20
|
on s dag
23 . j un i
2 02 1
|
AaFK 2021
Likevel er AaFK-skuta – altså A-laget – fortsatt på full fart ned i dypet.
Per Rich Hunstad KOMMENTAR
Nå er det på tide at trenere og spillere våkner opp Fotball-tabeller og statistikker kan leses på mange måter. Og Lars Arne Nilsen kan gjerne kalle OBOS-ligaen for en kokosliga, men fakta er at hans lag er nærmere nedrykk enn direkte opprykk når det er spilt seks serierunder. Nå ønsker jeg på ingen måte å slå rundt meg med stor-slegga, det er lenge til sesongslutt, men det må være lov å lure på hvorfor AaFK sliter med å score mål, med å unngå baklengsmål og med å vinne fotballkamper. Ser vi bort fra forrige hjemmekamp, mot Fredrikstad, har det også vært lite fres og sprut over spillet. Spesielt foran begge mål. Det holder ikke hvis det skal bli tabell-topp, det holder heller ikke hvis supporterne skal la seg begeistre. Hva er galt? Statistikk og fakta fra de siste 36 seriekampene er rett og slett makaber lesning, hele 2020-sesongen og så langt i 2021 har vært en reise i motgang og tristhet. En hovedtrener og assistent-trener er sparket ut, mens en ny hovedtrener og assistent-trener har kommet inn. Keepertrener er den samme, mens trenerteamet nå teller fem personer. Flere nye spillere er hentet inn, mens det stort sett er den samme gjengen i «kulissene». En grundig evaluering av 2020-sesongen er gjort, og en ny og ambisiøs sportsplan er presentert og godkjent av klubbens medlemmer. Likevel er AaFKskuta – altså A-laget – fortsatt på full fart ned i dypet. Grepene som er gjort har så langt hatt null og niks innvirkning av positiv karakter. Det er direkte skremmende. La meg først som sist nevne at denne kommentar er skrevet før tirsdagens hjemmekamp mot Stjørdals-Blink. Resultatet derfra kan forandre noe, men uansett vil ikke inntrykket fra de første seks seriekamper bli annerledes. Tørre fakta. – Fotballen er enkel, sa Lars Arne Nilsen da han kom i fjor høst. Han har ledet AaFK i 21 obligatoriske kamper etter at han overtok som hovedtrener for Lars Bohinen. 16 av kampene har endt med tap, to uavgjort, mens tre kamper er vunnet. Det er en grusom svak statistikk. Seks av 21 kamper er spilt i 2021, tre tap, en uavgjort og to er
vunnet. Målforskjell er 7-11. Som betyr et gjennomsnitt på 1,17 scoringer og 1,83 baklengsmål per kamp. På 15 kamper høsten 2020 viser målforskjellen 9-39, som gir et gjennomsnitt på 0,6 scoringer og 2,6 baklengsmål per kamp. Virkelighetens ubønnhørlige realitet under ledelse av Lars Arne Nilsen kan sikkert tolkes på ulikt vis, men fasiten er det likevel ingen tvil om. Hva som skjer hvis den svake trenden fortsetter er vanskelig å spå. Men ledelse og styrefolket bør nok krysse alt de har av fingrer og tær for at de kommende kamper blir vunnet. Ellers kan det bli hektisk og krevende for alle, da må noe gjøres. Som lukter ubehagelig. Dagens AaFK overlever ikke på at det en gang inn i fremtiden skal bli bedre tider, det vil være en visjon i håp på falske premisser. Relativitetsteorien. Fysikeren og nobelprisvinneren Albert Einstein (1879 - 1955) sa en gang at definisjonen på galskap er: «Å fortsette å gjøre det samme, og forvente et annet resultat». Ingen sammenligning for øvrig, men kanskje kan det være greit å ta med seg disse bevingede ord i en slags overført betydning for AaFK sitt trenerteam. Ingen kan protestere på at AaFK har hatt ballen mye i de kampene som er spilt. Kanskje vært spillemessig best, men samtidig er det også klart at AaFK ikke har hatt nødvendig dyktighet og fandenivoldskhet foran begge mål. Så hva må eller vil trener Nilsen & co gjøre for at det skal endre seg? Scoringer og baklengsmål har en tendens til å avgjøre kamper, ikke sant. Hvordan bli mere effektiv, og hvordan bli tøffere i eget felt? Jeg har mine tanker om hva som bør gjøres, men jeg har ikke noe konkret svar. Men at det må trenes mere og bedre er ikke noe dårlig forslag, å skape målsjanser og utnytte disse kommer ikke av seg selv. Det gjør heller ikke godt forsvarsarbeid. Og skulle ikke trening gi god effekt er det ikke så vanskelig å tenke at forsterkninger må inn. Offensivt og defensivt. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg likte mye av
Noe må skje, men hva vil trenerteamet gjøre? Statistikken er lite hyggelig lesning for (fra venstre) hovedtrener Lars Arne Nilsen, keepertrener Frank Mathiesen og ass.trener Roger Naustan. (foto: Srdan Mudrinic, AaFK).
det jeg så i hjemmekampen mot Fredrikstad. Årsbeste, skrev jeg i forrige ukes kommentar, og det var det. Likevel ble det ikke seier, kampen endte 2-2. I en kamp hvor AaFK i hvert fall burde scoret flere mål, og hvor ett av baklengsmålene kom etter kontring og mangel på press like utenfor 16-meteren. Derfor hadde jeg også skrevet at det var bra, men ikke bra nok. Mot Sogndal ble det derimot ikke skapt en eneste klar målsjanse, derfor null AaFK-mål. – Vi stanga utenfor 16-meteren, sa Lars Arne Nilsen i et intervju på Eurosport Norge etter kampen. Til Sunnmørsposten sa han at tapet hadde vært verre om de hadde blitt utspilt. Ja, jeg forstår hva han sier, men hva han vil frem til er jeg ikke sikker på. At lagets midtbane- og angrepsspillere var direkte svake
i avslutningsfasen sa han ingenting om. Jeg telte seks middelmådige skuddforsøk fra distanse, det var det hele. Han sa heller ikke noe om at hans lag gikk rett i forsvars-fella til Sogndal, som fra kampstart la seg kompakt og tett på egen banehalvdel når AaFK startet sine angrep. Høyt press var utelukket for Sogndal, de lå tålmodig og etablert i eget forsvarsfelt. Hvorfor AaFK ikke gjorde et eneste forsøk på hurtig kontring er et godt spørsmål. Men det gjorde de ikke. Så ikke trenerteamet at det var den beste muligheten for scoring? Tafatt motstand. Begge baklengsmålene mot Sogndal kom etter frispark fra kant, og da var vi vitne til sløvt defensivt arbeid, og hvor AaFK-spillerne glemte hvor viktig det er å være først på ballen.
Da Mansor Queye headet inn 0-1 var David Fällmann, Quint Jansen og resten av AaFK-forsvaret oppmerksom på innlegget, men likevel var det Queye som traff ballen med en perfekt heading. Hvorfor var det ingen som greidde å ta han ut av duellen, hvorfor var han først på ballen, til og med mellom to AaFK-ere? Som hadde blikket både mot ball og motstander. Også ved 2-0 så vi det samme, Per Egil Flo flikket inn ballen midt i en klynge av AaFKspillere. Hvor var fokus fra AaFKforsvaret? Men ok, det som har skjedd har skjedd. Nå er det viktig å se fremover, men hva vil vi få levert fra trenere og spillere i de kommende kamper? Blir det scoringer, trepoengere og ro i leiren? Eller fortsetter det som det har vært? Og hva da?
