamsun forklarer i et brev til Kristoffer Janson at Det er ikke en roman med giftermaal og landture og bal hos grossereren, slikt noget kan jeg ikke med. Hvad der interesserer mig er min smule sjæls uendelige bevægelighet, det sære eiendommelige sindsliv, nervernes mysterier i en utsultet krop.76

I ”Synd” vilde jeg vise, at Tyveri under visse Mottakelsen i utlandet var noe bedre. AlBetingelser, Tyveri af Trang ikke var Synd; i lerede i juli samme år kan han fortelle at det andet, at Løgn ikke var Brøde, men Talent. det er kommet henvendelser fra Berlin, fra Hvad? det er radikalt? Nu ja, jeg var drevet Wien, fra Poznań, Böhmen og England om til det yderste i Kristiania.73 oversetting: Saa den læses Gudskelov lidt alligevel – trods Brødrene Brandes og vor egen Denne gangen blir han i Amerika i nesten Pascha Bjørnson.77 Danske Georg Brandes, to år, så kommer han hjem, og reiser til Kø- Nordens ledende litteraturkritiker, anmeldte benhavn. Herfra skriver han førjulsvinteren den aldri. Han syntes romanen var monoton, 1888 til en av sine mange velgjørere, grosserer og for Georgs bror og kritikerkollega, Edvard Johan Sørensen, for å takke for pengehjelp: Brandes, faar jeg herefter skrive fornuftige Husholdningsromaner,78 kommenterer en ... jeg havde pantsat alt, jeg ejed, jeg spiste heller avmålt forfatter. ikke i fire Døgn i Træk, jeg sad her og tygged paa Fyrstikstumper. Og i Kristiania har det Tross at Sult fikk en blandet mottakelse, så er ogsaa været rent slemt stundom.74 det i dag knapt noen norsk roman som kan kjennes igjen på åpningslinjene av så mange Brevet til grossereren er datert 8.desember, som nettopp den: kort etter at et stykke av Sult ble trykket i det – 37 –

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den.…79 I noen korte og egentlig begivenhetsløse måneder … i et saa kort tidsrom foregaar vel ikke ofte mer, end hvad jeg har beskrevet;80 følger vi en ung manns magrende strev for å bli forfatter. Mere eller mindre underernært endrer jeg-fortelleren seg fra å være et ualminnelig anstendig menneske, i egne øyne et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om,81 til gladelig å kunne stjele både en fattig enkes eneste øre og en skolepikes sparepenger, om han fant dem på gaten. Villig vekk utgir han seg for å være andre enn den han er, samtidig som

et oppkomme av fantastiske løgner sitter såpeglatt løst hos ham. Og oppe i himlen sat Gud og holdt et våkent øie med mig og påså at min undergang foregikk efter alle kunstens regler, jævnt og langsomt, uten brudd i takten.82 Vi får ikke vite navnet hans – han er ingen – men en ingen som vil bli noen. Han er det moderne menneske, som bare kan få bekreftet sin identitet gjennom å tilhøre en gruppe, men som blir synlig som individ bare ved å markere avstand fra gruppen. Han går ut og inn av ulike roller og identiteter, han er et ”revolterende” Individ, der ”ikke kan føle éns” med alle.83

– 38 –

At Sult skal handle om mat og for lite mat uttales ikke bare i tittelen, men slås fast allerede på første side av romanen. Veggene i jeg-fortellerens losji er tapetsert med gamle nummer av Morgenbladet, og når han ligger i sengen om morgenen stopper blikket hans ved et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.84 Etter hvert som dagslyset slipper til i rommet, kan han også skjelne en grinende annonse om liksvøp, tilhøire i porten.85 Fortelleren pendler mellom ytterligheter, mellom overflod og undergang, som individ, som forfatter, som mann. Drømmekvinnen er den syndig søte Ylajali, med et blikk som et forførende kyss og en stemme som jog som en stråle av vin like ind i hjærtet.86 Underlig nok tiltrekkes også Ylajali av den vesteløse fortelleren med blankslitte bukseknær og problematisk håravfall.

Romanen er organisert rundt fire sultperioder, og mat eller midler til å skaffe mat strukturerer fortellingen ganske stramt. Hvert stykke slutter når en periode med sult opphører eller kan opphøre. Når hver periode er på sitt verste, synes selv tiøres brød i butikkvinduet forunderlig store, innbilt karbonadelukt må luftes ut, fortelleren klager høylytt på lukten fra kakekonens bord, og han ekles av at en middagshandlende kones blikk er fullt av pølse. En liten, gammel mann og matpakken hans på en benk i parken fanger nysgjerrigheten hans, de gamle fingrer som så ut som ti rynkede klør klemte motbydelig om de fete smørogbrød, jeg følte kvalme og gik ham forbi uten å tiltale ham.87

Dette motivet dukker opp igjen noen år senere, i Nordlands-romanen Benoni (1908), i en nådeløs utlevering av gamlingene Fredrik Mensa og Mons. De er døve, spiser sløvt, og den ene er like så utdød på forstanden som den andre, men de deltar like fullt i Macks årlige juleselskap på Sirilund. De er som to døde fra gravene, deres fingrer har fått makkens sagte bevægelser … Et stykke brød stikkes i hans hånd, makkene omklamrer brødet og beholder det.88 I Sult inntar brød en særskilt plass. Det betraktes, det omfavnes, det stjeles, det tigges, det tygges. Brød er mat fortelleren tåler, og perfekt spise til ensomme måltider i stille ro: Et stykke ost og et franskbrød! sa jeg og slængte min halvkrone på disken.

Ost og brød for alt sammen? spurte konen ironisk uten å se på mig.

For hele femti øre ja, svarte jeg uforstyrret. ... Jeg fandt mig en bænk for mig selv og begyndte å gnage grådig av min niste. Det gjorde mig godt; det var længe siden jeg hadde fåt et så rundelig måltid og jeg følte litt efter den samme ro i mig som efter en lang gråt.89

– 39 –

– 40 –

Rugbrød

S k j æ rg å r d s b rø d

1 l fingervarmt vann 150 g gjær 1 ss salt 2 l fint rugmel 1 l fint hvetemel 1 l grahamsmel ½ dl havregrynsgrøt

5 dl surmelk 50 g gjær 2 ts pomeransskall 1 ts fennikel 1 ts anis 1 ts salt 1 dl sirup 5 dl rugmel 10 dl fin, sammalt hvete Til pensling: sirup og vann

Slik gjør du Rør ut gjær og salt i vannet. Tilsett resten av ingrediensene, rør om og la deigen heve seg i cirka 15–20 minutter.

Kna deigen. Ta ut passelige deigemner, og trill runde boller som du kjevler eller trykker ut til flate kaker, cirka 20 cm i diameter.

Lag hull i midten av hver kake. Bruk gjerne rikelig med mel når du baker ut rugbrød. Det gir bedre smak.

La brødene heves i cirka 15 minutter før du steker dem. Beregn cirka 3–4 minutter steketid i stenovn, i varmluftsovn 15–20 minutter ved 175 °C, i vanlig stekeovn i cirka 20 minutter ved 200 °C.

Slik gjør du Knus krydderne. Lunk surmelken. Tilsett gjær, krydder og sirup. Tilsett melet, og arbeid deigen godt sammen.

Bak ut to runde brød, og sett dem til heving, før de stekes i cirka 45 minutter ved 200 °C. Pensle brødene med sirupsblandingen etter at de er tatt ut av ovnen, mens de ennå er varme.

– 41 –

Brød utklasser det meste, mange ganger, også senere i forfatterskapet. I Børn av tiden (1913) leker overklassegutten Willatz og fattiggutten Julius sammen. Leken må avbrytes, Julius vil hjem for å spise, mens Willatz har helt glemt bort at hos ham står middagen på bordet. Han velger derfor å utsette eventuelle ubehageligheter ved å følge med Julius hjem, og venter mens Julius spiser sin sild og potet. Dessverre rekker ikke maten til dem begge. Mor til Julius beklager, og byr Willatz en stompbrødskive. Det blir det beste smørbrød Willatz noensinne har smakt, … karve i stompen og knust kandis på var en hittil ukjendt delikatesse for ham, han vilde

be sin mor om å indføre den hjemme.90 Men tross brødets uovertrufne kvaliteter, når sulten tar aldeles overhånd, fantaserer vår Sult-forteller om at brødet blir til biff: … jeg så et bræt på bordet fuldt av svære smørogbrød, det skiftet utseende, det blev til en bif, en forførende bif, en snehvit serviet, brød i masse, sølvgaffel.91 Ved en tilfeldighet får han en gang, uten å ha betalt, blanke, fete penger92 tilbake på en annen kundes femkrone. Han stikker pengene i lommen og går til en matkjeller, hvor han finner en plass rett innenfor døren

– 42 –

og bestiller – selvfølgelig – biff. Mens han venter på maten, har han tid til å begrunne sin forbrytelse: Min første egentlige uærlighet var begåt, mit første tyveri, mot hvilket alle mine tidligere streker var for intet å regne; mit første lille, store fald… Godt og vel! Det var intet å gjøre ved det.93 nøkkelost som setter ham ut av spill, i et Biffen kommer på bordet, og han sluker store angivelig feilaktig regnestykke. Vertinnen, stykker av den, uten å tygge, rev i kjøttet som som har holdt ham i live med smørbrød en menneskeæter.94 Men måltidet må avbrytes, både morgen og kveld, og i tillegg latt ham kroppen sier stopp. Han blir anbefalt melk, bo på kreditt, ber om hjelp med å finne feilen kokt melk, som en slags førstehjelp, og drik- i en regning hun har fått. Han finner ingen ker glupsk hver dråpe. feil, stirrer bare dumt ned på nøkkelosten i regnskapet og står bom fast, det var som om Ikke klarer han å holde på maten, og en ille noget knak i min pande.98 Vertinnen kan ikke tilredt samvittighet, oppmuntret av utsiktene skjule sin skuffelse, verken over regningen eltil fremtidige treff med Ylajali, driver ham ler leieboerens mangelfulle evner til å regne til å kvitte seg med resten av pengene. Med med nøkkelost i mark og lodd. Han må ut. myntene i beredskap oppsøker han kakekonen ved Elefantapoteket, og uten et ord klasker Fortellerens kunstneriske nederlag er dermed han pengene i hånden hennes og går derfra. et faktum, likså vel det nederlag han har lidd i Såre fornøyd med seg selv ser han utover det sin kjærlighet til Ylajali. Han tvinger seg derfor myldrende torv, gjør mig bare det efter!95 sporenstreks og desperat på som mannskap på barken Copégoro. Tilsynelatende gir han Neste tirsdag aften møtes Yalajali og han igjen. opp drømmen om å bli forfatter, i bytte mot Hun inviterer ham opp til seg, men innendørs arbeid på båt. Om bord er det ikke plass til og på tomannshånd begår fortelleren en fatal verken rollespill eller utagerende oppførsel, der feil: Han legger vekk sitt evinnelige rollespill. gjelder kommandolinjer, innretting, rutiner – Ærligheten hans viser seg effektivt å kvele det og regelmessige måltider. Om bord blir han som kunne blitt starten på et forhold, og han igjen en ingen, én i mengden. Men romanen går fra henne. Og hun stod igjen derinde.96 forteller også en annen historie: Fortelleren ble i sannhet noen, han ble forfatter.

Noen uker senere blir han kastet ut fra rommet sitt. Ironisk nok er det knapt 700 gram97 – 43 –

Utdrag

fra

Hanna Winsnes:

86. Nøgel-Ost Denne laves af nysiet Melk; er et Maal for lidet, og man ikke kan faae tilbyttet sig mere, saa kan man tage det foregaaende med Fløden paa, og røre den vel med deri. Mindre end 40 til 50 Potter kan ikke nytte at yste. Forresten behandles denne Ost som den forrige, undtagen at man istedet for simpel Karve kjøber Spidskummen paa Apotheket, og strøer temmelig meget i deraf tilligemed fiint Salt og knuste Nelliker. Det er vist for at forhindre Revner, at Hollænderne male deres Ost udenpaa; men da dette er en egen Sort Maling, som jeg ikke kjender, saa kan jeg kun tilraadee at vende dem ofte, smøre dem med Fløde, naar man seer en lille Revne, og vaske dem med Briskelaag, hvis de mugne. Jeg har havt Ost af denne Slags, der efter 1½ Aars Forløb ere blevne antagne som hollandske Nøgeloste.

– 44 –