Prosjekt Nansenslede Når ferden går til utilgjengelige deler av Svalbard

Prosjekt NANSENSLEDE

Når ferden med hundespannet går til utilgjengelige deler av Svalbard er man nødt til å stole på utstyret. Løsningen for Gisle Uren ble å bygge sin egen Nansen-slede for hånd. Slik ble Prosjekt Nansen-slede til.

TEKST & FOTO Gisle Uren, Røros

Skal du på tur i utilgjengelige områder, steder der det kreves nødpeilesender, satellittelefon, søk og redningsforsikring, samt en utførlig spesifisert søknad for å få lov til å ferdes; da må du være sikker på at utstyret ditt holder mål. Hundesleden er noe av det mest sentrale utstyret du har. På en sånn tur holder det ikke med en racingslede av aluminium, plast, styresystem av trinser og med en utstyrskasse montert på bakskiene. Selv ikke om du henger et parisbrett på slep bak er du innafor kravene. Vi snakker nemlig ikke langdistanseløp, men langtur – med ekstra fokus på lang.

Kommende vinter skal jeg og turkameraten min Jens ut på en lengre tur på Svalbard. Til denne turen trenger vi en slede med stor nok lastekapasitet til å få med seg proviant og utstyr for to mann og åtte hunder for minimum to uker. Turen er lengre enn det, men vi kommer til å benytte oss av depot underveis og trenger ikke alt av forsyninger med fra starten av. Vi trenger likevel å kunne ha med forsyninger for opp mot to uker, både for å ha god aksjonsradius, men samtidig også for å ha stor nok sikkerhetsmargin om vi skulle bli forsinket av uvær eller dårlige føreforhold langs den planlagte ruten.

For meg som er over middels opptatt av både polarhistorie, utstyr av naturmaterialer, og ikke minst gamle håndverkstradisjoner, var det ganske opplagt. Her snakker vi om treslede av velprøvd historisk modell. Her snakker vi om Nansenslede. Sleder av denne typen er ikke hyllevare som kan kjøpes over disk. I hvert fall ikke i våre dager. Det finnes ingen lenger som produserer slike sleder for salg, så her snakker vi derfor om å bygge sleden selv.

HVA ER EGENTLIG EN NANSENSLEDE? Kanskje ikke uventet, så ble Nansensleden utviklet av polfarer og polarforsker Fridtjof Nansen i forkant av hans første store ekspedisjon; På ski over Grønland i 1888. Tankegangen og prinsippene bak sleden er enkle, men likevel utfordrende. En slede skal være lettest mulig, men likevel solid nok til tunge lass. Styrken i sleden ligger både i kvaliteten til materialene og i konstruksjonen av sleden. Smekker, elastisk og sterk er grunntanken.

Nansen selv skriver: Da utrustningen er av så stor betydning på en slik ferd, skal det her sies noen ord om den. Særlig viktig er selvsagt sleden eller kjelken som lassene skal trekkes på, at den ikke er for tung, og har en god form så den glir lett. På tidligere ekspedisjoner var det som oftest brukt store sleder, som efter min mening var alt for tunge og klumpete. Jeg foretrakk å få gjort mindre kjelker, noe i likhet med norske skikjelker, til å trekkes av enkelt mann. Disse kjelkene blev gjort mest av seig ask; de blev surret sammen uten nagler, derved blir de mere elastiske og gir svikt ved støt, da nagler lett brekker. Lengden var 2,90 m. og bredden 0,5 m. Meiene var 9,5 cm brede og skodd under med tynne stål-plater som kunde skrues av. Forendene av meiene var forbundet med en bøile av sterk ask, hvilket var en fordelaktig og sterk konstruksjon, den hindret ved sin runde form kjelken fra å sette seg fast mot iskanter. Nær bakenden av kjelken var det festet en opstående bøile av ask lik en stol-rygg, som kunde brukes til å skyve og styre kjelken med i vanskelig lende, når en måtte være to om den. Kjelken veide 11,5 kg. uten stål-platene som var 2,25 kg tunge. Denne lette og sterke skikjelke, som fløt lett på sneen, og ikke sank dypt i som de tidligere brukte sleder, er blitt mønster for de kjelker og sleder som er brukt på alle senere polar-ferder. (Nansen 1942)

Det har vært en rekke skifabrikker og rene sledemakere som har produsert Nansensleder gjennom årene. I relativt moderne tid, har noen av de beste og mest typelike med originalen til Nansen, blitt produsert av G Fossum Skifabrikk og snekkerverksted. Sleder av dette merket hadde opprinnelig «G Fossum, Minnesund» påmalt i gul skrift på begge framskiene. Etter det jeg kjenner til la Fossum ned produksjonen for omkring 40 år siden.

De mest vanlige sledene til hundekjøring i Norge har vært i størrelsen 3bukkers og 2bukkers. Disse er henholdsvis ca 2,5meter/8 fot og 2,2 meter/7 fot lange. Vår slede må være en god del større enn disse.

HVORFOR BYGGE SELV? Det er to hovedårsaker til at vi valgte å bygge sleden selv. Den ene er at det ikke er noen sledeprodusenter som lager slike sleder i dag. Vi kunne sikkert fått spesialbestilt en slede hos en eller annen sledeprodusent, men sjansene er store for at forståelsen for sledetypen og nøyaktigheten i arbeidet ikke ville vært stor nok, og da heller ikke kvaliteten på den ferdige sleden høy nok til at jeg ville blitt fornøyd. Prisen ville sikkert vært temmelig stiv i tillegg.

Den andre hovedårsaken er rett og slett at om vi lager sleden selv, så er vi også langt bedre i stand til å reparere den underveis om noe skulle bli ødelagt på den. Det kan være avgjørende for om turen vår blir vellykket eller en fiasko.

Både Sverdrup og Amundsen gjorde seg sine erfaringer om kvaliteten og vekten på sledene de kjøpte inn til sine ekspedisjoner.

Sverdrup: Alle Kjælkerne maatte beslaaes paany; thi Nysølvet var ikke lagt tot nok paa. Hvad Konstruktionen angaar, var jeg meget vel fornøiet med de Kjælker, vi havde faaet; men Fabrikanten havde tilladt sig her og

der at bruge materialier, der ikke var saa gode, som ønskeligt kunde være. Vedkommende Dele maatte tages ud og erstattes med nye. (Sverdrup 1903)

Amundsen: Sleene har jei nævnt flere gange. De nye hoss Hagen jorte slæer viste sei altfårr svære & solide fårr fårrhållene hær. De veidde omkring 75 kilo. Av de slær vi går avste me på vår ferd er 4 gamle Framslæer. De veier omkring 30 kg. Disse er alle stålskodde & me varemeier. Såfremt vi skulle få noe me blankisen å jøre vill disse stålskoninger komme øde me. De andre 3 er arbeidet av Bjaaland & veier 24 kg stk. De er uten skoning, men me varemeier. Fårr sleernes vedkommenne er således vækten nedsatt me ca 50 kg pr slee. (Kløver 2010)

LANGTIDSPLANLEGGING Å bygge en Nansenslede krever planlegging og forberedelser lang tid i forveien. Du må ha kunnskap og forståelse for både sleden, hundekjøring og ikke minst det å være på langtur, slik at du vet hva sleden skal brukes til og vil utsettes for av belastninger.

Gjennom mine år med grønlandshund har jeg både restaurert, vedlikeholdt og kjørt mye med Nansensleder. Jeg har vært heldig og har hatt anledning til å plukke helt fra hverandre og studere detaljene på gamle sleder. Jeg har laget nye deler for å erstatte ødelagte, og kopiert gamle surringer for å kunne sette sammen delene til kjørbare sleder som er gode som ny. Jeg føler meg derfor trygg på både konstruksjonen, surringene og hvordan sledene belastes under kjøring.

Treverket til sleden er kanskje der en må være tidligst ute med planlegging. Sleder må bygges av materialer som er både harde og seige. Av norske treslag er ask det materialet som er absolutt best egnet. Ask kommer best ut i alle tekniske tester av både styrke og seighet, og er det treslaget som tåler absolutt best de belastningene en slede vil utsettes for. Det eneste treslaget jeg kjenner til som overgår ask er det amerikanske treslaget hickory, men det er det ikke lenger noen merkbar import av til Norge, så vi holdt oss til ask.

Ask derimot vokser mange steder i Norge, men er fortsatt kinkig å få tak i. Den lokale byggevarehandelen fører ikke ask og kan trolig ikke skaffe det heller. Det er kun noen få forhandlere av spesialtrelast i Norge som har løvtreslag som har ask i sortimentet, og prisen er gjerne deretter. Løsningen for oss ble å finne materialer selv. Jeg var så heldig å få tak i en stor askestokk fra Nordmøre, som jeg fikk fraktet hjem til Røros. Her fikk jeg den kappet opp til grov plank på

Dampbøying av sledeski. Emnet ligger i dampkassen i ca. 30 min. før det tas ut og spennes fast på malen. Varmen og fuktigheten i dampen gjør at ligninet, limstoffet mellom cellene i treverket, løser seg opp og kan gis en ny form. Når emnet kjøles igjen vil det stivne i den nye formen.

en lokal bygdesag, og grovkappet til i det jeg forestilte meg var egnede dimensjoner på restaureringsverkstedet til Rørosmuseet. Materialene ble lufttørket i to år før selve sledebyggingen tok til.

BYGGEPROSESSEN Jeg tok utgangspunkt i to gamle sleder jeg hadde, en 2bukkers og en 3bukkers Fossumslede, og laget skjema over dimensjoner og mål på disse. Med det som utgangspunkt laget jeg så måleskjema for den større sleden vår. Behovene våre tilsa nemlig at vi trengte vesentlig større lastekapasitet, samtidig som vi ikke ønsket å miste verken stabilitet eller kjøreegenskaper. Vi trengte altså en slede som var både lengre og bredere, der lasteplanet var høyere over snøen, enn de to «småsledene» som var utgangspunktet.

Med erfaring fra mange års bruk, vurderte jeg hvilke mål som kunne forlenges uten å gå opp i dimensjon, og hvor vi måtte øke dimensjon på materialene for å opprettholde styrken. Sleden vår endte på papiret opp med å bli en 5bukkers slede som skulle være omkring 350 cm lang, 70 cm bred og med et lasteplan som er ca 25 cm over bakkenivå. Vekten estimerte jeg at ville bli oppunder 50 kg på den ferdige sleden.

Jens og jeg bor et godt stykke unna hverandre, men vikk brukt fire langhelger sammen til sledebygging i løpet januar, februar og mars. Når vi var sammen prioriterte vi de arbeidsoppgavene som krevde to mann og fire hender. Vi jobbet mye med materialer i lange lengder på et relativt lite verksted, så det var kjærkomment å være to til håndtering. I tillegg brukte jeg en god del kvelder og helger aleine til de mindre delene og til mange av surringene. Totalt sett vil jeg tro vi brukte over 200 arbeidstimer på denne sleden.

Vi startet opp med å sortere og grovkappe materialer til delene. Deretter måtte vi avrette og dimensjonere materialene før vi kunne gå i gang med å lage de ferdige delene. Sleden består av mer enn 50 deler om man teller med alt, som alle skal tilpasses og kunne settes sammen som et 3D puslespill før de surres sammen til en solid slede.

Som bildet viser, består grunnkonstruksjonen i sleden av delene ski, bukk, ribbe og drager. Disse surres sammen og danner selve skjelettet av sleden. Til dette igjen festes spilene på lasteplanet, styrebøyle, frontbøyle, bremse og sledebelegg.

Arbeidet har vært en blanding av både maskinarbeid og håndarbeid. Jeg har et svært godt utstyrt hobbyverksted hjemme og brukt både bordsirkelsag, avretter og dimensjonshøvel, båndsag, søylebor, og fresebord i byggeprosessen, og vi hadde vanskelig

Nansenslede i soloppgang ved Finnsbergvatnet på Hardangervidda.

klart oss uten dette utstyret, særlig til dimensjonering av materialene. Men til syvende og sist er det håndarbeid som har preget sledemakingen.

Mange av delene er stor grad ferdigstilt for hånd, både fordi tilpasninger har vært nødvendig, og fordi maler for å bruke maskinelt utstyr er uforholdsmessig krevende å lage når vi bare skal ha et lite antall av hver enkelt del. Håndverksmessig krever derfor det å bygge en slede som dette nøyaktighet og ferdighet på høyde med møbelsnekring. Om nøyaktigheten ikke er høy nok, blir heller ikke resultatet godt nok. Vi har operert med mål i millimeter, ikke centimeter, og mantraet har hele tiden vært; en millimeter kan også deles i 10.

De enkeltdelene som har vært mest krevende å tilvirke, har vært de ti bukkene, fem på hver side av sleden. Årsaken er at disse består av veldig mange ulike vinkler og mål, og nesten utelukkende må lages enkeltvis for hånd. Alle bukkene må også være prikk like for at sleden skal bli god til slutt. De viktigste verktøyene her var blyant, vinkel, håndsag og stemjern.

Målet var også at sleden ikke bare skulle være solid, men også pen å se på. Surringen av sleden er derfor også en langtekkelig prosess, både det å få surringene sterke nok, og samtidig rene og ryddige å se på. Særlig de 12 godt synlige surringene mellom ribbe og drager var krevende å få til på en pen måte. Disse er omfattende og avsluttes med en dekorativ «knopp» på toppen.

RIGGING AV SLEDEN Når byggeprosessen var ferdig, måtte vi også rigge sleden. Viktigst var å montere trekkliner fra festepunktet på hver sledeski og frem til fronten av sleden. Her kobles linesettet fra hundene inn og fører trekkraften fra hundene til sleden. Og vi monterte styretau fra tuppen av hver sledeski og bak til styrebøylen for å hjelpe til med å styre sleden, særlig ved skråkjøring.

Vi laget også til snørekjøringsliner til oss selv. Disse ble koblet inn i karabinkroken bakerst på hundenes linesett, slik at vår kroppsvekt gikk direkte inn på linesettet og ikke ble overført gjennom sleden.

Vi ordnet til slutt til surringsliner langs hver side av sleden og strammebånd over til andre siden for å feste bagasjen til lasteplanet. For å være helt sikker på at alt ble liggende stabilt om vi skulle klare å velte, monterte vi jekkestropper som strammebånd, totalt seks jekkestropper.

I løpet av byggeperioden hadde vi også sydd et gedigent sledetrekk som var 285 cm langt, 65 cm bredt og 150 cm høyt. For den som er kjapp i hoderegning, eller har en kalkulator lett tilgjengelig, så gir det et volum på 2,7 m3. Ikke så rent lite bagasjeplass altså.

FERDIG SLEDE Den ferdige sleden ble et imponerende syn. Den fremsto som enda større og mer imponerende enn vi hadde klart å se for oss på planleggingsstadiet. Vi måtte rett og slett stryke og klappe på den ganske ærbødig og lenge, før vi bar den ut på gårdsplassen til fotografering.

Nøyaktig oppmåling viser at sleden er totalt 360 cm lang, 70 cm bred, og har lasteplan som er 26 cm over bakken. Selve sleden, uten styrebøyle og bremse veier omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de det tredobbelte. Dette viser at vår slede er dimensjonert nesten nøyaktig som sledene som klarte turen til Sydpolen og tilbake i 1911. Historisk sett er vi innafor i det minste.

Med styrebøyle, bremse og rigging veier sleden oppunder 40 kg, hele 10 kg lettere enn jeg estimerte før byggingen tok til. Det betyr 10 kg mer nyttelast på turen.

PRØVETUREN Tidlig i april var sleden klar for prøvekjøring. Vi hadde tillit til vårt eget arbeid og tok derfor første prøvekjøring på en åtte dagers tur, lørdag til lørdag, gjennom Skarvheimen og nordlige Hardangervidda. Ruten gikk i kreative kruseduller fra Geiteryggen vi Finse, ned til Rv7 og endte til slutt opp på Haugastøl.

Sleden var lastet med utstyr noenlunde tilsvarende det vi kommer til å bruke på Svalbard, samt forsyninger for ti dager for to mann og åtte hunder. Det var viktig for oss å ha prøveturen noenlunde realistisk med det vi forventer på turen neste år. Totalt kom vekten av slede og lass på omkring 200 kg. Med oss to hengende på slep på ski etter sleden, kom vekten opp mot 400 kg. Der det var lett terreng hang vi på slep, der det var krevende terreng gikk vi for egen motor.

Å kjøre en så stor og tunglastet Nansenslede, med et så pass stort hundespann er det ikke mange som gjør, og det finnes heller ingen lærebok som kan fortelle deg hvordan det gjøres. Det er kun egen erfaring fra mindre og lettere sleder du kan støtte deg til. Kort sagt er vi imponert over både sleden og hundene etter denne turen. Hundene fordi de håndterte det tunge lasset svært godt, og oppviste noen fantastiske styrkeprestasjoner i lange og bratte oppoverbakker. Sleden fordi den absolutt overgikk våre forventninger under kjøring.

Vi opplevde at sleden fulgte hundene greit. Det høye lasset vårt, omkring en meter høyt, gjorde oss

litt utsatt for sterk sidevind, men vi lærte raskt å «trimme» sleden ved hjelp av vår egen kroppsvekt i snørekjøringslinene. Til tross for vekten på 200 kg opplevde vi også sleden som lett å styre, lett å svinge unna hindringer i løypen.

Sledeskiene er brede og sleden fløt også godt i snøen til tross for den høye vekten. Under kjøring var sleden også svært fleksibel og «tok» terrenget godt. Sleden var også svært stabil, noe vi kan takke bredden på 70 cm for. Vi opplevde ikke en eneste velt i løpet av de åtte dagene, selv om vi kjørte i temmelig røft terreng deler av turen. Dette er en stor fordel fordi det å skulle rette opp igjen en veltet slede på 200 kg ville vært en stor utfordring.

Den største utfordringen med sleden og hundene var faktisk å bremse i bratte utforkjøringer. Åtte grønlandshunder som trekker en slede på 200 kg skaper et stort moment og er en betydelig masse å dempe farten på. Å stoppe midt i en bakke er utopi, det dreier seg kun om å komme ned til bunnen på en noenlunde kontrollert måte. Utforkjøringene ble stadig mer kontrollerte utover turen, og mot slutten håndterte vi helt greit også svært bratte utforkjøringer.

Det å være to mann som kjører sammen med ett spann og en slede var et nytt element for oss. Fordelene med det er jo at vi er to om å håndtere sleden i krevende terreng. Hundene mine er velloppdradd og trenger stort sett ikke håndtering, men to mann håndterer helt klart kinkige situasjoner med hundene lettere enn en mann om noe skulle oppstå. I tillegg er det jo veldig sosialt å være to som kjører sammen, man snakker mye sammen i løpet av dagen. Men det igjen fører jo kanskje til at det blir mindre prat sammen i teltet om kvelden.

Det å bygge sin egen Nansenslede har vært et utrolig spennende prosjekt, og resultatet har vært fullt ut vellykket. I tillegg til en nydelig slede sitter jeg også igjen med mye ny kunnskap og erfaring. Sledebyggingen var et stort arbeide og tok mye tid, så selv om det er fullt overkommelig å lage seg en slede, så er det neppe noe jeg ville vurdert å gjøre på oppdrag for andre.

LITTERATURLISTE: KLØVER, Geir O. (red.). Roald Amundsens dagbøker SYDPOLSEKSPEDISJONEN 191012, 1. utgave, Frammuseet. Oslo 2010.

NANSEN, Fridtjof. På ski over Grønland – Eskimoliv. H. Aschehoug & co. Oslo 1942

SVERDRUP, Otto. NYT LAND – FIRE AAR I ARKTISKE EGNE bind 1. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard). Kristiania 1903.

To lykkelige sledebyggere på tur.