Forord

Å øve på livet

Scenekunstens mening og uforutsigbare effekt oppstår i møte med mellom mennesker. Uten dette møtet forblir det en tankeøvelse. Dialogen mellom publikum og kunstverk er, som alle andre former for omgang og samtaleform, noe som må holdes ved like. Man blir fort litt rusten.

Det er lenge siden jeg har stotret frem en samtale på spansk, og jeg ville vært veldig ukomfortabel med å kaste meg ut i det nå. Kan jeg slippe, så gjør jeg helst det.

De siste to årene har vi blitt flinke til å snakke om pandemi, vaksiner, restriksjoner og ulike tiltak for alpha, beta, delta og omikron. Vi har blitt drevne i å snakke om hvordan kultursektoren blir nedprioritert. Det er en viktig samtale, men det er snakk om rammene for kunsten og kulturens møter. En diskusjon om og ikke gjennom kunstverk.

Nå er det på tide å utvide samtalen og begynne å oppleve igjen. Jeg mener ikke her å avfeie pandemien vi fortsatt står i som noe utdatert, men la oss ta opp tråden fra samtalen vi førte før 2020 satte den på vent.

For når dialogen opphører skapes det også et skille. Den fjerde veggen blir reell, og den må rives før betongen stivner. For kunsten kan ikke skilles fra samfunnet og innbyggerne. Den er en del av selve samfunnsveven. Noe som gjør at vi klarer å finne sammen i store så vel som små saker.

Med vårens program fortsetter ØIT der vi slapp i fjor høst og plasserer teatret inn i ulike deler av samfunnet vi er en del av. For å sitere Building Conversation, en av vårens produksjoner:

Kunstrommet er et sted for å øve på livet. Her kan vi reflektere, tenke nytt og reformere i et fritt og eksperimentelt rom. [...] Et treningsområde ikke bare for profesjonelle kunstnere, men for alle som føler behov for å revurdere strukturene de lever innenfor.

Med dette vårprogrammet både inviteres og oppfordres du til å finne sammen med andre igjen, gjennom opplevelser og samhandling. Det gjør ikke noe om du er litt rusten!

Bienvenido serás!

Thomas Østgaard

teatersjef

Foto: Glenn Meling