Grønlandshunden på Nord-Grønland – sommerliv

TEKST Johanne Sundby

Det bor 17 000 eller færre Grønlandshunder på Grønland, bare nord for polarsirkelen. Hundene er rene grønlandshunder; det er ikke lov med andre hundetyper her. Og de trenger ikke registreres. Dette er arbeidsbikkjer. Jeg har besøkt mange steder på Grønland I en del år, bade øst og vest, og især nord. F eks. Sisimiut, Illulissat, Uummiiaq, Tasiilaq, Ukkusissat, Queqertarsuaq and the far north in Sirapaluk, and Qananq (Thule),o og møtt fangere, politimenn, erfarne grønlandskjennere og folk flest. Og jeg har sett veldig mange hunder.

Hovedhensikten med hundeholdet er selvsagt fangst. Fordi Grønlandsisen smelter og havisen trekker seg nordover og smelter, har behovet for hunder til fangst gått ned. Det sies at en del av de som hadde dårligst hundehold har gitt seg, og at kvaliteten på hundeholdet er på vei opp: økt bevissthet, økt påtrykk fra myndighetene og økt turisme er noen av pådriverne. Gode hunder er gode hunder, og da må man ta vare på dem. De fleste vil ha fler hanhunder enn tisper for å unngå for mye villavl. Sommeren er kort og heltisk, høsten lang og mørk, vinteren kald. Hundene spiser mest det man kan fiske eller jakte på: sel, hvalross, isbjørn, masse typer fisk. Det bor bare 56 tusen folk på Grønland, og desom bor lengst nord, lever av det samme

ARCTISK TRANSPORT Det er få veier på Grønland. Her er det sjøreiser (kajakk og motorbåt), flyreiser og reiser på isen (hundespann, skuter) som gjelder. Fremdeles er det kjempemange hunder over alt I landsbyene. Der vi har vært, kan valper løpe løs til de er seks måneder, og mange av dem er svært nysgjerrige og sosiale. Mødrene deres står på kjetting, og utrolig nok så jeg ingen valpekull uten hundehus I år (det er påkrevet fra myndighetene). Jeg så til og med mange hundehus med et klede foran åpningen. Ikke alle hunder liker å bo i dem da. Mange av hanhundene står også på kjetting, eller de er satt ut på en av øyene rundt omkring (joda, de får mat, vann finner de selv). Nesten alle står to og to, på ganske lange kjettinger. Innimellom er det mye skrot, mange sommerlagrede sleder, og ingen plukker hundemøkk. Jeg har denne sommeren bare sett en veldig mager hund, det var en løs tispe. Hunder som kommer seg løs forsøker man å fange,

men de risikerer å bli skutt. Hunder som biter folk blir også skutt. Jeg har sett utrolig mange runde og glade valper som kommer mot oss med stor glede. Og jeg har sett alt fra digre sluggere av noen hanhunder til små nette tisper som kunne forveksles med siberians.

Ingen trener hundene om sommeren. De virker ganske søvnige, og løfter ikke på øret en gang når vi går forbi. Ikke finnes det noe arealer å trene dem på heller. Men i nord bor de i landsbyene, nær hus og barn og sjø, og man snubler nesten over dem. Det er faktisk svært få ulykker (men når det skjer, f eks om et barn snubler opp i en tispe med små valper) kan det bli skader. Jeg syntes ikke hundene virket kranglete seg imellom heller. Tidligere har jeg hørt mange historier om hvor dårlig det har vært. Nå synes jeg at det er mange flotte, lubne, glade og velbyggede hunder å se. Det gjør meg glad.

HELSE For noen år siden var det et alvorlig parvoutbrudd som tok knekken på mange unghunder. Nå har myndighetene bestemt at alle grønlandske hunder skal vaksineres mor parvo og rabies og hepatitt og valpesyke, og alle skal mikrochipes. Siden det er få veterinærer, utføres arbeidet av andre. Oppslutningen er god, og det er et gratis og obligatorisk opplegg, men usikkert hvor god dekningen egentlig er lengst ute i ytterkantene. Hundene på Grønland lever kanskje ikke så lenge som hunder kan leve, men de har fått mer varierte oppgaver: løp og turistkjøring er kommet med i repertoaret. Jeg har snakket med en lege som jobbet i Nord Grønland lenge, han sa at han måtte være veterinær; trekke tenner og sy flenger, avlive og spjelke, selv om en skadet hund ofte ble avlivet. Veterinærer er det få av. Kostholdet er bra, og de hundene jeg har sett om sommeren er slett ikke magre. Det er plakater om hundelover og hundevelferd flere steder. Jeg ser flere hundehus i år enn før om årene, selv om de ikke er isolerte. I nord var hundene stort sett bundet i tau, og sto i selene sine, altså uten halsbånd.

TRADISJON Jeg har snakket med et par fangstfolk; både i Uummanaaq og i Thule. De sier at en god jeger/fisker har et lavt nok antall hunder, sosialiserer valpene, og bruker hundene på isen. Selv om man kan kjøpe for i butikkene, er fangstbasert foring bedre og ikke minst billigere, og mye billigere enn snøskutere og bensin. De gamle i landsbyen vil at man skal opprettholde de tradisjonelle fangstmetodene, of noen unge i hver generasjon gjør det, selv om havisen krymper og det er vanskelig å tjene nok på fangst. Tilleggserverv kan være nødvendig. De gode fangstfolka vet at hunden skal være på din side, og har svært lydige hunder som går greit sammen og takler ulendt terreng – isete spor og tung last.