Stressnivået stiger ustoppelig til værs når vi er nødt til å ta OPG`en 3 ganger, før vi faktisk gjør det rett. De berømte utbruddene ”–Oi!!” og ”–E det dær normalt?!” er nok verken beroligende eller ideelt for en pasient å høre. Heldigvis lærer vi av våre feil underveis som feiltrinnene gjøres, og ja vi er jo tross alt bare studenter. Noe jeg har erfart er at det lønner seg å sjekke navnet til pasienten som sitter på venterommet og skal motta 4 stk Amoxicillin FØR du faktisk gir dette til pasienten. Dermed slipper personer som skal til en vanlig undersøkelse, å få en stor dose penicillin i forkant, som de absolutt ikke hadde behov for. Når operasjonene pågår og dagene går i ett, starter den store planleggingen. Vi er nødt til å passe på at alt utstyr er vasket og klart til neste operasjon. Vi har alle erfart hvordan det er å henge etter: Du har 14 ulike oppgaver som må gjøres på en gang, og klokken stresser deg like
mye som når du spør lærere om hjelp og de svarer med et spørsmål tilbake.
takk” mens den flotte ”hamster looken” inntar ansiktet sakte, men sikkert.
Festen er ordentlig i gang når Seong spør etter en overkjeve visdomstann-tang (og vi i utgangspunktet er forsinket) og du henter 8 ulike premolartenger som like overraskende, er av feil type. Like troverdig er det hver gang du finner rett tang og unnskylder deg med at du hørte molar underkjeve. Å, er ikke visdomstenner premolar? Jaja, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves?
Etter lunsj går som regel dagen veldig fort, men selvfølgelig, ingen en regel uten unntak. Vi vasker, pakker, tar telefoner, ler, autoklaverer, smiler, gjør feil, lærer masse, spør dumme spørsmål, ser på OPG- bildene, nikker (later som det er veldig forståelig) og assisterer etter beste evne. Timene flyr og plutselig er siste pasient for dagen sendt ut døra.
Når uret viser 12.30 og vi er klar for lunsj, må vi som regel ty til litt kroppspleie. Som regel starter vi med en felles avspenningsøvelse etter å ha donert bort handa vår til en meget nervøs pasient, som medførte tidvis stopp av blodtilførselen. Men det er viktig å poengtere at den gode følelsen som melder seg når pasienten er over gjennomsnittet fornøyd med både inngrepet og behandlingen, lett danker ut opplevelsen av å nesten måtte amputere hånden. Og vi blir like takknemlig hver gang en utslitt pasient får stotret fram ”-Tushhhhen
9
Vi er veldig takknemlig for å ha denne jobben og det gir oss masse nyttig erfaring. - Både med tanke på motivasjonen og den erfaringen vi får. Som Bjørnar Rørstrand sier; vi har et gjensidig forhold der dere studenter er veldig glade for å være her, samtidig som vi er veldig fornøyde med å ha dere her hos oss. Altså med andre ord en vinn-vinn situasjon!