In Search of Democracy 3.0 - Sarpsborg

In Search of Democracy 3.0

Hvem som får ta del i byutvikingsprosesser, og på hvilke premisser, er et demokratisk spørsmål.

SARPSBORG GRATIS FARGELEGGINGSBOK

Østfold Internasjonale Teater In Search of Democracy 3.0

Forestillingen In Search of Democracy 3.0 og alle illustrasjoner fra prosjektet vises i utstillingen Fremtidens Østfold i St. Marie gate 42, Sarpsborg, 21.8-7.9.2025 ISBN 978-82-303-7091-9

Sarpsborg 2025

Scan koden eller se oit.no for å lese mer om prosjektet!

«Alle som utarbeider og fremmer planforslag har en plikt til å legge til rette for aktiv medvirkning.

Det vil si at plikten til å sørge for en tilrettelegging for aktiv medvirkning skal være den samme enten det er planmyndigheten selv, andre myndigheter eller private som utarbeider planforslaget. Imidlertid påhviler det kommunen som planmyndighet en særskilt plikt og oppgave med å påse at kravet om å tilrettelegge for medvirkning er fulgt der andre myndigheter og private har utarbeidet planforslaget. Dette er nødvendig for å kvalitetssikre saksbehandlingen i forhold til medvirkningskravet generelt.

Kommunen har en særlig oppgave med å tilrettelegge for at grupper som ellers ikke så lett kommer til orde i planprosesser, aktivt skal bringes inn. » Fra kommunetorget.no

Copyright © 2025 Østfold Internasjonale Teater oit.no Ansvarlig utgiver: Østfold Internasjonale Teater v/ Thomas Østgaard Redaktør: James Moore Grafisk utforming: Gry E. Pedersen Redaksjonsarbeid: Vilde Broen, Hilde Marthinsen, Ida Willassen Forsideillustrasjon: Kjersti Synneva Moen Trykk: Møklegaard Foto: Fredrik Borgund: 6, 9-11, 13, 14 | Harald Fossen: 111, 116, 123 | Nichon Glerum: 29 Glenn Meling: 2 | James Ray Moore: 3-5, 8, 12, 15, 16, 18, 123, 126 Kjartan Abel Nilsen: 7, bakside | Gry E. Pedersen: 114 | Benjamin Vandewalle: 6 Ida Willassen: 4, 9, 12-13, 17-28, 112-113, 115, 117-121

ISBN 978-82-303-7091-9

Planlegging og byggesaksbehandling skal sikre demokrati og medvirkning slik at alle som blir berørt skal kunne delta og få mulighet til å uttale seg.

Åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning i nødvendig utstrekning er ment å være vesentlige elementer ved plan- og byggesaksbehandling etter loven. Dette er i samsvar med grunnleggende demokratiske og rettssikkerhetsmessige prinsipper.

Medvirkningen: •

Bidrar til at alle innspill og forslag blir hørt.

•

Fremmer kreativitet i planleggingen og gjør planene bedre.

•

Bidrar til å identifisere gode løsninger og dempe potensielle interessemotsetninger.

•

Skaper forståelse for at det er ulike interesser i en planprosess.

•

Forankrer planene hos dem som blir påvirket og fører til større oppslutning om planene.

•

Gir politikerne et best mulig beslutningsgrunnlag.

•

Letter den politiske beslutningsprosessen.

Fra Kommunal- og moderniseringsdepartements veileder om reguleringsplan, 20.09.2022 regjeringen.no/no/dokumenter/reguleringsplan

JULI 2025

Innhold Forord

2

Innledning: Kunst og medvirkning

3

Fremtidens Østre bydel?

7

Refleksjoner fra Fellesverket Sarpsborg

11

Engasjement!

17

Får ungdom til å delta gjennom kunst

20

Om In Search of Democracy 3.0

28

Illustrasjoner fra Sarpsborg

30

Interaktiv teaterforestilling: En øvelse i å delta

110

Medvirkning som virker?

112

Kunst, deltagelse og demokrati

122

Om ØIT/ New Heroes / IN SITU

128

IN SITU is co-funded by the European Union. Views and opinions expressed are however those of the author(s) only and do not necessarily reflect those of the European Union or the European Education and Culture Executive Agency (EACEA). Neither the European Union nor EACEA can be held responsible for them.

1

Spiller din stemme en rolle?

Av Thomas Østgaard, teatersjef, Østfold Internasjonale Teater

Jeg vokste opp på Gressvik utenfor Fredrikstad. Når jeg på sykkelturer der forteller barna mine om hvordan omgivelsene har forandret seg siden jeg selv var ung, hører jeg ekkoet av mine foreldres stemmer: «Her hvor alle husene ligger nå, pleide jeg å lete etter padder i bekken; Her var det før et skogholt jeg bygde hytte i; Her lå «Bjarne», en liten landhandel som hadde ALT.» Det er ikke bare omgivelsene som har forandret seg, men også hverdagen og hvordan man interagerer med hverandre.

Utvikling og endring skjer både langsomt og hurtig på samme tid. Hvordan vil Sarpsborg se ut om 20, 50 eller 100 år?

Og, på veien mot fremtidens Sarpsborg, hvordan kan vi best forme omgivelsene våre sammen? Hvordan kan vi løfte og synliggjøre det sammensatte flettverket av stemmer, behov og ønsker - og sikre oss at alle blir hørt?

Shakespeare skrev en gang de mye siterte ordene: «All the world’s a stage, and all the men and women merely players. They have their exits and their entrances; And one man in his time plays many parts.»

I løpet av et liv spiller vi alle mange roller, og en av dem er rollen som Borger på stedet der vi bor. Hvordan spiller vi den rollen? Er

2

vi aktive eller passive? Drømmende eller nøkterne realister? Tenker vi mest på her og nå eller på fremtidige generasjoner? ØIT bruker byen og det offentlige rom som vår scene. I et prosjekt som dette, der demokrati og medborgerskap er så sentralt, er det vår agenda å møte folk der de er og legge til rette for at alle kan delta.

Med In Search of Democracy 3.0 ønsker vi på en leken måte å formidle et mangfold av tanker, behov og drømmer, og tilgjengeliggjøre disse for innbyggerne generelt og for beslutningstakere.

I denne boka kan du lese refleksjoner om nettopp dette og bla deg gjennom en stor bredde av dine medborgeres tanker – tolket og ført i pennen av superbe illustratører.

Kanskje det inspirerer deg til selv å delta, eller gjør at du tenker helt nytt om hva Sarpsborg kan bli? Bla videre, og finn det ut!

INNLEDNING

Kunst og medvirkning Hvordan står det til med lokaldemokratiet i Sarpsborg? I Østre bydel? Det er mange ulike måter å tilnærme seg dette spørsmålet på. Østfold Internasjonale Teater (ØIT) har valgt byutvikling som tematisk kontekst og inngang – ikke for å besvare spørsmålet, men for å kunne stille det på en kreativ måte. Vi vil stimulere innbyggerne til å reflektere over de prosessene som skaper byen over tid, og hvordan de selv kan bidra. Hvordan kan vi bruke kunstneriske virkemidler på en slik måte at flere stemmer kommer til orde? Hvilken betydning kan dette ha for aktivt byborgerskap?

Av James Moore, kurator-produsent, Østfold Internasjonale Teater

In Search of Democracy 3.0 er et kunstprosjekt utviklet av det nederlandske kompaniet New Heroes, tilrettelagt og produsert i Norge av Østfold Internasjonale Teater (ØIT). Det byr på en leken, kunstnerisk tilnærming til en alvorlig problemstilling. Prosjektet

er todelt og begge deler forutsetter deltagelse, som jo er grunnlaget for demokrati. Del to er en forestilling som stiller spørsmål om demokratiske grunnprinsipper og hvordan vi kan forestiller oss oppdaterte modeller. Del én er en interaktiv installasjon med profesjonelle

3

illustratører – og boken du holder i hånden er et resultat av deres arbeid. Det er med stor glede vi presenterer tegningene (side 31–109) som viser folk i Sarpsborgs svar på spørsmålene:

Hva er ditt forhold til bydelen?

Hva savner du?

Hva kan bidra på en positiv måte og hvorfor?

museum, Fellesverket, Seniorakademiet, Borg internasjonale danseskole, Kvinnegruppen i Sarpsborg og enkelte klasser ved St. Olav videregående skole.

Intervjuobjektene har vært både gamle og unge, med ulik kulturell og profesjonell bakgrunn. Deres uforutsigbare svar – noen ganger lekne, noen ganger preget av dyp bekymring – bidro til en dynamisk atmosfære uansett hvor installasjonen ble reist eller hvor illustratørene initierte samtaler. Generelt opplevde vi et positivt engasjement rundt prosjektet, fra et mangfold av innbyggere.

Kunst og medvirkning Medvirkning er en viktig og prinsipiell del av bærekraftig samfunnsutvikling – det være seg fysisk, miljømessig eller sosialt.

Samtidig kan offentlige medvirkningsprosesser ofte virke uforståelige eller utilgjengelige for mange. Hvem som får ta del i byutviklingsprosesser, og på hvilke premisser, er nettopp et demokratisk spørsmål. Spesielt når det gjelder store og viktige områder av byens sentrum. Eller i møte med alvorlige levekårsutfordringer. Derfor har det ekstra stor betydning hvordan spørsmålene ovenfor besvares, og av hvem.

I flere runder mellom 2022 og 2024 har ØIT oppsøkt ulike steder og kontekster tilknyttet Østre bydel: Folk i Sarp i Gågata, Smaalensmarken på Borgarsyssel

4

Vanligvis tar ØITs arbeid med In Search of Democracy 3.0 form av en intervensjon, dvs. en forstyrrelse i det daglige liv av et sted. Det uforutsigbare i møtet med kunsten og dens uvanlige form kan virke inspirerende for både utbyggerne, myndighetene og innbyggerne. En annen fordel er at vi ikke representerer

myndighetene. Vi er kunstnere som er rustet med blyant, tusj og papir. Vi er lyttende og bruker kreative metoder for å formidle stemmer som sjelden blir hørt.

Skepsis i Særp En overraskelse for oss var at vi ble møtt med større skepsis i det offentlige rom i Sarpsborg enn vi har opplevd tidligere (i bl.a. Moss, Drammen, Fredrikstad og Hole). Mange innbyggere vegret seg for en kort samtale med illustratørene. De måtte betrygges om det var gratis eller at deres bidrag ville skje anonymt. Dette viste oss et behov for å tilpasse verket. En invitasjon fra Fellesverket (som er drevet av Røde Kors), kombinert med erfaringene våre fra videregående skoler, ble nøkkelen til en verdifull utvidelse av metodene våre.

På Fellesverket stilte vi uten installasjon, kun én illustratør i første omgang, deretter to illustratører i to omganger. Vi måtte bruke mer tid til å skape tillit og et trygt rom, for samtaler som ble preget av ømhet og alvor. Nettopp trygghet ble uttrykt som savnet av mange – særlig ungdommer – i bydelen. Det vi erfarte var dynamiske dialoger som noen ganger avvek fra vår vanlige tidsramme. Dette var likevel viktig for at flere kunne øve på å bruke sin egen stemme. Tone Petronelle Sørlie, som tok initiativet til samarbeidet på vegne av Fellesverket, har skrevet en personlig beretning om sitt møte med kunstverket som du kan lese på side 11–16. Dette anbefales for alle som arbeider med medvirkning og involvering blant ungdommer.

Det sterke engasjement vi erfarte ved

Fellesverket overbeviste oss at vi måtte oppsøke andre og mer intime sosiale møteplasser – for å få et tilstrekkelig mangfold av perspektiver fra bydelen.

Dette sørget for at diverse grupper av innbyggere kunne komme til ordet i trygge omgivelser.

Coveret til denne fargeleggingsboken understreker et gjentagende tema om trygghet og formidler et budskap som flere ungdommer har nevnt – behovet for et trygt sted å sove når de har det vanskelig hjemme. Hvis det er kun ett vedvarende

5

i skolen. I alle tilfeller er medvirkning på bakkeplan like viktig som det som foregår i kommunestyresalen eller regjeringskvartalet.

Illustrasjonene i denne fargeleggingsboken er en visualisering av innbyggernes stemmer i bilder og ord. Jeg håper at de, i all sin beskjedenhet, kan bidra til engasjerende samtaler og kreative tiltak.

I beste fall håper jeg at de vil inspirere innbyggerne til å slippe kreativiteten løs, og at de vil engasjere seg i lokalsamfunnets utvikling i demokratiets ånd!

God fornøyelse!

tiltak som kommer ut av Sarpsborg kommunes Områdesatsing, vil jeg oppfordre kommunen til å finne en løsning for dette sårt tiltrengte behovet, spesielt når så mange lokaler i bydelen er ledige.

Kunst og aktivt byborgerskap I tillegg til illustrasjonene inneholder boken artikler skrevet av kunstkritikerne Arve Rød og Live Lundh, og av samfunnsforsker Erling Dokk Holm. Disse bidrar med innsikt i hvordan In Search of Democracy 3.0 og andre former for interaktiv kunst i offentlig rom kan ha betydning for aktivt byborgerskap.

Det handler om å legge til rette for nye perspektiver, og å stimulere til aktiv deltagelse i prosessene som angår ens nærmiljø – enten det er urbant eller landlig, på arbeidsplasser eller

6

Fremtidens Østre bydel?

Hva slags fremtidig bydel ønsker vi oss? Hvordan bør offentlige tjenester og nye byutviklingsprosjekter utformes? Østfold Internasjonale Teater har spurt folk i Sarpsborg.

Resultatet ser du i denne boken.

Installasjonen In Search of Democracy 3.0 er et kunstprosjekt der alle som vil, kan sette seg ned med en profesjonell illustratør og snakke om hva de ønsker seg for byen sin. Samtalene varer vanligvis i 15-25 minutter og resulterer i en tegning som formidler innbyggernes perspektiver gjennom kreative fortellinger i bilder og ord. Disse umiddelbart stilles ut i installasjonen hvor de danner grunnlaget for nye, uforutsigbare samtaler.

Fra 2020 til 2024 har folk i Drammen, Moss, Hole, Sarpsborg og Fredrikstad fått muligheten til å få sine tanker om

hjembyen illustrert. I begynnelsen var vårt fokus primært rettet mot store, fysiske byutviklingsprosjekter. Underveis har det omfavnet også sosial byutvikling. Det er sistnevnte som har vært i søkelyset i Sarpsborg – mer presist i Østre bydel.

Hva er Østre bydel? Østre bydel er ikke et formelt stedsnavn, men et kjent begrep på folkemunne i Sarpsborg for området lengst øst i Sarpsborg sentrum. Bydelen omfatter blant annet stasjonsområdet i nord og Tarris i øst. I vest avgrenses området av

7

Jernbanegata, i nord mot Glengshølen, i øst mot Borregaards tømmerlager på Opsund og videre av Borregaardsveien og Borregaard fabrikker i sørøst og sør. I sørvest grenser området mot Kulåsparken.

Administrativt består Østre bydel av fire grunnkretser: Fram, Grina, Frankrike og Gamlebyen.

kvaliteter og ressurser, innovativ industri og fine naturområder. Her finnes bl.a.

Sarpsborg scene, Borgarsyssel Museum, Kulturskolen, Ungdommens kulturhus, Fellesverket, kirker, moskeer, etc. Både den kulturhistoriske identiteten og et stort kulturelt mangfold bidrar til å styrke Østre bydel som byens kultursentrum.

Utfordringer og muligheter

Hva er områdesatsing?

Østre bydel har levekårsutfordringer, bl.a. en høy andel barn i lavinntektsfamilier.

Området har også høy utleieandel og mye inn- og utflytting. Flere offentlige og private eiendommer bærer preg av å ha vedlikeholdsbehov, og mange butikklokaler står tomme. Undersøkelser blant beboerne bekrefter miljøutfordringer og avdekker ønsker om flere trivelige og trygge områder å ferdes i.

En områdesatsing er et virkemiddel for å bedre miljø, boforhold og levekår i et avgrenset geografisk byområde med store levekårsutfordringer. Det kjennetegnes av et samarbeid mellom stat, kommune og lokalsamfunn over en tidsbegrenset periode.

Samtidig har Østre bydel sterke kulturelle

8

Arbeidsmetoden er en helhetlig tilnærming til dette spesifikke området, hvor involvering av innbyggere og lokale aktører står sentralt, sammen med styrking av

offentlige tjenester, lokalsamfunn og sosiale nettverk. Her skal det være søkelys på stedsutvikling, ressursmobilisering og tjenesteutvikling. Hensikten er å utvikle bærekraftige tiltak og prosjekter basert på innbyggernes egne interesser og iboende ressurser.

• BO – med fokus på bo- og nærmiljø • JOBBE – med fokus på skole, arbeid og næring • OPPLEVE – med fokus på kultur, aktivitet og medborgerskap

I 2023 inngikk Sarpsborg kommune en avtale med Kommunal- og distriktsdepartementet om områdesatsing i Østre bydel, der kommunen mottar 5 millioner kroner årlig til og med 2027. Dette gir et handlingsrom til å teste nye måter å jobbe på og nye samarbeidsformer.

Tilskuddet kan brukes til ressurser og kartlegging, samt konkrete prosjekter som møteplasser, arrangementer og medvirkningsprosesser. Avtalen gir også tilgang på nettverk, erfaringer og kompetanse. Områdesatsing Østre bydel organiserer arbeid, ressurser og tiltak under følgende tre innsatsområder:

Hvert år lages handlingsplaner som beskriver hvilke tiltak og prosjekter som prioriteres i året som kommer under de ulike innsatsområdene. I løpet av satsinges to første år har mye skjedd: Det er opprettet stillinger for innbyggerinvolvering og kommunikasjon, etablert nærmiljøtilskudd og åpnet et Bydelskontor. Det er gjennomført en innbyggerundersøkelse og en GNIST Innovasjonsprosess, det er startet diverse samarbeidsprosjekter med lokale aktører (som Bydelsmødre) og det er jobbet med økt fokus på mobilisering.

9

GNIST I 2023 ble Sarpsborg kommune tildelt GNIST-midler fra DOGA (Design og Arkitektur Norge) og Nordic Edge. Gnist er et innovasjonsprogram for kommuner som vil jobbe på nye måter med lokalsamfunnsutvikling. Her oppfordres kommuner til å ta i bruk metodikk og verktøy fra design- og arkitekturfagene for å utforske utfordringene sine og utvikle bærekraftige lokalsamfunn.

Museale byrom Som en del av sitt strategiske arbeid har Østfoldmuseene valgt å rette søkelyset mot stedsutvikling gjennom mangfold, medvirkning og bærekraftig utvikling.

Målet er å være relevante for innbyggerne i lokalsamfunnet og å bidra til å gi “håp for framtida”. Et sentralt tiltak i dette arbeidet er samarbeidet med Østfold Internasjonale Teater om In Search of Democracy 3.0.

10

I 2022 tok Borgarsyssel Museum initiativ til å inkludere ØIT, Ungdommens Kulturhus og områdesatsningen i Sarpsborg kommune i utviklingen av konseptet «Museale byrom», et faglig og kunstnerisk samarbeid med felles ambisjoner om å styrke lokal medvirkning og demokratisk deltakelse. Noen konkrete resultater er digital formidling på fasaden av arbeiderbrakka St. Olavs Vold og kortfilmproduksjon med og av ungdom – med fokus på deres opplevelser av byen og framtidsvisjoner. Dette var grunnlag for arrangementet Åpne dører – Alt var bedre før? med filmvisning og salongsamtale som i mars 2023 satte søkelys på hvordan museer og stedsutviklere kan arbeide sammen for å utvikle praksiser for medvirkning.

Samarbeidet fortsetter i 2025, hvor et sentralt mål er å styrke publikumsinvolvering og stimulere til kritisk refleksjon og aktiv deltakelse – spesielt gjennom å knytte forskning tettere til formidling rettet mot barn og unge.

Tør vi lytte til ungdommen?

Om Sarpsborg, Fellesverket og hva som skjedde da vi brakte In Search of Democracy 3.0 innendørs.

Av Tone Petronelle Sørlie - Sarping, scenekunstner, opplæringskoordinator og tidligere prosjektleder/kulturpotet ved Røde Kors Fellesverket Sarpsborg Sarpsborg. Særp.

Borg. Den historiske byen. Industribyen.

Fotballbyen. Solbyen. Særp Tropez.

Byen som ligger godt til. Byen ved fossen. Den andre byen. Den ene byen.

Sasjbårr.

Denne byen har mange navn og mange mennesker - nærmere 60 000 ved siste folketelling. Byen har også fylkessykehus, store sosioøkonomiske forskjeller, bred aldersfordeling, nytt bibliotek og mye vilje.

i Sarpsborg oppleve at stemmene deres ble hørt. Ikke bare ble de hørt, men de ble nedskrevet, illustrert og snakket videre om. Hva skjer med de stemmene etterpå?

Blir de glemt eller kan politikerne klare å ta dem med seg videre? Kan ungdommens stemmer gjøre en forskjell?

Jeg heter Tone, og jeg er vokst opp i Sarpsborg. Nærmere bestemt i Skogbrynet.

Rekkehus, utelek, nabobarn, sommer og vinter. Mamma som ropte oss inn til middag fra verandaen. Vi spikket barkebåter ved Ørretdammen, akte i Snarebakken, syklet til Tunevannet for å bade, og spionerte på gutta som spilte gatehockey

Hvordan kan vi gjøre byen til et godt sted å bo i, for alle som bor her? Hvordan kan vi få ungdommene og de unge voksne til å vende tilbake til hjembyen etter endt utdanning? Hvordan kan vi få dem til å bli glade i, og stolte av, byen sin? Er det kanskje på tide å ta oss tid til å lytte til ungdommenes egne stemmer?

Det var akkurat det vi gjorde; Da vi brakte In Search of Democracy 3.0 inn på Fellesverket Sarpsborg. I møte med kule, sympatiske og imøtekommende illustratører, i trygge, kjente omgivelser og med vennene sine rundt seg, fikk ungdommene

11

ved Nasjonalhytta. Vi laget sirkus i hagen.

Vi gikk på frimerkeklubb, svømming, barneteater og gitarkurs.

tilstedeværelsen vår på cafeene vi møttes ved. Vi hang, vi var sammen, og vi øvde oss på livet.

Som ungdommer hang vi på Hannestad og Kirkegata, på Henrys gatekjøkken og bak Essoen på Kurland. I helgene trålet vi stripa mellom American Way of Video og Sefa bowlingsenter på leting etter fest, og etter kjente. Alltid etter kjente. Vi hang i platesjappene, på Epa og Sagahuset. Vi hadde aldri penger, men vi trengte alltid et sted å henge. Kanskje hadde vi råd til en kopp kaffe, som kunne rettferdiggjøre

Ungdom trenger nettverk, et sted å være.

De trenger noen som lytter og noen som forstår, men mest av alt trenger de et sted å henge. Det var kanskje det vi så komme tydeligst frem også i hva de fortalte til illustratørene; At mange kjenner seg utrygge, både på skolen og i bybildet.

Mange ønsker seg sårt flere trygge møteplasser. Også på nattestid.

12

Fellesverket Sarpsborg er en gratis møteplass for ungdom. Den driftes av Røde Kors og er åpen tre dager i uken. Her tilbys gratis mat, leksehjelp, gatemegling, arbeidstrening og trygge voksne. Men først og fremst tilbyr Fellesverket et sted å henge.

Et sted å møte venner og å være sammen, fysisk. Uten at det koster noe eller at man må kjøpe den obligatoriske kaffekoppen for å få lov til å være der.

Jeg kjente til prosjektet In Search of Democracy 3.0 fra tidligere samarbeid med ØIT. Jeg visste at de tilnærmet seg byrommet, og menneskene der, på en annerledes måte. Det er noe godt med møtet mellom kunst og menigmann.

Kanskje kunne dette prosjektet bidra med gode møter også for unge. På en annen måte enn hva vi selv kunne tilby. Kanskje det kunne la seg gjennomføre også i en annen form; I byrommet, men innenfor veggene på en møteplass for ungdom.

«Finnes det noen mulighet for at In Search of Democracy kan komme til oss?» spurte jeg James og Fredrik en dag. De kikket ettertenksomt på meg begge to og svarte at; «Jo, det kunne vært spennende å forsøke.» Og snart var planleggingen i gang.

Ungdommene som benytter seg av Fellesverket er i alderen 13-25 år. De kommer fra alle samfunnslag og sosiokulturelle bakgrunner. Møteplassen driftes etter de syv Røde Kors-prinsippene, der upartiskhet, nøytralitet og humanitet er viktige faktorer. Alle de ansatte og frivillige har gjennomgått kurs i psykososial førstehjelp og «Tør du lytte?». Sistnevnte handler

om å snakke med barn og unge om det som er vanskelig. Det kommer godt med på en møteplass for ungdom.

Kunne In Search of Democracy 3.0 gi ungdommene ytterligere kjennskap til at stemmene deres har verdi? Om at deres mening har betydning, også i den store sammenhengen?

For å gjennomføre et så omfattende prosjekt inne i lokalene på Fellesverket, måtte det hele foregå med en mer ydmyk

tilnærming. Dette var en annen karakter av medvirkning enn hva ungdommene var vant til. Vi ble enige om å bringe illustratørene inn i lokalene til faste tider over en periode på tre uker. Først én, så to illustratører. Ingen tørkestativ eller om-

13

fattende skriftlige forhåndsbeskrivelser.

«Vet dere hva?» sa vi: «Snart kommer det noen profesjonelle kunstnere på besøk, og de har lyst til å tegne drømmene deres om hvordan akkurat dere ønsker at Sarpsborg skal være. Høres ikke det kult ut?»

Ydmykheten, tålmodigheten og den langsomme tilnærmingen var det som gjorde In Search of Democracy 3.0 til en svært positiv opplevelse for ungdommene på Fellesverket, og som gjorde at de snakket om det lenge etterpå. Det var noe med gjentakelsen. Det var noe som myknet etter hvert.

Fellesverket oppleves allerede som et trygt sted av ungdommene som anvender det. Nå brakte vi inn noe helt nytt. Noen

14

var ivrige og deltakende med en gang, andre brukte lang tid på å våge å delta.

De holdt seg observerende i bakgrunnen, nysgjerrige på kunstnerens tilnærming, men ristet på hodet når de ble spurt om å være med. De var ikke klare, ennå. «Det går fint» kunne vi si, «De kommer tilbake neste tirsdag. Kanskje du vet tydeligere da, hva du har lyst til å fortelle dem.» Og det – gjorde de. Flere av ungdommene møtte målrettet opp uken etter, med en klar plan.

De visste hva de ville snakke om, og det ble viktig for dem å få uttrykt det.

Verden gikk langsommere på 80- og 90-tallet da vi vokste opp. Anerkjennelsen kom fra andre plattformer enn de sosiale mediene. Mobbingen og utestengelsen var lettere å oppdage, og muligheten til å

mene noe på tvers av normen var kanskje mer… fysisk. For jo visst trengte vi å bli sett, hørt og anerkjent, men vi slapp å ha hele verden som vårt publikum. Vi slapp å bli filmet i dusjen eller dritings på fest, og vi slapp at det kunne forfølge oss hele livet. Vi var nødt til å møtes fysisk. Bildene vi tok var dessuten dyre å fremkalle. Det tok lang tid, og de kunne ikke legges ut noe sted. De ble limt inn i album, og kunne bare vises til de andre når vi møttes, fysisk.

Tryggheten på Fellesverket, og den langsomme tilnærmingen fra kunstnerne, gjorde at prosjektet fikk høre stemmer som nok ikke ville ha blitt hørt hvis man sto på torget eller i det åpne byrommet.

De fåmælte våget å åpne seg og de som til hverdags anvender mange ord, gikk noen ekstra runder i tankene for å finne frem til essensen i hva de ville formidle.

Det vi så, var at selve prosessen – og

langsomheten – ga rom for samtale og refleksjon. Illustratørene demonstrerte en unik åpenhet og formidlingsevne ovenfor ungdommene. De lyttet, skisset og stilte oppfølgingsspørsmål. De tilbød et åpent blikk og viste en genuin interesse for hva den enkelte uttrykte.

For oss voksne var det spennende å observere at de fleste viste stor interesse for å følge med i prosessen med at tegningene ble laget, men liten eller ingen interesse idet tegningene var ferdigstilte. Det så ut til at prosessen, og samtalene som sprang ut ifra prosessen, var viktigere for dem enn selve resultatet. For ungdommene ble det opplevd som et middel i at «min stemme teller!» Som en øvelse i å gi uttrykk for egne meninger. Som visualisert demokrati.

Ungdommenes stemmer, og illustrasjonene som synliggjorde dem, malte et mørkere bilde av hvordan de opplever

15

byen sin, enn hva vi som snakket med dem hver dag hadde forventet. Mange uttrykte utrygghet; både på skolen og i byen. Noen etterlyste et trygt hus å komme til om natten for de som hadde vanskelig hjemme, andre ønsket seg bedre ivaretakelse av eldre. Felles for alle intervjuene, og alle illustrasjonene som ble formet ut ifra dem, var rommene de åpnet for samtale. Det opplevdes lettere å snakke videre, når vi kunne gjøre det sammen rundt et

«Det nøttær´nte i Særp, sier døm i Fredrikstad, men se her: Dette mener jeg.

Kompisene mine er enige. Byen ville vært mye tryggere for oss å bo i, hvis den hadde vært mer sånn som dette!»

bilde. Et bilde av det akkurat jeg ønsker meg at byen min skal være.

Ta en grundig titt på illustrasjonene i denne boken! Vær nysgjerrig, still oppfølgingsspørsmål og snakk med ungdommene selv. La oss vise dem at der det finnes vilje finnes det gjennomføringskraft, og at deres stemmer har verdi. For jo, det kan nøtte i Særp faktisk. Det gjenstår bare å se om vi tør - å lytte.

Hvordan kan vi fremme mer av dette demokratiet også i de daglige samtalene med ungdom? Hvordan kan vi videreføre det uttalerommet, og medvirkningsmuligheten In Search of Democracy 3.0 ga oss tilgang til? Og kan vi holde ord ved å ta stemmene på alvor?

16

Så kjære byarkitekter og politikere, utbyggere og tjenestetilbydere: Ungdommene har sagt hva de trenger; av byrommet, av de voksne og av de politiske beslutningene som tas på deres vegne.

Engasjement!

Hva betyr det å engasjere seg i samfunnet? Altså, ikke bare hva det betyr på et politisk-institusjonelt nivå, men hva det faktisk innebærer av handlinger og initiativer for den enkelte? av Arve Rød

Å engasjere seg er her ment i betydningen å ville endre på ting; å gjøre verden til et bedre sted – om enn bare den biten av verden man kan rekke over i løpet av en spasertur. Som for eksempel Strømsø og Bragernes i Drammen, og planene som skal prege byen i generasjoner fremover.

Spørsmålet er for mange hvor og hvordan man skal starte: Et leserinnlegg i lokalavisa? Eller kanskje en skarp kommentar på Facebook – våre dagers torgallmenning – er mer effektivt for å si din mening til flest mulig. Er du mer målrettet, kan du velge å gå inn i lokalpolitikken; melde deg inn i en ideell organisasjon – eller bare stille deg opp på hjørnet og agitere for din hjertesak. Det siste er kanskje mer aparte og spissformulert. Men såkalte Speaker’s Corners, som de fleste antakelig forbinder med Londons Hyde Park, er noe flere byer og land i moderne demokratier har lagt til rette for, for at mannen og kvinnen i gata skal kunne gi sin stemme i det offentlige rom, i liten skala.

Kunst på stedet.

Kunst for stedet!

Medbestemmelse, demokrati og deltakelse i offentlige anliggender er noe som opptar også kunst og kunstnere. Vi vet at kunst i offentlig rom kan være så mangt: fra tradisjonell utsmykking – altså kunstverk plassert i byrom, offentlige bygg og rundkjøringer – til kunstneriske prosjekter som i større grad tar sikte på å legge

til rette for møter mennesker imellom.

Resultatet kan være alt fra pynt og forskjønnelse av de fysiske omgivelsene til sosiale situasjoner som skaper rom for ettertenksomhet og refleksjon.

17

Kunsten som lages for og i det offentlige rommet, og som tar sikte på å involvere publikum som noe annet enn passive betraktere, kan ofte være vanskelig å lokalisere som kunst for dette publikummet.

Den bruker ikke de virkemidlene vi er vant til å tenke på som kunstnerisk form eller materiale, og lite eller ingenting er laget på forhånd i et kunstneratelier. Kunsten oppstår på stedet – og for stedet. Sluttresultatet er en prosess som potensielt kan forplante seg fra betrakternes hoder og ut til den politiske, sosiale og materielle virkeligheten vi kaller samfunn.

18

En plass ved bordet for alle Å invitere og motivere borgerne til deltakelse, medskaping og medbestemmelse er både kunstnerisk form og materiale for Østfold Internasjonale Teater, og prosjektet In Search of Democracy 3.0 av det nederlandske kunstnerkollektivet Company New Heroes.

Denne boka er et resultat av den første delen av prosjektet, dvs. den interaktive installasjonen. I løpet av en tre dagers seanse på Kirketorget i Moss, i august 2020, der også jeg, som verken bor i eller har bakgrunn fra Moss, fikk anledning til å delta, kunne enhver med noe på hjertet

om framtidas Moss få sine meninger gjort synlig i offentligheten, i tegnet form.

In Search of Democracy 3.0 senket terskelen for demokratisk deltakelse til et nivå hvor selv den mest beskjedne kunne føle seg trygg og ivaretatt.

På Kirketorget var det bokstavelig talt en plass ved bordet for alle. Tegneklare illustratører satt klare ved hver sin pult og ventet på at akkurat du skulle spandere noen minutter på å prate løst og fast om ditt syn på Moss: Hva er bra, hva er dårlig, og hva ser du for deg at byen skal være om fem, ti eller femti år.

Jeg fikk sludre i vei med Aurora, som tegnet etter hvert som jeg fabulerte – ikke først og fremst om Moss, men om alle bymiljøer. Den resulterende tegningen kalte vi «Plan for bakkeplan», og viser et profittsultent kjøpesentermonster som slafser i seg et stakkars småbysentrum.

Å lytte til hverandre Jeg er antakeligvis en romantiker hva det å leve i en by angår. Ikke sånn å forstå at jeg synes småhus og intim idyll er det beste – tvert imot, en by skal se ut som en by og må gjerne strekke seg litt i været. Det viktige er at om ikke det viltre, foranderlige og uforutsigbare mangfoldet ivaretas på gata, vil byens sjel dø. Slik ser jeg for meg

det ideelle byliv Moss, i Molde eller i Oslo: smått og stort ved siden av hverandre, «høl i veggen»-restauranter med billig mat, franske brasserier med dyrere mat, kaffehus med ferske aviser og stamkneipa på hjørnet, en skredder i kjelleren og et kunstneratelier på loftet.

Jeg ser for meg at styrende myndigheter, næringsliv og kulturliv kan gå sammen om å hegne om dette mangfoldet – la byen være litt uregjerlig og egenartet, men først og fremst levende.

Huseiere og utleiere: Sett ned leia på bakkeplan! Utbyggere: Planlegg lokaler også for andre enn de store kjedebutikkene! La småbedriftene og de kreative raringene slippe til, og se om kanskje ikke verdien i etasjene oppover øker som følge av et attraktivt og artig bysentrum!

Andre foretrakk tivoli, flere og større grøntarealer for lek og meditasjon, lange strandpromenader med badeplasser, eller et turistsenter som kan lokke til seg innflyttere. En åtteårig mossejente ønsket seg mest en stooor by med skyskrapere, og ville «helst bare være i Oslo». Sånn er vi forskjellige. Om akkurat du eller jeg får det akkurat som vi vil, er ikke det viktigste.

Det avgjørende er at vi alle får være med å påvirke, å la vår stemme bli hørt, og at vi, med våre ulike synspunkter og politiske grunnsyn, kan komme sammen og lytte til hverandre. In Search of Democracy 3.0. handler slik sett om noe nært, og på samme tid om noe større: et kunstnerisk eksperiment og en politisk ambisjon som går opp i en høyere, demokratisk enhet.

19

Får ungdom til å delta gjennom kunst Med teater, performancekunst og samtaler vil Østfold Internasjonale Teater engasjere ungdommer til den mest grunnleggende demokratiske dyden av alle: deltagelse.

Av Live Lundh (Denne teksten ble opprinnelig publisert av Periskop i 2023 og gjengis med tillatelse.)

Det finnes en forestilling om at ungdommer er vanskelig å få i tale. At de er vonde å be, eller få til å delta. Tidligere i sommer skrev NRK om hvordan mange unge velger å ikke bruke stemmeretten ved lokalvalg. Selv om det da særlig var snakk om aldersgruppen fra 20-25, eksisterer det en veletablert fordom om at ungdom generelt er vanskelig å engasjere. Når Periskop blir med Østfold Internasjonale Teater til Kulturytring i Drammen, skal denne oppfatningen imidlertid få seg en ripe i lakken.

– Jeg er ikke overbevist om at det egentlig er så vanskelig, sier James Ray Moore kontant og legger til: – Jeg tror det handler mye mer om metodikken.

20

Demokratijakt Moore er kurator-produsent ved Østfold Internasjonale Teater (ØIT). De eier de norske rettighetene på den opprinnelig nederlandske forestillingen In Search of Democracy 3.0. Dette er et prosjekt i to deler: En interaktiv installasjon av tegninger, og en mer tradisjonell forestilling. Arbeidet har gitt teateret rikholdig erfaring med å innhente informasjon og skape deltagelse når de har oppsøkt ulike grupper i samfunnet. En av dem er elever i videregående skole.

Resultatene på Drammen VGS var spesielt oppsiktsvekkende, noe vi skal komme tilbake til.

– På hvilken måte inviterer du ungdommer til å dele sine meninger og stille sine spørsmål? Når vi har vært på besøk på skoler, så har de vært veldig snakkesalige, sier Moore.

Hvilken metodikk det er snakk om som får ungdommene på gli, skal vi se nærmere på. Først må vi bare gjøre rede for hva In Search of Democracy 3.0 egentlig er.

Flagrer i vinden Vi befinner oss ved Papirbredden langs Drammenselva, i biblioteket som deler bygning med Universitetet i Sørøst-Norge.

Regnet øser ned. Som en del av programmet til Kulturytring, «Norges største nasjonale arena for kulturpolitikk», er de to delene av prosjektet In Search of Democracy 3.0 representert. Første del handler om å få ulike samfunnsgrupper i tale om hva de ønsker for stedet de bor på.

Det angår altså lokalpolitiske spørsmål. Ønskene og tankene folk kommer med blir visuelt framstilt av illustratører, og materialet overrekkes til den aktuelle kommunen. Periskop skrev tidligere i sommer om denne første delen av konseptet, da et knippe illustratører dro til Gjerdrum barneskole for å finne ut hva

barna fra den skredrammende kommunen drømte om for hjemstedet sitt.

Ute på plassen der vi møter James Moore, står installasjonen som viser fram tegningene: De flagrer fra det som ligner et klesstativ i vinden og regnet ved siden av scenen der årets kulturkommune er i ferd med å kåres. Om en times tid skal vi se andre del av In Search of Democracy 3.0 spille seg ut som forestilling. Denne delen er hakket nærmere det vi kan tenke på som en tradisjonell teateroppsetning, men fordrer også en helt annen grad av aktiv deltagelse enn vi vanligvis er vant med som publikummere. Utøverne vi skal se på scenen, tilhører det nederlandske teaterkompaniet New Heroes.

21

Et flytende konsept James Moore legger et gammeldags, opptrekkbart ur foran seg på kantinebordet. Det er nøyaktig en time til forestillingen starter.

– En ting som er interessant med vår digitale tidsalder, er at du finner ikke klokker rundt omkring lenger, sier han, før han begynner forklaringen på hva en nederlandsk teatertrupp har å gjøre med lokalpolitikk i Drammen.

stneriske lederer heter Lucas De Man og er fra Belgia. Det var han som fikk forespørselen om å utvikle et kunstnerisk konsept, en forestilling om demokrati.

– Demokrati var et tema vi også ønsket å utforske, fordi det er høyst relevant for kunst i offentlige rom. Disse felleskapsarenaene blir stadig mer privatiserte og regulerte, men likevel er de et felles rom for å agere, for å møtes og utforske hvordan samfunnet formes. I Norge tror jeg mange ikke opplever truslene mot

– Jeg ble kjent med New Heroes i 2015, i et internasjonalt scenekunstnettverk i Budapest. Dette heter IETM og var tilknyttet prosjektet IN SITU: European Platform for Artistic Creation in Public Space.

– Oi. – Vanligvis sier vi bare «IN SITU», sier Moore med et smil.

– Det er et nettverk, et felleskap som har eksistert siden 2003. Vi har vært det eneste norske medlemmet siden 2014. Så brorparten av arbeidet vi gjør med kunst i offentlig rom og stedspesifikk scenekunst, spesielt disse deltagerbaserte prosjektene, har vært knyttet til IN SITU. Gjennom det internasjonale nettverket møtte Moore altså et nederlandsk teaterkompani med navnet New Heroes. Kompaniet er et kollektiv bestående av kunstnere som både jobber selvstendig og sammen, basert i Amsterdam. En av gruppas kun-

22

demokratiet som veldig prekære. Men som et europeisk prosjekt, ser vi at det er flere steder demokratiet vakler.

Moore viser til Ungarn, der han for første

gang kom i kontakt med New Heroes gjennom en paneldebatt arrangert av IN SITU.

salen har erfaring fra elevrådsarbeid, som en slags direkte utøvelse av demokrati. De er slett ikke vanskelige å få i tale.

– Man kan stille mange spørsmål ved hvor legitimt det er å kalle Ungarn et demokrati lenger. Forestillingen vi skal se handler blant annet om at dette ikke er et ja/ nei-spørsmål. Demokrati er et flytende konsept.

Og litt senere sitter vi ganske riktig i en sal oppe i andre etasje i biblioteket. På

Forestillingen foregår på engelsk og alle i publikum blir utrustet med tre plastlapper i rødt, grønt og gult. Disse blir vi bedt om å vise ettersom vi er henholdsvis uenige, enige eller «ikke har peiling». Forestillingen består blant annet av en historisk gjennomgang av hva demokratiet har vært.

Antikkens greske demokrati kaller teatergruppen «Democracy 1.0», selv om det senere tilbakevises at dette er selve urutspringet til demokratiet – de var

scenen er Lucas De Man og hans to medskuespillere. I publikum er mange unge mennesker, blant annet en delegasjon fra Nord-Norge. Noen av de unge som sitter i

tidligere ute med demokratiske prinsipper både i Mesopotamia og Australia! Fra antikken følger romertiden og et stort sveip via humanismen og de store

Når du påvirker utfallet

23

revolusjonene fram til utvidelsen av demokratiet med for eksempel innføringen av stemmerett for kvinner, i Norge vil det si i 1907: «Democracy 2.0».

illustratørenes etiske integritet, har de mulighet til å avstå fra å vise det. Men om ikke, forsøker vi virkelig å vise fram det som kommer opp. Hvis vi har spurt noen på et sted om hva de savner, og de for

Videre utforsker forestillingen, gjennom spørsmål og dialog med publikum, hva «Democracy 3.0» kan være. Når de blir spurt, viser flere av ungdommene i salen seg å være opptatt av demokratiopplæring fra tidlig alder av. Forslag til hvordan det kan gjøres, er å gi organer som elevråd enda mer plass og innflytelse, slik at unge får erfare ansvar og mulighetsrom for å delta i beslutningsprosesser. Et annet forslag som presenteres er demokratiopplæring i form av spill og leker i skolen.

Blir ikke ferdig uten at noen deltar Grunnsteinen i demokrati er deltagelse, påpekte James Moore i samtalen før uret hans viste at det var på tide å bevege seg til andre del av kunstkonseptet. Gjennom kunsten kan man delta med sansene og hele kroppen. I In Search of Democracy 3.0 legges det også opp til at du som deltager stilles overfor valg som påvirker utfallet.

– Det er en spenning som ligger der: Verket blir ikke ferdig uten at noen deltar, sier Moore, og viser til den første delen av konseptet, den som har med illustrasjon å gjøre.

– Det gjør verket uforutsigbart. Hvis noe dukker opp som undergraver

24

eksempel sier at de savner en strippeklubb, så tar vi det med. For kanskje er det også et tegn på noe annet, kanskje peker det mot et annet, mer grunnleggende behov?

Ungdommenes unike innsikt Her kommer altså et element av tolkning inn i bildet, og et godt eksempel på hvordan tolkning har vært fruktbart, er fra Drammen videregående skole. Da del 1 av In Search of Democracy 3.0 fant sted her, var det blant annet på initiativ fra Den kulturelle skolesekken (DKS). De var interesserte i å ta inn mer prosessuell, deltagerbasert kunst på repertoaret. Det var imidlertid ikke rom for hele konseptet, så Østfold Internasjonale Teater sto selv for deler av gjennomføringen av In Search of Democracy 3.0 på skolen, mens DKS

finansierte Building Conversation, en annen interaktiv forestilling bygget på samtaler.

Drammen videregående skole ligger i bydelen Strømsø, som er et svært sammensatt område når det kommer til sosiale behov og utfordringer. Her finnes både fattigdom og velstand. Drammen kommune har gått sammen med staten om en tiårig områdesatsning kalt Strømsø 2030. Også her er ungdommene viktige å lytte til.

Da visualiseringene av elevenes ønsker ble sett av folk som jobbet i kommunen, deriblant ordføreren, skapte det en ny bevissthet om all innsikten ungdommene satt på. Implisitt gav utstillingen uttrykk for et gjensidig behov for kontakt og kommunikasjon mellom kommunen og elvene. Dette følges nå opp gjennom regelmessige besøk fra kommunen på skolen. Det er her «metodikken» til In Search of Democracy 3.0, del 1, den som tar i bruk illustrasjon, viste seg særlig produktiv.

Illustrasjoner inn i valgkampen Når vi ringer Marianne Grønn, utdanningsleder ved Drammen VGS, bekrefter hun at samarbeidet med Østfold Internasjonale Teater har inspirert til en form for metodikk som brukes videre i skolen.

– ØIT har noe av æren for at vi også har fått

et samarbeid med Drammen museum, sier hun og utdyper: – I juni stilte vi på nytt ut illustrasjonene der. Og illustrasjonene gir oss ideer som vi spiller videre til kommunen. Med utgangspunkt i dem, melder vi til politikerne om hva som er ønsket for byen vår i forkant av kommunevalget.

Da illustrasjonene basert på samtaler med skolens elver først ble utstilt, troppet lokalpolitikerne opp med ordføreren i spissen, forteller Grønn.

Og de snakket med elevene, ikke bare lærerne?

– Absolutt, det var elevene som la fram og

25

presenterte installasjonen.

Grønn forteller også at metodikken fra ØITs andre produksjon, Building Conversation, har inspirert pedagogikken de viderefører på skolen i fag som sosiologi og historie og filosofi. Det handler blant annet om å få til samtaler i klasserommet. I faget sosialkunnskap deltar elevene som en del av undervisningen i demokratiopplæring for voksne i jobb på tilrettelagte arbeidsplasser. Også dette er inspirert av ØIT-prosjektene.

Som å betro seg til frisøren Så hva er denne metodikken som har vist seg så fruktbar? James Moore forteller

at illustratørene, når de kommer inn på skolene, snakker med elevene i mindre grupper.

– Vi samler ofte to eller tre sammen. De får snakke fritt til en fremmed som ikke er en autoritet eller myndighet overfor dem.

26

Ikke en lærer, men en kunstner. Vi har vært veldig heldige og jobbet med noen dyktige illustratører, som vi har hatt to runder med å lære opp i metodikken og som er innlevd i den.

Moore siterer sin kollega, produksjonskoordinator Fredrik Borgund, på at det kan ligne litt på å betro seg til frisøren sin: Du trenger ikke bekymre deg for hvordan det du forteller vil påvirke relasjonen til den du snakker med.

Uansett hvilken målgruppe de har gått inn og snakket med i denne delen av prosjektet, starter det en bevisst eller ubevisst refleksjon omkring handlekraft,

tror Moore, om vedkommende sin mulighet til å være med å påvirke.

Sett og hørt Teaterforestillingen på Biblioteket i Drammen er over, og scenen gjort klar for en panelsamtale. Lucas De Man og James

Moore snakker sammen med Karina A. H. Bjørnbakk, koordinator for områdesatsning Strømsø 2030, og Lene Basma, avdelingsleder for prosjektutvikling i Drammen kommune. Karina sier at hun aktivt forsøker å involvere tenåringer i områdesatsningen til Strømsø.

– Gi dem makt og penger, er Lucas De Man sitt råd: – Da kommer de!

du kommer inn i et klasserom og spør i plenum. Du må ha tid til å se den enkelte og skape trygge rom å ytre seg i.

Moore presiserer at fordelen ved å invitere til deltagelse gjennom skolen, er at man ikke krever at de unge gir av fritiden sin til noe de ikke på forhånd har forutsetninger til å vite hva er.

– Den viktigste tingen i et demokrati, er at man opplever at man blir sett og hørt. Da opplever du å ha en legitim deltagelse i demokratiet, sier Moore.

En betydelig konsekvens av måten de jobber på, er også at illustrasjonene blir en synlig, håndgripelig respons, som tydelig viser til ungdommene som har ytret seg, at det de har sagt har blitt oppfattet og lyttet til.

– Vår erfaring er at elever ved videregående skole er veldig reflekterte, men at du ikke alltid får de gode svarene når

27

Om In Search of Democracy 3.0 In Search of Democracy 3.0 er et kunstprosjekt som undersøker demokratiet i det 21. århundre – både lokalt og globalt. Prosjektet er utviklet av nederlandske Company New Heroes og produseres i Norge av Østfold Internasjonale Teater.

Man kan hevde at vår tids demokrati nærmer seg en eksistensiell krise.

Mistilliten til politikere synker globalt, i takt med voksende utfordringer knyttet til ujevn ressursfordeling og manglende bærekraft. Algoritmestyrt informasjonsflyt og utvikling av kunstig intelligens har ført til store avvik i hvordan ulike individer og grupper oppfatter verden og hva som er sant. Stadig mer globaliserte systemer, bidrar til utfordringer for flere av dagens nasjonalorienterte juridiske lovverk.

Om man ser på antikkens direkte demokrati (der «alle» deltok i styringen av samfunnet) som «Demokrati 1.0» - og samtidens representative demokrati (der folket velger representanter i politiske

28

partier til å styre for seg) som «Demokrati 2.0»: Er det ikke snart på tide med en oppgradert «3.0-versjon» av demokratiet?

Ett prosjekt, to deler In Search of Democracy 3.0 er et kunstprosjekt som ser på hvordan medbestemmelse kan praktiseres på nye måter. Østfold Internasjonale Teater produserer prosjektet i Norge, der det har to formater: Interaktiv installasjon: I denne versjonen av prosjektet, inviteres folk til å samtale i 20–30 minutter med en profesjonell illustratør om hva de savner i byen sin.

Forslagene i samtalen blir visualisert som en tegning, som stilles ut i offentligheten,

sammen med mange andre. Slik brukes kunstneriske virkemidler til å bokstavelig talt synliggjøre innbyggernes tanker om stedet de bor på – det sosiale like mye som det fysiske byrommet.

Teaterforestilling: Denne forestillingen inviterer publikum til et felles tankeeksperiment om hvilke former «Demokrati 3.0» kan ta i fremtiden. Hvordan kan vi sikre oss at flere kommer til orde og blir hørt? Hvilke kriterier bør legges til grunn?

Den norske versjonen av forestillingen hadde urpremiere i november 2024, og har allerede blitt vist for over 6000, blant annet på Heddadagene i Oslo, Kulturytring i Drammen og gjennom Den kulturelle skolesekken.

Prosjektet i Sarpsborg I Sarpsborg har prosjektet fokusert spesielt på Østre bydel. Det har ønsket å finne ut av hva folk her ønsker seg for

fremtiden: Hva vil gi gjøre bydelen enda bedre å bo i? Ved flere ulike anledninger gjennom tre år har et team av profesjonelle illustratører stått til disposisjon for sarpinger som vil snakke om og få sine tanker nedtegnet. Illustratørene har besøkt både åpne byrom og spesifikke steder. De har snakket med innbyggere i alle aldre og med ulike bakgrunner, og har opplevd et stort engasjement!

Nå presenteres samtlige illustrerte ideer i denne boka. Vi håper og tror at de også vil synliggjøre stemmer som ofte ikke blir hørt – og at flere vil komme til orde i videre utvikling av lokalsamfunnet og -demokratiet. God lesning!

Teaterforestillingen og alle tegninger fra prosjektet kan du se i St. Marie gate 42 21.8-7.9.2025!

29

In Search of Democracy 3.0 - Installasjon:

Folk i Sarpsborg sine forslag for Østre bydel KONSEPT OG DESIGN LUCAS DE MAN

PASCAL LEBOUCQ

ILLUSTRATØRER KATARINA CASPERSEN SARA HJARDAR

MADS JOHAN ØGAARD KJERSTI SYNNEVA MOEN

SIMEN LANGELAND

AURORA WILDE

LOTTE IBÉLA MOFOSS

MATS SIVERTSEN

PIA BENEDIKTE EVENSEN ​

TUSEN TAKK

30

ILLUSTRATØR AURORA WILDE

31

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

32

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

33

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

34

ILLUSTRATØR AURORA WILDE

35

ILLUSTRATØR SIMEN LANGELAND

36

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

37

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

38

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

39

ILLUSTRATØR LOTTE IBÈLA MOFOSS

40

ILLUSTRATØR SIMEN LANGELAND

41

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

42

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

43

ILLUSTRATØR SIMEN LANGELAND

44

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

45

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

46

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

47

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

48

ILLUSTRATØR AURORA WILDE

49

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

50

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

51

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

52

ILLUSTRATØR KATARINA CASPERSEN

53

ILLUSTRATØR LOTTE IBÈLA MOFOSS

54

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

55

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

56

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

57

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

58

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

59

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

60

ILLUSTRATØR LOTTE IBÈLA MOFOSS

61

ILLUSTRATØR SIMEN LANGELAND

62

ILLUSTRATØR AURORA WILDE

63

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

64

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

65

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

66

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

67

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

68

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

69

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

70

ILLUSTRATØR PIA BENEDIKTE EVENSEN

71

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

72

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

73

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

74

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

75

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

76

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

77

ILLUSTRATØR PIA BENEDIKTE EVENSEN

78

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

79

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

80

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

81

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

82

ILLUSTRATØR MATS SIVERTSEN

83

ILLUSTRATØR AURORA WILDE

84

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

85

ILLUSTRATØR KATARINA CASPERSEN

86

ILLUSTRATØR PIA BENEDIKTE EVENSEN

87

ILLUSTRATØR KJERSTI SYNNEVA MOEN

88

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

89

ILLUSTRATØR LOTTE IBÈLA MOFOSS

90

ILLUSTRATØR SARA HJARDAR

91

ILLUSTRATØR LOTTE IBÈLA MOFOSS

92

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

93

ILLUSTRATØR PIA BENEDIKTE EVENSEN

94

ILLUSTRATØR MADS JOHAN ØGAARD

95

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): AURORA WILDE, KATARINA CASPERSEN, KJERSTI SYNNEVA MOEN, MADS JOHAN ØGAARD

96

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): KJERSTI SYNNEVA MOEN, MADS JOHAN ØGAARD, MATS SIVERTSEN, SARA HJARDAR

97

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): SARA HJARDAR, KJERSTI SYNNEVA MOEN, MADS JOHAN ØGAARD, MATS SIVERTSEN

98

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): KJERSTI SYNNEVA MOEN , SARA HJARDAR MADS JOHAN ØGAARD, MATS SIVERTSEN

99

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): PIA BENEDIKTE EVENSEN, KJERSTI SYNNEVA MOEN, MATS SIVERTSEN, SARA HJARDAR

100

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): SARA HJARDAR, MADS JOHAN ØGAARD, MATS SIVERTSEN, SARA HJARDAR

101

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): SIMEN LANGELAND, PIA BENEDIKTE EVENSEN KJERSTI SYNNEVA MOEN, MADS JOHAN ØGAARD

102

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): MADS JOHAN ØGAARD, SARA HJARDAR, SARA HJARDAR, MADS JOHAN ØGAARD

103

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): SIMEN LANGELAND, SARA HJARDAR, MADS JOHAN ØGAARD, MADS JOHAN ØGAARD

104

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): MADS JOHAN ØGAARD, MATS SIVERTSEN SIMEN LANGELAND, KJERSTI SYNNEVA MOEN

105

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): MADS JOHAN ØGAARD, SARA HJARDAR, SARA HJARDAR, MADS JOHAN ØGAARD

106

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): KJERSTI SYNNEVA MOEN, MADS JOHAN ØGAARD MATS SIVERTSEN, SARA HJARDAR

107

ILLUSTRATØR: MADS JOHAN ØGAARD, SARA HJARDAR, PIA BENEDIKTE EVENSEN, LOTTE IBÈLA MOFOSS

108

ILLUSTRATØRER (ØVERST FRA VENSTRE): MATS SIVERTSEN, SIMEN LANGELAND, PIA BENEDIKTE EVENSEN

109

In Search of Democracy 3.0 En interaktiv forestilling som undersøker demokratiet Norsk versjon

(premiere 20.11.2024)

Konsept: Company New Heroes Kunstnerisk rådgiver: Lucas de Man Script: Oukje den Hollander Musikk: Niels Kuiters Instruksjon: Thomas Østgaard Medskapende utøvere: Jarl Flaaten Bjørk, Marthe Sofie Løkeland Eide, Bendik Østbye Johannessen, Andrea Vik, Marina Popović, Anders Rummelhoff+ Produsent: Malin Østli Engelsk versjon (spilt i Fredrikstad, Moss, Drammen og Hølen i 2021 og 2023)

Kunstnerisk leder og vert: Lucas De Man Verter: Oukje den Hollander, Niels Kuiters Musikk: Niels Kuiters Research og kreativ produsent: Jasper van den Berg Produksjonsledelse Nederland: Jip Verweil Kurator-produsent Norge: James Moore Produksjonskoordinator Norge: Fredrik Borgund Co-produksjon: Atelier 231 (FR), Festival di Terni (IT), Freedom Festival (UK), La Strada Graz (AT), Lieux publics (FR), Norfolk & Norwich Festival (UK), Oerol Festival (NL), Theater op de Markt (BE) and UZ Arts (UK) og Østfold Internasjonale Teater (NO).

In Search of Democracy 3.0 var opprinnelig et IN SITU Pilotprosjekt og har mottatt produksjonsstøtte gjennom IN SITU ACT og Creative Europe og Viken fylkeskommune.

110

En øvelse i å delta Hvis vi vil fordele makt på en rettferdig måte, må noe endres. Men hva – og hvordan?

Denne teaterforestillingen produsert av Østfold Internasjonale Teater undersøker hvordan vi kan forme fremtidens samfunn, sammen.

Bli med på en morsom og interaktiv demonstrasjon av demokrati i praksis!

Denne forestillingen begynner med en fortelling om demokratiets opphav – som kanskje vil overraske mange. Så fortsetter den gjennom dagens utfordringer mot en mulig fremtid. Skuespillerne forholder seg hele tiden aktivt til publikum, som kan bidra med sine innspill eller gjennom avstemming.

En engelskspråklig versjon av kompaniet New Heroes sin forestilling In Search of Democracy 3.0 hadde norgespremiere i regi av Østfold Internasjonale Teater høsten 2021. I juni 2023 kom den kritikerroste forestillingen tilbake, og spilte på Kulturytring Drammen, Sånafest og Østfold Internasjonale Teater.

20. november 2024 var det endelig duket for urpremiere på en norskspråklig versjon, som også er på turné i 2025.

Velkommen til en teaterforestilling som lar publikum øve seg på ytring, deltakelse og lytting - og der alle skal bli sett og hørt!

Se teaterforestillingen i St. Marie gate 42, Sarpsborg 24.8, 27.8 og 7.9.2025!

111

Medvirkning som virker? av Erling Dokk Holm Det er en fuktig dag høsten 2022, lett regn i lufta, elva flyter langsomt og bred forbi, og på kaia ved Trosvikstranda i Fredrikstad er kritt i alle regnbuens farger i bruk. Unge og litt eldre tegner sine idealer av en by på asfalten, det snakkes og diskuteres, og ved bord sitter det illustratører og prater med folk som har sine drømmer om framtidens by, og illustratørene oversetter disse visjonen til vakre, røffe, lekne og undersøkende tegninger. Det er by som formes - på papiret. Dette lille torget på Trosvikstranda er åstedet for så mange

112

møter, innrammet som det er av plakater som forkynner hvordan du – ja, nettopp deg – også har makt, også kan påvirke, også har en rett til å heve stemmen og fremme din drøm. Du leser plakatene, de sier: In Search of Democracy 3.0, og du tenker: Kanskje er dette demokrati.

De som deltok, gjorde det av fri vilje, uten betaling, og med entusiasme og interesse. De som arrangerte, var en gruppe kunstnere på oppdrag fra Østfold Internasjonale Teater, som har adoptert og lettere justert en metode

utviklet av nederlandske Company New Heroes. Østfold Internasjonale Teater har gjennom denne metoden blitt en viktig aktør i byutviklingen i Hole, Drammen, Sarpsborg, Moss og Fredrikstad.

Det helt grunnleggende med metoden er at man bruker kunstnere som mellomledd mellom innbyggere og de som skal utvikle og regulere en eiendom.

Konkret betyr det at enkeltindivider får komme og sette seg ved et bord, prate med en person – en illustratør - som kan omforme individets tanker til konkrete ideer om hvordan en by skal se ut, hva den skal inneholde av funksjoner, og hva slags sosiale virkelighet den skal være preget av. Det betyr også at kunstnerne – i dette tilfellet i regi av Østfold Internasjonale Teater – har inntatt stedet og gjort det til en arena for diskusjon, samtaler, samvær og informasjon om byutvikling og arkitektur. Det mest umiddelbart slående med prosjektet på Trosvikstranda denne dagen var at selve stedet allerede var i forandring. Kunstnernes inntog har endret atmosfæren, de har engasjert selve området i forvandlingens reise, og slik blir dette med ett et interessant sted å være.

Når dette prosjektet er avsluttet på Trosvikstranda, går det over i en ny fase.

Dokumentasjonen får etter hvert form av en bok, det kommuniseres ut via en nettside, og for reguleringsmyndigheten – kommunen – og for utbyggerne blir dette

autoritative innspill. Det har også vært pop-up utstillinger og en stor veggtegning.

Når det er investert så mye innsats i prosessen er det vanskelig å ignorere innspillene, og de får raskt preg av å være sterke premissgivere. Oppdragsgiverne i denne prosessen er utbyggerne. Det

er et selskap bestående av Fredrikstad Kommunes egne eiendomsselskap Isegran Eiendom og utviklingselskapet Stor-Oslo Eiendom. Fredrikstad kommune har også vært delaktig i prosessen, deres rolle er at de bestemmer hvordan området skal utvikles gjennom at kommunen er reguleringsmyndighet.

113

Medvirkning og loven Prosessen som utspiller seg er det vi kaller «medvirkning», men hva mener vi egentlig med medvirkning? Ordet er jo så vakkert, det lover så mye. Og denne høstdagen så ser medvirkning ut som ene eneste stor sosial prosess. Ikke minst varmer det at denne metoden for medvirkning er utviklet med et mål om å fremme demokratiet. Det gjør at det som foregår virker enda mer knyttet til de idealene de fleste av oss har for samfunnsutvikling.

Men normalt sett ser ikke medvirkning slik ut. Det er i all hovedsak en tung og grå prosess som lovverket oppfordrer til.

Det finnes nemlig et krav om medvirkning i Plan- og bygningsloven. Her står det skrevet: «§ 5-1.Medvirkning Enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning.

Kommunen skal påse at dette er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer eller private.

Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge. Grupper og interesser som ikke er i stand til å delta direkte, skal sikres gode muligheter for medvirkning på annen måte.»

Imidlertid er den videre lovteksten ikke annet enn en presisering av et lavt ambisjonsnivå.

«Når loven her bestemmer at et planforslag skal sendes på høring, skal forslaget sendes til alle ...som blir berørt av forslaget, til uttalelse innen en fastsatt frist.»

Medvirkning har altså et minimumskrav, og det er høring. Dette minimumskravet er i essens ikke annet enn en tillatelse for andre å mene noe og bli hørt, men ingenting annet. Det ligger ingen krav i lovteksten om prosesser der de som mener noe også skal få innflytelse. Det er med andre ord ingen demokratisk velutviklet institusjon vi her snakker om. Selve ordet medvirkning er i den dagligdagse betydningen i konflikt med den vanlige praksisen med høring.

114

Medvirkning for de aller fleste av oss er en prosess der vi ikke bare blir hørt, men en prosess der vi har påvirkning. Loven åpner opp for at alle som vil kan skrive et alternativt planforslag, men det er en rett som ikke er ny eller substansielt koblet til medvirkning. I følge Plan- og bygningsloven kan enhver borger foreslå en reguleringsplan for en hvilken som helst eiendom - altså eiendommer som er eid av andre. Det er en fornuftig adgang loven gir, men de som bruker den er enten kommune eller stat, eller større private grunneiere som vil starte en prosess.

Derfor har befolkningen svært lite å si i normale byutviklingsprosesser. Mye forskning er gjort på feltet og den viser at utbyggerne svært ofte får gjennom sine planer uansett, og hvis det er slik at

planene endres så er det heller på grunn av plan- og bygningsmyndighetene eller politikerne som gjennom sine normale prosesser enten vil avslå et planforslag i sin helhet, eller be utvikler om å endre det.

Vi kunne tenke oss at denne prosessen – at legfolk som har meninger i liten grad får bestemme – er bra for samfunnet i stort.

De profesjonelle – både på utbyggersiden og på kontroll- og godkjenningssiden – får bestemme, og da får vi gode løsninger.

Imidlertid vet alle at svært mye av det som er gjort i norske byer og tettsteder de siste 100 årene, og spesielt de siste 60 årene er høyst problematisk. I etterkrigstiden gjorde ny teknologi – ikke minst privatbilen - det mulig å endre

115

byplanleggingen. Tidligere hadde byens store fortinn vært at man komprimerte flest mulig funksjoner, ganske enkelt fordi det ga mest velferd, og effektivitet. Med privatbilens ankomst – den ble fritt tilgjengelig for salg i 1960 – ble spillet dramatisk endret. Nå kunne man etablerer bedrifter langt utenfor sentrum og også nye boligfelt kunne anlegges der det tidligere ikke hadde vært praktisk mulig å bo.

I denne perioden ble også byplanleggingen

116

i stigende grad overtatt av ingeniørene og en interiørmessig tenkning. Arkitekten ble svekket – nye yrkesgrupper som veiingeniører, VVS-ingeniører, trafikk planleggere, logistikk eksperter med mer fikk mer makt. De laget en sonedelt by. Slik fikk vi et nytt lag av profesjoner mellom innbyggerne og politikerne, og makten ble enda vanskeligere å plassere og å kommunisere med. Når vi spoler tilbake i historien ser vi hvor mye som har feilet, men også i vår egen tid registrerer de fleste av oss at vi er omgitt av

prosjekter som aldri burde vært bygget.

I stor grad skyldes det at mennesker som bor og bruker et sted blir ikke definert inn i utviklingsprosessene – fordi storsamfunnet ser på byutvikling som et område som bør være dominerte av profesjonelle aktører. Det vi opplever er hvordan et demokratisk underskudd over tid bidrar til at de kreftene som kjemper for sitt nærmiljø, de facto ekskluderes fra en prosess der deres kunnskap og kompetanse vil være avgjørende for et godt resultat.

Hva slags medvirkning?

De som gjennomfører omfattende medvirkningsprosesser – slik som den som her er beskrevet – flytter nivået for hvordan man kan drive medvirkning. Det ligger en markant nyskapning i å la et kunstnerisk prosjekt med en demokratisk ambisjon bli tildelt en førende rolle.

Imidlertid er ikke denne metoden som utøves av Østfold Internasjonale Teater den eneste som historisk sett har vært anvendt. Det finnes nemlig mange tilnærminger innen medvirkning. En tradisjonell metode går ut på å lage spørreundersøkelser, fokusgrupper, og andre undersøkelser av nabolagets ønsker for et område eller en tomt. Denne metoden kan ha sine styrker hvis mange møter opp, men den er ofte skjemmet av at de som stiller opp ofte er en begrenset gruppe av middelaldrene og eldre. Å få tak i de unge er et problem i slike prosesser.

En annen retning er å lage såkalte plansmier – eller charetter – der man

lager alternative områdeplaner. Disse plansmiene har i norsk sammenheng også som regel vært koblet til aktivister som har et konservativt syn på arkitektur og som ønsker å bygge en by uten modernistisk arkitektur. Mange av problemene med denne tilnærmingen ligger i at innbyggernes ønske om funksjoner og bymiljø må gå gjennom et estetisk filter, og ofte ender disse plansmiene opp befolket av profesjonelle aktivister utenfra som i bare begrenset grad har lokal kompetanse. De blir i realiteten alternative arkitektkontorer.

En annen metode som selvsagt er noe beslektet er at lokale grupper – gjerne ved hjelp av profesjonelle utøvere - lager en alternativ reguleringsplan der de tegner opp hovedprinsippene de vil ha, og så lar de innleide arkitektene stå for utførelsen.

117

Dette er en metode som gir stor effekt i en rekke saker - for eksempel på Vålerenga i Oslo. Der engasjerte Vålerenga Vel i 2004 eksterne arkitekter som laget en alternativ reguleringsplan i opposisjon til OBOS sitt forslag. Det var et arkitektur- og byplanfaglig godt forslag som illustrerte hvor svakt OBOS sitt forslag var. Imidlertid

til å stemme over ulike forslag for et utviklingsprosjekt. Det betyr at lokalbefolkningen kommer sent inn, men at man får gode debatter om arkitektur og byplanlegging, og at de som stemmer de facto får makt. Det kan være vanskelig å få folk til å stemme, fordi ikke alle er så opptatt av disse temaene, og det er

kunne man ikke tvinge OBOS til å bygge dette, men det medført at OBOS la sitt eget forslag på is, og nå snart 20 år senere er det ennå ikke bygget noe på tomten.

Det som imidlertid OBOS nå ønsker å realisere, er i en annen skala og med en annen følsomhet for omgivelsene enn det de tidligere har fremmet.

krevende å bestemme hvem som skal få lov å stemme. De som bor i en radius 500 meter unna, eller 1000 meter unna? Men selv om metoden ikke er perfekt så har den en mobiliserende effekt.

En fjerde metode – som sjelden er utprøvd - er å la dem som bor i nærområdet få innflytelse gjennom å invitere dem

118

Et annet eksempel er Stedsans som Grenland Friteater setter opp årlig - i en rekke ulike byer, men som regel i Porsgrunn. Stedsans er med arrangørens egne ord: «... en iscenesatt, spektakulær byvandring

som søker å la publikum se byen med nye øyne. Ved å benytte alle scenekunstens virkemidler, framviser og undersøker Stedsans en bys eller et steds historiske og kulturelle identitet.» Når vi som publikum blir invitert inn i den byen som teaterstykket undersøker blir vi også en del av den lokale byutviklingsdebatten og når Grenland friteater kaller Stedsans for «et tverrfaglig byutviklingsprosjekt» så er det en god beskrivelse. I fortsettelsen av selve oppføringen blir vi som publikum også deltagere i debatten om hvordan byen skal utvikles videre.

På jakt etter et godt redskap Hvis vi studerer In Search of Democracy 3.0, så er det flere – i alle fall tre – ulike særtrekk ved denne metoden som gjør at den kan være et kvassere og mer skapende redskap enn mange av de andre medvirkningsteknikkene som har vært anvendt.

For det første så er koblingen til demokrati eksplisitt. Vi opererer i demokratiteori med flere ulike tradisjoner og teorier.

Den ene er det direktedemokratiet der idealet er at alle borgere skal stemme i alle saker, og ikke slutte seg sammen i allianser. Denne styringsformen har eksistert i mindre samfunn eller i samfunn der kun et lite fåtall av individene har hatt stemmerett. Athen er et eksempel på denne demokratiformen. Alle borgere kunne møte og delta i avgjørende, og det forslaget som fikk flest stemmer vant.

Imidlertid var kvinner og slaver utelukket fra å stemme. Dette er hva vi kan kalle

Democracy 1.0.

Det representative demokratiet, eller det vi gjerne kaller det indirekte demokratiet, er basert på at vi stemmer på et annet individ og ønsker at det skal representere oss. Det er den formen vi har i de aller fleste demokratiske land. Det er historisk sett en uhyre vellykket modell, den sørger for politisk stabilitet, og den skaper store muligheter for at enkelt individene kan finne tilknytning til et parti eller en orientering som står i samsvar med deres egen overbevisning. Vi stemmer hvert fjerde år, og så overlater vi ansvaret til de som er valgt inn. Denne modellen betegnes av noen som Democracy 2.0, og det er kanskje en ganske god beskrivelse.

En slik demokratiform har imidlertid sine mangler, den tar ikke opp i seg individenes behov for å være direkte og aktive aktører i samfunnsbyggingen.

Tittelen In Search of Democracy 3.0 brukes for å beskrive denne helt spesifikke formen for medvirkning, og det er smart tenkt. Den spiller på at der det representative demokratiet har sine begrensinger, så er det gjennom deltagelse og aktivisme at en dypere demokratiform dannes. Det er har helt siden den franske revolusjon foregått en kontinuerlig debatt innen samfunnsvitenskapen om hvordan demokratiet kan utvikles videre. En av gjengangerne i denne debatten har vært ulike former for deltagerdemokratiske institusjoner. I dagens samfunn – der kompleksiteten er økende, men der vi også ser at folks utdanningsnivå og

119

evner er svært store – blir behovet for demokratiet til å fange opp disse stemmene enda større. Ikke minst kan en deltagerdemokratisk arena også bidra til større lojalitet til samfunnsbyggingen, til mindre utenforskap, til sterkere frivillig sektor og en mer dynamisk byutvikling.

Gevinstene i å la flere få komme nærmere beslutningene er store.

For det andre så er In Search of Democracy 3.0 - slik det har foregått på Trosvikstranda – et eksempel på at det rent visuelle får en større rolle i byutviklingen. Mer tradisjonelle medvirkningsprosesser har en tendens til å fokusere på de rent formale sidene ved et prosjekt, som byggehøyder, volum og fotavtrykk. Samtidig er alle innforstått med at å snakke om arkitektur og byplanleggingen i alt det vesentlig handler om å forestille seg estetiske og arkitektoniske ferdige bygninger. Alle vet også at en interessant, funksjonell og vakker bygning ikke oppstår uten av formale plansjer, og tegninger, men detaljerte tegninger. De stadig mer avanserte digitale verktøyene som arkitektene bruker gjør det mulig å vise frem hyperrealistiske illustrasjoner over hvordan en bygning vil se ut når den er ferdig. Det gjør at vi har fått en helt ny diskusjon om arkitektur og byutvikling.

Ordskiftene som foregår over hele landet er som regel knyttet til at innbyggere rett og slett ikke liker det som skal bygges –fordi det som er forelagt dem rett og slett ikke ser bra ut. Det innbyggerne og kunstnerne som har deltatt i prosjektet på Trosvikstranda – og andre steder – viser er at de er svært kapable til å formulere

120

hvordan en ny bydel kan se ut.

For det tredje er In Search of Democracy 3.0 bygget på den grunnleggende forståelsen av at en by, et tettsted eller et nabolag alltid vil være et tablå for en sosial utopi. De mest radikale politiske prosjektene fra det 20. århundre viste seg

å bære barbariet på innerlomma, men det betyr ikke at drømmen om et samfunn som er rettferdig og godt har forsvunnet.

Snarere tvert imot så er denne drømmen sterkere enn på lenge. Lokale aktivister, lokalpolitikere, næringsliv, kommuner og andre – over hele kloden – har vist stigende interesse for å løse samfunnet problemer i sitt nærmiljø. Fellesskapet i denne formen for bevegelse lar seg observere i medvirkningsprosesser, og siden In Search of Democracy 3.0 bruker en visuell tilnærming blir også utopiske

prosjekter mulig å artikulere. Fraværet av en stram realisme i tegningene åpner opp for at de utenkelige blir tenkbart.

Tegninger som form gir enorm frihet til deltakerne og åpner rommet for et sterk visjonært preg.

Den fjerde sterke kvaliteten ved In Search of Democracy 3.0 ligger i dets eksperimentelle natur. In Search of Democracy 3.0 er ikke det perfekte medvirkningsprosjektet, nettopp fordi det verken kan eller bør finnes.

Det vakre i In Search of Democracy 3.0 er at det verken prøver å lage den perfekte by eller den perfekte prosess, men at det er et forsøk på å lage et verktøy som åpner nye dører og engasjerer nye folk.

In Search of Democracy 3.0 viser at kunstneriske praksiser kan være berikende og samfunnsbyggende nettopp fordi viljen

til eksperimentering er så grunnleggende og sterk. Denne medvirkningsprosessen gir en lekende inngang til et felt som sårt trenger å endre seg. Den åpne og spørrende formen, og den store toleransen for å tenke fritt, er et resultat av at en for mange fremmed profesjon – kunstnerne – og deres måte å tenke på har fått en rolle. Når et samfunn klarer å bruke kunst og kunstnere i byutviklingen så kommer det noe annet ut enn det man ville fått om andre profesjoner var inne. Dette «noe annet» trenger vi mer enn noensinne. kommer det noe annet ut enn det man ville fått om andre profesjoner var inne. Dette “noe annet” trenger vi mer enn noensinne.

121

Kunst, deltagelse og demokrati Refleksjoner om Østfold Internasjonale Teaters IN SITU Focus 2018 program i Moss Av Arve Rød

Jeg trår litt usikkert og prøvende rundt inne på Amfi kjøpesenter i Moss, en septemberdag med skikkelig ruskevær ute.

Egentlig skulle jeg vært ute i gatene, men høstens første kuling har tvunget meg og et helt kostebinderi av folk og rekvisitter inn blant blomsterbutikker, konditorier og brilleforretninger langs de innendørs handlegatene. Den belgiske kunstneren Benjamin Vandewalle er i gang med å instruere assistenter og deltakere fra publikum i sitt prosjekt Studio Cité. Det var ett av flere offentlig rom-prosjekter som gjestet Moss under teaterfestivalen NonStop International Theatre Festival, som del av IN SITU Focus 2018 i regi av Østfold Internasjonale Teater.

Selv har jeg fått en kasse av kryssfiner tredd over hodet, med innvendige speil som er vendt mot hverandre slik at det jeg faktisk ser, der jeg går med usikre skritt mellom Nille og en Narvesenkiosk, er at alt foran meg er snudd på hodet, alt er

122

opp-ned, og jeg er tilsvarende forvirret. Det forhindrer likevel ikke at gesten den eldre mannen som plutselig står foran meg gjør, er tydelig nok. Han ser rett på meg, og slår seg mot tinningen med pekefingeren. Det er det universelle tegnet for «idiot», og noe alle forstår, opp-ned eller ei. Jeg blir jo litt fornærma, selv om jeg står midt inne i et kjøpesenter med en kasse på hodet. Mitt kultur-arbeidende sinn tenker umiddelbart at det får da være måte på gretne og innsnevra perspektiver. Lighten up, mann!

Du ser ut som du trenger litt positiv input i livet; gå hen og tre en kasse over hodet du også, og se om du kanskje etterpå kan gå hjem litt muntrere til sinns!

Samtidig er det sånn at denne fingeren mot tinningen representerer noe annet og mer fundamentalt enn bare et spontant mishag fra en forbipasserende som kanskje bare hadde hatt en dårlig dag.

Dessuten så jeg sikkert ganske klønete og fjollete ut, og man kan like gjerne si at det var han som var den morsomme av oss. Men altså: scenen som utspilte seg mellom oss handler i et videre perspektiv om noe helt grunnleggende for vårt samfunn og våre liv, slik vi er vant til å leve det. Jeg hadde gjort et valg om å innta det offentlige rommet med en kasse på

hodet. Benjamin Vandewalle hadde valgt å ta turen helt til Moss med et orkester av kasser og mekaniske innretninger, for å gi oss muligheten til å se byen med nye øyne. Østfold Internasjonale Teater ved kurator-produsent James Moore hadde valgt å invitere Vandewalle, og de andre IN SITU-kunstnerne, til å innta byrommet for på ulike måter å stimulere gjennom eksperimenter, lek og moro til politisk og filosofisk refleksjon. Og mannen foran meg, han hadde kanskje ikke akkurat valgt å støte på en kar i en kasse på sin handletur denne fredagen, men ytringen han reagerte på situasjonen med, var både et valg og en demokratiske rett.

Den røde tråden Ser man de ulike prosjektene som var del av IN SITU-programmet i Moss denne høsten under ett – fra Seth Honnors sparegris (PIG) under Christian Fredrikdagene i august til gruppesamtalene i Building Conversation, Alexander

Mistriotis’ byvandringer (The Reception) og altså Vandewalles Studio Cité – tegner det seg et mønster, eller en rød tråd. Vurdert med formalistiske øyne, befinner de seg alle i et overlappende felt mellom teater og billedkunstens performancetradisjon, og samtidig vel innenfor det man snakker om som «kunst i offentlig rom».

Teater, fordi prosjektene utspiller seg med byrommet som scene – vi flyttet oss altså ut i gatene, etter den første stormfulle dagen – med aktører som til en viss grad agerer ut fra et innøvd program. Performance, fordi de samtidig, til en viss grad, nettopp ikke forholder seg til et innøvd program eller manus. Scenen og aktørene, som altså er byrommet og de til enhver tid tilfeldige forbipasserende der, er virkelighet og ikke forestilling. Aktører og publikum er ett og det samme.

Med unntak av ett prosjekt – Building Conversation, hvor man hadde billettsalg – har ikke publikum bedt om å se på, eller bli konfrontert med, kunsten. Likevel var de nødvendige som aktive deltakere for at prosjektene skulle kunne realiseres i utgangspunktet. Det ligger en ambivalens her, i ønsket om velvillig medvirkning på den ene siden, og prosjektenes prinsipielt konfronterende innhold – om enn under et dekke av vennligsinnet lek – på den andre.

123

Den røde tråden er følgelig å åpne for perspektiver på fellesskapet, gjennom aktivering og inkludering av innbyggerne– fra å gå rundt i byen med en kasse over hodet til å sitte i ring i flere timer og se hverandre i øynene, uten å si så mye som et ord. Det sammenbindende element for samtlige kunstneriske initiativer og ideer under IN SITU Focus 2018 er politisk, og handler om demokrati. Og om deltakelse, som er selve grunnlaget for demokratiet.

Det er også det sammenbindende elementet for store deler av det vi kaller kunst i offentlig rom. Jeg snakker ikke her om den delen av kunst i offentlig rom som først og fremst har til hensikt å forskjønne disse rommene – elg og hjort og nakne damer i bronse, eller mer eller mindre figurative, skulpturelle monumenter til minne om historiske personer eller hendelser.

Det er i tradisjonen for sosialt engasjerte – og engasjerende – kunstneriske virksomheter og initiativer – at vi må plassere IN SITU Focus-kunstnerne.

Det vi kunne oppleve i Moss denne høsten

124

er kanskje enklest å beskrive dels som politisk teater, og dels som en «veksling mellom analyserende poesi og poetisk teori», for å låne en formulering fra Alexandros Mistriotis’ egen betegnelse av sin byvandring.

Mistriotis tok oss med til de oversette, anonyme og nærmest aparte stedene i byrommet, og blandet lokal historie med økonomiske og politiske sammenhenger i global utstrekning. De mange perspektivforvrengningene og periskopiske/ kaleidoskopiske eksperimentene i Studio Cité utfordret både kroppen og blikket, og ga oss overraskende visuelle tolkninger

av byrommet. Building Conversation satte samtalen på spissen. Med utgangspunkt i antropologi, filosofi og politisk tenkning konstruerte det nederlandske kollektivet av samme navn ulike samtalesituasjoner, organisert i grupper med hver sin samtaleguide, som tok opp problemstillinger omkring konflikt, fellesskap, og menneskets plass i en verden som for det aller meste består av ikke-menneskelige ting og fenomener.

Og til slutt PIG, den store gjennomsiktige sparegrisen som plutselig en dag sto gåtefull og inviterende på Kirketorget, og som viste seg å være et eksperiment i kollektiv beslutningstaking.

Kunst i offentlig rom som tradisjon og (ny) sjanger Disse enkelte prosjektene har jeg beskrevet i detalj andre steder. Det vi kan trekke ut som en felles essens for alle fire, er at de peker på ett sentralt punkt, eller tema for kunstnerisk undersøkelse: Det offentlige rommet som arena for demokratiske prosesser og deltakelse.

Skulle man sette IN SITU Focusprosjektene under et kunsthistorisk begrep, er den såkalte «new genre public art» et naturlig sted å starte. Public art i moderne forstand, altså det vi kaller kunst i offentlig rom i norsk sammenheng, har tradisjoner tilbake til 1970-årene.

Da fikk denne kunstformen, i likhet med samtidskunsten for øvrig, en mer sosialt eksperimenterende og engasjerende form.

Offentlig kunst fram til da kunne nok være både formalt radikal og ha eksplisitt politisk innhold. Men det var først etter 1960-årenes nærmest fullstendige demokratisering av kunstens materielle og konseptuelle prosesser og innhold, og med idealet om utvisking av skillet mellom kunst og liv man hadde tilstrebet siden de kunstneriske avantgardebevegelsene tidligere på 1900-tallet, at kunsten nå endelig kunne sikte seg inn mot de

sosiale og deltakerbaserte mulighetene i det offentlige rommet. Kunst i offentlig rom ble nå stedsspesifikk, altså at den både relaterte til og gjorde seg innholdsmessig avhengig av stedet den befant seg på. Og den ble relasjonell, i den forstand at den heller enn å først og fremst produsere estetiske objekter, skulle skape situasjoner der betrakterens deltakelse ble en forutsetning for verkets realisering.

Blant de mest kjente eksemplene på kunst i offentlig rom fra denne perioden, er den amerikanske skulptøren Richard Serras Tilted Arc på en offentlig plass sør på Manhattan. I 1981 installerte han en monumental, buet og skrånende stålplate på Federal Plaza, som skar tvers gjennom plassen og tvang fram endringer i hvordan folk beveget seg på stedet (og ja, man kan godt si at det er en aldri så liten likhet med Seth Honnors – riktignok midlertidige – sparegris på Kirketorget, på dette punktet). Verket skapte stor debatt, noe som til slutt endte med at det ble fjernet åtte år seinere, i 1989. Serras uttalelse underveis i løpet av krangelen om Tilted Arc har i ettertid blitt stående nærmest som en definisjon på stedsspesifikk kunst: Å flytte verket er å ødelegge det.

Det offentlige rommet som laboratorium Den såkalte «new genre public art» er en redefinering av hva kunst i offentlig rom kan være. Den eventuelle deltakelsen i publikummets møte med Tilted Arc var for

125

de aller flestes vedkommende enten ubevisst eller ufrivillig. Kunstneren og forfatteren Suzanne Lacy presenterte begrepet «new genre» om de nye tendensene i kunst i offentlig rom i «post-Tilted Arc»æraen, i boka Mapping the Terrain i 1994.

Lacys utgangspunkt var kunstnere som på denne tiden viste interesse for mer aktivistiske kunstformer i byrommene, for å konfrontere og involvere publikum mer

offentlig kunst «bruker både tradisjonelle og utradisjonelle medier for å kommunisere og samhandle med et bredt og sammensatt publikum om saker som er direkte relevante for deres egne liv», og at den «ulikt mye av det som til nå har gått under betegnelsen offentlig kunst, baserer seg på deltakelse og engasjement».

direkte. I en bredere forstand så man nå at kunstnere som valgte å trekke kunsten ut i det offentlige rommet, mer fokuserte på en helhetlig forståelse av samfunn og fellesskap enn på det fysiske stedet. Lacy skriver at denne nye sjangeren innen

IN SITU Focus 2018 – og i videre forstand Østfold Internasjonale Teaters arbeid med kunst i offentlig rom generelt – at det er forholdet mellom kunstner og publikum som i seg selv er kunstverket.

Prosjektene vi kunne oppleve i Moss er

126

Antakeligvis kan vi si, med Lacys ord, om

«publikumsspesifikke», for å låne et begrep fra en annen sentral aktør innen kunst i offentlig rom, den amerikanske kuratoren Mary Jane Jacob. Hun er blant dem som tydeligst har lagt vekt på kunstens rolle som sosialt møtepunkt; at kunst er erfaringen, ikke objektet. For Jacob leder dette naturlig til tanken om deltakelse, og hvordan denne er et fundament for demokrati. I en slik forståelse av hva kunst er og kan være, er den å ligne med erfaringen av verden omkring oss, av det vi kan kalle livspraksisen; vekstprosesser og endringer vi opplever gjennom livet. Deltakerånden og den åpne dialogen i kommunikasjonen med lokalsamfunn har i seg et potensial for praktisering av demokratiet som levd erfaring.

En ting kunst gjør bra i slike sammenhenger, er at den kan framkalle empati – et sentralt poeng for mye nyere kunst i offentlig rom. Kunst kan tenne forestillingsevnen, og kan derfor være en sterk sosial drivkraft. Den kan vise oss en annen måte å være på – den kan gjøre menneskelige relasjoner mer verdige, sier Jacob. Samtidig, slik vi også så det under IN SITU Focus 2018, kan den bidra til å bringe konflikter til overflaten, på måter som gjør at vi kan prøve ut ulike metoder for å håndtere disse konfliktene.

Jeg tenker ikke i betydningen at kunst kan «redde verden» eller utgjøre avgjørende forskjeller på makronivå. Det blir å snu tingene på hodet, og forvente noe av kunst den uansett aldri kan innfri. Det den

kan gjøre, er å vise oss hva som er mulig, tenne en gnist hos hver enkelt og endre måten hver og en av oss ser verden – og slik kanskje endre den likevel. Det er i de personlige møtene og i de lokale sammenhengene at slike former for kunstneriske eksperimenter og initiativer best kan fungere.

Kanskje vi kan se på IN SITU Focus 2018 som et laboratorium, eller forsøksrom, hvor meninger og erfaringer kunne brytes mot hverandre i kontrollerte former, og vante perspektiver snus på hodet.

For publikum i Moss disse dagene spilte det trolig liten rolle hvorvidt de ulike prosjektene var gammel eller ny sjanger, eller hvorvidt de var teater eller performance, eller noe midt imellom.

Strengt tatt spilte det mindre rolle også for kunstnerne selv. De var først og fremst presentert som muligheter for å se byen, seg selv og sine medborgere på nye måter; å komme tettere på et felleskap som i vår tid oppleves som stadig mer utsatt og truet, og stimulere til en følelse av at deltakelse og engasjement i dette fellesskapet fremdeles nytter, er viktig, og gir mening. I den sammenhengen er noen slag med pekefingeren mot tinningen ingenting å ta seg nær av.

Kilder: kulturutvikling.no Suzanne Lacy, Mapping the Terrain, 1994 Miwon Kwon, One Place After Another. Site-Specific Art and Locational Identity, 2004 Mary Jane Jacob, foredrag i regi av KOROs Critical Issues-serie, Oslo 2014

127

Østfold Internasjonale Teater (ØIT) er et offentlig eid, regionalt teater, basert i Fredrikstad. Som eneste teater i Norge satser ØIT spesielt på stedsspesifikt teater og kunst i det offentlige rom. Det betyr at teatrets produksjoner ofte finner sted utenfor den tradisjonelle teaterscenen. Mange av ØITs prosjekter søker å aktivt involvere publikum og fagfolk fra andre disipliner både i forarbeid og gjennomføring.

Visjon: Østfold Internasjonale Teater skal ta en tydelig nasjonal posisjon innen stedspesifikk scenekunst og kunst i offentlig rom.

Teatret skal aktivere og engasjere et mangfold av innbyggerne, og befeste seg som en toneangivende og gjenkjennelig stemme.

Det kunstneriske arbeidet skal være intenasjonalt anerkjent og lokalt relevant.

New Heroes er et kompani som utvikler tverrfaglige prosjekter og konsepter. I en verden hvor det ikke lenger finnes én sannhet eller én felles historie, men alle selv må bestemme hva de står for, er det mer enn noen gang behov for å møte hverandre. Derfor lager New Heroes historier og prosjekter der du kan komme i kontakt med deg selv, de andre og verden forøvrig. Det kan berøre deg i din søken etter meningen med livet, eller tilby et øyeblikk der du rett og slett bare kan være.

Med sine fortellinger skaper kompaniet et felles grunnlag for at disse møtene kan finne sted - der det å ikke vite, det søkende og det å være menneske kan deles, sammen.

IN SITU European Platform for Artistic Creation in Public Space er et nettverk for virksomheter som jobber med kunst i offentlig rom. IN SITU har blitt en europeisk referanse for bestepraksis innenfor dette feltet, og samler en ny generasjon av kunstnere, publikum, formidlere og nøkkelaktører fra ulike fagfelt. Østfold Internasjonale Teater har vært en del av IN SITU siden 2014.

companynewheroes.com

oit.no

Med det EU-støttede prosjektet (UN)COMMON SPACES 2020–2024 utviklet 16 partnere fra 13 land nye samarbeidsformer mellom kulturlivet og samfunnet forøvrig.

I 2025 lanserer nettverket IN SITU PLATFORM, et fireårig program som skal støtte 200 kunstnere som jobber innen offentlig rom.

in-situ.info/en

128

«Alle som utarbeider og fremmer planforslag har en plikt til å legge til rette for aktiv medvirkning.

Det vil si at plikten til å sørge for en tilrettelegging for aktiv medvirkning skal være den samme enten det er planmyndigheten selv, andre myndigheter eller private som utarbeider planforslaget. Imidlertid påhviler det kommunen som planmyndighet en særskilt plikt og oppgave med å påse at kravet om å tilrettelegge for medvirkning er fulgt der andre myndigheter og private har utarbeidet planforslaget. Dette er nødvendig for å kvalitetssikre saksbehandlingen i forhold til medvirkningskravet generelt.

Kommunen har en særlig oppgave med å tilrettelegge for at grupper som ellers ikke så lett kommer til orde i planprosesser, aktivt skal bringes inn. » Fra kommunetorget.no

Copyright © 2025 Østfold Internasjonale Teater oit.no Ansvarlig utgiver: Østfold Internasjonale Teater v/ Thomas Østgaard Redaktør: James Moore Grafisk utforming: Gry E. Pedersen Redaksjonsarbeid: Vilde Broen, Hilde Marthinsen, Ida Willassen Forsideillustrasjon: Kjersti Synneva Moen Trykk: Møklegaard Foto: Fredrik Borgund: 6, 9-11, 13, 14 | Harald Fossen: 111, 116, 123 | Nichon Glerum: 29 Glenn Meling: 2 | James Ray Moore: 3-5, 8, 12, 15, 16, 18, 123, 126 Kjartan Abel Nilsen: 7, bakside | Gry E. Pedersen: 114 | Benjamin Vandewalle: 6 Ida Willassen: 4, 9, 12-13, 17-28, 112-113, 115, 117-121

ISBN 978-82-303-7091-9

Planlegging og byggesaksbehandling skal sikre demokrati og medvirkning slik at alle som blir berørt skal kunne delta og få mulighet til å uttale seg.

Åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning i nødvendig utstrekning er ment å være vesentlige elementer ved plan- og byggesaksbehandling etter loven. Dette er i samsvar med grunnleggende demokratiske og rettssikkerhetsmessige prinsipper.

Medvirkningen: •

Bidrar til at alle innspill og forslag blir hørt.

•

Fremmer kreativitet i planleggingen og gjør planene bedre.

•

Bidrar til å identifisere gode løsninger og dempe potensielle interessemotsetninger.

•

Skaper forståelse for at det er ulike interesser i en planprosess.

•

Forankrer planene hos dem som blir påvirket og fører til større oppslutning om planene.

•

Gir politikerne et best mulig beslutningsgrunnlag.

•

Letter den politiske beslutningsprosessen.

Fra Kommunal- og moderniseringsdepartements veileder om reguleringsplan, 20.09.2022 regjeringen.no/no/dokumenter/reguleringsplan

In Search of Democracy 3.0

Hvem som får ta del i byutvikingsprosesser, og på hvilke premisser, er et demokratisk spørsmål.

SARPSBORG GRATIS FARGELEGGINGSBOK

Østfold Internasjonale Teater In Search of Democracy 3.0

Forestillingen In Search of Democracy 3.0 og alle illustrasjoner fra prosjektet vises i utstillingen Fremtidens Østfold i St. Marie gate 42, Sarpsborg, 21.8-7.9.2025 ISBN 978-82-303-7091-9

Sarpsborg 2025

Scan koden eller se oit.no for å lese mer om prosjektet!