størrelsen. Så lenge rammeforskriften ikke inneholdt mer entydige retningslinjer for beregningen, falt imidlertid etter førstvoterendes oppfatning kommunens ordning ikke utenfor de vide rammene som loven og rammeforskriften hadde trukket opp for kommunens valgfrihet. Til Fortes subsidiære anførsel om at minstegebyret var fastsatt for høyt, henviste Høyesterett til at grunnen til at så mange næringseiendommer betaler minstegebyret, er at de har et lavt vannforbruk som ikke står i forhold til de faste kostnadene med å levere vann- og avløpstjenester. På denne bakgrunn kunne ikke førstvoterende se at kommunens gebyrberegning var i strid med regelverket. 3.1.6.14
Dom av Eidsivating lagmannsrett 1. mars 2005 Coca-Cola drikker AS mot Lørenskog kommune og Sentralrenseanlegget RA-2 AS
Nedre Romerike tingrett avsa den 22. desember 2003 dom i sak om hvorvidt Coca-Cola Drikker AS (CCD) kunne kreve tilbakebetalt innbetalt avløpsavgift for prosessavløp fra produksjonsavløpet på Robsrud i Lørenskog for årene 1999–2001 til Lørenskog kommune (LK). CCD mente å ha betalt for mye, og anførte at det ikke skulle betales både avløpsavgift til kommunen og fullstendig kostnadsdekning til AS Sentralrenseanlegget RA-2 for en total avløps- og renseprosess foretatt av RA2, uten at prosessavløpet hadde passert gjennom kommunens avløpsledninger. Et hovedtema i saken var således hva som kunne sies å være avtalt i forholdet mellom CCD og RA-2. Det første spørsmålet lagmannsretten tok stilling til var hvorvidt Lørenskog kommune manglet rett til å innkreve kloakkavgift fra CCD, eller eventuelt om kommunen mistet denne retten som følge av avtaler eller andre forhold i saken. Lagmannsretten fant at anførselen om at Lørenskog kommune ikke hadde rett til å kreve avgift fordi forutsetningen om tilknytning til ”kommunal ledning” ikke var oppfylt, ikke kunne føre frem. Retten la på dette punkt vekt på at prosessavløpet ble ledet fra mineralvannsfabrikken og videre til en særskilt avløpsledning montert for dette formålet av RA-2 for CCDs regning. Denne særskilte ledningen ble montert inne i en allerede etablert avløpstunnel på strekningen fra Robsrud frem til RA-2s renseanlegg på Strømmen. Etter ting- og lagmannsrettens oppfatning var CCD på denne måten knyttet til en kommunal ledning slik vass- og kloakkavgiftsloven måtte forstås. Retten fant det uten betydning om det var kommunen eller RA-2 som var eier av avløpstunnelen, som var 6–7 km lang, og som ble etablert på 70-tallet, da avgiftsplikten etter rettens oppfatning ikke avhang av om avløpstunnelen ble eid av kommuneforvaltningen, et interkommunalt selskap etter lov av 1999 nr. 6 eller av et ordinært aksjeselskap der én eller flere samarbeidende kommuner eide alle aksjene. Det ble lagt til grunn at når Lørenskog, Rælingen og Skedsmo kommuner hadde valgt å samarbeide i formen aksjeselskap for å utføre deler av oppgaven med å motta og rense kloakk, var det en organisatorisk løsning i forhold til vass- og kloakkavgiftsloven, og uten betydning for adgangen til å kreve lovbestemt kloakkavgift for å dekke utgiftene som kommunene har ved å betale drift, vedlikehold og investeringer hos RA-2 basert på antallet innbyggere i hver kommune, den såkalte pebelastningen. Lagmannsretten påpekte videre at brukeren må kunne holde seg til kommunen når det gjelder klager og innsigelser mot den tjeneste som leveres, uavhengig av om det er kommunen selv som utfører tjenesten, eller om den er overlatt til andre. Lagmannsretten uttaler på s. 31 i sin dom: ”Slik lovgrunnlaget for denne avgiften er i dag, må det legges til grunn at kommunen ikke har adgang til å overføre avgiftskravet til andre, selv om selve tjenesteutføringen er satt bort, jf. kommunelovens § 54. Hvis kommunen til tross for dette skulle ha overlatt til andre å kreve inn
38