Page 1

MAGASIN 4 2019 REDDET AV BROREN

DE SOM LETER ETTER DEG

MIN HJERTESAK

Da hjertet til Kåre stoppet, var nær­ meste ambulanse en halvtime unna. Heldigvis var broren hans og akutt­ hjelperne på plass i løpet av minutter.

Etter 15 minutter i skred faller over­ levelsen dramatisk. Camp Torpomoen gir dem som skal redde deg livsviktig trening i kampen mot kulda og snømassene.

Hadde folk visst mer om symptomene på hjerteinfarkt og hjerneslag, hadde vi berget flere liv, mener flysykepleier Bjørn Bjerkan (66).

SIDE 6

SIDE 12

SIDE 20

Til Alpene for å lære Norsk Luftambulanse er tuftet på det sveitserne gjorde for 40 år siden. Denne høsten møttes leger, redningsmenn og piloter fra fem land for å trene og lære sammen. SIDE 38


ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

DESIGN Spoon Agency

ISSN 1503-951X

Bankgiro for gaver

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00

1617 20 74689

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 330 000

E-post: post@norskluft­ambulanse.no

Vipps

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Fredrik Naumann / Felix Features

Adresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Postboks 414 Sentrum, 0103 Oslo

2113

LEDER

Spare tid, redde liv

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell o ­ rganisasjon med rundt 300 000 støttemedlemmer og over 3200 støttebedrifter.

Hver gang det piper i alarmen til Tommy Lyså, vet han at han mest sannsynlig skal rykke ut til et familiemedlem eller noen han kjenner.

Målet er å utvikle luft­ambulanse­tjenesten gjennom­forskning, under­visning og utviklings­prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

D

Stiftelsen representerer et av Europas største forsk­ning­s­­­­­­miljøer innen akutt­medisin utenfor sykehus. Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver lege­helikopter­­virksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luftambulanse AS er operatør på alle landets tolv baser for legehelikopter.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for å redde flere liv og begrense følgene av akutt, alvorlig sykdom og skade. Vi leder an utviklingen for at alle i Norge skal få raskere og riktigere avansert akutt­ medisinsk behandling utenfor sykehus, og at redningskjeden støtter opp under dette. Vår forskning og utvikling redder liv.

på plass. De er i all hovedsak brannmann­ skaper som kalles ut når oppdraget define­ res som livstruende og ambulansen har mer enn 20 minutter å kjøre. De redder liv.

Ingen er bedre enn det svakeste ledd, og det gjelder også luftambulansen. Hadde ikke Kåres bror og akutthjelperne i Kvæfjord startet hjerte-lungeredning raskt, hadde det vært lite eller ingen ting spisskompetansen i helikoptret kunne gjøre for å redde ham da de kom en time senere. Det er derfor Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse kurser akutthjel­ perne i Norge og gir dem utstyr.

a hjertet til storebroren Kåre Harald Lyså stanset, var Tommy den første som kom. Han var der for å pumpe blodet rundt i kroppen til broren i en halvtime før helsepersonellet kom til den lille bygda Holand i Gullesfjord. Tommy var der da am­ bulansen kom, og da helikoptret lettet med kursen mot sykehuset i Tromsø. Og selv om han er frivillig i brannvesenet i Kvæfjord kommune og ikke helsepersonell, vil han være der for pasienten neste gang det piper i alarmen. Du kan lese den dramatiske his­ torien om da Kåre ble reddet på side 6.

Du kan være stolt av at din støtte gir dem kompetanse til å gjøre de riktige grepene når de rykker ut.

Dette er ikke en unik situasjon. Det er mange i det langstrakte landet vårt som står i frivillig beredskap. De er avgjørende deler av et maskineri som skrus på når ulykke eller sykdom rammer. For alvor­ lige hendelser kan utfordre rednings­­kjeden, og det kan ta tid før ambulansen eller legeheli­ koptret kommer. Kanskje er de stasjonert langt unna, kanskje er de opptatt på andre opp­ drag. Kanskje hindrer været dem i å komme.

De frivilliges bidrag – i tillegg til å redde liv og helse – er enormt: Samlet sett er deres bidrag på ufattelige 150 000 årsverk og 125 milliarder kroner, ifølge SSB, alle aktiviteter inkludert. Staten sparer på det, og vi tjener på denne tradisjonsrike frivilligheten i Nor­ ge. Det står stor respekt av deres innsats, og mange kan takke dem for at de lever i dag. De er som deg og meg, de er lærere, de er er familiefolk, de er sykepleiere og administra­ sjonsfolk. De er der for deg og dine, der du bor. De er trygghet.

Det er mange som bruker fritid og pen­ ger på å være frivillige her i landet, og det er mange som svinger seg rundt når det haster. De er en del av kjeden som redder liv som vi ikke nødvendigvis hører så ofte om. Frivillige i Norske Alpine Redningsgrupper, Røde Kors, Redningsselskapet og andre organisasjoner utfører krevende redningsaksjoner i samar­ beid med nødetatene. Og de frivillige i brann­ vesenet rykker ut på stadig flere helseopprag.

Da er det fint å tenke på at 4300 akutthjelpere fra 180 kom­ muner står klare til å rykke ut og starte livreddende arbeid før de profesjonelle helsearbeiderne er

2

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Hans Morten Lossius Generelsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

3


Øyeblikket ELM FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Stjerneklart i Alpene Stripene er et helikopter som flyr over en stjerneklar himmel i mørket i Elm i Sveits. Den sveitsiske luftambulansen har vist hvordan de effektivt kan redde pasienter i mørket ved å heise legen ned til pasienten. Begge heises så opp og inn i helikoptret. Leger, piloter, redningsmenn og paramedicer fra fem land møttes for å trene sammen, utveksle erfaringer sammen og skape nye nettverk. Dette kan du lese mer om på side 38.

4

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

5


Ingen å miste

REDDET AV SIN BROR Da hjertet til Kåre stoppet, var nærmeste ambulanse en halvtime unna. Heldigvis var broren hans og de lokale akutthjelperne på plass i løpet av minutter. Det reddet livet hans. TEKST STINE ERIKSEN  FOTO DAVID GONZÁLEZ

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

7


Ingen å miste

Fakta Akutthjelpere

Siden oppstarten i 2010 har 4300 akutthjelpere fra 180 kommuner over hele Norge fått utstyr og opplæring i livreddende førstehjelp av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Akutthjelperteamene består hovedsakelig av brannmannskaper, politi eller frivillige som tar vare på pasienten til profesjonell helsehjelp kommer.

Denne beredskapen er ment som et supplement til de eksisterende nødetatene i kommunene, ikke en erstatning.

Som oftest kalles akutthjelperne ut på hjertestans, pusteproblemer og brystsmerter. I tillegg rykker de ut på ulykker, hjerneslag, trafikkulykker med mer.

K

lokka er akkurat passert elleve på kvelden når Tommy Lyså får en telefon fra broren Kåre. Han sier at han ikke får puste. Tom­ my kaster seg inn i bilen sammen med kompisen og fetteren Jon Ge­ org Berg-Jensen. De kjører de 400 meterne på grusveien bort til huset til Kåre. Der står han på verandaen og venter. På dette tidspunktet aner ikke Tommy at brorens hjerte er minutter fra å slutte og slå, og at han en knapp time senere skal være sikker på at Kåre er død. Noen steder i vårt langstrakte land er det langt til nærmeste sykehus. Det tar tid for ambulansen å nå frem, og lokalbefolk­ ningen er avhengige av hverandre til hjel­ pen kommer. Sånn er det der Kåre, Tommy og Jon Ge­ org bor, i Gullesfjord i Kvæfjord kommune i Troms. Tommy og Jon Georg får satt Kåre ned på senga. Han sikler fra munnviken, og Tommy henter en bøtte. Det går bare to-tre minutter før armen faller ned i bøtta. Kåre ramler ned i senga og kaster etter pusten. 

Tommy kjenner stresspulsen: «Jon Georg, vi mister han Kåre! Kåre Harald Lyså bor alene. Han har verken kone eller barn. Det ble bare aldri sånn. Men han har mange folk rundt seg, og bor i ei sosial bygd der de fleste kjenner hver­ andre. Og så har han broren Tommy og hans familie som nærmeste nabo. – Jeg skjønte jo at noe var riv ruskende galt, sier Kåre om starten på den dramatiske natten. Vi møter ham hjemme, og Kåre forteller så mye han kan. Han husker at Tommy kom, og at han ga ham en bøtte. Mer husker han ikke. Resten må noen andre fortelle, sier han. – Jeg klappet ham på kinnet men fikk ingen reaksjon, forteller Tommy senere.

8

Ungkar. Kåre Harald Lyså bor alene i barndomshjemmet. Huset er et av de siste på Fylkesvei 102, før veien stopper.

«Jeg skjønte jo at noe var riv ruskende galt.» KÅRE LYSÅ

– Blikket var stivt og pekte rett opp. Så begynte jeg bare å pumpe på ham mens han lå i senga. Etter hvert kom heldigvis de an­ dre karene også. De andre karene er Erwin Jacobsen, Bir­ ger Holand og Jan R. Nicolaisen. I likhet med Tommy og Jon Georg, er de frivillig brannmannskap og akutthjelpere i bygda. Vi møter dem i branngarasjen, knapt en kilometer langs grusveien fra huset til Kåre. Alle husker kvelden 4. juli veldig godt. – Da vi kom, var du dau, sier Jan Nico­ laisen, som i tillegg til å være akutthjelper også er Kåres søskenbarn. Han ser bort på Kåre, som har kommet på besøk i garasjen. De har spiser nystekte vafler og drikker kaf­ fe, og stemningen er god. – Ja, dåkker berga livskjiten på meg, sier Kåre. – Bare ikke gjør sånn at vi angrer på det, ler karene i garasjen.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Brødre. Hadde ikke Kåre ringt broren Tommy den kvelden i juli, hadde han nok ikke vært i live i dag.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

9


Ingen å miste

De kan spøke med det nå. Men når alar­ men går, er det alvor. Akutthjelperne i Gul­ lesfjord har ansvaret for en veistrekning på tre mil og 160 mennesker og mellom 300 og 400 mennesker. Akutthjelperne er kurset av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, ved hjelp av støttemedlemmenes bidrag. Når alarmen går, er sannsynligheten stor for at de skal rykke ut til noen de kjenner. Som da Kåres bror var en av de første på stedet. – Å få liv i ham igjen var det eneste som stod i hodet mitt. Akkurat da tror jeg ikke jeg følte noen ting, sier Tommy. Reaksjonen kom først dagen etter. Han visste at sønnen hans hadde sett alt som skjedde fra vinduet i nabohuset. Mens pap­ pa jobbet på spreng for å redde onkel Kåre, fulgte nevøen med. Da Tommy forberedte seg på å fortelle om hendelsen til barna nes­ te dag, kom smellen på etterskudd. – Da ble det ei melding, i stedet for å snakke med dem der og da. – Du gråt? – Ja. Tilbake i den dramatiske sommerkvel­ den, tar det bare noen minutter fra 113-anro­ pet kommer inn klokka 23:13 og fram til Er­ win, Birger og Jan er på plass i branngara­ sjen. Like etterpå er de også på vei til Kåre.

På under fem minutter har statusen endret seg fra pasient med pustevansker, til en akuttsituasjon med hjertestans. Når de kommer inn til Kåre, er broren Tom­ my i full gang med hjertekompresjoner, mens Jon Georg er i dialog med 113-sentra­ len. Sammen får de løftet Kåre ned på gulvet. Birger og Jan avlaster Tommy med hjerte­ kompresjoner mens Erwin jobber med pus­ ten. De har gjort klar hjertestarteren, men den registrerer ingen hjerteaktivitet, og gir signal om at de skal fortsette med kompresjonene. På telefonen får Jon Georg oppdateringer på hvor ambulansene befinner seg, og han gir tidlig beskjed om at de trenger helikopter.

10

Akutthjelperne – Viktig når det gjelder

Gullesfjord. På vinterstid hender det at veien er stengt og ferga ligger. Da er deler av bygda helt isolert.

«I tillegg til å rykke ut og redde liv, gir de folk en trygghet. Det betyr mye for innbyggerne her.» MERETE HESSEN

En langstrakt fjordarm deler Kvæfjord kommune i to, og den viktige veien rundt kan være stengt på vinterstid. En ferge bin­ der kommunen sammen. Når noen trenger ambulanse i Gullesfjord ligger nærmeste base på Sortland, tre mil unna, eller i Lødin­ gen – fem mil bort. Det betyr at det alltid vil ta minst 24 minutter før første ambulanse kan være på plass – så lenge den ikke er ute på et annet oppdrag. Kvelden da Kåres hjer­ te stoppet tok det 30 minutter før den første ambulansen var på plass.   – Hadde jeg vært alene her, hadde jeg antakelig gitt opp fort, innrømmer broren Tommy. Heldigvis hadde han resten av akutthjelper­ ne med seg på laget. Denne gjengen med frivilli­ ge hjelpere er grunnen til at Kåre er i live i dag. – Når noen overlever hjertestans, er det fordi noen har gjort noe. Så enkelt, men også så utfordrende. Det kan bety forskjell på liv

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har etablert et nettverk av lokale akuttmedisinske team i kommuner over hele landet gjennom kurset Akutthjelpere. For to år siden tok brannmannskapet i Gullesfjord initiativet til å innføre ordningen med akutthjelpere i bygda.

Når noen i bygda ringer 113, er de frivillige på plass og iverksetter førstehjelpstiltak i påvente av ambulanse. – I tillegg til å rykke ut og redde liv, gir de folk en trygghet. Det betyr mye for innbyggerne her, sier Merete Hessen, administrasjonssjef i Kvæfjord kommune.

Avtalen rundt ordningen går ut ved årsskiftet, men administrasjonssjefen forsikrer om at ordningen er politisk prioritert, og noe de ønsker å beholde. – Denne enkeltsaken viser hvor nyttig og viktig det kan være når det gjelder, sier Hessen.

Redningsmenn. Erwin Jacobsen (f.v.), Birger Holand, Jan R. Nicolaisen og Tommy Lyså er både frivillig brannmannskap og akutthjelpere i bygda. Hittil i år har de hatt 19 utrykninger.

og død for den det gjelder, sier sjeflege Step­ hen Sollid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. – Muligheten for å få hjertet i gang er større jo tidligere man kommer i gang med hjerte-lungeredning. I tillegg er risikoen for varige mén mindre dersom pasienten over­ lever. Her står det om minutter, forklarer den erfarne anestesilegen, som har jobbet som luftambulanselege i 16 år. Denne kvelden tar det ikke mer enn 20 sekunder fra Kåre faller om, til broren Tom­ my er i gang med hjertekompresjoner. Så foregår det intensiv hjerte-lungeredning fram til første ambulanse er på plass. Heller ikke de får liv i Kåre. Når den andre ambu­ lansen kommer, trekker Tommy seg unna. Han tar opp telefonen for å gi beskjed til søsteren og den tredje broren. – Jeg sa til broren min at jeg skulle ringe igjen senere, men at dette ser dårlig ut, for­ teller Tommy.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

«Når noen over­ lever hjertestans, er det fordi noen har gjort noe. Så enkelt, men også så utfordrende.» STEPHEN SOLLID

– Du trodde broren din var død? – Ja, det var jeg helt sikker på. Klokka 00.23 lander ambulanseheli­ kopteret på grusveien utenfor huset til Kåre. Da har ambulanseteamet fra Lødin­ gen fått hjertet i gang. Klokka 01.34 an­ kommer han Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Fire uker senere flyt­ ter han hjem igjen. Formen hans kommer nok ikke til å bli den samme som den engang var, men han lever. Nå er målet hans å komme seg i litt bedre form. Han må få gjort litt arbeid i hu­ set. Han har så mye å fikse. Taket skulle vært skiftet, huset skulle vært malt, de punkterte vinduene venter på å bli skiftet. Også hadde han jo tenkt å invitere akutt­ hjelperne inn på noe. Si ordentlig takk. – Man er jo glad for å være i live. Hadde ikke de vært her, hadde det vært «game over». Sånn er det.

11


Aktuelt CAMP TORPOMOEN

DE SOM LETER ETTER DEG

ÅL, HALLINGDAL. – Jeg tror ikke folk vet hvor farlig det er å bli tatt av skred. Det er enorme krefter som frigjøres når snøen raser ut, sier luftambulanselege og instruk­ tør Sven Christjar Skaiaa. Han er anestesile­ ge med spesialkompetanse innen fjellmedi­ sin og fjellredningstjeneste. Nå skal han sør­ ge for at leger, redningsmenn og piloter i luftambulansetjenesten lærer så mye som mulig om søk, behandling av pasienter i skred og egensikkerhet. Foran ham ligger enorme blokker av snø strødd nedover fjellsiden. Langs kammen kan man tydelig se hvor skredet har gått. I massene ligger tre skiløpere begravet. Nå er det opp til luftambulansemannskapet, etter hvert med god hjelp fra de frivillige i Norske Redningshunder, å finne dem, starte riktig og rask behandling og få dem til sykehus. KAMPEN MOT KLOKKA Helikoptret sirkler over stedet, sekundene de bruker i lufta kan gi avgjørende informasjon. For under dem ligger tause vitner i overfla­ ten: En skistav, en vott, en sekk. Strukturer i snøen. Klarer de å se disse vitnene, vil søket kunne snevres inn og livsviktig tid vinnes.

Etter 15 minutter i skred faller overlevelsen dramatisk. Camp Torpomoen gir dem som skal redde deg livsviktig trening i kampen mot kulda og snømassene. TEKST RANDI BUCKLEY  FOTO THOMAS T. KLEIVEN

12

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

13


Aktuelt CAMP TORPOMOEN

Viktig redskap. Redningsmann Lars Nessas med søkestang. Mannskapene får grunnleggende opplæring i skredsøk og egensikkerhet.

Den beste muligheten man har for å overleve, er kameratredning. For å komme levende fra et skred bør man graves ut innen 10-15 minutter. Selv om man blir gravd opp innen den tid, vil 10 til 25 prosent allerede være døde av skader. Etter femten minutter synker tallet på overlevende drastisk, og når 35 minutter har gått, er de aller fleste omkommet av kvelning. Bare frie luftveier og luftlomme gjør det mulig å overleve ut over dette.

KREVENDE REDNING Alt dette vet redningsmannskapene. Presset er stort. Og tematikken høyst aktuell: Vinte­ ren 2018 og første halvår av 2019 omkom 16 personer i skred, og mer enn hundre perso­ ner var involvert i skredhendelser, viser tall fra Varsom.no.

14

«Redning ved skredulykker er krevende, uover­ siktlig, stressende og komplekst, og tid er en avgjøren­ de faktor.» STIG MJELSTAD

Første team. Anestesilege Torbjørn Mæhlum og resten av mannskapet er først fremme på skredet og gjør klar utstyret de trenger.

– Redning ved skredulykker er krevende, uoversiktlig, stressende og komplekst, og tid er en avgjørende faktor. Slike oppdrag krever god redningsteknisk innsikt og medisinsk kompe­ tanse. Derfor er det viktig at de som kalles ut er best mulig forberedt og vet hvordan de skal jobbe sammen, og ikke minst at de vet hva som er mest effektivt og trygt både for sin egen og pasientenes sikkerhet, forteller Stig Mjel­ stad, som er ansvarlig for den årlige treningen i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. I løpet av fem uker får 167 leger, red­ ningsmenn og piloter som jobber i luftambu­ lansetjenesten eller med akuttmedisin uten­ for sykehuset trent på typiske utfordringer og skader relatert til vinteren. En fullskala skredøvelse med to helikoptre og mannskap, samt lavinehund er den største og mest kre­ vende øvelsen de får bryne seg på.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Begravd. Etter tre minutter er første skredoffer funnet.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Trent snute. Lavinehunden fra Norske Redningshunder er en uvurderlig ressurs.

15


Aktuelt

Fakta Camp Torpomoen

CAMP TORPOMOEN

Årlig treningsuke for leger, piloter og redningsmenn i luftambulansetjenesten. Også annet medisinsk personell som jobber med akuttmedisin utenfor sykehuset deltar.

I år deltok 55 piloter, 59 redningsmenn, 47 anestesileger, seks sykepleiere, ambulanselærlinger, ambulanser fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp, samt lavinehunder og hundeførere fra Norske Redningshunder.

Treningen finansieres av innsamlede midler fra givere, støttemedlemmer og støttebedrifter.

Målet er å gjøre luftambulansepersonell enda bedre rustet til å håndtere innsats i skred og ved andre hendelser i kulde slik at pasientene får best og raskest mulig behandling.

Ny skredsøker i bruk. Denne skredsøkeren blir ikke forstyrret av radiostøy fra mobiler og nødnett.

I tillegg trener de på ferdigheter på snø, hurtigsøk i skred, komplekst medisinsk case og krevende bilulykke. Midler fra give­ re og støttespillere gjør det mulig for Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse å gjennomføre denne viktige treningen.

sykehus først? Dette er viktige elementer mannskapene lærer om. – Ingen har godfølelsen når de kalles ut på skred, forventningspresset er stort, stres­ set tynger. Det er ekstremt vanskelig å kom­ munisere. Derfor er samme situasjonsfor­ ståelse viktig når vi jobber i skred. Den bes­ te stressvaksinasjonen er å ha en strategi og følge den. Dere gjorde en veldig bra jobb på kort tid, forklarer pilot Geir Arne Mathiesen etter øvelsen.

KOMPLEKSE VURDERINGER Først er de tre, så blir de tre til der oppe på fjellet: To leger, to piloter, to redningsmenn. Tre liv ligger i deres tolv hender. Sammen må de vurdere om det er trygt for dem å gå inn i skredet. De sprer seg ut og starter å søke med sender/mottaker. De synker ned til låret i snøen når de går oppover det bratte lendet, svetten renner. Første funn! Bare tre minutter har gått. Det er veldig bra, bemerker Skaiaa. To minutter senere har de gravd frem ansiktet. Det er blodig, pusten dårlig. Det haster å gi riktig hjelp. Hva feiler det skiløperen, egentlig? Det kan være vanskelig å avgjøre i slik situasjon. Ofte har skredofre brudd- eller klemskader, men er de nedkjølt i tillegg? Hvor mye avan­ sert behandling bør man gi før pasienten flys ut? Hva er dårlige tegn, hvilke er positi­ ve? Hvem i laget skal behandle, hvem skal fortsette å grave? Og hvem skal man fly til

16

LÆRING FOR ALLE Lavinehunden kommer til, og en trent snu­ te finner frem til neste skredoffer i løpet av kort tid. Snart er også nummer tre funnet. Intens jobbing gir gode resultater. Skuldre­ ne kan senkes. – Dette var utrolig realistisk. Fra å fly inn, gjøre oss et bilde om situasjonen fra lufta og så gjøre hele jobben der ute. Det var som å være på jobb, og er utrolig lærerikt, sier redningsmann Lars Nessa. Nettopp det er viktig, påpeker Stig Mjelstad. – Målet er at hver og en har utbytte av tre­ ningsuka på Ål. Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse ønsker at denne læringen er med på å heve kvaliteten jevnt over, og standardisere det som leveres ute i felten hver eneste dag.

Anstrengende redning. De som begraves i skred, får som regel alvorlige skader. Å få dem ut raskt, er avgjørende – men hardt arbeid.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

17


Aktuelt

«Her får vi kunnskap, tips og triks, erfaringsutveksling og mulighet til å debriefe.»

CAMP TORPOMOEN

TORBJØRN MÆHLUM

Piloten, redningsmannen og legen har ulike yrker, men samme mål: Å gi pasienten den beste hjelpen. Hva tar de med seg fra treningen i Ål når alarmen går på vakt?

PILOTEN HANS IVAR KUBBERØD (43)

REDNINGSMANNEN CHRISTEN TELLEFSEN (52)

LEGEN TORBJØRN MÆHLUM (47)

BASE  LØRENSKOG JOBBET I NORSK LUFT­AMBULANSE  9 ÅR

BASE  DOMBÅS JOBBET I NORSK LUFT­AMBULANSE  18 ÅR

BASE  DOMBÅS / SYKEHUSET INNLANDET JOBBET SOM LUFTAMBULANSELEGE  8 ÅR SPESIALIST I ANESTESI

G

ode og relevante leksjoner, flinke instruktører, profesjo­ nelt opplegg og motiverte del­ takere. Det er ingen tvil om at jeg kan bidra mer for pasien­ tene nå enn da jeg startet i luftambu­ lansen.

I år hadde vi en veldig god seanse der vi flygere diskuterte utfordringer som har oppstått i kjølvannet av den flyoperative utviklingen gjennom flere år. Vi har etterhvert et ganske bredt spek­ ter av prosedyrer vi skal ha kontroll på, som for eksempel flyging og lan­ dinger i mye vind og vær, i mørket i fjellheimen, med nattbriller (night vision goggles), og instrumentinnflyg­ ninger til sykehus med høye krav til presisjon og nøyaktighet. Ny utvikling fører med seg nye problemstillinger, og man må vite hva man driver med og holde tunga rett i munnen. Leksjonen om egensikkerhet i for­ bindelse med ferdsel i bratt og glatt

18

terreng er også nyttig for oss som ikke er født med stegjern på bena. Ofte er det de enkle ting som red­ der dagen, og dette er definitivt i den kategorien. Jeg har heldigvis fortsatt til gode å være med på at det har vært mennes­ ker begravet når vi har kommet fram til et snøskred, men det har vært til­ svarende problemstillinger i forbin­ delse med andre typer ulykker. Den kunnskapen vi får her kan brukes i mange andre scenarier også, som for eksempel jordras, arbeidsulykker rundt elv under snøsmelting om våren og så videre. Nedkjølte pasienter, som vi lærte mye om i år, er en type pasien­ ter vi kan møte stort sett hele året, så det er alltid meget relevant.

J

eg har vært med på denne tre­ ningen åtte ganger. Jeg har vært instruktør for deltakerne hver gang, med unntak av én. Det er viktig for meg å få være med som deltaker også, så jeg er med i en av ukene som «vanlig» redningsmann. Her får vi trene i fred og ro, og full­ skala øvelser gir stort utbytte. Min kompetanse er først og fremst redning i fjell og elv, og som instruktør har jeg høye ambisjoner for at mine kollegaer skal kunne yte det aller beste for pasi­ entene og gi et godt faglig inntrykk.

Vi er bare tre stykker som jobber sammen som et team, og er avhengig av hverandre. Det betyr at piloten kan en del medi­ sinsk og redning, og legen kan hjelpe til i redning. Det blir som når man skal bygge et hus: Man må ha grunnmuren på plass. Det nytter ikke å reise ut på et akutt oppdrag på en isbre for å drive med avansert medisin hvis man ikke kan bevege seg på en bre.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Når jeg er deltaker på lik linje med alle andre, setter jeg stor pris på full­ skalaøvelsene, som er godt planlagt med gode markører. Da ser det ut som at noen har kastet en håndgranat inn i utstyrssekken vår, for når vi holder på, er det alvor og vi gir alt. Da er det ikke øvelse, det er ikke lek. Jeg har vært ute på rundt 20 skred, en gang hadde vi fire utkall på en uke, jeg har også opplevd to skred samme dag. Sammen med Albert Lunde, som er en av Norges fremste eksperter på skredredningsaksjoner, er jeg opptatt av taktikken når vi rykker ut på skred i Norge. Ofte får vi beskjed om å vente på eller hente andre ressurser før vi rykker ut, men jeg mener det er riktig å reise ut til skredet med én gang. Grunnen er at de aller fleste blir funnet synlig i skre­ det, og de er ofte gravd frem når vi kom­ mer. Faktisk er 80% gravd fram eller un­ der framgraving når vi kommer fram og av disse er mange alvorlig skadet. Da kan vi ikke vente. Jeg mener vi må ha fokus på pasientene, og bør komme frem så raskt som mulig for å berge liv.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

H

er får vi virkelig brynt oss! Jeg opplever at det er høyst rele­ vant innhold på det vi trener på, og bra faglig utbytte og inn­ hold som er overførbart til den daglige tjenesten. Vi som jobber som spesialister og luftambulanseleger job­ ber mye alene, og det er fint å få tilbake­ meldinger fra andre kollegaer som kjen­ ner yrket vårt godt. Her får vi kunnskap, tips og triks, erfaringsutveksling og mu­ lighet til å debriefe og kunne løse opp­ drag på en enda bedre måte. Vi blir tatt ut av tjeneste og får ro til å drive med trening uten at alarmen går. Skred er hendelser vi ikke opplever ofte, selv om jeg jobber på en fjellbase. Det er komplekse og krevende opp­ drag: Samarbeid og kommunikasjon i mannskapet, å bruke og forholde seg til andre nødetater og ressurser som Røde Kors og lavinehunder, det er ofte flere pasienter involvert, og vi får mye informasjon samtidig som vi skal ha en plan for behandling og evakue­ ring når vi finner pasientene. Og på toppen av dette må vi vurdere

egensikkerhet i snø og skred. Derfor var skredøvelsen veldig lærerik.

Dagen med ferdighetstrening var også veldig bra, hvor vi gikk gjennom alt fra å bevege seg trygt i krevende terreng med stegjern og isøks og bruk av pulken i bratt terreng. Ikke minst var stasjonen med grunn­ leggende søk og skredkunnskap utro­ lig nyttig. Jeg har utvilsomt hatt bruk for det jeg har lært. Blant annet ble vi kalt ut på en drukning i år hvor jeg kunne bruke det vi lærte i fjor, da temaet var vann. Jeg har vært kalt ut på skred to ganger, og nå føler jeg at jeg er mye bedre rustet. Luftambulansen er over­ legne på å kunne komme raskt inn til skred som første ressurs, men det er sluttsummen som betyr noe. Da hjel­ per det å få trent skikkelig på ekstre­ me situasjoner.

19


MIN HJERTESAK

Hadde folk visst mer om symptomene på hjerteinfarkt og hjerneslag, hadde vi berget flere liv, mener flysykepleier Bjørn Bjerkan (66). Han savner en bedre førstehjelpsopplæring i Norge. TEKST HANNA NORBERG  FOTO THOMAS T. KLEIVEN

MIN HJERTESAK

BEGYNNELSEN

Bjørn Bjerkan er flysykepleier i luftambulansetjenesten i Finnmark. Han bor i Grimstad, men jobber på ambulanse­ flybasen i Alta og som anestesisykepleier ved Hammerfest sykehus. Bjerkan har vært tilknyttet Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse som førstehjelpsinstruktør i snart 30 år. Hans hjertesak er at flest mulig nordmenn bør få opplæring i førstehjelp. Da tenker han ikke bare på å bandasjere en forstuet fot eller å stelle et sår, men også å kjenne til symptomene på alvorlige tilstander som hjerteinfarkt og hjerneslag.

– Det prehospitale, altså akuttmedisin utenfor sykehuset, har alltid interessert meg. Ved å bringe medisinsk kompetanse ut til pasienten har vi berget mange liv. Det var jo tanken til Jens Moe også (mannen som startet Norsk Luftambulanse, journ. anm.). Få sykehuset og kompetansen ut til pasientene.

BAKGRUNN Når stadig flere lokalsykehus blir lagt ned og akuttbered­ skapen i mange lokalsamfunn står i fare for å forsvinne, er det viktigere enn noensinne at befolkningen kan første­ hjelp, mener Bjørn Bjerkan. Norge har et godt tilbud av pre­ hospitale tjenester, men vi har et langstrakt land med store avstander mellom folk. Det kan ta tid før hjelpen kommer frem, og da er det avgjørende at pasienten får førstehjelp av dem rundt seg, påpeker Bjerkan. Det handler ikke bare om å kunne legge en person i stabilt sideleie, men også om å ha kunnskap nok til å avgjøre hvor akutt en tilstand er – og å våge å ringe 113 når det virkelig haster.

20

Bjerkan vet hva han snakker om. Han har vært en del av dette miljøet i 40 år. På de fire tiårene har utviklingen vært stor. – Jeg har sett galskapen i hvordan det var. Jeg jobbet i ambu­ lansetjenesten nordpå før jeg tok sykepleierutdanning. Den røde og hvite ambulansen var enmannsbetjent og vi fikk in­ gen formalisert opplæring. Pasienten lå bak i bilen, kanskje med noen pårørende som ledsagere, mens jeg satt foran og tråkket på gassen. Det var transport, ikke et helsetilbud. Bjerkan likte ikke det han så, derfor la han fra seg drøm­ men om ambulansetjenesten og tok sykepleierutdanning og spesialisering i anestesi. På starten av 1990-tallet ble han også førstehjelpsinstruktør i Stiftelsen Norsk Luftambulan­ se, sammen med «Mr. Førstehjelp», Aage W. Karlsen. Tre tiår senere jobber fortsatt begge to med å spre kunnskap om før­ stehjelp til befolkningen. På 30 år har Bjerkan sett store endringer i bransjen, men ikke like mye i allmennheten:

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

21


MIN HJERTESAK

Bilulykke

«Det er helt unødvendig at folk dør for tidlig, bare fordi man ikke kjenner igjen symptomene.» BJØRN BJERKAN

– Kompetansen til ambulansepersonellet har økt vold­ somt, men ute hos folk flest er det fortsatt mye å gå på.

DRIVKRAFTEN Bjerkan vet hvilken forskjell «mannen i gata» kan utgjøre. I løpet av sine 28 år i luften som anestesisykepleier på ambu­ lansefly har ikke Bjørn Bjerkan vært førstemann på et skade­ sted, det er det som regel pårørende, kolleger, venner eller forbipasserende som er. Disse kan avgjøre forskjellen mel­ lom liv og død, påpeker 66-åringen. – Det er tre hovedårsaker til at folk dør: hjerteproblemer, hjerneslag og kreft. Kreften får vi ikke gjort noe med, men ved hjerteproblemer og hjerneslag kan man som førstehjel­ per utgjøre en livsviktig forskjell.

I Norge bor det folk i mange kriker og kroker, og det kan ikke være akuttberedskap overalt, sier han. – Tida går fort der ute i distriktene. Det tar tid før man får hjelp. Dette er særlig viktig når det gjelder barn, fordi de ikke har de samme reservene som voksne. De kan bli utblødd ganske fort og de reagerer raskere på dårlige luftveier. Bjerkan skryter av akutthjelperprogrammet, nettverket av førstehjelpere rundt omkring i landet som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har etablert. Men ingen får hjulpet den som ikke varsler: – Vi må lære folk hvordan man kjenner igjen alvorlige til­ stander. Hjerteinfarkt og hjerneslag kan ta livet av folk. Det er helt unødvendig at folk dør for tidlig, bare fordi man ikke kjen­ ner igjen symptomene. Pårørende og kolleger må forstå hva som skjer. Og de må varsle tidlig. Det er ekstremt viktig, fordi klokka tikker fra symptomene oppstår. Da er det avgjørende at akuttberedskapen kan komme tidlig inn med god hjelp.

VEIEN VIDERE Hvor bør veien gå fremover? Er det riktig å legge mer av an­ svaret for beredskapen på befolkningen, mens tilbudet til innbyggerne i distriktene kuttes? – Nei, beredskapen må bygges ut og vedlikeholdes. Det er særlig viktig å implementere forskningen. Der er Stiftelsen Norsk Luftambulanse gode. De har 25 stipendiater som for­ sker på prehospitale temaer. Finner de ut noe som fungerer, blir det raskt implementert i førstehjelpsopplæringen.

22

De første minuttene. De som kommer først til en bilulykke kan redde liv med enkle grep. På jobb. Bjørn Bjerkan har jobbet som flysykepleier i 28 år.

Selv er Bjerkan ansatt i det offentlige helseforetaket. Han mener stiftelsens arbeid er et livsviktig supplement til det han kaller «et minimumsnivå» i det offentlige. Mens helse­ foretakene er «blakke», har stiftelsen drivkraft og vilje til å drive utviklingen fremover. Ikke minst penger, takket være støttemedlemmene. Han er likevel klokkeklar på at hver eneste innbygger er en viktig brikke i akuttkjeden, derfor må de få kunnskapen de trenger. – Vi må jobbe for å bedre førstehjelpsopplæringen, for eksempel ved å starte tidlig i skoleverket og å gjenta opplæ­ ringen når de blir eldre. Skoleelever er overalt, de kan bidra hjemme, i idretten og i lokalmiljøet. Flysykepleier Bjørn Bjerkan er sikker på at vi kan redde flere liv dersom førstehjelpsopplæringen blir bedre: – Det haster voldsomt ved akutt sykdom og alvorlige ska­ der, derfor er det så viktig at folk skjønner alvoret. Det hjel­ per ikke å ha god beredskap dersom folk varsler for sent.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Du kan redde liv Knut Styrkson har sett flere trafikkulykker enn han skulle ønske. Innsatsen til dem som kommer først kan være utrolig verdifull, sier han.

A

TEKST RANDI BUCKLEY  FOTO THOMAS T. KLEIVEN

mbulansen bruker alltid noe tid før den kommer frem, og de første minuttene etter en ulykke er svært viktige. Inn­ satsen til dem som kommer først kan definitivt være avgjørende og ut­ gjøre forskjellen på liv og død, sier Knut

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

«Sørg for å ta før­ stehjelpskurs. En dag kan din kunn­ skap redde liv.» KNUT STYRKSON

Styrkson, som jobber som fagutvikler i Stif­ telsen Norsk Luftambulanse. – 113-sentralen gir svært god hjelp og forteller hva man skal gjøre og i hvilken rek­ kefølge, sier Styrkson. På selve skadestedet er luftveier, blødninger og varme de tre tin­ gene han vil at vi skal huske. Å komme først til en ulykke er for man­ ge forbundet med frykt og stress. Man tren­ ger ikke være redd for å gjøre noe galt, me­ ner Styrkson. – Min erfaring er at folk hand­ ler intuitivt og vettugt. De er flinke til å iva­ reta dem som er innblandet i ulykken. – Sørg for å ta førstehjelpskurs, og hold kunnskapen ved like. En dag kan din kunn­ skap redde liv, oppfordrer Styrkson. Bla om og les hva du må gjøre som førstemann til en trafikkulykke.

23


Bilulykke MIN HJERTESAK

AKUTT-ABC Det har skjedd en ulykke. Adrenalinet pumper. Pulsen er høy. Hva gjør du? AKUTT-ABC lærer deg hvordan du kan bidra til å redde liv.

Sikre skade­ stedet og sørg for egen sikkerhet

Sikre, varsle, hjelpe! Din innsats på et ulykkessted kan redde liv. En ulykke kan øke i omfang ved at andre biler kjører inn i vraket. Ved å sette ut varseltrekant, og plassere din egen bil med varselblink i god avstand, bidrar du til å hindre ytterligere skade. Ufri luftvei er den farligste konsekvensen av bevisstløshet. Dersom noen er bevisstløs med snorkende eller manglende pustelyder, er det et tegn på at luftveiene ikke er tilstrekkelig åpne. Ved å løfte hodet i nøytral poisjon kan du gjøre det mulig for den skadede å puste godt nok igjen.

Skaff deg oversikt og vurder situasjonen.

113 besvares av sykepleiere som er øvet på å gi deg råd og veiledning når akutt sykdom eller skade rammer. Du får kyndig veiledning om hva du bør gjøre for best mulig å hjelpe den som er syk eller skadet - du er aldri alene! Operatøren vil lede deg gjennom samtalen og spørre etter informasjon som fort kan bli glemt. Det sitter en operatør på såkalt medlytt og styrer ressursene slik at hjelpen kommer frem så fort som mulig.

Plasser egen bil i god avstand fra de involverte kjøretøyene slik at brannvesen og ambulanse får plass til sine kjøretøy. Bruk refleksvest. Sett ut varseltrekanter i begge fartsretninger (helst 150 meter unna) – få om mulig noen andre til å gjøre dette.

Mennesker med skader er svært utsatt for nedkjøling, også om sommeren. Ved å legge varme tepper eller klær over (og om mulig under) den skadede hindrer du nedkjøling.

Skru av tenningen på bilen og hindre at noen røyker i området.

Varsle medisinsk nød­telefon så raskt som mulig Om mulig bør du holde kontinuerlig kontakt med 113-operatøren. Dersom samtalen brytes, ring raskt opp igjen. Hvis dårlig batteri (eller samtale fra fasttelefon) bør du oppgi ett eller flere telefon­numre som operatøren kan ringe deg opp på i ettertid.

Hold frie luftveier på bevisstløse Løft opp hodet til normal stilling og hold det stødig. Lytt etter pust – om nødvendig forsøk å trekke underkjeven fram med fingrene – dette gjør det mulig for luft å passere samtidig som det stabile grepet gjør at eventuelle nakkeskader skånes.

24

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Bevisstløse som ikke er inne i et vrak bør legges i sideleie – pass da på å bevege hodet, nakke og rygg som en enhet.

Hindre varmetap og stans ytre blødninger

Kontroller at pasienten puster, og sjekk at luftveiene holdes frie.

Forebygg varmetap – legg tepper, klær og bobleplast over, og hvis mulig også under den skadede for å hindre varmetap.

Forsøk å fjerne væske og fremmedlegemer fra munn og svelg.

Legg trykkbandasje eller direkte trykk på store blødende sår – bruk om mulig hansker.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

25


Bilulykke MIN HJERTESAK

Slik virker NATTBRILLER

Alltid beredt Du vet aldri når du blir den første som kommer til et ulykkessted. Her får du vite hva du bør ha i bilen om det skjer. TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

Å kunne se i mørket er avgjørende for pilot og luftambulansemannskap. Løsningen er lysforsterkningsbriller, eller Night Vision Goggles. Siden 2003 er det flydd 20 000 timer og gjort 48 000 landinger i mørket med slike briller.

Varseltrekant En ulykke kan bli mye verre om andre biler kjører inn i ulykkesbilene. Varseltrekanten skal varsle andre i så god tid at de rekker å reagere og bremse ned. Loven krever derfor minst 150 meter avstand mellom ulykkesstedet og trekanten. Plassér din egen bil med varselblink i god avstand, så nødetatene får plass.

TEKST ERLAND KROKEN ILLUSTRASJON TERJE TØNNESEN/BYHANDS KILDER NORSK LUFTAMBULANSE AS

Kikkert på hjelmen

Mobil og nødlader

Varmt teppe

Hvis du bruker appen Hjelp 113 til å ringe etter hjelp på 110, 112 eller 113, sender appen automatisk en melding til nødsentralen med din nøyaktige posisjon. 113-operatøren kan forklare deg hva du skal gjøre på ulykkesstedet – så lenge du har strøm på telefonen. Ha en nødlader i bilen, for sikkerhets skyld.

Det er svært viktig å forebygge varmetap hos skadde personer, de er ekstra utsatt for nedkjøling – også om sommeren. Legg varme tepper, klær eller bobleplast over den som er skadet, helst også under, hvis mulig. Har du et ullteppe liggende i bilen, vil det være nyttig i en ulykkessituasjon.

Førstehjelpsutstyr

Refleksvest

Å stoppe blødninger raskt kan være livsviktig på et ulykkessted. Sørg for at du har en god førstehjelpspakke lett tilgjengelig i bilen. Ditt nærmeste apotek har det du trenger. Velg gjerne en større pakke med godt utvalg av utstyr – i bilen har du plass til mer enn de små pakkene du har i tursekken.

Det er påbudt å ha CE-godkjent refleksvest på armlengdes avstand i bilen, slik at du raskt kan nå den før du går ut av bilen. Det betyr at den bør ligge i bildøra, i midtkonsollen eller i hanskerommet. Bruk den uansett tid på døgnet, slik at du blir sett av andre trafikanter hver gang du beveger deg utenfor bilen.

72 60 51

51 60 72

Forsterker 3000 ganger Det lille lyset vi ikke ser, kalles lysfotoner. Dette gjøres om til elektroner, og brillen forsterker elektronene opptil 3000 ganger. Deretter omformes elektronene til lysfoto­ ner igjen, som gjør at lyset forsterkes.

Objekt

Lysfotoner

26

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Lysforsterkningsbriller ser ut som en liten kikkert montert på hjelmen. Piloten ser inn i kikker­ ten, men han ser ikke gjennom optikken som i et fotoapparat. Gjennom lysforsterkningsbril­ lene ser man på en skjerm som forsterker alt lys som er til­ gjengelig. Det geniale er at det forsterker også det lyset som vi ikke ser. Det meste av naturlig lys om natten er infrarødt. Vi mennesker kan ikke se det, men denne brillen gjør det.

Risikofylt Det er farligere å fly om natten. De fleste heli­ kopterulykker skjer om natten eller når det er dårlig vær. Derfor er nattlysbrillene ekstremt verdifulle. I 2003 begynte mannskapene på ba­ sene til Norsk Luftambulanse å bruke nattlys­ briller. Også legene har nå slike briller.

Objektivlinse

Fotokatode

Elektroner

Multipliserte elektroner

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Mikrokanalplate

Fosforskjerm

Linse

Øyelinse som fokuseres for synsfeil +/-

Lysfotoner i kontraster av grønt

27


Basen DOMBÅS Tromsø Evenes

Brønnøysund

Trondheim Ålesund

Dombås

Førde Bergen

Ål Lørenskog Stavanger Arendal

Livreddende samarbeid Få flyr lengre og høyere enn luftambulansen på Dombås. Her jobber nødetatene tett sammen for å redde liv. TEKST ERLAND KROKEN  FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

28

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

29


Basen

«Det er virkelig flott at Dombås­ basen på denne måten setter trening og øving i system.»

DOMBÅS

Fakta Luftambulanse­basen på Dombås

TOM ESPEN VENÅS OG LINE HOLE, AMBULANSEARBEIDERE

Norsk Luftambulanse AS drifter basen på oppdrag for Luftambulansetjenesten HF. Sykehus Innlandet har det medisinske ansvaret. Driften av luftambulansetjenesten i Norge er offentlig finansiert.

Antall oppdrag 2018: 539 Dekningsområde: Store deler av Oppland, inn mot svenskegrensen, opp mot Trøndelag, ut mot Vestlandet. Dekker store nasjonalparker og Jotunheimen.

Type oppdrag: Størst andel er medisinske oppdrag ved akutt sykdom eller skade. Noe overføring mellom sykehus. Flyr pasienter til sykehusene: I Trondheim, Ålesund, Lillehammer og noen ganger til de store sykehusene i Oslo.

Basen ble offisielt åpnet i 1987

D

et er en hustrig formiddag på Dombås langt nord i Gud­ brandsdalen. Vinteren har gjort sitt første forsøk. Smeltede snø­ klatter fyller veiskuldrene og minner om den kalde tida som er i anmarsj. Tåken seiler gjennom dalen som et slørtynt hvitt teppe. Inne i luftambulansebasen er det full aktivitet. I hangaren, rett bak legehelikoptret, står en liten sirkel av mennesker. De er livredde­ re. Hver torsdag klokken 10 møtes de for å trene sammen, hvis ikke legehelikoptret er ute på oppdrag. Målet er å dele erfaring, lære av hverandre og samarbeide. Rett og slett gjøre hverandre enda bedre til å redde liv og helse i et område hvor det er lange av­ stander, høye fjell og dype daler. Her lener nødetatene seg på hverandre, og basen fun­ gerer som et nav i bygda.

Samtrening. Ambulanse og luftambulansemannskapene øver sammen.

Livreddende samarbeid: Fra v. turnuslege Johanne K. Sandvand, pilot Ole Anders Listad, redningsmann Nicklas Fastegård, anestesilege Leif-Magne Nordby, basesjef Harald B. Jøsendal, ambulansearbeiderne Line Hol og Tom E. Wenås.

LIVSVIKTIG SAMARBEID – Pass på når dere fester maskinen på pasien­ ten. Den skal sitte godt og må ikke forskyve seg. Redningsmann Nicklas Fastegård sitter på knærne. Foran ligger en stor øvingsdokke. Ved brystet er det festet en hjertekompre­ sjonsmaskin. 35-åringen demonstrerer knap­ per, festeanordning og viser hvordan den splitter nye maskinen virker. Ambulansear­ beiderne Tom Espen Venås og Line Hole fra Dombås ambulanse er på besøk. Maskinen er en gave fra Lesja, Lesjaskog ambulanselag og Lesjaskog bygdekvinnelag, til ambulan­ sen på Dombås. Legehelikoptrene har en liknende om bord, men den er ikke standard i alle norske ambulanser. Basen har også fått besøk av turnuslege Johanne Knoph Sandvand fra Dombås lege­ senter. Den unge legen er svært nysgjerrig og ønsker å oppdatere seg.

ØVELSE Etter nesten en time med øving og prøving, blir gjestene beordret ut av hangaren. Det rigges til øvelse. Leif-Magne roper etter gjestene.

30

«Vi er et team som i samarbeid skal redde liv og helse. Ved å møtes slik lærer vi av hver­ andre.» LEIF-MAGNE NORDBY, ANESTESILEGE

Med øvede hender finner de «pasienten», spør om han er våken. Raskt konstaterer de hjertestans. Tom Espen setter i gang med hjer­ te-lungeredning, mens Line og Johanne rigger på plass kompresjonsmaskinen, og starter den. Leif-Magne blåser av øvelsen. Deltagerne får ros og råd. – Dette var kjempebra, sier han. – Det er virkelig flott at Dombåsbasen på denne måten setter trening og øving i sys­ tem, sier gjestene. Anestesilege Leif-Magne Norby har job­ bet som lege i helikoptret siden januar i år. 37-åringen er ansatt ved Sykehuset Innlan­ det, Hamar, og trives svært godt når han går vakter på Dombås. – Vi er et team som i samarbeid skal redde liv og helse. Ved å mø­ tes slik lærer vi av hverandre, sier han. Pilot Ole Anders Listad nikker. Han er senior i gjengen med sine 58 år. med siden 58 år, og har flydd på Dombås siden 90-tallet. Listad har vært med på flere tusen oppdrag.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Deler. Turnuslege Johanne K. Sandvand og basesjef Harald B. Jøsendal følger nøye med.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Klar for avgang. Legehelikoptret tar av for en teknisk sjekk.

31


Basen

Fakta Luftambulanse­tjenesten i Norge

DOMBÅS

12 baser for legehelikopter i Norge driftes av Norsk Luftambulanse AS, og rykker ut rundt 7000 ganger årlig. Driften av luftambulanse i Norge finansieres av det offentlige. Nesten 20 000 pasienter får hjelp av

lege­helikopter og ambulansefly hvert år. Totalt bruker de regionale helseforetakene over en milliard kroner på luftambulanse hvert år. Luftambulansetjenesten HF eies av de fire regionale helseforetakene, og har det overordnede driftsansvaret for all luftambulanse i Norge.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse eier Norsk Luftambulanse AS, og bidrar med over 200 millioner kroner hvert år til forskning, utvikling og utdanning for at pasienter som blir akutt syke eller hardt skadet skal få enda bedre hjelp.

FOLKEBASEN Dombås ligger midt i hjertet av Sør-Norge. Historien om luftambulansebasen er his­ torien om folkelig engasjement og pågangs­ mot. I 1985 ble Landsskytterstevnet arran­ gert i Lesja. Under hele arrangementet var helikoptret til Norsk Luftambulanse stasjo­ nert der med mannskap. Ideen om en fast base i området var født. Året etter, i vinterferien 1986, etablerte Norsk Luftambulanse en vinterbase på Dombås. Også dette ble en suksess. I juni, 1987 åpnet basen. De som bor her, hegner om basen og dens mannskaper. Med lange avstander og de store nasjonalparkene Dovrefjell, Jotunheimen og Rondane «vegg-i-vegg», er en god akuttmedi­ sinsk tjeneste svært viktig for befolkningen i et stort område i hjertet av Norge. Det er 16 mil med bil til Lillehammer, 20 mil til Trond­ heim, og 22 mil til Ålesund. Legehelikoptret er en av basene i landet som flyr lengst og høyest. – Vi flyr stadig til Galdhøpiggen og i Jotunheimen, sier pilot Ole Anders. Høye fjell og dype daler. Luftambulansebasen på Dombås er viktig for befolkningen i området.

Viktig vær. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet et system for værkameraer over hele landet. Her sitter pilot Ole Anders Listad foran skjermene på Dombåsbasen.

VÆRET ER VIKTIG Piloten har vært med på en voldsom utvik­ ling. – I dag er det en helt annen hverdag. For ikke mange år siden fikk vi tre meter med papir ut fra faksmaskinen. Det var vår værinformasjon. Den gang ringte vi til fly­ plasser og til folk, og spurte om værforhol­ dene. En gang var det en kar som sa til meg på telefonen «Nå er det skrøpelig, gitt. Jeg ser ikke grinda, engang», ler Ole Anders. – I dag gir teknologiske løsninger oss en helt annen værdag, bokstavelig talt. Dombås ligger i et værskille som ofte kan være vanske­ lig å vurdere, men værkamerastasjonene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet har revolusjonert måten vi kan vurdere flyvær på. Store skjermer på alle baser viser været over hele landet, og vi har systemet på nett­ brett og telefoner. For oss her på Dombås er dette helt uvurderlig. Disse værkameraene, nattlysbriller og det digitale kartet, er nok de tre største forbedringene, i tillegg til moderne helikoptre, i min tid som pilot, sier han. Li­ stad ønsker seg likevel et større helikopter på

32

«Vi har en stor økning i det vi kaller helse­ oppdrag. Vi er ofte de aller første ute til en ulykke eller pasient.» ÅGE TØNDEVOLDSHAGEN, BRANNSJEF

basen. – Jeg mener at Dombås burde hatt et helikopter av typen H145 T2, en kraftigere maskin enn den vi opererer i dag, og som de fleste andre baser har. Vi flyr jo både høyest og lengst, forteller han.

pasienten er i nærheten. Også denne innrin­ geren brukte 113-appen. Noen minutter sene­ re kjører lege og redningsmann av gårde i le­ gebilen. Tilbake på basen møter de brannsje­ fen i kommunen som er innom på besøk.

NOEN TIMER TIDLIGERE

SAMARBEID MED BRANN

Mannskapet på basen har så vidt stått opp etter en kort natt. Klokken er over 9. En nattlig tur på fjellet for å hjelpe noen som hadde blitt overasket av voldsomt snøfall ble gjennomført. Heldigvis ingen drama­ tikk, men noe som kunne ha blitt det. – De brukte Hjelp 113-appen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse slik at vi kunne få koordina­ tene for hvor de befant seg umiddelbart. Det surkler i kaffe og frokostskiver settes frem. Da gjaller det i alarmen. Pilot, rednings­ mann og anestesilege går inn i operasjons­ rommet. Mens de snakker med alarmsentra­ len studerer de kartet, og finner raskt ut at

I 2015 åpnet Lesja og Dovre Beredskapssen­ ter. Her holder brannstasjonen til. Åge Tøn­ devoldshagen er brannsjef, og veldig opptatt av samarbeid mellom utrykningsetatene. Brannstasjonen er del av Akutthjelper-sats­ ningen som Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer og står bak. Hittil har over 4000 brann og helsearbeidere over hele landet blitt kurset og lært opp i å gjøre de livsviktige første grepene før ambulanse eller luftambu­ lanse kommer til pasienten. – Vi har en stor økning i det vi kaller helseoppdrag. Vi er ofte de aller første ute til en ulykke eller pasient. Da er det viktig at vi

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

«For ikke mange år siden fikk vi tre meter med papir ut fra faks­maskinen. Det var vår vær­ informasjon.» OLE ANDERS LISTAD, PILOT

kan gjøre livreddende hjelp til ambulanse eller luftambulanse kommer, forteller han.

ALARM FOR AMBULANSEN Rett etter at den medisinske treningen er gjennomført og en kort kaffekopp, piper det i radioen til Line og Tom Espen. Ambulan­ searbeiderne blir stille og lytter. Raskt tak­ ker de for seg, stiger inn i ambulansen og farer av gårde. Nytt oppdrag og en ny pasi­ ent trenger hjelp. – Slik er det hele tiden, smiler pilot Ole-An­ ders mens han går ut i hangaren. – Vi vet aldri når neste oppdrag kommer. Bare at det nær­ mer seg hele tiden. Konstant. Vi må være kla­ re. Legehelikoptret trenger en teknisk sjekk. Maskinen tar av og svinger nedover dalen. Et­ ter noen minutter lander de igjen. Alt i orden. Maskin og mannskap er klare til nye oppdrag. Piloten, redningsmannen og anestesile­ gen klatrer ut, klare til å hjelpe pasientene.

33


Historien om

Fakta Hypotermi

Hypotermi er det medisinske begrepet for nedkjøling. Direkte oversatt betyr det «undervarme» eller «lav temperatur». Kroppstemperatur under 35° C regnes som hypotermi.

NEDKJØLING Da Titanic forliste en aprilnatt i 1912 ble hundrevis av mennesker liggende i det iskalde Atlanterhavet. Kunne noen av dem vært reddet? Over 100 år senere vet vi at nedkjølingen kunne ha reddet livet deres. TEKST HANNA NORBERG  FOTO NTB/SCANPIX

Ingen er døde før de er varme og døde. Denne læresetningen er noe av det første landets medisinstudenter får servert etter at de har satt seg på skolebenken. Hva betyr den? Kort fortalt: Helsepersonell skal aldri slå fast at en tilsynelatende livløs og kald per­ son faktisk er død. Dersom de kommer over et nedkjølt «lik», altså en person som ikke puster, skal de alltid starte hjerte- og lunge­ redning. Hvorfor? Kraftig nedkjøling av kroppen er en vel­ kjent dødsårsak i Norge, enten det gjelder fiskere som har falt i havet, turgåere som er blitt skadet på fjellet eller personer som har vært utsatt for en ulykke om vinteren. Men

Spoiler. I filmen Titanic fra 1997 omkommer Jack (bildet).

kraftig nedkjøling av kroppen tar ikke bare liv, det er også med på å redde liv. Hvordan kan noe livsfarlig samtidig være livsviktig? På fagspråket kalles nedkjøling hypoter­ mi. Det greske ordet er satt sammen av to ord: hypo betyr under og termi betyr varme. Hypotermi er altså «undervarme». En per­ son er hypoterm når kroppens kjernetem­ peratur er lavere enn 35° C. Svaret på hvorfor hypotermi kan ha en livreddende funksjon finnes i cellene våre. Når menneskets kjernetemperatur faller, går kroppens celler inn i en slags dvaletilstand. Kalde celler har tregere forbrenning enn var­ me, derfor trenger de mindre tilførsel av ok­ sygen. Når et hjerte slutter å slå, stopper ok­ sygenforsyningen til hjernen. Det er alltid kritisk, men hjernen kan reddes av kulden. Det finnes eksempler på hypoterme mennes­ ker som har overlevd opp mot syv timer

ISKALD 34

hjertestans uten å bli hjerneskadet. Kalde, livløse personer skal derfor alltid ha vanlig førstehjelp og varmes opp på sykehus. Prinsippet har vært kjent i lang tid før Ti­ tanic sank. Allerede tidlig på 1800-tallet skrev Napoleons livlege, franske Dominique-Jean Larrey, at kulde kunne beskytte mot skader i kroppsdeler som hadde dårlig tilgang på ok­ sygenrikt blod. Larrey hadde sett mang en lemlestet soldat under Napoleonskrigene og visste hva han snakket om. Hans oppdagelse ble avgjørende for flere medisinske prosedy­ rer, men det var ikke før i 1952 at kunnskapen bevisst ble brukt i behandling. På et sykehus i Minnesota i USA ble en fem år gammel jente bedøvet og lagt i kjøletepper, helt til kropps­ temperaturen hennes nådde 28 grader. Da ble hjernens oksygenbehov så lavt at kirurgene kunne stoppe hjertet hennes – og lukke hullet hun hadde i hjertet. Kunnskapen om kuldens livsbevarende funksjon har også reddet mennesker som til­ synelatende har omkommet av drukning. I 1974 fikk en norsk fireåring massiv oppmerk­ somhet etter å ha gått gjennom isen i Nitelva i Lørenskog. Han ble funnet på to-tre meters dyp etter omtrent 40 minutter. Da han an­ kom sykehuset var det ingen synlige tegn ­til liv, men etter over to døgn tok han til

Når kroppen er nedkjølt går den i «dvale». Kalde celler har tregere forbrenning enn varme, derfor kan kalde hjerneceller overleve mangel på blodforsyning over lang tid.

«Allerede tidlig på 1800-tallet skrev Napoleons livlege, franske Domini­ que-Jean Larrey, at kulde kunne be­ skytte mot skader i kroppsdeler som hadde dårlig til­ gang på oksygen­ rikt blod.»

Kalde, livløse personer skal derfor alltid forsøkes gjenopplives og varmes opp på sykehus. KILDER STORE MEDISINSKE LEKSIKON, BOKEN «PÅ LIVETS GRENSE» AV ERIK SVEBERG DIETRICHS, ROMERIKES BLAD OG STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

bevissthet. I dag jobber Vegard Slettemo som operasjonssykepleier og har ingen skader et­ ter drukningen for 45 år siden. Det er fortsatt mye vi ikke vet om behand­ lingen av hypoterme pasienter. Mellom 30 og 40 prosent av personer som har blitt kraftig nedkjølt, overlever ikke oppvarmingen. Den vanligste årsaken til at de dør, er at hjertet får problemer med å pumpe ut blod når kroppen blir varm igjen. I Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse forsker stipendiat Jan Harald Nilsen på hvordan vi best kan håndtere gjenopplivin­ gen av nedkjølte pasienter. Han tok over sta­ fettpinnen fra Erik Sveberg Dietrichs, som forsket på om spesifikke medisiner kan hjelpe hjerte med å komme i gang igjen. Hittil er det blitt gjort lovende funn. Forskningen deres kan bidra til at flere overlever kraftig nedkjø­ ling – og oppvarmingen etterpå. En aprilnatt i 1912 ble ropene fra de for­ liste Titanic-passasjerene som lå og fløt i det kalde Atlanterhavet stadig svakere. I ettertid vet vi at flertallet av de forulykkede omkom på grunn av alvorlig nedkjøling. Kanskje kunne noen flere overlevd forliset, men da hadde de trengt kontrollert oppvarming på et sykehus. Ulykken skjedde 600 kilometer fra kysten, derfor hadde en slik redningsak­ sjon vært krevende, selv i 2019.

METODE Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

35


FORSKNING

MIN DOKTORGRAD

«Det er inspirerende å se det som skjer her, og mulighetene for å gjøre en så stor forskjell for pasienter.» BRAD HAZZARD, DELSTATSHELSEMINISTER I NEW SOUTH WALES

Sammen om pasienten Hvordan kan legen, redningsmannen og piloten trene på vakt for å bli bedre til å løse oppdragene de får? Det vil stipendiat og luftambulanselege Per Bredmose finne ut.

Minnepris. – Det er en ære, sier Strand.

TEKST VIBEKE BUAN 

Terje Strand fikk Marit Ribes minnepris Slagambulansen. Fra venstre sykepleier Tove Halvorsrud, delstatshelseminister Brad Hazzard, anestesilege Andreas Monstad og paramedic Trond Tøften i slagambulansen. Sykepleier Alf Martinsen er markør og ligger på båren.

Fra Australia for å lære om slagambulansen I Australia er de nysgjerrige på slagambulansen og forskningen på hjerneslag. I september besøkte helseministeren fra delstaten New South Wales Østfold for å lære om det unike prosjektet. TEKST VIBEKE BUAN  FOTO THOMAS T. KLEIVEN

D

e vurderer å starte et lig­ nende prosjekt, og ville lære om arbeidet med den spesialbygde ambu­ lansen, som er utstyrt med CT-skanner og blodproppløsende medisiner. På hver vår side av kloden jobber vi med samme mål:

36

Å spare livsviktig tid for slagpasienter. – Det er inspirerende å se det som skjer her, og mulighetene for å gjøre en så stor forskjell for pasienter, sa delstatshelseminister Brad Hazzard. Slagambulansen er et forskningspro­ sjekt Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse har i samarbeid med Sykehuset Østfold.

Hva forsker du på? Jeg forsker på hvordan vi i en travel hverdag på basene kan trene for å løse oppdragene bedre, og hva som skal til for at vi gjennomfører treninger på vakt. Jeg har sett på simuleringstrening, altså etterligne et oppdrag. Da gjør vi det så realistisk som mulig, og trener inne og ute. Det kan være rednings­ teknisk krevende oppdrag med pasienter som ligger i naturen på et sted som er vanskelig å komme til. Det kan være oppdrag med kuvøse, pasienter med nedkjøling, hjertestans, pasienter som skal transporteres mens vi gjør hjerteog lungeredning. I tillegg må vi ivareta pårørende. Og hvordan kan vi snakke med pasienten slik at hun føler seg trygg? Etterpå har vi gjennomført en debrief om hvordan vi løste oppdraget.

I 30 år har Terje Strand vært med på å redde liv i lufta, blant annet som anestesilege, avdelingsoverlege og sist som sjef for Prehospital klinikk ved Oslo universitetssykehus. I luftambulansetjenesten hadde han sin første vakt på basen på Dombås i 1987. Siden har han også jobbet i Ål, Arendal og på Lørenskog-basen. 25. september fikk han Marit Ribes pris for sitt arbeid gjennom mange år.

Hvordan skal du finne ut av det? Jeg ser på hvor ofte treninger gjennomføres, intervjuer deltagere, og ser på hva som skal til for at de skal trene på basen.

– Det er en ære å få prisen, og det er en anerkjennelse for arbeidet jeg og mange andre har gjort for luftambulansetjenesten, sier Strand.

Hvorfor er dette viktig? Det er viktig å trene som et crew, slik at vi kjenner hverandre best mulig. At vi vet hvordan vi handler under stress, hva vi kan forvente av hverandre og at alle vet hva som er neste skritt i behandlingen. Lege, redningsmann og pilot har hver våre oppgaver på oppdrag, men på bakken er vi sammen om pasienten. Det er som et fotballag: Det vil ikke fungere hvis spillerne trener hver for seg.

Flysykepleier Marit Ribe omkom i en flystyrt i Troms i 1989, på vei for å hente et livstruende sykt barn. Minneprisen deles ut til personer som har utvist særlig stort engasjement og gjort en forskjell innen akuttmedisin og flymedisin.

Hvordan kan forskningen din være nyttig for luftambulansetjenesten, pasientene eller prehospital medisin?

«Terje Strand er en nestor innen prehospital avansert medisin, med stor innflytelse og mye kompetanse», er noe av det juryen skriver.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Ved at crewet trener blir vi samkjørte og mer effektive. Vi kan få pasienten raskere til sykehus, i best mulig tilstand. Vi er bedre forberedt både på scenarier som skjer sjelden, og de vi håndte­ rer ofte. Slik sparer vi livsviktig tid når det står om minutter og sekunder på skadestedet.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

37


Internasjonalt samarbeid

TIL ALPENE FOR Å LÆRE Norsk Luftambulanse er tuftet på det sveitserne gjorde for 40 år siden. Denne høsten møttes leger, redningsmenn og piloter fra fem land for å trene og lære sammen. TEKST RANDI BUCKLEY  FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

I

det bratte fjellet ligger en klatrer kritisk skadd. Etter et fall fra 20 meter har han kraniebrudd og knust bekken. Han har brudd i ankelen, og mye tyder på massiv indre blødning. Det står om livet. Denne typen skader har luftambulanselege Jostein Hagemo og red­ ningsmann Håvard Mattingsdal vært borti før. Men de har ikke deltatt i et slikt scenario i de sveitsiske alpene før, og de må derfor løse oppdraget på andre premisser enn hjemme i Norge.

TILBAKE TIL START Ett case, fem lag fra fem ulike land. Fem ulike måter å løse oppdraget på, men utallige læringspunkter for alle. Det var også målet med denne felles trenings­ campen i Elm i Sveits i slutten av september, arrangert av den sveitsiske luft­ ambulansetjenesten Rega.

Dette er arnestedet for Norsk Luftambulanse: Grunnlegger og lege Jens Moe hentet sin inspirasjon fra den sveitsiske tjenesten da han ville gi pasientene en luftambulansetjeneste i Norge. Både organiseringen med en anestesilege, redningsmann og pilot som jobber tett i lag, og finansiering gjennom innsamlede midler fra befolkningen er hentet her­ fra. Dette konseptet tok han med seg hjem til Norge på slutten av 70-tallet da han etablerte den første luftambulansebasen for helikopter på Lørenskog.

38

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

39


Internasjonalt samarbeid

Nå, fire tiår senere, møtte Norsk Luftam­ bulanse tilsvarende luftambulansetjenester fra Sveits, Østerrike, Italia og Tyskland. De er ulikt organisert og finansiert, men er li­ kevel blant landene Norge har mest til felles med.

MÅ UTFORDRES – Det er jo her det startet, og vår luft­ ambulansetjeneste hadde ikke vært det den er i dag, hadde det ikke vært for den sveit­ siske modellen. Vi har utviklet oss gjennom 40 år, men det har de andre også. Vi kan ikke leve i et vakuum, og vi kan ikke tro at vi gjør alt best. Vi trenger å bli utfordret på det vi gjør, og det blir vi så til de grader her. Samtidig har vi også mye å lære bort, spesi­ elt når det gjelder å bygge opp forsknings­ miljøer knyttet til luftambulansetjenesten, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Kritisk skadet pasient. Lege Jostein Hagemo (t.h) og redningsmann Håvard Mattingsdal fikk bryne seg.

Bruker heis. Flere land heiser legen ned til pasienten ved hjelp av heis på helikoptret. I Norge flys redningsmannen til pasienten hengende i tau under helikoptret.

STORT UTBYTTE Ute står Lasse Fossedal, som er fagsjef for red­ ningsteknisk utvikling i Stiftelsen Norsk Luf­ tambulanse sammen med Håvard Mattings­ dal. Håvard er redningsmann i Norsk Luftam­ bulanse AS og har det faglige ansvaret for un­ derhengende operasjoner, det vil si når redningsmannen flys inn til pasienten hengende i tau under helikoptret. De er inter­ essert i hva slag utstyr østerrikerne bruker når de må hente ut pasienter i fjellene. Tau og ka­ rabiner diskuteres, vurderes og veies i hånda, og sammenlignes med det vi bruker i Norge. – Målet mitt med denne samlingen var å skape kontakter inn mot det redningsteknis­ ke miljøet i de forskjellige luftambulanseope­ ratørene i Mellom-Europa. Og det målet ble nådd! Vi utvekslet prosedyrer, ideer rundt ut­ styr og avtalte hospiteringsuker både i februar og mars, forteller Lasse Fossedal.

40

«Når vi møtes i fel­ leskap, oppnår vi mer for pasiente­ ne. Selv om vi kommer fra ulike land, er mange av utfordringene vi møter de samme.» CLAUDIA REICH OG BJÖRN HOSSFELD

VIL TIL NORGE Tilbake til fjellhylla. Pasienten ligger pakket inn i bobleplast, og Håvård Mattingsdal passer på å hindre varmetap og nedkjøling. Bobleplasten ga de andre en aha-opplevel­ se. Slik utveksling av konkrete erfaringer er gull verdt, sier paramedic Claudia Reich og anestesilege Björn Hossfeld fra Tyskland. De delte erfaringer om bruken av luftambu­ lanse ved terrorangrep, for eksempel angre­ pet på et kjøpesenter i München i 2016. – Når vi møtes i felleskap, oppnår vi mer for pasientene. Selv om vi kommer fra ulike land, er mange av utfordringer vi møter de samme. Samlet kan vi påvirke, utfordre og lære. Og vi håper jo på en invitasjon til det norske vinterlandskapet så vi kan lære mer om hvordan dere gjør det i Norge, sier de to.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Sammenligner. Thomas Schwaiger (t.v) er redningsmann i Østerrike. Han viser sine norske kollegaer Lasse Fossedal (midten) og Håvard Mattingsdal utstyret han bruker.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Felles mål. Paramedic Claudia Reich og anestesilege Björn Hossfeld fra Tyskland mener utveksling av erfaring er gull verdt. De håper å få komme til Norge og trene.

41


Luftambulansekartet Finland

Samarbeid på tvers av landegrenser

Seks baser som når 70 prosent av befolkningen innen 30 minutter. FinnHEMS har ansvaret for driften av tjenesten, som eies av fem helseforetak. Tjenesten settes ut på anbud.

Norge I Norge er det 12 baser og 17 helikoptre. Det er krav om 45 minutter responstid i Norge.

Sverige

De møtes jevnlig for å bli enda bedre og påvirke beslutningstakere. Dette er noen av luftambulansetjenestene Stiftelsen Norsk Luftambulanse samarbeider med.

Storbritannia

TEKST RANDI BUCKLEY

Tyskland

Hvert län (fylke) har ansvar for sin luft­ ambulanse. I Sverige er det åtte baser. Ulike selskaper operer på kontrakt med länene.

89 HELIKOPTRE

Tyskland

En rekke ideelle organisasjoner driver luftambulanser i England, Wales og Nord-Irland. Skottland har offentlig finansiert legehelikoptertjeneste.

Danmark

I Tyskland er det 84 baser og 89 helikoptre. De gjennomførte 37 704 oppdrag i 2018.

Ringsted, Skive og Billund. Tjenesten er offentlig finansiert via de fire danske helseregionene, men region Midt er ansvarlig for driften.

De ulike bundeslandene har ansvar for tjenesten i sin region. Ulike selskap drifter tjenesten på kontrakt med bundeslandene, som finansierer driften gjennom pålagt helseforsikring. De to største selskapene som flyr er ADAC, som tilsvarer NAF i Norge, og DRF Luftrettung.

Sveits

21 HELIKOPTRE

Drives av stiftelsen Rega eller deres partnere Air Zermatt og Rettung Südtirol, som flyr i fjellregionen Wallis. Finansieres av støttemedlemmer. Et medlemskap i Rega dekker det helseforsikringer eventuelt ikke dekker hvis de hentes av luftambulanse.

Østerrike

Sveits

17 HELIKOPTRE

Driften er del av vårt offentlige helsetilbud. Norsk Luftambulanse opererer de 12 luftambulansebasene med pilot, redningsmann og helikoptre på oppdrag for de fire regionale helseforetakene i Norge, mens anestesilegene er ansatt i helseforetakene. Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar med over 200 millioner til forskning, utvikling og utdanning til luftambulansetjenesten, og eier Norsk Luftambulanse AS.

42

I Østerrike er det 26 baser og 18 helikoptre. I tillegg er det 12 sesongbaser, stort sett vinterbaser.

18 HELIKOPTRE

Befolkning

ÖAMTC er den største operatøren i landet. Røde Kors driver også noe luftambulansevirksomhet. Finansiering er offentlig, og hver region tildeles midler fra staten. Det offentlige dekker ikke alt ved ulykker i fjellområder. Da må pasienten selv dekke noe via egen ulykkesforsikring/reiseforsikring.

Norge

Østerrike

I Sveits er det 13 baser, i tillegg er det flere sesongbaser på vinterstid.

Antall oppdrag

86 MILL.

37 704

Responstid 18 500

Sveits har krav om 15 minutters responstid.

12 573

Norge har krav om 45 minutters responstid. TYSKLAND

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

8,6 MILL.

8,8 MILL.

SVEITS

ØSTERRIKE

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

9 663

5,3 MILL. NORGE

TYSKLAND

SVEITS

ØSTERRIKE

NORGE

43


SMÅNYTT

18 600 OPPDRAG Luftambulanser utfører i snitt 51 oppdrag hver dag. Rundt 18 600 oppdrag ble gjennomført av helikopter eller ambulansefly, noe som utgjør rundt 3 prosent av alle ambulanseoppdrag.

Rørt generalsekretær. Sofie, Magnus, Martine og Silja samlet inn 1375 kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. – Jeg er rørt og overveldet, sier Hans Morten Lossius.  FOTO PRIVAT

Point in Space-teknologi. Flyger Lars Amdal er primus motor for arbeidet med å utvikle GPS-ruter.  FOTO ROLF MAGNUS W. SÆTHER

Pris for bane­ brytende arbeid

P

oint in Space-teknologien (PinS) er et GPS-basert navigasjonssys­ tem som gjør det mulig å fly inn mot landingsplasser ved hjelp av helikopterets instrumenter når skyene ligger lavt og sikten er dårlig. Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Norsk Luftambulanse AS har utarbeidet snart 60 slike innflygningsruter til sykehus og lokalsamfunn for at pasienter skal kunne få hjelp av legehelikopter også i dårlig vær.

44

«Nå kan lege­ helikoptre fly ‘i blinde’ helt ned til 60 meter over bakken mange steder.» LARS ERIK BRAGSTAD, FLYGEJEF I NLA AS

– For å kunne fly enda lavere mot lan­ dingsplassen før man må komme ut av sky­ ene, har vi utviklet og forbedret våre tradi­ sjonelle GPS-innflygingsruter. Takket være dette arbeidet, kan legehelikoptre nå fly «i blinde» helt ned til 60 meter over bakken mange steder, sier flygesjef i NLA AS Lars Erik Bragstad.

Trosset været for å selge leker Magnus Mundhjeld (11), Martine Mundhjeld (4), Silja Lindsø (8) og Sofie Lindsø (11) fra Lillehammer ønsket å samle inn penger til et viktig formål, og valgte Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

FØRST I EUROPA Nå høster arbeidet internasjonal anerkjen­ nelse. På den årlige workshopen til EGNOS (European Geostationary Navigation Over­ lay Service) i Roma ble Norsk Luftambulanse AS tirsdag 24. september tildelt en pris for å være første operatør i Europa med en såkalt EWA-avtale (EGNOS Working Agreement). – Vi er stolte av å være den første opera­ tøren i Europa som har fått på plass en EWA-avtale, sier Bragstad.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Ny base for rednings­helikopter

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Regjeringen foreslår å opprette en ny base for redningshelikopter i Tromsø. Det nye helikoptret er av typen AW 101, som erstatter dagens Sea Kinghelikoptre. Basen skal etter planen være på plass i 2022, og vil dekke de nordlige havområdene opp til Nordpolen.

D

e lagde plakater, bakte og sor­ terte ut spill og leker som de solgte til inntekt for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. I fire timer stod de og solgte leker og bakst i surt høstvær, og fikk inn 1375 kroner. Det de ikke fikk solgt, ga de til bar­ neavdelingen på Lillehammer sykehus. – Nå blir jeg veldig rørt og overveldet! Det er bare så flott at barna valgte å gi oss pengene fra bruktmarkedet de arrangerte. Vi lover at vi skal forvalte pengene slik at de som trenger det får raskere og bedre hjelp, sier Hans Morten Lossius, generalse­ kretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Med innfasingen av nye redningshelikoptre på basene i Bodø og på Banak, i tillegg til kystvakthelikoptre, vil den syvende basen i Tromsø gi en betydelig styrket helikopterkapasitet i nord, sier samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde i en pressemelding.

45


SAMARBEID

STØTTEMEDLEM / FAST STØTTE norskluftambuanse.no/stott-oss

MINNEGAVE norskluftambulanse.no/minnegave

SMS Send SMS med kodeord «gave» til 2113 (200 kr.)

TESTAMENTARISKE GAVER norskluftambulanse.no/testament

TELEFON  64 90 43 00

GRATULASJONSGAVE norskluftambulanse.no/ gratulasjonsgave

E-POST  post@norskluft­ambulanse.no

STØTTEBEDRIFT norskluftambulanse.no/bedrifter

ADRESSE  Storgata 33 A, 0184 Oslo

Bankgiro for gaver

1617 20 74689 Vipps

2113 Bruk AvtaleGiro En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv. STØTT VÅRT ARBEID Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss å hjelpe flere. Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten: • Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambluanse.no.

Glomma. E-CO Energi sitt nye anlegg på Skiptvedt. Anlegget produserer strøm til 11 5000 husstander.

Livsviktig samarbeidspartner

Støtter. Kommunikasjonssjef Per Storm-Mathisen.

E-CO Energi, landets nest største produsent av vannkraft, har forlenget samarbeidet med Stiftelsen Norsk Luftambulanse for tiende år på rad.

E-CO er et selskap med lang historie. Al­ lerede i 1892 ble selskapet etablert under navnet Christiania Elektrisitetsværk. I 2001 fikk selskapet navnet E-C0 Energi. I dag er oppgaven fortsatt å omdanne vann til fornybar strøm, med minst mulig na­ turinngrep. I september nådde E-CO nok en milepæl. Landets største elvekraftverk, Vam­ ma 12 i Glomma i Skiptvet kommune, ble åp­ net av Statsministeren.

TEKST ERLAND KROKEN  FOTO ERLAND KROKEN OG E-CO ENERGI

HMS-FOKUS

D

ette er et samarbeid vi er skik­ kelig stolte av. Det sier kommu­ nikasjonssjef i E-CO Energi, Per Storm-Mathisen. E-CO Energi er dermed blant bedriftene som har støttet Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanses arbeid lengst.

Fakta E-CO Energi AS

STØTTER UTVIKLINGEN AV VÆRKAMERAER

Eies av Hafslund E-CO (Oslo kommune) og Eidsiva Energi.

– Vi går nå inn i vårt tiende år som partnere og har støttet konkrete prosjekter, vært generelle og nå litt mer konkrete igjen. Stiftelsen har et tydelig formål, og satsnin­ gen på værkamerastasjonene synes vi er veldig spennende. Vi har en felles interesse av været, smiler kommunikasjonssjefen.

Årlig kraftproduksjon 17 000 GWh, tilsvarer strømforbruket til 850 000 husstander.

46

Norges nest største kraftprodusent, 190 ansatte. Kjernevirksomhet er eierskap, drift og utvikling av vannkraftanlegg.

Fornyet samarbeidsavtalen med Stiftelsen Norsk Luftambulanse for 10. år på rad.

• Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut.

Mange av de 190 ansatte har jobber som innebærer risikofylt arbeid. Det dreier seg blant annet om tunge løft, arbeid i høyden, sprengninger og opphold langt fra folk og veier. – Våre ansatte arbeider for eksempel i fjel­ lanlegg eller inne på fjellet, langt fra infra­ struktur. Derfor står helse, miljø og sikkerhet (HMS) høyt på agendaen. Vi synes også det er viktig å bidra i samfunnet utover vår opp­ gave å produsere strøm, drifte virksomhe­ ten bærekraftig og være en sikker arbeids­ plass for våre ansatte. Vår støtte til Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse er en del av den­ ne strategien, avslutter Per Storm-Mathisen Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse, Hans Morten Lossius, er ydmyk og stolt over en bedrift som velger å støtte over så mange år. – Tusen takk, dette er bidrag som kommer pasientene til gode, sier han.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

• Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned. FORDELER MED AVTALEGIRO • Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato.

Bli med på tidenes folkedugnad! En hel verktøykasse og en verden av muligheter. Dette er det unike Utviklingshelikoptret, som skal leveres høsten 2020.

M

ed dette helikoptret vil vi forske på behandlin­ ger, utforske nye mu­ ligheter, teste ut nye metoder og nytt utstyr. Slik skal de som blir alvorlig skadet eller syke få enda bedre og raskere hjelp utenfor sykehus. Kanskje får vi testet en CT-scanner i et helikopter? Det vil gi avgjørende bilder av hjernen allerede utenfor sykehuset slik at enda flere får rask og riktig hjelp når et hjerneslag rammer.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 4  | 2019

Trening på krevende oppdrag gir ut­ telling for mannskapene når sekunde­ ne teller, og vi kan utvikle enda flere GPS-ruter slik at helikoptrene kan fly helt frem til sykehuset selv i dårlig sikt. Dette kan vi få til fordi vi kan bru­ ke et dedikert helikopter til forskning og utvikling. Med din støtte kan vi redde enda flere liv. Tusen takk! Vil du være med på å støtte Utviklingshelikoptret med et bidrag? Send SMS med kodeord HELIKOP­ TER til 2113 (200 kroner).

• Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe. Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet. • En ting mindre å tenke på for deg! Støtter du med 500 kroner eller mer i året har du rett til skattefradrag. Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling. Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@ norskluftambulanse.no.

Arv og testamentariske gaver En arv som redder liv er en arv som setter spor. Vi er svært takknemlige for alle testamenteringer til oss, store som små, og opplever at stadig flere ønsker å bidra på denne måten. Mer informasjon: norskluftambulanse. no/testament

47


norskluftambulanse.no/kalender Bestill kalenderen i dag.

Sammen med kalenderen får du en nyttig nøkkelring med munn til munn maske.

Illustrasjon av kalender 2020. Kalenderen har store flotte bilder og fine ruter til å skrive egne aktiviteter. Brann 110 I Politi 112 I Medisinsk nødhjelp 113

2

6

7

8

9

10

11

12

3

13

14

15

16

17

18

19

4

20

21

22

23

24

25

26

5

27

28

29

30

31

2020 4

5

lørdag

søndag

JANUAR Uke

man

1

6

2

13

3

20

4

tir

7 14 21

Uke

ons

1 8 15

tor

2 9 16

og Vår forskning kt bli enda bedre. i Norge til å rbaser på kontra etjenesten legehelikopte luftambulans landets tolv rk. es mål er å utvikle bulanse AS driver alle ste i Danma Luftambulans bulansetjene Luftam Stiftelsen Norsk Datterselskapet Norsk også landsdekkende luftam liv. driver utvikling redder bulanse AS . Norsk Luftam med staten

fre

3 10 17 24

23

lør

4 18 25

søn

5 12 19

FEBRUAR Uke

5

man

3

6

10

7

17

8

26

tir

4

Uke

ons

5

11 18

19

tor

6

fre

7

14 21

20

28

27

lør

1 8 15 22

søn

2 9 16 23

29

MARS Uke

man

9

10

2 9

11

16

12

13 14

23 30

JULI 27

tir

3

10

17

ons

4 11

tor

5

12

18

24 31

25

fre

6

13

20

19

27

26

lør

7 14

21

søn

1

8

15

22

28

29

APRIL Uke

man

14

6

15

13

16

20

17 18

tir

7 14 21 28

27

AUGUST

ons

1 8 15 22 29

tor

2 9 16 23

fre

3 10 17 24

30

lør

4

11

18

25

søn

5

12

19

26

søn

lør

fre

tor

2

1

9

8

16

15

14

13

12

23

22

21

30

29

28

tor

ons

tir

7

6

5

4 11

10

33

ons

tir

3

32

19

18

man

31

5 12

11

17

Uke

søn

4

3 10

9

R

man

Uke

3

2

1

søn

lør

fre

6

5

4

13

12

11

20

19

18

27

26

25

24 31

30

29

28

17

23

22

21

10

9 16

15

14

53

29

8

7

50 52

22

28

27

26

25

DESEMBE 49

1

51

15

21

20

19

18

24 31

35 36

31

30

17

34

26

25

24

23

29

lør

fre

2

8

16

22

28

27

søn

lør

fre

tor

ons

tir

man

44

8

7 14

27

26

25

24

20

19

18

17

13

12

11

10

6

5

4

3

2

45

23 30

48 49

tor

1

7

6

28

ons

tir

man

Uke

7 14

13

12

31

15

21

20

30

30

14

13

29

28

27

26

25

21

20

19

18

søn

6

5

4

3

lør

fre

tor

ons

2

1

13

26

tir

man

23

12

25

24

9

JUNI 3

2

11

24

23

29

NOVEMBER Uke

søn

lør

fre

tor

ons

tir

4

3

2

1

16

47

25

31

30

9

46

18

24

23

29

11

17

16

22

28

10

9

8 15

21

27

26

44

14

20

19

43

7

6

5

13

12

42

20

30

17

16

22

27

10

9

8

26

24

23

15

25

17

16

22

24

10

9

8 15

21

søn

lør

fre

tor

ons

11

31

30

29

tir

man

1

7 14

20

19

18

21

13

12

11

20

6

5

4

19

22

28

27

5

MAI 18

31

30

29

OKTOBER man

Uke

søn

lør

fre

tor

ons

tir

40

6

5

4

3

2

1

41

13

19

18

17

16

27

26

25

24

23

12

11

10

9

8

7

37

28

27

26

25

22

ER

SEPTEMB man

Uke

36

15

14

3

fredag

38

2

torsdag

29

1

onsdag

22

tirsdag

28

mandag

21

Uke

40

1. nyttårsdag

1

Januar

39

& Jensen.

Design: Wittusen

Haug Haug Øivind Øivind Foto: Foto:

2020 Telefon 64 90 43 00 I info@norskluftambulanse.no I norskluftambulanse.no

d!

er vårt arbei for at du støtt

Tusen takk

Gi et gavebidrag i dag! Som takk får du vår flotte kalender for neste år. Hver eneste høst gir tusenvis av privatpersoner og bedrifter et gavebidrag. Det gir livsviktige inntekter til vårt ideelle arbeid. Kalenderen har store flotte bilder og fine ruter til å skrive inn egne aktiviteter i kalendariet.

Gi et julegavebidrag på kroner 295

T A R B E ID ! STØT T V Å R Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

Profile for Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 4 2020  

Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 4 2020