Det kan også vises til VA/Miljø-blad nr. 82 fra 2008 med tittelen ”Vatn til brannsløkking”, som gir en innføring i regelverket for brannvann og konsekvenser ved brannvannsuttak fra vannledningsnettet, og som skisserer løsninger og eksempler på håndtering av kravet til slokkevann. Det er her tydeliggjort at ordlyden ”Kommunen skal sørge for” ikke innebærer at kommunen skal dekke kostnadene med å få etablert tilstrekkelig slokkevann for bygningens behov. Kommunen skal imidlertid påse at dette er tilfredsstilt før det vedtas reguleringsplaner og gis byggetillatelse til aktuelle tiltak. Reguleringsbehandlingen bør vise om kravene realistisk sett kan oppnås. I veiledning til forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk er det gitt veiledning om at det må være 20 l/s tilgjengelig for småhus og 50 l/s til annen bebyggelse, jf. § 7-28. Det fremgår videre i veiledningen til § 11-2 i forskriften at dimensjonerende vannføring bør leveres ved et trykk ved brannuttaket på minst 1,0 bar målt i vannverkets kum. Hvis vannforsyningssystemet ikke er dimensjonert for nødvendig vannmengde til brannslokking og sprinkleranlegg, må brannvannsforsyningen sikres på annen måte. Dette kan for eksempel være et basseng som blir etterfylt fra offentlig vannforsyning. Slike basseng vil normalt ha kapasitet til ca. 1 times slukking. Uttak av slokkevann fra ledningsnett for vannforsyning kan medføre flere negative konsekvenser, slik som at trykket kan bli sterkt redusert og i verste fall føre til undertrykk og fare for innsug av urent vann. Høy fart på vannet i ledningsnettet kan føre til utvasking av avleiringer i ledningene og derigjennom misfarging av vannet. Det vil også bli sterkt redusert kapasitet til annen tapping, som for eksempel til sprinkleranlegg.
2.1.4
Nærmere om kommunens plikt vurdert i forhold til kommunehelsetjenesteloven, herunder forskrift om miljørettet helsevern av 25. april 2003
Det er en rekke husstander, gårdsbruk og industrivirksomheter her i landet som ikke har tilgang på kommunal vannforsyning, men som har løst problemet på andre måter, enten ved egen brønn eller ved fellesforsyning gjennom private vannverksandelslag. Dette er i seg selv også et argument for at kommunen verken har hatt eller bør ha en slik generell plikt til å stå for vannforsyningen og avløpshåndteringen, eller ha ansvar for at slike tjenester er på plass på det enkelte sted. Den nye vannressursloven har også lagt til rette for at det skal kunne etableres funksjonelle private andelslag eller andre privatrettslige konstellasjoner som kan betjene mindre lokalsamfunns behov for drikkevann. Det ville også ha vært naturlig at dette ble tatt opp i forbindelse med vedtagelse av kommunehelsetjenesteloven av 19. november 1982 nr. 66, som er en videreføring av sunnhetsloven fra 1860. Helsedepartementet vedtok den 25. april 2003 en generell forskrift om miljørettet helsevern med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven §§ 1-3, 1-5, § 4a-1 andre ledd og § 4a-4 andre ledd. Forskriften trådte i kraft 1. juli 2003. Forskriften er gjennomgått nærmere i versjon 7 av VA-jus databasen. Her skal kun påpekes enkelte bestemmelser med særskilt relevans for VA-området. Forskriften gjelder blant annet for avløpsanlegg samt utslipp fra leir- og campingplasser, hytter, boliger, fritidsbebyggelse, campingvogner og lignende. Utenfor forskriften faller tiltak av privatpersoner i egen bolig eller på egen fritidseiendom, ordinær gårdsdrift og utleie og lignende av boliger. Forskriften vil neppe for praktiske formål ha særlig betydning ved siden av drikkevannsforskriften på det området drikkevannsforskriften dekker.
24