Oslo kommunes kunstordning 2013-2014

O S L O KO M M UNE S

13 14

KUNS TORDNING I

OSLO KOMMUNES KUNSTORDNING 2013-2014

1

2

3

4

6 Innledning 10 Et historisk tilbakeblikk 24 Kunst i barnehager 56 Kunst i skoler 180 Kunst på sykehjem 184 Kunst på gjenbruksstasjon 190 Kunst og offentlig transport 194 Utendørsprosjekter 204 Temporære kunstprosjekter 246 Innkjøp til Oslo kommunes kunstsamling

INNLEDNING

Oslo kommunes kunstordning skal arbeide for at profesjonell samtidskunst preger og forbedrer Oslo kommunes offentlige bygg og uterom til glede for et allment publikum, spesielt barn og unge. I denne katalogen presenteres 56 permanente og ­temporære prosjekter gjennomført eller ferdigstilt i 2013 og 2014, samt innkjøp til Oslo kommunes kunstsamling i samme tidsrom.

Dette er en naturlig plass for å reflektere over den nye kunstordningen, da de første eksemplene på mulighetsrommet som ligger i denne har begynt å materialisere seg. Regelverket, vedtatt av Byrådet i januar 2013, fristiller investeringene fra det spesifikke byggeprosjekt, slik det tradisjonelt har vært i utsmykkingssammenheng. Nå kan kunsten plasseres der man mener den har en rolle å spille, dermed er det også åpnet opp for uteromsprosjekter og temporære satsninger i både stort og mindre format. Ordningen har ført til økte kunstbudsjetter, men også et betydelig større oppdrag, blant annet på grunn av Oslos befolkningsvekst.

Etter et forslag fra Kultur- og utdanningskomiteen i Bystyret søkte Kulturetaten i 2013 innspill og bidrag til prosjektet «Kunst i hele byen». Her kunne kunstnere, kuratorer og andre med gode ideer søke om midler til å realisere vidt forskjellige prosjekter, slik som Gress, Tøyen Trafo, WE-ME og De kutter ned trær og bygger parkanlegg her, for å nevne noen av de som er presentert i denne katalogen.

De fleste prosjektene i denne katalogen er dog ­permanente kunstprosjekter i barnehager og på skoler.

For hvert slikt prosjekt i Kulturetatens regi nedsettes et utvalg som består av kunst­konsulent, brukerrepresentant, byggherre og arkitekt. ­Kunstkonsulenten leder utvalgets arbeid og innstilles fra Regionalt samarbeidsutvalg for kunstnere i Oslo og Akershus (RSU).

Da mange av Kulturetatens kunstprosjekter ­arbeides med over flere år, er noen av prosjektene i denne kata­logen igangsatt etter den forutgående ordning­ens finansieringsmodell. Budsjettene for de for­skjellige prosjektene varierer også i stor grad, derfor har vi valgt å opplyse om kunstbudsjettene i ­katalogen, slik at små prosjekter med mindre budsjetter ikke vurderes på

samme grunnlag som større prosjekter finansiert over den nye ordningen.

Oslo er en av Europas raskest voksende hovedsteder og det eskalerende byutviklingstempoet kan ingen unngå å ta hensyn til. I både store og små kunst­prosjekter ønsker Kulturetaten å ta kunsten ut i byen, for at denne kan nå enda flere mennesker og kanskje også kommentere endringene som finner sted. Den nye kunstordningen medfører muligheten for et langt større fokus på medvirkning i byutviklingsprosesser.

Oslo Pilot er et ambisiøst og aktivt forprosjekt for en fremtidig kunstmønstring i det offentlige rom i Oslo, igangsatt for å undersøke hva kunsten kan bety i en slik sammenheng. Forprosjektet vil presenteres i Oslo kommunes kunstordnings publikasjon for 2015.

Mange av prosjektene som presenteres i denne katalogen ledsages av en tekst om verket, som vi håper kan fungere som utgangspunkt for refleksjoner rundt de aspektene kunstnerne har valgt å arbeide med i hvert enkelt tilfelle.

Vår intensjon er at disse formidlingstekstene kan åpne opp for forståelse og refleksjon rundt både de spesifikke kunstverkene og kunstens rolle i et bredere perspektiv.

Kunst- og kulturformidling til alle uansett bakgrunn og interesser er en av Kulturetatens samfunnsoppgaver.

Vi tror på kunstens enestående evne til å stille både de store og de små spørsmålene, om hvem vi er og hvordan vi forholder oss til verden og hverandre. Et kunstverk kan fungere som spørsmålstiller, tilby nye synsvinkler eller være en knagg å henge andre typer kunnskap på.

Men for å åpne disse ­aspektene av samtidskunsten opp for både unge og gamle t­ renger man i mange tilfeller et aspekt av formidling, en håndsrekning som leder vei mellom objektet og den forståelse et kunstverk kan åpne opp for betrakt­eren. Det håper vi denne katalogen kan bidra til.

Hilde Barstad direktør

7

8

9

E T HISTORISK T ILBAKEBLIKK

Over 100 år etter at dette sto på trykk kan vi konstatere at Harry Fett hadde rett – det er i dag en rik flora av kunstverk i Oslo kommunes bygg og i byens offentlig tilgjengelige rom, innendørs så vel som utendørs. G ­ jennom­ årene har Oslo kommune samlet, kjøpt inn, mottatt gaver og produsert et stort antall kunstverk, til glede for byens innbyggere og tilreisende fra alle kanter.

Kunstverk oppleves på ulike måter for forskjellige mennesker og til ulik tid. Noen forholder seg likegyldige, a ­ ndre­er interesserte og nysgjerrige, noen oppsøker kunst, andre ikke. Men kunst som utplass­eres i kommunens lokaler og uterom kan oppleves uten inngangs­billett og er slik sett fritt tilgjengelige. Dette demo­kratiske prin­sippet har vært og er viktig for å ­ spre profesjonell kunst ut til alle deler av befolkningen.

Nasjonalstat og dannelse

«Kunst vil man ha der folk møtes, de store ­masser samles. Man merker, hvorledes litt ette­r litt en saadan kunst vil vokse frem – skoler og kirker, hospitaler og jernbane-stationer, raad­huse og kommunelokaler vil smykkes» Kunsthistoriker og senere riksantikvar Harry Fett i tidsskriftet Kunst og Kultur i 1911

Tidligere tiders utsmykkinger var ikke bare ment som en stimulans av skjønnhetsgleden. Når kirke­utsmykkinger viste scener fra Bibelen, var det for at også de ikke lese­ kyndige skulle kunne forstå Kirkens budskap gjennom billedfortellingene som prydet kirkerommene. I rådhus og fyrstepalasser fortalte bildene om lykken et godt styresett brakte med seg, og om forbannelsene som fulgte med urett og maktmisbruk. Videre visualiserte utsmykkingene historiske begivenheter slik at motivene kunne virke oppdragende og oppbyggelige. Slik kan man si at oppdragsgivers hensikt kunne være propaganderende og selvforherligende, men også uttrykte et ønske om å styrke folkets selvbevissthet og selvtillit.

I Norge har kunst og arkitektur, sammen med øvrige kulturuttrykk, spilt en sentral rolle for nasjons­bygg­ ingen.­Kunst og kultur har vært ansett som viktig for inn­byggernes dannelse og for å ha en oppdragende og opplysende effekt. Følgelig kom et ønske om å bringe kunsten ut til folket, slik Harry Fett uttrykte det for over 100 år siden.

I Vålerengen kirke (1905 – 09) og i Ullern kirke (1907 – 09) fikk henholdsvis Emanuel Vigeland og Eilif Peterssen utsmykkingsoppdrag som kan sees i en slik sammenheng.

Karakteristisk for tidens syn på utsmykkingenes dannel11

seseffekt er Norges første professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichsons tale ved innvielsen av freskene i Vålerengen kirke, en uttalelse som nok er preget av at kirken befant seg i et typisk arbeiderklassestrøk: «Jeg anser Betydningen af, at vi har faaet dette Kor i vor midte for at være ganske overordentlig: thi det vil hos en hel ny Klasse af Mennesker, der ellers ikke let naaes af Kunsten, vække forstaalesen af dennes Høihed, og den vakre farveglæde vil, knyttet til Kirken, raabe høit paa vort Folks kunstneriske Sans og paa Forstaaelse og derved stille Kirken selv ind i et andet Forhold… I saaledes udsmykkede Kirker gaar man ikke hen og stiller Altervinen paa Alteret i Ølhavflasker, og opad saadanne Vægge slenger man ikke ­Spytteklyser…».

Idèen om kunstens oppdragende effekt preger norsk monumentalkunst langt inn på 1900-tallet og kan for så vidt også til en viss grad prege enkelte diskusjoner om kunst i offentlige rom helt inn i vår egen tid.

I første halvdel av 1900-tallet ble det realisert et stort antall veggmalerier. Monumentalmaleriets store verdi lå ikke minst i at det ikke befant seg bak museenes vegger, men kunne betraktes der hvor folk vanligvis oppholdt seg – i rådhus, kirker, sykehus og skoler og etter hvert i en rekke andre offentlige bygninger og arbeidsplasser som den unge selvstendige nasjonen og det moderne samfunnsliv krevde. Gjennom utsmykkinger av det offentlige rom ønsket man å heve det norske folks dannelsesnivå, øke folkets forståelse for kulturytringer og skape en nasjonal bevissthet.

Monumentalutsmykkingene bidro til å spre kunst til brede befolkningslag, og de ble fremfor noe en kunst for folket, om man bruker Harry Fetts ord: «Det vil bli noget socialt over denne kunst, noget av det som i sin tid forsvævet Krohg, og som altid har været styrken i historiens store perioder. Skulptur paa vaare pladse, paa stræder og gatehjørner, virkelig kunst, ikke bare mænd, som stilles op i bronse for at hædres. Hvorfor skal den slags altid ind i gallerisale?

Akershus park med sine trær og mure vil være bedre utstillingssal for skulptur end noget kunstmuseum».

Samtidig var det også flere i den unge generasjonen kunstnere som kunne påta seg slike oppgaver. Gjennom sin utdannelse hos Henri Matisse i Paris omkring 1910 hadde flere norske kunstnere tilegnet seg kompetanse som satte dem i stand til å løse monumentalmaleriets utfordringer.

Mellomkrigstidens norske monumentalmaleri preges av en nasjonal bevissthet og kan sies å danne grunnlaget for det som har blitt kalt den norske fresko­epoken. Freskoepoken ble innledet med Axel Revolds utsmykking av Bergen børs i 1923, og den kulminerte med innvielsen av Oslo Rådhus i 1950, men allerede i tiden forut for dette hadde man sett store utsmykkinger i Norge.

I Bergen avsluttet Gerhard Munthe sine arbeider i Håkonshallen i 1916, samme år som Edvard Munchs utsmykking av Universitetets aula i Oslo endelig kom på plass. Prosessen i Oslo hadde vært lang og problematisk, med utgangspunkt i en lukket utsmykkings­konkurranse og påfølgende diskusjoner, som blant annet dreide seg om hvorvidt Munchs bilder holdt mål!

I begynnelsen av 1920-årene var A/S Freia Sjokolade­ fabrikk utviklet til en moderne mønsterbedrift. Ved å bringe kunstverk inn på fabrikkens område underbygget direktør Johan Throne Holst bedriftens intensjoner.

Omgivelsene skulle tilføre fabrikk­arbeiderne estetiske impulser og hadde slik en viktig dannelsesfunksjon. I 1921 forhandlet han med Munch om en utsmykking til spisesalene, mens Gustav Vigelands Piken og bjørnen ble montert i fabrikkens hageanlegg, den første av Freia­parkens etter hvert mange skulpturer. I forordet til ­bedriftens senere publikasjon om kunstverkene begrunnet Alf Rolfsen, den yngste av de såkalte freskobrødrene, hvorfor Throne Holst valgte nettopp disse ­kunstnerne først; «Han ville ha det som han måtte formode var det beste, uansett om dets form ­tiltalte ham ­personlig eller ikke. Han ville også, av p ­ sykologiske grunner, ha det berømteste navn. Men de alt overskyggende navn i tyveårenes norske kunst var Munch og Vigeland. Nettopp dem ville han ha.»

I de 12 feltene Munch utførte for Freia tok han opp motiver han tidligere hadde benyttet, Livets dans og Ungdom 12

på stranden. Samtidig introduserte han nye motiver fra dagliglivet i en kystby, og i følge ham selv var det «Livsfrisen overført i et annet milieu. Det er fiskerlivet i en kystby uten badegjæster.»

Når det altså ikke var velstående byfolks ferieliv som ble skildret, kan det ha sammenheng med at hans øvrige produksjon i 1920-årene viser en stor ­interesse for vanlige håndverksyrker og arbeidere, dessuten gjaldt oppdraget her utsmykking av en bedriftskantine.

Freia sjokoladefabrikk, med Munchs malerier og Freiaparken, ble fredet av Riksantikvaren i 2015.

Gjennom årene som fulgte inspirerte Freias satsning på kunst andre bedriftseiere, og fra omkring midten av århundret utførte eksempelvis Reidar Aulie sine veggdekorasjoner til Spigerverket, Karl Høgberg hadde oppdrag på Grorud Jernvarefabrik, Rolf Kongsvold utsmykket spisesalen på Akers Mekaniske Verksted og Finn Nielsen skildret arbeidernes fridag i Berger Langmoens fabrikk i Brumunddal. Mange bedrifter satset dessuten på temporære ­utstillinger av både grafikk og reproduksjoner i kantiner og samlingsrom.

på Ullevål sykehus og selv om dette ble hans eneste egentlige freskomaleri, sto han i samtidens kunstmiljø freskobrødrene svært nær. Arbeidene på sykehuset ble utført i 1929 og dominerer de relativt små dagligstuene også gjennom til dels dramatiske motiver. Krohg fremstiller Kjærlighet, Likegyldiget og Hat i et tredelt bilde.

Revolds tredelte bilde viser Barmhjertigheten, Gleden og Sorgen. Noe mindre dramatisk er Sørensens Vandringen, mens Rolfsens Byen fremstår som en idyll sammenlignet med de to førstnevnte. Enkelte av pasientene ble da også svært provoserte av maleriene som etter en tid ble tildekket. Først på 1990-tallet ble freskene igjen avdekket og er nå tilgjengelige. Antakelig virker stilen de er malt i i dag så fjern at man også distanserer seg fra innholdet – de synes ikke lenger å provosere.

I tillegg til freskobrødrenes arbeider i mellomkrigs­tiden, fikk også en rekke andre og noe mindre kjente kunstnere utsmykkingsoppdrag. Det var i det hele tatt en vanlig oppfatning at så vel forsamlingslokaler som kafeer, arbeidsplasser og offentlige bygninger skulle ha sine veggmalerier. I 1929 skriver Edvard Munch i et brev til Ragnar Hoppe:

I 1921 vant Per Krohg konkurransen om Sjømanns­skolen i Oslo. Oppdraget omfattet både foredragssal og andre rom, foruten vestibyle og korridor med trappehvelv.

Temaet er sjømannens reise under himmelhvelvets stjernebilder, som bestemmer skjebnen. Og når menneskeskikkelsene virker små i forhold til disse, var det for å uttrykke styrke­forholdet mellom mennesket og naturen.

«Mon ikke det lille format snart vil trænges tilbake?

Det er med sine store rammer dog en borgerli kunst beregnet for dagligstuer. Det er en kunsthandlerkunst – og den har fået sin magt e ­ fter borgerseieren i den franske revolution. Nu er det arbeidernes tid – Mon ikke kunsten atter vil bli alles eie? Og atter få sin plads i de ­offentlige bygninger på store vægflater.»

De tre freskobrødrene, Revold, Rolfsen og K ­ rohg, fikk i 1920 og 30-årene flere store og mindre utsmykkings­ oppdrag. Enkelte var i offentlig regi, mens mange ble bekostet av private mesener. Generalkonsul Peter Krag i Paris ga i 1927 fresko­brødrene i oppdrag å dekorere Hersleb skole i Oslo, og senere bekostet han også veggmalerier til to daglig­stuer på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, til trappehallen i Universitetsbiblioteket i Oslo og til sentralhallen i den nyoppførte universitets­ bygningen på Blindern.

Oslo rådhus

I tillegg til freskobrødrene fikk også Henrik Sørensen i oppdrag å male en freske til den psykiatriske avdelingen

Utsmykkingen av Oslo rådhus representerer selve realiseringen av disse idealene. I desember 1936 var arbeidet med den veldige bygningen kommet så langt at en utsmykkingskonkurranse kunne utskrives, etter at arkitektene i mange år hadde uttalt at byggverket skulle utstyres med billedkunst både utvendig og innvendig.

Konkurransen omfattet både maleri og skulptur, men for det førstnevntes del dreide det seg bare om Rådhushallen og de to galleriene ved Bystyresalen. Her ville til gjengjeld utsmykkingenes dimensjoner bli enorme, og da juryen trådte sammen i mai 1938 fant den så mange 13

gode forslag at den straks foreslo å utvide utsmykkingsplanen. Ikke uventet var det freskobrødrene og deres krets som fikk oppdragene.

Noen yngre kunstnere protesterte riktignok, da de oppfattet avgjørelsen som resultatet av et konservativt kunstsyn. De vant ikke frem og dermed kunne Henrik Sørensen utføre maleriet til Rådhushallens fondvegg, mens Alf Rolfsen utførte fresker til hallens øvrige vegger.

Per Krohg og Aage Storstein fikk hvert sitt galleri i andre etasje, og Axel Revold fikk oppdraget med å utsmykke Festgalleriet. Willi Midelfart utsmykket Bankettsalen, mens Reidar Aulies og Karl Høgbergs arbeider i Rådhushallens forlengelse var gaver fra henholdsvis fagforeninger og Oslo Børs.

Maleriene speiler den tradisjonen som fresko­brødrene hadde utviklet siden første verdenskrig; en litterært preget figurativ fremstillingsform der møtet mellom by og land utgjør et viktig tema. ­Arbeideren spilte fortsatt en hovedrolle i skildringen av et folk med felles idealer, preget av samhørighet og h ­ armoni mellom sosiale klasser.

Tekstilene som utgjør en stor del av Festgalleriets utsmykking består av tre store vevnader av Kåre Jonsborg Mikkelsen. Utførelsen i vev ble riktignok ikke gjort av maleren, men av veversken Else Halling. Hoved­teppet var resultat av Norges første utsmykkings­konkurranse for billedvev og i 1950 var teppet det største billedteppet som var vevet i Norge. På denne tiden var tekstiler ansett som kunsthåndverk og hadde dermed lavere status enn maleri og skulptur. Hvorfor ikke kvinnelige ­kunstnere i større utstrekning fikk utsmykkingsoppdrag på linje med sine mannlige kunstnerkolleger til dette signalbygget, utformet av landets fremste arkitekter, kan vi i dag undres over, men tiden var kanskje ikke helt moden verken for kvinnelige kunstnere, eller for tekstil som kunst på lik linje med maleri og skulptur.

Programmet for Rådhusets skulpturkonkurranse anviste utsmykking av partiet over hovedinngangen og av de to karnappene på øst- og vestveggen. Til vestfasaden ble det foreslått en rytterfremstilling av byens grunnlegger Harald Hårdråde og under dette tenkte man seg et

relieff foruten skulptur til plassens fonteneanlegg. Til fasaden mot sjøen foreslo man å vise byens skytshelgen St. Hallvard, og til østveggen antydet man en mindre fontene.

Det kom inn 101 utkast med til sammen 227 ­skulpturer som vakte stor interesse da de ble vist i Rådhuset. Nic Schiøll og Anne Grimdalen vant førstepremier for sine utkast til henholdsvis St. Hallvard og Harald Hardråde.

Disse ble da også realisert, i tillegg til at en rekke andre kunstnere, som hadde nådd opp i konkurransen, fikk utsmykkingsoppdrag. Langs bygningens sjøside ble Per Palle Storms seks realistisk utformede bygningsarbeidere plassert. I tillegg kom også Per Hurums og Emil Lies store skulpturer til Rådhusplassens fonteneanlegg.

Også skulpturenes tematikk speiler datidens interesse for arbeidsliv og håndverksyrker i tillegg til at historiske frem­stillinger og mer allmennmenneskelige motiver er godt ­representert.

I årene etter andre verdenskrig ble det reist en rekke monumentale skulpturer i Norge, mange av dem var minnesmerker i forbindelse med okkupasjonstiden. I likhet med Storms bygningsarbeidere foran Oslo rådhus fikk mange av disse minnesmerkene et idealisert og heroisk preg, slik tilfellet også var med Storms egen fremstilling av den unge arbeideren på Youngs­torget i Oslo. Som ved freskoepokens monumental­maleri preges denne etterkrigsskulpturen av en realistisk form og et litterært innhold.

Litterært og figurativt brudd Etter innvielsen av Oslo Rådhus i 1950 fortsatte interessen for romutsmykkinger hos både kunstnere, arkitekter og byggherrer. Men både kunstnernes teknikker, uttrykksform og intensjoner var nå endret.

Freskobrødrenes idealer var ikke lenger enerådende og i de nærmeste årene etter andre verdenskrig vanket det nettopp en rekke oppdrag til enkelte av de kunstnerne som ikke hadde vunnet frem i Rådhuskonkurransen. Det gjaldt ikke minst Sigurd Winge, som bare i Oslo fullførte utsmykkinger til Handelsgymnasiets aula, Østre krematorium, Hotell Continental og Aftenposten foruten til Jar og Manglerud kirker. I 1960 fikk for øvrig Rolf Nesch, 14

som ikke fikk delta i Rådhuskonkurransen, sitt eneste oppdrag av denne typen med utsmykkingen av vestibylen i Industriens og Eksportens hus i Oslo.

Det første konsekvente bruddet med en litterær og figurativ utsmykkingsform fant sted i et trappehus i den Kemiske Fabrik Norden i Oslo i 1949. Ludvig Eikaas, Gunnar S. Gundersen og Gudrun Kongelf dekorerte her veggene med nonfigurative bilder, og året etter utstyrte de samme kunstnerne fasaden til Kunstnerforbundet i Oslo med en mineralitt-dekorasjon i et tilsvarende formspråk. Gunnar S. Gundersen påtok seg med årene flere monumentaloppdrag, og hans innstilling når det gjaldt forholdet mellom arkitekt og billedkunstner er tidstypisk.

Han la vekt på et nært samarbeid mellom kunstner og arkitekt og hevdet dessuten at arkitekten hadde soleklar rett til selv å velge kunstner. Han fant det også viktig at kunstneren kom inn i byggeprosessen så tidlig som mulig, helst allerede i planleggingsfasen. Det siste har med årene fremstått som et ideal for kunstnerne, selv om det ikke alltid har latt seg gjennomføre i praksis.

Gundersens egen utsmykking av Høyenhall skole i Oslo viser for øvrig at det heller ikke er noen absolutt nødvendighet for å oppnå et kunstnerisk sett godt resultat.

Om dette oppdraget fra 1972 uttalte nemlig Gundersen i et TV-intervju: «Jeg kom i dette bygget etter at det i grove trekk var ferdig. Det er riktignok ingen ønsket situasjon for en kunstner, men akkurat i dette tilfellet gjorde det ikke så mye. Fordi selve bygget, fra arkitektens side, er klart konstruktivt i struktur, det har sin absolutte arkitektoniske holdning(…) etter en diskusjon med byggets arkitekt (Geir Grung), fant jeg ut at det kunne være interessant å lage felter som fløt komposisjonelt bak søylene.»

Også Per Kleivas utsmykking av trappeoppgangen på Apalløkka skole overskjæres så å si av arkitekturens elementer, da maleriets store kvadrat deles i to av trappeavsatsen. Men, fordi bildet oppleves som et hele, knytter kunstverket de to etasjene sammen.

En annen vellykket utsmykking der det tas utgangspunkt i det eksisterende arkitektoniske miljøet, er Halvdan

Ljøsnes malerier fra 1972 til vestibylen i Oslo yrkesskole, senere Sogn videregående skole. Hallen har stor gjennomgangstrafikk, og derfor vil de passerende bare se rett på de dekorerte veggene i korte øyeblikk. Ljøsne løste dette ved å male nonfigurative komposisjoner som han deretter utstyrte med parallelle, vertikale profiler satt vinkelrett mot veggen. På sidene av disse videreførte han veggfeltenes former, og han avsluttet profilene i innbyrdes sett rytmiske bølgelinjer, som ble påmontert speilende aluminiumslister. Om man ser kunstverket mens man beveger seg i rommet, oppstår det dermed et spill mellom veggmalerienes og profilenes mønstre og mellom bølgebevegelsene og refleksen.

I 1970-årene var selvsagt ikke en slik form for integrert romutsmykking noe nytt. Allerede i 1957 – 58 ble Regjeringsbygget i Oslo dekorert med veggutsmykkinger av Kai Fjell, Tore Haaland, Carl Nesjar, Inger Sitter og Odd Tandberg. Arbeidene ble sandblåst direkte i veggenes naturbetong, og dermed var det selve byggematerialet som ble bearbeidet til utsmykkinger. Her må også Carl Nesjars samarbeid med Pablo Picasso om veggutsmykkingen til Y-blokka nevnes. Diskusjonene som går rundt nytt regjeringskvartal og en eventuell rivning av dette bygget har ført til en fornyet interesse og oppmerksomhet både for Y-blokkas arkitektur og kunst. I de påfølgende årene ble for øvrig metoden anvendt av Jakob Weidemann da han utsmykket Norsk Hydros nybygg i Oslo.

Først i 1962, med Arnold Haukelands Air på Universitetet på Blindern, fikk vi Norges første monumentale nonfigurative friluftsskulptur.

Fra 1962 fattet bystyret i Oslo årlige bevilgninger til innkjøp av skulpturer for utplassering i bydelene, og som et resultat av dette ble Erling Saatvedts Klesvask i 1969 utplassert på Enerhaugen i Oslo. Gjennom sin stiliserte form danner dette verket en kontrast til det uttrykket som preger mange minnesmerker. Med sin bastante utforming uttrykker det folkelighet, samtidig som skulpturens blokk-aktige tyngde formidler respekt for det daglige slitet som var så mange arbeiderkvinners lodd. Skulpturen gjør lite for å idyllisere arbeiderklassens bo- og leveforhold og passet således godt inn i transformasjonen av Enerhaugen fra et gammelt småhusmiljø 15

uten tidsmessige sanitærforhold til et bomiljø med moderne leiligheter.

Nye arenaer I 1972 utlyste også Oslo kommune, i samarbeid med Unge Kunstneres Samfund, en konkurranse om ut­ smykking av veggfeltene langs det overbygde veianlegget ved Arne Garborgs Plass. Egentlig tenkte man seg en temporær utsmykking, i det de seirende deltakerne skulle få utføre sine prosjekter etter tur. Men den første som ble realisert, Paradisets have av Arne Lindaas ble likevel stående. Lindaas veggfriser på henholdsvis 4 × 65 og 4 × 75 meter besto av forenklete svarte figurer på lys bunn, slik at utsmykkingen var lett å oppfatte mens man kjørte gjennom tunnelanlegget.

Sommeren 1977 vant Olav Strømme den lukkede konkurransen om utsmykking av en nærmere 100 meter lang perrong på Furusets underjordiske T-banestasjon.

Oppdraget gjaldt bare veggen langs en av perrongene, men uten vederlag malte han også den andre veggen.

Resultatet ble en sober, nonfigurativ komposisjon holdt i matt sort, sølv og betongfarge. Kunstverket kan oppleves som et ekko av det inntrykket man får når T-banen bremser ned og stopper, for deretter igjen å sette seg i bevegelse. Og i tillegg fornemmes en slags gjenskinn av det sparsomme dagslyset som opprinnelig slapp inn via trappeløpenes profiler. Overfor arkitektene begrunnet Strømme valget av mørke farger i tunnelen med at «her er så lite lys at jeg må bruke mye sort.»

I 70-årene så de politisk engasjerte kunstnerne de offentlige utsmykkingene som en mulighet til å nå ut med sitt budskap. Willi Storn plasserte seg her i fremste rekke med Nord-syd, Syd-nord. Veien til Utopia på Høyenhall i Oslo. Tematisk tok han utgangspunkt i motsetningene mellom den vestlige verdens overflod – med forurensing som resultat – og den sult og undertrykkelse som hersket i den tredje verden. Valget av dette kunstverket var for øvrig uvanlig. Opprinnelig hadde Storn laget utkastet til den tidligere nevnte konkurransen om tunnelen ved Arne Garborgs plass, og var en av vinnerne.

Men da Høyenhall og Manglerud Arbeidersamfunn foreslo at Høyenhall T-banestasjon burde gis en kunstnerisk

utsmykking ble lokalbefolkningen invitert til å stemme over hvilket av de innkomne forslagene de kunne tenke seg ved stasjonen. Riktignok var ikke valgdeltakelsen høy, men flertallet ønsket Storns forslag. Dette ble tatt til følge og Høyenhall-dekorasjonen ble dermed Norges første, og antakelig den eneste, større utsmykking som skyldes en åpen avstemning i lokalmiljøet.

Både Lindaas’ dekorasjon av tunnelen under Arne Garborgs plass og Willi Storns utsmykking av Høyenhall stasjon er nå fjernet. Utfordringene knyttet til bemalte vegger i utemiljø kan være store.

En annen - og motsatt - utfordring med veggfaste kunstverk kan knytte seg til at brukerne av bygg ikke ønsker å gi slipp på kunstverkene når institusjonen flytter. I Rikshospitalets barneklinikk malte Storn i 1989 en frise over vinduene i hvert av de 21 pasientrommene, i tillegg til å fargesette avdelingen. Utsmykkingen ble så populær at man ønsket å ta den med da sykehuset skulle flytte til nye lokaler. En slik flytting av integrert utsmykking er selvsagt vanskelig, ofte umulig. Problemet ble løst ved at man isteden i 1999 ga Storn et utsmykkingsoppdrag på den nye barneavdelingen.

Utsmykking av sykehusavdelinger for barn er utfordrende. Denne pasientgruppen kan være særlig sårbar overfor inntrykk, men behovet for visuell stimulans er samtidig stort. Da den nye barneklinikken på Ullevål sykehus stod ferdig i 1998, monterte Jon Gundersen, Børre Larsen og Guro Giske små tablåer i bokser på veggene i de tre nederste etasjene. Morten Hansen sandblåste små figurer på et glassvindu i andre etasje, mens Christian Montarou, Willi Storn, Anne Rolfsen, Hege Nyborg, Sverre Wyller og Snorre Kyllingmark malte dekorative elementer på veggene, i tillegg til at de hadde fått i oppdrag å fargesette korridorveggene. Dermed synes også elektriske installasjoner, brannvarslere, dører og vinduer å inngå i utsmykkingen.

Kunst for barn I 1960- og 70-årenes norske skulptur fungerte såkalte lekeskulpturer nærmest som en egen sjanger. Her kan nevnes Sivert Donalis Snegl, Siri Anker Aurdals Havbølger, Finn Erik Bodvins Lekeskulptur og Fritz Røeds Kla16

trehøne. Arbeidene ble utplassert på skoler og i parker, og målsetningen var å nå ut til et svært ungt publikum som vanligvis ikke oppsøker kunst på egenhånd.

Det finnes også mange eksempler fra nyere tid som er beregnet på å kunne brukes til lek både i skolegårder og i barnehager. Her kan nevnes Kristine Hjertholms Løvinne til Gamlebyen skole fra 1996, Hanne Tyrmis Blåbær fra 2009 på Oppsal og Vetland skoler, Thomas Nordströms Farkost til Solbærtorget barnehage i 2012 og Jan Christensens og Marius Dahls «urtre» som fører opp til en trehytte fra samme år med tittelen Miramarmora til Støperiet barnehage. Sistnevnte er for øvrig plassert i en innendørs glasskube sentralt i bygget og kan sees fra og brukes av alle avdelingene i barnehagen.

Trond Solbergs trehytte fra 2012 i Kvernkallen barnehage er derimot ikke laget som en hytte i et tre, men er en laftet huskonstruksjon av grove tømmerstokker i barnehagens utemiljø. Scenen eller hytten gir ly for regn og solskinn, og er helt fri for innredning eller andre ledende elementer. Slik fungerer den helt etter barnas egne ønsker. I Bergebo barnehage finner vi blant annet Petter Hepsøs Ponny (2012). Selv om dette er en bronseskulptur innbyr denne til klatring og lek.

Formatet er lite og formen har sitt utgangspunkt i en barneleke. Det er altså ikke en liten hest i naturtro utførelse vi står overfor, men et lite, sittende fantasidyr med et uidentifiserbart hode. Figurens holdning er imøtekommende, det ene labben er løftet som til en hilsen og gir et vennlig inntrykk.

Forholdet mellom kunst og arkitektur Gjennom hele 1900-tallet diskuterte man forholdet mellom arkitektur og utsmykking og stort sett har man vært enige om at kunstneren må ta visse hensyn til lokalenes funksjon og brukernes forutsetninger. Man bruker gjerne begreper som integrert utsmykking, bygningsintegrert utsmykking eller stedtilpasset kunst – delvis som en motsetning til såkalt «løskunst», når man diskuterer nødvendigheten av at kunstnere engasjeres så tidlig som mulig i byggeprosessen. Som vi har sett er det mange som ønsker at kunstneren engasjeres allerede mens bygningen er under planlegging, for dermed kan kunst-

neren påvirke hele prosessen slik at kunsten fremstår som en del av den arkitektoniske ­helheten.

Fra arkitekthold har synet på dette vært delt, og enkelte har gått så langt som å hevde at billedkunsten bør underordnes arkitektens utforming fullstendig. Holdningen har for så vidt en historisk forankring, slik det kommer til uttrykk i en artikkel i Kunst og kultur i 1948, da den svenske arkitekten og arkitekturtidskriftredaktøren Hakon Ahlberg hevdet at for Carl Westberg, som tegnet Stadshuset (rådhuset) i Stockholm (1906 – 23) «…var måleriet och skulpturen värdefulla och väsentliga element i arkitekturen, de behövdes för att ge dem fulltonighet, innerlighet och liv. Deras förhållande till bygnaden var att likna vid blommornas till landskapet; det öde landskapet kan vara ståtligt och monumentalt, men mänskligt och levande blir det först när det grönskar och blommar. Liksom vegetationen är bunden till landskapets karaktär, lika visst måste konsten emellertid underordna sig arkitekturen.»

Den svenske maleren Isaac Grünewalt avviste likevel denne formen for kunstnerisk underkastelse i den samme usignerte artikkelen: «Vad menes med at «betone ytan», som arkitekterna talar om. Sätt två färgfläckar på en vägg: det blir liv, det blir djup och ljusspel, ytan upplöses. Vem minns väl hur det rum ser ut, där Michel Angelo målat sina fresker?»

Egentlig dreide diskusjonen seg om forholdet mellom «den frie kunstens» særpreg i motsetning til den funksjon som dekorative elementer hadde i datidens arkitektur. Behovet for å markere grenseoppgangen var nok større den gang enn senere, men også i arbeidet med Oslo rådhus skilte man mellom billedkunst og det man betraktet som «brukskunst», eksempelvis tepper, gardiner og møbler, hvor det i mange tilfeller var arkitektene selv som fungerte som formgivere eller i det minste hadde det avgjørende ordet.

Men på den annen side. Hvor frie var egentlig Rådhusets malere? Ideelt sett valgte de sin tematikk, selv om forholdene omkring konkurransen lar oss ane at det hersket uskrevne lover for valg av teknikk, uttrykksform og – kanskje også motiv? På et eller annet vis måtte dessuten 17

malerne forholde seg til salenes utforming og deres funksjon, og slik sett arbeidet de innen snevrere rammer enn staffelimaleren, som fritt kan skape hva han eller hun vil. På den annen side syntes ikke dette å by på særlige problemer for freskobrødrene. I sine utsmykkinger valgte de noen ganger å spille opp til de arkitektoniske omgivelsene, andre ganger overså de nærmest behovet for en slik sammenheng – og enkelte ganger forsøkte de til og med å omforme det arkitektoniske preget.

Fra og med funksjonalismen forutsatte likevel ikke arkitektene at kunstnere og håndverkere skulle fungere som leverandører av dekorativ bygningsornamentikk.

Tvert i mot medførte konsentrasjonen på rene flater, strukturer og materialvirkninger et nytt syn også på den kunstneriske utsmykkingen og dens forhold til arkitekturen. Synet på utsmykkingens egenverdi ble styrket, og forholdet mellom arkitekt og billedkunstner ble mer preget av likeverd, der minstekravet var at kunstartene arkitektur og billedkunst levde sammen på noenlunde like vilkår. Både arkitektur og utsmykking er oppdragskunst innen gitte rammer.

Dermed ble betegnelsen integrert kunst positivt ladet i forbindelse med utsmykkinger, der det ofte sees i motsetning til det småpussige begrepet «løskunst» - altså en mer eller mindre tilfeldig spredning av innkjøpte arbeider. Den integrerte utsmykking er dermed å forstå som et bygningsintegrert kunstverk, forankret i arkitekturen, og man har sett elementer som gulv, himlinger, vegger og søyler helt eller delvis utformet av billedkunstnere eller kunsthåndverkere.

Men, helt uproblematisk er det ikke. Som Kjell Norvin uttrykker det i Integrert utsmykking – den ideelle fordring, Utsmykningsfondet for offentlige bygg, 1996: «Det kan selvfølgelig ikke være kunstnerens oppgave å tilføre bygget kvaliteter som arkitekten selv har bedre herredømme over eller å blande seg opp i byggets grammatikk. Konfrontert med dagens arkitekturidealer og de rammene for samarbeid som er lagt må utsmykkerens utgangspunkt overfor arkitekten være at arkitekten ønsker å levere et selvstendig og helstøpt arbeide der utsmykkingen kommer som

et innpasset tillegg. Spørsmålet blir da på hvilken måte – hvorledes, hvor og i hvilken form – kunstneren kan bidra til et allerede gjennomarbeidet bygningsverk eller anlegg som i utgangspunktet som oftest ikke inkluderer bildet i sin grammatikk.»

Uansett skiftende vedtekter for ulike utsmykkingsordninger, skal disse sikre at billedkunstneren kommer inn i byggeprosessen på et egnet tidspunkt slik at forholdene for kunstprosjektene ligger best mulig til rette, spesielt med tanke på det bygningsintegrerte verk. I dag synes likevel de fleste kunstnerne å være mindre opptatt av denne integrasjonen. Egentlig betyr å integrere å gjøre hel, og dette kan like godt – eller kanskje bedre – skje der kunstverket eksempelvis fungerer som et selvstendig element i forhold til arkitekturen. Betegnelsen utsmykking er også stort sett forlatt – i dag snakker vi om kunst og kunstprosjekter, nettopp for å understreke at kunstverkene står på egne ben – uansett om de er bygnings­ integrerte eller frittstående.

Oppdragsgiverne Til langt ut på 1900-tallet tilkom de fleste norske utsmykkinger som følge av donasjoner, eller de ble finansiert av fond og av næringslivet. Enkelte ganger oppnådde likevel arkitektene at utsmykkingene ble finansiert over byggebudsjettet, som ved Telegrafbygningen i Oslo. Også det offentlige var i enkelte tilfeller med som oppdragsgiver, men først ved utsmykkingen av Oslo Rådhus fremsto Oslo kommune for alvor som oppdragsgiver for kunstnere.

Frem til midten av 1930-årene var heller ikke kunstnerorganisasjonene særlig engasjerte i utsmykkingssaker, og først i 1937 krevde Bildende Kunstneres Samfund at to prosent av byggesummen for offentlige bygg skulle avsettes til kunstnerisk utsmykking. Dette var i overensstemmelse med internasjonale tendenser i tiden. I USA ble offentlige oppdrag formidlet av American Artist Congress, som via føderale hjelpeprogrammer rettet seg mot kulturlivet og ble administrert under Roosevelts New Deal. I Sovjet spilte selvsagt offentlige utsmykkingsoppdrag en stor rolle.

I 1937 ble Statens Konstråd opprettet i Sverige for å ivareta organiseringen av de offentlige utsmykkingene. Først i 18

etterkrigstiden endret finansieringsmulighetene seg vesentlig for norske utsmykkingsprosjekter, da stadig flere oppdrag ble finansiert over byggebudsjettene. I 1963 omfattet statsbudsjettet for første gang midler til utsmykking av offentlige bygg, og fra 1966 ble ordningen forvaltet av Norsk Kulturfond. I 1976 vedtok Stortinget å opprette Utsmykningsfondet for nye statsbygg og fra samme år fikk Norsk Kulturråd ansvaret for å organisere utsmykkingssakene for kommunale og fylkeskommunale nybygg med statlige utsmykkingstilskudd. Fra 1992 ble også dette ansvaret overført til Utsmykningsfondet.

Allerede i 1964 innførte Oslo kommune sin utsmykkingsordning basert på at to prosent av byggesummen for kommunale nybygg skulle disponeres til kunstnerisk utsmykking. Og i 1979 etablerte også Oslo kommune sitt eget utsmykkingsfond for bedre å ivareta ordningen.

Mens man i våre naboland samlet den besluttende myndighet om utsmykkinger i statlige kunstråd, understreket man i Norge viktigheten av lokal deltakelse. Hos oss har derfor bruker og byggherre i prinsippet like stor innflytelse som arkitekt og kunstnerisk konsulent, men sistnevnte er den i komiteen som – ofte sammen med arkitekten – representerer fagkompetansen, og følgelig er konsulenten den drivende kraften under forberedelse og planlegning. Derfor er det trolig også riktig slik Dag Wiersholm har uttrykt det at:

miljømessig kvalitetshevning i vid forstand der kunsten skal berike og stimulere det offentlige miljø.

Oslo kommunes kunstordning ble i 2013 endret slik at midlene tas fra det totale investeringsbudsjettet i kommunen og ikke fra det enkelte byggeprosjekt, dette vil si at pengene ikke lenger følger bygget, men kan brukes der de trengs mest. Kunstprosjekter i uterom, skoler, sykehjem kulturbygg og barnehager er prioritert.

Den nye ordningen åpner også opp for innkjøp av kunst og for temporære installasjoner slik at enkelte kunstprosjekter kan «poppe opp» et sted for så å forsvinne igjen etter dager, uker eller måneder. Det avsettes også midler til forvaltning, vedlikehold, konservering og oppgradering av kunstsamlingen. Oslo kommune eier et stort antall kunstverk, mange av disse er tilkommet gjennom kunstordningen, ved tidligere innkjøp og gaver.

Kunstsamlingen inneholder verk av høy kvalitet og verdi, men også verk av mindre interesse for dagens betraktere, det gjøres derfor en stor innsats for å sortere og istandsette samlingen. I fortsettelsen vil innkjøp og kuratering i forbindelse med utlån fra samlingen til kommunens virksomheter prioriteres.

Lise Karin Mjøs

«Organiseringen av norsk offentlig utsmykking reflekterer i noen grad våre forestillinger og idealer om likhet og demokrati.»

Stortingsmelding nr. 41 Kunstnerne og samfunnet fra 1975 – 76 vektla to forhold med opprettelsen av Utsmykningsfondet: Billedkunstnere og kunsthåndverkere skulle sikres flere arbeidsoppgaver og dermed bedre sine kår.

Men den overordnede målsetning var likevel at ordningen skulle «formidle impulser til et bredt publikum som vi ellers har vanskelig for å nå.»

Dermed lå fortsatt idealet om at kunsten skulle nå ut til folket til grunn for etableringen av offentlige utsmykkingsordninger. Men i dag vektlegges ikke lenger begreper som dannelse, utdannelse eller nasjonsbygging idet man ser utsmykkingens funksjon mer som en 19

21

22

23

24

KUNST I BARNEHAGER

Alle kunstprosjekter i Kulturetatens regi administreres av et kunstutvalg. Utvalgene består av arkitekt, byggherre, en brukerrepresentant og en oppnevnt kunstkonsulent som leder arbeidet. I tillegg følger en rådgiver fra Kulturetaten komiteens arbeid. Medlemmene har med seg hvert sitt fagfelt og forskjellige synspunkter inn i arbeidet, og sammen sørges det for at de fleste problemstillinger er belyst og diskutert før sted og premisser for valg av kunstner og kunstprosjekt legges.

På skoler og barnehager er brukerrepresentanten gjerne rektor, barnehagens leder eller en ansatt som har pedagogisk utdannelse og derfor vet hva barna vet og kan. Mange kunstutvalgsmedlemmer har aldri arbeidet med kunstprosjekter før, men Kulturetaten opplever at utvalgene blir mer og mer involvert, og ikke minst engasjert, i løpet av prosessen, som mange ganger pågår i flere år grunnet lange byggeprosjekter. Kulturetaten har en stor produksjon av kunstprosjekter og bredt utvalg kunstkonsulenter og kunstnere er involvert i arbeidet.

Kunstutvalgene er alltid forskjellige i sin sammensetning, og det har resultater for prosjektet. Det sikrer variasjon, kompetansedeling og at nye stemmer og synsvinkler hele tiden kommer til. Dette gjenspeiles i variasjonen når verkene er ferdigstilt og innlemmes i Oslo kommunes kunstsamling.

Kunst i barnehager er ikke bare «kunst for barn», men for kunstnere er det allikevel annerledes å arbeide i et gallerirom enn å forholde seg til alle eventualiteter, brukergrupper og ikke minst forventinger som oppstår i det offentlige rom. Kanskje blir dette satt ekstra på spissen når man skaper kunst til barn. Man skal ta hensyn til barna i en alder de vokser både fysisk og intellektuelt, og det er mange praktiske og sikkerhetsmessige hensyn det skal tas høyde for. Barna skiller ikke nød­vendigvis mellom et lekestativ, sikret for lek gjennom EU-direktiver, og den kunstneriske installasjonen eller skulpturen ved siden av. Klatre kan man jo på begge, og derfor skal de ivareta de samme kravene til sikkerhet for barna. Ved noen tilfeller tas firmaet Lekeplassinspektørene med i møte med kunstnerne i skissebearbeidelsen. Ofte kan spesielle løsninger kanskje allikevel aksepteres etter en oppklarende dialog.

Kunstner og kunstverk velges uansett først, og målet er nytenkende kunst. Barns forståelseshorisont er nemlig langt fra smal. Barn besitter en fantastisk evne til fantasi, og har ofte mer uventede tolkninger av kunsten enn den voksne oppviser.

Noen steder blir kunstverkene et sted, som et ly for været eller samlingspunkt, selv om det også er en skulptur. I Kværnerdalen barnehage har Annette Koefoeds Tannhjultreet nærmest blitt barnehagens logo, mens i Margarinfabrikken barnehage ser barna et gult, lysende bringebærtre som hilser dem velkommen når de nærmer seg barnehagen om morgenen (Tore Lyngseths Start, vent). Noen bringebær har revet seg løs fra treet og henger inne, og mange barn tar med seg foreldrene på hele «bringebærturen» som avslutning på barnehagedagen når de blir hentet. Start, vent er et eksempel på noe som i utgangspunktet var hundre prosent skulptur, men som også har blitt noe annet – et identitetspunkt for barnehagen og nærmiljøet. Noen kunstnere har forholdt seg til stedets historie, og henter frem historier som kanskje ellers ikke ville ha blitt fortalt.

Kunst i barnehager kan skape nysgjerrighet overfor kunst hos de oppvoksende generasjoner og det fremtidige kunstpublikum, og er derfor en viktig del av Kulturetatens arbeid og det generelle fokuset som er rettet mot kunst i offentlig rom de siste tiårene. Men det er slett ikke sikkert at barna selv oppfatter noe som kunst. Det er noe av det mest interessante med å skape disse møtene mellom barna og kunstens verden.

Barn har gjerne en mindre problematisk og langt mer åpen innstilling til kunsten rundt seg enn foreldrene og ansatte i barnehagen. Kanskje er det fordi andre aspekter av barns liv og omgivelser kan oppfattes som like abstrakte som kunsten, at barna forholder seg helt naturlig til den? Det er kanskje akkurat like naturlig, eller uforståelig, at et tannhjultre i spreke farger vokter over uteplassen, som det er abstrakt og unaturlig at jakker skal lukkes helt igjen på vinteren, men at lua kan legges igjen inne så snart kalenderen viser mai? Innen man er voksen har man tillært seg både selvfølgeligheter og fordommer. Kanskje det er evnen til å sette fingeren på ting – både det absurde og det åpenbare, og den helt

spesielle egenskapen til å stille spørsmål ved og snu opp ned på ting, som er sammenhengen mellom kunsten og barnas verdensanskuelse?

I 2013 og 2014 har Kunst i Oslo produsert 8 kunstprosjekter i eller i tilknytning til barnehager. Noen er helt nye bygg, der kunstnerne har utviklet prosjektene mens bygget har blitt til, i nært samarbeid med arkitekt, byggherre og fremtidige brukere. Også noen eldre barnehager har fått nye kunstprosjekter. Kunsten er laget for barna, men også deres foreldre, de ansatte og ikke minst alle andre som bruker Oslos barnehager som lekeog friplasser utenfor barnehagens åpningstider. Både budsjetter og brukergrupper varierer i prosjektene som følger på de neste sidene, men felles for prosjektene er at barn, og barnas voksne, får møte kunsten der de er.

Pernille Skar Nordby

KVÆRNERDALEN BARNEHAGE

KUNSTKONSULENT:

Karin M. Valum RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF ARKITEKT:

NAV A.S. Arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

450 000

28

Kværnerdalen barnehage ligger tett på Alnaelva, rett nordøst for sentrum av byen. I dette området lå det tidligere store mølleeiendommer. Disse ble kjøpt opp på 1850-tallet av Oluf Onsum, som hadde visjoner om å utvikle moderne industri i Norge. Alnaelva representerte «det hvite kullet», vannkraften, som skulle gi den nødvendige energien for en slik utvikling. Onsum grunnla Kværner Brug i 1853, som blant annet bygget og leverte turbiner, spiraltrommer og annen avansert teknologi til vannkraftverk.

Kværnerdalen barnehage holder til i Kværner Brugs tidligere administrasjonslokaler, og Annette ­Koefoeds (f. 1956) inspirasjon har naturlig nok vært Kværner­ dalens historie.

Kunstneren har konstruert et tre. Stammen består av to flater som møter hverandre i en 90-graders vinkel.

Selve trekronen er kjedet sammen av mange deler som hver for seg minner om forskjellige maskindeler.

Blomstene som danner trekronen gir assosiasjoner til tannhjul, men er basert på forskjellige papirklipp, som her er skåret ut i brennlakkert aluminium. Samtidig som Tannhjultreet klart peker tilbake til den industrielle historien i området, har skulpturen også en letthet og et organisk og følsomt uttrykk. Inspirasjonen fra de fargede papirklippblomstene, som barn raskt gjenkjenner, bidrar til dette. Skulpturen står som en fin markør foran barnehagebygningene i bakgrunnen.

Annette Koefoed Silkesvever Laminert foto, akrylglass

Inne i barnehagen henger Silkesvever. Verket er et fotografi av et arbeid utført i silkeorganza med broderi og tredimensjonal plissering. Fotografiet viser tekstilarbeidet i naturlig størrelse. Ved å «transformere» det skjøre tekstilarbeidet til et foto, kunne tekstilverket allikevel henge i et aktivt miljø. Broderiene danner en grønn sirkel med tynne radier som ligner «nervetråder», og fra midten av det grønne velter det ut tykke tråder i rød ull. Tittel og motiv gir assosiasjoner til naturelementer som bladverk, frø og insekter, elver og fossefall, eller kanskje glødende lava? Kunstneren ville skape et flertydig uttrykk, knyttet til naturens sårbarhet og styrke.

Inger Gogstad 29

Annette Koefoed Tannhjultreet Rustfritt st책l, brennlakkert aluminium

30

31

BARNESLOT TET BARNEHAGE

KUNSTKONSULENT :

Kristin Sæterdal RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF ARKITEKT:

ACK arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

450 000

Hanne Tyrmi Dråpen Syrefast stål

32

33

34

35

FL AEN BARNEHAGE

RĂ…DGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF Ferdigstilt anlegg, kunstprosjekt i samarbeid med barnehagen KUNSTBUDSJE T T:

350 000

Erlend Leirdal Reisebrettet Eik heltre

36

37

38

39

RADARVEIEN BARNEHAGE

RØNNINGJORDET BARNEHAGE

RÅDGIVER KULT URE TATEN:

KUNSTKONSULENT:

Aud Ganberg

Anita Hillestad

BYGGHERRE:

RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Omsorgsbygg Oslo KF

Aud Ganberg

Ferdigstilt anlegg, kunstprosjekt i samarbeid med barnehagen.

Omsorgsbygg Oslo KF

BYGGHERRE:

KUNSTBUDSJE T T:

ARKITEKT:

321 000

Lyngstad Arkitekter AS KUNSTBUDSJE T T:

675 000

Trude Westbye Nordmark Moleky Pulverlakkert aluminium og rustfritt stål

40

41

42

Trude Westbye Nordmark Sukkertøy Pulverlakkert aluminium og rustfritt stül

43

FRYD BARNEHAGE

RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF Ferdigstilt anlegg, kunstprosjekt i samarbeid med barnehagen KUNSTBUDSJE T T:

321 000

Gisle Harr Tema: Norske folkeeventyr Maleri på vegg og bemalt bronse

44

45

46

47

MARGARINFABRIKKEN BARNEHAGE

KUNSTKONSULENT:

Sidsel Palmstrøm RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF ARKITEKT:

NAV A.S. Arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

1 350 000

Tore Lyngseth Start, vent Sveiset aluminium, ­zafir-polykarbonat med folie,­ pulver­lakkert ­aluminium,­ støpt epoxy, LED-lys

48

49

SØRENGA BARNEHAGE

KUNSTKONSULENTER:

Odd Fredrik Heiberg og Vigdis Fjellheim RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Else Haavik BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Jarmund og Vigsnæs AS Arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

960 000 (inkl. 150 000 fra KORO)

50

Bjørn Hegardt (f. 1974) og Theo Ågren (f. 1971) er en kunstnerduo basert i Berlin og i Sverige som har samarbeidet om ulike kunstprosjekter siden 1998. De arbeider med installasjoner og iscenesettelser som ofte tematiserer tid og rom, visuelt og kontekstuelt. Ofte har de skapt tredimensjonale tablåer, der optiske illusjoner er et gjennomgående virkemiddel.

Med Naturglimt for Sørenga barnehage har de skapt et verk som aktivt forholder seg til stedet, rommet og til de menneskene som ferdes der, nemlig barna. Naturglimt er en lek med naturens skiftende karakter, gjennom lys, farge, bevegelse og reflekser.

I det store fellesrommet, som er hjertet i barnehagen, er det glassfasader fra gulv til tak som gir god utsikt til sjøen og parkområdet ute.

Naturglimt tilnærmer seg fellesrommet på en leken måte. I taket henger tre skulpturelementer i aluminium, utformet som skyer. Skyene reflekterer lys ned og danner illusjoner av vann- og solflekker på gulvet. En rund ledlampe på veggen imiterer solens fargeforandring i løpet av dagen. Når barna kommer om morgenen er solen morgenrød. Midt på dagen endres fargen til gyllengul før den igjen blir rød om kvelden.

Flere dråpeformede og belyste glassprismer henger fra en av skyene i taket. Prismene beveges av rommets naturlige luftdrag, og lysbrytningen fører til at det oppstår små flyktige regnbuer på vegger og gulv. Lys og reflekser endrer rommets karakter i løpet av dagen. Klarer barna å fange regnbuen som oppstår i flyktige glimt? Rekker de å hoppe på vannspeilingene i gulvet før de blir borte, eller fange solstrålene som beveger seg på veggene?

Theo Ågren og Bjørn Hegardt Naturglimt Jesmoite med aluminium, swarovskikrystaller, lampe med led-lys, maleri, sladrespeil for motorsykkel

Veggene er bemalt et stykke opp for å illudere vann og bølger. Den lys blå malingen er magnetisk og kan derfor fungere som en tavle, som barna både kan tegne på og feste ting til.

Utenfor det lille vinduet i trappen opp til andre etasje er det montert et sladrespeil fra en motorsykkel. Ved å se i dette får barna utsikt til Oslofjorden utenfor Sørenga.

Else Haavik 51

52

53

54

KUNST I SKOLER

«Museums should be safe spaces for unsafe ideas», sier den kanadiske museologen Elaine Gurian. Om vi vrir litt på dette utsagnet og benytter det om alle kunstopplevelser, finner vi noe av betydningen som kan ligge i det at barn får møte kunst i skolehverdagen.

I vår tid er disse opplevelsene viktige fordi kunst kan lære barn og ungdom å være langsomme, å tenke mot strømmen og å stille spørsmål det ikke nødvendigvis finnes noe entydig svar på. I motsetning til i museer, har man på skolene muligheten til å nå alle på en gang, selv om man ikke er en del av en familie som faktisk oppsøker kunstutstillinger.

I en tid der alt er planlagt og man skal kommunisere raskt og effektivt, kan det være en utfordring for barn å sette seg ned å tenke selvstendig og utfordre faste rammer. I kunsten ligger det noe, kanskje er det kunstens vesen, som oppfattes helt forskjellig og subjektivt.

Noen elever kan synes at dette er kjempeinteressant, og bærer det med seg som en første inngang til kunstens verden. Kunst er viktig fordi det kan være en knagg; en erfaring man bærer med seg eller et slags arkiv som noen henter noe fra, andre noe helt annet.

Barn som publikum er ikke nødvendigvis mer følsomme, sartere eller dummere enn et voksent publikum, og derfor lager vi ikke «kunst for barn» – men det som skiller barna klart fra voksne er at de ikke har lært seg reglene ennå, og i det ligger det en mulighet som ikke bør undervurderes. Vi hører stadig at Norge skal leve av vår innovasjonskraft når oljen tar slutt. Men henger dette sammen med at de kreative fagene i skolen stadig nedprioriteres? Kunst- og håndverksfagene sloss mot realfagene når timeplanene skal sprikres. Vi håper at kunstprosjektene kan introdusere barn og ungdom til en kreativ og undersøkende holdning til verden. Kunst kan lære dem å tenke mot strømmen, å fornemme og sanse.

Kan vi inspirere barn til å eksperimentere og gå nye veier, uten at de helt vet ennå hva det betyr? Kunsten er flertydig, som verden heller ikke er svart/hvit. Kunstens flertydighet kan få barna til å stole på sin egen intuisjon, men også lære seg å eksperimentere og reflektere i felleskap – viktige egenskaper for dem som skal drifte Norges innovative fremtid.

Kunsten på skolene trenger ikke ha en pedagogisk tiltenkt funksjon, men uavhengig av kunstnernes intensjoner får kunstverkene ofte en rolle i undervisningen, noe å gripe fatt i i forhold til kunst- og håndverksfaget, eller andre fag som matte eller språkopplæring. Kanskje kunstverkene kan fungere som utgangspunkt for en fortelling, som vil variere ut fra hvordan den enkelte elev ser kunsten?

Formidling er viktig for å åpne dette mulige arkivet opp for så mange som mulig, og i årene fremover ønsker Kulturetaten å fokusere mer på dette. Fra 2015 er budsjettene for hvert prosjekt økt, slik at kunstkonsulenten har større mulighet for å skape gode formidlingstiltak som skolene kan bruke også etter at kunstverkene er ferdige og overlevert Oslo kommunes kunstsamling.

I samtalene om kunsten med barna bør det åpnes opp for kommunikasjon som ikke nødvendigvis er sender-budskap-mottakerbasert, slik det ofte er i undervisningssammenheng. Tvert i mot kan den åpne kommunikasjonen der det ikke finnes noen fasit, åpne både for undring, motforestillinger og til å tenke videre.

Kanskje må elevene provoseres litt. Noe de må være enig eller uenig i, kan få ting til å gå fortere rundt i hodene på elevene. Vi håper at tekstene i denne katalogen kan inspirere lærere og elever til å tolke, undre seg og til å stadig stille nye spørsmål.

Pernille Skar Nordby

57

BJERKE VGS

KUNSTKONSULENT:

Rigmor Bové RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Kristiansen & Bernhardt arkitektur KUNSTBUDSJE T T:

635 000 (inkl. 185 000 fra KORO)

58

Bjerke skole ble bygget i 1964. Da den ble totalrehabilitert innvendig i 2012 – 13, ble det avsatt midler til et kunstprosjekt. Ved å åpne opp arealene og få dagslys inn skulle man skape luftighet i det eldre bygget. Den overordnede idéen for rehabiliteringen var at skolens interiør skulle fremme en storbyestetikk. Marius Martinussens (f. 1978) verk inntar en naturlig rolle i denne sammenhengen. Verket er plassert i skolens store og sentrale rom. Rommet brukes i en rekke forskjellige sammenhenger og kan omdannes til et blackbox-teater.

Et av kravene til kunstverket var at det skulle utføres på akustiske plater, siden veggen verket er plassert på var tiltenkt en lyddempende funksjon. Hovedverket, Lights, er et maleri utført på slike plater. Martinussen har laget et perforert mønster i disse platene som fungerer som en del av verket. I alt boret kunstneren 4000 hull i ulike dimensjoner fra 9 mm til 44 mm. Både hullene og den sorte t­ ekstilen bak platene på veggen inkorporeres i verket og blir en del av maleriets uttrykk.

Kunstnerens intensjon med verket var at det skulle handle om energi og utstråling. Maleriet oppleves nærmest som selvlysende, som om det er lys som kommer ut fra veggen.

Verket refererer til og bringer tankene til energifelt, kosmos og stjernehimmel, storbyens neonlys og scenelys.

I gangen som leder inn til og ut fra sentralrommet, finner vi Lights (from above) som er en lettere parafrase over hovedverket. Parafrase betyr en omarbeidelse av en allerede eksisterende tekst, melodi, eller som her, et kunstverk. Her har kunstneren malt rett på veggen, som en innledning til eller avslutning på hovedverket, alt ettersom du er på vei inn eller ut av bygget.

Inger Gogstad

Marius Martinussen Lights (from above) Airbrush, vanntynnet akrylmaling

59

60

Marius Martinussen Lights Airbrush, vann­t ynnet akrylmaling, akryl pü MDF

61

MORELLBAKKEN SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Ruth Elisiv Ekeland RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Heggelund & Koxvold as KUNSTBUDSJE T T:

632 000 (inkl. 182 000 fra KORO)

62

Bernte Sommerfeldt-Colbergs «spinning» henger i luftrommet i en trappegang på Morellbakken skole som de eldste elevene må løpe opp og ned hver dag på vei til og fra klasserommene. Da «spinning» ble installert, ønsket Bente Sommerfeldt-Colberg at en tekst om kunstverket skulle få et helt spesifikt oppsett på skiltet som følger verket: Verket gjentar kroppens trinnvise, sirkulære bevegelse når du går oppover trappen.

Det utgjør en frosset rotasjon med trinnvise ­dreininger.

En sammensatt og forskjøvet sirkel.

På et ytre plan kan det referere til sol­eksplosjoner og sfæriske rotasjoner.

som levde i overgangen mellom 1600- og 1700-tallet.

Han hevdet at hver monade er et mikrokosmos som avspeiler hele universet.

Bente Sommerfeldt-Colberg (f. 1966) er kjent for mekaniske skulpturer utført på et høyt presisjonsnivå der mekanikken er godt synlig og utgjør et vesentlig estetisk innslag i det ferdige kunstverket. Kunstneren har selv uttalt at hun elsker mekaniske deler, fordi «de er som smykker».

Inger Gogstad

Teksten kan tolkes som en utdypende tittel, der det trekkes en forbindelse mellom betrakteren og verket.

Selv om installasjonen er statisk, kan den synes å bevege seg når man selv beveger seg under den. Det grafiske oppsettet av kunstnerens tekst illuderer sirkler og rotasjoner, og siste setning peker mot noe mye større enn selve trapperommet og skolen, nemlig selve verdensrommet. Den siste setningen i teksten, verkets form og fotografiet av sfæriske rotasjoner i verdensrommet på veggen åpner for assosiasjoner knyttet til tittelen «spinning».

Verket fremstår som en grafisk fremstilling av et solsystem. Mennesket er som alt annet bygget opp av atomer, den minste udelelige enheten i levende organismer.

Grafiske fremstillinger av atomer, er forunderlig like grafiske fremstillinger av solsystemer, begge fremstår som sirkelformer rundt en kjerne. Elevene representerer hvert sitt mikrokosmos, et lite univers som beveger seg i makrokosmos, et stort univers her representert ved «spinning».

Kanskje «spinning» er et symbol på et møtested mellom mikrokosmos og makrokosmos, eller mennesket og verdensrommet. «spinning» kan representere både systemer i verdensrommet og de minste udelelige monadene, ordet for atom som ble brukt av den tyske filosofen og matematikeren Gottfried Wilhelm Leibniz 63

Bente Sommerfeldt-Colberg «spinning» Plexiglass, messing, rustfritt stål, l­ akkert stål, acryl

64

65

66

Øyvind Torseter (f. 1972) er billedbokforfatter og kunstner og lager i all hovedsak bøker beregnet for barn. Det finurlige, komplekse og uttrykksfulle billedspråket har potensiale til å også fenge andre aldergrupper.

I en anmeldelse av en av hans bøker, Avstikkere, skriver Anne Schäffer at leseren havner midt opp i handlingen.

Leseren vet ikke hva handlingen er, hva som er skjedd, eller hvordan det ender. Det samme kan gjelde for veggverket Forskyvninger. Det blir betrakteren som egentlig bestemmer hva kunst­verket forteller, og blir en slags medskaper. Den som ser, vil ubevisst lage egne tolkninger og små historier. Og det er mye å ta av, for Forskyvninger er på tross av de store dimensjonene et helhetlig verk som samtidig består av mange detaljer og fortellinger. Verket strekker seg gjennom to etasjer i en lys trappeoppgang.

Det er ikke en helhetlig fortelling som formidles, snarere mange løsrevne tablåer. Hvert tablå gir et lite innblikk i en hendelse eller en fornemmet hendelse. Hendelsene er ikke entydige. De hinter til noe, men det er ikke opplagt til hva. Tablåenes scenografi er gjenkjennelig og hjemmevant, befolket av unge og voksne som gjør ganske hverdagslige ting. De fleste tablåer er løsrevet fra hverandre, men er forbundet av rørlignende elementer.

Verket har en forunderlig surrealistisk stemning. En maskert mann opptrer i flere av tablåene, både i stor og liten variant. Det er usikkert hvem han er, og hva han driver med. En blekksprut prøver enten å komme seg ned i eller opp av en skuff, men besynderlig nok fremstår det som helt naturlig.

I motsetning til Bente Sommerfeldt-Colbergs verk på samme skole, nøyer Øyvind Torseter seg med mikrokosmos. Men det gjør han også til gagns. Menneskene befolker veggen i sitt eget mangslungne univers, og de befolker også seg selv, der de er tegnet inne i hodet til en figur nederst i vegg­tegningen.

Inger Gogstad

Øyvind Torseter Forskyvninger Silikatmaling, akryltusj og oljestift på vegg

67

68

69

QUO VADIS VOKSENOPPL ÆRING

KUNSTKONSULENT:

Åse Liv Hauan RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Arch Uno AS KUNSTBUDSJE T T:

605 000 (inkl. 155 000 fra KORO)

Herbert Wiegandt Tangram Nisjer: veggmaling, stålramme, LED-­ belysning og dimmer, sandblåst glass.

Skulpturgruppe: tre, maling, edelstål.

Veggspeil: speilfliser 30 × 30 cm

70

Tittelen Tangram har Herbert Wiegandt (f. 1954) hentet fra matematikken. Tangram er benevnelsen på et geometrisk puslespill som kun har syv flate brikker. Når puslespillet ikke er i bruk, lagres det i en kvadratisk eske, og brikkene danner da et kvadrat. Poenget med puslespillet er å lage så mange figurer som mulig med alle syv brikkene. Puslespillet stammer fra Kina og ble funnet opp i årene mellom år 900 og 1200 etter Kristus.

Symbolikken er kanskje åpenbar. Figurene symboliserer mennesker fra forskjellige land som her møtes for å skape seg en ny fremtid.

Herbert Wiegandt har også montert glassfliser på en av sideveggene. Slik kan man se skulpturgruppen med en gang man kommer inn, reflektert i speilet.

Inger Gogstad

Quo Vadis i Osterhaus gate var opprinnelig et voksenopplæringssenter for menn, men ble senere endret til å være en skole for begge kjønn. Det latinske uttrykket Quo Vadis kan oversettes til norsk med spørsmålet Hvor går du?

På Quo Vadis får mennesker fra hele verden som nylig har ankommet Norge, sin første opplæring. Her lærer elevene norsk, også ved å gjøre praktisk arbeid og utføre håndverk. På skolen er det både en kafé som drives av elevene og forskjellige verksteder.

Herbert Wiegandt vant konkurransen for kunstprosjektet til denne skolen fordi han presenterte en helhetlig ide til et flott og sammensatt verk. Hovedverket er satt sammen av mange deler plassert på forskjellige steder i bygget, men bundet sammen av felles former som går igjen som gjenkjennelige koder.

Quo Vadis holder til i et gammelt bygg som hadde vedovner i hver etasje. Ovnene ble tatt bort da skolen ble rehabilitert, men ovnsnisjene består. Disse har dannet utgangspunkt for kunstprosjektet. Det er i alt seks nisjer, to i hver etasje. Wiegandt har dekket nisjene til med sandblåst glass der en negativ figur i menneskelig størrelse trer frem. Figuren kan gi assosiasjoner til tradisjonell afrikansk kunst. Denne såkalte primitive kunsten har inspirert flere fremtredende kunstnere, også blant kubistene der Pablo Picasso og Georges Braque var ledende. Tangram har med andre ord mange referanser.

Hver nisje er malt i hver sin distinkte farge, som også leder tankene til andre kulturers fargebruk.

I hovedinngangen til Quo Vadis fremstår figurene som positive former i bemalt tre i samme fargeholdning.

I inngangspartiet er de satt sammen til en gruppe.

71

72

73

GREFSEN SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Line Fasteraune RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Lille frøen KUNSTBUDSJE T T:

653 000 (inkl. 203 000 fra KORO)

Aleksander Stav og Lars Skjelbreia Metakrystallen Isolasjonsplater, byggskum, tre, OSB plater, lentikulære akryl­plater/lentikulære fotografier

74

Ordet meta kommer fra gresk, og er et prefiks, altså et ord man setter foran et annet ord, som i tittelen på dette verket. Meta betyr egentlig mellom, etter eller over. I våre dager bruker man ordet meta i betydningen om, som et ord som beskriver eller teoretiserer ordet som kommer etter. Metadata er for eksempel en overordnet beskrivelse av data, og metakunst er kunst som diskuterer kunst.

Metakrystallen er i følge denne definisjonen et verk som diskuterer eller beskriver krystallen. Metakrystallen er jo ikke en ordentlig krystall, men kan se ut som en der den funkler og lyser.

Kunstnerne Aleksander Stav (f. 1983) og Lars ­Skjelbreia (f. 1983) har brukt ulike teknikker i forsøket på å skape illusjonen av en kjempekrystall. Skulpturen er konstruert og satt sammen av plater belagt med lentikulære trykk. Lentikulære trykk kjenner antagelig mange fra den typen postkort hvor motivet oppleves som tredimensjonalt når man beveger kortet i forskjellige vinkler i forhold til øyet. Det lentikulære trykket er den «riflete filmen» som er lagt over motivet. På Metakrystallen ligger det mange lag av bilder, opp til 70 fotografier på et sted, under den lentikulære filmen.

Fotografiene er av overflaten til en fluoritt, en steinart som kunstnerne har avfotografert på Geologisk museum i Oslo. Disse billedlagene gjør at man får en opplevelse av at man ser inn i «steinen». Dybden oppleves nesten som virkelig på grunn av den lentikulære filmen som er lagt over, og når man går forbi krystallen, er det som om man kan se bevegelser i overflaten.

Som kunstnerne uttrykker det, var intensjonen med Metakrystallen at den skulle danne et midtpunkt i rommet. Verket innehar motsetninger som tyngde og letthet, organisk og geometrisk, håndfast og virtuelt, og solid og flyktig. I tillegg til at Metakrystallen gir rommet identitet, mener noen av skolens elever at krystallen er lykkebringende og dermed god å ha i nærheten på eksamensdagen.

Inger Gogstad

75

76

77

RØDTVET SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Ruth Elisiv Ekeland RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Arch uno AS KUNSTBUDSJE T T:

450 000

78

I mer enn en anmeldelse av kunstkritikeren Tommy Olsson beskrives Harald Lyche som «en godt bevart hemmelighet». Lyche (f. 1962) er en maler som ikke følger tidens puls, men som uavhengig av tidens trender maler ut i fra sin egen overbevisning og sine personlige prosjekter. Bildene er allmenngyldige om enn også esoteriske. Esoterisk betyr egentlig kunnskap for de få innvidde, og passer på mange måter godt til Lyches malerier. De er allmenngyldige i den forstand at de kan nytes av og berike alle, men de er også esoteriske da de inneholder en personlig fortelling som man ikke nødvendigvis ser, og som få vet om.

De tre maleriene på Rødtvet skole stammer fra en serie med seks friluftsmalerier. Harald Lyches familie kommer fra Drammen, og da han fikk sjansen til å låne et atelier der våren 2014 bestemte han seg for å oppsøke byen og male bilder ved elven. Selv om utgangspunktet er helt konkret, er maleriene likevel helt abstrakte. I Lyches malerier går himmel og jord i ett. Kunstneren mener at vi alle er del av alt, og maleriene er uttrykk for følelser, tanker og innfall. Lyche sier selv at maleriserien utviklet seg til å bli et slags Proustiansk prosjekt, på sporet av en for ham tapt fortid.

For å distansere maleriene ytterligere fra ­Drammenselven har Lyche gitt verkene italienske titler.

På den måten knytter han maleriene til en europeisk, klassisk tradisjon. Alle titlene i serien begynner med ordet Opus som er latin og betegner et verk utført av en kunstner, eller kunstnerens samlede oeuvre. Oftest brukes opus innen musikken, for å nummerere verk i en komponists produksjon. Lyche knytter på denne måten kunsten sin til musikken.

Inger Gogstad

Harald Lyche Opus Dante, Opus Lucca, Opus Angeleo Olje, linlerret

79

80

81

I et intervju i forbindelse med utstillingen i ­Kunstnerforbundet i 2005, uttalte Hanne Nielsen (f. 1958) at hun i mange år hadde vekslet mellom to maleriske prosjekter. Det ene er det fotobaserte maleriet, det andre frie fargekomposisjoner. I det fotobaserte maleriet er motivet bestemt på forhånd – i den andre metoden beveger hun seg fra fargekomposisjoner mot et motiv.

Da jobber hun med farge, komposisjon, presisjon, assosiasjon og ulike typer sanseinntrykk.

Maleriene på Rødtvedt skole inngår i serien Bibelhistorier. I denne serien er titlene fritt­stående sitater fra Bibelen, og kan lede betrakteren i lesningen av motivet, men andre tolkninger er også mulig.

Til tross for at malerier er todimensjonale skaper Nielsen en stor grad av dybde i motivet. Bruken av komplementærfarger bidrar til dette. Ved hjelp av sin maleteknikk og bruken av lys og skygge får hun i likhet med eldre tiders kunstnere frem tekstilenes materialitet.

Inger Gogstad

Hanne Nielsen Så sig tilbake (detalj)

Hanne Nielsen For jeg ventet godt, men det kom ondt

Olje, lerret

Olje, lerret

82

83

Anna Talbot (f. 1978) er smykkekunstner, men hennes arbeider har referanser langt utover å være smykker.

Talbots verker synliggjør både objektenes opp­bygging og materialitet. Hun sier selv at de er en slags tredimensjonale «pop-ups», komponert av elementer laget av anodisert aluminium, trefinér, messing, forgylt metall og sølv. Objektene bygges opp lag for lag. Utgangspunktet kan være en gammel metallboks, for eksempel en gammel sardinboks. Noen ganger lager hun scenografier og skaper perspektiver i materialbildet. Selv om noen av smykkene er relativt store, kan de også brukes, siden de er laget av lette materialer.

Norwegian Wood er et veggsmykke på 40 × 50 cm. Talbot sier at hun er inspirert av eventyr og barnerim, sanger og andre fortellinger. Helt konkret refererer hun til bøker fra sin barndom som Brødrene G ­ rimms og Charles Perraults eventyr. Charles Perrault, fransk embedsmann og forfatter, skapte en ny sjanger da han skrev Rødhette og ulven, Askepott, Tornerose og flere andre kjente eventyr på 1600-tallet. Fra Norge har Talbot hentet inspirasjon fra Theodor Kittelsens illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr. Verkets tittel angir kanskje også en inspirasjon fra Beatles-sangen med samme navn.

Inger Gogstad

84

Anna Talbot Norwegian Wood Tre, eloksert aluminium, lakk og messingskruer

85

SOFIENBERG SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Harald Fenn RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

FuthArk KUNSTBUDSJE T T:

1 143 000 (inkl. 243 000 fra KORO)

Ali Fadlabi Super Hero I, Super Hero II Akryl, MDF

86

87

88

Fadlabis bilder Super Hero I og Super Hero II på Sofienberg skole gir mange assosiasjoner. I det ene maleriet presenteres en erkeengel, i det andre ser vi ansiktet til en ung mann av i dag. I begge tilfeller dekkes øynene av reflekterende solbriller.

Malestilen kan minne om tegneserier og tidlige etiopiske kirkemalerier. De har en forenklet linjeføring, tydelige omriss rundt hvert element og sterke farger. Maleriene på skolen er iøyenfallende og lette å «lese», men samtidig med en dypere eller underliggende mening.

Både motiv og malestil bringer fortid og nåtid sammen.

Erkeengelen er utstyrt med moderne solbriller, og i den unge mannens brilleglass ser vi erkeengelens speilbilde.

Fadlabi (f. 1975) har en mangefasettert karriere. Han har laget platecovere og bokomslag for venner, veggmalerier for klubber og restauranter og malt fotgjengerunderganger, ved siden av sine egeninitierte prosjekter. Fadlabi er for mange mest kjent for installasjonen Kongolandsbyen i Frognerparken sommeren 2014, i samarbeid med kunstneren Lars Cuzner. Prosjektet diskuterte en del av Jubileums­utstillingen fra 1914 som nå fremstår som problematisk.

I tillegg drev Fadlabi i syv år One Night Only sammen med tre andre kunstnere. Galleriet holdt til på Kunstnernes Hus og åpnet en utstilling en gang i uken med varighet av en kveld.

Inger Gogstad

89

90

Bjørn-Kowalski Hansen (f. 1979) har i flere år i­nteressert seg for og dokumentert eldre bedrifters logoer og maskoter.

Ved siden av sin interesse for historien bak maskotene og bedriftene, er kunstneren også fascinert av hvordan synet på disse har forandret seg i løpet av tiden som har gått.

I 2012 hadde han en utstilling i Kunstnerforbundet med arbeider som kan betegnes som maskotportretter, med det underliggende spørsmålet; hva har selskapene tenkt når de har latt denne maskoten representere dem utad?

I veggmaleriene på Sofienberg skole er utgangspunktet det samme. De heter Nostalgisk kapital #4 og #5. Begge de enkle figurene, som er malt opp flere ganger med forskjellige bakgrunnsfarger i skolens trappeganger mot nord og sør, representerer det som en gang var konkrete logoer for fabrikker i skolens nærområde. Nå i vår tid, etter nedleggelsen av disse fabrikkene, er logoene redusert til en ren nostalgisk kapital. De er minnene om det som en gang var.

Løven, som her er redusert til kun løvehodet, var logo for Pellerin margarinfabrikk som holdt til i Jens Bjelkes gate på Tøyen, grunnlagt i 1867. Pellerin margarinfabrikk ble etablert av franskmannen Auguste Pellerin, som hadde rettighetene til å produsere margarin i hele Skandinavia.

Annonsene for Pellerin Margarin viste en løve som spilte på en stor cello formet som Norge. Slik kunne forbrukerne føle eierskap til produktet.

Det nonfigurative emblemet viser logoen til Asola Chokoladefabrik. Fabrikken lå i Sofienberggata, rett sør for skolen. Bygget huser i dag en barnehage som heter nettopp Sjokoladefabrikken.

Inger Gogstad

Bjørn-Kowalski Hansen NOSTALGISK KAPITAL #4 NOSTALGISK KAPITAL #5 Akryl på vegg

91

92

93

Liv Tandrevold Eriksen Rom for historie Folie/glass, akryl pü vegg, ferniss, indian ink, 100% ­bomullspapir, eikerammer, ripefritt plexiglass

94

95

Liv Tandrevold Eriksen (f. 1976) fikk i oppgave å lage et kunstverk som kunne binde de to byggene på Sofienberg skole sammen. Det ene bygget er fra sent 1800-tall, det andre fra 1970. De to byggene er forskjellige både i karakter, arkitektur og proporsjoner.

Nettstedet oslobilder.no er et rikholdig fotoarkiv, med fotografier fra det historiske Oslo. Her fant kunstneren fotografier fra skolen på 1930-tallet. Disse har dannet forelegg for kunstnerens egne tegninger som hun har montert på veggene. Tegningene forestiller skoleelever fra 1930-tallet som holder på med kunst- og håndverksfag, matematikk eller modellbygging.

Videre har kunstneren brukt dokumentasjonsfoto fra innsiden av begge bygg, og trukket opp linjer og diagonaler som definerer rommene og arkitekturen.

Disse linjene er omgjort til nonfigurative veggmalerier.

Linjer og diagonaler fra den eldste bygningen er tegnet opp i bygningen fra 1970, og omvendt. Linjene i de nonfigurative vegg­tegningene løper over rammene og ut på veggene, på en slik måte at det ser ut som om linjene løper ut fra tegningene av elevene.

Disse non-figurative veggtegningene strekker seg fra begge bygg mot et nytt mellombygg som binder det gamle og nye bygget sammen. Her møtes de tegnede linjene og blir til et større verk på glassfasaden.

Liv Tandrevold Eriksens kunstverk på skolen føyer seg inn i kunstnerens utforsking av tegningens formale og fortellende muligheter. Over flere år har hun skapt et eget arkiv av eldre tegninger og skisser, og fra dette rikholdige materialet henter hun frem tegninger som hun bruker i nye sammenhenger, eller nye kunstverk. På den måten kan eldre tegninger få et nytt innhold eller en annen betydning enn det det opprinnelig hadde.

Inger Gogstad

96

97

Maria Sundbys (f. 1977) Alle gode ting er på mange måter en surrealistisk installasjon, der et tre henger opp ned fra taket, høyt oppe fra en gavl. Treet har fått tittelen Alle gode ting. De fleste vil kanskje automatisk tenke videre, at alle gode ting er tre. Kunstverket har flere betydningslag.

Rett utenfor skolen ligger en av Oslos eldste kirkegårder som siden er omgjort til park, hvor det vokser store gamle trær. Videre kan man assosiere til treet som axis mundi. I noen religioner ses treet som verdensaksen som forbinder døden og livet, eller jorden og himmelen.

I andre sammenhenger er treet et symbol på menneskelig vekst og kunnskap. I den norrøne mytologi finner vi verdenstreet Yggdrasil som symbol på selve livet.

«Alle gode ting er tre» heter på engelsk «third time lucky», en oppfordring til å «try, try and try again» for å lykkes til slutt. Kanskje Sundby prøver å fortelle at lykkes du ikke første eller andre gang, så lykkes du den tredje.

En oppfordring til ikke å gi opp.

Sofienberg ungdomsskole/Magical Mystery Tour er fire anagrammer montert på steder som er godt synlige når man går opp og ned trappene. Et anagram får man når man bytter om på bokstavene i et ord slik at det oppstår et nytt. Sundbys anagrammer er laget av bokstavene i «Sofienberg ungdomsskole», som også er tittelen på verket, og danner ord og setninger uten mening, som man kan bryne seg på før man oppdager at de egentlig ikke betyr noe. Setningene er for eksempel «ofrede skogmose snubling» og «boden grumses skogfiolen».

Typografien kunstneren har brukt i anagrammene, er den samme som på Beatles’ album Magical Mystery Tour fra 1967, en referanse som bidrar til det surrealistiske i verket.

Inger Gogstad

Maria Sundby Alle gode ting Gjennomfarget valcromat, cnc-fres

98

99

100

Maria Sundby Sofienberg ungdomsskole / Magical mystery tour Gjennomfarget valcromat, cnc-fres

101

TONSENHAGEN SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Annette Koefoed RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Arch Uno AS KUNSTBUDSJE T T:

630 000 (inkl. 180 000 fra KORO)

102

Harald Fenn (f. 1963) har i mange år arbeidet med maleriet og maleriets problemstillinger. I Fenns studietid på Kunstakademiet i Oslo ble maleriet igjen relevant, etter en periode der unge kunstnere gjerne hadde arbeidet i andre medier. For Harald Fenn var ikke det ekspressive maleriet forbildet, og han begynte i stedet å jobbe mot å viske ut selve malemåten, slik at strøkene skulle forsvinne. For å oppnå dette gikk han bort fra penselen og tok i bruk mer industrielle metoder som airbrush og spraymaling.

På Kunstnerforbundets nettsider beskriver Fenn sitt forhold til maleriet: «Mine arbeider forsøker å romme en diskusjon av maleriets forhold til naturen og landskapet kontra kulturen og det bearbeidete. Jeg prøver å skape malerier hvor den tradisjonelle naturfremstillingen står i kontrast til et analytisk kulturfilter: to billedplan med forskjellig og gjerne motstridende innhold eller kunstnerisk holdning blir satt opp mot hverandre. Det blir et «urent» maleri, hvor abstraksjon og figurasjon, flate og form settes opp mot hverandre i et brudd med maleriets konvensjoner.»

I Fenns malerier kommer dette til uttrykk gjennom at landskap overmales med rene formale elementer, for eksempel brede striper.

Prosessene han startet allerede på akademiet er videreført nærmest til et ytterpunkt i Fenns folierte kunstverk på Tonsenhagen skole, i nærheten av der han selv vokste opp. Man kan si at den abstrakte og gjennomskinnelige folieringen på vinduene representerer de formale elementene i maleriene. Det vi ser utenfor - gjennom de folierte vinduene – tilsvarer landskapene slik de fremstår i maleriene. På Tonsenhagen er det det faktiske landskapet som blir en del av verket.

Inger Gogstad

Harald Fenn Rom med utsikt, Rom med innsikt Gjennomfarget transparent film

103

104

105

KUBEN YRKESARENA

KUNSTKONSULENT:

Hilde Rognskog og Paul Brand RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Arch Uno AS KUNSTBUDSJE T T:

1 400 000 (inkl. 400 000 fra KORO)

106

Her, der, overalt «Her» – hvor er det? Du tenker kanskje – i likhet med mange andre – at svaret er enkelt. Og som tittel på to videoverk i nye Kuben yrkesarena viser det seg å være ganske så presist. Men fullt så enkelt er det ikke.

Dette skal ikke handle om filosofi. Men det er alltid interessant å titte bak begrepene. Og i tilfellet med Kjell Bjørgeengens to videoverk Her I og Her II gir titlene en grunn til å tenke litt over innholdet. Som filosofisk betraktning er svaret ikke så opplagt som det kan synes.

Begrepet «her» dreier seg om sted, men det kan også dreie seg om en tilstand relatert til tid og utstrekning.

Vi sier for eksempel «å være til stede, her og nå» – et utsagn som indikerer at man er til stede på dette stedet med sin fulle oppmerksomhet – i stedet for å tenke på noe annet. Men et sted, «her», har også eksistert tidligere, og det vil eksistere i fremtiden. De fysiske omgivelsene forandres over tid. I en slik sammenheng vil «her» kunne ha mange ulike betydninger, avhengig av hvilket tidspunkt «her» forholder seg til.

Når Kjell Bjørgeengens to videoverk har begrepet «her» i titlene er den enkleste forklaringen at «her» betegner et sted. Det viser seg å stemme fordi de to videoene, som strekker seg over flere skjermer, viser bearbeidede opptak gjort i ­bygget – Kuben yrkesarena – under og etter bygge­prosessen. Stedet er definert, men allerede her ser vi at det dukker opp et tidsspenn, en forskyvning i råmaterialet som indikerer at innholdet skifter karakter fordi det er filmet på ulike stadier i byggeprosessen.

Når vi betrakter de to videoverkene skjønner vi ganske fort at beskrivelsen av stedet for opptakene stemmer.

Ulike bilder vandrer sakte over de mange skjermene, foran en abstrahert, filmet bakgrunn. Hva som er hva i videoene lar seg vanskelig definere, men innimellom ser vi bilder der vi kjenner igjen bygningselementer tre ut av den elektronisk skapte abstraksjonen. Opptakene ser ganske spesielle ut fordi de er bearbeidet i datamaskinen, eller interpolert ut fra en matematisk formel. Den visuelle abstraksjonen skaper det som best kan kalles en svevende opplevelse der tid og rom oppheves til fordel for en fascinerende billedverden i sakte endring.

Men så skjer det som er helt uventet, og som bryter med tittelens «Her»: Plutselig dukker det opp bilder av kirsebærtrær i blomst. De er gjengitt i tre forskjellige abstraksjonsnivåer, men det er liten tvil om hva det er du ser. I forhold til de ulike abstraksjonsnivåene i videoenes hovedsekvenser er dette veldig lesbart og konkret.

Bildene av kirsebærblomstene er et klart brudd med resten av de to kunstverkenes innhold. Det sekvensene med blomstene også gjør er at de skaper et brudd i forhold til titlenes «Her». For dette må jo være filmet et annet sted: Det er snakk om et annet «Her», ikke bare rent fysisk i form av stedet bildene er filmet, men også en annen del av virkeligheten, nemlig den naturskapte i motsetning til den menneske- og kulturskapte. Dette elementet introduseres bare i den ene videosekvensen, i den rekken av videoskjermer som henger høyt på en teglvegg vis-á-vis biblioteket. Det andre videoverket er plassert på en vegg ved vrimlearealet i nærheten av resepsjonen. Rekken av skjermer er brettet rundt hjørnet på auditoriets yttervegg, noe som gjør at dette er et verk man ikke unngår å se hver eneste dag.

Kunstneren bak videoverkene, Kjell Bjørgeengen (f.

1951), har jobbet med dette mediet i en årrekke. De to verkene, Her I og Her II, fremstår som kulminasjonen av en langvarig forskning i seriell bruk av datamanipulert videokunst. Han har jobbet med rekker av skjermer flere ganger tidligere, og bevegelsen over skjermene har ofte vært ledsaget av musikk skapt av noen av våre fremste musikere. Denne gangen tillater ikke sammenhengen at verkene presenteres med lyd. De fleste som passerer de to videoverkene hver dag vil oppleve at den visuelle rikdommen og det mystiske uttrykket er rikt nok til å fenge og holde på interessen over tid. Det gjør at dette er kunst som stadig forandrer seg i møtet med betrakteren.

Lars Elton

107

Kjell Bjørgeengen Her I Her II Bearbeidet video i det vesentlige opptak i KUBEN, SD video skalert til HD, LCD-skjermer

108

109

110

111

Med eller uten hensikt?

Teori og praksis går hånd i hånd når du skal lære deg et fag. Men teori kan lett bli veldig abstrakt hvis det ikke relateres til noe konkret. I elevenes skolehverdag skal de to aspektene finne hverandre. Da kan det være fint å finne en serie små skulpturer som utfordrer vitebegjæret.

Hvordan kan disse finurlige konstruksjonene bevege seg inne i sine tette glassbokser når det tilsynelatende ikke er noen mekanikk som forårsaker bevegelsen? Det er et mysterium, og jeg vil tro at et stort flertall av elevene ved Oslos nye prestisjeskole, Kuben yrkesarena, har stilt seg akkurat det spørsmålet når de har sett på Kristoffer Myskjas fire bevegelige skulpturer. Hvis du også lurer må jeg dessverre skuffe deg med at de finmekaniske skulpturene ikke går av seg selv, som en evighetsmaskin.

De er drevet av trykkluft.

Det forhindrer ikke at Governors, som serien heter, er både fascinerende og vakre. I likhet med det store «teppet», som heter Dynamisk matrise og henger under taket i sentrum av skolens vrimleareal, er Governors inspirert av kjedereaksjoner. I en av historiens første avanserte, menneskeskapte teknologier – dampmaskinen – ble en governor brukt til å justere maskinens hastighet.

Den er basert på en tilbakemeldingsmekanisme der motorens økte hastighet får en negativ innvirkning på tilstrømmingen av damp, hvilket i sin tur får motoren til å gå saktere. Dampen regulerer med andre ord sin egen tilstrømning slik at motoren går med så jevn hastighet som mulig.

Kristoffer Myskja bruker governor-mekanismen annerledes. De fire skulpturene er plassert i glassbokser på høye søyler slik at de kan studeres i øyehøyde. De har bevegelige deler som svinger fort rundt, noe som gjør at de ser ut som en slags formålsløs evighetsmaskin. I stedet for å regulere hastigheten på en motor (som ikke finnes her) er de fire skulpturene koblet sammen med trykkluft slik at de forsøker å regulere hverandres hastighet: Skulptur fire regulerer hastigheten i skulptur én, skulptur én regulerer hastigheten i skulptur to og så videre. Siden de fire skulpturene har ulike mekaniske konstruksjoner oppstår det en kompleks maktkamp (hvis vi kan kalle den

det). Bevegelsesmønsteret og hastigheten vil variere, og sannsynligheten for at du vil kunne se alle fire skulpturer i bevegelse på samme tid er minimal. Men det er både moro og utfordrende å forsøke å forstå hvordan det virker.

Da er det litt enklere å forstå Dynamisk matrise, det store «teppet» av sammenkjedede kryss i rustfritt stål.

Den kinetiske skulpturen henger under taket i sentrum av skolens vrimleareal, og siden kinetikk betegner bevegelsesenergi er det bevegelsen som gjør den interessant. Matrisen består av 198 kryss som henger i vaiere fra taket knyttet til en fjær, og 16 av disse er knyttet til en mekanisme som kan dra dem opp mot taket. Når de så slippes ned igjen oppstår en myk, duvende bevegelse som forplanter seg i skulpturen. Bevegelsen kan sammenlignes med ringene som skapes når en dråpe treffer vannflaten, men her skaper en tilfeldighetsalgoritme variasjoner som avviker fra det lovbestemte ­naturfenomenet.

Disse skulpturene kombinerer de to fenomenene Kristoffer Myskja (f. 1985) har interessert seg for, bevegelse og finmekanikk. Han har gjort seg bemerket med en lang rekke bevegelige (kinetiske) skulpturer han har konstruert og bygget selv. Han er vår tids «Petter Smart», og i hans skulpturer skapes kjedereaksjoner og mekaniske forløp som en konsekvens av fascinerende maskiner.

Skulpturene kan like gjerne leses som kommentarer til menneskelige og kulturelle fenomener. De fire Governors-skulpturene kan tolkes som en maktkamp, mens Dynamisk matrise kan oppfattes som et bilde på hvor avhengige vi er av hverandre. Oppunder taket skaper en liten bevegelse i ett element en kjede av reaksjoner, noe som kan sees som en speiling av interaksjonen mellom skolens elever på gulvet under skulpturen.

Lars Elton

112

Kristoffer Myskja Governors 4 sammenkoblede mekaniske skulpturer drevet av dampluft

113

114

115

116

Kristoffer Myskja Dynamisk matrise Børstet stül og mikroprosessor

117

118

Kurt Johannessen Eg er Sandblåst tekst på speil

Det urørte, Det uforklårlege, Det innarste, Det gløymde Tekst på perforerte plater integrert i bygningselement

Globusen og Ho Folietekst på vindusflater

119

120

121

122

May Elin Eikaas Bjerck KUBEN ATLAS 11 betongelementer integrert i utvendige gulv

123

MAJORSTUEN SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Ståle Sørensen RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Arkitektkontoret GASA as KUNSTBUDSJE T T:

450 000

Stefan Christiansen Alfa og Omega Granitt

124

125

126

127

GODLIA SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Robert Johansson RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

HRTB Arkitekter AS KUNSTBUDSJE T T:

600 000

Per Dybvig Landskap for Godlia Blandet teknikk på betong og tre

128

Fabulerende overflod Landskap for Godlia er en type fabelfortelling som hverken har mål eller mening. Men det utsmykkingen ikke har av rasjonelle størrelser tar kunstner Per Dybvig igjen med fantasirikdom og herlig, tegnerisk vitalitet.

Skogen har alltid vært opphav til og ramme for eventyr og fortellinger om tusser, troll og andre fantasiskap­ ninger. Med Godlia skoles nærhet til Østmarka er det et naturlig sted for Per Dybvigs fabulerende landskap på vegg, plassert over og under hverandre i tre etasjer i skolebygningen fra 1967.

Med dette som utgangspunkt er det ikke rart at det er en fragmentert fortelling vi møter. Selv om enkelte figurer går igjen gjennom de tre etasjene, er det ingen sammenhengende fortelling vi presenteres for. Og det er i grunnen ganske greit: De tre veggene er lange og har lite plass rundt seg, noe som medfører at det er vanskelig å få oversikt over hele bildet på alle tre vegger.

gen som utgangspunkt for fabuleringer og fine samtaler med barna.

Per Dybvig (f. 1964) er mest kjent som avistegner og barnebokillustratør, blant annet for den populære serien «Svein og rotta» (sammen med forfatter Marit Nicolaysen). De senere årene har han bygd seg opp som kunstner, og Stavanger-tegneren har fått økt oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Det skyldes en karakteristisk strek som vi også finner igjen i Landskap for Godlia.

Utsmykkingen er et overflødighetshorn av pussigheter.

De enkelte figurene er formet uten hemninger, de er gjengitt i et fabulerende og figurativt formspråk som taler direkte til barn, og de er så varierte, fargerike og fulle av herlige detaljer at du kan bruke en hel barndom på å bli kjent med alle figurene som befolker den frodige utsmykkingen.

Lars Elton

Men de fysiske rammene oppleves ikke som en hindring.

Tvert imot: Per Dybvig har gått aktivt til verks og forlenger tegningene fra veggen og ut på sittebenkene. Her har han brukt svipenn i treverket, mens det på veggen er brukt både akrylmaling, sort blekk, blyant, fargeblyant og pastell. Han har også frest inn linjer i betongen med vinkelsliper, og kunstverkene er dekket av flerfoldige lag med ferniss. Det kan trenges, for deler av veggene vil bli utsatt for hard slitasje. Benk­ene brukes når barna skal kle på seg, og her vil det være stor aktivitet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at barna blir sittende på gulvet for å ta av og på støvler. Det har gitt Per Dybvig anledning til å fortsette tegning­ene under benkene, også her med vinkelsliper slik at streken fremstår som fordypninger i betongen.

Godlia skole har hatt skiftende funksjoner opp gjennom årene. Som en følge av små barnekull i nærområdet ble barneskolen stengt i 1981. Frem til den ble åpnet igjen i 1998 ble skolebygget tidvis benyttet av Østlandske Musikkonservatorium. Og akkurat som det igjen myldrer av barn i nærområdet er Per Dybvigs utsmykking fylt av et mangfold av uttrykk og figurer. Her kan barna gå på skattejakt, og lærere og foreldre kan bruke utsmykkin129

130

131

132

133

TRASOP SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Christine Aspelund RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

HRTB Arkitekter AS KUNSTBUDSJE T T:

450 000

Kyrre Andersen og Liv Anne Lundberg Spor Vann­skåret aluminium

134

135

NORDSETER SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Ruth Elisiv Ekeland RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg ARKITEKT:

Planforum arkitekter AS KUNSTBUDSJE T T:

3 000 000

Kristin Bergaust Utsikter, insekter og tenkekuler Digital video på LED-skjerm

136

Tiden, elevene og utsikten Hva er en utsikt? Og hva er en elev? Banalt enkle spørsmål har ikke like opplagte svar i dag som da Nordseter skole ble bygd i 1968.

Nordseter skole har tjent nabolaget på Nordstrand i snart femti år. Det de tusentalls elevene har fått av praktisk læring og (forhåpentligvis) gode oppvekstsvilkår er gradvis blitt annerledes opp gjennom årene. Nordseter ble bygd som ungdomsskole etter at niårig, obligatorisk skolegang ble innført. Skolen er i dag en kombinasjonsskole med både barne- og ungdomstrinn. De siste årene er skolens bygningsmasse blitt oppgradert og utvidet med nybygg.

Rehabiliteringen har gitt flere synlige resultater som dagens elever kan glede seg over. En av de tingene som er enklest å legge merke til er de kunstneriske utsmykkingene, og da særlig det verket som møter foreldre og barn på ytterveggen ved plassen der foreldrene leverer og henter barna. Det er Kristin Bergausts videoverk med tittelen Utsikter, insekter og tenkekuler.

Jeg hadde tenkt å nevne kunstnerens alder i ingressen, men jeg droppet det fordi det at den anerkjente videoog installasjonskunstneren Kristin Bergaust er født i 1957 ikke er viktig i seg selv. Men årstallet og skolens alder er vesentlig når vi sammenligner kunsten hun har skapt med den kunsten som kunne blitt valgt som utsmykking da skolen var ny. For tankegangen rundt utsmykkinger er veldig annerledes i dag enn i 1968. På den tiden var abstrakt modernisme den ledende uttrykksformen, popkunsten gjorde sitt inntog i Norden, og kunstlandskapet var i omveltning.

som er egnet for visning av kunstverk i alle mulige værog lysforhold.

Utsikter, insekter og tenkekuler er bygget over et filmopptak av utsikten fra skolen mot Oslofjorden. Der videoskjermen henger høyt på veggen kan vi kjenne igjen silhuetten av trærne like ved. Denne utsikten er likevel ikke «korrekt»: Kristin Bergaust har bearbeidet bildet og stilisert uttrykket, og med ujevne mellomrom forsvinner utsikten bak en animasjon som er bygget over film av skolens egne elever. Der ser vi hender som berører og undersøker ting de finner, og ved hjelp av datamanipulering presenteres elementer som interagerer med hendene i filmen.

Det er to animasjonsfilmer som veksler på skjermen, og de vises heller ikke kontinuerlig. De relativt korte animasjonene åpner for tankespinn over vitebegjær, kreativitet og forskjellige kunnskapsformer. Det at hendene ikke bare er etnisk norske og hvite i huden viser til en annen del av virkeligheten som er ganske annerledes i dag enn i 1968. Skolen ble bygd samme år som vi fant olje i Nordsjøen, vi var vitne til starten på ungdomsopprøret, og innvandringen var helt i startfasen. Det mangfoldige samfunnet vi har i dag var en fjern tanke i 1968, men det at videoverket speiler mangoldssamfunnet viser også at kreativiteten – slik det antydes i verket – vil og må finne nye retninger for at Norge som nasjon skal kunne fortsette utviklingen inn i fremtiden.

Lars Elton

At Nordseter skole skulle fått et videoverk som utsmykking i 1968 er enkelt og greit utenkelig. For det første eksisterte knapt nok videokunst på den tiden. Sjangeren dukket riktig nok opp allerede på 1960-tallet, men en norsk pioner på feltet, Marianne Heske (født 1946), laget sine første videoverk først i 1976. Kristin Bergausts verk tar sjangeren videre i og med at hun manipulerer billedmaterialet i datamaskinen. Slik sett er det like korrekt å karakterisere verket som datakunst. Og det er først de senere årene at det er utviklet skjermteknologi 137

138

139

Eventyr i skolegården Passasje er vanligvis betegnelsen på en gjennomgang, noe du må bevege deg gjennom for å komme fra ett sted til et annet. På Nordseter skole har Johannes Høie laget et kunstverk som er både enklere og mer komplekst enn det tittelen skulle tilsi.

Du kan lett få en stor overraskelse hvis du tar turen til Nordseter skole for å se på Johannes Høies utsmykking med navnet Passasje. Hvis dine forventninger styres av begrepsdefinisjonen vil du fort oppdage at innholdet fremstår som noe helt annet. For på veggen til gymnastikksalen (et bygg som ikke ruver så høyt som forventet fordi idrettshallen er gravd ned i bakken) møter du en stor tegning av et sort-hvitt jungellandskap med eksotiske dyr og menneskelige fabelfigurer.

Han håper Passasje kan stimulere fantasien og fremme barnas kreativitet.

Johannes Høie (f. 1981) har laget en lang rekke monumentale tegninger på vegg, og dette er ikke første gang han har laget fantasilandskap med inspirasjon fra kunsthistorien. Denne gangen er kunstverket mer målrettet enn vi er vant til å se fra hans hånd. Det er også verdt å nevne at han har hatt spesielle utfordringer med fasadematerialet, som ikke er laget for å males på. Men utfordringene er overvunnet, og akkurat som i tegningen har det åpnet seg muligheter som utvider vår forståelse av verden. Så selv en tilsynelatende enkel tegning kan gi et rikt resultat.

Lars Elton

I henhold til Store norske leksikon kan «passasje» i tillegg til gjennomgang også være et avsnitt i en tekst.

Uansett er det betegnelsen på en overgang; et rom eller et sted der man foretar en bevegelse fra et sted eller en tilstand til noe annet. Men når du kommer til gymsalen på Nordseter skole er ikke over- eller gjennomgang det første du tenker på. Her oppstår det andre typer passasjer. Johannes Høies tegning er en gjengivelse av et detaljrikt fantasilandskap som er fullt av figurer som kan ta deg med på imaginære reiser i tid og rom. For selv om førsteinntrykket er relativt konvensjonelt viser det seg fort at mye er mer fantasieggende enn man ville forventet.

I Passasje er det gitt plass til mange fantasifigurer innenfor en kjent ramme. Kunstneren trekker linjer tilbake til 1800-tallets nonsens- og eventyrtegnere.

Inspirasjon er hentet fra C.S. Lewis’ «Narnia» og Lewis Carrols «Alice i eventyrland», og tegningen fremstår som en portal – en passasje – til en skjult eventyrverden. Slik sett kan Passasje sees som muligheten for en overgangsrite, en åpning inn til en fantasiverden der barnet kan møte fenomener som former det i overgangen til voksenverdenen. Johannes Høies ide er at verket kan «(…) fremstå som en åpning inn til en fantasiverden og at den unge brukergruppen vil kunne få en opplevelse av å kunne se inn i denne.»

Johannes Høie Passasje Akryl på vegg

140

141

142

143

144

Jorunn Sannes Lysene på broen Høypolert stål og lys

145

146

147

Astrid Johannessen Where the Railroad Leaves the Sea Fotografi/analogt – C-print

148

149

150

151

152

Dag Erik Leversby Magnolia Cross Akryl p책 lerret

153

NYDALEN VGS

KUNSTKONSULENTER:

Are Hauffen og Nils Aasland RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Else Haavik BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Link-Signatur KUNSTBUDSJE T T:

220 000

154

May Bente Aronsens (f. 1962) tekstile verk er ofte ­ onumentale og arkitektoniske. m På Nydalen videregående skole har hun latt seg inspirere av skolens beliggenhet ved siden av Akerselva. Vann er en tekstilfrise i laminert og håndskåret ullfilt som strekker seg langs hele fondveggen og halvveis langs nisjeveggen i skolens lærerkantine. Kunstneren har skapt et rammeverk av filt som er 10 meter bredt og har en høyde på 1,20 meter. Den antrasitt-grå filten er på baksiden pålimt rosa tynn filt som gir en varm glød til veggen bak. Det kjemiske symbolet for vann ligger også som et leselig lag i komposisjonen.

Bevegelsen i verket skapes av sirkler i ulike s­ tørrelser og farger, som slynger seg i kjeder og illu­strerer vann i bevegelse. Formforløpene illuderer b ­ evegelser i vann.

Det bobler og bruser i komposisjonen, noe de mange fargene er med på å understreke.

Vann skaper en lun, lyddempende effekt i ­lærerkantinen.

Else Haavik

May Bente Aronsen Vann Laminert og skåret ullfilt

155

156

157

BJØRNSLET TA SKOLE

KUNSTKONSULENTER:

Siri Austeen og Hanne Øverland RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Else Haavik BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

L2 Arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

3 600 000

Biebertiden Børstet stål, ubrukt billett til Bieberkonsert

158

159

Pangea Rombeporfyr nedfelt i betong

160

Beret Aksnes og Vegar Moen Da Ullernåsen eksploderte (Pangea, 792, Hormoner, Biebertiden)

Beret Aksnes (f. 1952) arbeider med ulike teknikker og materialer og har en stor fascinasjon for naturvitenskap.

Vegard Moen (f. 1967) har i tillegg til kunstutdannelsen også utdanning som programingeniør i NRK. Som billedkunstner er han mest kjent for sine arbeider med analogt storformat kamera. Siden 2008 har disse kunstnerne sammen utført en rekke kunstoppdrag knyttet til skoler og offentlige bygg.

Aksnes og Moen vant konkurransen om Bjørnsletta skoles sentralrom og inngangsparti med prosjektet Da Ullernåsen eksploderte. Verket består av flere elementer: Pangea, 792, Hormoner og Biebertiden.

elever i vekst som kommer i ulike former og størrelser og som vokser ulikt. For skoleelevene kan det være godt å vite at en blir sett og synliggjort i hvert fall som en krystall.

Vekst er også temaet for de 18 hormonmolekylene i rustfritt stål som er montert på veggen. Ordet hormon kommer fra gresk og betyr å sette i bevegelse eller stimulere. Hormonene setter nettopp i gang viktige prosesser i kroppen som fører til vekst og utvikling.

Hormonsystemet står på læreplanen for 9. klasse.

I et sylinderformet hull i betongveggen ligger en original ubrukt Justin Bieber konsertbillett bak et fastlimt glass.

Aksnes og Moen har kalt verket ­Biebertiden. Biebertiden er en tidskapsel fra 2014, da skolen sto ferdig.

Else Haavik

Kunstnerne har latt seg inspirere av den geologiske historien og formet Pangea i steinarten rombeporfyr, nedfelt i amfiets betonggulv. Superkontinentet Pangea ble dannet for 300 millioner år siden og er gresk for all jord. Kontinentene slik vi kjenner dem i dag, oppsto på grunn av fragmenteringen av dette store kontinentet. I Oslofeltet var det store vulkaner, blant dem Ullernvulkanen i nærheten av der Bjørnsletta skole ligger i dag.

Lava fra vulkanen ble til rombeporfyr, en svært sjelden bergart som bare finnes i Oslofeltet, Øst-Afrika og Antarktis.

Mens konseptkunsten fra starten var idébasert og ikke materiell, er Aksnes og Moens tilnærming et materielt installasjonsverk hvor forholdet mellom natur og kultur belyses gjennom ulike fysiske tegn og objekter som inngår i en helhetlig installasjon. Her kan elevene lære om historien ved å faktisk gå på steinen som ble dannet for millioner av år siden.

Over Pangea, montert i taket, henger den spiralformede lysekronen 792. Lysekronen består av 792 uslipte bergkrystaller montert på en 20 meter lang lysarmatur formet som en vekstspiral. 792 ulike bergkrystaller refererer til skolens 792 elever. 792 er et slags symbol på 161

162

792 Led-lys, børstet rustfritt stül og bergkrystaller.

163

164

Vigdis Haugtrø (f. 1974) arbeider med skulptur og installasjon. Hun har gjennom hele sitt kunstnerskap interessert seg for miljøspørsmål. Sami Rintala (f. 1969) er både arkitekt og billedkunstner. Rintala har arbeidet med en rekke kunstprosjekter der økologiske spørsmål står i sentrum, blant annet kunstprosjektet SALT i Gildeskål.

Dagmerke er Haugtrø og Rintalas svar på oppdraget om å lage en signalskulptur for Bjørnsletta skole. Dagmerke er både en skulptur og en arkitektonisk konstruksjon.

Skulpturen, som er åtte meter høy, er plassert ved inngangen til skolen på en liten øy der kunstnerne har skapt et slags kystlandskap av sand, rullesteiner og strandrug fra Stavern. Dagmerke er både et landemerke for Bjørnsletta og er også betegnelsen for de godt synlige vardene langs kysten som skulle hjelpe til med sjønavigasjon.

Både Rintala og Haugtrø har vist engasjement i forhold til temaer som bærekraftighet og økologi, og har ofte integrert miljøperspektiver i sine kunstneriske prosjekter. Det konseptuelle utgangspunktet for Dagmerke er at om all is på Grønland, Nordpolen og i Antarktis smelter, vil havet stige omkring 80 meter. Bjørnsletta som ligger på 84 meter over havet vil i så tilfelle bli forandret til en kystlinje. Med dette bakteppet kan verket innby til læring i flere fag, og til refleksjoner over vår tids miljøutfordringer.

Else Haavik

Sami Rintala og Vigdis Haugtrø Dagmerke Kjerneved eik fra Tvedestrand, rullestein fra Svelvik, strandrug fra Tjøme, hvit beis

165

166

167

Ewa Jacobsson Gangen Lydinstallasjon av stålrør, høytalere og lydkabler, objektinstallasjon av glass, objekter av plastikk, stål, kobber og nylontråd, visuell utforming på betong med betongmaling, spraymaling og fargepenn

168

Ewa Jacobsson (f. 1956) er billedkunstner og komponist.

Siden begynnelsen av 1980-tallet har hun arbeidet med lydkomposisjoner, performancer og stedsspesifikke installasjoner der avansert lydteknologi og analog lyd sammenstilles med fysiske objekter og tegninger til totalinstallasjoner.

Kunstverket Gangen befinner seg i en under­jordisk gang på 40 meter som forbinder skolen med flerbrukshallen.

På engelsk heter verket The Walk. På norsk kan dette oversettes med vandring – altså et rom man beveger seg gjennom.

Verket er en stedsspesifikk installasjon der både de visuelle elementene og lydbilder reflekterer stedet både før og nå. Alle sanser aktiveres. Kunstneren har malt gulv, en stålropert, stålrør og tekniske installasjoner i blank fuchsiafarget maling. På veggene har kunstneren tatt utgangspunkt i råbetongens uslipte, naturlige overflate og skapt tegnede riss.

To nisjer i betongen fungerer som titteskap inn i gamle Bjørnsletta skole. Jacobsson har samlet tekster, tegninger, små bearbeidede hverdagsgjenstander og objekter hun fant i eller utenfor den gamle skolen. Lyd siver også ut fra høyttalere montert i nisjene.

Gangen kan beskrives som et sosialt rom. Betrakteren kan gå på oppdagelsesferd gjennom de forskjellige elementene og slik oppdage stemninger fra både fortid og nåtid. Virkemidler i form av både lyd, former og farge stimulerer alle sanser. Verket er mangfoldig og endrer seg hele tiden på grunn av de mange lydelementene.

Om man tar seg tid til å være tilstede i Gangen, kan man stadig få nye opplevelser.

Else Haavik

Lette transparente tegninger, lyriske tekster og grafiske detaljer er formet med utgangspunkt i mønsteret i betongen. Naturvitenskapelige formler er også risset inn. Det latinske ordet Ursus amerikanus, amerikansk svartbjørn, er blant ordene som refererer direkte til Bjørnsletta skole. I kontrast til de grå betongveggene opptrer fuchsiafargens varme karakter som strålende og intenst tilstedeværende.

Gangen er allikevel først og fremst en lydinstallasjon. En utendørs mikrofon er montert i et eiketre på utsiden av skolen. Mikrofonen tar opp nåtidslyd fra uteområdet, som fuglelyder, raslende bladverk og lyder fra elever i lek i skolegården. Jacobssons tidligere feltopptak fra Bjørnsletta og lyden fra de som beveger seg gjennom gangen er remikset, og danner et sammensatt lydbilde, en lydkomposisjon av nåtid og fortid. I tillegg har Jacobsson montert en stålropert på stedet som kan brukes av de forbipasserende. Roperten kaster lyden ut i rommet, men den formidler også egen lyd om man legger øret inntil stålroperten. Tekst- og sangstykker, sammen med fragmenter av stemmer og pust, kan minne om lydene man hører når man lukker øynene på en strand om sommeren.

169

170

171

172

Are Mokkelbost (f. 1976) er en multidisiplinær kunstner som arbeider innenfor en rekke medier og er kjent for å utforske slående effekter innenfor collageestetikken. Mokkelbost er også musiker og komponist og medlem av bandene KILLL, Juv og Single Unit, hvor han også er ansvarlig for det visuelle uttrykket i plateutgivelsene og scenografien.

Collagen er et sentralt omdreiningspunkt i Mokkelbosts kunstneriske praksis, en praksis han fortsetter å utforske i verket Collageklokker for Bjørnsletta skole.

Collageklokker består av tre veggur permanent installert i de tre trappegangene. Collageklokker utforsker tidsaspektet i form av bevegelige collager. Den runde klokkeformen er delt opp i utstansede sirkler som roterer i ulike hastigheter.

Minuttklokke viser en tegning av en sort slange som slynger seg gjennom ringer. Tolv roterende disker sørger for en motivrotering, som en collage. Én gang i minuttet faller bitene på plass og blir et bilde som er lett leselig.

Klokken demonstrerer hvor lenge et minutt varer.

Timeklokken viser fire tegninger som fargesterke, grafiske symboler. Tegningene er symboler for andeler av tid, med én prikk for hvert kvarter. Symbolene blir til lesbare bilder på de ulike tidspunktene og det tar én time for hver syklus.

Mens minuttklokken og timeklokken er beregnet på barne- og mellomtrinn er Tolvtimersklokken som navnet tilsier en syklus som varer i 12 timer, og er montert der ungdomstrinnet har tilholdssted. Tolvtimersklokken viser ordinære tall fra veggur slik vi kjenner dem, men disse roterer og blir på denne måten oppklippede collager som bare blir gjenkjennelige som tall i en syklus på tolv.

Are Mokkelbost Ur Minutt, Ur Time, Ur 12 timer Aluminium, stål, plexiglass og LED-lys

I løpet av syklusen, gjennom ett minutt, en time og 12 timer, fungerer klokkene som fragmenterte bilder. For å forstå hva som skjer må man bruke nettopp tid. Som mennesker forsøker vi å forstå sammenheng i usammenhengende motiver. Vi ordner, sorterer og forsøker å skape et leselig bilde, slik vi håper at elevene også vil gjøre.

Else Haavik 173

174

175

GAMLE LØREN SKOLE

KUNSTKONSULENT:

Torunn Skjelland RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Else Haavik BYGGHERRE:

Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Rune Ramfelt TOTALBUDSJE T T:

640 000 (inkl. 190 000 fra KORO)

176

Erik Pirolt (f. 1977) bor og arbeider i Kristiansand. Pirolt arbeider med et mangfold av teknikker og uttrykk som maleri, tegning, grafikk, skulptur, installasjon og video.

Pirolt har også konstruert en rekke hybridfarkoster og portable boenheter i grenselandet mellom farkost, arkitektur og bosted. Pirolt har gjort seg bemerket med kunstverk som både er forunderlige, absurde, humoristiske og grensesprengende.

Den tre meter høye skulpturen Den indre tyggis ved Gamle Løren skole, baserer seg på en skulptur Pirolt utviklet for et idrettsanlegg i Vestby kalt The abstract battle is all I have. Denne reflekterende stålskulpturen viser en korpulent «Michelinmann» hengende i turnringer, mens Den indre tyggis er utformet som en byste på sokkel.

På Gamle Løren er mesteparten av mannen smeltet bort. Bystens sokkel er i ferd med å oversvømmes av en gul seigtflytende masse av malt polyester, som renner ut fra bystens indre. Skulpturen kan ses på som et portrett av en indre tilstand. På absurd og humoristisk vis ser overkroppen ut til å sveve som et tomt skall over den flere meter høye, klassiske betongsokkelen. Ansiktet speiler omgivelsene i en forvrengt form.

Gjennom den vestlige kunsthistorien har skulpturer, byster og monumenter vært med på å fremstille makten i den rådende kulturen. Keisere, konger og mannlige helter i stein og bronse har vært sentralt plassert og ofte opphøyd på sokkel. Kanskje forsøker Pirolt med Den indre tyggis å harselere med en slik opphøyelse av enkeltpersoner og kommentere bystetradisjonens relevans i dagens samfunn.

Else Haavik

Erik Pirolt Den indre tyggis Armert betong med kjerne av isopor, syrefast stål, glassfiber, polyester, metallsparkel og gul lakk

177

178

179

KUNST PÅ SYKEHJEM

84 prosent av sykehjemsbeboere har demens i større eller mindre grad. Demens er en sykdom som rammer deler av hjernen, og kjennetegnes ved problemer med korttidshukommelse, redusert evne til å hente frem minner og kunnskap, å orientere seg i tid og rom, og evne til abstraksjon. Minner og opplevelser ligger der, men man trenger hjelp til å hente dem frem. Personer med demens har ofte problemer med å forholde seg til tredimensjonalitet, for eksempel kan det være vanskelig å orientere seg i et hvitt minimalistisk rom. Det kan være lurt å bruke kontrastfarger eller å avgrense vegger og gulv i forskjellige farger slik at det er lettere å se hvor noe slutter og hvor noe annet begynner.

Videre har personer med demens problemer med å ta valg, å se for seg valgmuligheter og å forstå hva omverdenen forventer av dem i en gitt situasjon. Resultatet kan være følelse av nederlag, av å ikke mestre noe og av å miste seg selv. Selve identitetsfølelsen kan svekkes fordi de ikke husker, eller klarer å formidle, hvem de er. Tilværelsen kan føles forvirrende – men følelsesregisteret er derimot helt intakt. Dog kjenner man ikke nødvendigvis igjen en følelse, eller hva det var som i utgangspunktet trigget den.

Kan kunsten være med på å skape et «her og nå» - og gode øyeblikk, ved å spille på sansene? I arbeid med demensrammede handler det om å frembringe gode følelser, for disse sitter igjen og skaper trygghet og ro i mange timer, kanskje resten av dagen. Dette «her og nå» kan frembringes gjennom aktiviteter, noe å se på eller delta i.

På Økern sykehjem har Catrine Thorstensen skapt et todelt verk. Hovedverket i spisesalen består av en stamme malt rett på veggen og en trekrone av innrammede tegninger av et utvalg arter som er knyttet til gamle eiketrær. Navnet Økern stammer fra Æykrin, satt sammen av æykr for eik og vina for eng, som kanskje forteller at det en gang lå en stor eikeskog på området.

Eik er særskilt sikret etter naturmangfoldloven, og det treslaget som har størst biologisk mangfold knyttet til seg. Opp mot 1500 arter er registrert, hovedsakelig insekter, sopp, lav og mose. Et lite utvalg av disse artene, samt noen oppdiktede, presenteres i de totalt 23 tegningene som danner trekronen over stammen. Totalt

er 69 arter presentert i grupper på tre, alle navngitt på tegningene. Noen er velkjente, andre mer sjeldne, som myldrepipe, huldreklo, stubbeglefse, stiftglye og ekorntannspinner. Thorstensens prosjekt peker på alderdom som en positiv, verdifull og viktig faktor for et rikt og mangfoldig miljø. Delverkene i resepsjonen og heisrommene har grener og bladverk, iblandet andre elementer som kan assosieres med luft eller å være i luften, så som Mary Poppins og helikoptre.

Thorstensens verk er detaljrikt og kan i aller høyeste grad sies å invitere til aktivitet og deltagelse. En gjenværende ressurs hos demensrammede er nemlig sansene.

Thorstensens verk trigger gjenkjennelseshukommelsen, slik musikk fra barndom og oppvekst kan trigge gode minner fra denne tiden.

Demensrammede kan oppleve fortvilelse fordi de ikke lenger kan tilfredsstille konkrete valg. Å trekke dem mot en opplevelse kan være verdifullt i en slik situasjon – slik de her kan bevege seg fra ramme til ramme rundt i kunstverket som dekker en hel vegg. Treet i kantinen er både dekorativt og overraskende, iøynefallende i sin helhet og variert i alle detaljene man ser når man kommer nærmere. Verket tiltrekker seg oppmerksomhet slik at beboerne oppdager at her er det noe på gang, noe de kan oppsøke og bevege seg gjennom. Formspråket i bildene i de forskjellige rammene er gjenkjennelig og bringer tankene til tidlige skoleårs velkjente plansjeunivers. Kunst som skal fungere for demensrammede bør ta hensyn til nettopp gjenkjennelighet, størrelse og tilgjengelighet. TRE må sies å oppfylle alle disse kriteriene. Alle kan oppleve dette verket, både de som står eller går forbi, barn og de i rullestol, både på nær og på lang avstand.

På samme måte som med kunstprosjekter til skoler, trenger ikke kunst tilrettelagt for demensrammede ekskludere andre. Kanskje noe av det fineste vi kan gjøre, er å tilrettelegge for positive møter mellom ansatte eller pårørende, både barn og voksne, og den syke? Et sted der man kan gå på felles oppdagelsesferd og er likestilt i en sosial opplevelse som er verdifull både for beboerne og deres familier.

Pernille Skar Nordby

ØKERN SYKEHJEM

KUNSTKONSULENT:

Line Helen Danielsen RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Omsorgsbygg Oslo KF ARKITEKT:

Bølgeblikk arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

600 000

Catrine Thorstensen TRE (eikebiotop) og TRE (omsvermet grein 01/ 02/ 03/ 04) Akrylmaling, akryltusj på vegg, lakk, blyant, tusj, papir, eikerammer, UV og refleksfritt glass, MDF og sjablong på vegg

182

183

KUNST PÅ GJENBRUKSSTASJON

184

Renovasjonsetaten har de siste årene planlagt og åpnet en rekke større og mindre gjenbruksstasjoner i byen. På Haraldrud gjenbruksstasjon sorteres det ikke bare materiale, det tas også i mot skoleklasser for opplæring, noe som gir den oppvoksende generasjon kunnskap om hvordan vi kan ta bedre vare på miljøet.

Klimaendringer og miljø er en av de store utfordringene verden står overfor i dag, og et tema mange er opptatt av.

Siden begynnelsen av 1900-tallet har mange kunstnere sett et potensiale i det andre har kastet fra seg, og brukt det i collager og skulpturer. Eksempler fra kunsthistorien er Pablo Picasso, Kurt Schwitters, den italienske Arte Povera-gruppen, Situasjonistene og COBRA-kunstnerne, som alle benyttet funnet materiale. Arte Povera-gruppen ønsket å heve anseelsen til dagligdagse materialer ved å bruke dem i kunsten. Kanskje er ikke koblingen kunst og gjenbruksstasjon så søkt likevel? I ordet renovasjon ligger også betydningen å rense, et sentralt begrep innen modernismens kunst.

Til Haraldrud gjenbruksstasjon har kunstneren Ida Ekblad laget to verk. Skulpturen Gold Bug Drift, Haraldrud og maleriet Untitled (Isfiske).

Skulpturen møter besøkende i inngangspartiet. The Gold Bug Drift, Haraldrud tar navnet sitt fra Edgar Allen Poes novelle med samme navn. Novellen handler om en mann som blir bitt av en gullbille og besatt reiser av gårde for å finne en skatt. Ida Ekblad har gjort det samme.

Skulpturen er en del av kunstnerens langvarige prosjekt The Gold Bug Drift, der skulpturer lages på vandring i forskjellige urbane områder rundt om i verden. Det materialet hun finner settes i beholdere med våt betong som deretter størkner til sokler, slik at det dannes stående skulpturer. Beholderen settes på en vogn som kunstneren drar etter seg til steder hun opplever som interessante. I denne sammenhengen er materialene hentet fra gjenbruksstasjonen på Haraldrud. Før betongen stivner, og blir til en ferdig sokkel, har kunstneren fire timer på seg. På Brobekk har hun funnet et gammelt messingfat og et trestykke som er stukket ned i betongen sammen med masse annet, blant annet en høy og

grønn utstikker fra gammel KIWI-innredning. Skulpturen følges av et dikt: FARE-YE-WELL

Extracted from the strong smelling asphalt froth A deep red female scale insect Ho, yes, ho!

The lips of her ship is moldy The dosh in her pocket is gone Since roving`s been her ruin Oh aye, oh The stairs are sleep inducing Way, hay up, steady she goes The chimes of bells she faintly hears be all ears - Be ALL ears Then cast her mind in the stream with fusticwood shavings and soot colored tears kut-kut-kut hissed the vacuum Beep beep! purred the dusty chimes of chrome Oh poor old horse is buried in sand All dat done has drifted from land

Ekblads poesi er også delvis basert på funnet materiale.

I kombinasjon med egne setninger dukker det opp tekstfragmenter fra forskjellige steder, så som sigarettpakker, klassisk litteratur og poplåt-titler. Som i skulpturene er fragmentene brukt som de er, eller de er omformet.

Ekblad arbeider prosessorientert og hennes kunstnerskap har klare referanser til avantgardekunsten på 1900-tallet. Metoden hun kaller drifts kan spores tilbake til blant andre filosofen Guy Debord som stiftet situasjonistgruppen på 1960-tallet. Situasjonistene sto bak en rekke urbane vandringer for å utforske byens innvirkning på individenes følelsesliv.

Maleriet Untitled (Isfiske) har også referanser til disse avantgardekunstnerne. I Ekblads malerier kan man finne den samme holdningen til kunsthistorien som i skulpturene hennes. Det er som hun leker seg gjennom den, og bruker metoder og kunsthistoriske referanser slik det passer. Maleriet på Haraldrud er iøynefallende og ekspressivt både i formspråk og koloritt. Den danske kunstneren Asger Jorn, medlem av COBRA-gruppen som hadde sitt utspring i Situasjonistene, er en klar referanse. COBRA-gruppen ønsket å utfordre tidens kunstbegrep med en leken tilnærming til maleriet og ble et viktig bidrag for utviklingen av den abstrakte ekspresjonismen i Europa.

185

Samtidig som Ekblads arbeider til Haraldrud gjenbruksstasjon sto ferdig, presenterte Museet for samtidskunst Ekblads første separatutstilling i et museum. I utstillingen brukte Ekblad mange av de samme fremgangsmåtene som på Haraldrud. Selve museet tjente som atelier i forkant av utstillingen og i utstillingsrommene skapte Ekblad mer enn 30 verk basert på industriavfall, tilfeldige gjenstander og handlevogner. Hjulene fra handlevognene ble brukt til å trykke utdrag fra dikt på lerreter. I Ida Ekblads kunst er det som tilsynelatende har mistet sin verdi gitt ny betydning, brukt i kunstverk med andre egenskaper og betydninger. På samme måte får tingene som leveres til Oslos gjenbruksstasjoner ny verdi i andre former – eller de samme tingene får ny verdi for nye eiere.

Pernille Skar Nordby og Inger Gogstad

186

187

HARALDRUD GJENBRUKSSTASJON

KUNSTKONSULENT:

Thorbjørn Sørensen RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Inger Gogstad BYGGHERRE:

Renovasjonsetaten ARKITEKT:

Longva arkitekter KUNSTBUDSJE T T:

450 000

Ida Ekblad Untitled (Isfiske) Olje, linlerret

The Gold Bug Drift (Haraldrud) Sement, objekter fra H ­ araldrud ­gjenbruksstasjon

188

189

KUNST OG OFFENTLIG TRANSPORT

190

På Ensjø T-banestasjon er Johannes Vemren Ryghs kunstneriske grep en stedvis omforming av stålstakittet som avgrenser perrongene fra området rundt stasjonen.

Propolis bryter inn i stakittets stramme stakkatorytme som repeterte sekskantformer kombinert med organiske bieformer, en kontrast til det kjølige, harde stålet det hele er utformet i. I hovedsak består verket av slike enkle heksagoner sammenstilt i bestemte mønstre. For seg er de nonfigurative, men sett sammen med de mer figurative elementene assosieres de som nettopp bikubeformer.

Tittelen er tatt fra en vokstype som bier bruker i sine kuber, en voks med antibakterielle egenskaper brukt innen medisin i over tusen år.

«Tittelen Propolis henspiller på den estetiske tematikken i arbeidet. Bienes levemåte kan på mange måter sammenlignes med vår egen, siden de lever sammen i tette samfunn. Dette blir ekstra tydelig i et slikt travelt offentlig transittmiljø som en T-banestasjon representerer, hvor de reisende som flittige bier kommer og går til sine destinasjoner i faste mønstre. I denne sammenhengen fremstår T-banen som en allegorisk representasjon av en pulserende bikube».

Johannes Vemren Rygh

I Ensjø-området foregår det en stor boligutbygging som vil vedvare de kommende årene. Mens man venter på T-banen på Ensjø stasjon kan Ryghs heksagoner føre tankene over på langt mer alvorlige temaer enn det daglige innslag av offentlig kommunikasjon. Som Rygh selv sier om sitt idégrunnlag for prosjektet: «Forskning viser at biers adferd er langt viktigere for vår egen eksistens enn vi kanskje til daglig tenker over. En tredel av verdens matproduksjon er direkte avhengig av pollinering av bier. Tallet er langt høyere om de indirekte konsekvensene tas med».

Utsmykkinger ved knutepunkter for offentlig transport har tradisjoner i Oslo tilbake til 1970-tallet, etter at T-banelinjene østover kom til på slutten av 1960-tallet.

Allerede i 1967 utformet Odd ­Tandberg et relieff i betong og sandblåst naturbetong til Carl Berner T-banestasjon, og omtrent samtidig utførte han lignende relieffer til T-banestasjonen på Jernbanetorget. Ønsket om kunstnerisk utsmykning på stasjonene hadde bakgrunn fra Stockholm

og andre europeiske byers fokus på det samme. De nonfigurative komposisjonene både på Carl Berner og Jernbanetorget er nært knyttet til formspråket i Regjeringsbyggets utsmykninger, utført i samme teknikk på ­ andberg selv. slutten av 50-tallet av blant andre T I 1970 åpnet Oslos fjerde T-banelinje, Furusetbanen.

Stasjonene Lindeberg og Furuset på denne linjen ble åpnet i 1978, og man ønsket at kunstverkene som Sporveien hadde avsatt midler til skulle stå ferdige allerede når stasjonene åpnet for trafikk. I 1977 ble Olav Strømme tildelt oppdraget med utsmykking av 100 meter perrong på Furusets underjordiske T-banestasjon. Egentlig gjaldt oppdraget kun den ene veggen, men uten vederlag malte Strømme også den andre. Utsmykkingen er en sober, nonfigurativ komposisjon i matt sort, sølv og betong.

Kunstverket er nærmest et ekko av inntrykket man får når T-banen bremser ned og stopper for så igjen å sette seg i bevegelse. Sort er kanskje et litt spesielt valg i en i utgangspunktet mørk, underjordisk T-banestasjon, men overfor arkitektene forklarte Strømme at det var så lite lys at han måtte bruke mye sort!

I 1977 utarbeidet arkitekten Håkon Mjelva den iøynefallende designen til Stortinget T-banestasjons vegger, i form av et modulbasert system av metallplater i sterke farger. Kanskje er det ikke engang slik at de som hver dag beveger seg gjennom Stortinget T-banestasjon tenker på disse karakteristiske veggene som kunst? I dette tilfellet er det også aktuelt å diskutere hva som gjør slike integrerte utsmykkinger til kunst, da Mjelva faktisk hadde bakgrunn som arkitekt. Håkon Mjelva har også utformet broen mellom sporene på Romsås T-banestasjon, en rå miks av grovhugget sten og betong, i fin kontrast til Bjørn Erling Evensens verk Porten, en skråstilt bronsekonstruksjon som gir assosiasjoner til nettopp en port. I senere tid, på Nydalen T-banestasjon, har en annen arkitekt, Kristin Jarmund, hatt en viktig rolle. Installasjonen i glass, lys og farger brer seg både over vegger og tak i rulletrappen. Et lydspor av Bjarne Kvinnesland, inkludert opptak av forfatteren Beate Grimsrud som leser egne tekster, er også en del av dette kunstprosjektet.

Pernille Skar Nordby 191

ENSJØ T-BANESTASJON

KUNSTKONSULENT:

Merete Røstad RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Sporveien AS ARKITEKT:

Flux Arkitekter AS KUNSTBUDSJE T T:

1 000 000

Johannes Vemren Rygh Propolis Rustfritt stål, integrert i bygningselement

192

193

UTENDØRS­ PROSJEKTER

194

195

DET TE ER ET FINT STED

Viktor Lind Dette er et fint sted KURATOR/PROSJEKTLEDER:

Per Bjarne Boym RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Else Haavik ARKITEKT:

Snøhetta Oslo AS U TFORMING:

Agro Anleggsgartner-Service AS/ Oslo kommune Selskapet «Dette er et fint sted» mottok tilskudd fra kommunen og private på til sammen 5 735 000 (KORO 1 300 000, Oslo Kommune 3 275 000, Sparebankstiftelsen DNB 1 090 000, andre private tilskudd 70 000)

196

Kunstprosjektet Dette er et fint sted ble initiert av Victor Lind, i samarbeid med kurator Per Bjarne Boym og Snøhetta arkitekter. Victor Lind (f. 1940) var del av den samfunnskritiske kunstscenen som vokste fram i Norge på 1970-tallet. Lind arbeider med maleri, grafikk, installasjoner og aksjonsbasert kunst og var medlem av Gras-gruppa. Per Bjarne Boym (f. 1946) er uavhengig kurator.

Ikke langt fra Carl Berners plass, mellom Hasleveien 5 og Hekkveien, har disse opparbeidet et minnested for å synliggjøre hjelpeaksjonen som gikk under navnet «Carl Fredriksens transport». Aksjonen gikk ut på å transportere flykninger til Sverige under andre verdenskrig, og hadde sitt utgangspunkt i Syversens gartneri.

Der Syversens gartneri lå er det felt ned en åttekantet stjerne i asfalten med inskripsjonen Her lå Syversens gartneri. Ved gangveien som fører opp til platået på minnestedet, ligger også en åttekantet stjerne i blå stein. Teksten på steinen er hentet fra Henrik Wergelands diktsamling «Jøden» fra 1842: «Friheten maa gjestfri å være, den må bære, i sit Hjerte Kjærlighetens blide Ild. Ved sin Arne maa den gjerne see en Fremmed fra det Fjerne, og hans Smerte dekke med sin Ære til».

om hva som skjedde her for over 70 år siden. Lind har villet hedre dem som med utgangspunkt i Syversens gartneri på «Sukkertoppen» gjennomførte flyktningtransportene. Aksjonen «Carl Fredriksens Transport» ble organisert og ledet av Gerd og Alf T. Pettersen, Reidar Larsen og Rolf A. Syversen. Sammen med mange hjelpere reddet de mer enn 1000 flyktninger, halvparten av dem jøder, over til Sverige i løpet av vinteren 1942 - 43.

Gerd og Alf T. Pettersen og Reidar Larsen ble ettersøkt og måtte selv flykte til Sverige. Gartner Rolf A. Syversen ble senere arrestert av statspolitiet og skutt på Trandum 30. oktober 1944.

Jødenes skjebne under andre verdenskrig er et tema Lind har vært opptatt av i sitt kunstnerskap. Et eksempel er videoinstallasjonen Oslo By Night – The Stars fra 2006 som viser Oslo om natten. De blinkende stjernene i videoen markerer spesifikke adresser i Oslo, der jøder som aldri kom tilbake fra Auschwitz hadde bodd.

Dette er et fint sted er et fint sted også uavhengig av den konkrete tematikken for minnestedet. Det er et sted i seg selv, men reflekterer også den urett som er begått opp i gjennom historien.

Else Haavik

Wergeland sendte inn forslag til Stortinget i 1839 om å oppheve den såkalte jødeparagrafen, som nektet jøder adgang til Norge. Først i 1851, seks år etter ­Wergelands død, kunne jøder fritt reise inn til Norge.

Om våren farges opplevelsen av den blå og lilla blomstringen av scilla, blåveis, syriner og rhododendron. En duftende blomstring erstatter det som før var et villnis av en kolle. Selv om eksisterende skogpreg er beholdt, er villniset ryddet slik at det nå er siktlinjer både til byen og nærområdet. På platået er det også plassert benker utformet av Snøhetta. Den gjennomgående blå fargen markerer forskjellen på himmel og helvete for dem som var så heldige å få hjelp til å flykte.

Den største stenen finner man på utsiktsplatået, som har utsikt til stedet der Syversens gartneri lå, til byen og stjernehimmelen. Teksten på steinen forteller historien 197

198

199

OL AF RYES PL ASS 2

KUNSTKONSULENT:

Tone Fjereide RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg BYGGHERRE:

Kulturetaten ARKITEKT:

Arch Uno AS KUNSTBUDSJE T T:

450 000

Anna Daniell Fjell og sekk Stein (gneis) hentet fra Galdhøpiggen og lakkert rustfritt stål

200

Norges høyeste fjell – i Oslo «Enige og tro til Dovre faller» sa Eidsvollsmennene da de svor ed til den norske grunnloven i 1814. Dette sitter i bakhodet når vi snakker om det norske grunnfjellet som et symbolsk begrep. Nå har Anna Daniell flyttet en bit av «grunnfjellet» til hipsternes samlingsplass Grünerløkka.

Grünerløkka er de senere årene omdannet fra arbeiderbydel til de kule, unge voksnes foretrukne lekegrind.

Dette kalles gentrifisering og er et fenomen som først ble beskrevet i 1964. «Hipster» er et enda yngre begrep, og det vil garantert ikke leve like lenge som begrepet «grunnfjell». Det siste peker på noe som alltid har vært her, og som aldri vil forsvinne så lenge Jorden består.

Hipstere er et motefenomen som fort kan vise seg å gå inn i historiebøkenes glemsel.

Store deler av Oslo står på skifer- og leirgrunn. Du skal grave dypt før du kommer ned til grunnfjellet. Derfor er det så fint at Oslos befolkning – Grünerløkkas hipstere inkludert – nå kan både se og ta på en bit av selveste grunnfjellet. Det dreier seg riktig nok ikke om Dovre, men Anna Daniell (f. 1978) har funnet en meget god erstatning. For på trappen foran inngangen til Atelier Nord ANX (som brukes som visningssted for mediekunst) i Olav Ryes Plass 2 står det som ser ut som en gjenglemt ryggsekk med en stein oppi. Steinen er hentet fra Galdhøpiggen, landets høyeste fjell og et populært turistmål. Og ikke nok med det, i bakgården finner du en enda større stein fra Galdhøpiggen, på en sokkel støpt i betong. Denne er gjennomboret av en stang som er like knall blå som den glinsende sekken som står på trappen.

Fjell og sekk og Fjell, som de to skulpturene heter, er veldig konkrete og enkle å forstå. Dette er kunst som snakker direkte til publikum, og som kommuniserer utmerket uten lange forklaringer. Samtidig beveger vi oss inn i symbolverdenen, for det Anna Daniell gjør er å minne byens borgere på at det finnes en virkelighet utenfor den urbane bystrukturen. Nå er riktignok nordmenn ivrige turgjengere, og få lands innbyggere har et like nært forhold til naturen som nordmenn. Men midt i den urbane jungelen er en ekte stein – som attpåtil er

hentet fra Galdhøpiggen – faktisk en sjeldenhet. I hvert fall er en rå og ubearbeidet stein sjelden vare.

I det urbane landskapet er det mye stein, men den er hugget, formet og tilpasset de behov vi har. Derfor er en funnet stein, direkte fra naturen, et objekt med stor symbolsk kraft. Det at den 135 centimeter høye steinen hviler på en 50 centimeter høy betongsokkel definerer steinen som kunst, noe som ytterligere forsterkes av den blå stangen som er boret gjennom steinen. Denne typen ting ville ingen steinsprenger funnet på.

Dette er en type kunst som ble utviklet på 1960-­tallet, da bruken av objekter fra virkeligheten – såkalte assemblager – fant en ny retning. Dette fikk også innflytelse på skulptur, og etter hvert ble det å inkorporere ubearbeidede naturelementer i skulpturer en viktig retning innen kunsten.

Mens Fjell møter sin betrakter i full menneskehøyde (total høyde er 185 centimeter), må du bøye deg ned for å undersøke Fjell og sekk. Skulpturen består av en stein fra toppen av Galdhøpiggen som stikker opp fra en åpen, blåmalt sekk i naturlig størrelse. Sekken er en bronseavstøpning av en Fjällräven dagstursekk som er veldig populær blant byfolk. Men – spørsmålet er om originalen ville fungert på en dagstur til Galdhøpiggen?

Dermed peker skulpturen på forholdet mellom natur og kultur, mot vår utnyttelse av naturen som forlystelsesog rekreasjonsarena, og de urbane hipsternes behov for å markere at de er noe annet enn de er gjennom klær og tilbehør – for eksempel en Fjällräven sekk. Med slike tanker i bakhodet blir opplevelsen av de to skulpturene ekstra interessant.

Lars Elton

201

Anna Daniell Fjell Stein (gneis) hentet fra Galdhøpiggen og lakkert rustfritt stül

202

203

TEMPORÆRE ­K UNSTPROSJEKTER

204

Oslo er en av Europas hurtigst voksende hovedsteder og en by hvis endringsprosess kan fremstå som eskalerende. Disse endringene gir mulighet for refleksjon og skaper midlertidige lommer og overgangsfaser i bylandskap som beveges fra en tilstand til en annen.

Dog, parallelt med en omfattende byutvikling står andre deler av byen avventende og tilsynelatende uberørt.

Sommeren 2014 dukket det opp små gresstepper på asfalten i Frognerparken. I Gress plantet Eline Smith gress der man ikke (helt) kunne forvente det, også et verk som tok sin temporalitet på alvor. Gressflekkene synliggjorde formasjoner i asfalten man ikke vanligvis legger merke til, ved at en tilsvarende gressflekk plutselig dukket opp ved siden av.

I 2013 søkte Kulturetaten innspill og bidrag til prosjektet «Kunst i hele byen». Under parolen «Sted søker kunst» ønsket man innspill til prosjekter som skulle gå inn i disse situasjonene med temporære kunstprosjekter.

Utlysningen henvendte seg til kunstnere, kunstnergrupper, kunstprodusenter og kuratorer. Aktivisering av byrom, tilgjengelighet for publikum og variasjon i tilnærming til oppgaven ble vektlagt. Forslagene kunne være stedsspesifikke, ferdigproduserte verk som savnet sted, eller det kunne bygge på et ønske om å utvikle noe sammen med brukerne av et sted.

Paul Amble/Talking Pieces` prosjekt De kutter ned trær og bygger park her… fant sted i tilknytning til patrisierhagen Tinker`n på Skillebekk. I prosjektperioden ble det gjennomført et skulpturprosjekt og en oppgradering av parkområdet. Speilskulpturer ble montert på gamle søylefragmenter i parken, og ga mulighet for å se parken i sammenheng med utbyggingsområdene på Filipstad. Prosjektet var aktivt på Facebook og Instagram, og et samarbeidsprosjekt med andre interesser i nærområdet, som Bydel Frogner, Beboerforeningen på Skillebekk og skoler i nærområdet. I tillegg til skulpturene ble det arrangert en rekke hendelser i tilknytning til dem, blant annet en stor åpningsfest der Lars Lillo-Stenberg underholdt.

Invitasjonen var helt åpen, og forslagstillerne stod i utgangspunktet fritt til å definere prosjektets plassering og innhold. Idéen som lå til grunn for prosjektet måtte imidlertid komme tydelig frem. Prosjektene kunne både være små eller omfattende, en variasjon som gjenspeiles i de innstilte prosjekter. Innen utgangen av 2013 hadde det kommet inn 74 forslag, enkelte omfattet flere prosjekter.

12 av prosjektene ble gjennomført i 2014 og presenteres på de neste sidene. Prosjektene er vidt forskjellige. Fra små prosjekter som Sanne & Silsands Without authorities for approx. 90 minutes, en presentasjon av blant annet videoarbeider i forskjellige tomme butikklokaler – til Richard Wrights stedspesifikke håndtegnede verk presentert på Tegnebiennalen. Rasmus Brinchs subtile lysinstallasjon Segment på Sinsen T-banestasjon inngikk i dialog med stedets betongarkitektur og ønsket å peke på kvalitetene ved denne.

Francesco Ceruttis Love is in the Air var i aller høyeste grad temporært, og tok form som drageflyving fra byens tak. Marianne Ylajali Steiro lagde nye fuglehus av gamle høyttalere, som vil henge i Sofienbergparken til de ikke lenger kan brukes.

Rom i byen for byen av Mia Dinesen og Fride Foberg fant sted i området mellom Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) ved Akerselva, og Kristparken ved Møllergata skole.

Prosjektet tok form av workshops der elever fra Møllergata skole samarbeidet med studenter fra AHO. På bakgrunn av arbeidene i workshopen ble det bygget flere installasjoner i tre til grøntområdene. Installasjonene kunne brukes av alle. Hensikten med prosjektet var å engasjere utdanningsinstitusjonene i nærområdet og fokusere på grønne lunger som kan tas i bruk, men som sjelden blir det. Kanskje var det også noen unge elever som fikk lyst til å bli arkitekter?

Julia Vances skulpturer WE-ME ble presentert på Jernbanetorgets øvre torg. Det tredelte verket er en del av Vances serie med skulpturer som underbygger meningen med ordene. «WE-ME» blir til «ME-WE» om publikum dreier på skulpturene og dermed snur ordene på hodet. Hilde Aagaards knæsj gule sitteskulptur Primary Sitting III, OM holdt til på Sukkerbiten, og er 205

en del av Aagaards serie av geometriske skulpturer i primærfargene.

Begge disse skulpturene fungerer også som permanente verk og ble begge innkjøpt til Oslo kommunes kunstsamling. WE-ME befinner seg nå i Rommensletta skulpturpark. Primary Sitting III, OM fungerer nå som en ambulerende skulptur, som til nå hatt Domkirkeplassen og Sofienbergparken som foreløpige stopp på sin reise.

Kunst på Veitvet var et stedsrelatert temporært kunstprosjekt, med mange delprosjekter. Prosjektet ble igangsatt forut for den nye kunstordningen og var også støttet av KORO. Prosjektet inngikk som en del av Områdeløftet for Veitvet – Sletteløkka i regi av Groruddalsatsningen.

Aud Ganberg og Pernille Skar Nordby

206

207

KUNST PÅ VEITVET

KUNSTKONSULENT:

Ebba Moi RÅDGIVER KULT URE TATEN:

Aud Ganberg OPPDRAGSGIVER:

Bydel Bjerke, Kulturetaten, Utdanningsetaten, Bymiljøetaten, Veitvet Senter DA, Aspelin Ramm KUNSTBUDSJE T T:

950 000 (inkl. 400 000 fra KORO)

Prosjekter Tito Frey Veitvetske byggeklosser

Elin Øyen Vister Radiokiosken

Kyrre Heldal Karlsen og Carl Nilssen-Love Or(d)

Lagombra Kroppen

Geir Yttervik Seks variasjoner over mangfold Krystallisering i to stadier

Sisyfos minigolfklubb Sisyfos grenseland

Sinikka J Olsen Skulpturpark – en annerledes ­skulpturvandring

Tito Frey m.fl Kunst i avis

208

Veitvet – Sletteløkka er et typisk drabantbyområde i Groruddalen. Området ligger ca. 7 km fra Oslo sentrum i bydel Bjerke og ble bygget ut i løpet av 1950- og 60 årene. T- banestasjon, nærmiljøsenter, skole, bibliotek og rekreasjonsområder fulgte boligbyggingen. Selvaag bygget boligene og ga skulpturer i gave til hvert borettslag. Skulpturer ble også utplassert i andre deler av nærmiljøet.

Da Områdeløftet i regi av Groruddalssatsningen i 2007 utpekte Veitvet - Sletteløkka som spesielt innsatsområde ble dette gjort på bakgrunn av levekårsutfordringer som følge av omfattende kultur- og generasjonsendringer og fysisk forfall i det offentlige rom. Ikke minst hadde belastning og forurensning fra biltrafikk bidratt til forfallet. Det ble i tillegg til små og store fysiske oppgraderinger i nærmiljøene besluttet å omgjøre den sterkt trafikkerte Veitvetveien til miljøgate for å øke sikkerhet og trivsel. En ny skole med tilknyttede aktivitetsområder var også under planlegging.

Kunst på Veitvet var et temporært stedsrelatert kunstprosjekt som gikk inn som en del av stedets endringsprosess i dialog med andre tidsavgrensede og permanente prosjekter av sosial og kulturell art.

Et Stikk-innom-kontor på Veitvet senter ble etablert, og fungerte som en møteplass mellom beboere og de ulike prosjektene og ble hjertet i områdeløftet. Flere prosjekter som ble startet opp som initiativ fra områdeløftet, eies og regisseres i dag i stor grad av beboerne selv. Stikk-innom-kontoret ble også samlingsstedet for arbeidet med kunstprosjektet.

Oslo kommunes kunstordning og Kulturetaten var prosjekteier etter et initiativ fra bydel Bjerke. Det ble inngått et økonomisk og praktisk samarbeid mellom ulike aktører i området: Bymiljøetaten, Utdanningsetaten, Aspelin Ramm, Veitvet Senteret DA og Sporveien. KORO støttet også prosjektet økonomisk. Som en følge av dette samarbeidet kunne kunstprosjektet utvikle seg uavhengig av tomtegrenser.

Resultatet av satsningen ble syv temporære delprosjekter og et permanent prosjekt i parken tilknyttet Aspelin Ramms nyutvikling av Norsk medisinaldepots fraflyttede

bygg. Den nye skolen sto ferdig i 2015 med et eget permanent kunstprosjekt, og et permanent kunstprosjekt i Veitvetveien miljøgate er under planlegging.

Kunst på Veitvet vektla kommunikasjon med hovedbrukergruppa som var beboerne på Veitvet. Kunst for – eller også med – beboere i et tenkt område kan lett innta en instrumentell rolle. Kunst på Veitvet hadde dog som intensjon å utforske hvorvidt kunst i kraft av seg selv kan være en viktig bidragsyter i stedsutviklende prosjekter.

I møtet med områdets andre temporære initiativer var målet å beholde kunstens egenart og autonome karakter. En slik omfattende kunstsatsing utgjør en ny dimensjon i området, sist sett da Selvaag utplasserte 22 skulpturer i området på slutten av 1950-tallet.

Kunstneren Sinikka J. Olsen hentet frem igjen kunnskapen om dette omfattende kunstløftet gjennom delprosjektet Veitvet Skulpturpark. Hun kartla ­plassering og dokumenterte endringer som følger et områdes utvikling over tid, som tilvekst av vegetasjon og byutviklende- og bygningsmessige tiltak.

Utforskingen resulterte i en skulpturguide og en velbesøkt skulpturvandring/performance i forbindelse med programmet til Oslo åpne hus i 2013. Kunstneren ledet skulpturvandringen i 50-tallets ånd. Fire andre kunstnere var i tillegg invitert med for å kommentere et utvalg av skulpturene gjennom sine performancer. Disse kunstnerne var Heidi Marie Wien, Liva Mork, Serina Erfjord og Magnus Oledal.

Tito Freys Veitvetske byggeklosser er en aktivitetsskulptur bestående 150 røde, blå og gule klosser i storformat.

Klossene er utført i et lett og holdbart skumstoff og ble i utgangspunktet plassert inne på Veitvet senter i perioder med lokale arrangementer, men ble også brukt i andre sammenhenger. Skulpturen var tilgjengelig for alle, og hvem som helst kunne bygge hva som helst slik at dette ble en skulptur i kontinuerlig endring.

I fugleperspektiv kan Veitvet ligne på et sett med slike byggeklosser; store og små, boligblokker og småhusenheter. Kunstprosjektet tok for seg denne type byplanlegging, samtidig som det fungerte som en annerledes lekeplass. Tittelen til verket er avledet av 209

filmen Norske Byggeklosser med Rolf Wesenlund. Filmen ble vist i forbindelse med kunstprosjektet. Tito Freys prosjekt kommenterer Veitvets forandringsprosesser og viser til en mulighet for at innbyggerne selv kan delta.

Installasjonen ble gitt i gave til Villa Veitvet, et beboerinitiert restaurant- og kulturtilbud, og vil leve videre på senteret.

Kunst i Avis, kuratert av Tito Frey, inviterte 12 kunstnere til «månedens kunstner» i Akers avis Groruddalen.

Avisen bidro med hele midtsiden, som ble viet til et kunstprosjekt en gang i måneden. Kunst i Avis ble avsluttet i desember med utstilling av originalene til alle bidrag. Utstillingen fant sted i et tomt lokale ved Veitvetsenteret. Deltagende kunstnere var Ragnhild Aamås, Mona Sjo Leirkjær, Benedikte Rønsen, Jon Benjamin Tallerås, Jan Skomakerstuen, Mohamed Fadlabi, Tito Frey, Andreas Bennin, Cecilia Jiménez Ojeda, Andréas Skjelde, Lotte Konow Lund og Tammo Rist.

Kunstneren som kaller seg Lagombra bidro med skulpturene Kroppen; tre skulpturer inspirert av treningsapparater på en plattform. Kunstneren har selv kjøpt treet på rot, felt det, tørket og skåret til materialet. Skulpturene er laget i hans lokale verksted og atelier i Härjedalen i Sverige. Ungdomsklubben på Veitvet dro til Härjedalen i juli 2013 for å møte kunstneren og for å hjelpe til med å frakte kunstverket til Veitvet for montering.

«Du kan ändra belastningen på apparaterna. Rör släden på toppen av lyftdelen bakåt mot upphängningen, så blir det lättare, dra släden mot dig, närmare handtaget du lyfter i, så blir det tyngre. Neonfärg, som jag målat med är känslig för solljus. I praktiken kommer färgen att blekna inom några månader. Ungefär som kroppen gör om du behandlar den fel. Lösningen heter träning, eller motion som jag föredrar att kalla det. Det behövs inte mycket eller tungt. Ta en tur på Veitvet en eller två gånger i veckan. Dom tre apparaterna där får dig att använda stora muskelgrupper i samarbete. Som jag ser det är kroppen mer än bara hjärnan. All energi kan inte tänkas upp, en del måste brännas rent fysiskt».

Kyrre Heldal Karlsen og Carl Nilssen-Loves Or(d), var en temporær lysinstallasjon som speilet omgivelsene ved Veitvet T-banestasjon i sann tid. Installasjonen består

av ni store bimetallspeil. Speilene er laget av plater av to forskjellige metaller satt sammen til én speilflate.

De projiserer lyset både fra sola og fra kunstlyskilder på flater i nærheten. I løpet av et døgn, en uke eller en måned, vil omgivelsene endre speilenes egenskaper og derved formen på projeksjonene som speilene skaper.

Påvirkning fra vind, nedbør, tåke og forurensing bidrar også til denne endringen.

Elin Øyen Visters Radiokiosken er en lydinstallasjon og temporær lokalradiostasjon med analog sender på FM-nettet. Kiosken er bygget av kunstneren Samuel Olou, og var en av flere kiosker utplassert i Oslo som en del av hans prosjekt til Norsk Skulpturbiennale 2013. Elin Øyen Vister sendte både direktesendinger og opptak fra radiokiosken gjennom tre intense uker i september. Når kioskluken var åpen var direktesendingene i gang i det lille studioet.

Radiokiosken tok for seg lokalradioens rolle som sosial aktør, samlingspunkt, utfordrer og muntrasjonsråd og involverte mange lokale beboere til samtale, tankeutveksling og debatt. Kunstnerens egne lydopptak fra områdene på og rundt Veitvet ble også sendt fra kiosken.

Geir Ytterviks Seks variasjoner over mangfold og Krystallisering i to stadier, er veggmalerier malt direkte på betongveggene under T-banebrua og på sentersiden av T-banestasjonen på Veitvet.

I Seks variasjoner over mangfold tematiserer Yttervik sin oppvekst og bakgrunn på Veitvet på 1960-tallet. Yttervik vokste opp i Beverveien 7 i en leilighet i 2 etasjer med et karakteristisk trappehus i stua og med barnerom på hver side. Leilighetens plan danner utgangspunkt for maleriet, som viser snitt inn i 6 leiligheter der den ensartede planen er forenklet og organisert slik at den beskriver grunnrisset i utformingen. Kunstneren har møblert rommene med bokreoler og lamper slik han selv opplevde Veitvet på 60- og tidlig 70-tall. Utviklingen av velferds-Norge med gryende individualisme var i sin startfase, men det tilsynelatende homogene hadde et rikt register som i maleriet kommer til uttrykk gjennom fargenes variasjoner over et beskjedent tema.

210

I maleriet Krystallisering i to stadier tematiseres Veitvets utvikling og sammensatte nåtid. I en formal komposisjon anes spor av arkitektur, islamsk ornamentikk og strikkemønstre.

I kunstnergruppa Sisyfos Minigolfklubbs Sisyfos grenseland er gjenvunnet materiale fra den gamle trafikkmaskinen i Bjørvika brukt som grunnlag for et kupert parklandskap med et nettverk av veier og småskulpturer. Landskapet inviterer til utfoldelse på skateboard, sykkel, akebrett og minigolf, men også til avslappende parkliv. Sisyfos jobber med det mål for øyet å gi kunst til folket gjennom å blande høy og lavkultur. Målgruppen er som alltid “de som ikke visste at de likte kunst.” Involverte i Sisyfos grenseland er Ruben Ås Arvesen, Espen Henningsen, Lars Kjemphol, Jan Skomakerstuen, Petter Sprett, Hans Thorsen, Øystein Vadet og Magnus Lødve Rimstad Wea. Aud Ganberg

211

212

213

ROM I BYEN FOR BYEN

Mie Dinesen og Frida Foberg Rom i byen for byen Bruksskulpturer i tre HVOR: Kristparken i Møllergata og grøntområde ved Akerselva NÅR: Mai – oktober 2014 KUNSTBUDSJE T T: 120 000

214

215

216

SINSEN

Rasmus Brinch Sinsen Lysbånd montert i tak HVOR: Gangramper tilknyttet Sinsen T-banestasjon NÅR: Desember 2014 – mars 2015 KUNSTBUDSJE T T: 20 000

217

218

219

DE KUT TER NED TRÆR OG BYGGER PARK HER…

Talking Piece/Paul Amble De kutter ned trær og bygger park her…

Rydding av parkanlegg, konservering av sokler, speilskulpturer i polert stål HVOR: Tinker’n park på Skillebekk NÅR: Juni – desember 2014 BUDSJE T T: 250 000

220

221

FUGLEHUS

Mariann Ylajali Steiro Fuglehus Kasserte musikkhøytalere, plast, stål HVOR: Sofienbergparken NÅR: Våren 2014 TOTALBUDSJE T T: 20 000

222

223

WE-ME

Julia Vance WE-ME Jern HVOR: Jernbanetorget, øvre torg, nå på Rommensletta skulpturpark NÅR: Sommeren/høsten 2014 KUNSTBUDSJE T T: 280 000

224

225

PRIMARY SIT TING III, OM

Hilde Aagaard Primary Sitting III, OM Stål, billakk HVOR: Sukkerbiten, senere Domkirken og Sofienbergparken NÅR: Sommeren/høsten 2014 KUNSTBUDSJE T T: 335 000

226

227

228

229

UNTITLED

Richard Wright Untitled Gouache HVOR: Tordenskiolds gate 3, innvendig tak.

Delutstilling av Tegnebiennalen arrangert av Tegnerforbundet og Oslo kunsthall.

NÅR: Høsten 2014 TOTALBUDSJE T T: 380 000

230

231

LOVE IS IN THE AIR

Francesco Cerutti Love is in the air Performance HVOR: Postgirobygget, Enerhauggata, Carl Berners plass og Anker hotell NÅR: Høsten 2014 KUNSTBUDSJE T T: 20 000

232

233

234

235

MONUMENTAL

Lars-Andreas Tovey Kristiansen Monumental Installasjon, fasadeseil HVOR: Tøyen Trafo NÅR: Våren 2014 KUNSTBUDSJE T T: 200 000

236

Lars-Andreas Tovey Kristiansen (f. 1983) arbeider ofte stedspesifikt og prosjektbasert på tvers av medier som skulptur, installasjon, foto og video.

Tøyen trafostasjon hadde i sin tid en viktig samfunnsmessig funksjon, noe plasseringen på en fantastisk utsiktstomt understreker. Bygningen er senere omgjort til kunstneratelierer.

Tøyen Trafo oppleves strengt tatt allerede som et monumentalt bygg der det kneiser på toppen av Tøyenparken med vid utsikt over byen og fjorden, men sommeren 2014 åpnet et nytt monumentalbygg her.

Kristiansen monterte da fasadeseil på hele Tøyen Trafos fasade. Seilene var de samme som ble benyttet under oppussingen av universitetsbygningen på Karl Johan. Det 900 kvadratmeter store seilet viste stiliserte tegninger av det nyklassisistiske universitetsbygget.

At Trafobygningen med sin monumentalitet også er av tilnærmet samme størrelse som Universitetet i Oslo sentrum var det kanskje ikke så mange som hadde tenkt på før kunstneren foreslo å «flytte» universitetsbygningen hit.

Selv om Tøyen lå langt ut på landet på den tiden universitetet ble bygget var planen i utgangspunktet at universitetet skulle ligge nettopp her. Planene om plasseringen på Tøyen ble derimot skrinlagt til fordel for en mer sentral plassering i Karl Johans gate. Universitetsbygningene, som sto ferdige i 1852, var et viktig visuelt uttrykk for nasjonalstaten Norge.

Hadde planene om at disse skulle ligge på Tøyen blitt realisert kunne dagens Oslo sett annerledes ut.

Hva hadde skjedd dersom Domus Media hadde blitt lagt til Tøyen? Hvilken innvirkning arkitektur og tilstedeværelse av viktige institusjoner har på byutvikling og demografi, er spørsmål man kan stille seg i dagens rivende byutvikling.

Else Haavik

237

238

239

WITHOUT AUTHORITIES FOR APPROX. 90 MINUTES

240

Line Sanne (f. 1980) og Marit Silsand (f. 1980) utgjør kunstnerduoen Sanne&Silsand som er basert i Oslo og Tjøme.

Kunstnerne arbeider med fragmentering av tekst og bilder som ofte resulterer i et bisart uttrykk. Prosjektene er tydelig konseptbaserte og er ikke intuitivt forståelige.

Sanne&Silsand jobber ofte med kunstprosjekter i tomme næringslokaler. De flytter inn i lokalene i en periode, lar seg inspirere av lokalets identitet og avslutter med en utstilling.

I 2014 resulterte det i tre temporære utstillinger i Oslo.

Utstillingen Without authorities for approx. 90 minutes hos Cyan :galleri presenterte fotografier og tekst fra ulike menneskers drømmer. Utstillingen tok utgangspunkt i tilstanden Rapid-Eye Movement (REM). Slike REM-drømmer inntreffer gjerne når du har sovet i 90 minutter og har flere intensitetsnivåer. I REM-drømmer er hjernen svært aktiv selv om man er i dyp søvn.

Scenes from dreams i Storgata 25 ble en variant av Without authorities for approx. 90 minutes. Her inkluderte duoen tekstfragmenter hentet direkte fra drømmene sammen med visualiserte REM-drømmer. Utstillingen kunne sees fra gaten 24 timer i døgnet. I surrealismen ble også slike drømmeverdener visualisert som en forvrenging av virkeligheten.

Line Sanne og Marit Silsand Without authorities for approx. 90 minutes Have you seen him We´ll meet here Installasjon HVOR: Tomme butikklokaler i Oslo NÅR: Våren 2014 KUNSTBUDSJE T T: 45 000

Have you seen him fant sted i Tordenskioldsgate 12 ved Rådhuset i Oslo. Lokalet huset tidligere skatebutikken Vidmansas. Have You Seen Him tok utgangspunkt i butikkens dramatiske opphør. Butikkeieren fikk en vinterdag besøk av brannvesenet som skulle sjekke brannslokningsapparatet, og da gikk alt galt. Brannvesenet tømte ved et uhell hele apparatet i butikken, slik at alt ble dekket av hvitt pulver. Sanne&Silsands utstilling brukte butikkeierens historie til å tolke hvordan et vendepunkt kan føles. Mediene var blant annet lyd, foto, maleri og skulptur.

We´ll meet here var den tredje utstillingen under dette konseptet. We´ll meet here handlet om møter mellom mennesker. Skriftlige dialoger og fotografiske portretter, hentet fra offentlig transport i Oslo, ble vist på tretavler i et pop-up galleri i Rådhusgaten.

Else Haavik 241

GRESS

Eline Smith Gress Kunstgress HVOR: Frognerparken og Vigeland-museet NĂ…R: Sommer 2014 KUNSTBUDSJE T T: 30 000

242

243

244

245

INNKJØP TIL OSLO KOMMUNES KUNSTSAMLING

Aase Texmon Rygh Stabile Bronseskulptur 42 × 33 × 37 cm

246

247

INA BACHE-WIIG

Hoodoo Voodoo, 2013 Fargeblyant på papir 47 × 45cm

4 Rectangles, 2 Squares and 1 Dead Girl, 2013 Fargeblyant på papir 41 × 51cm

The Voice That Says You Can’t Do It Is a Lying Slut, 2013 Fargeblyant på papir 56 × 42 cm

VANESSA BAIRD

Ulven og Reven 21stk Pastell, Fargeblyant på papir Ark str. 80 × 110 cm Ark str. 88 × 120 cm

248

VANESSA BAIRD

TORIL BONSAKSEN

There is nothing like staying at home Vannfarge på papir 216 × 152 cm

Mett Installasjon/Skulptur 180 × 75 × 85 cm

Prednisolon Vannfarge på papir 230 × 164 cm

ULL A-MARI BRANTENBERG

Grå er ikke bare grå 2 stk Glassobjekt Høyde 60 cm og 50 cm

Gråt på rød jord Glassobjekt Høyde 60 cm

249

OL A ENSTAD

STEPHEN GILL

Dykkar Rustfritt stål 195 × 120 × 65 cm

Outside – In, 2010 Fotografi no 2 #3 (5+2AP) Fotografi no 7 #3 (5+2AP) C-type Lamda Print 101,6 × 101,6 cm

MIKKEL MCALINDEN

Global Seed Vault Svalbard Foto C-print, diasec 180 × 258 cm

Imperial War Museum.

The Map Room Foto C-print, diasec 93,5 × 283cm

250

ELINE MUGA AS

KJELL ERIK KILLI OLSEN

dancer´s hands, 2014 Giclée print Ed. 3/5 147 × 110 cm

Øyne i den mørke hagen Bronseskulptur Høyde 150 cm

INGER JOHANNE RASMUSSEN

A ASE TE XMON RYGH

Kilden og treet Tekstil/Billedteppe 265 × 339 cm

Perpet Bronseskulptur 47 × 67 × 33 cm

251

K ARI STEIHAUG

De ufullendte Fotografier (150 stk) Ulike små formater

ME T TE TRONVOLL

Svalbard#20 Fotografi C-print 80 × 97,8cm

Svalbard#13 Fotografi C-print 80 × 80cm

252

ME T TE TRONVOLL

Svalbard#12 Fotografi C-print 80 × 80cm

253

SWHAN DLER WARADAKI

Be Patient Installasjon 290 cm

GEL AWESH WALEDKHANI

Henrettelsen i Paris, 9.januar 2013, 3 stk Tusj på Akvarellpapir 56 × 77 cm

254

255

OPPL AG:

750 TRYKK:

PoliNor AS GRAFISK DESIGN:

Blank Blank PAPIR:

Munken Lynx 130 gr., MultiArt Silk 170 gr, Greyboard 400 gr.

FOTO:

Thor Brødreskift, unntatt side 4: Are Mokkelbost, 24: Bjørn Hegardt, 28-31: Anette Koefoed, 41: Anita Hillestad, 42-43: Trude Westbye Nordmark, 45-47: Gisle Harr, 50-55: Bjørn Hegardt, 58-61: Marius Martinussen, 64-65: Bente Sommerfeldt-Colberg, 70-73: Herbert Wiegandt, 74-77: Aleksander Stav / Lars Skjelbreia, 78-81: Harald Lyche, 82: Halvard Haugerud, 83: Hanne Nielsen, 85: Anna Talbot, 128-133: Jiri Havran, 134-135: Kyrre Andersen, 136-139: Kristin Bergaust, 141: Johannes Høie, 148-149: Astrid Johannessen, 154-157: Nils Petter Dale, 158-162: Vegar Moen, 164-167: Vigdis Haugtrø, 168-171: Jens Hamran, 172-175: Are Mokkelbost, 182-183: Cathrine Thorstensen, 192-193: Merete Røstad, 195-199: Leif Gabrielsen, 207-213: Ebba Moi, 212: Martin Bergsmark Vodde, 214-216: Mie Dinesen, 217-219: Rasmus Brinch, 220-221: Paul Amble, 222-223: Inger Gogstad, 224-225: Julia Vance, 226-229: Øystein Thorvaldsen, 230-231: Kunsthall Oslo, 232-235: Filipe Ferreira, 236-239: Lars Andreas Tovey Kristiansen, 240: Sanne&Silsand, 242-245: Eline Smith. © Kulturetaten 2016

256

257

258