Vi er krigere

Isakstuen /Wiggen (NO)

Fredrikstad, 12. og 13.november kl. 19 Halden, 15. og 16.november kl. 19 Moss, 19. og 20.november kl. 19 Askim, 24.november kl. 19 Fredrikstad, 25. november kl. 19 Sarpsborg, 26. og 27.november kl. 19

Se oit.no for billetter og spillested

Mennesket slutter aldri å lengte etter trøst.

JEG er alene. Noe, eller noen, er tapt. Så kommer DE ANDRE, en kakofoni av stemmer, med en helt annen erfaringshorisont, som er både forstyrrende og forløsende. Dialogen er brutal og konfliktfylt, men også overraskende omsorgsfull. I Monica Isakstuens nye stykke Vi er krigere prøver ulike mennesker å møtes og forstå hverandre. Men dette er en krevende øvelse, ofte bærer de forsøksvise møtene mer preg av konfrontasjoner.

I anekdoter og dialoger forteller karakterene JEG og DE ANDRE om situasjoner hvor de kanskje har ønsket å få eller gi omsorg. DE ANDRE konfronterer JEG med ting hun har gjort og ikke gjort, samtidig som de prøver å forstå seg selv og hverandre. Noen ganger blir skillet mellom dem uklart: Er det de andre sier, egentlig JEG sine indre, kritiske stemmer? Vi er krigere handler om å skue utover sin egen navle, om ansvaret vi har for andre – og om at JEG og DE ANDRE kanskje likner, mer enn vi av og til ønsker å se.

Østfold Internasjonale Teater er stolte over å presentere denne urpremieren, som skjer i

Trine Wiggens regi. De fire skuespillerne Marte Magnusdotter Solem, Bhkie Male, Mona Huang Høivik og Vanja Marie Kern Vestenfor gir kropper til Isakstuens poetiske og rå tekst om sårheten i nære relasjoner. Den sjuende episoden jeg tenker på er slik: At han sitter der med blå og gul og rød og rosa sånn … plastelina. De sterke fargene! Man får lyst til å stappe alt sammen i munnen. Han sier: Nå skal jeg lage deg, mamma. Jeg sier: ikke spis! Det er giftig. Han sier han skal lage meg. Er det ikke morsommere å lage katten, sier jeg. Munnen hans blir til en tynn strek når han konsentrerer seg på den måten. Mamma, nå kan du komme og se. Mamma, den er ferdig! Jeg må på do, sier jeg. Du må se! sier han. Vent litt, sier jeg. Men det er jo DEG, mamma, sier han. Jeg har laget DEG. Jeg skal bare hente en vask, sier jeg. Da jeg kommer tilbake, har han ryddet opp. Mødrene husker. Kroppen husker – at han skrek, at jeg skrek, at han var våken, og jeg. Hvor utmattet og omsorgsgivende er det forsvarlig å være? Jeg husker ansiktet hans. Vått. Og håret som klistret seg til hodet, og klærne. Våte de også. Alltid så søkkende våt. De små støvlene, fulle av vann. Regndråper eller tårer, jeg vet virkelig ikke.

Medvirkende

Tekst: Monica Isakstuen Regi: Trine Wiggen Scenografi: Ingrid Tønder Kostymer: Ane Aasheim Dramaturg: Elin Grinaker Musiker: Jonas Bjerketvedt JEG: Marte Solem DE ANDRE: Bhkie Male, Mona Huang Høivik og Vanja Maria Kven Vestenfor Produsent: Anette H. Tømmerholen Inspisient: Pia Gullichsen Lystekniker: Rui Almeida Tekniker: Knut Ole Ringstad Syerske: Marianne Kjølstad

Teksten er utviklet med støtte fra Norsk Kulturfond, Fritt Ord, Bergesenstiftelsen og Dramatikkens hus