
3 minute read
Hospitant 2022: Durga Bishwokarma
De undertryktes historier
Durga Bishwokarma er tidenes første hospitant ved Østfold internasjonale Teater. Gjennom sin kunst vil hun fortelle historiene til sosialt ekskluderte
Advertisement
grupper, kulturer og identiteter.
Hospitantordningen er opprettet av Viken fylkeskommune og skal bidra til å styrke mulighetene for unge kulturtalenter i Viken på vei ut i yrkeslivet. Durga Bishwokarma er valgt ut til å jobbe ved ØIT fra februar til september 2022. Hvem er den ferske hospitanten og hva vil hun bruke dette halvåret til? – Jeg er frilans teater- og performancekunstner. Opprinnelig kommer jeg fra Nepal hvor jeg har åtte års praksis fra performance, film, radio og ulike teaterkompanier. I 2015 begynte jeg å studere teater på akademisk nivå, og de siste årene har jeg bodd i Fredrikstad hvor jeg har tatt en master ved Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold, forklarer Durga.
Nepals første masterkandidat i performance
Utdanningsløpet hennes består forøvrig av et toårig mellomfag i dans fra Tribhuvan University Nepal, et årsdiplom i fysisk teater fra The Commedia School i Danmark og en BA i skuespill (2015 - 2018) fra Akademi for scenekunst. – Jeg er faktisk den første i Nepal med en mastergrad i samtidsteater. I hjemlandet mitt har vi ikke teaterutdanning på høyere akademisk nivå, og uttrykksformen er fortsatt ganske tradisjonell, eller mer fokusert på sosial bevissthet enn moderne eksperimentelle verk, forteller Durga.
Selv jobber hun innen et bredt spekter av teknikker: – Jeg identifiserer meg som en som jobber tverrfaglig. Min kunstneriske praksis er basert på Boals forumteater (De undertryktes teater) og sosialaktivistiske verk. For øyeblikket dreier det seg om bevegelse, samfunnsteater, historiefortelling, masker, performancekunst, dans, poesi, historieskriving og lesepraksis. I mastergradsprosjektet mitt fokuserte jeg spesielt på deltakende teater og hvordan kryssing av kulturer, grenser og sosiale ulikheter kan flettes inn i fortellende verk – en utvidelse av den tradisjonelle definisjonen av fortellerkunst.
Kulturelle tabuer
– I presentasjonen av ditt eget kunstneriske virke beskriver du en interesse for å jobbe med «fremmede, barn og marginaliserte grupper». Kan du utdype dette? – For meg kan det innebærer alt fra å skape uventede møtepunkter mellom publikum og kunstnere og/eller å utvikle deltakende teaterverk, til å jobbe med barn i et danse-/bevegelsesverksted om ”body shaming”, eller adressere tverrkulturell identitetsproblematikk gjennom undervisning. Når det gjelder marginaliserte grupper, jobber jeg med å lage kunstverk for og med sosialt ekskluderte grupper; utestengte kulturer og identiteter – som for eksempel dalitene, eller de såkalt kasteløse, som jeg selv representerer. I mitt arbeid stiller jeg meg stadig spørsmål ved hva som anses som «skittent» og «rent» i kulturen jeg tilhører, hvorfor det f.eks. eksisterer kastesystemer og diskriminering. Jeg er inspirert av den britiske antropologen Mary Douglas sin Purity and Danger fra 1966, en analyse av tabuer i ulike kulturer, hva som anses som urent eller farlig og hvorfor. Jeg er opptatt av å bringe skjulte historier frem i offentligheten: Historier som er ubehagelige, mørke og vanskelige å dele; historier om diskriminering på grunnlag av av kaste, rase, identitet og fysisk utseende. Hvordan og i hvilke former disse historiene finner stemmer i samtidsteater og performance-kunst er sentralt for meg.
Å belyse det ukjente
– Hva betyr denne hospitantplassen for deg? – Den blir mitt pilotprosjekt, en måte å holde seg i bevegelse på etter masterutdanningen. For meg er det betydningsfullt at ØIT har en internasjonal tilnærming og at dette er en internasjonal praksisplass. Kunstnerisk er hjemmet mitt her i Norge, men jeg må jobbe med tematikk fra Nepal. For eksempel konservative kulturelle normer, som kastesystemet. Som Dalit og kunstner tilhører jeg selv en marginalisert gruppe. Det tar mye energi fordi jeg vil være fri, en fri sjel og en fri kunstner, men det føles vanskelig å være vitne til så mange typer diskriminering hver dag, så jeg kan ikke overse det. Derfor vil du ofte finne sorg og samtidig mørke innslag av humor i min kunst. Det kan være tungt, men det er nødvendig å dele. Jeg er kunstner, ikke politiker. Kroppen min kan uttrykke mer enn ordene mine. Kunstnere kan ikke alene ta ansvar for å forandre verden, men vi kan løfte frem og lyssette det ukjente, vise det til verden. Det er det jeg ønsker å gjøre.

Durga Bishwokarma er ikke bare den første i Nepal med en master i samtidsteater, hun blir også tidenes første hospitant ved Østfold Internasjonale Teater. Foto: Ida Willassen