Det vil også i slike tilfeller være vanlig at de nødvendige områder er avsatt i kommuneplanens arealdel til byggeområder etter § 11-7 nr. 1. Det kan også være fastsatt utfyllende bestemmelser i arealdelen f.eks. som i § 11-9 nr. 3 og 4 om at utbygging skal skje i en bestemt rekkefølge, og at utbyggingen innenfor vedkommende områder ikke kan finne sted før tekniske anlegg og samfunnstjenester som elektrisitetsforsyning, kommunikasjon, herunder gang- og sykkelveinett, helse- og sosialtjenester, herunder barnehager, skoler og fritidshjem er etablert. Der det bare er snakk om å fremføre et vann- og avløpsanlegg til en eksisterende bebyggelse, er det anledning i reguleringsplan å legge ut som reguleringsformål etter pbl. § 11-7 nr. 2 traseer for teknisk infrastruktur som særskilt underformål. Det kan deretter eksproprieres i henhold til planen etter pbl. § 16-2, eventuelt etter pbl. § 16-4, jf. fremstillingen ovenfor under kapittel 2.5.3.9.
2.9.2
Plikt til å utarbeide reguleringsplan for større bygge- og anleggsarbeider
Det kan også oppstå spørsmål knyttet til om et vann- og avløpsverk plikter å la utarbeide reguleringsplan for etablering av et nytt vann- og avløpsanlegg til en eksisterende bebyggelse eller ved vesentlig utvidelse av eksisterende anlegg. Regelen er her at kommunestyret skal sørge for at det blir utarbeidet reguleringsplan for de områder i kommunen hvor dette følger av loven eller av kommuneplanens arealdel, samt der det ellers er behov for å sikre forsvarlig planavklaring og gjennomføring av bygge- og anleggstiltak, flerbruk og vern i forhold til berørte private og offentlige interesser, jf. § 12-1 andre ledd. For gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, kreves det utarbeidelse av reguleringsplan. Tillatelse etter § 20-1, jf. § 21-4 for slike tiltak, kan ikke gis før det foreligger reguleringsplan. Krav til reguleringsplan gjelder ikke for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven, jf. pbl. § 12-1 tredje ledd. Bestemmelsen ble innført i § 32 i planloven av 1981 som et ledd i opplegget med å begrense de generelle bestemmelsene om detaljregulering i bygningsloven av 1965 og 1924. Før lovendringen 21. april 1989 sto bestemmelsen i § 23 som et mer ubestemt administrativt direktiv som bare rettet seg til kommunen. Lovproposisjonen presiserte at unnlatelse av å oppfylle plikten ikke ville ha noen rettsvirkninger. Ved lovendringen i 1989 ble dette endret slik at reguleringsplan ble stilt som vilkår for at det kunne gis byggetillatelse. Med hensyn til hva som er å regne som større bygge- og anleggsarbeider, anførte Miljøverndepartementet i Ot.prp. 56 (1984–85) s. 59 og 117 at lovteksten her hadde en noe vag angivelse, men at avgjørelsen må bero på et skjønn og nødvendigvis vil måtte variere etter forholdene i den enkelte kommune. Departementet fant det derfor ikke hensiktsmessig å gi noen nærmere definisjon i loven. I lovproposisjonen gis det uttrykk for at det bør utarbeides reguleringsplan dersom tiltaket vil medføre konflikt i forhold til eksisterende virksomhet i et område, jf. Ot.prp. nr. 51 (1987–88). I lovproposisjonen til endringen i 1989 ble spørsmålet tatt opp på nytt, og det ble av Miljøverndepartementet påpekt at hovedkriteriet for reguleringsplikten må være om tiltaket i seg selv, eller de konsekvenser det kan gi, vil fremkalle vesentlige endringer i det bestående miljø eller utløse behov for andre tiltak mv. som samlet kan gi større virkninger (Ot.prp. nr. 51 (1987–88) s. 53–54). Spørsmålet om hva som er større bygge- og anleggsarbeid, slik at det kreves reguleringsplan før byggetillatelse kan gis, vil i mange tilfeller stå som et utpreget vurderingsspørsmål. Frihagen påpeker
162