Nr 3 Bønnenytt 2010

Nr 3 2010

Fra min penn: Kjære W2W damer!

Nå er sommeren kommet til Norge, hvor vi lever i trygghet og frihet hva vår rett til å tro på Jesus angår. Slik er det ikke i de land hvor mange av våre forfulgte søstre lever midt i kamp og frykt. Selv om vi skal ha ferie og gode sommerdager, ber jeg dere innstendig om ikke å glemme å be for våre lidende søstre, både dem du leser om i dette Bønnenytt og andre Den Hellige Ånd minner deg om.

De trenger forbønn dag for dag – forfølgelsen tar dessverre ikke ferie.

Gal 6,9-10 sier: ”Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.”

La det vi leser i disse versene være oppfordringen til hverandre gjennom denne sommeren, for enda har vi tid! Og mange av lemmene på Kristi legeme lider i verden i dag.

Skulle du ønske deg utfordrende og inspirerende lesestoff i sommer (eller til høsten) bør du skaffe deg Anneke Companjens bok ”Sang i natten” som nå foreligger på norsk, utgitt på Lunde forlag i mai.

Den kan kjøpes i kristne bokforretninger eller i vår nettbutikk på www.opendoors.no I denne boken forteller Anneke Companjen fra Nederland historien til flere av de forfulgte kvinnene hun har møtt på sine reiser rundt om i verden sammen med sin mann Johan Companjen, tidligere leder for Open Doors International.

Så mange av våre troende søstre kjemper en modig kamp i en tøff og vanskelig hverdag på grunn av sin tro på Jesus. Tusenvis av dem det gjelder får vi aldri vite navnet på. Heller ikke får vi høre deres vitnesbyrd, men i denne gripende og tankevekkende boken fra Anneke Companjen får du møte, og bli kjent med, elleve av dine troende søstre fra ni forskjellige land der det betales en høy pris for å følge Jesus. De deler sine sterke historier om det de lærte i tider med mørke og motgang, og deres vitnesbyrd kan være til hjelp og trøst i den motgang du selv måtte møte. Anneke formidler med sin varme og innlevelse på en slik måte at hjertet vårt ikke kan unngå å bli grepet av det vi leser.

Anneke Companjen sier: ”Kristne rundt om i verden har bruk for hverandre, og vi kan lære av hverandre.” Hun introduserer oss for mennesker som vil berøre våre hjerter og inspirere oss til å be enda mer inntrengende. Det var i sine mørkeste stunder de fant de vakreste sangene.

Boken egner seg både til egen lesning og til bruk i grupper og den anbefales på det varmeste.

Skulle du også ønske å lese hennes første bok ”Skult sorg varig glede” kan jeg skaffe den på lettfattelig dansk. Den har vært utsolgt på norsk ei tid, men vårt kjære nabospråk er også lett å mestre for de fleste

Vennlig hilsen Eva

Gledesmelding  Mange husker kanskje den unge jenta, Tsehay Desta, fra Etiopia som vi skrev om i Bønnenytt nr 3 2009. Nylig fikk vi denne rapporten om hennes situasjon:

Fem kilo med brev overrasker Tsehay Desta

”Er alle disse til meg?” spurte Tsehay Desta (18) da Åpne Dørers (ÅD) representanter leverte fem kilo med brev og kort den 6. mars i år. Det er nå omkring et år siden liket av Tsehays avdøde spedbarnsgutt ble gravd opp og plassert på trappen til en protestantisk kirkeleder av medlemmer av den Etiopiske Ortodokse Kirken (EOK) i landsbyen Luga. ÅD representanter møtte Tsehay hjemme hos en lokal protestantisk kirkeleder, hvor hun ga dem en varm velkomst. En av representantene, Fikiru, rapporterte at han med det samme la merke til at Tsehay har gjort store fremskritt i helbredelsesprosessen etter traumet hun gjennomgikk angående å finne et hvilested for sin avdøde lille babygutt. ”Pris Herren, jeg har det godt,” sier Tsehay når hun blir spurt om hvordan hun har det etter dødsfallet og den inhumane behandlingen hennes tre måneder gamle baby fikk. ”Å møte Tsehay igjen var en velsignet opplevelse, spesielt når jeg så henne glede seg over bildene og de håndskrevne kortene, ivrig etter å forstå hva som sto på dem,” forteller Fikiru.

Ved overleveringen av de fem kiloene med post ble det forklart for Tsehay at disse brevene kom fra kristne over hele verden som ber for henne. Hun nikket i takknemlighet og ba om at flere av kortene måtte bli oversatt for henne. For hvert kort som ble oversatt og lest opp for henne utbrøt Tsehay: ”Vær så snill å si til dem at jeg takker inderlig.” ”Jeg elsker dere så høyt fra bunnen av mitt hjerte,” sa Tsehay etter at hun inngående hadde studert flere fargerike bilder, mens hun lyttet til oversettelsen av flere av kortene. I tillegg til å glede seg over alle kortene som er blitt sendt til henne, er Tsehay også dypt rørt over oppmuntringene og støtten hun og hennes mor har fått fra lokale kirkeledere. ”Gashe (et navn som brukes i Etiopia for å tiltale respekterte mennesker) har gjort så mye for å oppmuntre oss,” forteller Tsehay takknemlig. Kirkelederne fortsetter å ta vare på Tsehay, og de

oppmuntrer henne til å holde seg opptatt med kirkelige aktiviteter og involvere seg sosialt for å unngå ensomhet midt i sine lidelser.

Tsehay har dessverre ikke hatt noen kontakt med sin eksmann etter at han ba om skilsmisse. Hun har sendt ham en beskjed gjennom sin fetter om at deres lille sønn døde i mai i fjor, men han har enda ikke latt høre fra seg. Hun fortsetter å bo i Luga sammen med sin mor Almaz og sin søster. Almaz var dessverre ikke i Luga under ÅD’s besøk. Hun solgte varer på markedet i nabolandsbyen. ”Min mor støtter meg,” sa Tsehay. ”Hun oppmuntrer meg også til å være sterk i troen. Jeg gleder meg til å vise henne alle disse kortene. Hun kommer til å bli så glad! Jeg skal passe godt på dem.”

Mor og søster har tatt imot Jesus Tsehay var ivrig etter å dele flere gode nyheter med sine besøkende. Almaz, som kommer fra en svært streng animistisk bakgrunn som er blandet opp med etiopisk ortodoks religion, har tatt en bestemmelse om å følge Jesus. Tsehays yngre søster har gjort det samme.

“Ikke bare har min mor, men også min yngre søster, valgt å følge Jesus og nå kan vi lovsynge Herren sammen,” sa Tsehay. ”Min søster led av det vi kan kalle åndelig sykdom. Familien vår var forbundet med mange typer tilbedelse. Og hvis ånden ikke er glad blir vi syke. Men vi ba for min søster i kirken og hun ble helbredet. Nå fortsetter vi å delta på gudstjenestene sammen. Jeg er så glad for å ha min mor og min søster sammen med meg i troen.”

Almaz’ støtte og forståelse har betydd mye for Tsehay, spesielt på grunn av tapet av babyen. Men den kom ikke gratis. Da Almaz valgte ikke å støte ut Tsehay etter at hun ble en kristen, ble hun isolert og EOK nektet henne økonomisk bistand til begravelsen fra landsbyfondet, som hun over flere år hadde vært med å betale inn penger til.

Heldigvis kom den lokale Protestantiske kirken familien til hjelp. Kirkelederne her forklarte for Almaz at det er en ære å bli forfulgt for Jesu navns skyld, og at hendelsen ikke var et resultat av hennes synd. Almaz forsto, og hun brukte litt tid for seg selv til å tenke over det kirkelederne hadde fortalt henne.

Hun var sterkt berørt av de kristnes kjærlighet til hverandre, og forsto at dette var slik på grunn av Kristi ubetingede kjærlighet.

Radikal forandring ”En morgen kom hun til meg og sa at hun ønsket å bekjenne sine synder og følge sin eldste datters Gud,” fortalte en lokal kirkeleder. ”Vi var så glade for å se at hun ønsket å ta imot Jesus. Vi lever under daglige angrep fra lokale ikke - troende, og en enkelt omvendelse betyr så mye for oss! Det er så oppmuntrende å se noen ta en avgjørelse om å følge Jesus midt i pågående forfølgelse. Det er vår belønning! Jeg fikk be for Almaz og lede henne til Jesus. Hun fortalte etterpå at hun var overbevist om at Kristus er sann Gud, som ikke undertrykker sine etterfølgere. Hun har også ødelagt og tilintetgjort alle tingene hun hadde i huset til bruk for å tilbe åndene.”

Almaz var rask til å snu ryggen til alt som går imot hennes nye tro. Hun stanset straks med bryggingen av en svært sterk alkoholholdig drikk, som hun pleide å selge som hovedinntekt til familien. ”Vi er forbauset over dybden i hennes overgivelse til Jesus,” sa kirkelederen. ”Almaz viser stor interesse for Guds Ord. Hennes bestemmelse om ikke å brygge den tradisjonelle alkoholdrikken er svært modig. Hun prøver nå å tjene til livets opphold med å selge små gjenstander til huset. Hun går mer enn fire timer daglig for å kjøpe og selge disse gjenstandene fra et marked til et annet. Jeg beundrer virkelig hennes selvdisiplin. Hun er ikke en kvinne som sitter ned og tigger om hjelp.”

Det er kommet rapporter om at dominerende lokale personer innen EOK i Luga ikke mottok nyheten om Almaz konvertering med samme glede som Tsehay. De aksepterer ikke at hun er blitt en kristen.

De hadde håpet at hun skulle bli frustrert av isolasjonen og sparke Tsehay ut på gaten. Men det totalt motsatte skjedde da Almaz sluttet seg til den Protestantiske kirken, som er under stadig forfølgelse og angrep.

En av landsbyens eldste ble sendt til Almaz med en vennlig oppfordring om å vende tilbake til EOK. Men hun forble sterk, og fortalte modig at hun hadde bestemt seg. Da endret taktikken seg raskt og Almaz ble truet med fysiske angrep.

Almaz nølte ikke med å bruke anledningen til å bekrefte sin tro på Jesus, da hun modig fortalte landsbyutsendingen, at hun står med røttene sine i den kristne tro, uansett konsekvenser.

Utsendingen innså da at hun er utenfor deres kontroll og manipulasjon.

Almaz ektemann, som tidligere arbeidet som bonde, er alkoholiker og ute av stand til å arbeide.

Bruken av deres en hektar store jordstykke er blitt satt på vent, inntil han betaler sin gjeld, og det ser ut til at familien må vente lenge før de får jordstykket tilbake. Åpne Dører planlegger å hjelpe Almaz og døtrene hennes å bli selvhjulpne.

Behov for kirkegård ÅD har erfart, at selv om den lokale Protestantiske kirken ble lovet tomt til kirkegård, har ingen av disse løftene blitt virkelighet ennå. Protestantiske kristne har fremdeles ikke noe sted å begrave sine døde, og den lokale administrasjonen fremholder at grunnen er at det er ”mangel på ubrukt land i landsbyen Luga.”

Tsehay (til høyre) og hennes søster

En gledesstrålende Tsehay Desta mottar 5 kilo post

      

Takk Herren for Tsehay’s fremgang og for alt som har lykkes for henne i å gjenoppbygge livet sitt.

Pris Herren for å ha brakt Almaz til frelse. Takk Ham for at han sørger for dem. Be om Guds fortsatte velsignelse for Almaz og hennes to døtre.

Be om frelse for Almaz’ ektemann.

Takk Gud for støtte og hjelp fra den lokale Protestantiske kirken. Takk for Guds visdom i å veilede Tsehay gjennom traumer og i å gi Almaz åndelig råd og hjelp.

Be om at vitnesbyrdet til Almaz og Tsehay vil berøre hjerter i det ortodoksdominerte samfunnet de lever i.

Be om frelse for mange i samfunnet Luga.

Be også om at Gud må gripe inn når det gjelder tomt til kirkegård for den Protestantiske kirkens medlemmer.

Iran: Seier med bitter bismak

Maryam og Marzieh

De to kristne kvinnene Maryam og Marzieh ble i mai frikjent i en iransk domsstol. Men de har nå flyktet fra Iran. Det følgende sto å lese på Åpne Dørers hjemmeside i den forbindelse.

Det siste året har de to unge iranske kvinner, Maryam Rustampoor og Marzieh Amirizadeh, kjempet en modig kamp for troen på Jesus. Begge har muslimsk bakgrunn, men har konvertert til kristen tro, og det var nettopp konverteringen som gjorde at de i mars i fjor ble arrestert og sendt til det beryktede Evin-fengselet i Teheran.

Ganske snart ble Maryam og Marzieh verdenskjent. I møte med den iranske revolusjonsdomstolen viste de oppsiktsvekkende mot da de ble forsøkt presset til å forlate troen.

— Vi vil ikke fornekte troen. Hvis vi noen gang slipper ut av fengselet, ønsker vi å slippe ut med ære, svarte de.

Siktelsen mot de to kvinnene kunne ha kostet dem livet. De ble anklaget for apostasi (for å ha forlatt islam), en forbrytelse som ifølge sharialoven fortjener dødsstraff, for å ha vitnet om den kristne troen, og for å ha drevet antistatlig arbeid.

I mai 2010 ble kampen kronet med seier da de fikk full frikjennelse i retten. Maryam og Marzieh var frie til å gå, men de var ikke frie til å fortsette å leve som kristne i Iran. Som en siste hilsen fra domstolen fikk de vite at konsekvensene ville bli dramatiske, hvis de på nytt engasjerte seg i kristent arbeid. Trusselen gjorde at flukt til utlandet ble eneste alternativ. For kort tid siden forlot de Iran, og søkte tilflukt i et vestlig land.

Det er fantastisk at Maryam og Marzieh endelig er trygge og kan leve åpent som kristne. Men det er tragisk at de ble presset til å forlate Iran. Tragisk for dem selv som må skilles fra familie og venner, og tragisk for den iranske kirke som mister to flotte kristne.

Det verste er likevel at de ikke er de eneste som må flykte. Det går en strøm av kristne fra Midtøsten til Vesten. Maryam og Marzieh er bare to av titusener av kristne som hvert år forlater Midtøsten. Det blir for tøft å leve som minoritet i land der den store muslimske flertallsbefolkningen blir stadig mer radikal. Noen har økonomiske motiver og reiser for å skape et bedre liv for seg og barna, andre flykter på grunn av forfølgelse.

Den kristne kirkes tilbakegang i Midtøsten har skjedd i to faser, hevder historieprofessor Philip Jenkins i boken «The Lost History of Christianity». Den første fasen var i Middelalderen, da de kristne mistet flertallet i det som ble muslimske land. I den andre fasen, som begynte for hundre år siden, ble de kristne langt på vei utryddet som organiserte samfunn. Rundt 1900 utgjorde de kristne rundt ti prosent av befolkningen i regionen. Hundre år senere var tallet nede i tre prosent.

Philip Jenkins mener de viktigste grunnene til at de kristne drar, er organisert vold, i form av massakrer, fordrivelse eller tvungen migrasjon.

«Vi kan diskutere årsakene til dette, om det skjer av religiøse eller politiske årsaker», skriver Jenkins.

«Men resultatet ble danningen av en muslimsk verden like fri for kristne som Europa ble jødefri etter 2. verdenskrig.»

Jenkins drar med andre ord paralleller mellom folkemordet på jødene og våre dagers exodus av kristne fra Midtøsten.

De siste årene har masseflukten av kristne fra Irak forsterket den negative trenden i regionen. I løpet av syv år er antall kristne i landet mer enn halvert. Irak er i ferd med å tømmes for kristne. På sikt kan det samme skje i hele regionen.



Be for Maryam og Marzieh når de nå har kommet til et nytt land. Be om Guds ledelse og beskyttelse steg for steg. Be om at de må møte åpne kristne og bli tatt opp i et varmt kristent fellesskap.



Be for dem at de må kjenne Herrens nærvær når savnet av de kjære blir stort og vanskelig.



Be om at Gud må bruke disse to kvinnene i sin tjeneste, slik Han har tenkt.



Be for kristne i Iran om at Herren gjør det mulig for dem å bli i landet som lys og salt for muslimene.

Oppmuntrende historie fra Bangladesh Kvinnelig landsbylege Kvinner i landbruksdistriktene i Bangladesh er tradisjonelt hjemmeværende, full tids hustru og mor.

Det er sjeldent å se noen blant dem som er utdannet og er ute i yrkeslivet. Slik som 28 år gamle Nurun, som strevde etter å ha både en familie og et yrke. Hun ønsket sterkt å bli lege. Nurun visste at veien dit var alt annet enn lett.

I 2007 forlot Nurun Dhaka by sammen med sin mann, Almar, som på den tiden holdt på å studere til pastor. Hun studerte teologi sammen med ham på den samme bibelskolen, der hun også fikk høre om en 6 måneders opplæring i allmenn helse som Åpne Dører tilbød kristne med muslimsk bakgrunn, slik som henne. Nurun kastet ikke bort tiden. ”Jeg vil så gjerne delta på dette kurset, Almar. Det er en mulighet for meg til å tjene flere mennesker.

Jeg har ventet på dette hele mitt liv,” sa Nurun nesten bedende til Almar. ”Jeg er glad på dine vegne, men jeg er også bekymret for at familien vil lide om du velger å følge dette videre. Du er allerede involvert i så mange ting,” svarte pastor Almar. Etter å ha kommet frem til et kompromiss med Nurun ga han senere etter for konas ønske.

Nurun var svært trofast under de 6 månedene hun tilbrakte på Koinonia Institute, hvor Åpne Dører sender utvalgte kristne med muslimsk bakgrunn for opplæring i helseomsorg. Da hun avla eksamen, var Nurun trygg på å kunne yte øyeblikkelig behandling for allmenne sykdommer og utføre mindre operasjoner.

Med medisinsk utrustning fra ÅD startet Nurun sin mobile klinikk. Hun bruker to dager i uken på runder hvor hun blant andre besøker muslimske kvinner i en landsby helt nord i landet. De fleste av hennes pasienter er kvinner og barn, som lider av sykdommer grunnet mangel på opplysning og ordentlig hygiene. I tillegg sier kulturen at kvinner skal være stille i nærvær av menn, så kvinnelige pasienter kommer til Nurun, hvor de er mer komfortable med å fortelle om sin helsetilstand. ”Det gleder meg veldig å se at mine naboer ikke lenger trenger å dra til et sykehus mange kilometer borte om de skulle bli syke. Jeg kan hjelpe dem til og med i deres egne hjem,” forteller en lettet Nurun.

Hun er også så takknemlig for at Gud har gjort det mulig for henne å ha sin egen familie. Hennes erfaring som både hustru og mor har vist seg å være svært verdifull når hun må gi råd til kvinnelige pasienter i familiesaker.

Når svært fattige pasienter kommer til henne for å få hjelp, gir Nurun avkall på lønnen sin. Hun er alltid klar til å hjelpe, men hun ser viktigheten av å tilbringe mye tid hjemme sammen med familien, slik hun og mannen ble enig om. På de dagene hun tjener som landsbylege hender det hun får nevne navnet Jesus i samtalen med pasientene. ”Jeg forteller dem at Gud er mektig til å helbrede og velsigne. Jeg ber også høyt for dem, men kun hvis de tillater det,” forklarer Nurun. Ved å gå offentlig ut med sin tro har hun oppmuntret sine muslimske pasienter til å spørre hvorfor hun konverterte til kristendommen. Det gir mulighet for Nurun til å snakke om Jesus. Hun blir ofte møtt med avvisning, men ikke alltid! ”Jeg har allerede delt evangeliet med fem pasienter. To av dem har tatt imot Jesus!” forteller hun.

Nurun fortsetter å komme hjem til syke som trenger lege. Hun tar god tid med hver pasient, vinner dem med rolige samtaler og ber for dem når hun får lov til det. For hvert hus hun besøker ser Nurun en mulighet til å introdusere dem som bor der for Isa (Jesus) og Kitab Injil (Bibelen).

Nurun gleder seg virkelig i arbeidet hun får gjøre for kvinnene, og hun ønsker å spre vingene sine utover til andre steder og å etablere et eget apotek når hun har tjent nok penger. Siden hennes mann Almar tjener som pastor, og delvis omreisende evangelist, er ikke Nurun’s håp utenfor rekkevidde.

Landsbylege Nurun Naher, sammen med sin familie.

Be for Nurun og hennes tjeneste blant syke muslimske kvinner i Bangladesh.

Be om Herrens velsignelse over arbeidet, og om at Han vil åpne muligheter for henne til å forkynne evangeliet om Jesus.

Be om ledelse og visdom for Nurun og mannen Almar.

Bønnenytt og brevtjeneste Helen (f 1939) og Samuel Ani (1945) fra Nigeria levde frem til 18. januar 2010 sammen med sine ti barn som en lykkelig familie. Denne skjebnesvangre dagen ble familien brutalt revet i stykker, da voldelige muslimer gikk til angrep på de kristne.

Helen mistet ektemannen og sine tre sønner.

Når Åpne Dører besøker familien, er Helen så traumatisert, at hun ikke kan snakke med vårt personale. Hennes 23 år gamle datter, Jennifer, forteller hva som skjedde denne dagen: ”Den 17. januar hørte vi at det var krise i Jos. Her i Bukuru, Jennifer Ani

en forstad til Jos, var alt rolig da. Vi begynte å be om at Gud skulle gripe inn og beskytte sine barn i Jos. Morgenen etter hadde vi et ekstraordinært møte i huset vårt.”

Alle vendte etter dette bønnemøtet tilbake til sine daglige aktiviteter, inntil de plutselig fikk telefoner fra bekjente om at muslimer i Bukuru også ville utføre angrep som i Jos. Noen øyeblikk senere var det bråk i gatene. ”Huset vårt ligger i et muslimsk nabolag. På kort tid var gaten fylt med sinte muslimer. Noen slo og banket på døren vår. Vi kunne ikke gjøre noe. Jeg ringte en venn, som arbeider i politiet, for å be om hjelp, men han sa at det var ingen mulighet for at han kunne komme oss til unnsetning.

Hamringen på døren fortsatte intenst, og det ble skreket at huset ville bli satt i brann med oss inni. Vi hadde ikke annet valg enn å åpne døren.

Blant angriperne var også en nabo av oss. Han tryglet gruppen om å få ta vår familie med til sitt eget hjem. Kvinnene fikk tillatelse til å dra, men mennene måtte bli. Vi kastet oss gråtende på kne foran angriperne og ba om at min far og brødre måtte få følge med likevel, men de var ikke til å rokke. Jo mer vi gråt, desto hardere ble det skreket til oss. Vi kunne ikke se hva som skjedde med min far og mine brødre. Vi hørte bare deres stemmer. Et kort øyeblikk senere hørte vi ingenting… Jeg ringte min bror på mobiltelefonen. Der var det en stemme som sa at eieren av telefonen var død…”   

Be om trøst for Helen og hennes døtre Jennifer, Ifeoma, Iljeoma, Mary, Mercy, Chidera og Chisom. Be om Guds hjelp for dem til å håndtere tapet av mennene i familien.

Be for Åpne Dørers arbeid i Nigeria. Det har denne våren vært flere forferdelige angrep mot kristne nord i landet. Etterspørselen etter hjelp er enorm. Be om at de ansatte må få visdom til å gi forsvarlig omsorg i rett tid og på riktig sted.

Be om at volden mot kristne i Nigeria stanser.

Du kan sende en hilsen (helst på engelsk) til Helen og hennes døtre. Skriv til: Helen og hennes barn Women to Women/Åpne Dører Barstølveien 50 F 4636 KRISTIANSAND

NB! Husk å følge nøye retningslinjene for brevskriving som du finner i slutten av dette Bønnenytt.

Merk også at det kun er de personer som er oppført med adresse under overskriften ”brevtjeneste” som det for øyeblikket er mulig å sende en hilsen til.

De andre som er omtalt her trenger din forbønnsstøtte.

Bønnenytt og brevtjeneste Miriam har lenge bodd i Gaza by, et sted hvor det blir stadig vanskeligere for kristne å leve, forteller Åpne Dørers medarbeider Hanna, som nylig oppsøkte Miriam. For to år siden var også Hanna i kontakt med henne, og hun kunne tydelig registrere at Miriam hadde endret seg på denne tiden. Negativt. ”For to år siden møtte jeg en kvinne med et optimistisk smil i ansiktet og lys i øynene. Hun var aktiv og opptatt med å hjelpe andre kvinner i menigheten. På den tiden var også livet vanskelig for kristne, men de støttet seg til hverandre og prøvde å gjøre det beste ut av det. Nå er livet annerledes. Sporene etter kampene mellom Israel og Hamas er synlige overalt. Mangelen på varer, inkludert for de mest grunnleggende behov, og presset fra lokale myndigheter, har fratatt mange kristne den tidligere optimistiske holdningen. Spesielt kristne kvinner er sterkt berørt,” sier Hanna. ”De er nesten tvunget til å tilpasse seg klesdrakten som er vanlig i Gaza, og de er svært begrenset i sine handlinger. Du ser knapt kvinner på gaten uten hodeplagg.”

Miriam sier: ”Det er knapt rom for en kristen til å leve i Gaza. Du må i alle ting tilpasse deg flertallet.”

Hun holder seg mye inne og lar for eksempel mannen foreta alle innkjøp. ”Hvis jeg går ut på gaten uten skaut er det stor risiko for at jeg kommer til å bli utsatt for fornærmelser, eller til og med slått.

Vi kjenner oss ikke trygger her lenger. Hva bør vi gjøre? Skal vi forlate Gaza? Kan vi gjøre det? Vær så snill å be om visdom og styrke for oss som lever her.”

• • •

Be for Miriam. Be om at hun finner sin styrke i Herren og at Gud gir henne visdom i hva de kan og ikke kan gjøre.

Be om beskyttelse for kristne i Gaza.

Be for arbeidere, lik Hanna, som forsøker å oppmuntre kristne i dette området. Be om styrke og nåde for dem til å utføre Guds arbeid.

Vi har ingen bilder av Miriam. Derfor brukte vi et tilfeldig bilde.

Du kan sende et kort (helst på engelsk) med en oppmuntring til Miriam til:

Miriam Women to Women / Åpne Dører Barstølveien 50 F 4636 KRISTIANSAND Husk å følge retningslinjene for brevskriving som du finner i slutten av Bønnenytt.

Oppdatering av kvinneprosjekt i Nord-Sudan Laila Hamad (bildet) er 32 år, gift og mor til tre barn. Hun levde i mange år i fattigdom. Mange familier har i løpet av borgerkrigen mellom det muslimske nord og kristne sør i Sudan flyktet fra landsbygda til ørkenområdene i og rundt byene.

Selv om der nå har vært en fredsavtale i fem år, lever fortsatt mange fordrevne familier i og rundt hovedstaden Khartoum. De er vant til livet på landet og det er ikke lett for dem å skaffe seg arbeid i byen. Lailas ektemann var også arbeidsledig, og familien med tre barn strevde virkelig med å få endene til å møtes.

Laila var fortvilet. ”Det ble nesten umulig å finne nok mat til familien og gi dem anstendige klær,” forteller hun. Men et kurs Laila fikk anledning til å delta på førte til stor forandring. Sudan er nå klar til å kjempe mot fattigdommen.

Kurset Laila deltok på i regi av Åpne Dører ga henne håp. Her lærte hun broderi og søm, slik at hun kunne lage klær selv. Hun fikk også trening i økonomi, helse, matlaging, Bibelkunnskap og traumeomsorg. ”Jeg er nå en inntektskilde for familien min. Opplæringen jeg fikk gjennom Kvinneprosjektet gjorde meg i stand til det,” sier hun.

Men opplæringen har ikke bare gjort en materiell forskjell i Lailas liv. Hun har også fått oppleve et åndelig gjennombrudd. ”Gjennom hele min barndom og ungdom ble jeg forsømt av mine foreldre.

Men nå kan jeg tilgi dem,” forteller hun. ”Forholdet mellom meg og mine foreldre var veldig vanskelig, men nå har jeg kunnet gjenforene meg med min mor.”

Og Laila har ikke bare selv hatt nytte av opplæringen. Hun trener nå andre kvinner og lærer dem det hun selv har lært. Hun planlegger å dra tilbake til landsbyen sin, for å gi kvinnene der opplæring.

Siden oppstarten av dette Kvinneprosjektet i Sudan i 2003 har over 1000 kvinner gått på slike kurs som Laila, og de fleste av dem er nå familieforsørgere for sine familier.

•

• •

Takk Gud for at Laila fant et yrke som hun liker, og at dette gjør så stor forskjell i hennes familie.

Takk Herren for Lailas gjenforening med sin mor.

Be for Lailas innsats med å lære opp andre kvinner. Be om at arbeidet må fortsette å bære frukt, slik det har gjort i Lailas liv.

Sudanesiske kvinner lærer seg inntektsbringende arbeid

Bønnenytt og brevtjeneste Tutu Haile kommer fra Etiopia. Hennes mann, Selamu, er dømt til fengsel i to år, og grunnen til det er uenighet om en tomt til å bygge ei kirke på. Den protestantiske menigheten, der Tutu, Selamu og deres åtte barn er medlemmer, leter etter et stykke land for å bygge ei kirke. Protestantiske og evangeliske kirkesamfunn har store problemer med å etablere seg i Etiopia.

Regjeringen blokkerer det. Den Etiopisk Ortodokse Kirken (EOK) har fått en sterk og ettertraktet posisjon og er redd for å miste medlemmer.

Selamu ønsket å avse noe av sitt eget land for å bygge kirken, men da startet problemene. EOK mente at kirken da ville komme for nær hans private hjem, og foreslo å bytte hans land mot ei tomt mye lenger borte. Dette ville bli svært tungvindt og Selamu avslo forslaget – til stor ergrelse for den lokale EOK. Til slutt ble omfanget av saken at Selamu ble anklaget for tyveri. Han hadde kjøpt og betalt noen trær han ville hogge til ved, og da han var på stedet for å felle trærne kom et medlem av EOK forbi. Han anklaget Selamu for å stjele trærne, men Selamu, som mente at dette ikke var noe problem, gikk til politiet for å løse tvisten. Her ble Selamu brutalt tatt og fengslet. Tre dager senere måtte han fram for retten, og her sier selgeren av trærne, til Selamu’s store overraskelse, at de var stjålet og ikke betalt. Selamu ble sjokkert.

Dommeren dømte Selamu til å kunne bli satt fri mot kausjon, men nesten et år senere ble han dømt til enda et års fengsel! ”Jeg må ta vare på våre åtte barn alene,” sier Tutu. Det hele er følelsesmessig veldig vanskelig for henne. Mannen har spurt hvorfor hun ikke kommer og besøker ham så ofte, men det er for tungt og vanskelig for henne.

Selamu forstår dette og prøver å være sterk i fengselet. Han prøver å se Guds hånd i alt. ”Situasjonen her er ikke bra. Vi er femti mennesker som deler svært liten plass. Men jeg har begynt å fortelle folk her om Jesus Kristus. Og jeg har ikke fått noen negativ reaksjon. Jeg håper Gud lar meg få se at sjeler omvender seg til Jesus før jeg drar herfra.”  



Be om en rettferdig rettssak for Selamu og om at han snart vil bli satt fri.

Be for Tutu og de åtte barna. Be om at hun må ha hele sin tillit i Herren, og at Han må styrke både hennes og barnas tro.

Be for kirken i området Guragje om at de får være levende vitner om Herren, selv om de er undertrykt og forfulgt. Be om ei tomt til å bygge et kirkebygg i fred.

Vi har ikke noe bilde av Tutu og har derfor valgt et tilfeldig bilde.

Du kan sende (helst på engelsk) en hilsen til Tutu til: Tutu Haile og barna Women to Women / Åpne Dører Barstølveien 50 F 4636 KRISTIANSAND Husk å følge retningslinjene for brevskriving som du finner i slutten av Bønnenytt.

Retningslinjer for brevskriving Når du sender et kort eller brev: 

Du må aldri nevne Åpne Dører eller Women to Women i brevet/kortet!



Ta høyde for at kortet/brevet kommer til å bli lest i sensur.



Ikke send penger.



Ikke skriv e-post adressen din, kun navnet ditt og landet du sender fra.



På kortet/brevet skriver du kun navnet til personen du skriver til (ikke adressen) og send dette, uten konvolutt i en samlekonvolutt med eventuelle andre kort/brev.



Skriv aldri noe som kan oppfattes negativt av myndighetene og unngå ordet (og ord i assosiasjon med) islam.

 Hvor sender jeg kort/brev?

Send alle kort/brev til: c/o Åpne Dører Barstølveien 50F 4636 Kristiansand



På hvilket språk?

Skriv fortrinnsvis på engelsk. På neste side finner du eksempler på oppmuntrende bibelvers på norsk og engelsk.

Gal 6,9-10 sier: ”Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.”

Norsk 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

Jeg ber for deg.

Måtte Herren oppmuntre og styrke deg gjennom Sitt Ord. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. 1Kor 1,18 For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. Salme 18,30 Kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg. Salme 50,15 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8,38-39 Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Salme 27,1

Engelsk 1. I am praying for you.

2. May the Lord comfort and strengthen you through His word.

3. For the message of the cross is foolishness to those who are perishing, but to us who are being saved it is the power of God. 1 Cor. 1,18 4. As for God, his way is perfect; the word of the Lord is flawless. Psalm 18,30 5. Call upon me in the day of trouble; I will deliver you, and you will honor me. Psalm 50,15 6. For I am convinced that neither death nor life, neither angels nor demons, neither the present nor the future, nor any powers, neither height nor depth, nor anything else in all creation, will be able to separate us from the love of God that is in Christ Jesus our Lord.

Rom 8, 38-39 7. The Lord is my light and my salvation, whom shall I fear? Psalm 27,1

Ny diktbok til inntekt for Åpne Dørers arbeid gjennom Women to Women Åpne Dører har nylig gitt ut en ny bok med dikt av Eva Flå.

Boken har fått tittelen ”Tettere favntak”.

Den første boken kom i 2007 og heter ”Tre nærmere”.

Vi bringer her videre forordet i ”Tettere favntak”, skrevet av forfatteren Rita Aasen: ”Eva Flå kommer her med en ny diktsamling. Diktene oser av tillit til Herren. De gir innsikt i livets mange sider. De er prøvet og erfart. De søker å gi trøst til hverdagene som mange strever med. Boken anbefales både som gavebok og til egen lesning.”

Boken koster kr 100,- og kan kjøpes i vår nettbutikk på www.opendoors.no eller bestilles på mail norway@od.org og tlf 38 00 80 90.

Vennlig hilsen Åpne Dører Norge