Page 1

No 10

Høst/vinter 2013/14 Velkommen til naturen

Fall/Winter 2013/14 Welcome to nature


PhOTO: chrIS hOlTer Ad: SleTTeN & ØSTvOld

WITH GORE-TEX The first. INSIDE

DRY INSULATION Narvik, Norway. -4°C, wind speed: 40 mph. Snow followed by rain. A strenuous descent follows a freezing cold ride in the lift. It is crucial to keep your body between the sweating and shivering thresholds in bad weather and at different levels of activity. Clothing engineered with GORE-TEX® product technology is durably waterproof and windproof combined with optimised breathability which results in keeping your insulation dry. It protects against exposure to the elements and regulates the moisture balance within the body. Experience more – on www.gore-tex.com

Norrøna Narvik GORE-TEX® products tested in Narvik, Norway. Photo Chris Holter

1977 – Norrøna Gore-Tex® Jacket. The first Gore-Tex Jacket in europe.

Y F


Our latest.

Welcome to nature

2013 – trollveggen Gore-TexŽ Pro Jacket. In stores now.


MADE RESPONSIBLY. TO MAKE A DIFFERENCE. Repreve 100 is the first 100% post-consumer recycled yarn to offer the same quality, performance, and feel as virgin polyester yarn, so it can be used to make a wide array of technical fabrics such as Polartec® Wind Pro®. Not just made with recycled content, it’s also made with ® integrity. Just like all Polartec fabrics. Visit POLARTEC.COM to learn more about Repreve 100


Norrona /29 warm4 up-cycled Jacket

Polartec速 Wind Pro速 Recycled

Polartec速 is a registered trademark of Polartec, LLC. 息Polartec 2010. Repreve is a registered trademark of Unifi, Inc.


Norrøna Magazine

Foto Photo : Frode Sandbech Sted Location : Narvik, Norway Kjørere Riders : Even Sigstad & Andreas Ygre Wiig

6 7

Side Page : 100 – 113

Høst/vinter 2013/14

Fall/Winter 2013/14


14 16 18 20 28 32 40 56 66 68 84 90 100 115 116 122 124 126 128

Innhold :

Content :

Leder Medarbeidere Norrøna nyheter Tilbakeblikk : Vinterjubileet Portrett : Christine Hargin Cortina – La vita è bella Polske pionerer Nord-Nirvana Profil : Andreas Ygre Wiig eorgia – The Other Place Urdanostind – The Summit Sveitsisk kvalitet Narvik Backcity Riding Norrøna anno : 1969 Natur vs. arkitektur Fjelldoktoren Fjellmusikk Norrønas ansatte Ting

Editorial Contributors Norrøna News Retrospect : Winter Anniversary Portrait : Christine Hargin Cortina – La vita è bella Polish Pioneers North Nirvana Profile : Andreas Ygre Wiig eorgia – The Other Place Urdanostind – The Summit Swiss Quality Narvik Backcity Riding Norrøna anno : 1969 Nature vs. Architecture The Mountain Doctor Mountain Music The Norrøna Staff Things


Norrøna Magazine

Foto Photo : Kari Medig Sted Location : Georgia, Kaukasus

8 9

Kjørere Rider : Bob Maudie

Høst/vinter 2013/14

Fall/Winter 2013/14


Side 68 - 82 : Page 68 - 82 : eorgia – The Other Place eorgia – The Other Place


Norrøna Magazine

Foto Photo : Sverre Hjørnevik

10 11

Sted Location : Oberalppass, Switzerland

Høst/vinter 2013/14

Fall/Winter 2013/14


Side 90 - 99 : Sveitsisk kvalitet

Page 90 - 99 : Swiss Quality


Høst/vinter 2013/14 Kolofon

Fall/Winter 2013/14 Colophon

Eivind Eidslott

Redaktør

Editor

Chris Holter

Fotoredaktør

Photo Editor

Sletten & Østvold

Design og Art Direction

Design and Art Direction

Sverre Hjørnevik Kari Medig Frode Sandbech Ryszard Kowalewski Tadeusz Piotrowski Danuta Piotrowska Wojciech Jedliński Marte Garmann Kjetil Svanemyr

Fotografer

Photographers

Jakub Radziejowski Henning Reinton Kristin Folsland Olsen Kari Medig Øyvind Yksnøy Alexander Urrang Hauge

Journalister

Writers

Kristian Hammerstad Bendik Kaltenborn

Illustratører

Illustrators

Doug Mellgren Runar Eidslott

Oversettere

Translators

Colin Field

Engelsk korrektur

English Copy Editor

Bjørn Fjellstad

Markeds- og kommunikasjonsdirektør

Director Marketing and Communications

Iselin Næss

Salgs- og markedskoordinator

Managing Assistant

Postproduksjon AS

Billedbehandling

Imaging

Stibo Graphic, Denmark

Trykk

Print

Antalis AS

Papir

Paper

Norrøna Magazine

Norrøna Magazine er et norsk frilufts­ magasin om mennesker, steder og øyeblikk i aktiviteter som fotturer, terrengløping, terreng­sykling, fjell­klatring, ski og snowboard.

Norrøna Magazine is a Norwegian out­door m ­ agazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountain­ biking, climbing, skiing and snowboarding.

Norrøna Magazine gis ut to ganger i året gjennom kjente friluftsmagasiner og gjennom Norrønas utsalgssteder i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Frankrike, Spania, UK og USA.

Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US.

Velkommen til naturen

Welcome to nature

12 13

Norrøna Magazine

Omslag Cover : Narvik, Norway Foto Photo : Frode Sandbech Kjører Rider : Even Sigstad

Norrøna Sport AS Nye Vakås vei 20 N-1395 Hvalstad Norway (+47) 66 77 24 00 marketing@norrona.com www.facebook.com/norrona www.norrona.com

M

Ø M E R KE ILJ T

541-004 TRYKKSAK


PhOTO: chrIS hOlTer Ad: SleTTeN & ØSTvOld

eat soup with a spoon

Snowboarder Andreas Ygre Wiig chooses the Norrøna narvik 2-layer Gore-Tex® jacket for backcountry riding. Just as functional as eating soup with a spoon.

Check out our entire narvik collection at norrona.com/narvik or at your Norrøna dealer, where they sell technical ski/snowboard clothing – not spoons.

Welcome to nature


Editorial

Jeg var usikker på om jeg skulle klatre de siste 20 meterne til topps. Det var overraskende bratt, det var snø, det var is, vi hadde ikke noe sikringsutstyr. Min gode venn tenkte det samme. Han så opp. Han så ned. Og så han denne ene, eksistensielle setningen :

I was not sure whether to climb the last 20 meters to the top. It was surprisingly steep, there was snow, there was ice, and we didn’t have any protection. My good friend was thinking the same. He looked up. He looked down. And then he uttered this single, existential sentence :

«This is definetly a no fall zone.»

Han sa det ikke for å være kul. Han sa det ikke for å være morsom. Han sa det med andakt, bak et stort skjegg.

Tvilen kom øyeblikkelig. Spørsmålene hopet seg opp. Er jeg feig hvis jeg snur nå? Er toppen verdt risikoen? Hva er det vi driver med her oppe, egentlig? Det er jo bare noen få meter igjen. Det går sikkert bra.

He did not say it to be cool. He did not say it to be funny. He said it with the deepest respect. From behind his huge beard. Doubt had instantly descended upon us. Questions piled up. Would turning back now make me a coward? Is the summit worth the risk? What are we doing here anyway? Only a few more meters. It will probably be okay.

Eller?

Won’t it?

Sakte, sakte klatret vi videre. Vekslet ikke ett ord. Glatte randonnestøvler på hvitkledde steiner. Kalde hansker. Høy konsentrasjon. Avgrunn.

Slowly, very slowly we climbed. Not one word was exchanged. Slippery backcountry boots on rocks clad in white snow. Cold gloves. Intense concentration. The abyss.

Plutselig sto vi der, på toppen av et av de vakreste og minst kjente fjellene langs denne kysten. Er det nødvendig å beskrive tilfredsstillelsen? Gleden? Lykken?

Suddenly, we were standing there, on top of one of the most beautiful and least known mountains along this coast. Do I even need to explain the feeling? Satisfaction? Joy? Happiness?

Kan du assosiere deg med følelsen av at alt stemmer?

Can you grasp that sense of everything being right with the world?

"This is definitely a no fall zone."

14 15

Redaktør  Editor : Eivind Eidslott

Leder

At du lever?

Kanskje vi noen ganger har godt av å klatre inn i en no fall zone. Jeg bare kaster ut en brannfakkel.

Just being alive?

Maybe it does us good to climb in the no fall zone at times. I’m just throwing it out there.


PhOTO: chrIS hOlTer Ad: SleTTeN & ØSTvOld

eat soup with a spoon

Skier even Sigstad chooses the Norrøna narvik 2-layer Gore-Tex® jacket for backcountry riding. Just as functional as eating soup with a spoon.

Check out our entire narvik collection at norrona.com/narvik or at your Norrøna dealer, where they sell technical ski/snowboard clothing – not spoons.

Welcome to nature


Høst/vinter 2013/14 Medarbeidere

Fall/Winter 2013/14 Contributors

Kari Medig (39) Kari bor i Nelson i British Columbia, Canada, men er likevel en av fotografene som har satt størst preg på Norrøna Magazine de siste fem åra. Kari er en ekte globetrotter og en unik ski- og frilufts­ fotograf. En e-post fra Kari handler gjerne om at han planlegger en ny, eksotisk fjelltur – for eksempel til India, Grønland eller Marokko. Eller til Georgia – som han besøkte i februar og mars i år. Nyt Karis fantastiske reportasjebilder på side 68.

Kari Medig, 39 Medig lives in Nelson, British Columbia, Canada, yet is still among the photographers who has made the biggest mark on Norrøna Magazine over the past five years. Medig is a true globetrotter and a unique ski and outdoor photographer. An e-mail from Medig might well be about a new, exotic trek he has in the works to such places as India, Greenland or Morocco. Or to Georgia, which he visited in February and March. Enjoy Medig’s wonderful reportage photos on page 68.

Marte Garmann (36) Marte er en Oslo-basert fotograf som tar oppdrag innenfor portretter, reportasjer, arkitektur og mat. Hun har jobbet for Dagbladet, en rekke magasiner, Nationaltheatret, arkitektkontoret Snøhetta og det amerikanske forlaget Conde Nast. Nå har hun startet sitt eget forlag – Garmann Forlag – som gir ut kokebøker og annen illustrert litteratur. Da vi skulle portrett­ ere den kjente norske arkitekten Reiulf Ramstad til denne utgaven av Norrøna Magazine, var det én fotograf vi ønsket å spørre: Marte. Du kan se det briljante resultatet på side 116.

Marte Garmann, 36 Garmann is an Oslo-based photographer who takes on a range of assignments that include portraits, reporting, architecture and cuisine. She has worked for the Oslo newspaper Dagbladet, numerous magazines, Norway’s National Theatre, Oslo-based architects Snøhetta and the American publisher Conde Nast. When we wanted a profile of famous Norwegian architect Reiulf Ramstad for this issue of Norrøna Magazine, there was one only photographer who came to mind : Garmann. Take a look at the brilliant result on page 116.

Jakub Radziejowski (37) Jakub – eller Kuba – er en polsk alpinist, journalist, fotograf, maratonløper, ektemann og tobarnspappa. Jakub er utdannet sosiolog, men driver i dag sitt eget eventbyrå i Warszawa. Han har klatret i snart 20 år – og har blant annet besteget krevende ruter i Tatrafjellene, Alpene, Patagonia, Alaska og Himalaya. Jakub har skrevet den utrolige historien om polsk vinterklatring i Trollveggen på 1970-tallet på side 40. Han vet selv hvor krevende det er å prøve seg på Trollveggen om vinteren.

Jakub Radziejowski, 37 Radziejowski – a.k.a. Kuba – is a Polish skier, journalist, photographer, marathon runner, husband and father of two. Radziejowski is educated as a sociologist, but currently runs his own event bureau in Warsaw. He has been a climber for almost 20 years, and has done difficult routes in the Tatra Mountains, The Alps, Patagonia, Alaska and the Himalayas. Radziejowski wrote the incredible story of the Polish winter climbs of Troll Wall in the 1970s on page 40. He even has personal experience on the difficulties of challenging Troll Wall in winter.

16 17

Norrøna Magazine


PhOTO: SIMON SKredderNeS Ad: SleTTeN & ØSTvOld

Norrøna /29 Welcome to nature www.norrona.com


18 19

Norrøna nyheter

Norrøna News


Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Norrøna

Norrøna-sjef Jørgen Jørgensen lanserer nye produkter og opplever stor suksess i et helt nytt marked : Japan.

Norrøna’s leader Jørgen Jørgensen is launching new products and has been enjoying real success in a new market : Japan.

– Japan ser veldig lovende ut for oss, sier Jørgen Jørgensen, Norrønas eier og admini­ strerende direktør. – I mars startet vi salget ut fra butikk for fullt, og så langt er salget svært lovende. Vår samarbeids­ partner i Japan, Fullmarks, gjør en meget god jobb med å introdusere Norrøna. – Hva synes japanerne om Norrøna? – Tilbakemeldingene er meget gode. Japanerne har sans for kombinasjonen kvalitet, funksjon og design. I tillegg liker de godt merker med en unik historie og fokus på detaljene.

“Japan looks very promising for us,” says Jørgen Jørgensen, Norrøna's owner and chief executive. “In March, we started full scale sales from our store and, so far, sales have been very promising. Our partner in Japan, Fullmarks, has done a very good job of introducing Norrøna.” The Japanese seem to be quickly catching on to Norrøna. “The feedback is very good. The Japanese appreciate a combination of quality, functionality and design. Plus, they like solid brands with a unique history and focus on details.”

Jørgen var selv på ski i Japan forrige vinter. Han ble guidet av samarbeidspartneren Fullmarks lokalkjente entusiaster – og ble bergtatt av mulighetene. – Skikjøringen i Japan er på mange måter helt unik, sier Jørgen. – Snøen var fantastisk – det snødde i snitt 30 cm hver dag! Kulturen er spennende og menneskene er veldig gjestfrie og hyggelige. Norrøna skal i tiden framover jobbe hardt for å gi forhandlere og konsumenter i eksisterende markeder enda bedre tilgang på Norrønas produkter. I tillegg ønsker Norrøna å tilby egen kundeservice i disse landene. – Har du planer om å åpne nye brand stores? – Ja, vi har som mål å åpne to-tre Norrønabutikker i åra fremover. Nå fokuserer vi på å åpne nye butikker utenfor Norge. Det kan også hende det blir en Norrøna Pro Store i Japan om ikke lenge.

Jørgensen went skiing in Japan last winter, where he had local experts from partner Fullmarks as guides. He was captivated by the possibilities. “Skiing in Japan is in many ways unique,” says Jørgensen. “The snow was fantastic. On average, it snowed 30 cm every day! The culture is exciting and the people are very hospitable and friendly.” In the days to come, Norrøna will be working hard to make sure both retailers and consumers in existing markets get even better access to Norrøna’s products. Norrøna will also provide dedicated customer service in these countries. And more Norrøna brand stores are in the works. “Yes, we aim to open two to three Norrøna shops in the years to come. Our current focus is on opening new stores outside Norway. There may also be a Norrøna Pro Store in Japan sometime soon.”

Denne høsten lanserer Jørgen og hans dyktige medarbeidere to spennende konsepter. Til sammen viser disse nye produktene den unike bredden hos Norrøna. – Norrønas trollveggenkonsept, som startet allerede da vi utviklet Europas første Gore-Tex-jakke i 1977, er nå redesignet. Mange spennende produkter kommer i denne kolleksjonen. I tillegg kommer det en helt nyutviklet Norrøna narvik freestylekolleksjon. Her har vi fått med oss to meget spennende ambassadører : Even Sigstad og Andreas Ygre Wiig. Dette blir en spennende og ny retning for oss. I livsstilskonseptet vårt, /29, kommer det også noen nye, spennende produkter. Vi vil også lansere en helt ny falketindkolleksjon før jul i år. – Og hvor drømmer du om å stå på ski når vinteren endelig er tilbake? – Vi har planlagt en tur til Kashmir i India. Der kan det nok bli en opplevelse å kjøre ski!

This fall, Jørgensen and his talented staff are launching two exciting new concepts. “The Norrøna trollveggen concept, which was born with our introduction of Europe's first Gore-Tex jacket in 1977, has been redesigned. Many exciting products will be introduced as part of this collection. In addition, there is a newly developed Norrøna narvik freestyle collection. This also gives us the chance to work with two new and exciting Norrøna ambassadors: Even Sigstad and Andreas Ygre Wiig. This is going to be an exciting new direction for us. Our lifestyle concept, /29, will also be seeing some exciting new products, and we are launching a new falketind collection before Christmas this year. And Jørgensen is already dreaming about skiing when the snows of winter finally return. “We have planned a trip to Kashmir in India. That is probably going to be a great skiing experience,” he says.

Les mer på www.norrona.com

Read more on www.norrona.com


20 21

Jubileumsruta opp Store Midtmaradalstind var alt det fire unge menn kunne  drømme om for 35 år siden : tusen meter stein, snø, is og frossen mose.

‘Anniversary Route’ up Store Midtmaradalstind peak in Western-Norway was all that four young men dreamed about 35 years ago : A thousand meters of stone, snow, ice and frozen moss.


Tilbakeblikk :  Vinterjubileet

Retrospect : Winter Anniversary


Tekst Text : Henning Reinton

“I had a cousin, almost like a big brother, a year older than me. He never said ‘no’ to joining a daring adventure, whether allowed to or not by Aunt Cora. When I told him I had started mountain climbing, he was a little envious. I agreed to give him an introduction to the sport, stuffed a boat rope into a backpack and took off for Sogge, where he lived in a school bus,” writes Kjetil Svanemyr about his start as a climber in the western Norway town of Åndalsnes in the early 1970s. “We were 14-15 years old and had no idea what we were doing, but did have an overwhelming desire to explore life,” he continued.

– Det startet egentlig i 1976, sier Ulf Geir Hansen (f. 1945). Han var med på førstebestigningen i 1968. I 1976 dro han til Hurrungane sammen med to andre for å  gå «Jubileumsveggen» på vinteren. – Men været var ikke noe særlig, så vi ga oss ikke i kast med ruta. Vi dro dit med oppakning og utstyr for å gå den, men endte med å gå andre ruter. Jeg er egentlig ikke tilhenger av ekspedisjonsstil –  å rigge faste tau og så videre – jeg ville egentlig gå den i alpin stil.

“It all really started in 1976,” says Hansen, born in 1945. He was on the first ascent in 1968. In 1976, he headed for the Hurrungane Mountains with two others to attempt a winter ascent of “Jubileums­ veggen" (Anniversary Wall). “But the weather wasn’t too good, so we didn’t try to tackle the wall. We went there with the equipment and supplies to climb it, but ended up doing other routes instead. I am not really a fan of expeditionstyle climbing, I really wanted to go Alpine style,” he says.

På 70-tallet hadde Hansen blant annet besteget Pillier du Frêney på Mont Blanc i alpin stil. I 1977 dro han tilbake til Hurrungane, og gikk helt opp til innsteget. For å komme dit må en først inn Skagadalen, over Bandet, og deretter flere hundre høydemeter ned igjen i Midtmaradalen.

In 1970, Hansen had climbed, among others, Pilier du Frêney on Mont Blanc in Alpine style. In 1977, he returned to the Hurrungane, and went all the way up to the entry point. To get there, he first had to head into Skagadalen valley, over “Bandet” and then several hundred vertical meters down to

Five years after the trip with the boat rope, at Easter break in 1979, the cousins met up at a place called Turtagrø in the western Norway Jotunheimen range. Svanemyr came from the ski town of Hemsedal, while cousin Hans Christian Doseth came by bus from Åndalsnes. “I think it must have been a long day on the bus,” says Svanemyr on a bad phone line from the village of Folldal, in eastern Norway’s Dovre district. Svanemyr still spends a lot of time outdoors, albeit on flatter terrain and, in recent years, more often mushing a dogsled than climbing a mountain. But he still enjoys his dose of cold. “I have always liked the snow and cold. Sometimes, I did winter climbs alone without a sleeping bag or tent, and it was just fine,” he says. On Easter 1979, Svanemyr was 19 and Doseth was 20. Svanemyr got a lift in Ulf Geir Hansen’s Renault 16. Finn Dæhlie was also in the car. They met up at Turtagrø in the Hurrungane Mountains to attempt something no one had ever done : a winter ascent of the Jubileumsruta (Anniversary Route) up the northeast wall of the craggy peak Store Midtmara­ dalstind. It was first climbed in the summer of 1968, In winter, it was a thousand meters of rock, ice and snow.

22 23

Foto Photos : Kjetil Svanemyr

– Jeg hadde et søskenbarn, nesten som en storebror, ett år eldre enn meg, og han sa aldri nei til å bli med på heftige vågestykker, enten han fikk lov eller ikke av tante Cora. Da jeg fortalte at jeg hadde begynt som fjellklatrer ble han litt misunnelig. Jeg gikk med på å gi ham en innføring i klatresporten, og stappa et båttau opp i en ryggsekk og ble med skolebussen opp til Sogge, der han bodde. Kjetil Svanemyr skriver om sin start som klatrer i Åndalsnes tidlig på søttitallet. Han fortsetter : – Vi var 14-15 år gamle og hadde ikke peiling på hva vi drev med, men vi hadde en ubendig lyst til å utforske livet.   Fem år etter turen med båttauet, i påska 1979, møtes søskenbarna på Turtagrø. Kjetil kommer fra Hemsedal. Hans Christian Doseth kommer med buss fra Åndalsnes. – Jeg tror det må ha vært en lang dag på buss, sier Svanemyr i dag. Han snakker på en dårlig telefonlinje fra Folldal. Han er fortsatt mye ute, men i flatere lende enn på 70- og 80-tallet . De siste årene har det vært mer hundekjøring enn klatring. – Er du flink til å fryse? – Jeg har alltid vært glad i snø og kulde. Det hendte jeg dro alene på vinterbestigninger uten sovepose og telt, og det var helt greit. I påska 1979 var Svanemyr 19 år gammel og Doseth 20. Svanemyr hadde fått skyss i Ulf Geir Hansens Renault 16. Med i bilen var også Finn Dæhlie. De var samlet på Turtagrø for å prøve noe ingen hadde gjort før dem : en vinterbestigning av «Jubileumsruta» på nordøstveggen på Store Midtmaradalstind. Første gang gått sommeren 1968. På vinteren : tusen meter stein, snø og is.  


«Jubileumsruta» ble første gang gått på sommerstid i 1969. Ruta følger den stiplede linja opp nordøstveggen av Store Midtmaradalstind.

The "Anniversary Route" was first climbed during the summer of 1969. The route follows the dotted line on the northeast wall of the Store Midtmaradalstinden peak in Norway.

– Da hadde vi med mat og brensel, men ikke telt. Men været var ikke noe særlig da heller. I 1978 traff han Doseth på en klatresamling i England, og nye planer tok form i løpet av vinteren. Hansens originale plan om alpin stil ble skrinlagt – han satte sammen et nytt lag som skulle prøve i ekspedisjonsstil.  

the U-shaped valley of Midtmaradalen. “That time, we had food and fuel, but no tent. But the weather wasn’t good then either,” he recalls. In 1978, he met Doseth at a climbing event in England, and new plans took shape during the winter. Hansen’s original idea of an Alpine climb was scrapped, and he put together a new team to make an expedition-style attempt.

Utstyr anno 1979. – Vi hadde noen vanvittige doble lærsko, hver veide 4-5 kilo tror jeg. Jeg burde spart dem som et klenodium.  Det var noen alvorlige greier å ha på beina, sier Svanemyr. – Klatret dere mye med økser? – Vi hadde med økser, men de hadde ikke samme formålet som i dag.  Det var ikke aktuelt å klatre bratt fjell med isøks.  Det var ingen som klatret på den måten den gangen. På ruta var det lite isklatring, det var stort sett fjell, som av og til var dekket av frossen mose. – Dere gravde en snøhule og satte opp telt inne i den første bivuakken. Hvorfor det? – Det var Ulf Geir som var veldig ivrig på det. En av leirene ble lagt på ei rasutsatt hylle, så det var litt sikkerhetsbetinga. Men jeg tror egentlig at det var mest fordi Ulf Geir ville få timene til å gå mens han hadde hviledag, sier Svanemyr. Hula ble gravd i full ståhøyde.

Equipment anno 1979. “We had some outrageous double leather shoes that each weighed 4-5 kilos, I think. I should have saved them for posterity. That was some pretty serious stuff to have on your feet,” says Svanemyr. And they lacked modern ice axes. “We had axes, but they were not for the same purpose as now. We couldn’t climb a steep mountain with an ice axe. No one climbed that way back then. There was little ice climbing on the route, mostly rock, which from time to time was covered with frozen moss,” he says. They also dug out a snow cave and set up their tent inside it. “It was Ulf Geir (Hansen) who was very keen on it. One of the camps was on a ledge that was exposed to avalanches, so it was a safety measure. But what I think it was really mostly a way for Ulf Geir to pass the time on a rest day,” says Svanemyr. The snow cave was dug to full standing height.


24 25

Finn Dæhlie jumarer opp isete tau mens Ulf Geir Hansen og Hans Christian Doseth kan skimtes lengre ned i veggen.

Finn Dæhlie jumaring up an icy rope, with Ulf Geir Hansen and Hans Christian Doseth farther down the wall.

– Vi hadde ikke spader, så den ble gravd ut med et grytelokk, sier Hansen. Doseth ble dårlig først. I leir 2, godt oppe i veggen.  I en reportasje han lagde for Vi Menn samme år skrev Svanemyr :  «I en temmelig miserabel forfatning sank han sammen oppå en ryggsekk og lot seg overhodet ikke snakke til.»  – Vi hadde stekt opp karbonader og koteletter hjemme før vi reiste, og jeg antar at det var den maten som var blitt dårlig, sier Svanemyr. – Han var innmari dårlig et døgn, men så ble han jo bedre igjen. Hansen – som var eldre og mer rutinert – kan ikke huske kotelettene. – Jeg spiste i alle fall ikke det, sier han. Ellers var oppdriften god de første klatredagene. Ifølge Hansens oppføringer tilbakela de flere hundre høydemeter hver av de første dagene. Men på dag 3 strammet det seg til. – Det jeg husker best fra klatringa er diederet vi måtte forsere midt oppe i veggen. Det lå en tynn hinne med is, kanskje 2-3 millimeter, over steinen, og det var nesten umulig å sikre, sier Hansen. De hadde med kiler og hexer, men mye av diederet ble sikret med bolter. På ett av bildene som ble tatt på turen, kan man se Svanemyr nedlesset av utstyr. – Han så ut som et juletre, sier Hansen og ler. Etter diederet skjøt klatringen fart igjen. Det var mindre is og snø på ruta, og Hansen og Doseth

“We didn’t have shovels, so it was dug with the lid of a pot,” he adds. Doseth got sick first. That was in Camp 2, a good way up the wall. In an article he later wrote for the Norwegian men’s magazine Vi Men, Svanemyr said, “In pretty miserable shape, he sank down onto a backpack and could not be talked to at all.” “We had fried some beef patties and chops at home before we left, and I suspect it was the food that had gone bad,” says Svanemyr. “He was really bad for a day, but then he got better.” Hansen, who was older and more experienced, doesn’t remember the chops. “At any rate, I didn’t eat any,” he says. Otherwise, upward progress was good early in the climb. According to Hansen’s notes, they made several hundred vertical meters on each of the first two days. But on day three, things got tougher. “What I recall most from the climbing was the dihedral we had to do in the middle of the wall. There was a thin layer of ice, maybe 2-4 millimeters, on the rock and it was almost impossible to place protection,” says Hansen. They had chocks and hex nuts, but much of the dihedral was protected with bolts. In a picture from the climb, Svanemyr is shown heavily laden with gear. “He looked like a Christmas tree,” says Hansen, and laughs. After the dihedral, the climbing picked up speed


Like deler stein, snø og is møtte klatrerne på deres ferd oppover «Jubileumsruta». Snø og is ble kostet og banket bort for å komme ned til klatrebar stein.

An equal mix of rock, snow and ice greeted climbers on their way up "Anniversary Route." Snow and ice were swept and chipped away to get to climbable rock.


26 27

Dette bildet av Finn Dæhlie ble i sin tid publisert i Vi Menn, et blad som i kontrast til dette bildet er kjent for å trykke bilder av kvinner som er bare oventil.

This picture of Finn Dæhlie was originally published in the Norwegian men’s magazine ‘Vi Menn,’ a publication which, in sharp contrast to this photograph, is known for its images of topless women.

kunne lede mesteparten i fri. Langfredag 1979 gikk de til sengs i sin nye bivuakk med toppen i sikte. Det var bare ett problem.  

again. There was less ice and snow on the route. Hansen and Doseth could lead most of the way by free climbing. On Good Friday 1979, they went to sleep in their new bivouac with the summit in sight. There was just one problem.

På dagen for toppstøtet ble Dæhlie sjuk. – Han var en stille type som aldri sa hvordan det sto til. Men da hadde han diaré og oppkast og Gud vet hva, sier Svanemyr. På ett av bildene som ble publisert fra turen gjør Dæhlie sitt fornødne hengende i tau på et bratt snøfelt. – Det var jo ikke vanlig å se folk med rumpa bar på den tida, sier Svanemyr. Den siste dagen byttet Doseth og Hansen på å være i skarpenden. Bak kom Dæhlie og Svanemyr på tauklemmer. Tauene iset, så iblant grep ikke tauklemmene så godt. De toppet ut påskeaften 1979. – Vi visste at dette var stort i norsk klatresport, men «Jubileumsveggen» var jo helt ukjent for publikum. Det vakte ingen stor oppsikt at noen hadde vært der og klatret, sier Svanemyr. Dæhlie var dårlig og et væromslag var i emning. De fire nøt ikke toppen lenge. De gikk ned eggen mot Lavskaret så fort beina bar dem etter en uke på tur. Svanemyr ble stående på toppen akkurat lenge nok til å ta et bilde av sporet fra de tre andre som forsvinner ned fjellryggen.

On the day of the final push, Dæhlie got sick. “He was the quiet type who never said anything about how he was doing. But then he had diahrrea, vomiting and God knows what,” says Svanemyr. In a picture from the climb, Dæhlie can be seen taking care of his unpleasant business while hanging from a rope on a steep snowfield. “It was not usual to see people’s bare bottoms back then,” says Svanemyr. On the last day, Doseth and Hansen traded off on being the tip of the spear. Behind them came Dæhlie and Svanemyr on rope ascenders. The ropes iced up, and sometimes the ascenders failed to grip very well. They topped out on Easter Eve 1979. “We knew this would be big in Norwegian climbing, but ‘Jubileumsveggen’ was unknown to the general public. Someone going there and climbing it didn’t attract much attention,” says Svanemyr. Dæhlie was in bad shape, and a change in the weather was coming. The four did not linger long to enjoy the summit. They walked down the ridge toward Lavskaret as fast as their legs would carry them after a weeklong trek. Svanemyr stood on the


Finn Dæhlie, Ulf Geir Hansen og Hans Christian Doseth nyter toppen av «Jubileumsveggen».

Finn Dæhlie, Ulf Geir Hansen and Hans Christian Doseth enjoying the top of "Anniversary Wall."

– Krevende vinterbestigninger var svært uvanlig i Norge på den tida. Forklaringen på at vi ble først var antakelig at vi tilhørte en ny generasjon som ville sprenge de trange rammene som begrenset utviklingen av klatresporten på 70-tallet, sier Svanemyr.

summit just long enough to take a picture of the tracks left by the others as they disappeared down the mountain ridge. “Demanding winter climbs were unusual in Norway at that time. The reason we were first is probably because we belonged to a generation that wanted to break out of the narrow framework that had stunted the development of climbing in the 1970s,” says Svanemyr.

Epilog. – Jeg møtte ei jente i Oslo og ble far sommeren 1980. Samme året dro Hans Christian til Yosemite. Han var alt bedre enn meg og hadde større ambisjoner, men den sommeren tok han et kvantesprang, sier Svanemyr. Vinterturen opp «Jubileumsruta» i 1979 var første gang Doseth var på langtur sammen med Dæhlie. I 1984 forsvant de to på Great Trango Tower – på veggen som hadde prydet et dobbeltoppslag i turdagboka Svanemyr førte hjemme i Åndalsnes på 70-tallet. Svanemyrs fortelling om sitt møte med klatringen avsluttes slik : – Jeg klarer fortsatt ikke slippe tanken på at det er en klatrer der ute et sted, en som er på veg hjem fra en lang, lang tur – og en dag skal vi ta oss tid til å prate ut om alle tingene, alt sammen.

Epilogue. “I met a girl in Oslo and became a father in 1980. The same year, Hans Christian (Doseth) went to Yosemite. He was already better than me and had higher ambitions, but that summer he made a real quantum leap,” says Svanemyr. The winter climb up “Anniversary Route” in 1979 was the first time that Doseth had done a long trip with Dæhlie. In 1984, the pair disappeared on the Great Trango Tower of Pakistan, the very wall that graced a two-page spread in the trip diary Svanemyr kept at home in Åndalsnes in the 1970s. Svanemyr’s tale of his encounter with climbing ends like this : “I still can’t escape the thought that there is a climber out there somewhere, one who is on his way home from a long, long trek and that one day we will take the time to talk about it all, every single thing.”


28 29

Portrett : Christine Hargin

Portrait : Christine Hargin


Tekst Text : Kristin Folsland Olsen Foto Photos : Chris Holter & Christoffer Sjøström

Christine Hargin er verdens beste kvinnelige frikjører og ny Norrønaambassadør.

Christine Hargin is the Freeride World Tour’s best female freerider, and a new Norrøna ambassador

Himmelen er bare en sol og blåfarge. Akkurat som det svenske flagget. Fjellene er store, bratte og nypudret – akkurat slik som Christine Hargin (32) liker det. Freeride World Tour har kommet til Chamonix, og den svenske jenta er konkurranseklar. Christine står mellom startportene og memorerer linja hun har valgt. Hun er spent og gleder seg.

The sky is all yellow sun and blue sky. Just like the colors of the Swedish flag. The mountains are big, steep and freshly powdered with snow. Just the way Christine Hargin, 32, likes them. The Freeride World Tour (FWT) has come to Chamonix and the Swedish girl is ready to compete. Hargin stands between the starting gates, memorizing the line she has chosen. She is excited, and looking forward to it.

Til å kjøre på ski, konkurrere, gi gass. Der setter hun utfor.

To skiing. To competing, To hitting the gas. There. She’s off.

I desember 2012 signerte Christine Hargin ambassadørkontrakt med Norrøna. Verdensmesteren i frikjøring fra 2012 er klar for å forsvare tittelen. Og hun gleder deg til å bli med på tur blant norske fjell og fjorder. – Samarbeidet med Norrøna er kjempespennende. Nå skal jeg sette på randoneebindinger og feller. Jeg har jo aldri gått på tur tidligere.

In December 2012, Hargin signed on as an ambassador for Norrøna. The Freeride world champion from 2012 is ready to defend her title. And she is looking forward to joining the tour amid Norwegian mountains and fjords. “Working with Norrøna is really exciting. Now I’ll have to put on backcountry bindings and climbing skins. I have never been touring,” she says.

– Har du aldri gått på topptur? –  Nei. – Aldri gått med feller? – Vent, skal du skrive dette? – Ja. Men er det sant? – Kanskje jeg har prøvd det én gang. – Du har aldri gjort det, du? –  Nei…

You’ve never been Alpine Ski Touring? “Nope.” You’ve never used climbing skins? “Wait. Are you going to write this?” Yes. But is it true? “Maybe I tried once.” You’ve never tried it, have you? “No …!”

Åkej. Christine har kanskje ikke gått så mye oppover på ski. Det er fordi hun har brukt tiden sin til å kjøre nedover. Hun har kjørt mye på ski. Stockholmsjenta har alltid stått på ski. Selvfølgelig. Det begynte i skiklubben i Stockholm, og det fortsatte på ski­gymnaset utenfor Åre. Så kom hun med på juniorlandslaget i alpint, og etter gymnaset var det bare skikjøring som gjaldt. Christine kjørte både Europacup og verdenscup i alpint frem til hun ga seg i 2004 for å prioritere studier i Stockholm. – Hva studerte du? – Jeg gikk på et studieprogram som het «Kunst, kultur og økonomi». Jeg har eksamen i bedrifts­ økonomi og markedsføring. Det ble mye fritid under studiene. Det var da Christine fikk teften av frikjøring. – Jeg reiste til Alpene. Jeg hadde jo vært mye i Alpene tidligere, men hadde kun stått på ski i oppkjørte løyper. Nå ble det på en helt annen måte. Den tidligere alpinisten digget det. Digget det å nesten drukne i løssnøen. Kjenne friheten på fjellet. Leke. – Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et mål med

Okay. Maybe Hargin hasn’t climbed very much on skis. That’s because she’s spent her time going downhill. She has skied a lot. This Stockholm girl has always skied. It all started with the ski club in Stockholm, and continued with the ski high school in the town of Åre. Then she made the junior national alpine skiing team, and after high school, it’s all been about skiing. Hargin skied the European Cup and the World Alpine Ski Cup until she gave it up in 2004 in favor of studies in Stockholm. “I started studying something called ‘Art, culture and economics.’ I have a degree in business and marketing,” she says. She had a lot of free time as a student, which got her started on freeriding. “I went to the Alps. I had been to the Alps a lot before, but had only skied on prepared slopes. This was a whole different thing,” she says. The former alpine skier really loved it. She loved almost drowning in powder. Feeling the freedom of the mountains. Playing. “As long as I can remember, I had some sort of goal with skiing. When I was racing alpine, I had very


30 31

skikjøringen. Da jeg kjørte alpint hadde jeg konkrete og høye målsettinger. Da jeg begynte med frikjøring, hadde jeg ikke slike ambisjoner. Det har mer kommet underveis. Men jeg føler ikke det samme presset, og det kjennes bra. Jeg kan nyte skikjør­ ingen og være glad hele tiden.

specific and very high goals. When I started freeriding, I had no such ambitions. But I don’t feel the same pressure, and that feels good,” she says.

Vinterstid har ikke Christine en fast base. Hun reiser rundt og konkurrerer, filmer og kjører på ski der det er bra snø. – Det er kult. Man får se mye forskjellig. Samtidig som det er litt slitsomt; hvor skal jeg bo i morgen? – Går du glipp av noe ved å leve nomadelivet? – Jeg forsøker å ikke se på det som at jeg går glipp av noe. Men det er klart at det er en litt rotløs tilværelse. Man farer hit og dit, er stadig på reisefot og bygger ingen rutiner. Men jeg ville absolutt ikke byttet det mot et vanlig byliv. Jeg har våget satse på det jeg synes er kult. Det er positivt. At jeg ikke gjorde andre saker fordi jeg burde eller fordi alle andre gjør det. Jeg lever det livet jeg ønsker.

During the winter, Hargin doesn’t have a real home base. She travels around and competes, films and skis wherever the snow is good. “It’s cool. You get to see so many different things. But it can also be a little tiresome : Where will I sleep tomorrow? Maybe there is a price for being a nomad, but she doesn’t dwell on it. “I try not to look at it like I’m missing out on something. But, sure, it is a rootless existence. You travel here and there, are always on the move and have no routines. But there is absolutely no way I would trade this for a normal city life. I dared to bet on this because I think it’s cool. It’s a positive thing. I don’t do something else because I’m supposed to, or because that’s what other people do. I live the life I choose,” she says.

Første gang Christine var med i en frikjørings­ konkurranse gikk det bokstavelig talt på ræva og ut. – Jeg mistet balansen i uthoppet på en klippe, snurret rundt og tryna. Hehe. De første to-tre konkurransene gikk ikke bra. Så begynte det å løsne. – Hvordan har veien videre vært? – Jeg ble kjent med folk som kjørte mye på ski og begynte å henge med dem. Så kjørte jeg bare mer og mer. Etter hvert begynte Christine å leke med tanken om å delta i en internasjonal konkurranse. Det hadde jo vært kult å prøve, tenkte hun. Etter et par år i kvalifiseringskonkurranser, tok hun for tre år siden steget helt opp i verdenstoppen og endte som nummer fire i Freeride World Tour. Nå lyser navnet hennes aller øverst på rankingen. – Hva er ambisjonene dine i konkurranser? – Jeg fokuserer på utvikle meg selv, å hele tiden bli bedre. Kjøre kreativt. Men det er klart, nå som jeg har vunnet flere konkurranser er det jo ikke helt fremmed å håpe på å vinne flere. Eller vinne hele touren igjen. – Har du sett for deg et perfekt konkurranserun? – Ja, absolutt. Kjøre fort, hoppe stort og ha et trick i runnet. Holde det enkelt, ikke gjøre det så komplisert.

The first time Hargin entered a freeride competition, she literally fell flat on her face. “I lost my balance on the takeoff from a cliff, spun around and crashed. Heh-heh. The first two, three competitions didn’t go very well. But then things started to fall into place,” says Hargin. And things just kept moving. “I got to know people who skied a lot and started to hang out with them. Then I just skied more and more,” she says, After a while, Hargin started to toy with the idea of entering an international competition. It would be something fun to try, she thought. After a couple of years in qualifying events, she took the step up to world class three years ago, and ended up as number four in the Freeride World Tour. Now her name is at the top of the rankings. She says her goal now is to keep getting better. “I focus on developing myself; getting better all the time; skiing creatively. But clearly, now that I have won some competitions, I am not adverse to the idea of winning more. Or winning the whole tour again,” says Hargin. She says she can picture the perfect competition run. “Absolutely. Ski fast, jump big and include a trick in the run. Keep it simple. Don’t complicate things ;” she says.

Det er god stemning rundt FWT-konkurransene. Ekstra stas er det at kompisene Wille Lindberg og Reine Barkered konkurrerer for Sverige på herre­siden. – Reine har vært en god støtte for meg både i fjor og i år. Han har gitt meg mange gode råd, og det

There is a good atmosphere in the FWT competitions. It’s especially nice that her pals Wille Lindberg and Reine Barkered are on the Swedish men’s team. “Reine gave me a lot of support both this year and last. He has given me a lot of good advice, and it is reassuring that he is along. This year, Wille also


kjennes trygt at han er med. På årets tour har også Wille kommet med. Han er en kjempegod kompis av meg, og vi har stått mye på ski tidligere. Det gjør det ekstra morsomt. Det kan være avgjørende i en konkurranse. Har man det morsomt, kjører man som oftest bedre. – Har du noe å lære av guttene? – Ja. Jeg sammenligner meg med dem. Det gjør at man ikke får så bra selvtillit. Hehe. Men jeg forsøker hele tiden å bli bedre. Jeg lar meg abso­lutt inspirere. – På hvilken måte? – Mye med tanke på styrke og teknikk. Og hvordan man skal hoppe. Christine bruker mesteparten av tiden sin på ski. – Rekker du å ha andre interesser? – Jeg er ingen avansert surfer, men jeg drar på surfeferier. Jeg holder også på med annen sport. Ikke mye av noen ting, men litt skateboard, tennis, yoga. Også jobber jeg litt på Alpingarasjet, en skibutikk i Stockholm. Ellers interesserer Christine seg for kreative hobbyer. Innredning, mote, bilderedigering, fotografering. – Jeg tar bilder av alt mulig. Mest blir det vel miljøbilder, bilder av venner og skikjøring.

made the tour. He is a really good friend and we have skied together a lot in the past. That makes it even more fun. That can be decisive in a competition. If it’s fun, you often ski better,” she says. And she acknowledges that she can learn a lot from the boys. “Yes. I compare myself to them. That is not something you do to boost your self-confidence, heh-heh. But I try to get better all the time, and I absolutely let myself be inspired,” she says, adding that she gains a lot from the boys “when it comes to strength and technique. And how you should jump.” Hargin spends almost all her time skiing, but there is at least a little time for other interests. “I am no expert surfer, but I do go on surfing vacations. I also do other sports. Not much of any of them, but skateboard, tennis, yoga. And I work a little in the Alpingarasjet, a ski shop in Stockholm.” Otherwise, Hargin enjoys creative hobbies, like decorating and fashion as well as taking and editing photographs. “I take pictures of everything. Mostly of the places I am, friends and skiing,” she says.

Tilbake til konkurransen. Christine danser nedover fjellsiden. Målrettet, leken. Tviler aldri. Gjør et dropp, legger store fete svinger, holder høy fart. Dropper igjen. Publikum sitter på fjellet midt imot og følger med i kikkerten. De liker det de ser. – Trés bien! Christine gjør et tredje dropp. Lander fjellstøtt. Cruiser ned til målområdet med en god følelse i kroppen. Ser opp mot den gule og blå himmelen. Smiler. En etter en kommer konkurrentene. Så er de alle i mål og resultatlista kommer opp. Øverst lyser det Christine Hargin. I dag var det aldri tvil om hvem som var best.

Back to the competition. Christine dances down the mountainside. Focused. Playful. Never in doubt. A big drop, hot turns, high speed. Another drop. Spectators sit on the opposite mountain and take this in through binoculars. They like what they see. “Tres bien.” Christine does a third drop. Lands solid. Cruises down to the finish area with a good feeling. She looks up at the yellow and blue skies. She smiles. Rivals finish one after another. When the last crosses the line, the final results light up. The name “Christine Hargin” is at the top. Today, there is no question about who is best.


Foto Photo : Sverre Hjørnevik

Tekst Text : Eivind Eidslott

32 33

Bak alle de rike damene i pels skjuler Cortina d´Ampezzo magisk skikjøring.

Cortina Behind all those rich women in furs hides the magical skiing town of Cortina d´Ampezzo

La vita è bella


– Den første dagen i Cortina sto vi opp tidlig og tok Faloria-heisen til topps, forteller fotograf Sverre Hjørnevik. – Det var åpenbart at vi måtte gjøre noe like ved heisen, så jeg ba Norrøna-ambassadør Ketil K. Isaksen om å skynde seg ut i denne flanken. Dette var den første dagen med sol etter flere dagers snøvær. Vi kunne ikke fått en bedre start!

“The first day we were in Cortina, we got up early and took the Faloria lift to the top,” says photographer Sverre Hjørnevik. “It was really obvious that we had to do something right by the lift, so I asked Norrøna ambassador Ketil K. Isaksen to head out onto the flank. That was the first sunny day after several days with snow. We couldn’t have had a better start.”


34 35 – Vi hadde guide noen av dagene i Cortina, og tidlig den andre dagen tok han oss med ned baksiden av Monte Cristallo. Der fant vi dette fantastiske terrenget med knusktørt pudder. Vi hadde ingen spor foran oss. Alt var urørt. Og Ketil valgte å dra på utfor denne puta.

“We had a guide for some of the days at Cortina, and early on the second day, he took us to the back side of Monte Cristallo. That is where we found this fantastic terrain with bone-dry powder. There were no tracks in front of us at all. Everything was pristine. Ketil decided to go for it off this pillow.”


– Vi valgte å ta ei natt på Rifugio Lagazuoi høyt over Cortina og sto opp grisetidlig dagen etterpå. Etter en tidlig espresso kjørte vi på ski ned mot Arabba.

“We decided to spend one night at the Rifugio Lagazuoi (mountain inn) high above Cortina and got up painfully early the next morning. After an espresso, we skied down toward Arabba.”


36 37 – På baksiden av Monte Cristallo i Cortina er det tre snørenner : Easy, Medium og Advanced. Det var i hvert fall disse navnene guiden vår brukte. Vi skulle selvsagt kjøre Advanced. Hehe. “On the far side of Monte Cristallo in Cortina, there were three runs : Easy, Medium and Advanced. Those were the names our guide used, at least. Naturally, we were going to do Advanced (laughs).”


38 39 – Her nyter Ketil K. Isaksen utsikten fra nordsiden av Monte Cristallo.

“This is Ketil K. Isaksen enjoying the view from the north side of Monte Cristallo.”


– På toppen av Tofano di Mezzo gikk vi gjennom et hull i fjellet og tok oss ned på baksiden. Der kan du trygt si at vi fant det klassiske Dolomiti-terrenget, avslutter fotograf Sverre Hjørnevik.

“On top of Tofano di Mezzo, we went through a hole in the mountain and down the back side. It’s safe to say that we found the classic Dolomite terrain,” says photographer Sverre Hjørnevik.


40 41

Polske pionerer  

Polish Pioneers


På syttitallet satte en gjeng polske klatrere en ny standard for vinter­ klatring i Trollveggen. Etterpå foran­ dret de Himalaya-klatringen for alltid.

In the seventies, a group of Polish climbers set a new standard for winter climbing in the Troll Wall in Norway. Afterwards, they changed Himalayan climbing forever.


42 43

Tekst Text : Jakub Radziejowski

Polske klatrere kom til Romsdalen for første gang sommeren 1968. De vakte umiddelbart oppsikt. Etter å ha besteget Fivaruta som oppvarming, ble de to første vellykkede førstebestigningene i Norge gjennomført. Den første var etableringen av ei ny rute på Brudgommens østpilar, gjennomført av et mannlig klatrelag. Enda viktigere var den første kvinnelige bestigningen av Østpilaren på Troll­ryggen. Det var Wanda Rutkiewicz og Halina Krüger-Syrokomska som klarte dette. De var da­ tidens beste polske kvinnelige alpinklatrere. I senere år, sammen med forskjellige kvinnelige klatrere, foretok disse to tallrike kvinnlige førstebestigninger i Alpene og Himalaya. Wanda Rutkiewicz hadde, før hun forsvant i Kanchenjungamassivet i 1992, besteget åtte av de 14 høyeste fjelltoppene i verden. Halina Krüger-Syrokomska døde i 1982 på fjellet K2 under en kvinneekspedisjon. Etter 1968 dukket polakkene opp i Romsdalen på vinterstid. Hvor kom denne ideen om vinterklatring fra? På grunn av den sovjetiske okkupasjonen og det kommunistiske regimet i Polen, hadde polske klatrerne i mange år ingen muligheter til å prøve seg i andre fjell enn Tatrafjellene. Disse fjellene var kanskje ikke er så høye, men de var likevel krevende. Spesielt vinterstid. Hver eneste reise til Alpene, og til og med til andre land i den sosialistiske blokken, var et omfattende byråkratisk og logistisk prosjekt. De første klatrereisene til Alpene ble først mulig i begynnelsen av 60-årene, men også da i begrenset omfang. Og polakkene var for sent ute – det var ikke mange førsteklasses ruter igjen som ikke allerede var besteget av andre klatrenasjoner. Og gjentagelser var ikke de polske klatrerne interessert i. Men : det var fortsatt flere av de største rutene og alpine formasjonene som ikke hadde blitt besteget om vinteren. Og det må innrømmes at det var denne årstiden polakkene trivdes best i. Tatrafjellene kan bli særdeles vanskelige om vinteren. I likhet med norske fjell kan Tatrafjellene tilby forferdelige snøforhold – og ikke nødvendigvis den mest faste fjellkvaliteten. Utviklingen av vinter­ klatringen i Tatrafjellene fortsatte, og med tiden ble det vinterprestasjonene som fastslo hvilket nivå en polsk klatrer representerte. For å få lov til å være med på alpeturer, måtte man vise til tilfredsstillende erfaring med egne vinterbestigninger. Det ble derfor slik at polakker på 60- og 70-tallet gjennomførte førstebestigninger vinterstid på en rekke fjell­vegger i Alpene. På begynnelsen av 70-tallet var det allerede noen ruter opp Trollveggen, men massivet var fortsatt urørt på vinterstid. Reisen til Norge ble derfor en naturlig videreføring av polakkenes tidligere virksomhet.

Polish climbers came to the western Norwegian valley of Romsdal for the first time in the summer of 1968. They attracted instant attention. After climbing the Fiva route as a warm-up, they did their first two successful first ascents in Norway. The first was a new route up the east pillar of Brudgommen (The Bridegroom) by a male climbing team. Even more important was the first female ascent of the East Pillar on Trollryggen by Wanda Rutkiewicz and Halina Krüger-Syrokomska. They were the best female Alpine climbers from Poland of their day. Later, along with various other female climbers, they did a host of first ascents by women in the Alps and the Himalayas. Before she disappeared in the Kanchenjunga massif in 1992, Rutkiewicz had climbed eight of the 14 highest peaks in the world. Krüger-Syrokomska died in 1982 on K2 during a women's expedition. After 1968, the Poles started to show up in Romsdal during the winter. So how did they come up with the idea of winter climbing? Due to the Soviet occupation and the communist regime in Poland, Polish climbers for many years could only test themselves on the Tatra Mountains. Those mountains may not be that high, but they were demanding enough, especially during the winter. Every trip to the Alps and even to other Eastern Bloc countries was a daunting bureaucratic and logistical ordeal. The first climbing trips to the Alps only became possible in the early 1960s, and even then were limited in scope. And the Poles were too late :  Few prime routes were still unconquered by climbers from other nations. And the Polish climbers were not interested in being copycats. But there were still a number of Alpine routes that had not been climbed during the winter. And winter was the season the Poles liked best. The Tatra Mountains can be extremely difficult in the winter, since, like Norway’s mountains, snow conditions can be terrible, and you can’t even count on finding solid rock. The development of winter climbing in the Tatra Mountains continued, and, in time, winter climbing came to be the measure of a Polish climber’s success. To be allowed to join an Alpine expedition, a climber had to document sufficient experience on local winter ascents. That’s why Polish climbers in the 1960s and ‘70s did the first winter ascents of numerous mountain walls in the Alps. In the early 1970s, there were already some routes up Troll Wall, but much winter climbing remained undone. So the treks to Norway were a natural extension of the Poles’ efforts.


1/2  En lang reise fra Polen via Tyskland til Åndalsnes er over. 3  Utenfor huset til herr og fru Dahl i Romsdalen. 4  Taduesz Piotrowski, Ryszard Kowalewski og Wojtek Kurtyka etter bestigningen av Franskeruta. 5  Ryszard Kowalewski gir et bilde i gave til Arne Heen. Alle foto : R. Kowalewski / Kowalewskis arkiv.

1/2  A long journey from Poland via Germany to Åndalsnes is over. 3  Outside the home of Mr. and Mrs. Dahl in Romsdal. 4  Tadeusz Piotrowski, Ryszard Kowalewski and Wojciech Kurtyka after the ascent of the French Route. 5  Ryszard Kowalewski gives Arne Heen a picture as a gift. Photos : R. Kowalewski / Kowalewski’s archives.

På 70-tallet ble det gjennomført fire polske vinterturer til Romsdalen, og tre av dem ble kjempe­­ suksesser for polakkene. Da de første polske klatrerne kom til Åndalsnes i mars 1972 hadde de med seg et anbefalingsbrev til Arne Randers Heen, den lokale klatrelegenden ofte omtalt som «Kongen av Romsdalshorn». Polakkene banket forsiktig på døren hos ham. Det første møtet med ekteparet Heen visste seg å bli begynnelsen på et fantastisk vennskap. Jeg tror at det som oppsto mellom det polske klatrelaget og deres verter ble like viktig som de klatreprestasjonene som skulle komme. I samtlige av klatreren Tadeusz Piotrowskis fortellinger om klatring i Norge kan man lese om hans store beundring og sympati for Arne Randers Heen. Polakkene næret også varme følelser for den energiske og alltid blide og glade fru Bodil, som

In the 1970s, the Poles did four winter expeditions to Romsdal, and three of them were hugely success­ ful. The first Polish climbers came to the town of Åndalsnes in the Romsdal district in March 1972 with a letter of recommendation from Arne Randers Heen, a local climbing legend often called “The King of Romsdal.” The Poles had knocked cautiously at his door. The first encounter with Arne and Bodil Heen turned out to be the start of a wonderful friendship. The chemistry between the Polish climbers and their hosts turned out to be every bit as important as the climbing achievements that followed. Every story climber Tadeusz Piotrowski wrote about ascents in Norway mentions his great admiration and good personal chemistry with the Heens. The climbers had a soft spot for the energetic, always smiling and happy “Mrs. Bodil,” who made sure their stomachs

1 2

3 4

5


44 45

Tadeusz Piotrowski klatrer Rimmonruta i Trollveggen om vinteren. Foto : Wojciech Jedliński.

Tadeusz Piotrowski climbs the Rimmon Route of the Troll Wall in winter. Photo : Wojciech Jedliński.


En av de polske vinterklatrerne avbildet fra helikopter vinteren 1974. Foto : Reese og Sjølie / VG / NTB / Scanpix.

One of the Polish winter climbers photographed from a helicopter during the winter 1974. Photo : Reese and Sjølie / VG / NTB / Scanpix.


Etter et bad og et måltid tilbrakte polakkene den første natten i stuen hos ekteparet Heen, glade og lykkelige over at de, etter den lange reisen, ikke behøvde å bry seg om grunnleggende behov. Da verten endelig begynte å snakke om planene deres, begynte de forsiktig å spørre om forholdene på Trollryggpilaren. Som svar fikk de istedet informasjon om Fivaruta, som ifølge verten ville være et svært seriøst mål. Ikke minst var ruta urørt på vinterstid. Det hadde vært gjort to forsøk på vinterbestigninger tidligere, og den ene endte tragisk med at et norsk-svensk klatrelag omkom i et skred. Men når polakkene, tross dette, spurte om mulighetene og forholdene på Pilaren, fikk de det klare svaret at Trollryggpilaren er en umulighet om vinteren. Både lengde, isdekke og andre vanskeligheter gjorde, ifølge Arne Randers Heen, at en rute av denne klassen i Romsdal var umulig å bestige. Men for polakkene, med mye ungdommelig pågangsmot, sørget dette svaret for enda mer motivasjon.

were filled, and that they were happy and comfortable in Romsdal. This was not something Poles were used to in the 1970s. For Polish climbers who went to Europe back then, a simple can of Coca-Cola was a luxury far beyond their reach. After bathing and a meal, the Poles spent their first night in the Heens’ living room, overjoyed that they didn’t have to worry about their basic needs after their long trip. When their host finally got around to talking about their plans, the Poles cautiously inquired about conditions on the Trollryggen pillar. What they got instead was a full briefing on the Fiva route, which their host said would be a very serious goal. There had been two previous attempts at winter ascents, and one ended in tragedy when a Norwegian-Swedish climbing team died in an avalanche. But when the Poles, just the same, kept asking asked about conditions on The Pillar, the answer was that the Trollryggen pillar was impossible in the winter. The length, the ice cover and other difficulties put that route –in Heen’s view –  in the impossible class. But for the Poles, filled with youthful enthusiasm, that answer just fuelled their hunger.  

De fire polakkene fulgte likevel vertens råd og satte Fivaruta som første mål. I mellomtida flyttet de inn på Fivagården som tilhørte ekteparet Dahl. Derfra hadde de bare et kvarter å gå til ruta. Selv om de ble varslet om tekniske feller som lå på lur i det høyere partiet av veggen, hadde polakkene forberedt seg på bare én leir i veggen. Det ble raskt klart for dem at det ventet en del overraskelser. Den første delen av ruta gikk de uten sikring. Plutselig snublet Ryszard Kowalewski, og han falt. Fem meter lenger nede havnet han rett i armene på Tadeusz Piotrowski, som gikk rett under ham. Han ble like forskrekket som overrasket over at kameraten falt som en brud i armene på ham. Wojciech Jedliński og Andrzej Dworzak holdt lenge rundt klatrekameratene sine som ble reddet på en så mirakuløs måte. Til tross for denne hendelsen var stemningen i leiren svært optimistisk. Men så viste det seg at klatringen skulle bli vanskeligere. Og de tre etterfølgende dagene i veggen, med svært sultne mager, overbeviste dem om at klatring i Romsdalen er seriøse greier. Selv om de var erfarne med vinterforhold, var dette første gang de måtte klatre i så bratt og hard is, hvor det egentlig ikke var muligheter til å sette inn sikringer. Det vanskeligste ispartiet brukte de ettermiddagen på dag nummer tre og morgenen på dag fire på. Polakkene måtte også gå en egen variant utenom hovedruta, en svært vanskelig en, delvis ved hjelp av teknisk klatring. De kom tilbake inn på hovedruta først i fjellkløfta ved utsteget. Det viste seg altså at Fivaruta, som bare skulle være en oppvarming, inneholdt mange krevende problemer.

The four poles took their host’s advice anyway and made the Fiva route their first goal. In the meantime, they moved to the Fiva farm, which belonged to a couple named the Dahls. From there, the route was just a 15-minute hike away. Even though they had been informed about the technical challenges on the higher part of the route, the Poles only prepared for one night camped on the wall. They soon realized that the route held many surprises. They did the first part of the route without protection. Suddenly, Ryszard Kowalewski stumbled and fell. Five meters down, he landed right in the arms of Piotrowski, who was directly below him. He was both shocked and surprised when his climbing partner landed in his arms like a bride. Wojciech Jedliński and Andrzej Dworzak held their miraculously rescued climbing partners tight for a long time. Despite the scare, the mood in the camp remained highly optimistic. But the climbing was getting harder. And the three days they spent on the wall – with hunger increasingly gnawing at their stomachs – convinced them that climbing in Romsdal was serious business. Even though they had solid winter experience, this was the first time they had to climb such steep and hard ice, where it was almost impossible to anchor protection. They spent the afternoon of day three and the morning of day four on the most difficult section. The Poles had to follow their own variation outside the main route, an extremely difficult one they managed in part through technical climbing. They only made it back to the main route at a cleft near the exit point,

46 47

sørget for trivsel, mette mager og komfortable leve­ kår i Romsdalen. Dette var ikke noe polakkene på 70-tallet var vant med. For polske alpinklatrere som dro ut i Europa var en vanlig boks med Coca-Cola en luksus de ikke kunne ta seg råd til.


Den første vinterbestigningen av Fivaruta var et faktum. Samtidig var det den første store ruta i Romsdalen som ble besteget om vinteren.

Så kom en ny overraskelse for polakkene : den store medieoppmerksomheten rundt bestigningen deres. For dem var det noe helt nytt at noen, bortsett fra spesialmedier for klatrere, skulle intervjue dem, publisere store avisartikler med bilder i landsdekk­ ende presse og lage radio- og TV-sendinger. Det var veldig hyggelig, men også overraskende. Etter et par dager med hyggelige møter med ekteparet Heen, hvor fru Bodil nøye passet på at de unge klatrerne fikk i seg nok mat, og etter en dagstur på Store Trolltind sammen med nettopp de fantastiske vertene, var det på tide å gå over til reisens hovedmål : forsøket på den første vinterbestigningen av Trollryggpilaren. Denne gangen gjorde de fire karene mer omfattende forberedelser til bestigning­en. Forsyninger med mat og drivstoff for åtte dager vitnet om at de ikke undervurderte målet. Første del av veggen besto hovedsakelig av traverser som forårsaket betydelige forsinkelser i bestigningen. Dyp snø blandet med vanskelig isdekke og endeløs klatring i traverser resulterte i at de brukte hele fire dager på de nedre delene, selv om de etter planen bare skulle bruke to. Likevel klarte de, til tross for diverse hendelser på leirene og under klatringen (kokeapparat som veltet, suppe i soveposen, tau som falt ned, tretthet, tunge ryggsekker, sikringer som løsnet og korte fall, vanskelige sva og isfelt, brå værsvingninger) å overvinne utfordringene dobbelt så raskt som forutsatt. Derfor befant klatrelaget seg allerede etter grålysningen på dag åtte på toppen av veggen. Den lengste ruta i Europa som frem til da ikke hadde vært besteget om vinteren, var beseiret. De Oppfylte Drømmers Pillar. I Europa ble denne bestigningen vurdert som den vanskeligste i løpet av vinteren 1972. To år senere, i mars 1974, kom Ryszard Kowalewski og Tadeusz Piotrowski igjen til Romsdalen, denne gangen sammen med tre andre fremragende klat­ rere : Kazimierz Głazek, Marek Kęsicki og Wojciech Kurtyka. Sistnevnte var på 80-tallet trolig en av de mest kjente polske klatrestjernene. Da de ankom, viste det seg at de ikke var alene i Romsdalen. Det var også andre klatrere fra Tatrafjellene –  tsjekkere og slovaker – som ville prøve seg i Norge. Som Piotrowski skriver, var dette et bevis på at polakkene ikke hadde tatt feil to år tidligere : det å begynne med vinterklatring i Romsdalen var en treffende og naturlig målsetting for de klatrerne som av forskjellige grunner var for sent ute i Alpene. Polakkenes planer var denne gangen enda mer ambisiøse : Franskeruta – Trollveggens Direttissima. I likhet med forrige gang følte de seg raskt

demonstrating that even the Fiva Route, which was supposed to be a warm up, had its fair share of challenges. The first winter ascent of the Fiva route was a fact. It was also the first winter ascent of a major route in Romsdal. The poles were in for another surprise : The huge media attention their climb received. For them, it was completely unheard of that anyone other than the special-interest media would want to interview them, publish big stories with pictures in national newspapers, and make radio and television spots. It was nice, but surprising. After a couple pleasant days with the Heens, during which “Mrs. Bodil” made sure the young climbers got enough to eat, and after a daytrip to the Store Trolltind peak with their fantastic hosts, it was time to attempt the main goal of their trip : The first winter ascent of Trollryggen. This time, the four men did extensive preparations for the climb. Food and fuel for eight days confirmed that they were not underestimating the challenge. The first part of the climb was mainly traverses, which was slow going. Deep snow mixed with difficult ice and endless traverse climbs took four days – instead of the planned two – on the lower part of the climb. They managed anyway, despite a series of incidents in camp and while climbing (a stove that tipped over, soup in a sleeping bag, a rope that fell, fatigue, heavy backpacks, hooks that loosened, short falls, difficult rock and ice fields, sudden changes in weather) they managed to overcome their obstacles twice as fast as planned. So at daybreak of day eight, the team found itself at the top of the wall : The longest route in Europe that had never before been climbed in winter. The Pillar of Dreams Come True. In Europe, that climb was deemed the most difficult completed in all of 1972.

Two years later, in March 1974, Kowalewski and Piotrowski returned to Romsdal, this time with three other outstanding climbers : Kazimierz Głazek, Marek Kęsicki and, by no means least, Wojciech Kurtyka, who was probably Poland’s best-known climbing star in the 1980s. When they arrived, it became clear they were not alone in Romsdal. Other climbers from the Tatra Mountains – Czechs and Slovaks – were also there, eager to test themselves in Norway. As Piotrowski wrote, this was proof that the Poles had been right two years earlier : Winter climbing in Romsdal was an attractive and natural alternative for those climbers who, for whatever reason, had been too late for the Alps. The Poles’ plan was even more ambitious this time : The French Route, Troll Wall’s Direttissima. Like the previous time, they quickly felt at home in Norway, once again


48 49


Wojciech (Voytek) Kurtyka klatrer Franskeruta i Trollveggen. Foto : Reese og Sjølie / VG / NTB / Scanpix.

Wojciech Kurtyka climbs the French Route on the Troll Wall. Photo : Reese and Sjølie / VG / NTB / Scanpix.


50 51

hjemme i Norge, også denne gangen takket være ekteparet Heen. Denne gangen var det ikke bare verten som sørget for mediedekningen, det gjorde også Janina, en representant for det polske miljøet i Oslo. Fjellklatrerne ga titalls intervjuer til diverse nyhetstjenester, og svarte gang på gang på de samme spørsmålene. Noen avisartikler var velvillig innstilt overfor dem, enkelte andre stilte spørsmål om hvem som skulle betale omkostningene for en eventuell redningsaksjon. Denne gangen var ikke været så fint, og de første dagene gikk hovedsakelig med til journalistbesøk og til å transportere utstyret til foten av fjellveggen. Da været bedret seg litt, begynte de å fikse tau på den nedre delen av ruta. De var forberedt på 18 dager i veggen. Det var mer eller mindre like lang tid som franskmennene hadde brukt sommeren 1967 da de åpnet ruta på sommerstid.

thanks to the Heens. This time, it was not just the hosts who made sure the news media was alerted, but also Janina, representing the Polish community in Oslo. The climbers gave dozens of interviews to various news outlets, and answered the same questions time and again. Some newspaper stories were positive, while others asked who would have to pay the cost of possible rescue actions. This time, the weather wasn’t great, and the first days were spent mainly on visits from journalists and hauling equipment to the base of the mountain wall. When the weather improved a little, they started rigging ropes on the lower part of the route. They were prepared to spend 18 days on the wall. That was more or less the amount of time the French team had used when it opened the route in the summer of 1967.

Da det ikke lenger var mulig å finne på fornuftige svar på spørsmålene fra de norske og svenske journalistene, gikk polakkene inn til foten av veggen 7. mars. Logistikken for hele bestigningen var sterkt ekspedisjonspreget : hver dag hadde en ledende duo som oppgave å klatre opp og feste tau, mens de andre tre skulle heise 300 kg med tau, leirutstyr, drivstoff og mat opp ved hjelp av et taljesystem. Det ble fort klart at det å frakte de 10 ryggsekkene (som av polakkene ble kalt «muldyr») var en minst like stor utfordring som selve klatringen. Med noen dagers mellomrom hadde transportteamet som oppgave å heise utstyret opp på en hylle hvor det var mulig å slå opp to telt. Slike leirplasser hadde polakkene fire av langs hele den 1200 meter lange ruta. I likhet med to år tidligere, var bestigningen tøff. De måtte ofte, på grunn av den dårlige rute­ beskrivelsen, lete etter ruta og fra tid til annen foreta nye varianter. Til forskjell fra bestigningene i 1972, bar Franskeruta preg av storvegg. Den var fullstendig loddrett og gjennomvevd med overheng og svavegger. Da klatrelaget skulle forberede seg på å flytte leiren for første gang, skjedde det en ulykke under matlagingen om kvelden. I et øyeblikks uaktsomhet eksploderte gassflasken og Kazimierz Głazek fikk alvorlige forbrenninger mens soveposen hans og et av teltene brant opp. Det fantes ingen annen mulighet enn å heise seg ned med den skadede og fortsette bestigningen i et firemannslag.

When it was no longer possible to come up with sensible answers to all the questions from Norwegian and Swedish journalists, the Poles hiked to the base of the wall on March 7. Logistics for the ascent were very much expedition-style : Every day, a lead duo had the job of climbing up and rigging ropes, while the other three hoisted 300 kilograms of rope, camping gear, fuel and food up with the system of pulleys. It quickly became clear that hauling the 10 backpacks (which the Poles called “Mules”) was at least as much of a challenge as the climbing itself. Every few days, the transport team faced the task of hoisting gear up to a ledge where it was possible to set up two tents. The Poles had four such campsites along the whole 1,200-meter long route. The climbing was tough, just like it had been two years earlier. Often, because of a sketchy route description, they had to search for the route, and sometimes tried entirely different alternatives. And in contrast to 1972, the French Route was very much “Big Wall.” It was completely vertical, with a tapestry of overhangs and smooth rock faces.When the climbing team was preparing to move camp for the first time, there was an accident during the preparation of the evening meal. In a momentary lapse, the gas canister exploded, and Głazek suff­ ered serious burns, while his sleeping bag and the tent went up in flames. There was no option but to lower themselves with the injured teammate, and press on as a four-man team. The climbers had brought a radio so they could stay in touch with the Heens. This time, the climbers also had a visit from a helicopter that hovered near the wall with reporters and photographers on board. Norwegian and Swedish newspapers reported daily on the Polish team’s progress. The Poles were com­pletely unprepared for such attention. Every day was a day of hard, big wall work, with very difficult technical climbing and rock that was either two

Klatrerne hadde med seg radio for å holde kontakt med Heen-ekteparet. Denne gangen fikk klatrerne også besøk av et helikopter som holdt seg flyvende i nærheten av veggen – med journalister og foto­­ reportere ombord. Dagsaviser i både Norge og Sverige rapporterte hver dag om det polske klatrelagets fremgang. Polakkene var helt uforberedt på en slik oppmerksomhet… Hver dag bød på slitsomt storveggsarbeid, med teknisk svært vanskelig


1  Tadeusz Piotrowski på Franskeruta. Foto : Danuta Piotrowskas arkiv. 2  Overhengende del av Franskeruta. Tadeusz Piotrowski jumarerer på tauene på vei mot hengeteltet. Foto : Danuta Piotrowskas arkiv. 3  Bivuakk på Rimmonruta. Foto : T. Piotrowski. 4  Tadeusz Piotrowski på Rimmonruta. Foto : W. Jedliński.

1  Tadeusz Piotrowski on the French Route. Photo : Danuta Piotrowska’s archives. 2  An overhang on the French Route. Tadeusz Piotrowski jumars his way up to a hanging tent. Photo : Danuta Piotrowska archives. 3  Bivouac on the Rimmon Route. Photo : T. Piotrowski. 4  Tadeusz Piotrowski on the Rimmon Route. Photo : W. Jedliński.

klatring og en fjellkvalitet som enten var for skjør eller for kompakt til at de kunne sette inn gode sikringer. Hver dag gled over i neste. Polakkene opplevde overveldende tretthet og kulde. Da polakkene på bestigningens tolvte dag informerte Arne Randers Heen om at de neste dag planla å bli ferdige med bestigningen, sies det at han skulle ha bedt dem om å vente en dag eller to – journalistene ønsket nemlig å hilse på dem på toppen. Polakkene hadde likevel ikke krefter nok til å fortsette å henge i veggen. Om morgenen kvittet de seg med alt unødvendig leirutstyr og det som var overflødig av tau. Den trettende dagen, altfor slitne til å feire, nådde de toppen av veggen. Der var de mer alene enn de noen gang hadde vært i veggen. Gleden skulle komme først senere. I Europa ble denne bestigningen kåret til den beste i vintersesongen 1974.

porous or too hard to offer solid protection. One day faded into the next. The Poles endured over­ whelming fatigue and cold. On the 12th day, the team informed Heen that they expected to reach the summit the next day. Heen asked them to wait a day or two because the news media wanted to be waiting for them on the summit. It turned out that all of the editorial desks had expected them to take longer, and all the reporters had left the valley for a couple days. But the climbers did not have the strength to keep hanging from the wall. In the morning, they got rid of all unneeded bivy gear and all excess rope. On the thirteenth day, far too tired to celebrate, they reached the top of the wall. They were more alone than they had ever been on the wall itself. The joy would come later. In Europe, that climb was crowned the best in the winter season of 1974.

1 2

3 4


52 53

Det gikk tre år til. Vinteren 1977 kom Tadeusz Piotrowski og Wojciech Jedliński igjen til Roms­dalen, denne gangen sammen med Piotr Malinowski. Planen deres var ei ny rute på Trollkjerringa. Desverre, etter bare et par dager med klatring, fikk Malinowski slått opp en gammel skade. Nå var de bare to igjen som kunne klatre. Samtidig var Jedliński i rekonvalesens etter en alvorlig sykdom han hadde hatt bare tre måneder tidligere. Dette betydde likevel lite mot polakkenes vilje og besluttsomhet. Som et reservemål ble Rimmonruta i Trollveggen valgt. Når man leser Piotrowskis tekster, ser man at denne bestigningen var den mest dramatiske av alle de polske vinterbestigningene i Romsdalen. For det første var de i løpet av ni dager bare to menn i veggen. Alle tidligere vinterbestigninger på så store ruter var gjennomført av større klatrelag. For det andre – og til forskjell fra de tidligere bestigningene – skjedde denne i veldig skiftende og generelt dårlige værforhold. Det var rett og slett mye snø i veggen. For det tredje gjorde Jedlińskis dårlige form at klatretempoet ble lavere. Det første forsøket endte med at de måtte trekke seg tilbake på grunn av brått værskifte. Så, etter tre ukers ventetid, kom klatrerne tilbake. Denne gangen for å tilbringe ni dager i veggen under det endelige bestigningen. Underveis opplevde de det meste : et veldig vanskelig terreng som krevde finurlige forankringer, hengende teltleirer, snøskred som raste over dem og søkkvåte soveposer. De to klatrerne ble mer og mer slitne. Etter to brå værskifter tok de den vanskelige beslutningen om å fortsette oppstigningen forbi «the point of no return». Til slutt kastet de leirutstyret i håp om at de kunne komme seg opp fra veggen så raskt som mulig. Alt dette gjorde at vinterbestigningen av Rimmonruta kanskje ble den mest spennende polske bestigningen i løpet av 70-årene.

Another three years passed. In the winter of 1977, Piotrowski and Wojtek Jedliński returned to Romsdal once again, this time with Piotr Malinowski. Their plan was a new route up Trollkjerringa. Unfortunately, after just a couple days of climbing, Malinowski tore up an old injury, leaving only two fit to climb. At the same time, Jedliński was recovering from a serious illness he’d had just three months earlier. Still, those hurdles were no match for the Poles’ drive and determination. They picked the Rimmon Route on Troll Wall as a back-up solution. When you read Piotrowski’s writings, you can see that this was the most dramatic ascent of all the Polish winter climbs in Romsdal. For one thing, there were just two men on the wall for nine days, while the previous winter ascents of big walls had involved climbing teams. For another thing – also differing from earlier climbs – the weather was shifting and often bad. And finally, Jedliński’s poor condition slowed climbing pace. The first attempt ended when they were forced to retreat due to a sudden change in the weather. Then, after three weeks of waiting, the climbers returned. This time, they spent nine days on the wall in the final assault. Underway, they faced most of what can be faced : Very difficult terrain requiring imaginative anchor points, hanging tent camps, avalanches that crashed over them, and soaking wet sleeping bags. The two climbers were became more and more exhausted. After two sudden weather shifts, they made the difficult decision to continue the climb past “the point of no return.” Finally, they threw away their camping gear in the hope of making it up the wall as fast as possible. All this turned the winter ascent of the Rimmon Route into what may had been the most exciting Polish climb of the 1970s.

På åttitallet konsentrerte de polske klatrerne seg om bestigninger i Himalaya. Men de rakk likevel et forsøk på vinterbestigning av Norskeruta i Troll­ veggen og et forsøk på å etablere ei ny rute. I 1994 kom det nye polske vinterprestasjoner i Trollveggen. Klatreduoen Andrzej Dutkiewicz og Zbigniew Krośkewicz besteg i raskt tempo en kombinasjon av Norskeruta og Trollryggpilaren. Videre gjennomførte Jacek Fluder, Janusz Gołąb og Stanisław Piecuch den første vinterbestigningen av ruta Arch Wall i Trollveggen, som den gangen ble ansett som en av de vanskeligste i Europa. De gjorde det i løpet av 14 dager, som en velsmurt maskin, uten noen større begivenheter og på tross av et forferdelig vær. Denne bestigningen ble av europeiske medier kåret til den beste vinterprestasjonen i 1994. Men det er en helt annen historie.

In the 1980s the Polish climbers concentrated on ascents in the Himalayas. But also managed an attempt at a winter ascent of the Norwegian Route on Troll Wall and an attempt to find a new route. In 1994, there were new Polish winter triumphs on Troll Wall. The climbing partners Andrzej Dutkiewicz and Zbigniew Krośkewicz climbed it at a fast pace on a combination of the Norwegian Route and the Trollrygg Pillar. And then Jacek Fluder, Janusz Gołąb and Stanisław Piecuch did the first winter climb of the Arch Wall Route in Troll Wall, which at that time was considered the most difficult in Europe. They did it in 14 days, like a well-oiled machine, without any major incidents and despite terrible weather. European media called that the biggest winter triumph of 1994. But that’s another story.


Ryszard Kowalewski under en hengende bivuakk på Franskeruta i Trollveggen. Foto : Tadeusz Piotrowski.

Ryszard Kowalewski under a hanging bivouac on the French Route on the Troll Wall. Photo : Tadeusz Piotrowski.

I det siste har polakkenes aktivitet i Norge begrenset seg til sporadisk sommerklatring og isklatring på frosne fosser. Ett av unntakene var et besøk av de erfarne klatrerne Robert Burak og Tomasz Szpor, som i mars 2009 blant annet besteg Originalruta på Kongen i Romsdalen. Av alle polakkene som deltok i de polske klatreprestasjonene i Trollveggen på 70-tallet, er det bare Wojciech Jedliński, Ryszard Kowalewski og Wojciech Kurtyka som fortsatt er i live. De fleste av de andre har omkommet i fjellet. Tadeusz Piotrowski, forfatter av strålende fortellinger om vinterbestigninger i Romsdalen og deltager på alle vinterbestigningene på 70-tallet, falt i døden på fjellet K2 i 1986. Han hadde akkurat gått ei ny rute på fjellet, i alpin stil, sammen med Jerzy Kukuczka.

In recent times, the Poles’ activity in Norway has been limited to sporadic summer climbs and iceclimbs on frozen waterfalls. One of the exceptions was a visit by the veteran climbers Robert Burak and Tomasz Szpor who, in March 2009, among other things, climbed the Original Route on Kongen (The King) in Romsdal. Of all the climbers who helped set Polish climbing records on Troll Wall in the 1970s, only Jedliński, Kowalewski and Kurtyka are still alive. Most of the others died in the mountains. Piotrowski, who wrote fantastic accounts of the winter climbs in Romsdal and was part of all the winter climbs of the 1970s, died in a fall on K2 in 1986. He had just done a new route up the mountain, in Alpine style, with Jerzy Kukuczka.

Les intervju med to av de gjenlevede polske klatrerne på www.norrona.com.

Read an interview with two of the Polish climbers at www.norrona.com.


Tekst Text : Eivind Eidslott

2007 2011

1998 2001

1986 1994

1977 1979

Brad Boren, head of research, design and development for Norrøna, describes the new trollveggen collection in one word : Improved. “The Norrøna trollveggen Pro jacket works even better,“ says Boren. “We straightened the pocket zippers, which makes them easier to close. The hood is improved, and the fabric is more breathable and softer. The new trollveggen pants also have a lot of refinements, especially if you look at the bottom leg with a better tightening solution and softer inside fabric. We have also made the Pro jacket in women’s cuts and sizes.” And they come in an array of colors. “Electric Blue, Jungle Fever, Tasty Red and Caviar; the colors offered in both Pro and dri3, which has magma orange in addition to enhance safety in the mountains,” says Boren. The trollvegen line has a long history with Norrøna, and Boren says it has played a key role for the company. “It is a critical line. Norrøna has been involved in mountaineering from the start, and trollveggen is an major triumph of hard work, testing and pushing the limits. The trollveggen line is a perfect example of what is possible when you push hard enough,” he says. The new jacket also carries on the heritage of its predecessors.  “It is an offshoot of the previous generation, but we studied every part of the jacket that might be improved,” he says. Read more about the trollveggen collection’s technical details at www.norrona.com

– Norrøna trollveggen Pro-jakka fungerer enda bedre, sier Brad. – Vi rettet opp glidelåsene på lommene, noe som gjør dem enklere å åpne og lukke. Hetten er forbedret, og stoffet er mykere og puster bedre. Den nye trollveggenbuksa har også en rekke raffinerte forbedringer. Spesielt hvis du ser nederst på beina, hvor innstrammingsløsningen er forbedret og stoffet er mykere på innsiden. Vi har også laget en egen dameutgave av Pro-jakka. – Hvilke farger kan vi se fram til? – Electric Blue, Jungle Fever, Tasty Red og Caviar. Du finner fargene i både trollveggen Pro og dri3 – og de gir god sikkerhet i fjellet – Konseptet trollveggen har en lang historie i Norrøna. Hvor viktig er trollveggen for dere? – Det er et svært viktig konsept. Norrøna har vært med på fjellklatring gjennom hele sin historie, og trollveggen er resultatet av hardt arbeid, testing og det å flytte grenser. Trollveggen er vel et perfekt eksempel på hva som er mulig når du virkelig flytter grenser! – Hvilken av de tidligere jakkemodellene har inspirert deg når du har designet den nye trollveggenjakka? – Den er en videreføring av siste generasjon. Vi studerte selvsagt alle områdene på jakka som kunne forebedres. Les mer om trollveggenkollekjonens tekniske detaljer på www.norrona.com

Behind the Seams : Norrøna trollveggen

Brad Boren, leder for forskning, design og utvikling i Norrøna, beskriver den nye trollveggenkolleksjonen med tre ord : den er forbedret.

Gå etter i sømmene : Norrøna trollveggen


2013

Vekt Pris

583 gram 5 999 NOK

Vår mest holdbare, værbeskyttende og vanntette jakke for alle typer høyfjells- og klatreaktiviteter. Gore-Tex® Pro- materialet er svært pustende, vanntett og tåler mye. Aquaseal® glidelåsen fra YKK® er den mest holdbare på markedet – og 100 prosent vann- og vindtett. Stor X-åpning under armene for ventilasjon. Denne kan åpnes fra begge sider. Stormhetta har plass til hjelm. Jakkens passform gir svært god beveglighet.

trollveggen Gore-Tex® Pro Jacket

Weight Price

583 gram 649 EUR

Our most durable, weather protective and waterproof jacket, developed for all kinds of mountaineering. The Gore-Tex® Pro fabric is highly breathable, waterproof and very durable. The Aquaseal® zippers from YKK® are the most durable zippers on the market, and 100% water-and windproof. Large X-open underarm vents can be opened from either direction. The Storm hood is fitted for a helmet, and the cut of the jacket permits a great deal of movement.

trollveggen Gore-Tex® Pro Jacket


56 57

Nord-Nirvana

North Nirvana


Opplev Lyngsalpene. Det er en slags ordre.

Experience the Lyngen Alps. That’s some kind of an order.


Tekst Text : Eivind Eidslott

58 59

Foto Photos : Sverre Hjørnevik

Det var 20. februar 2004. Utenfor Slottet i Oslo var det klassisk vinter : litt snø, litt kaldt, litt lite folkeliv. Ingen skulle tro at dette skule bli en historisk dag. Inne på Slottet satt Kronprinsen og holdt statsråd. Finansdepartementet la fram lov om register over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge. Nærings- og handelsdepartementet la fram en sanksjon av Lagtingets vedtak 12. februar 2004 til lov om endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester.

It was February 20, 2004. It was a classic winter day outside the Royal Palace in Oslo : a little snow, a little cold, a little thin on people. No one would have imagined that this was a historic day. Inside the palace, the crown prince was presiding over a meeting of king and council. The minister of finance was presenting a bill that would require a register of international banking transactions in and out of Norway. The minister of trade and industry presented a resolution by the Lagtinget chamber of parliament from February 12, 2004 on amending aspects of a law about of electronic commerce and other information services.

Men så skjedde det noe spennende : miljøvernminister Børge Brende la fram Fastsettelse av forskrifter om vern av Lyngsalpan landskapsvernområde. Hør på det ordet : Lyngsalpan.

But then something really exciting happened : Environment Minister Børge Brende presented the adoption of regulations protecting the Lyngen Alps.

Nå skulle verdens vakreste fjell vernes for evigheten.

From that moment, the world’s most beautiful mountains were protected for good.

Lyngsalpan er vernet fordi området har stor naturfaglig verdi som glasiologisk og kvartærgeologisk referanseområde, uttalte miljøvernministeren. – Verneområdet har dessuten et rikt og variert fugleliv. På Regjeringens webside ble det trukket fram at alle de ni dagrovfuglartene i fylket hekker her, og at alle de åtte ugleartene i fylket er observert nettopp i Lyngsalpan. I tillegg sto det at det fins kulturminner av både samisk, kvensk og norsk art i området. Man kunne sagt det på en annen og mer folkelig måte, også – som kanskje ikke er like politisk korrekt, eller like akademisk riktig. Man kunne for eksempel si : Lyngen er vernet fordi det er så jævlig fint der oppe. Unnskyld uttrykket. Det var ikke meningen å provosere noen.

“The lyngen alps are being protected because of their great value to natural science as a glaciological and Quaternary geological reference area,” the environment minister said. “The protected area also has a rich and varied bird life.” The government website pointed out that all nine of Norway’s diurnal birds of prey nest there and that all eight owl species have also been spotted in the Lyngen Alps. Plus, there is cultural heritage there in the form of art left by the Sami and Kven ethnic minorities, as well as ancient Norwegians. Of course, this could all be said in a more direct way that might not be as politically or academically correct. One could say, for example : Lyngen must be protected because it is just so damn beautiful up there. Excuse the language and please don’t take offense.

Og nå, ni år senere, sitter en gjeng over gjennom­ snittet dyktige skikjørere samlet i ei lita hytte i Lyngsalpan landskapsvernområde. Her er Bruno Compagnet, brattkjøringslegenden fra Chamonix. Her er Giuliano Bordoni, fjellguiden fra de italienske alpene. Her er Minna Riihimaki, kvinnen fra Lappeenranta sør-øst i Finland, hun som begynte å spare til skiferie i Alpene da hun bare var 14 år gammel. Det ligger forventninger i lufta. Det ligger Norrøna lyngen-bekledning i alle bagene. Et 961 kvadratmeter vernet tivoli for skikjørere ligger utenfor hyttedøra.

And now, nine years later, a bunch of above-average skiers gather in a small cabin in the Lyngen Alps nature preserve. There’s Bruno Compagnet, the steep skiing legend of Chamonix; Giuliano Bordoni, a mountain guide from the Italian Alps; and Minna Riihimaki, from Lappeenranta in southeastern Finland who started saving up to ski in the Alps when she was just 14. A sense of expectation hangs in the air. Norrøna lyngen collection gear is in the bags. A 961 square kilometer protected amusement park waits for the skiers outside the cabin door.

Hva venter de på? Ingenting.

Listen to the sound : Lyngen Alps.

What are they waiting for? Nothing.


Forrige oppslag : Bruno Compagnet, Giuliano Bordoni og Minna Riihimaki nyter mektige omgivelser under Tvillingtind i Lyngen. Under : Norrønas franske ambassadør Bruno Compagnet lar aldri sjansen gå fra seg når det gjelder bratt skikjøring. Her like ved Tvillingtind.

Prevoius spread : Bruno Compagnet, Giuliano Bordoni and Minna Riihimaki enjoying majestic surroundings under Tvillingtind peak in Lyngen. Below : Norrøna Ambassador Bruno Compagnet of France never misses a chance do some steep skiing. Here, just off Tvillingtind.


60 61

Øverst : Bruno Compagnet, Giuliano Bordoni og Minna XXX Riihimaki på vei mot Stalluvarri. Normannsviktinden og Storfjorden i bakgrunnen.

Top : Bruno Compagnet, Giuliano Bordoni and Minna Riihimaki XXX heading towards Stalluvarri. Normannsviktinden peak and Storfjorden in the background.

Nederst : På vei opp Russedalen mot brefallet under Tvillingtind.

Bottom : On the way up Russedalen Valley to the icefall below Tvillingtind peak.


Øverst : På vei ned fra Stalluvarri – med Storfjorden og Lyngen på andre siden av fjorden.

Top : On the way down from Stalluvarri – with Storfjorden and Lyngen on the other side of the fjord.

Nederst : På ferja fra Olderdalen-Lyngseidet – for å få sett Lyngen fra andre siden av Storfjorden.

Bottom : On the ferry from Olderdalen to Lyngseidet – to see Lyngen from the other side of Storfjorden.


62 63


Bruno Compagnet speiler seg i Lyngsalpene. Minna Riihimaki og Giuliano Bordoni slapper av.

Bruno Compagnet reflects in the Lyngen Alps in Norway. Minna Riihimaki and Giuliano Bordoni relax.


Bruno Compagnet, Giuliano Bordoni and Minna Riihimaki enjoy the view from Koppangen harbor.

De går ut i været. Området rundt Balsfjord, Lyngen og Storfjord er ikke kjent for å ha 350 soldager i året. Tvert i mot. Her oppe er været utilregnelig, psykedelisk, som et abstrakt dikt.

They step outside and face the weather. This region, with places like Balsfjord, Lyngen and Storfjord, is not exactly known for its 350 days a year of sunshine, but rather, the opposite. The weather here is insane; it’s psychedelic, like some abstract poem.

Du kan oppleve fire årstider på én dag : vinter om morgenen, vår på formiddagen, litt sommerstemning rundt lunsj og vill høst på ettermiddagen. Bruno, Giuliano og Milla nyter Lyngen i lange drag.

You can experience all four seasons in one day : winter at daybreak, spring in the morning, a touch of summer at lunch, and wild autumn weather in the afternoon. Compagnet, Bordoni, and Riihimaki savor Lyngen.

64 65

Bruno Compagnet, Giuliano Bordoni og Minna Riihimaki nyter utsikten fra brygga i Koppangen.

Under sylkvasse tinder. Over magiske fjorder. Og foran de enorme linsene til fotograf Sverre Hjørnevik.

The razor sharp peaks. Above magical fjords. All in front of photographer Sverre Hjørnevik’s gigantic camera lenses.


Fakta Velkommen til Lyngsalpene

Facts Welcome to Lyngsalpene

Generelt

Lyngsalpene er nok det mest spektakulære fjellområdet i Nord-Europa. Lyngsalpene er så ville at de hvert år tiltrekker seg skikjørere og skifilmprodusenter i verdensklassen. De siste åra har det vokst fram svært mange tilbud til skiturister i Lyngen. Ulike guidefirmaer, overnattingssteder og båtcruise slåss om oppmerksomheten din. Skimagasinet Fri Flyts årlige High Camp Lyngen er et svært godt utgangspunkt for å gjøre seg kjent med disse fjellene. Les mer på www.highcamp.no

General

The Lyngen Alps are probably the most spectacular mountain range in northern Europe. The Lyngen Alps are so wild that every year they attract world-class skiers and ski filmmakers. In recent years, a greater diversity for skiers has emerged in Lyngen. Now, a variety of guide companies, lodging and cruises compete for your attention. The Norwegian ski magazine Fri Flyt’s annual High Camp Lyngen is a very good starting point for getting to know these mountains. Read more at www.highcamp.no.

Reise

Fly til Tromsø, lei bil eller ta bussen til for eksempel Lyngseidet.

Travel

Flights go to the north Norway city of Tromsø, then rent a car or take the bus to, for example, the village of Lyngseidet.

Overnatting

Lyngen Lodge har på kort tid blitt et svært godt kjent overnattingssted. Høy standard og høye priser. Sjekk ut lyngenlodge.com. Det fins noen få andre overnattings­bedrifter i området – som for eksempel Magic Mountain Lodge (magicmountainlodge.no. Du kan også bo på den ubetjente turistforeningshytta ved Jægervann. Eller i telt. Eller på en båt – hvis du melder deg på en guidet tur.

Accommodation

Lyngen Lodge has quickly become a very well known destination. It has both high standards and high prices. Check out www.lyngenlodge.com. There are a few other options for accommodation in the area, such as Magic Mountain Lodge (magicmountainlodge.no). Guests can also stay at the unstaffed Norwegian Trekking Association cabin at Jaegervann lake ; in tents ; or on a boat, if you sign up for a guided tour.

Guider

For eksempel Midnight Sun Mountain Guides (www.msmg.org), Mountain Spirit Guides (www.mountain-spirit-guides.com) og UIAGM-guider hos Lyngen Lodge (www.lyngenlodge.com).

Guides

For example : Midnight Sun Mountain Guides (www.msmg.org), Mountain Spirit Guides (www.mountain-spirit-guides.com) and UIAGM guides at Lyngen Lodge (www.lyngenlodge.com).

Spabåten

Den heter M/S Vulkana (www.vulkana.no) og er ei ombygd fiskeskøyte som tilbyr alt fra tyrisk dampbad til egen kokk og stupetårn. Seiler rundt Lyngenhalvøya og tilbyr skiturer i samarbeid med Farout Event & Adventure (www.farout.no).

The Spa Boat

M/S Vulkana (www.vulkana.no) is a converted fishing boat that offers everything from Turkish baths to a personal chef and diving platform. It sails around the Lyngen peninsula and offers skiing in collaboration with Farout Event & Adventure (www.farout.no).

Mer info

www.lyngenalp.no

Read more

www.lyngenalp.no.


66 67

Profil : Andreas Ygre Wiig

Profile : Andreas Ygre Wiig


Tekst Text : Alexander Urrang Hauge Foto Photos : Chris Holter

For snowboarder Andreas Ygre Wiig (32) koker tilværelsen ned til pudder, den gode følelsen og neste sesong.

For snowboarder Andreas Ygre Wiig, 32, life boils down to powder, feeling good and the next season.

– Når jeg kommer hjem bruker jeg ofte mange dager på å tilpasse meg bylivet, eller åtte til firetilværelsen, sier Andreas Ygre Wiig fra sin leilighet på Frogner i Oslo. Ikke så rart, kanskje. Den ene måneden flakker snowboardproffen og Norrønas nye ambassadør rundt i fjellandskapet ved Lake Tahoe. Neste tur er han kanskje i Narvik og leter etter urørte linjer i det arktiske lyset som fyller filmer, turistdrømmer og magasiner som Wallpaper.

“When I get home, I often spend many days re­ adjusting to city life and the ‘nine-to-five’ existence,” say Andreas Ygre Wiig from his apartment in the upscale Frogner area of Oslo. It’s not hard to understand : for one month, the snowboard pro and new Norrøna ambassador might wander in the mountains around Lake Tahoe. The next trip, he might be in north Norway’s Narvik, searching for a pristine line in the special Arctic light that is always filling films, tourists’ dreams and magazines like Wallpaper.

Andreas er 32 år nå, på landslaget og råsterk. Fortsatt. Men han er 12 år eldre enn den yngste når landets beste listes opp. Det er noe spesielt med Andreas. Som om han var laget av fjellbjørk og gneis og et ydmykt materiale. Kanskje var Andreas skrudd godt sammen fra begynnelsen, men utallige treningstimer med styrke, spenst og trampoline­ hopping har virket. Noen ankler har gått  i knas, men Andreas kan se tilbake på flest gode landinger. Pent brukt snowboarder, altså? – Nei, ikke pent brukt, men i god stand. Godt vedlikeholdt, sier han. 

Wiig, 32, is on the national team, and is still a real powerhouse. But when lists of Norway’s best snowboarders are drawn up, Wiig is now 12 years older than the youngest. There is something special about Wiig, as if he were made from mountain birch and gneiss rock, with a dash of humility thrown in. Perhaps Wiig was born this solidly built, but endless hours of strength training, flexibility exercises and trampoline workouts have also done their part. Snowboarding has cost him a few crushed ankles, but Wiig can look back at good landings, for the most part. Is he a ‘good-as-new’ snowboarder? “Not ‘good-as-new’ but in good condition. Well maintained,” he says.

Han har konkurrert, vunnet X-Games x antall ganger, parkert Travis Rice og svevd forbi de rustrøde krøllene til Shaun White. Han har rasket med seg premiesjekker, trofeer og sponsoravtaler. Kanskje ikke så rart. Han har konkurrert på alle kontinenter hvor man finner snø og snowboardfeber. Men nå har Andreas gjort et taktskifte og jobber målrettet i snøsportens mest estetikksterke avkrok : snowboardfilmer handler om de rette triksene, de rette linjene, i urørte fjell, i full HD. Dommerpanel, hylende fans og hyppige reklamepauser definerer ikke hva snowboardkjøring skal bety for Andreas. Ifjor vant han pris for beste filmpart i fimen «Vacation». – For meg handler det om å være i fjellet nå. Det er mange steder jeg vil dra, som jeg ikke har vært : Sunnmørsalpene, ja, Vestlandet, sier Andreas. For hva koker det ned til når en av våre mestvinn­ ende snowboardere styrer inn i gullalderen?  – Det som gjorde at jeg ble hekta var jo de enkle tingene. Det nye trikset, sveve i luften, sier Andreas og blir stille. Stille som snø som faller. – Følelsen av å kjøre i pudder.

He has competed and won the X-Games , parked Travis Rice, and soared past the rust-colored curls of Shaun White. Wiig has bagged his share of prize money, trophies and sponsorship deals. It’s no wonder : He has competed on every continent where snow and snowboard fever can be found. Now Wiig has switched gears, to focus on the most aesthetic area in snow sports : snowboard movies, which are all about the right tricks, the right lines, pristine mountains, in full HD video. Panels of judges, screaming fans and frequent commercial breaks are not what snowboarding is about for Wiig. Last year he won an award for “best film part” in “Vacation”. “For me, it’s all about being in the mountains now. There are many places I want to go : the Sunnmøre Alps — yes — western Norway,” says Wiig. So what it boils down to is that one of Norway’s most-winning snowboarders is entering a golden age? “What got me hooked were the simple things : The new trick; the soaring through the air,” says Wiig, and turns quiet — as quiet as falling snow. “The feeling of riding in powder.”


68 69

eorgia

The Other Place


Drømmer du om skiturer i urørt landskap? Besøk Georgia. Ikke den amerikanske staten, men landet.

Are you dreaming about skiing untouched backcountry? Go to Georgia. Not the US state. The country.


Tekst Text : Kari Medig

70 71

Foto Photos : Kari Medig

«Kan man kjøre på ski i Georgia?» var spørsmålet jeg fikk før turen, fulgt av forvirrede ansiktsuttrykk som prøvde å forestille seg hvordan snø kunne passe inn i bildet. Tross alt er den amerikanske staten på østkysten et hett sted, kjent for sin slepende sørstatsdialekt og, naturligvis, for oppfinn­ elsen av Coca-Cola. «Georgia, landet,» ble standardsvaret mitt, noe som bare bidro til å øke forvirringen.

“There's skiing in Georgia?” was the pre-trip question. A confused expression directed my way while envisioning where snow fit into the picture. After all, the eastern US state is a hot place known for a southern drawl and of course, the invention of Coca-Cola. “Georgia the country,” became my reflex response. This added to the confusion.

Ei uke seinere, mens jeg tupper skistøvlene mine opp en isete rygg på den andre sida av jorda, demrer det for meg hvor latterlige disse samtalene før turen var. Jeg kikker på pudder-bowlen under meg, omgitt av rygger og tinder så perfekte at de ser ut til å være skapt for sporten jeg elsker. En ting er sikkert : I Georgialandet kan man definitivt kjøre på ski. Velkommen til republikken Georgia, en sate­llittstat som fikk sin frihet i 1991 etter Sovjet­ unionens sammenbrudd. Landet har felles grense med Tyrkia i sør. Armenia og Aserbajdsjan ligger i øst. Men det er den nordlige grensen mot Russland som interesserer oss. Dette er Kaukasusfjellenes hjemland, fjellkjeden som strekker seg over mer enn 1 100 kilometer mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, med noen av Europas høyeste fjell.

A week later while kicking my ski boots up an icy ridge on the other side of the world, it dawns on me how ridiculous those pre-trip conversations were. Looking at the bowl of powder below me flanked by ridges and peaks so perfect they seemed invented for the sport I love. Make no mistake : this Georgia definitely has skiing. Welcome to the Republic of Georgia, a satellite set free in 1991 after the collapse of the Soviet Union. The country shares its southern border with Turkey. Armenia and Azerbijan lie to the east. But it's the northern border with Russia that interests us. This is home to the Caucasus Mountains that stretch some 1 100 km between the Black and the Caspian seas and are home to the highest mountains in Europe.

Det er første dagen min her, og hodepine forårsaket av jetlag og høyde ødelegger litt for moroa når jeg hopper av den siste heisen i det georgiske skisenteret Gudauri. På jakt etter en Aspirin stikker jeg inn i skipatruljehytta, hvor et dusin værbitte karer skuler mot meg gjennom en sky av sigarettrøyk. Ved hjelp av tegnspråk får jeg forklart hva som plager meg, og en gammel skipatruljemann dukker ut av tåka. Grønn saft drypper fra den ene hånda hans, og han holder fram… en sylteagurk? Den andre hånda byr på et hotshotglass med en klar, flytende væske. «Du ta dette. Du bli bra». Han har aksent som fra en James Bond-film om den kalde krigen. Med litt avsky, men samtidig nysgjerrig gjør jeg som enhver erfaren turist ville ha gjort. Jeg sluker begge deler, i en eim av dill og alkohol. Fem minutter seinere klikker jeg skoene fast til skiene. Hodepinen er vekk. Nå forstår jeg to ting om Georgia :

It's my first day and a headache from altitude and jet lag hampers my enjoyment as I slide off the last lift at the Georgian ski resort called Gudauri. On a hunt for an aspirin, I wander into the tiny ski patrol hut where a dozen mountain-weathered faces stare back at me through a thick fog of cigarette smoke. Through sign language I articulate my ailment and an old patroller emerges from the fog. One hand drips with green juice and holds out … a pickle? The other a shot glass with a clear viscous liquid. “Take zees. It will cure you,” his accent the villain from a cold-war James Bond movie. Partly dis­ gusted, partly intrigued, I do what any seasoned traveller would do. I down both in a fury of dill and ethanol. Five minutes later I'm clicking into my skis. My headache is gone. That's when I realize two things about Georgia.

1) Jeg liker meg her. 2) Ikke brekk beinet.

Gudauri er et alpinsenter ved den gamle «Georg­ iske militære hovedvei», noen timers kjøring nord for Georgias hovedstad Tbilisi. Spredt langsetter ti kilometer med hårnålssvinger er ikke stedet akkurat noen by, men mer en lang rekke hoteller. Disse huser mange tusen østeuropeere, alle ivrige etter å bruke de sju heisene som frakter dem til topps på det 3 300 meter høye fjellet Sadzele. Gudauri fremstår som et svært skisenter, som byr på kilometervis med fløyelspreppa løyper

1) I like this place. 2) don't break a leg.

Gudauri is a ski resort spread on the Russian Military highway a couple hours drive north of Georgia's capital Tbilisi. Spread out over 10 km of switchbacks, it isn't so much a town as it is a series of hotels that service the thousands of eastern Europeans keen to access the seven lifts to the summit of 3 300m Mt Sadzele. By all accounts, Gudauri is a big resort, with miles of perfectly groomed corduroy and free ski terrain. There's more than enough room to accommodate the plethora


Forrige oppslag : Ayotte and Bob Maudie sitter utenfor restene av en gammel bensinstasjon i Stepantsminda.

Previous spread : Audray Ayotte and Bob Maudie sit outside the remains of an old gas station in the small town of Stepantsminda.

Under : Bob Maudie kjører på ski på vestsiden av Gudauri ned til Jvari-passert på 2 379 moh på Georgian Military Road – veien som linker Tblisi med den russiske grensa i nord.

Below : Bob Maudie skis the west side of Gudauri down to Jvari Pass at 2 379 meters on the Georgian Military Road, which connects Tbilisi with the Russian border in the north.

og frikjøringsterreng. Det er mer enn nok plass til hordene av ukrainske og russiske feriegjester som svirrer av sted i løypene, bare avbrutt av vodkashots på midtstasjonen. Men vi er ikke i Georgia for å kjøre skiheiser. Vi er her for å gå topptur.

of Ukrainian and Russian holiday seekers who careen its runs in between shots of vodka at the mid station. But we aren't in Georgia to ride lifts. We are here to ski mountaineer.

Det er mørkt når vi begynner å gå med feller opp fra Hada-hyttas lune reir, alpehytta som er basen vår høyt oppe i bakkene over Gudauri. Den tåkete hjernen min kommer langsomt i gang, ved hjelp av pulverkaffe og den mekaniske morgengymnastikken vår. Kaukasusfjellene er både vennlige og barske her. Det har snødd nokså mye om natta, så mine kanadiske venner og jeg krysser gjennom knehøy nysnø på vei mot Kobipasset i det fjerne. Vi beveger oss som klossete, slow motion syklister. Den siste bakken til passet er bratt. En kald vind biter i fjeset, og jeg blendes av lyset når jeg kikker over kanten. Når øynene venner seg til lyset, har jeg den mest fantastiske utsikten i området foran meg. I nord stråler det rosa lyset fortsatt over hengebreene under Kazbekfjellet, som med sin gigantiske kjegleform er det tredje høyeste fjellet i Georgia. Etter georgiske sagn er den mytiske helten Arimani lenket til fjellets fot, som straff for at han har stjålet ild fra Gud for å gi den til oss dødelige. Er han fortsatt der, skal tro? Trollbundet av det vakre landskapet, tenker jeg at det finnes verre steder å bli holdt fanget enn dette.

It was dark when we started skinning upwards from the cozy confines of the Hada Hut, an alpine refuge that was our home high on the slopes above Gudauri. My hazy brain slowly comes to life with instant coffee and the robotic movement of early morning exercise. An hour later the sun outlines the peaks across the valley. Here the Caucasus are both gentle and austere. It has snowed several centimeters over night, and my friends from Canada and I take turns slogging through knee-deep snow towards Kobi pass in the distance, moving in the rotation of clumsy slow motion cyclists. The final slope to the pass is steep. A cold wind nips my face and light blinds me as my head pokes above it. My eyes adjust to see the region's most fantastic sight. To the north, pink light still accentuates the hanging glaciers of 5033 m Mt Kazbek, its giant cone is Georgia's third highest peak. In Georgian legend a mythical hero named Arimani is chained to the slopes of this mountain, his punishment for stealing fire from God to give to us mortals. Is he still there I wonder? There are worse places to be stuck I guess, mesmerized by the beauty of the place.


72 73

Bob Maudie nyter skikjøringen ned en rygg ovenfor Ushguli i Georgias Svaneti-region. Ushguli står på UNESCOs verdensarvliste.

Bob Maudie enjoys skiing down a ridge above Ushguli in Georgia's Svaneti region. Ushguli is a UNESCO World Heritage Site.


74 75

På toppen av Biddarafjellet er jeg den siste til å snu. Nedkjøringen kunne ikke vært bedre. Topper med minst et dusin kjørbare rygger sprer seg utover som folder i et hvitt laken. En kunne kjørt ski i et helt liv, bare i denne utsikten. Men det er framtida. Nå er nå.

On top of Mount Biddara and I am the last to drop in. The backdrop couldn't be more perfect. Peaks with at least a dozen skiable ridges spread out like gentle folds in a white sheet. One could have a lifetime of ski touring in just this vista. But that's the future. Now is now.

Jeg har fått tildelt et perfekt lerret til å markere meg på jorda. Jeg setter utfor, og bakken forsvinner under meg i store, bueformede svinger. Det dype pudderet blinder meg et øyeblikk, før jeg sklir inn på den militære hovedveien tusen meter lenger ned. Jeg kikker opp på sporene våre i den bratte bakken, og hver sving minner meg om en ny bokstav satt i kursiv i det særegne georgiske alfabetet. En gammel mann i en Lada stopper opp, og fortryll­elsen er brutt. Han kjører oss over Korspasset tilbake til Gudauri.

I'm presented with a perfect canvas to make my mark on the earth. I drop in and the vertical melts away in big arcing turns. Deep, light snow tempor­ arily blinds me before I drift to a stop on the Russian Military Highway a thousand meters below. I glance up at our lines on the slope above, each turn reminds me of a different character of the cursive font of Georgia's written language. My trance is broken when an old man in a Lada stops. He drives us over the Cross Pass back to Gudauri.

Vår motesans kunne ikke ha vært mer forskjellig fra vertene våre i klosteret, der vi, med lyse skiklær og plaststøvler, deler peisvarmen med kristne ortodokse munker i sine lange svarte kapper. Turen på feller fra dalen opp til Lomisiklosteret tok oss tre timer. Kneisende høyt over Gudauridalen hviler de eldgamle murene på en 2 200 meter høy fjellrygg. Den skiller Georgias Kazbegiregion fra Sør-Ossetia, en lovløs og ustabil provins som satser på uavhengighet fra Georgia med hjelp fra Russland. Men Lomisi hever seg over dagens politikk. Klosteret stammer helt fra det tiende århundre, og har navnet sitt etter sankt Georgs okse som døde underveis på den lange turen opp til fjellet. Nå er klosteret et viktig tempel for troende georgiere, som kommer hit og ber om mirakler.

Our fashion sense couldn't be more different than our hosts at the monastery, bright ski clothes and boots share the warmth of a fire with Christian Orthodox monks in their long black robes. It took us 3 hours to skin up from the valley to the Lomisi Monastery. Perched high across the valley from Gudauri, its ancient walls sit on the 2 200m ridge that separates Georgia's Kazbegi region from South Ossetia, the volatile rogue state, that with help from Russia, vies for independence from Georgia. But Lomisi predates all these recent politics. Its monastery dates back to the 10th century, named for Saint George's bull who died part way up the long climb to the ridge. Now it's an important temple frequented by faithful Georgians seeking miracles.

«Det virker som du har vært mye i nærheten av Gud,» sier fader Nicholei, en middeladrende munk med viltert, brunt skjegg. Han smiler med øynene mens han nipper til rødvinsglasset. Han tenker på toppturene på ski, og jeg er ikke uenig med ham. På mange måter leter vi begge etter den samme åndelige opplevelsen, vi bruker bare forskjellig verktøy for å nå frem dit. Han, et kors og en bibel. Jeg, et par ski. «Skål for det!» og så løfter vi glassene våre etter georgisk tradisjon, mens hver og en av oss kommer med takksigelser. Vi blir hos munkene på fjellryggen mot Sør-Ossetia i noen timer. Så sier vi farvel til dem, der de står med sine flagrende kapper på den vindfulle klippen. Og kjører på ski den lange turen ned til dalen.

“It seems you spend a lot of time close to God,” says father Nicholei, a middle aged monk with a bushy brown beard. His eyes smile as he sips red wine. He refers to climbing mountains on skis, and I can't argue with him. In many ways we are both seeking similar spiritual connection, we just use different vehicles to find it. He a cross and bible. Me a pair of skis. “I'll cheer to that,” and we raise our glasses in Georgian tradition, each of us saying something we are grateful for. We spend a few hours with the monks on the ridge of South Ossetia. With their robes flapping on the windy ridge, we say goodbye and ski the long run down to the valley.

Jeg skjønner at vi har tabbet oss, når jeg ser dekk­ ene på Toyota Landcruiseren. De er helt blankslitte. I løpet av natten har et teppe av nysnø dalt ned på den 45 kilometer lange veien til Ushguli, en liten landsby dypt inne i Georgias fjellrike Svaneti-region, omtrent 450 kilometer vest for Gudauri. Men bekymringene mine går over til ergrelse når

I know we have made a mistake when I see the tires of the Toyota Land Cruiser. They are bald. A fresh blanket of snow has fallen overnight on the 45 km track to Ushguli, a small village deep in Georgia's mountainous Svaneti region, some 450 km west of Gudauri. But my worry turns to anger the second time we get stuck. Our young driver,


Øverst : En gammel georgisk dame på vei hjemover under en snøstorm i landsbyen Mestia, i Svaneti-regionen i Kaukasus.

Top : An old Georgian woman makes her way home in a blizzard in the village of Mestia, in the Svaneti region of the Caucasus.

Nedrest : Bob Maudie og Audray Ayotte får servert te av en munk i det 1 000 år gamle Lomisi-klosteret på 2 200 moh, på grensa mot Sør-Ossetia.

Bottom : Bob Maudie and Audray Ayotte being served tea by a monk in the 1 000-year-old Lomisi Monastery on the border with South Ossetia, at an elevation of 2 200 meters.


76 77


Bob Maudie kjører ei fin linje høyt over landsbyen Ushguli i Svaneti-regionen i Georgia. Landets høyeste fjell, Mount Bidara (5 201 moh), i bakgrunnen.

Bob Maudie follows a fine line high above the village of Ushguli in the Svaneti region of Georgia. The country's highest mountain, Mount Bidar (5 201 meters), is in the background.


78 79

vi kjører oss fast for andre gang. Den unge sjåføren vår, med det tvilsomme navnet SoSo, setter i gang med å surre et tau rundt bakhjulet i et forgjeves forsøk på å få bedre grep. «SoSo, la oss snu! La oss dra tilbake og hente kjettinger!» Så forstår jeg at vi nok er SoSos aller første kunder til Ushguli noensinne. Hvordan har han i det hele tatt fått tak i denne bilen? Svaret får jeg når jeg ser ordet «Mamma» blinke på skjermen når mobilen hans ringer. SoSos mamma vil ha tak i ham. Min tiltro til guiden synker enda et par hakk.

dubiously named SoSo, starts to tie a rope around our back tire in a vain attempt to help with traction. “SoSo, turn us around! Let's go back and get chains!” We are definitely his first clients for Ushguli. How did he even get this truck? My question is answered when I see the word 'Mama' flash on the screen of his buzzing cellphone. SoSo's mother is looking for him. My confidence sinks a little lower.

Under tvil gir vi SoSo en siste sjanse til å vise om han duger. Og faktisk, i dette bønnenes og mirak­lenes land klarer han å få oss frem til Ushguli fire timer senere. Det virket som om SoSos selvtillit steg for hver kilometer han manøvrerte Landcruiseren, forbi sprukne stup og gjennom falleferdige hårnålssvinger. Vi vitser med at SoSo forlot Mestia som en gutt og kom frem til Ushguli som en mann. Men jeg har fremdeles hjertet i halsen og frynsete nerver, så jeg lurer på om turen kan ha stjålet noen år av mitt liv.

Reluctantly, we give SoSo a final chance to prove himself and in this land of miracles and prayers, he manages to get us to Ushguli 4 hours later. Navigating the Land Cruiser through crumbling rock walls and harrowing switchbacks, SoSo's confidence appears to grow with each kilometre. We joke that our young driver left Mestia a boy but arrived in Ushguli a man. But with my heart still in my throat and my nerves frazzled, I wonder what negative toll the stress of the trip has on my lifespan.

Ushguli ligger på 2 400 meter over havet og er berømt for sine svære steintårn, som er spredt utover byen. Tårnene har fått UNESCOs verdensarvstatus, og ble opprinnelig brukt som forsvarspunkter når byen ble angrepet. Innbyggerne klatret til topps, og derfra kastet de steiner på inntrengerne under seg. Jeg setter min lit til at lokalbefolkningen har glemt denne tradisjonen, når vi rusler til gjeste­ huset vårt gjennom den eldgamle labyrinten. Det føles som en reise bakover i tid, som om vi tar del i en georgisk variant av Game of Thrones.

At 2 400m, Ushguli is famous for massive stone towers that dot the village. The towers, given world heritage status by UNESCO, were used in ancient times during an attack. The villagers would climb up to the top and hurtle rocks at the outsiders below. I hope the locals have forgotten this tradition as we wander through the ancient labyrinth to our guesthouse. We have stepped back in time as if entering the set of the Georgian Game of Thrones.


Venstre side : Audray Ayotte kjører ned ei linje fra Mount Bidara (3 147 moh) ovenfor Gudauri i Kaukasus.

Left page : Audray Ayotte running a line down Mount Bidar (3 147 metre) above Gudauri Caucasus.

Under : Bob Maudie går opp det siste stykket til toppen av Mount Bidara (3 174 moh) i Georgia.

Below : Bob Maudie does the last stretch to the summit of Mount Bidar (3 174 meters) in Georgia.


80 81

Audray Ayotte og Bob Maudie p책 vei opp mot Lomisi-klosteret ovenfor Georgian Military Road, nord for Tblisi i Georgia.

Audray Ayotte and Bob Maudie head towards Lomisi Monastery above Georgian Military Road, north of Tblisi, Georgia.


Under : Audray Ayotte og Bob Maudie passerer en russisk sol­tilbeder på skidestinasjonen Gudauri i Georgia.

Below : Audray Ayotte and Bob Maudie pass a Russian sun worshipper at the Gudauri ski destination in Georgia.

Neste side : Audray Ayotte ser en ku passere langs en landevei i nærheten av landsbyen Mestia i Georgias fjellrike Svaneti-region.

Next page : Audray Ayotte spots a cow passing by on a country road near the village of Mestia in Georgia's mountainous Svaneti region.

Vi klikker oss inn i skiene rett utenfor døra til gjestehuset, og det varer ikke lenge før vi er oppe i de bølgende åsene over byen. Etter to timer på fellene når vi en 3 000 meter underliggende topp til Georgias høyeste fjell, 5 201 meter høye Shara, som med sine loddrette avgrunner kneiser over landsbyboerne langt der nede. Herfra er Ushgulis steintårn bitte små. Vi kjører stille ned til byen igjen, mens vi gleder oss til måltidet våre hyggelige verter gjør i stand for oss. Etter tjue minutters pudderlykke svinger vi opp rett foran døra. Vi har funnet det ekte, georgiske skieventyret. I morgen står vi opp, og gjentar det hele.

Plunking our skis in the snow right at the gate of our guesthouse, it isn't long before we are skinning up the rolling slopes above town. In two hours we are atop a 3 000m sub peak beside Georgia's highest mountain, the 5 201m Shara whose vertical rock face looms high over the villagers below. From up here, the towers of Ushguli look small. We are quiet when we drop in, our minds already thinking of the food that our wonderful hosts have waiting. Twenty minutes of powdery bliss later, we ski right up to our door. We've found the real Georgian ski adventure. The next day, we will get up and do it all again.


Fakta Velkommen til Georgia

Facts Welcome to Georgia

Hvor

Kaukasusfjellene i republikken Georgia. Nærmere bestemt de slakke bakkene i Gudauris alpinsenter i Kazbegi-provinsen, og offpiste fra landsbyen Ushguli i Svaneti-provinsen.

Where

The Republic of Georgia's Caucasus Mountains. Specifically the slack country in the Gudauri Resort in Kazbegi Province a nd backcountry from the village of Ushguli in Svaneti Province.

Hva

Skiturer og toppturer i provinsene Guaduri og Ushguli.

What

Ski touring and ski mountaineering peaks in the Gudauri and Ushguli regions.

Reise

Fly : Oslo-Tblisi (Ett flybytte underveis : med Lufthansa i München, med Turkish Airlines i Istanbul, med Air Baltic i Riga). Shuttlebuss : Fra Tbilisi til Gudauri (2 timer, 118 km). Rutebuss : Fra Tbilisi til Mestia (9 timer, 458 km). Jeep : Fra Mestia til Ushguli (3 timer, 45 km).

Travel

Innkvartering

Gudauri : Hada Hut Khizhina (gjennom Gudauri Travel (gudauri.travel/en/), Gudauri Marco Polo (+995 591 11 19 04) (gjennom Gudauri Travel (gudauri.travel/en/), Ushgul Temuraz Nizharadze Guesthouse (+995 899209719)

Accommodation Gudauri Hada Hut Khizhina (through Gudauri Travel (gudauri.travel/en/), Gudauri Marco Polo (+995 591 11 19 04) (through Gudauri Travel (gudauri.travel/en/), Ushgul Temuraz Nizharadze Guesthouse (+995 899209719)

Guider

Gudauri Travel LTD, drives av Oleg Gritskevich www.gudauri.travel/en (+995 591 340 500) (email  : gudauri.travel@gmail.com)

Guide Operators

Gudauri Travel LTD, Owner Oleg Gritskevich (+995 591 340 500) www.gudauri.travel/en (email : gudauri.travel@gmail.com)

Reisehåndbøker

Guide Books

Lonely Planet Georgia, Armenia & Azerbaijan, Geoland 1 : 50 000 Trekking Maps (+995 322 92 25 53)

Lonely Planet Georgia, Armenia & Azerbaijan, Geoland 1 : 50 000 turkart (+995 322 92 25 53)

Nettsider www.gudauri.travel/en www.yr.no

82 83

Fly : Oslo to Tbilisi (1 stop via Lufthansa, KLM, Turkish Airlines). Shuttle : Tbilisi to Gudauri (2 hours, 118km). Bus : Tbilisi to Mestia (9 hours, 458km). Jeep : Mestia to Ushguli (3 hours, 45km).

Websites www.gudauri.travel/en www.yr.no


Warmth Lightweight Soft Water repellent properties Warm even when wet Fast drying Compressible Breathable Easy to clean


84 85

Urdanostind

The Summit


Et av fjellene i Jotunheimen stikker seg ut. Velkommen til Urdanostind.

One mountain in Norway's Jotunheimen Range stands out .


Tekst Text : Eivind Eidslott

86 87

Foto Photos : Kari Medig

– Utind? – Nei, Urdanostind. – Urdatind? – Nei, Urdanostind. – OK. Kanskje jeg lærer meg navnet etter at vi har vært på toppen.

“Utind?” he says. “No, Urdanostind.” “Urdatind?” he tries again. “No, Urdanostind.” “OK. Maybe I’ll learn the name after we've been on the summit.”

Den internasjonalt anerkjente eventyrfotografen Kari Medig – selvfølgelig bosatt i ski- og terreng­ sykkelparadiset Nelson i British Columbia – suser gjennom Valdres i en bil med ski på taket. Han har nettopp holdt foredrag i Oslo om sine mange ekspedisjoner : en skitur over en enorm bre i Patagonia, diverse skitraverser gjennom ingenmannsland i Canada, skikjøring i India, skikjøring i Bulgaria, fotturer i Marokko, terrengsykling i Slovenia, diverse vanvittige turer til Andesfjellene. Like før han kom til Oslo, bodde han i et kloster i det indre av Kaukasus. For å stå på ski. – Her var det fint, sier han idet Jotunheimen dukker opp i det fjerne. – Veldig fint, faktisk. Mener han det? Eller er han bare canadisk høflig?

Internationally acclaimed adventure photographer Kari Medig—who lives, of course, in the ski and mountain biking paradise of Nelson, British Columbia— races through Norway’s Valdres district in a car with skis on the roof. He has recently held a talk in Oslo on his many expeditions ; such as crossing a huge glacier in Patagonia on skis ; various traverses through no-man's-land in Canada ; skiing in India ; skiing in Bulgaria ; trekking in Morocco; mountain biking in Slovenia ; a variety of outrageous trips to the Andes. Just before he came to Oslo, he stayed in a monastery deep in the Caucasus Mountains so he could ski. “Those are nice,” he says, as Norway’s Jotunheimen mountains come into view in the distance. “Very nice, indeed.” Does he mean it? Or is this Canadian politeness?

Jeg har foreslått at vi skal gå på Urdanostind, 2 157 meter høy, på grensen mellom kommunene Luster, Årdal og Vang. Hvorfor akkurat dette fjellet? Det er jo ikke høyest. Det ligger på 82. plass over de høyeste fjellene i Norge – og må i tillegg dele denne plassen med to andre fjell. Det er jo så mange andre topper å velge mellom. Så mange muligheter, så korte liv.

I proposed heading up on Urdanostind, a 2 157 meter high mountain on the border between the townships of Luster, Årdal and Vang. Why precisely this mountain? It's not the highest. It is the 82nd highest mountain in Norway, and even has to share the honor with two other mountains. There are so many other peaks to choose from. So many possi­ bilities, so little time.

La meg likevel forsøke å forklare : Hvis Jotunheimens stortopper hadde vært som de norske eventyrene, hadde Urdanostind vært eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde. Hvis Jotunheimens stortopper hadde vært som alle verdens aviser, hadde Urdansostind vært New York Times. Søndagsutgaven. Hvis Urdanostind hadde vært en bil, hadde fjellet vært en Lamborghini Gallardo LP 570-4 Superleggera Edizione Tecnica. Så egenrådig er dette fjellet. Så sagnomsust. Så estetisk fullendt. Skjønner du?

Let me try to explain : If Jotunheimen’s great peaks had been Norwegian folk tales, then Urdanostind would be “The Princess No One Could Silence.” If Jotunheimen’s great peaks had been all the world's newspapers, then Urdanostind would be the New York Times, Sunday edition. If Urdanostind had been a car, then the mountain would have been a Lamborghini Gallardo LP 570-4 Superleggera Edizione Tecnica. So powerful is this mountain. So legendary. So aesthetically pleasing. Get it?

Det er sjelden jeg er på tur i slike temperaturer. Det er så vidt jeg kan se Kari inne i dunjakkehetta. Vi har sovet ei natt på Tyin-Filefjell, stått opp, tatt en espresso, blitt hentet av en innfødt med snøscooter. Nå står vi i munningen av Koldedalen, på selve nasjonalparkgrensa. Herfra må vi gå selv. Det er midtvinters og 24 minusgrader. Vil tærne overleve en åtte timers tur i trange skistøvler? – Det blir sikkert bra når vi begynner å gå, fortsetter Kari. Jeg håper han får rett.

“I don’t often trek in these temperatures,” says Medig. I can barely see him tucked deep in the hood of his down jacket. We’d slept at Tyin-Filefjell that night, got up, had an espresso, and were picked up by a local on a snowmobile. Now, we are at the mouth of Koldedalen valley, on the border of a national park. From here, we have to go on skis. It is mid-winter and 24 degrees below zero. Will our toes survive an eight-hour trip in tight ski boots? “I’m sure it will be fine as soon as we get going,” says Medig. I hope he is right.


Forrige oppslag : Redaktøren i Norrøna Magazine, Eivind Eidslott, like under toppen av Urdanostind i Jotunheimen.

Previous spread : Norrøna Magazine editor Eivind Eidslott just below the top of Urdanostind in Jotunheimen.

Under : En ørken av snø. Eivind Eidslott med dagens mål i det fjerne. Normalruta til toppen går på baksiden av fjellet.

Below : A desert of snow. Eivind Eidslott with the day’s goal off in the distance. The usual route to the top is on the other side of the mountain.


88 89

Hard, vindblåst snø på de siste meterne mot toppen av Urdanos­ tind – og praktfull utsikt til flere av tindene i Vest-Jotunheimen.

Hard, wind-blown snow on the last few meters to the top of Urdanos­tind, plus stunning views of peaks in western Jotunheimen.


Eivind Eidslott går langs toppeggen på Urdanostind og ser rett over mot Falketind.

Eivind Eidslott makes his way along the top ridge of Urdanostind and has a clear view of Falketind.

Vi går innover i Jotunheimen med Urdanostind rett foran oss. Har du noensinne gått med et fjell rett foran deg? Da kjenner du til følelsen av å være langt unna, av å aldri komme nærmere, av å gå inn i dine egne tanker. Jeg tenker av en eller annen grunn på tidligere turer, lange turer, drømmeturer. Jeg får lyst til å være på tur 365 dager i året. Bare være på tur. Hele tiden. – Hva med lunsj? Det er Kari som kommer med det forløsende forslaget. Vi setter oss ned på ryggsekkene, midt ute på en bre. Det er blitt vindstille. Vi spiser iskalde brødskiver og snakker om løssnøkjøring i Fernie og terrengsykling på Island. Selvfølgelig gjør vi det.

We head into the Jotunheimen mountains with Urdanostind right in front of us. Have you ever walked or skied with a mountain off on the horizon in front of you? Have you ever had the feeling of being far away, never getting closer, slipping into your own thoughts? For some reason, I start thinking about previous trips, long trips, dream treks. I feel the urge to be on treks 365 days a year. Just trekking. All the time. “How about lunch?” says Medig. It’s an enticing proposal. We sit on our backpacks in the middle of the glacier. The wind has stilled. We eat ice-cold sandwiches and talk about skiing in Fernie and mountain biking in Iceland. Natural topics.

Senere : vi er like ved toppunktet. Vi har satt fra oss skiene på grunn av den knallharde snøen. Temperaturen er nede i minus 30, vi er to astronauter i drakter av goretex og dun, mutters alene i nasjonal­ parken. Der er Falketind. Der er Hjelledalstind. Der er Storebjørn og alle de andre stortoppene i Jotunheimen. Det knaser fra stegjern og isøkser, og vi bør ikke skli ut her, det er altfor bratt, det er altfor langt ned, det ville på ingen måte gått bra. – Urdanostind er som en knivsegg, sier Kari. – Merkelig hvor bra det føles, ikke sant?

Later : We are close to the summit. We left our skis because of the rock-hard snow. The temperature has plunged to minus 30. We are a couple astronauts in suits made of Gore-Tex and down, utterly alone in the park. We gaze out over other mount­ ains : There is Falketind. There is Hjelledalstind. There is Storebjørn and all the other great peaks of Jotunheimen. Our crampons and ice axes make crunching sounds, and we must not slip; it's too steep, it's too far down, it would not go well. “Urdanostind is like the edge of a knife,” says Medig, “Strange how good it feels, isn’t it?”


Svei tsi

90 91

sk k

valit e

t

Swis s

qual

ity


Toge t inno snirkler ver i s fjellh eg som en r eime ød n. Vi skal tråd på s ki.

The tr thre ain wind ad th s roug its way We'r h e go ing s the mo like a unta kiing ins. .


Tekst Text : Sverre Hjørnevik Foto Photos : Sverre Hjørnevik

Jeg lener meg ut av vinduet. Lungene trekker inn februarlufta, mens snødekte jorder, bygder og alpefjell suser forbi. Jernbaneskinnene skriker av metall – og turfølget mitt gliser av forventninger der de henger ut av vinduene ved siden av meg. Dette kan bli en drømmedag.

I lean out the window. I draw the crisp February air deep into my lungs, as I watch snow-covered fields, villages and alpine mountains whiz by. The iron tracks scream out, and my traveling companions are wearing broad grins of anticipation as they hang out the windows next to me.

92 93

Noen dager tidligere : Skikjøreren, terrengsyklisten og Norrøna-ambassadøren Armin Beeli hadde invitert oss med på skieventyr rundt hjembyen Flims i Sveits. Jobben som skogsarbeider har gjort Armin mer enn godt kjent blant trærne her – en egenskap som kan komme godt med når forholdene og været ikke spiller på lag. Slik var det da vi ankom. Det var dessverre en god stund siden forrige snøfall – og Armin fortalte om eventyrlige forhold ei uke tidligere. «Dere skulle ha kommet før!» sa han. Værmeldingene var dårlige, tåka tyknet til, mild­ været kom sigende. «Jaja, det blir som det blir», sa jeg i et forsøk på å berolige meg selv. Armin var derimot like blid. Rolig som skjæra på tunet. Han visste noe vi andre ikke visste. At vi skulle opp tidlig. At vi skulle lete.

This could be a dream of a day.

A few days earlier : Skier, mountain biker and Norrøna ambassador Armin Beeli invited us on a skiing adventure near his hometown of Flims in Switzerland. His job as a logger has made Beeli more than familiar with the trees around here ; knowledge that comes in handy when the environment doesn’t play along. It was like that when we arrived. It had been a long time since the last snowfall and Beeli spoke of idyllic conditions just a week earlier. “You should have come sooner,” he says. The weather forecast was bad and the fog was thickening. “Well, what will be will be,” I said in an attempt to reassure myself. Beeli, on the other hand, seemed as upbeat as ever, yet was also as silent as a sphinx, as if he knew something we didn’t. We would be going exploring.


Forrige oppslag : Armin Beeli på vei til førsteklasse på Glacier Express i de sveitsiske alpene.

Previous spread : Armin Beeli on his way to the first class section of the Glacier Express in the Swiss Alps.

Venstre side : Even Sigstad, Armin Beeli og Christoph Weber Thoresen hopper av på Oberalppass på 2 048 meter over havet.

Left page : Even Sigstad, Armin Beeli and Christoph Weber Thoresen hop off at Oberalp Pass, 2 048 meters above sea level.

Under : Christoph Weber Thoresen lar seg friste av god snø og perfekt terreng i Sveits.

Below : Christoph Weber Thoresen allows himself to be tempted by good snow and perfect terrain in Switzerland.


94 95

Over skyene er himmelen alltid bl책. Ogs책 i Laax i Sveits.

Above the clouds the sky is always blue. Also in in Swiss Laax.


96 97

Øverst : Putekrigen fremste forkjemper. Even Sigstad, trekker frisk luft på sin egen måte.

Top : Pillow fighting’s foremost proponent. Even Sigstad gets some fresh air in his own way.

Nederst : Armin Beeli gjør ett dypdykk i hjemmearkivert puddersnø.

Bottom : Armin Beeli dives deep into his home powder.


Under : Even Sigstad i en bratt pudderlinje ved av Crap Masegn.

Below : Even Sigstad on a steep powder line near Crap Masegn.

Neste side : Even Sigstad i lufta, igjen.

Next page : Even Sigstad airborne again.

Side 99 : Glacier Express på vei gjennom snømassene i nærheten av Oberalppass i Sveits.

Page 99 : Glacier Express on its way through the masses of snow near Oberalp Pass in Switzerland.

Dypt i de bratte skogsliene rundt Laax ligger snøen urørt og tørr. Christoph Weber Thoresen har tatt turen fra Østerrike for å bli med oss. Han takker ikke nei til noen førstespor mellom granleggene når sjansen byr seg. Den tyske snowboardlegenden liker fortsatt snø i skjegget. Vi er i trygge hender, jeg og min landsmann Even Sigstad. Even er en dreven globetrotter og Norrøna-ambadsadør. Men mest kjent er han for sine skiferdigheter på rails i Field Productions skifilmer. Nå kaster han seg inn i den sveitsike putekrigen. Så her står vi da, dypt inne i Armins hemmelige ormåder. Vi har hatt vår første dag med skogskjøring. Hva bringer morgendagen? Mer tåke. Når vi våkner er det nesten like mørkt som da vi la oss. Ute er gråværet til å smake på. «Det blir som det blir», hører jeg Even si fra sengekanten. Jeg svarer «ja, det blir det» og later som som om været ikke bekymrer meg. Samtidig tenker jeg på alle bildene jeg sannsynligvis ikke får tatt i dag, heller. Her gjelder det å stole på skogsarbeideren.

Deep in the forests of the steep hills around Laax, the snow is untouched and dry. Christoph Weber Thoresen made the journey from Austria to join us. He’s never one to say no to making the first tracks between the spruce trees when opportunity arises. Afterall, the German snowboard legend still likes the feel of snow in his beard. We are in safe hands, my countryman Even Sigstad and I. Sigstad is an experienced globetrotter and Norrøna-ambassador. But he is best known for skiing on rails in Field Productions films. Now he is up for this Swiss pillow fight. So here we are, deep in Beeli's secret realm, enjoying our first day of forest skiing. And what will tomorrow bring? More fog. When we wake up it's almost as dark as when we went to bed. You can nearly reach out and touch the grey outside. “What will be will be,” I hear Sigstad say from his bedside. “Yes,” I answer, “it will be,” and pretend that the weather doesn’t bother me. At the same time, I think of all the pictures I probably won’t be able to take today. We just have to trust the logger.


98 99

Heisturen starter på 1 100 moh ved Laax' bunn­ stasjon. Ved Crap Sogn Gion på 2 228 moh ligger det fortsatt en grøt av tåke. Sikten er fraværende. Det slår meg at jeg kan oppleve Sveits uten å se fjell – men likevel ha det fint. Kanskje det er historien jeg skal fortelle? Et sted på veien til Crap Masegn kjenner jeg plutselig at sola varmer i kinnet. Gondolkabinen siger ut av tåkehavet og tar oss hele veien til Vorab Glacier på 3 018 moh. Jeg forstår plutselig hvorfor så mange tar turen til Laax. Like fort som gondolkabinen forlater tåka forlater vi pessimismen. Vi opplever et alpelandskap badet i sol. Nattas nysnø. Tåka som duver der nede under oss i dalen. Et utrolig vakkert landskap. Nå forstår jeg hva Armin har snakket om, hvorfor han er så hjemmekjær. Dagen bringer fjell, pudder og sveits­ iske pølser fra grillen. Det gjør ingen verdens ting at vi kjører ski inn i tåka når dagen er over.

The gondola ride starts at 1 100 meters at the Laax base station. At Crap Sogn Gion, 2 228 meters, the fog is still as thick as pea soup. The visibility is zero. It strikes me that I am about to experience Switzerland without seeing a single mountain. Yet, I’ll still have fun. Maybe there is a story in that? Somewhere on the way to Crap Masegn, I suddenly feel the sun warming my cheek. The Gondola cabin rises out of the fog and takes us all the way to Vorab Glacier at 3 018 m. I begin to see why so many people head for Laax. As soon as the gondola cabin breaks free of the clouds, we break free of our pessimism. We see an alpine landscape bathed in sunshine, and the night’s fresh snow. The fog is rolling around down there in the valley. It is an unbelievably beautiful landscape. Now I understand what Beeli was talking about ; why he is such a local patriot. The day brings mountains, powder and Swiss sausages on the grill. Skiing into the fog when the day is over doesn’t bother us at all.

Så er vi på toget. Et sted der fremme venter en av de høyestliggende togstasjonene i Sveits. På 2 048 moh stopper vår røde tråd på Oberalppass. Et fint utgangspunkt for en togbasert topptur. Konduktøren sier noe i høyttalerne som jeg ikke forstår. Armin nikker, vi skal av på neste stopp. Her kan vi gå på ski rett fra togskinnene. Toppturen ble slik vi drømte om. Nedkjøringen ble slik vi håpet på. Togturen da? Vi er fremme i Laax igjen. Jeg sitter, vil ikke reise meg. Jeg vil kjøre mer tog, se mer fjell, gå av på flere høytliggende stasjoner.

Now we’re on the train. Somewhere up ahead, one of the highest railway stations in Switzerland awaits us. At 2 048 meters, our thread leads to Oberalp Pass. It’s a good starting point for some railroadbased alpine touring. The conductor says something over the loudspeakers speakers that I do not understand. Beeli nods. We’re getting off at the next stop. We can start skiing right from the train tracks. The alpine trek was exactly what we had dreamed of. The descent was what we had hoped for. The train ride? We reach Laax again. I remain seated. I don’t want to get up. I want to stay on the train, see more mountains, get off at more high-altitude stations.


Fakta

Velkommen til Laax i Sveits

Facts Welcome to Laax, Switzerland

Hva

Tog og ski i området rundt Laax-Flims i de sveitsiske alpene

What

Railways and skiing around Laax-Flims in the Swiss Alps.

Reise

Fly til Zürich, ta toget til Chur eller Ilanz. Herfra er det 30 minutter med buss til Laax.

Travel

Fly to Zurich, take the train to Chur or Ilanz, and then 30 minutes by bus from there to Laax.

Overnatting

Vi bodde på Riders Palace (www.riderspalace.ch) med relativt ungdommelig stemning. Om du ønsker rolige kvelder anbefales Signina Hotel (www.signinahotel.com) eller Rockresort (www.rocksresort.com). Alle ligger i tilknytning til heisene i Laax. Kun 2-5 minutter å gå.

Lodgings

We stayed at the Riders Palace (www.riderspalace.ch), which caters to young people. If you’re looking for quiet evenings, try Signina Hotel (www.signinahotel.com) or Rock Resort (www.rocksresort.com). All are near the lifts in Laax, not more than a five to ten minute walk.

Tog

I Sveits er det ikke nødvendig med leiebil – du kan nå svært mange spennende skisteder med tog. Les mer om den sveits­ iske jernbanens priser og rutetabeller på www.swissrailways.com og www.sbb.ch.

Train

You don’t need to rent a car in Switzerland because you can reach many great ski resorts by train. Swiss railway ticket prices and timetables are available at www.swissrailways.com and www.sbb.ch.

Guide

Alpine Action Unlimited Swiss Mountaineering School 7017 Flims Dorf/GR +41 (0) 81 936 74 74

Guide

Alpine Action Unlimited Swiss Mountaineering School 7017 Flims Dorf/GR +41 (0) 81 936 74 74

Mer info

www.laax.com

More information www.laax.com

LAAX reservation : +41 (0) 81 927 77 77

LAAX reservation : +41 (0) 81 927 77 77

Visitor information : +41 (0) 81 920 92 00

Visitor information : +41 (0) 81 920 92 00

Automatic info telephone : +41 (0) 81 927 70 00

Automatic information telephone : +41 (0) 81 927 70 00


100 101

Narvik

Backcity Riding


Velg byen, velg fjellet, velg april. Velg Narvik.

Choose the city, choose the mountain, choose April. Choose Narvik, Norway.


Tekst Text : Henning Reinton Foto Photos : Chris Holter & Frode Sandbech

1888. Bjørnstjerne Bjørnson, en av «de fire store» i norsk litteratur, en av de alle største i kategorien «historiens råeste kinnskjegg grodd i alle tider før 1972», skriver et lite dikt. Det er så kort at du kan skrive det på håndbaken. Det begynner sånn : «Jeg velger meg april!»

1888. Bjørnstjerne Bjørnson was one of the “big four” in Norwegian literature, and among the all-time greats in the category “most impressive sideburns grown at any time prior to 1972.” He wrote a little poem. It is so short that you could write it on the back of your hand. It goes like this : “I choose April!”

Han var forut for sin tid, han Bjørnstjerne. Gi det kinnskjegget noen storfjellsski, så ville Powder Magazines årlige fotospesial blitt en ren Bjørnstjerne-spesial.

He was ahead of his time, that Bjørnson fellow. Had “Mr. Sideburns” been given some big mountain skis, the whole annual photo edition of Powder Magazine might be turned into a pure Bjørnson special report.

1902. Narvik, fram til nylig en liten klynge med gårdsbruk, har sitt første kommunevalg. Dette året åpner Ofotbanen, som frakter jernmalm fra gruvene i Kiruna til havna i Narvik. Den observante leser vil merke seg følgende : Narvik ble grunnlagt for å frakte fjellet til folket. 

1902. Narvik, until then a small cluster of farms, held its first municipal elections. The same year, the Ofotbanen railroad opened to carry iron ore from the mines in Kiruna, Sweden to Narvik harbor. The observant reader will note the following : Narvik was founded to carry the mountains to the people.

1903. Bjørnson blir tildelt Nobels Litteraturpris. I takketalen sier han at «vi maa faa vort Mod paa Livet styrket, ikke minsket».

1903. Bjørnson won the Nobel Prize in Literature. In his acceptance speech he said, “What is necess­ ary is that our courage to live is strengthened, not weakened.”

Tiltredes. Agreed 1957. Narvik får gondol. La oss gjenta det : Gondol. Det skjedde mye fælt i Narvik i krigsårene, men vi trenger som Bjørnson sier «å få vort Mod paa Livet styrket», så vi hopper rett hit i historien.

1957. Narvik gets a gondola. Let's repeat that : Gondola. A lot of bad things happened in Narvik during World War II, so we needed to, as Bjørnson said, “to strengthen our courage”. So we’ll jump right into the story.

Gondol.

102 103

Gondola. Bare ordet får en skandinav til å tenke på schnitzler, gode espressoer, franskmenn i trange bukser med rullings, høyrøstede amerikanere med enstavelsesnavn – jeg tenker på deg, Nate – kort sagt alt som ikke finnes i skisentre på vår kant av verden. Bare alle andre steder. I utlandet. Ikke her. I Narvik har de det. Gondol. Siden 1902 har Narvik altså fraktet fjellet til folket. Men siden 1957 har gondolen i Narvik fraktet folk til fjells. Det året snudde opp ned på hele Narviks tiltrekningskraft. 

1996. Gondolen blir oppgradert. Siden du, når du ser bildene dette i bladet, vil få ubendig lyst til å dra til Narvik, bør det nevnes at gondolen har fått litt smørefett, malingsstrøk og botox siden 1957. Gondolen tar deg til 700 meter over Ofotfjorden, over jernbanen, havna og lasteskipene med jernmalm. Det er bra i seg sjøl. Men en gang på det glade 80-tallet, da nesten ingen hadde kinnskjegg, fant narvikingen ut at det ikke var godt nok :  Her må vi høyere til fjells. Resultatet : Stolheisen til Linken. Den drar deg opp til 1 003 meter over

The name alone is enough to get a Scandinavian to think of schnitzel, good espresso, French men in tight pants with roll-your-own cigarettes, and loud Americans with monosyllable names, I’m thinking of you Nate. In short, all the things that are found at ski areas in other parts of the world, Abroad. Just not here in Norway. They have one in Narvik : A Gondola, that is. So Narvik has carried the mount­ ains to the people since 1902, but in 1957 Narvik’s gondola started carrying people to the mountain as well. That was the year of a real turn around in Narvik’s appeal. 1996. The gondola was upgraded. Since you will feel an irresistible urge to head to Narvik after seeing its pictures in this magazine, please note that the gondola has enjoyed its fair share of grease, paint and Botox since 1957. The Gondola takes you 700 meters over the waters of Ofotfjorden, over the railway, the harbor and ships loading iron ore. That’s pretty good by itself. But in the happy 1980s, when hardly anyone had whiskers, Narvik concluded that this was not enough and decided, “We have to go higher up the mountains.”


Forrige oppslag : Norrøna-ambassadør Even Sigstad tar en backflip på en naturlig kicker ved «Sovende Dronning» i Narvik. Under : Andreas Ygre Wiig har det helt OK i snøen på vei ned Linken i Narvik.

Previous spread : Norrøna ambassador Even Sigstad does a back flip from a natural kicker in Narvik. Below: Andreas Ygre Wiig having a perfectly okay time in the snow by the Link in Narvik.  


104 105

Øverst : Even Sigstad kjører store svinger på fjellet Skapmacohkka i Narvik. Nederst : Even Sigstad i det urbane element – her railer han rekkverk i Håreksgata i Narvik.

Top : Even Sigstad makes sweeping turns on his way down Skapmacohkka in Narvik. Bottom : Even Sigstad in the urban element: doing railings on Hårek Street in Narvik.


Øverst : Andreas Ygre Wiig svinger seg ned mot byen fra fjellet Basejiekna. Nederst : Andreas Ygre Wiig gir Method til ungdommen i Narvik.

Top : Andreas Ygre Wiig carves his way down the mountain Basejiekna toward the city. Bottom : Andreas Ygre Wiig gives ‘Method’ lessons to youth in Narvik.


106 107


Andreas Ygre Wiig viser sine urbane ferdigheter – Miller flip i Brannbakken midt i Narvik sentrum.

Andreas Ygre Wiig shows his urban skills – a Miller flip in Brannbakken in the center of Narvik.


108 109

Andreas Ygre Wiig har ikke høydeskrekk, for å si det sånn. Her på Basecohkka.

Andreas Ygre Wiig has no fear of heights, to put it simply. Here at Basecohkka.


Even Sigstad prøver ut Narviks ulike fritidstilbud. Neste side : Endelig nede! Narvik klemt mellom fjord og fjell.

Even Sigstad trying out Narvik’s various recreational activities. Next page : Down at last! Narvik sandwiched between fjords and mountains.

havet, sånn at malmbåtan der nede på fjorden blir to knepp mindre og får sånn leketøystørrelse, sånn at bowlen (ja, selv Bjørnson ville tillatt at vi bruker utenlandske betegnelser her) ved navn Mørkholla åpner seg, sånn at veien blir kort bort til Tredje­ toppen på 1 272 m.o.h. Og det er når stolheisen går at alt faller på plass. At alt åpner seg.

The result? A chairlift to Linken (The Link). It reaches 1 003 meters above sea level, so that ships down there on the bay, shrink two more notches, becoming toy-like in appearance and The Bowl (Yes, even Bjørnson would have accepted that foreign word) named Mørkholla opens, making it a short cut to the third peak, Tredjetoppen, at 1 272 meters. And now that the chairlift is running, everything falls into place, it all opens up.

2013. Jeg velger meg april. «Fordi den stormer, feier, smiler, smelter.» Skrev kinnskjegget. Været kan snu fort i Narvik. Det er derfor du drar dit i april. Da er dagene lange. Stormer det om morgenen? Går ikke stolheisen?

2013. I choose April. Because, as Mr. Sideburns wrote, “It storms and scourges. Because it smiles and blesses. Because its power purges. Because it strength possesses.” Weather shifts quickly in Narvik. That’s why you go there in April. When the days are long. Storm in the morning? The chairlift not running?

Vent til kvelden. Eller til en annen dag. Snøen er her. Lyset er her.

Vær her, du også. April 2014.

Wait until evening. Or for another day. The snow is here. The daylight is here.

Be here, too. April 2014.


110 111

Fakta Velkommen til Narvik

Facts

Welcome to Narvik, Norway

Reise

Fly med SAS (www.sas.no) eller Norwegian (www.norwegian.no) til Harstad-Narvik lufthavn på Evenes. Herfra er det én time i buss eller leiebil inn til Narvik. Du kan også fly med Widerøe (www.wideroe.no) fra Bodø og lande mer eller mindre i Narvik sentrum – en liten taxitur fra skianlegget.

Travel

Flights with SAS (www.sas.no) or Norw­egian (www.norwegian.no) to Harstad-Narvik Airport at Evenes. From there, its an hour by car or bus to Narvik. You can also fly with (www.wideroe.no) from Bodø and land more or less in the center of Narvik, a short taxi ride from the ski area.

Bo

Vi kan anbefale det nyåpnede Rica Hotel Narvik (www.rica.no/hoteller/narvik). Det fins også andre hoteller i byen – og en campingplass med hytter like utenfor.

Accommodation

We recommend the newly-opened Rica Hotel Narvik (www.rica.no/hotels/narvik). There are also other hotels in town and a campground with cabins just outside.

Ski

Narvikfjellet har seks heiser og 900 fallhøydemeter. Her er en rekke preparerte nedfarter – hvor det blant annet arrangeres Norgesmesterskap i alpint. Men det er først og fremst offpistekjøringen Narvik er kjent for. Allier deg med noen lokalkjente entusiaster som kan vise deg noen av godbitene Narvikfjellet har å by på – som for eksempel noen av de eventyrlige nedkjøringene i Mørkholla.

Skiing

Narvikfjellet has six lifts and 900 vertical meters. There are plenty of groomed slopes, which host events such as the Norwegian National Alpine Skiing Championships. But it is first and foremost off piste skiing that Narvik is known for. Ally yourself with local enthusiasts who can show you some of the goodies Narvik Mountain has to offer, such as some of the fantastic descents in Mørkholla.

Andre aktiviteter

Besøk Krigsmuseet for å få bedre innsikt i Narviks dramatiske historie. Reis til Riksgränsen i Sverige for å prøve heliskiing eller skianlegget. Om sommeren tilbyr Narvikfjellet fantastisk downhillsykling.

Other activities

Visit the war museum to gain better insight into Narvik's dramatic history. Travel to Riksgränsen in Sweden to try heli-skiing or their ski area. During the summer Narvikfjellet has fantastic downhill biking.

Mer info

Les mer på www.destinationnarvik.com og www.narvikfjellet.no

More info

Read more on www.destinationnarvik.com and www.narvikfjellet.no


DNB is Norway’s largest financial services group and an active contributor to society. We are committed to value creation, innovation and sustainable development. Each year we make donations to cultural, sporting, research and non-profit projects.

dnb.no


Foto Photo : Chris Holter

Tekst Text : Eivind Eidslott

112 113

“It is focused on backcountry freestyle riding,” says Boren. “This is a major departure that will be an exciting change for narvik, and makes the distinction between each of our collections even clearer.” They will also have the own unique range of colors. “Instead of contrast zipper colors like you see in lofoten, narvik is either solid colored or color blocked with hues that are in harmony. This sets narvik very much apart from lofoten and creates a very different personality for each concept.” It is also a real departure from the old narvk line. “It is a completely new line with very few similarities.  We threw the collection in the air and the pieces fell far from where they were last year. The fit is longer and looser on the jacket, looser on the pants, and the fabric is nice and soft with some mechanical stretch. It has improved hood and underarm venting solutions, but of course has all the features you expect from Norrøna,” says Boren. And Boren is no stranger to the line’s namesake, the north Norway town of Narvik. “My wife’s aunt lives right across from the lifts, so I have been there a few times. It is an amazing place on the slopes, where you can take a gondola up and ski fresh powder all by yourself, or head into the backcountry and find all kinds of great lines. No matter where you are, the city and the fjord are not too far away. 

– Nye narvik fokuserer på backcountry freestyle riding, sier Brad. – Dette er en stor og spennende endring for narvik, og gjør at kolleksjonene våre skiller seg enda mer fra hverandre. – Hvilke farger kan vi se frem til? – I stedet for kontrastglidelåser som du ser i vår lofotenkolleksjon, er narvik enten ensfarget eller satt sammen av farger som harmonerer sammen. Dette gjør narvik annerledes enn lofoten – og gir hvert konsept en helt annen personlighet. – Hva er nytt i forhold til forrige narvikkolleksjon? – Dette er en helt ny linje med svært få likheter. Vi kastet hele kolleksjonen opp i lufta – og bitene falt ned langt fra der de var i fjor. Passformen er lengre og løsere på jakken og løsere på buksen. Stoffet er fint og mykt med noe stretch. Vi har forbedret hetten, du finner lufting under armene – narvik har selvsagt alle de funksjonene du forventer på et Norrønaprodukt. – Har du vært i Narvik selv? – Min kones tante bor rett overfor heisene, så jeg har vært der et par ganger. Det er et fantastisk sted. Du kan ta en gondol opp og stå på ski i ferskt pudder helt alene. Eller du kan gå toppturer og finne alle slags fine linjer. Uansett hvor du befinner deg, er ikke byen og fjorden langt unna.   Les mer om narvikkolleksjonens tekniske detaljer på www.norrona.com

Read more about the narvik collection’s technical details at www.norrona.com

Brad Boren, head of research, design and development for Norrøna, says the new narvik collection was inspired in part by Norrøna’s former sub-brand Whiteout.

Behind the seams : Norrøna narvik

Brad Boren, leder for forskning, design og utvikling i Norrøna, sier den nye narvikkolleksjonen er inspirert av Norrønas tidligere Whiteout-konsept.

Gå etter i sømmene : Norrøna narvik


Pris

3 699 NOK

narvik dri3 Pants Vanntett og pustende skallbukse med lang holdbarhet. Laget for freestyle kjøring i eller utenfor løypene. Beskytter mot dårlig vær. Denne buksen har baggy design, snudde cargolommer og ventilasjons­ åpning med netting. Andre viktige detaljer er zip-and-seal snøskjørt, innebygde gamasjer, custom fit justering rundt livet, innvendig forsterkning på nedre legg og Cordura® forsterkning rundt støvlene.

3 799 NOK

399 EUR

Price

449 EUR

narvik dri3 Pants Waterproof, breathable and durable shell pants made for freestyle in the slopes or backcountry. Will protect you from rough weather. The pants have a baggy cut, twisted, side cargo pockets, inside leg ventilation with mesh. Other critical details are zip- and snap seal powder skirt system, snow gaiters, custom-fit waist adjustment, inside reinforcement on lower leg and Cordura® reinforcements around boots. Made with our waterproof and highly breathable driTM3 fabric.

Price

narvik Gore-Tex® 2l Jacket Our softest jacket for freestyle in the slopes or backcountry. The jacket has a baggy and long cut. Hand warming pockets, hand gaiters, snap seal powder skirt system, underarm vent with mesh and radio/keycard pocket. Made with a special recycled nylon, waterproof and breathable Gore-Tex® fabric. Also has a soft, brushed liner for better comfort and insulation.

narvik Gore-Tex® 2l Jacket Vår mykeste jakke for freestyle kjøring i og utenfor løypene. Jakken er baggy og har et langt snitt. Lommer for å varme hendene, håndgamasjer, snap-seal snøskjørt, ventilasjon under armene og radio- og keycardlomme. Jakken er laget av et spesielt resirkulert nylon, vanntett og pustende Gore-Tex® materialet med mykt, børstet innerstoff for bedre komfort og isolasjon. Pris

The narvik collection

narvikkolleksjonen


Foto: Frode Sandbech Sted: røldal

Tom og klar for tusen nye turer Alt som pantes gjenvinnes til noe nytt og nyttig. Det betyr mye for miljøet.

www.pant.no

APELAND


Norrøna anno :

114 115

Produkt Product : Merke Patch

1969


vs. Architecture

Arkitekt Reiulf Ramstad har tegnet de prisbelønte besøkssentrene ved Trollstigen og under Trollveggen.

Norwegian architect Reiulf Ramstad designed the award-winning visitors centers for both Trollstigen and Troll Wall.

116 117

Natur


Tekst Text : Per Asbjørn Risnes jr.

118 119

Foto Photos : Marte Garmann & Reiulf Ramstad

– Hus er som klær, sier arkitekt Reiulf Ramstad. – De har to hovedfunksjoner. Klimatisk og kulturelt, sier han før han peker på Norrøna røldal-jakken jeg har på meg. – Ganske fin den du har på deg der. Reiulf Ramstad tegner ikke bare for å skjerme deg fra vær og vind. Han vil også lede deg frem til naturopplevelsen og gi deg en mulighet til å kjenne landskapet på kroppen. Slik han og kontoret hans har gjort med Trollstigen og Trollveggen besøksentre.

“Houses are clothing,” says architect Reiulf Ramstad. “They have two main functions : Climatic and cultural,” he says, pointing at the Norrøna røldal jacket I‘m wearing. “Pretty nice, that one,” he adds. Ramstad doesn’t just design things to provide shelter from the elements. He also wants to lead you to experience nature, and give you the chance to feel like you are at one with the landscape. That’s what he and his office have done with the Trollstigen and Trollveggen Visitor Centers in Western Norway.

Selv tiltrekkes han av ytterpunktene. Metropoler som New York og Seoul på den ene siden og de nordiske høyfjellene på den andre siden. –Jeg liker kontrastene mellom det urbane og det rurale. Også den følelsen av fare du får enten du står på en skyskraper eller på en fjelltopp, sier arkitekten, som i tillegg til hytter og offentlige bygg også har tegnet besøksenteret ved Trollveggen og Norsk Tindesenter på Åndalsnes.

Personally, he is attracted by extremes. Metropolises like New York and Seoul on one hand, and Nordic high mountains on the other. “I like the contrast between urban and rural. And the feeling you get whether standing on top of a skyscraper or on a mountaintop,” says the architect. Now, he has designed everything from cabins to public buildings, as well as the Troll Wall Visitor Center and the Norwegian Mountaineering Center at Åndalsnes.

– Alt som som bygges er jo en form for urban­ isering. Naturen påvirkes av arkitekturen. Men det er også omvendt, sier han, og forteller om det gamle småbruket like ved hytta til familien i Østfold som ligger kilt inn i en bitteliten dal. – Den er logisk plassert i en varm lomme. Men i dag har vi bedre isolasjon og andre behov. Hytta vår ligger mer værhardt til. Der er det største rommet uterommet. Selve huset er bygget rundt utearealet som vindskydd, sier han. – Men Trollstigensenteret skjermer ikke mot natur eller vær på samme måten? – Det er utfordrende landskap. Vi måtte gå kirurgisk til verks og være ekstremt nøyaktige. Vi dokumenterte topografien ned til 10 centimeter, sier han. –Hvordan styrer dere tilskueren? – For eksempel med den smale broen som alle må over. Den blir en inngang til en sterkere opplevelse fremme ved juvet. Naturopplevelser er som livet ellers. Det er ikke bare rasjonelt, men også emosjonelt. Arkitekturen kan sette naturen i relieff. Når du går langs vannspeilet der og ut på utkikkspunktet, blir det en måte å tilnærme seg naturen på. – Og en måte å begrense farene ved å nyte naturen? – Trollstigen er en sanselig opplevelse. En del av den er redsel, for det å gå seg vill. Og for å dø. Det gir opplevelsen en ekstra dimensjon.

“Every building is a kind of urbanization. Nature is always affected by architecture. But it can also be the opposite,” he says, telling me about the old small farm near his family’s cabin in Østfold county that is wedged into a tiny valley. “It was logically placed in a pocket of warmth. But today, we have better insulation and different needs. Our cabin is more exposed to harsh weather. Our biggest room there is outside. The house itself is built around the outdoor area like a windbreak,” he says. The Trollstigen Visitor Center doesn’t provide the same kind of barrier against nature and weather, Ramstad admits. “It is a challenging landscape. We had to take a surgical approach and be very precise. We documented the topography down to a scale of 10 centimeters,” he says about the work leading up to the completion of the already famous center. The architects found a way to steer the visitors and the experience of the magnificent nature. Ramstad explains : “There’s a small bridge that everyone has to cross. It becomes an entrance enhancing the experience of the gorge. Experiences in nature are like life itself : It is not just the rational, but also the emotional. Architecture can put nature in relief. When you walk along the water there, and to the scenic outlook, it becomes a way of getting close to nature,” he says adding : “Trollstigen is a sensual experience. Part of that is fear of getting lost. And of dying. That gives the experience an extra dimension.”

– Den nordiske naturen er jo kanskje farligere enn mange andre? –Jo, noen steder er det jo slik at om du drar tilbake til det samme stedet med skifte av årstid, så kan du miste livet der. Arkitekturen på sitt beste burde

The Nordic nature can be more dangerous than many other places on earth, the architect acknow­ ledges. There are places that can kill you if you visit them in another season. “Architecture should also reflect some of the same variation,” Ramstad says.


Forrige oppslag : Reiulf Ramstad har tegnet dette unike utsiktspunktet på toppen av Trollstigen i Møre og Romsdal.

Previous page : Reiulf Ramstad designed this unique scenic vantage point on top of Trollstigen in Møre og Romsdal county, Norway.

Arkitekt Reiluf Ramstad (50) er utdannet ved Universitetet i Venezia – og står bak flere nybygg under og like ved Trollveggen.

Below : Architect Reiulf Ramstad, 50, is a graduate of the University of Venice and has designed several buildings below and near the Troll Wall.


120 121

Arkitekt Reiluf Ramstad har tegnet restaurant- og servicebygget rett under Trollveggen.

Architect Reiulf Ramstad designed restaurant and service buildings just below the Troll Wall, Norway.

kunne gjenspeile noe av den samme variasjonen, sier arkitekten, som bodde ti år i Italia mens han tok utdannelse. – Der er husene veldig private, mens byen er en forlengelse av stuen. Alle går ut og leker om kvelden, forteller han. – Mens i Norge er det nesten omvendt? – Arkitektur er de største klærne vi har. En jakke kan lages på mange vis. Det er kulturelt betinget hvordan den ser ut. Hvordan vi lever krever nye funksjoner både for hus og klær. For eksempel gjør teknologien at en jakke kan være varm og puste samtidig. – Og nå vil vi være både inne og ute samtidig? – Ja, vi er mer følsomme for de mikroklimatiske endringene. Og da vil vi utnytte de ti minuttene med sol som vi får. Og teknologien gjør det mulig. For eksempel fins det glass som kan bli opale ved hjelp av en elektropuls og dermed få lys uten innsikt. Teknologien gjør det mulig å leve tettere sammen, og tettere på naturen. Samtidig bør naturen kunne penetrere byen i større grad enn i dag.

Reiulf Ramstad lived in Italy for 10 years during his studies. He finds that the way of life and way of living differs, especially when it comes to housing. “The houses there are very private, while the city is an extension of their living rooms. Everyone goes out to play in the evenings,” he says before returning to the link between houses and clothes. “Architecture is the largest garment we have. A jacket can be made in many ways. Its appearance is a cultural thing. The way we live puts demands for new functions on both houses and clothing. For example, technology makes it possible to have jackets that breathe and are watertight at the same time,” he says. Now people want to be indoors and outdoors at the same time. We are more sensitive to micro-climatic changes, he argues. And, thus, we want to exploit every moment of sun that we have. “Technology makes that possible,” he says and gives an example : “There is a type of glass that can turn opaque with the help of an electrical impulse, and thus allow light in without allowing insight. So technology makes it possible for us to live both closer together and closer to nature. At the same time, nature should penetrate deeper into the city than it does today,” he says.


Reiulf Ramstad har tegnet det nasjonale turistveiprosjektet på toppen av Trollstigen.

Reiulf Ramstad drew the national tourist project on top of Trollstigen, in Norway.

– Hvordan har naturen påvirket deg? – Jeg er jo et havmenneske mer enn en fjellmann. I sommerferiene vokste jeg opp nede i fjæra i Sunnhordland med morgenbad og garnfiske i fjorden. Og så har jeg drevet mye med A-jolleseiling og katamaraner. Så jeg mener vel at vannet er like viktig i vår nordiske kultur. Velstanden vår er jo en direkte resultat av vannkraft, vannveier, fisk og det som ligger på bunnen utenfor kysten, sier han. – Det er jo vann på fjellet også? – Ved Trollstigen kan du oppleve vannet som snø, som et blinkende vannspeil eller som en virvlende kaskade av fossevann. Alt dette er representert i designen til besøkssenteret.

Ramstad himself is more of an ocean person than a mountain man. In the sumemr holidays he grew up by the fjords of the Sunnhordland district with a morning swim and setting fishing nets in the fjord. “Also I did a lot of sailing with dinghies and catamarans. So I think water is important in our Nordic culture. Our prosperity is a direct result of hydroelectric production, waterways, fish and all that is under the seabed off our coast,” he says adding that one of course also can experience water at Trollstigen. Firstly, as snow, then as a shimmering pool of water, or as a whirling cascade of water down a waterfall.

– Hva slags naturopplevelser driver du med i dag? – Jeg var i en trafikkulykke for noen år siden, så det blir mindre aktiv naturbruk. Noen turer til Kikut på vinteren blir det – Nordmarka er fantastisk. Samtidig drar jeg ofte til Italia, og da svømmer jeg flere kilometer i varmt vann for å trene ryggen. Og jeg er jo mye i naturen gjennom jobben. For eksempel jobber vi med Norsk Tindsenter på Åndalsnes. Jeg er fascinert av hvordan både klatrere, ekstremskiløpere og basehoppere bruker kroppen i naturen, sier han.

Following a traffic accident a few years ago, Ramstad is less active in the outdoors. But of course he enjoys a couple of cross country trips in the Nord­marka woods of Oslo during winter time. “I often go to Italy, where I swim several kilometers in warm water to build up my back,” the architect says. And of course he spends a lot of time in the outdoors for work. For example, they’re working with the Norwegian Mountaineering Center at Åndalsnes. There Ramstad has met different sorts of nature explorers : “I’m really fascinated by the way both climbers, extreme skiers and base jumpers use their bodies in nature.”


Fjelldoktoren : Diaré Scenario Maria og Tom er på trekking i Nepal. De har ingen ambisjoner om å klatre krevende fjell, men kommer likevel opp i store høyder. Illustr. Illustration : De skal blant annet gå over et pass på nesten 4 800 meter. Maria Bendik Kaltenborn / og Tom har brukt god tid på akklimatisering og føler at formen er By Hands god. Men kvelden før de skal over det høye passet kjenner begge at noe er galt. Tom må plutselig på do – og ligger snart rett ut med både diaré og oppkast. Maria får de samme problemene noen timer senere. Natten blir lang – og neste morgen er begge fortsatt like dårlige. De føler seg syke og slappe – og orker knapt å komme seg ut av soveposen hver gang de må på do. Enda et døgn senere er situasjonen like mørk. De ligger i et telt nesten 4 000 meter over havet og 11 kilometers fottur fra nærmeste landsby. Det er over 30 km til nærmeste bilvei – og ingen vet hvor nærmeste lege holder til. Hva skal de gjøre?

122 123

Tekst Text : Dr. Øyvind Yksnøy

Fjelldoktorens svar Eksotiske reisemål står høyt på listen når vestlige overskudds­ mennesker skal selvrealisere. Vi vil dra langt. Vi vil besøke av­sidesliggende steder. Vi vil spise lokal mat. Og vi vil fortelle om det underveis. Men risikoen for at bildene på Facebook blir fra et lokalt sykehus øker jo mer eksotisk reisemålet er. En sveitsisk studie viste at 75 prosent av de som reiste til tropiske strøk fikk helse­problemer. Sykdommene var stort sett ikke alvorlige, og mageplager i en eller annen form dominerte. Her hjemme er oppkast og diaré oftest forårsaket av virus, men på mer eksotiske destinasjoner vil årsaken til sykdommen oftere være bakterier. Slik turist-diaré er vanligvis relativt kortvarig og selvbegrensende, og således nokså lik den vestlige omgangssyken. Men i en del tilfeller blir sykdomsforløpet noe mer dramatisk. Maria og Tom opplever nettopp dette. Varigheten på opp imot to døgn er i seg selv et signal om at sykdommen må tas på alvor. Å erstatte væsketapet er det viktigste i all behandling av diaré. Lettere sykdom kan behandles med å drikke en kombinasjon av vann, saltholdig mineralvann og juce eller annen drikke som inneholder sukker. Maria og Tom bør imidlertid satse på en mer standardisert løsning der man tilsetter ½ ts salt, ½ ts bakepulver og 4 spiseskjeer sukker til 1 liter vann. Man kan kjøpe ferdige porsjonsposer som tilsvarer dette innholdet for å blande ut i vann, og slike poser bør finnes i reiseapoteket. Gitt situasjonen Maria og Tom er i, vil også antibiotika være anbefalt. Planlegger man en slik tur bør man i forkant ha konsultert en lege for å få en egnet type til formålet, samt råd om bruken. Flere typer er anbefalt og kurene er relativt kortvarige, men kan likevel forkorte sykdomsforløpet. Medisin som bremser fremdriften i tarmen, som f.eks loperamid, behandler ikke årsaken og vil kun være symptomlindrende i en viss tid. Noen typer diaré-sykdom skal ikke behandles med slike medisiner, men under samtidig antibiotikabehandling er det vanligvis trygt og kan gi kjærkommen hvile dersom man plages av hyppige toalettbesøk. Maria og Tom har vært syke såpass lenge at de i tillegg til drikke også bør prøve å få i seg litt mat. Små porsjoner med kokt ris eller nudler med salt er fint som en start. Mat med mye fett og melkeprodukter bør trolig unngås til man er i bedring. Riktig rehydrering og tilgang på medisiner som nevnt over vil trolig være avgjørende for om dette blir avslutningen på Maria og Tom sin fottur. Med riktig behandling bør de føle seg bedre innen 1-2 døgn, og turen kan fortsette når de føler seg i stand til det. Således kan riktige forberedelser også med tanke på innholdet i reiseapoteket være forskjellen på om sykdommen blir et kortvarig intermezzo eller om den represen­ terer starten på avslutningen på eventyret.

The Mountain Doctor : Diarrhea Scenario Maria and Tom are trekking in Nepal. They have no great ambitions to climb demanding mountains, but end up at high altitude anyway. Among other things, they plan to cross a pass with an elevation of almost 4 800 meters. Maria and Tom have spent plenty of time gett­ing acclimatized and feel in good shape. Tom suddenly needs to go to the ‘bathroom’ and is soon knocked out by diarrhea and vomiting. Maria starts suffering the same problems a few hours later. The night turns into a long one and, by morning, neither is any better. They feel sick and weak, with barely enough strength to crawl out of their sleeping bags every time they need to purge. Another day passes, and the situation is just as bleak. They are camped in a tent at 4 000 meters above sea level, an 11-kilometer hike to the nearest village. It’s over 30 kilometers to the closest road, and who knows how far it is to a doctor. What should they do?

The mountain doctor’s answer Exotic travel destinations are high on the lists of active Westerners who want to realize their dreams. We travel far. We visit remote areas. We eat local food. And we talk about it along the way. But the chances of your Facebook pictures being from a local hospital increase in line with the exoticness of your destination. A Swiss study showed that 75 percent of those who travel to tropical desti­ nations run into health problems. For the most part, the ailments are minor, with stomach trouble being the most common. At home, viruses usually cause diarrhea and nausea, while bacteria is the most frequent cause in more exotic destinations. Such ‘traveller’s diarrhea’ is usually short-lived and self-limiting, and is quite similar to its Western counterpart. Sometimes, however, it can turn serious, such as in Maria and Tom’s situation. A duration of almost two days in itself means the ailment must be taken seriously. Oral rehydration – simply drinking enough liquids – is the most important factor in treating all forms of diarrhea. Mild cases can be treated with a combination of water, saline mineral water, juice or other sugary drinks. However, Maria and Tom should take the more standard approach by adding ½ teaspoon of salt, ½ teaspoon of baking powder and 4 tablespoons of sugar to one liter of water. You can also buy ready-made packets of this mixture so you can just add water, and should include them in your travel first aid kit. Given Maria and Tom’ situation, antibiotics would also be a recommended treatment. Part of planning such a trek should be consulting your doctor about which antibiotics are suitable and how to use them. Several kinds are recommended, and the cures are relatively shortterm but can reduce the duration of the ailment. Medicines that slow movement through the large intestine, such as loperamide, do not treat the cause but only temporarily ease symptoms. Some types of diarrheal diseases should not be treated with such medications, but, when combined with antibiotics, can afford welcome relief to those who have to keep running to the ‘toilet’ nonstop. Maria and Tom have been ill so long that, in addition to replenishing liquids, they should also try to have a little food. Small portions of boiled rice or noodles with a little salt are a good start. Food with lots of fat or dairy products should be avoided until they have recovered. Proper rehydration and access to the medications mentioned will probably determine whether Maria and Tom can complete their trek. With proper treatment, they should probably feel better within a day or two, and could complete their hike if they feel up to it. So proper preparation of your traveller’s medicine chest can make the difference between an ailment being a short intermezzo or being the beginning of the end of your trek.


Fjellmusikk Creedence Clearwater Revival, «Green River» (1969) Etter åtte dager Green River, etter 20 mil gjennom Desolation og Gray Canyons, var vi framme. Vi dro kajakker og kanoer opp på Illustr. Illustration : betongrampa som strakk seg ned i elva. Betongen var det første Kristian tegnet på moderne sivilisasjon vi hadde sett på ei uke. Vi hadde Hammerstad / leid inn sjåfører til å kjøre bilene våre fra put-in. George gikk opp By Hands og hentet Subaruen sin, rygget den ned den bratta rampa, dro på brekket, og satte på Creedence. Det kunne jeg høre. Men jeg hadde aldri hørt det som nå, etter å ikke ha hørt musikk på ei uke. Det var som et urtidsdyr hadde krypet opp fra elva, fått en gitar hengt rundt halsen og satt klørne i mikrofonen. Det finnes mange Green River. Da John Fogerty skrev tittelsporet – som også åpner plata, og var det som strømmet ut fra bilen – var han ikke ved en av de. Han satt ved en liten bekk i California. – I mitt hode var det Green River, sa han. En gammel greker sa at du aldri kan gå ut i den samme elva to ganger. John Fogerty-filosofien er bedre : Du kan alltid gå ut i Green River. Tekst Text : Henning Reinton

Mountain Music Creedence Clearwater Revival, “Green River” (1969) After eight days of Green River ; after 200 kilometers through Desolation and Gray Canyons, we were there. We dragged our kayaks and canoes up the concrete ramp that stuck out into the river. That cement was the first sign of civilization we’d seen in a week. We’d hired someone to drive our cars from the put-in. George went up and got his Subaru, backed it down the steep ramp, pulled on the handbrake, and put on Creedence. I had never heard it like this before, after not having listened to music for a week. It was like some form of primordial creature had crawled out of the water, hung a guitar over its neck, and latched its claws onto a microphone. There are many Green Rivers. When John Fogerty wrote the title track – which is also the opening track and the one that was streaming out of the car – he was not near one of them. He was actually by a small creek called Putah in California. “But in my mind I always sort of called it Green River,” Fogerty once said. An ancient Greek said : “No man ever steps in the same river twice.” Fogerty’s philosophy is better : You can step into Green River as often as you like.

Chairlift, “Something” (2012) In an essay found in the writings left by Freud, he compares a T-bar to a confessional. You confess to your best friend, and Freud himself writes that much of his inspiration for dialogue therapy came from the T-bar. But all lifts are not equal, writes Freud. A chairlift, for example, is a trustworthy, stable parent who, time after time, reaches down form above, gently picks you up and carries you to the top of the hill, to a place where you can begin anew, over and over. A chairlift is what guarantees you will be lifted up out of everyday life, and you don’t need to confess a thing. Well. Okay. Maybe it wasn’t Freud who wrote that. But Chairlift sings (honest) : “I belong in your arms” and it feels like that. Like everything is fine. Like you are being lifted up. They are a Eurythmics for our time, based in Brooklyn. But, before that, they were from Colorado. “Something” is poetry about home. An album that comes from a homesickness for chair lifts.

U2, «Rattle & Hum» (1988) Kanskje kjører Bono av og til. Han har én hånd på rattet. Med den andre peker han ut severdigheter langs veien med sin nye cowboyhatt. Men han trøtner fort på å kjøre. Så han sitter nedsunket i baksetet, bak sjåføren, og halvsover med kinnet lent mot den kalde ruta. Hatten ligger på magen. Ved siden av ham sitter The Edge. Han sier lite, men følger oppmerksomt med på veien. Skriver i notatblokka si. Kanskje tegner han et nytt ekkopedaloppsett. Foran til høyre sitter Larry Mullen Jr. Det er ham som til enhver tid vet hvor de er og hvor langt det er igjen. I blant bretter han ned solskjermen og sjekker den blonde sveisen i speilet. Bak rattet sitter Adam Clayton. Han myser mot sola bak de små metallbrillene. Der er ham som holder dem på veien. I 1987 dro U2 til USA, og resultatet ble Rattle & Hum. Det er kanskje ikke deres beste plate, kanskje lagde de den i Berlin på neste tur, men det er lyden av møtet med USA. Best blir det når de tar opp haikere langs veien, som Van Dyke Parks eller BB King. Enten du driver med ski eller klatring eller bare vil se landskapet passere forbi, har du en roadtrip i USA i deg. Ta med tre venner. Det er plass på veien.

U2, “Rattle & Hum” (1988) Maybe Bono drives from time to time. He has one hand on the wheel, and uses the other to point out sights along the way with his new cowboy hat. But he quickly gets tired of driving. So he sinks deep into the back seat, behind the driver, half asleep with his cheek pressed against the cold window. The hat lies on his stomach. Next to him sits The Edge. He says little, but follows the road carefully. Jots things down in his notebook. Maybe he draws a new echo pedal setup. Larry Mullen Jr. is riding shotgun. He is the one who always knows where they are, and how much farther they have to go. Sometimes, he folds down the visor and checks his blond hairdo in the mirror. Behind the wheel is Adam Clayton. He squints at the sun through small, metal glasses. He is the one who keeps them on the road. In 1987, U2 went to the United States, and the result was Rattle & Hum. It might not be their best album, maybe they made it on their next trip to Berlin, but the sound is one of an encounter with the US of A. The best part is when they pick up hitchhikers along the way, like Van Dyke Parks or BB King. Whether you’re a skier, a climber or just like watching the scenery whiz by, you have an American road trip in you. Bring three friends. There is plenty of room on the road.

124 125

Chairlift, «Something» (2012) I et essay i Freuds etterlatte skrifter sammenligner han t-kroken med en skriftestol. Du kan bekjenne deg til din beste venn, og Freud skriver om hvordan han selv hentet mye av inspirasjon for samtale­terapien fra t-kroken. Men alle heiser er ikke like, skriver Freud. En stolheis er derimot den tillitskapende, stabile forelderen som gang på gang strekker ned en arm fra oven, løfter deg forsiktig opp og bærer deg til toppen av bakken, til stedet hvor leken begynner igjen og igjen. En stolheis er en garantist for å bli løftet opp fra hverdagen. Og du trenger ikke bekjenne noe. Vel. Altså. Freud skrev kanskje ikke det. Men Chairlift synger (æresord) «I belong in your arms» og da kjennes det sånn. Som at alt er fint. Som at du blir løftet opp. De er et Eurythmics for vår tid, basert i Brooklyn. Men de er egentlig, før det, fra Colorado. «Something» er heimstadsdikting : En plate som springer ut av hjemlengsel til stolheisene.


Norrønas ansatte

126 127

Foto Photo : De ansatte The staff

The Norrøna Staff


Norrønas ansatte driver med svÌrt mange friluftsaktiviteter. Her er noen gode minner fra forrige vinter. Velkommen til naturen!

Norrøna's employees enjoy many outdoor activities. Here's some good memories from last winter. Welcome to nature!


Ting : Tekst Text : Eivind Eidslott

1 2

128 129

3

4 5

Things :


1

Det staves S.O.N.I.C. Er det mulig å snakke lenge om skistaver? Er det mulig å diskutere skistaver morgen og kveld? Er det mulig å se for seg en skistav­ revolusjon? Tidligere var svaret på alle disse spørsmålene «nei.» Nå er svaret plutselig «ja.» Norske Swix har, ved hjelp av brattkjøringslegenden og Chamonix-innbyggeren Stian Hagen, utviklet den helt nye teleskopstaven Swix Sonic. Og la oss slå det fast med én gang : alt er briljant med denne staven. Stroppen, håndtaket, låsemekanismen og karbonrøret er briljant. For ikke å snakke om stivheten og vekta. Nå snakker vi stav, dere! Hva : Swix Sonic

2

Hvor : www.dynafit.com

Hvor : www.skitrab.com

Pris : ca 10 000 NOK

Krakauer-o-rama Er det mulig å finne en fjellbok som er så god at du ikke klarer å legge den fra deg? Tja. Det skjer kanskje ikke hver dag, men Jon Krakauers mesterverk «Eiger Dreams : Ventures Among Men and Mountains» er kanskje den beste samlingen fjelltekster på jordkloden vår. Krakauer er mest kjent for bøkene «Into Thin Air» og «Into the Wild». Og det kan jeg fortelle deg : likte du en av disse bøkene – eller begge – vil du elske «Eiger Dreams.» Det er noe med de spennende eventyrene han legger ut på, det skjønnlitterære fortellergrepet, betraktningene, beskrivelsene, formuleringene, språket, slike ting. Hva : Hvor : Boka «Eiger Dreams» www.amazon.com

5

Pris : ca 8 500 NOK

Mesteren Er det mulig å tenke på ski hver kveld før man sovner? Absolutt. Jeg har en tendens til å gjøre det selv. Ikke minst i septemberoktober, når man lengter etter en ny skisesong og planlegger alle de fantastiske toppturene man skal gå. Her kommer Skitrabs nye randonnéski Maestro inn i bildet. På mirakuløst vis har denne sagnomsuste italienske skifabrikken klart å presse vekta pr. ski i 178 cm lengde ned i 990 gram – uten at det går altfor mye utover kjøreegenskapene. Jeg gjentar : 990 gram pr. ski i 178 cm lengde! Det er lett, det. Det er så lett at man blir liggende å tenke på det hver kveld før man sovner. Hva : Skitrab Maestro

4

Pris : 1 799 NOK

Klar, ferdig, kjør Er det mulig å drømme om randonnéstøvler? Ja. Denne høsten er det nok mange toppturentusiaster som drømmer om den nye Dynafit TLT6 Performance CL. Et ekstra stivt skaft i karbon gir disse støvlene oppsiktsvekkende god støtte. Vekt, sa du? Vekta er fenomenale 1 065 gram. Med disse støvlene kan du gå opp på drømmefjellet ditt med et stort smil rundt munnen og et forbløffende bevegelsesutslag i ankelen. Så skifter du lynraskt over til stivt kjøremodus – og er nede i dalen igjen på én, to, tre. Hva : Dynafit TLT6 Performance

3

Hvor : www.swix.com

Pris : ca 70 NOK

Hold brillan Er det mulig å sitte og nyte et par slalåmbriller i det uendelige? Tydeligvis. Men svenske POCs nye Lid-briller er ikke bare usedvanlig vakre å se på. De vant også fortjent under årets ISPO Awards i München. POC har plassert glasset godt utenpå rammen – noe som både øker sikten med 20 prosent og gjør det lettere å skifte glass etter behov. Hvor ofte har du ikke opplevd at været og lyset skifter i løpet av en lang skidag? Nå kan du skifte glass så ofte du vil. På null komma svisj. Det er ikke bare det at du ser bra. Du ser bra ut. Hva : POC Lid

Hvor : www.pocsports.com

Pris : ca 2 000 NOK

Spell it S.O.N.I.C. Is it possible to talk at great length about ski poles? Is it possible to discuss ski poles morning, noon and night? Is it possible to imagine a ski pole revolution? Once, the answer to all these questions was “no.” Now, all of a sudden, the answer is “yes.” Norway’s Swix, with the aid of extreme skiing legend and Chamonix resident Stian Hagen, developed a completely new telescopic ski pole called Swix Sonic. And let’s make this perfectly clear : Everything about this ski pole is brilliant. The strap, the grip, the locking mechanism and carbon shaft are all brilliant. And that’s before even mentioning rigidity and weight. Friends, we are talking serious ski poles here! What : Swix Sonic

Where : www.swix.com

Price : About 220 EUR

Ready, set, go Is it possible to actually dream about backcountry boots? Yes it is. This fall, there are likely quite a few backcountry enthusiasts dreaming about the new Dynafit TLT6 Performance CL. An extra tongue of stiff carbon fiber gives these boots amazingly good support. Did you say weight? It is a phenomenal 1 065 grams. With these boots, you can climb your dream mountain with a big smile on your face and an astonishing range of motion for your ankles. Then, at lightening speed, switch to rigid mode and you’ll be down in the valley before you can count to three. What : Dynafit TLT6 Performance

Where : www.dynafit.com

Price : About 1 000 EUR

The master Is it possible to think of skiing every night before you go to sleep? Certainly. I have a definite tendency to do that, especially in September-October, when I start longing for a fresh season and all the wonderful alpine touring ahead. By some miracle, this legendary Italian ski-factory has managed to cut the weight of a 178-centimeter ski to 990 grams without significant impact on handling. I repeat : 990 grams per ski of 178 centimeters’ length. That is light. That’s so light that you lay awake thinking about it every night when you’re trying to get to sleep. What : Skitrab Maestro

Where : www.skitrab.com

Price : About 1 200 EUR

Krakauer-o-rama Is it possible to find a mountain book that is so good you just can’t put it down? Maybe not every day, but Jon Krakauer's masterpiece “Eiger Dreams : Ventures Among Men and Mountains” is perhaps the best collection of mountain texts on Earth. Krakauer is best known for his books “Into Thin Air” and “Into the Wild.” And let me tell you : if you like one of those books, or both, you'll love “Eiger Dreams.” There's something about the exciting adventures he embarks on, the literary style, the observations, the reflections, the descriptions, the phrasing, and of course, the language. What : The book “Eiger Dreams”

Where : www.amazon.com

Price : About 10 EUR

Hang on to your glasses Is it possible to sit and savor a pair of ski goggles forever? That appears to be the case. Swedish POC's new super-wide Lid goggles are not just exceptionally beautiful to look at, but also had a well-deserved win at this year's ISPO Awards in Munich. POC puts the lens well outside of the frame, which both increases visibility by 20 percent and makes it easier to replace the lens as needed. How often have you experienced constant changes in the weather and light conditions during a day of skiing? Now you can replace the lenses at will. In no time. You don't just look sharp. You see sharp too. What : POC Lid

Where : www.pocsports.com

Price : About 220 EUR


DRY INSULATION Narvik, Norway. -4°C, wind speed: 40 mph. Snow followed by rain. A strenuous descent follows a freezing cold ride in the lift. It is crucial to keep your body between the sweating and shivering thresholds in bad weather and at different levels of activity. Clothing engineered with GORE-TEX® product technology is durably waterproof and windproof combined with optimised breathability which results in keeping your insulation dry. It protects against exposure to the elements and regulates the moisture balance within the body. Experience more – on www.gore-tex.com

Y F Norrøna Narvik GORE-TEX® products tested in Narvik, Norway. Photo Chris Holter

WITH GORE-TEX INSIDE


YOU STAY DRY AND WARM FOR LONGER OUTSIDE.

Experience more ...

www.gore-tex.com Š 2013 W.L. Gore & Associates Scandinavia AB GORE-TEX, GUARANTEED TO KEEP YOU DRY, GORE and designs are trademarks of W. L. Gore & Associates


Norrona Magazine #10  

Norrøna Magazine no10 Fall/Winter 13/14