2.5.2
2.5.2.1
Eksempel på forhandlingsløsninger og standardavtaler i bruk mellom VA-verk og grunneiere Brukerinteressene rundt Akerselva
I situasjonen som er beskrevet ovenfor, ble de nevnte interessekonflikter løst i flere trinn. Akerselvens Brukseierforening sikret seg tilstrekkelige mengder vann i Akerselva ved å inngå den såkalte ”baronkontrakten” med baron Harald Wedel Jarlsberg i 1876. Som kompensasjon for manøvreringsretten og disposisjonsretten til vannet ble det betalt en betydelig erstatning fra brukseierforeningen til baronen. Dertil måtte foreningen påta seg å fløte trevirket for skogeieren. Dette var den logiske konsekvens av at skogeieren ga fra seg manøvreringsretten over de dammer han tidligere eide og disponerte fullt ut. I forholdet mellom Akerselvens Brukseierforening og Oslo og Aker kommuners drikkevannsinteresser ble det gjennom mange år fremforhandlet en avtale som førte frem til at rettighetene ble overtatt i 1954 ved utbetaling av en vesentlig erstatning til brukseierne for det tap de ble påført i form av tapt kraftproduksjon ved den reduserte vannføringen i Akerselva. Brukerne fikk også en evigvarende rett til leveranse av erstatningskraft fra Oslo Lysverker tilsvarende det produksjonstap som de ut fra sin individuelle fallhøyde og virkningsgrad ville lide i årene fremover. Eksemplene ovenfor er en illustrasjon på hvordan en vannverkseier gjennom en minnelig ordning kan nå frem med sine behov overfor berørte grunneiere og andre rettighetshavere. Dette vil ofte kunne være både tidsbesparende og økonomisk lønnsomt, da alternativet er å bruke tid og økonomi på ekspropriasjonssak med etterfølgende skjønn. Det bør i den forbindelse tas i betraktning at det er regelen at den som skal ekspropriere, kalt eksproprianten, må betale sakens omkostninger for den det blir ekspropriert fra, kalt ekspropriaten. Ulempene kan være, som i eksempelet ovenfor, at en kommune blir forpliktet til å betale ut – eller yte kraft for – millionbeløp årlig i uoverskuelig fremtid. Dette kunne vært unngått ved en ekspropriasjon, der det som regel blir utmålt engangserstatninger. Det kan imidlertid være at en vannverkseier eller kommunen som sådan på det aktuelle tidspunkt ikke har økonomi til å ekspropriere det hele og betale engangserstatning, og at det er årsaken til at det velges løsninger som nevnt ovenfor. Her har vannverkseier en mulighet for å la avholde skjønn, men unnlate å sette tiltaket i verk, dersom det viser seg at de økonomiske kostnadene ved tiltaket vil bli for omfattende. Dette må følge indirekte av skjønnsprosessloven § 57, som setter en frist på ett år for å fremme begjæring om fullbyrding av skjønnet etter at det er avgitt. I motsatt fall kan ekspropriasjonen ikke gjennomføres, uten etter nytt skjønn i henhold til ny ekspropriasjonstillatelse. 2.5.2.2
Mal for avtale mellom grunneier og VA-eier som er tatt i bruk av HIAS og kommunene i Hamarregionen og Elverum
Det foreligger pr. 12. mai 2010 en felles mal for grunneieravtale med veiledning til bruk for kommunene Løten, Hamar, Ringsaker, Stange og Elverum samt HIAS IKS. Det er her inntatt mal for avtale vedrørende etablering av og rett til å ha liggende nytt vann-, spillvannog overvannsanlegg på grunneiers eiendom, og en mal for erstatningsoppgjør i den forbindelse i tråd med bilag 1 til malen, som gir anvisning på fremgangsmåten ved erstatning i forbindelse med skade for hhv. jordbruk, skogbruk og hageanlegg. Her er også anleggsarbeidenes utførelse regulert særskilt og relativt grundig.
73