Senskader fra en elitistisk kulturformidling 20
Det er få kulturuttrykk som er dårligere egnet til somhet på gummimatter på gulvet i gymsalene som står tilbake. Og flettet inn i denne kjedsomheten – ditto vage å fenge barn og unge enn protestantiske gudstjenester. minner av å bli snakket ned til av utøvere og formidlere, Og med sin knusktørre og nærmest aggressivt nøkter ne dramaturgi var gudstjenestene i Glemmen kirke en som forsøkte å renne vår aldersbetingede skepsis i senk utholdenhetsprøve resten av skoleåret kun unntaks ved hjelp av en anstrengt kameratslig entusiasme. Selv om mine foreldre ga opp høykulturen før de fikk vis maktet å tangere. Her var den gammelmodige formidlingstanken fortsatt i aller høyeste grad i live: barn, er jeg fra et hjem fylt av bøker, og dermed had Både skolen og kirken hadde klokkertro på at dersom de jeg allerede fra barneskolealder av en forståelse for kulturens plass og betydning – en forståelse mange aldri barna bare ble utsatt for Jesu ord tilstrekkelig mange ganger, ville budskapet til slutt synke inn hos selv den oppnår hjemme, og som enkelte fullfører både grunn mest prinsippfaste ateist. skole og høyere utdanning uten noensinne å ta til seg. Likevel var min opplevelse av kulturarrangementene vi Jeg tok aldri til meg Den norske kirkes glade budskap, ble dratt med på i grunnskolen sjelden vesensforskjellig men like fullt fikk jeg, via disse seansene, kulturopple fra mine klassekameraters, som syntes selve konseptet velser som har festet seg i en helt annen grad enn noe med kulturarrangementer i skolen var meningsløst. annet jeg ble eksponert for i grunnskolen. For selv om Mye av årsaken til at jeg husker kulturopplevelsene prestenes evinnelige monologer var en prøvelse, ble de fra grunnskolen såpass dårlig har formodentlig å gjøre både innledet og avsluttet med andektig orgelmusikk. med at formidlingen i Fredrikstad-skolene på 90-tallet syntes å ha befunnet seg i en overgangsfase. Man hadde Jeg utviklet tidlig en forkjærlighet for salmen Deg være ære, som var fast post på programmet år ut og år inn, forlatt tidligere tiders autoritære oppfatning om at det og snart tjue år etter jeg gikk ut var de unges borgerplikt å ta til av barneskolen, har jeg fortsatt seg høykulturen, men man had «Jeg vet ikke helt hva klare, positive minner om dette de ennå ikke omfavnet dagens kulturopplevelsene jeg ble utpreget trauste og gammelmo filosofi om at det er det offentli ges plikt å ta i bruk alle tilgjen utsatt for i grunnskolen har dige uttrykket. Nå skal det riktignok sies gelige virkemidler for å gjøre gitt meg, utover et livslangt at jeg, helt til jeg researchet den oppvoksende generasjon interessert i kulturarven. hat til den italienske komi denne teksten, har vært hellig overbevist om at salmen var Mer enn noe annet opplevde keren Roberto Benigni.» skrevet av Østfolds store sønn, jeg min barne- og ungdomssko Egil Hovland – hvis verker ble les kultursatsing som retnings hyppig spilt på hans gamle arbeidsplass – så også denne løs og lemfeldig. Det var en rikskonsert her, en gjesten modellen har åpenbart sine svakheter. Likevel sådde de teatertropp der, og dersom man var virkelig heldig, altså denne høyst autoritære og enveiskjørte formen for et kinobesøk midt i skoledagen for å se en viktig film. formidling et frø som to tiår senere danner en inn Sant å si vet jeg ikke helt hva kulturopplevelsene jeg ble gang til et kulturfelt som ellers kunne fortont seg som utsatt for i grunnskolen har gitt meg, utover et livslangt ugjennomtrengelig. Og det er mer enn hva man kan hat til den italienske komikeren og skuespilleren Ro si om formidlingen som møtte oss barna på våre egne berto Benigni, etter et skolebesøk på Livet er herlig på premisser. Fredrikstad kino i 1997. Utholdenhetsprøven i Glemmen kirke Det vil si, dette er en sannhet med modifikasjoner. For det fantes én kulturarena som mine foreldre aktivt hadde skjermet meg fra; en arena jeg på tross av gjentatte obligatoriske besøk Aksel Kielland (f. 1983) har en mastergrad i medievitenskap aldri ble fortrolig med, og hvor jeg derfor fra Universitetet i Bergen, og er hadde mine mest intense opplevelser av redaktør for Kunstløftet. Han kjedsomhet og frustrasjon. Jeg snakker er filmanmelder i Dagbladet, og skriver jevnlig om tegneserier, tv naturligvis om kirken, som jeg i skole og populærkultur i Klassekamp sammenheng besøkte flerfoldige ganger en, Morgenbladet, NATT&DAG og i året fra første- til og med sjetteklasse. andre publikasjoner.
For selv om dagens tilgjengeliggjøringsidealer dikterer at alt kan og bør formidles til alle, består en stor del av vår kulturarv av en materie som krever både tid og innsats fra sitt publikum. Det er nettopp kompleksiteten som gjør den så verdifull og slitesterk, og dette innebærer at en genuin verdsettelse i mange tilfeller er umulig i ung alder. Men at den umiddelbare entusiasmen glimrer med sitt fravær, betyr ikke at formidlingen er mislykket eller bortkastet. Selve ideen om kulturformidling bygger på en forestilling om at kulturen besitter en unik kraft som gjør den verdifull og viktig for individ og samfunn. I blant må man ganske enkelt stole på at denne kraften er reell. —