Å tørre å sette ord på det som er vanskelig

Av Elin Grinaker

I oktober har Østfold Internasjonale Teater

urpremiere på Tvil, Hat og Ærlighet, hvor både tekst og regi er av Desirée Ulvestad-Grandahl.

Høsten 2020 kunne publikum oppleve en iscenesatt lesning av Desirées teatertekst i Østre Fredrikstad kirke. Nå i høst, nærmere bestemt den 16. oktober, er det urpremiere på stykket som blant annet handler om vennedynamikk og om hvor ærlige vi klarer å være mot hverandre i vennskap. Tiril Pharo, Monica Hjelle, Eline Opsahl og Marte Stolp spiller de fire venninnene vi møter i stykket.

– I Tvil, Hat og Ærlighet møter vi noen kvinner som treffes en gang i året for å minnes en som har gått ut av tiden. Denne venninnekvelden plasseres i oppsetningen i et kirkerom. Kan du fortelle om dette valget? – Ja, det kan jeg! I utgangspunktet var ikke forestillingen tiltenkt kirkerommet, men i utviklingen av forestillingen ble tro et sentralt tema. I tillegg var og er noen av de andre temaene i stykket, f.eks. homofili, litt vanskelige i kirkerommet, så det å legge teksten dit, gir både teksten og rommet en ny dimensjon. Etter at det valget ble tatt, og jeg skrev videre på manus, kunne jeg merke at det ble riktig. Høsten 2020 testet vi teksten i kirkerommet, og det fungerte så mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Den rammen som kirken gir kan både være en hverdagslighet og en trygghet, men også den som virkelig kan gjøre at problemene og temaene i stykket blir enda mer tydelige.

– Hvor kom ideen til teksten fra? – Ideen kom opprinnelig fra et helt annet manusoppdrag jeg skrev, om hekser. Mens jeg skrev om disse historiske heksene fikk jeg lyst til å linke det til nåtidsmennesker som man kan dra en parallell til. I starten var karakterene spisset mye mer, men så ble det forsinkelser oppsetningen, og da valgte jeg å trekke disse tre nåtidsdamene ut og gjøre et eget prosjekt over dem. Jeg laget noe som var rent historisk omkring heksene, som ble et eget stykke, og så skrev jeg videre på et eget prosjekt om disse tre kvinnene som vi møter i Tvil, hat og ærlighet. I utgangspunktet var det bare tre karakterer, med de temaene som de trekker inn fra sine liv. I prosessen kom det en fjerde kvinne til. Jeg hadde lyst til å skrive noe for voksne kvinner, for det er fortsatt en mangelvare. Jeg hadde også lyst til å ta tak i temaer fra hverdagen og venninnelogistikken og måten de snakker sammen på.

– Temaer i forestillingen er kirkens forhold til skeive, men også venners forhold til hverandre og hvordan de snakker sammen når det skjer noe så traumatisk som død i nærmeste vennekrets. Dette er krevende temaer, men du nærmer deg det også med en god porsjon humor. Hvorfor er denne balanseringen mellom det alvorlige og det komiske viktig for deg som dramatiker og regissør? – Det er nok tosidig. Jeg bruker mye humor privat, jeg syns det er viktig. Noen ganger er det ufrivillig humor, mens andre ganger er humor en viktig overlevelsesmekanisme for å bryte opp noe som er veldig trist eller vanskelig. Det gjør noe med en situasjon. Jeg skriver hverdagslige og realistiske situasjoner, og vi mennesker tyr jo ofte til humor – også ufrivillig – for å understreke personligheten vår eller for å bryte isen, eller for å komme oss videre. Stykket tar for seg tunge og vanskelige

tema, men de er også en del av hverdagen. Humoren gjør både noe for realismen og den gir rom for publikum å kunne hvile litt i, å se at ikke alt er svart. Det er deilig å kunne få le, om det så bare er en nervøs liten latter, så letter det på stemningen, også å le gjennom tårene. For slik er jo livet, også.

– Tittelen Tvil, Hat og ærlighet ligger til forveksling tett opp til «tro, håp og kjærlighet». Hvordan ble tittelen fordreid inn til denne noe mørkere varianten? – Først var arbeidstittelen Tro, håp og kjærlighet, men så tenkte jeg at det var for kjedelig. Jeg er veldig glad i ordspill, og det ligger jo noe i denne reglen, for det er jo dit vi skal i slutten av stykket. Så jeg spilte på de samme bokstavene og lydene. Slik dukket tittelen Tvil, hat og ærlighet opp, og den hadde en stund undertittelen «veier til tro, håp og ærlighet».

– Mange av produksjonene ved ØIT denne høstsesongen handler nettopp om hvordan vi forholder oss til andre og verden rundt oss. Hvordan tenker du at din tekst føyer seg inn her? – Veldig godt! I Tvil, hat og ærlighet er det ting som gjør at det kan være vanskelig å forholde seg til hverandre, fordi man kan være av ulik mening eller sitte inne med fordommer som gjør at det er vanskelig å takle hverandre. Og selv om vi er gode venner, så kan ulikheter i tro og tanker eller fordommer om legning eller hvordan man oppfører seg, ligge der og skurre.

– Hvorfor har du valgt scenekunsten som området der du vil uttrykke deg? – Det var jeg aldri i tvil om! Siden jeg var barn, har det vært musikk og teater. Som barn ville jeg bli popmusiker og filmstjerne, men da jeg ble eldre skjønte jeg jo at den veien var litt lang å gå! Jeg søkte i min ungdom to ganger på Teaterskolen, uten å forstå hvorfor jeg ikke kom inn. Men jeg skjønte jo hvorfor da jeg så de som kom inn, fordi de var jo kliss like! «Her kan jo ikke jeg gå!» Det er heldigvis litt forandret i dag. Uansett, jeg brettet opp armene og gikk til det selv med Pippi-innstillingen: «Dette har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!» Jeg begynte som sanger, og så kom regien og produksjonsarbeidet inn da jeg begynte å sette opp egne ting. Jeg har skrevet tekster til musikk, og litt etter litt kom det flere tekster til. Etter hvert som jeg har blitt eldre, er det regi- og dramatikerdelen i meg jeg liker å være i. Jeg har ikke samme driven som før til å stå på scenen og være synlig.

– Hva er det som drar i deg til denne kunstarten, sammenlignet med skjønnlitteratur eller billedkunst? – Scenekunsten er umiddelbar, det er kun der og da. Og jeg har vel alltid hatt et ønske å om å gjøre en forskjell med det, prøve å si noe. Før tenkte jeg mer på at jeg ville gi en koselig stund, hvor man kunne glemme drittverdenen der ute. Men med årene har det blitt viktig å gjøre en forskjell og sette ord på viktige ting. Å være noen som tør å sette ord på ting.