Page 74

74 75

På toppen av Biddarafjellet er jeg den siste til å snu. Nedkjøringen kunne ikke vært bedre. Topper med minst et dusin kjørbare rygger sprer seg utover som folder i et hvitt laken. En kunne kjørt ski i et helt liv, bare i denne utsikten. Men det er framtida. Nå er nå.

On top of Mount Biddara and I am the last to drop in. The backdrop couldn't be more perfect. Peaks with at least a dozen skiable ridges spread out like gentle folds in a white sheet. One could have a lifetime of ski touring in just this vista. But that's the future. Now is now.

Jeg har fått tildelt et perfekt lerret til å markere meg på jorda. Jeg setter utfor, og bakken forsvinner under meg i store, bueformede svinger. Det dype pudderet blinder meg et øyeblikk, før jeg sklir inn på den militære hovedveien tusen meter lenger ned. Jeg kikker opp på sporene våre i den bratte bakken, og hver sving minner meg om en ny bokstav satt i kursiv i det særegne georgiske alfabetet. En gammel mann i en Lada stopper opp, og fortryll­elsen er brutt. Han kjører oss over Korspasset tilbake til Gudauri.

I'm presented with a perfect canvas to make my mark on the earth. I drop in and the vertical melts away in big arcing turns. Deep, light snow tempor­ arily blinds me before I drift to a stop on the Russian Military Highway a thousand meters below. I glance up at our lines on the slope above, each turn reminds me of a different character of the cursive font of Georgia's written language. My trance is broken when an old man in a Lada stops. He drives us over the Cross Pass back to Gudauri.

Vår motesans kunne ikke ha vært mer forskjellig fra vertene våre i klosteret, der vi, med lyse skiklær og plaststøvler, deler peisvarmen med kristne ortodokse munker i sine lange svarte kapper. Turen på feller fra dalen opp til Lomisiklosteret tok oss tre timer. Kneisende høyt over Gudauridalen hviler de eldgamle murene på en 2 200 meter høy fjellrygg. Den skiller Georgias Kazbegiregion fra Sør-Ossetia, en lovløs og ustabil provins som satser på uavhengighet fra Georgia med hjelp fra Russland. Men Lomisi hever seg over dagens politikk. Klosteret stammer helt fra det tiende århundre, og har navnet sitt etter sankt Georgs okse som døde underveis på den lange turen opp til fjellet. Nå er klosteret et viktig tempel for troende georgiere, som kommer hit og ber om mirakler.

Our fashion sense couldn't be more different than our hosts at the monastery, bright ski clothes and boots share the warmth of a fire with Christian Orthodox monks in their long black robes. It took us 3 hours to skin up from the valley to the Lomisi Monastery. Perched high across the valley from Gudauri, its ancient walls sit on the 2 200m ridge that separates Georgia's Kazbegi region from South Ossetia, the volatile rogue state, that with help from Russia, vies for independence from Georgia. But Lomisi predates all these recent politics. Its monastery dates back to the 10th century, named for Saint George's bull who died part way up the long climb to the ridge. Now it's an important temple frequented by faithful Georgians seeking miracles.

«Det virker som du har vært mye i nærheten av Gud,» sier fader Nicholei, en middeladrende munk med viltert, brunt skjegg. Han smiler med øynene mens han nipper til rødvinsglasset. Han tenker på toppturene på ski, og jeg er ikke uenig med ham. På mange måter leter vi begge etter den samme åndelige opplevelsen, vi bruker bare forskjellig verktøy for å nå frem dit. Han, et kors og en bibel. Jeg, et par ski. «Skål for det!» og så løfter vi glassene våre etter georgisk tradisjon, mens hver og en av oss kommer med takksigelser. Vi blir hos munkene på fjellryggen mot Sør-Ossetia i noen timer. Så sier vi farvel til dem, der de står med sine flagrende kapper på den vindfulle klippen. Og kjører på ski den lange turen ned til dalen.

“It seems you spend a lot of time close to God,” says father Nicholei, a middle aged monk with a bushy brown beard. His eyes smile as he sips red wine. He refers to climbing mountains on skis, and I can't argue with him. In many ways we are both seeking similar spiritual connection, we just use different vehicles to find it. He a cross and bible. Me a pair of skis. “I'll cheer to that,” and we raise our glasses in Georgian tradition, each of us saying something we are grateful for. We spend a few hours with the monks on the ridge of South Ossetia. With their robes flapping on the windy ridge, we say goodbye and ski the long run down to the valley.

Jeg skjønner at vi har tabbet oss, når jeg ser dekk­ ene på Toyota Landcruiseren. De er helt blankslitte. I løpet av natten har et teppe av nysnø dalt ned på den 45 kilometer lange veien til Ushguli, en liten landsby dypt inne i Georgias fjellrike Svaneti-region, omtrent 450 kilometer vest for Gudauri. Men bekymringene mine går over til ergrelse når

I know we have made a mistake when I see the tires of the Toyota Land Cruiser. They are bald. A fresh blanket of snow has fallen overnight on the 45 km track to Ushguli, a small village deep in Georgia's mountainous Svaneti region, some 450 km west of Gudauri. But my worry turns to anger the second time we get stuck. Our young driver,

Profile for Norrøna

Norrona Magazine #10  

Norrøna Magazine no10 Fall/Winter 13/14

Norrona Magazine #10  

Norrøna Magazine no10 Fall/Winter 13/14

Profile for norrona
Advertisement