Villmarkingen Jens Lærte hundekjøring den harde veien

Villmarkingen Jens

lærte hundekjøring den harde veien

Den aller første gangen Jens Kvernmo kjørte hundespann knakk han to ribbein. En måned senere la han ut på en ekspedisjon fra Finnmark til Trøndelag med seks hunder.

TEKST John Petter Nordbø FOTO NRK/Jens Kvernmo

TVserien «Jens i villmarka» har denne vinteren fascinert hundretusener av TVseere på NRK. Gjennom serien viser Jens Kvernmo et bunnløst ærlig og usminket bilde av hvordan det er å leve den ultimate drømmen om å være villmarking på heltid. Gjennom spektakulære dronebilder har Jens tatt oss med store deler av Norge på langs. Med seg har han seks hunder lånt av de profesjonelle hundekjørerne Arnt Ola Skjerve og Sigrid Ekran og turistkennelen «Sporbryter» i hjembygda.

– Jeg hadde egentlig tenkt å ta med åtte hunder, men jeg er utrolig glad det bare ble seks. Det var et helvete med seks hunder, humrer Kvernmo overfor Polarposten.

Det ble en stri tur med haugevis av problemer underveis. Fra starten i Finnmark ble det bitende kaldt, så kaldt at Jens forfrøs flere fingre mens han arbeidet med hundene. Det hjalp heller ikke på fingrene at han brukte mange timer med filmkamera og drone. Skadene ble såpass ille at han valgte å ta en pause i sivilisasjonen underveis for å la sårene gro. Det viste seg at han også var uheldig med føre, og turen Troms og NordSverige ble fryktelig tung for både to og firbeinte. Slede viste seg å være feil valg for å krysse tversgående daler på løst føre. Alle som har sett TVserien vet hvordan det gikk, men for nye seere skal vi ikke røpe helt hvordan eventyret ender.

For de av oss som har forsøkt å kjøre litt med én, to eller tre hunder i trygt terreng, og med kort avstand hjem virker det nærmest som galskap å legge ut på en så lang tur med seks hunder som sylfersk hundekjører. Villmarkingen medgir at det var en dristig plan ispedd en solid porsjon galskap.

I forkant av vinteren 2018 ringte han Sigrid Ekran og sa at han hadde lyst til å kjøre spann. Ekran er én av Norges aller beste hundekjørere med flere seiere i Finnmarksløpet. Hun ble også verdens

mester i langdistanse hundekjøring i 2011 og 2015, og har fullført fire Iditarod.

– Jeg fikk komme på besøk og kjørte litt i romjula. Da hoppet jeg på et tispann, falt av og knakk to ribbein, sier Kvernmo.

Opplevelsen skremte ham imidlertid ikke mer enn at han én måned senere dro av gårde på langtur med en lånt hund fra Ekran, og to fra «Sporbryter». Han ringte også Arnt Ola Skjerve og fikk låne Bamse, Tarzan og Dægger, hunder som fikk en sentral plass i serien. Den siste hunden fikk han låne fra en turistkennel.

– Hvordan var det å dra rett på tur uten erfaring med så mange hunder? – Jeg fikk litt føringer fra Arnt Ola og Sigrid, men som mange sikkert vet er det gjerne ti forskjellige meninger fra ti ulike hundekjørere. Jeg måtte finne min egen måte å gjøre det på gjennom prøving og feiling. Spørsmål jeg lurte på var hvor mye mat de måtte ha, hvor mye hvile de trengte og hvor mye jeg kunne «pushe» hundene. Jeg hadde jo ikke peiling, og det ble mye styr før jeg ble komfortabel, forklarer Jens.

Som tidligere nevnt var sleden et feilvalg, og han endte til slutt opp med en ombygget pulk i stedet. Det angret han ikke på. Med pulk ble det langt lettere å ta seg frem.

– Det var kanskje to–tre situasjoner der jeg følte meg litt heldig, ellers ble det langt mer behagelig etter at jeg fikk pulken. Med pulken kunne jeg gå på ski i stedet for å stå på sleden, mens hundene kunne konsentrere seg om å trekke lasten. Det er rett og slett en mye bedre måte å komme seg frem på i norsk natur. På tundraen i Canada funker det nok bedre med slede, men ikke når man krysser Norge med mange daler, mener villmarkingen.

Nordtrønderen fra Ogndal er hundemann, og har hatt jakthunder hele livet. Den erfaringen ble god å ha når det var snakk om å ta vare på seks polarhunder underveis på en lang vinterekspedisjon.

– Ble det noen skikkelige aha-opplevelser underveis? – Ja, jeg ble overrasket over hvor jækla mye tyngre det kan være. Med ski og pulk kommer du alltid frem. Slik er det ikke med hundespann. Det var også utrolig mange tunge dager. Men noen dager kan du kjøre femseks mil uten å bruke krefter, og bare sitte på sleden å drikke kaffe. Det er artig å se at det også går an, sier han.

De som har fulgt med Jens Kvernmo de siste årene har sett både «Vinterdrømmen» på NRK og «Alene» på TV2, sistnevnte var en konkurranse om å klare seg lengst mulig alene uten verken mat eller selskap i villmarka. Jens vant den konkurransen. Både hundekjøringen og de siste års turprosjekter har vært læring på veien mot den ultimate drømmen om å leve pelsjegerlivet i Canada. Nå er planen å reise over neste vinter. Denne gangen blir ikke Jens borte i tre måneder, men kanskje ett, to eller tre år. Akkurat som Helge Ingstad gjorde før han skrev den udødelige villmarksklassikeren «Pelsjegerliv» på slutten av 1920tallet.

Kvernmo er klar på at kamera nok blir med i bagasjen, men TVproduksjonen får neppe like stort fokus hele tida som under hundespannturen.

– Det er fort gjort å miste litt av det at man gjør turen for sin egen del. Det er nok bakdelen med dette. Det skal bli godt å bare være litt for seg selv også, forteller Kvernmo.

Hvis noen skulle være i tvil om at Jens har hatt en bratt læringskurve, burde tvilen være feid bort etter årets Femundløp. I 450 kmklassen kjørte Kvernmo inn til en 23. plass med hundene til Arnt Ola Skjerve. Attpåtil hadde han en helt uerfaren handler i Marit Storås. Hun hadde aldri verken kjørt hundespann eller vært på et hundeløp før årets Femundløp.

Nå venter altså livet så langt største eventyr for Jens Kvernmo, og én ting er sikkert: Turen i de sagnomsuste områdene i Canadas villmark blir med sledehunder.

– Hva vil du si til Polarpostens lesere som vurderer å utvide til et helt hundespann? – Det er viktig å tenke seg veldig godt om. Valget endrer hele livet ditt. Hundekjøring er ikke noe du stuer bort, men noe du driver med hele året. Hundene skal sosialiseres, stelles og fôres hele året. To hunder kan du sette bort for å reise på ferie. Det kan du ikke med seks eller åtte. Men hvis du er innstilt på å bruke alt av penger og tid på hundene er det absolutt noe å gjøre, sier Kvernmo ærlig.