Følelser i luften

Følelser i luften

MK 2, linjefagdagene, 2023.

Forvirrelse Av Thomas Ord som danser og henger fast i luften, men ingen av dem gir en klarhet i min forvirring. Følelse av å gå meg vill, mens jeg prøver å finne en vei ut.

En fyrstikk var min eneste følgesvenn, med sin flamme som en lysende trå, som førte meg gjennom mørket og skyggene, men også lukten av en skarp, giftig svovel.

Med min fyrstikk som mitt eneste lys, og svovel lukten som min eneste sti.

Flammen ble ble mindre og mindre og til slutt ble alt mørkt.

Innerst i mørket lyser det opp et speil, et speil dekket av tåke og sollys.

Jeg trekker meg mot det og ser inn. Bak meg var det enda et speil og refleksjonen multiplisererte seg som om det var en evig kjede. Hver refleksjon av meg er en kopi av den forrige, men likevel føles det ut som om jeg ser på noe forkjellig.

Det griper tak i meg, og jeg prøver å forstå hva som skjer, men det virker som om minnet lider. Jeg ser meg selv fra alle vinkler og prøver å finne min identitet.

En person dukker opp i refleksjonen -Hvor er bibloteket?

-Diskoteket?

-Bibloteket!

- Hæ?

Et sandkast treffer meg i øyet.

FRI Av Lilja Cejka Risnes

Øynene er blanke og knallblå.

Vippene er lange og sorte, øyenbrynene mørkebrune.

Håret henger langt langs skuldrene, i mange krøller.

Bildet henger på veggen i en mørk stue.

Det gullbelagte bildet viser en familie.

Familien står tett sammen, med mørke klær og falske smil.

En person står og stirrer på det.

Alle timene alene, innestengt på rommet.

Kroppen føles tung, og hjertet banker.

Den tette luften i rommet gjør meg kvalm.

Jeg kjenner varmen fra solen gjennom vinduet.

Jeg snur meg, går nedover gangen og plutselig er jeg utenfor.

Beina føles lettere, vinden rundt meg blir sterkere, tar tak i håret.

Magen kribler, og jeg føler meg vektløs, som en fugl i vinden.

Usikkerhet Av Iben-Sophie Sørlie Eggen

Jeg føler meg fanget i et blikk, et blikk som aldri slipper taket.

Jeg ser alle øynene som stirrer, alle øynene som snakker.

Jeg hører alle stemmene som hvisker, alle stemmene som ler.

Jeg hører alle ordene de sier, alle ordene som skader.

Jeg vil løpe vekk fra alt dette, jeg vil gjemme meg.

Men uansett hvor jeg går, så fanger blikket meg.

Jeg blir mindre og mindre for hvert skritt jeg tar.

Hjertet banker fort og klumpen i halsen blir større og større.

Men så kjenner jeg et nytt blikk, et blikk ulikt fra alle de andre.

Det varmer, jeg føler meg trygg.

Jeg løfter opp hodet. Alt det ubehagelige blir borte.

Den tunge vekten fra skuldrene forsvinner.

Jeg føler meg fri, lettet. ..... jeg føler meg sikker.

Stress Av: Sofia Barton

Du liker å omfavne meg når jeg minst venter det. Du liker å legge deg over meg som et teppe, slik at jeg nesten ikke får puste. Nesten så jeg må telle til tre for å kunne roe meg ned.

Du liker å se tankene mine svirre, og det ser som en storm som aldri tar slutt. Tenker du at det gjør meg til mer?

Jeg ser i speilet. Jeg ser en jente med høye skuldre, slappe øyne, slapp kropp, men hun er anspent likevel. Det ser ut som om hun ikke har stelt seg på flere uker. Hun ser nesten døende ut, men fortsatt levende og våken. Jeg ser i speile, og jenta som stirrer tilbake, er meg. For det er dette som skjer med meg hver gang du omfavner meg. Liker du å se meg slik?

INGENTING Av Emil Falck-Løvås

En mann, en mann uten karakter, motivasjon, vilje eller sjel. Han er desperat på noe han ikke vil ha. Han vet han må ha det, men han vet ikke hva det er. Han må oppleve noe han ikke har opplevd. Han må føle det, han vet det, men ikke hvorfor. Hva må jeg gjøre.

Er mord det som må til? En kropp falt for mitt svar. Er det svaret? I blodpytten ser han en tom figur. Et tomt blikk. En mann uten motivasjon.

Første tur i parken siden barn. En benk. En brun trebenk med en sort, overpyntet, stålramme. Er den tom?

Er dette svaret?

Kjærlighet Av Eva India Lund De klamme svette fingertuppene dine, som setter spor i min hånd.

Tommelen din som stryker varsomt over min.

Det er en følelse så sterk, en flamme som aldri vil dø.

Noen ganger så tenker jeg på hvor mye jeg elsker deg. Jeg kjenner de havsalt tårer som renner langs mitt kinn.

Jeg ser inn i snapkameraet på mobilen.

Pupillene så store som bowlingkuler. Smilerynkene merker kinnet mitt som en rennene elv.

Det lukter han.

Det lukter betryggende.

En trygg lukt.

-jeg må dra.

Jeg merker en ensom følelse tar over.

-ikke dra, jeg vil bare ha deg her, for alltid.

Nygjerrig Av Ella .J Kapsberger Musen piler bortover, den er rask og smetter inn i et hull. Jeg løper etter den og sklir på det glatte gulvet. Jeg ser i hullet, men musen er ikke der. Det er mørkt og langt inn. Jeg stikker hånda i det usle hullet, men det er uendelig langt. Jeg løper til neste rom for å se om det er flere hull. Det er det.

Jeg ser i det ene hullet akkurat på høyden slik at jeg slipper å bøye meg. Det er pappas kontor, der jeg aldri får dra, der det alltid stinker lukten av varm kaffe, der jeg alltid lurer på hva pappa driver med. Jeg ser i neste hull bare noen få centimeter unna. I hullet er det to små barn i skogen, de leter etter noe, men jeg vet ikke hva. Det er varmt og sommerlig og lukter som tørket jord. Jeg setter meg på huk for å se på hullet nærmest bakken, ut kommer musen jeg løpte etter tidligere. Den er like forundret som meg, med store brune øyne. Hvorfor går du ikke til pappas kontor, spør den. Jeg vet ikke, svarer jeg, men jeg vet innerst inne at jeg ikke får lov til å dra dit. Musen fortsetter ned trappa og mot pappas kontor. Jeg følger ikke etter, tanken absorberer meg ikke.

Jeg ser på det siste hullet. Ut av det siste hullet faller en grå livløs klump.

Den blir større og flat, Den tetter alle hullene og stivner. Nå er det ikke lenger hull i rommet. Nå er det bare et rom.

Latskap Av Teodor

Døde planter ombringer meg Men jeg gidder ikke å vanne dem.

Jeg tar på de brune visne bladene Og de smuldrer i fingrene mine Andre lider som resultat av min latskap

Bildet er av meg og farmor Jeg var ikke gamle karen, knapt to år.

Bilde er rammet inn i hvitt Og klærne til Farmor er svarte

Farmor smilte aldri på bilder Så det gjorde heller ikke jeg

Omsorg

Av Ida Marie Milnes-Hovde

Ryggen som før var krum, reiste seg sakte.

- Tror du virkelig du kan hjelpe meg? Det er det dummeste jeg har hørt.

Ryggen krummer seg igjen, han bøyer hodet.

Jeg snur meg, får gåsehud, blir nummen i hele kroppen.

Skoesken er full.

Jeg tar ut et bilde. Det får meg til å smile.

Plenen bak han var grønn, de gule og oransje påskeliljene glitret i solen.

Den ble gjenspeilt i et mørkt vindu.

Der sto han, høy, oppreist og lykkelig.

Han smilte.

Jeg blir rørt.

Han fant alltid på noe.

Jeg la fra meg bilde, bøyer meg ned til han, løfter ansiktet opp.

Tørker vekk tåren, Den er våt og kald.

Tenk så nydelig han er, Hvordan kan noe så vakkert gråte så mye?

Tårer som gull.

Engstelig AV: Leona Hay Borch

Kjære livet Kan vi starte med blanke ark uten hjertebank Du stirrer ut og jeg kjenner klumpen vokse Svetten drypper ned på det blanke arket jeg har lengtet så lenge etter Spiser seg oppover halsen og tar kvelertak på meg og med et enkelt vindkast kan jeg kjenne lettelsen av at solstrålene inntreffer den gyllene huden min Bølgene skyller av de stramme skuldrene mine og jeg får følelsen av nytt sengetøy

HÅP

Av Anna Slåttli Brandvol Rommet er mørkt og gardina er trukket for. Det

er hardt å ligge på stuegulvet.

Æsj, det er så støvete under sofaen. Skulle ha vasket der i ukesvis. Kroppen kjennes som et tomt skall, ingenting å hente. Øynene mine glir sakte igjen, hjertet slår langsommere og langsommere.

Det banker på vinduet. Ååå, jeg orker det ikke ...

Det banker på igjen.

Jeg kryper bortover gulvet, orker nesten ikke bevege en muskel. Jeg når frem til vinduet, reiser meg på kne, trekker gardina til siden.

Sollyset treffer meg i ansiktet.

-Hei, skjer´a?

-Hei? -Kom igjen a! Dette klarer du. Du er flink!

Det smilende ansiktet er rett overfor mitt.

Kinnene er røde og øynene vidåpne. Blikket er imøtekommende og snilt.

Det står to hestehov på bakken i solskinnet.

Uro av Telma

Uro i verden i landet i sjela Uro i hjemmet når pappa skal på jobb når mamma skal på by’n Uro i taket på rommet mitt skjell og steiner vi fant på stranda En annen tid de glitrer når de snurrer rundt gir meg ro - Jeg og pappa bare diskuterer litt - Ok Det fineste skjellet, det lille blå Er ødelagt Jeg tråkket på det

Apati Av Kristian Tennøy Heide Apati

Apati er en høy, slank og blek mann uten noe særlig muskler. For han er verden grå. Som en Charlie Chaplin film, men uten humor. Han fryser, som en statue. «Jeg bryr meg ikke» sier han til seg selv.

Han subber nedover en asfaltert gate. Rundt han leker barn, og skrikene og latteren deres fyller alt tomrom. Det faser han ikke en gang. Lenger ned i gata går en gutt febrilsk fram og tilbake, han ser nesten gal ut. Han mumler til seg selv «Denne solen er så varm, det føles så godt!» Og «Jeg må gjøre noe, jeg kaster bort tid ved å bare stå her!»

Når han passerer gutten skyter gutten ut: -Hei! Hvordan går det?

-Det går helt OK. Hva med deg?

Det går bra, men jeg er veldig stressa!

Ok, jeg bryr meg ikke.

Går det bra? Har du ingen følelser?

Nei, det har jeg ikke.

Hvordan overlever du? Øynene er ubrukelige om hjernen er blind.

Jeg har aldri tenkt på det sånn før Han står der litt forbauset i et øyeblikk, man kunne se et snev av et følelse i et millisekund før det plutselig forsvinner. Han innser at å føle dårlige følelser som sorg, er fortsatt bedre enn ingenting. Han fortsetter nedover gata, men nå med et nytt perspektiv.

Sjalusi Av Lucas Bøttger Huslænd Jeg har så lyst, men kan ikke få. Hvorfor får de alt på et sølvfat, mens jeg må plukke opp restene. Det er ikke rettferdig, jeg burde være på toppen, det burde vært meg. De har ikke gjort noe for å være der de er, jeg fortjener å bli behandlet som de gjør, men her står jeg nederst på rangstigen, jobber åtte timer hver dag til ingen nytte.

-Halla, sier Lucas.

Sjalusi går krumbøyd bort, med et spydig blikk.

-Fin jakke, sier Sjalusi til Lucas. når han går -Den er mye finere enn min.

Jeg lukter mat, men ikke hvilken som helst lukt, det lukter lasagne. Det minner meg om da mamma lagde lasagne for meg og familien hver fredag og jeg og søsteren min spilte Mario.

Vi har vært venner siden for alltid, men jeg er ubrukelig i forhold, han har livet på stell, vi snakker mange venner, ser ikke ut som en tørket svamp, fine klær og har dame. Hva har jeg? Ingenting, ingenting som er verdt noe, han er så mye bedre enn meg, skulle ønske jeg var han. Han kjører meg til skolen hver dag i porchen sin, vet det er bare fordi han synes synd på meg, siden jeg ikke har noen andre venner enn han. Hei, sier jeg, mens jeg justerer sete for å få mer plass. Han svarer med et vennlig -halla, smilende og energisk.

Aldri skjønt hvor han har det fra, vi vokste opp helt likt.

Glede

Av Andrea Kalelic

Jeg våkner opp på en sommerdag.

Solen har kommet frem allerede.

Dynetrekket lukter friskt, helt nyvasket.

Jeg åpner vinduet for å få ekstra luft i rommet, det lukter enda friskere.

Hva skal jeg gjøre i dag? Tenker jeg Alt er mulig, alt er lett Gresset stikker gjennom håndkle, jeg kjenner det i ryggen.

Sanden fra lengre ned blåser meg i ansiktet.

Lyder av barn som leker i vannet, lukten av ekstra grillet pølser treffer meg, det frister.

Solen stikker, men ikke på en dårlig måte, jeg liker det.

ensomhet av amalie

Lukten av støv og sitrus. Smaken av honningmelon og salt. Kalde hender, tør munn. Popmusikk over høyttalerne. Øynene som møter meg i speilet er grå, slitne, tusen år gamle og trette. Utvannet suppe og skittent badevann, møllspiste trøyer og sølepytter.

På bakken kravler en marihøne. Den er rød, ikke større enn et fyrstikkhode. Den piler over gulvflisene, rødt på hvitt.

Bildet i lommeboka er krøllete. Jeg bretter det ut, stryker over rynkene. Seks år gamle meg står til venstre, jeg har på meg en lilla ullkjole og matchende hårbånd. Hånden min er strukket ut mot kameraet, alle fingrene er spredt. Jeg smiler lurt. Broren min står til høyre. Han har på seg en rutete skjorte og mørke bukser. Broren min gliser med to skeive fortenner og øynene lukket. Mamma og pappa står bak oss.

Mamma holder på magen sin, hun er høygravid, hun har pannelugg og rutete kjole. Pappa holder rundt mamma, han går i genser, han er skalla og har firkanta briller. Vi står i gresset alle fire.

Havet bak oss er grått. Flytende metall, en nydelig salt uendelighet.

To jentestemmer bak forhenget. Hvisking, latter, skravling, mumling.

Marihønen har stoppet å bevege seg. Den står stille, ligger livløs mellom to gulvfliser, er et rødt knappenålshode på hvitt gulv. Hvit snø.

Hviskingen bak forhenget blir høyere, latteren øker i volum.

Jeg kommer på hvorfor jeg er her. Jeg pluker forsiktig opp marihørnene. Jeg skyver forhenget til side og blir med jentene.

Skam Av Sophia

skrive en tekst om følelser? nei, det kan jeg ikke det er for flaut fordi det ikke blir bra hva hvis de hater det, hva skjer da? jeg er så dum, jeg kan ikke snakke norsk of jeg synes jeg ser ut som en torsk nei sier jeg det er ikke sant det er de andre som er dumme, for det var mitt mot jeg fant.

Skyld Av Andrine

Buret er umulig å komme seg ut av. Det er en åpning på toppen, men jeg blir holdt nede av tyngden til kjettingen som tviholder på armene mine. Jeg drar og drar, og prøver å presse henda ut av metallet. Jeg innser ikke at det gjør vondt før jeg ser ned på dem. Varmt blod renner sakte ned henda og drypper langsomt ned på bakken. Pulsen øker, og jeg begynner å hive etter pusten.

Før jeg vet ord av det er jeg dekket av tykk, rennende, rød væske. Alt jeg ser er rødt, det trenger seg inn i øynene og munnen min. Jeg får ikke puste.

En svak stemme danner et ekko som skjærer gjennom buret.

- Det er ikke din feil.

Jeg ser opp der stemmen kom fra og ser min egen hånd som strekker seg ut til meg, den er ikke rød lenger.

- Se deg rundt. Den eneste du har ødelagt for, er deg selv.

Lykke. av Leah Isadora Behn Jeg ser på det gamle bildet av meg og pappa.

Pappa og meg, smilende og glade.

Et gammelt bilde som nå henger på rommet mitt, festet av lærertyggis jeg var så lykkelig.

Jeg hater å føle kun iblant.

Det hadde vært fint om lykken var noe mer relevant, Som glede eller sinne-mas.

Men ingen vet hvor den er.

Den er en overaskelse som stråler opp,

Men like etter er den overstått; Av gledens-topp.

Jeg smiler til meg selv.

Ser meg i speilet, tar en farvel.

I det blikket mitt vandrer bort, Står jeg der i grått og sort.

Alle sier jeg må fortsette.

Smil! Ha det gøy! Du er så ung!

Men ulykkeligheten stiger opp,

og her står jeg som en kald kaffekopp Stille og rolig, med lykkesmykket i hånden.

Ingen overraskelser, ingen som stiller opp.

Jeg vil bare dra tilbake til det gamle.

Bildet er et bevis på minner.

Et minne jeg kan holde fast på, uansett hva.

Der ligger det, rett foran meg. Smilende og glad.

Beviset på min lykke.

Traumer Av Oda Kvistad Jeg løfter t-skjorta mi for å kneppe igjen boksa. Arret på magen min overasker meg alltid. Jeg burde nesten være vant til det nå, men i dag er det liksom rødere. Jeg senker de svette hendene mine ned mot arret. 1 cm unna og arret brenner, hendene rister. Jeg skjærer neglene inn i magen.

Det gjør ikke vondt. Smerten under huden må ut. River løs huden og føler innvollene renne ut.

Det banker på døra. - Passer buska? spør mamma.

På kjøkkenet henger familie portrettet. Et lykkelig øyeblikk fanget i tid. Et lite barn sitter i armene på sin mor. Begge med store glis nesten uten tegn på fremtidig erosjon. Fargene på bilde er feil, tror jeg? For hvor mer jeg ser på det, hvor mindre kjenner jeg det igjen. Det er grotesk.

Frykten i øynene dine skriker mot meg. Som et siste forsøk på å slå tilbake. Skyggen min som griper om de ytterste kantene på håret ditt. Øynene dine som leter febrilsk etter gjenkjennelse.

Jeg er ikke gjenkjennelig.

Du har aldri sett noe så felt, så deformert som meg.

Med ett skjenner jeg pulsen din sakne i takt med min.

Når jeg tenker på det, er vi ganske like

Det henger en skikkelse i enden av et smug. Dens ytre er dekket av kjøtt aktig olje som henger, drypper. Lukten av størknet blod og falsk barndom oser fra skrotten. Odøren kryper over brosteinene, smyger seg inn i nesa og fortærer all logikk.

Som et tusen år gammelt tre står jeg plantet i bakken.

Jeg liker deg ikke, sier jeg Den tar hånda mi, og vi vandrer sammen.

Forelskelse Av Julia B.N. Knudstad

Bildet henger på veggen. Det er et bilde av familien. Bildet er rammet inn. Rammen er gullfarget og har et mønster av blader som omkranser rammen.

Foran meg, en mørk skikkelse.

Jeg ser deg. Lukten av nyklippet gress. Sval duft av kanelsnurrer.

Gult lys danser inni kroppen min. Fosser gjennom aorta, setter molekyl i flammer.

Hjertet slår, raskt.

Men du er sint. Rasende øyne, iskaldt blikk.

Du ser ikke det jeg føler.

Du føler ikke det jeg gjør.

skuffelse Av Alma Wiik

En fugl som flyr høyt Faller plutselig ned på bakken og vingene blir knekt Det som en gang var lys og varme Og synet av den store horisonten Er nå mørkt og kaldt Men selv om alt er tapt Og du ikke lenger ser horisonten Så finnes den alltid Og det finnes en dag hvor solen vil skinne Og du vil finne styrken til å reise deg og fly igjen Høyere enn noensinne

Lettelse Av Linde S. Kjensli

På krakken, under knaggene til venstre, ligger det et smykke.

Det er laget av mange små plastperler holdt sammen av en elastisk strikk. Perlene er gule, blå, rosa og noen av dem er formet som små blomster. Liljer, fioler roser.

Sånn er de, på rekker. Rekker på rekker som i en eng.

Liljer, fioler, roser, liljer, fioler, roser, liljer, fioler, roser så langt øye kan se. Det dufter. Duften av blomster og pollen og gress.

Det er nesten så jeg kan kjenne det. Stenene som skjærer inn i skosålen, den kalde fjellluften som biter i kinnene. Sekken som føles tyngre enn den gjorde da vi begynte å gå.

Den trekker meg ned, holder meg tilbake. Gjør det vanskelig å nå toppen. Jeg stopper og åpner sekken. To brødskiver og et grønt eple.

Det lukter nype te og epleterte. Farmor står inne på kjøkkenet med to glass i hendene.

- Bli med ut du, så tar vi oss et glass saft i solen.

TRETTHET Av Linus Mikkelsen

Sitter i timen, lærerens stemme ringer i klasserommet, hun er alt for energisk, sier at klassen skal jobbe i stilhet, men hun fortsetter å bable selv. Øynene begynner å slukne, har så lite energi, men den irriterende, energiske stemmen ringer i hodet.

Jeg oppfatter stemmen som roping iforhold til roen til roen jeg vil ha. Sånn fortsetter det uten stopp, tiden går nesten baklengs

Mot Av: Pauline Slåttli Brandvol

Øynene er sorte, ansiktet blekt, kroppen høy og tynn og det krusete håret blåser til alle kanter. Den sorte hettegenseren og de baggy jeansa blafrer i vinden.

Han vil hoppe.

Han hører en lyd bak seg.

- Jeg er også her.

Den høye og tynne skikkelsen stirrer på ham.

- Mot er både knasende og mykt, sier han.

Den andre personen går forbi den første, står på kanten av stupetårnet og kikker ned i det dype havet.

Han kjenner en syrlig og skarp lukt, som får hodet til å spinne. Han er urolig og usikker.

Havet er mørkt. Det bruser av skum langs berget.

Han snur seg og går tilbake, der er han trygg.

Han stiller seg på kanten, lener seg fremover. Han hopper.

Tekster, bilder og layout 2MK elever ved Oslo by Steinerskole, 2023.