Animated books

Page 1

Norway has traditionally been considered a country of victorious romanticism. Norwegian art and literature are permeated with romantic spirit. But what is romanticism for Norway today? We decided to take a few famous books of classical Norwegian writers and relocate their stories in the current context of public library. We want to create inside of library kind of ÂŤhidden kingdomÂť of romantic stories from the classical Norwegian literature. We will create several installations inside of library dedicated to one episode

Animated books from one book. Number will depend on possibilities of library. Installation will be from cheap, safe, and lightweight materials - cardboard, paper and other. We will create a special map that we will hang on the wall in the corridor on the first floor near cafe - and will make a catalog/zin with installations, texts and map and so on. Installations will be made before opening day and should stay some days, 1-3. In the day of opening we will make a performancetravelling with music from one installation to another, where we will be both guides and actors. And we want that installations afterwards will stay still for awhile.




6. Henrik Johan Ibsen. Peer Gynt rap battle

A mountain, a lake. Hot summer day. Strong built man of about twenty is coming down on a path. His mother, small and wizened, is angrily scolding her son.


ÅSE Peer du lyver PEER GYNT Nei, jeg gjør ei! ÅSE Nå, så bann på, det er sant! PEER GYNT Hvorfor banne? ÅSE Tvi; du tør ei! Alt ihop er tøv og tant! PEER GYNT Det er sant - hvert evige ord! ÅSE (foran ham) Og du skjemmes ei for din mor? Først så renner du til fjells månedsvis i travle onnen, for at vejde ren på fonnen, kommer hjem med reven pels, uten børse, uten villt; og til slutt med åpne øyne mener du at få meg bildt’ inn de værste skryteløgne! Nå, hvor traff de så den bukken? PEER GYNT Vest for Gjendin. ÅSE Riktig, Ja! PEER GYNT Hvasse vinden bar ifra;

bak et oreholt forstukken han i skaresneen grov etter lav ÅSE (som før) Ja riktig, ja! PEER GYNT Pusten holt jeg, stod og lyttet, hørte knirken av hans hov, så av ene hornet grenene. Derpå varsomt mellom stenene frem på buken jeg meg flyttet. Gjemt i lyngen opp jeg tittet; slik en buk, så blank og fet, skulle du vel aldri sett! ÅSE Nei, bevares vel! PEER GYNT Det smalt! Bukken stupte bums i bakken. Men i samme stund, han falt, satt jeg skrevs på bukkeryggen, grep ham i det venstre øre, ville nettop kniven kjøre bakom skolten inn i nakken; hei! da skrek han villt, den styggen, stod med ett på alle fire, slo meg med et akterkast ut av neven kniv og slire, skrudde meg om lænden fast,


stemte hornene mot læggen, klemte mig som i en tang; dermed satte han på sprang bent fremover Gjendin-eggen! ÅSE uvilkårlig Jesus navn da -! PEER GYNT Har du sett den Gjendin-eggen noen gang? Den er halve milen lang. Hvass bortetter som en ljå. Utenfor bræer, skred og lider, rett nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vannene, som blunder svarte, tunge, mer enn tretten hundre alen nedenunder. Langsmed eggen han og jeg skar oss gjennom vejret vej. Aldri red jeg slik en fole! Midt imod, der vi for fram, var det som der gnistred sole. Brune ørnerygge svam i det hvite svimle sluk midtveis mellom oss og vandene, sakket akterut, som fnugg. Isflak brast og brøt mot strandene; men der var ei døn at høre; bare hvirvlens vætter sprang, som i dans; - de sang, de svang

seg i ring for syn og øre! ÅSE (svimmel) Å gud trøste meg! PEER GYNT Med et, på rådløs bråbrat plet, for ivejret rype-steggen, flakset kakklende, forskremt, fra den knat, hvor den satt hjemt, klods for bukkens fot på eggen, Bukken gjorde halt omkring, satte med et himmelspring utfor dypet med oss begge! (ÅSE vakler og griper etter en trestamme. Peer Gynt fortsetter) Bak oss bergets svarte vegger, under oss en bunnløst sluk! Først vi kløvet lag av tåger, kløvt så en flokk av måker, som igjennom luften vigende fløy til alle kanter skrikende. Nedad, uten stans, for toget. Men i dypet glitret noget hvidlet, som i en rensdyrsbuk. Mor, det var vårt eget bilde, som gjennom fjellsjø-stillet opp mot vannets skorpe pilte i den samme ville fart, som i den vi nedad kiled.


ÅSE (gisper etter luft) Peer! Gud fri meg -! Si det snart -! PEER GYNT Buk fra luften, buk fra bunnen, stangedes i samme stunden så at skummet om oss klasket. Ja. der lå vi nu og plasket. Langt om lenge, du, vi nådde nordre landet på en måte; bukken svam, og jeg hang bak ham;jeg for hjem ÅSE Men bukken, du? PEER GYNT Å, han går der vel ennå; (knipser i fingrene, svinger seg på helen og tilføyer:) kan du finne ham, så ta ham!




4. Bjørnstjerne Martinius Bjørnson. Synnøve Solbakken deep house

Trees talk to each other. A proud spruce grows higher and higher, to stop people chopping off its branches. An eagle, stained in the blood of a lamb, praises it and wants to live on it with his sheeagle. Next to it a small birch picks up a bullfinch, but he sees an eagle and escapes. As a result, all birds flee from an eagle.


Men så var det en gammel, gråskallet furu, som så op over alle de andre

— kunde ænda bøje en fingerrik gren næsten lodret ned og ta en dristig løn i dens øverste hårtot, så den skalv like ned i knærne. Denne favntykke furu hadde menneskene kvistet altid længer og længer opover, til den engang, træt og kjed av det, med ett skjøt sådan tilvejrs, at den spinkle gran ved siden blev rædd og spurte den om den også husket vinterstormene. „Om jeg husker dem?“ sa furuen og dasket den ved hjælp av nordenvinden således om ørene, at den ikke var langt ifra at tape sin holdning, og det var ilde nok. Den storlemmede, mørkladne furu hadde nu sat en så vældig fot i jorden, at tærne stak op en 6 alen ifra den, og var ænda tykkere æn omkring det tykkeste av seljen, hvad denne med undseelse en kvæll hvisket til humlen, som forælsket spant sig opover den. Den skjæggede furu var sig sin vælde bevisst og mælte til menneskene, idet den højt over deres ævner jog gren på gren ut i den ville luft: „Kvist mig, om I kan!“ „Nej, de kan ikke kviste dig!“ sa ørnen, nedlod sig nådig, la sine vinger sammen med anstand og pusset noget usselt fåreblod av sine fjær. — „Jeg mener jeg ber dronningen sætte sig her, jeg; — hun har nogen ægg hun skal kaste,“ tilføjet den sagtere og så ned på sine skallede ben; ti den var skamfull over, at der kom flyvende en del milde erindringer fra hine tidligste vårdage, hvori man blir halvtosset over den første solvarme. Snart hævet den igjæn hodet og blikket under det fjærskygde bryn op i de sorte urer, om dronningen ikke skulde sejle der etsteds, æggtung og lidende. Avsted satte den, og furuen kunde snart se parret oppe imot den klare blå luft, hvor de sejlte i like linje med den højeste fjælltop og avhandlet sine huslige anliggender. Det var ikke frit at den var litt urolig; ti så gild den æn følte sig, var det dog ænnu gildere at få et ørnepar at vugge. De kom begge ned — og like til den! De talte ikke til hværandre, men gav sig ifærd med at hænte kvister. Furuen videt sig, om muligt, ænnu mere ut — det var da heller ingen som kunde hindre den deri.


5. Huldras fairytale shiny folk music

Not far from a farm on the hill there lived huldras. Farm people knew about that and were on friendly terms with them. People left huldras food and creatures looked after people’s houses and livestock instead.


At Christmas farmers used to visit their relatives and left homes to huldras. When people came back their homes were cleaned up and they usually found some gold or silver as a pay.

Some time later the farm was sold and the new owner had too high opinion of himself. He stayed at home at Christmas, waited for huldras and hit one of them. Soon after that his things were going from bad to worse, his livestock got sick and in the end his farm was burned down. During the fire people heard hulras laughing.


2. Camilla Jacobine Collett. Amtmandens Døttre black metal ball

An old teacher invites a young pupil to dance, she was upset but she can not refuse. The dance is gradually transformed into an internal confession of this girl. Eventually she leaves her teacher and perform a scream of emancipation.


Det forundrede mig ogsaa, at de styggeste Herrer paa Ballet

næsten altid opsøgte de smukkeste Damer, ligesom de ikke kunde falde nok i Øinene alligevel. Naar en saadan Herre vilde gjøre sig Rede for, hvorfor og med hvilke Tanker en saadan Dame følger ham i Dansen, saa vilde det dog ganske bestemt falde ydmygende ud for ham. Mig forekommer det, at de uheldige Kavalerer ogsaa burde opsøge de uheldige Damer, saa var de dog sikre paa et frivilligere fra Hjertet kommende Jo Tak. Et frivilligt Jo Tak, o, hvem giver ikke det!

Vi danser med hvem det skal være, naar vi blot faar danse!

Vi danser med Naale i Skoene, naar vi blot faar danse.




1. Johann Sebastian Welhaven. Ved Kirkegaarden bellorgan

All decay and despair, a flower climbs out of a grave, but he is weak and all decay and despair.


Et natligt Mørke ruger paa denne vide Egn; Marken ligger og suger den golde September-Regn. Skyerne drive lave over den sorte Lund, hvor gamle og nye Grave Blandt Stammerne skimtes kun. Det dybeste Tungsinds Billed er malet i dette Veir; Glemsel er forestillet, hvor Døden har slaaeet Leir. Men Ømheds klare Øie søger dog ud sin Skat, og finder, blandt alle Høie, den rette, i Mulm og Nat. Lilien paa Graven hæver atter sit Blad fra Muld; dens Kalk i Vinden bæver, tindrende, taarefuld.


3. Henrik Arnold Wergeland. Jan van Huysums Blomsterstykke barocco jazz

An old man has grown flowers, an artist came, asked to sell flowers, an old man refused, then an artist picked off them and began painting. Flowers wither and children of old man die.


Blomstre! at I derfor ere Blomstre vel, men endnu mere: Blomsterblomstre, disse liig, som fortrylle os i Haven, som en Aand i Himmerig ligner Liget under Graven. Ak, som denne Blomstbuket maatte Kjærlighed see ud med sin Sværm af Lidenskaber, hvis en Elsker, mens han taber sig i Favntag hos sin Brud, fik sit Hjerte kløvt medeet, saa man med et Aandeblik, (hurtigt som man skimter Fligen af Gespenst, der flygter just) Øje paa dets Drømme fik, paa dets uudtalte Higen, paa dets Tankers Embryoner, paa dets Eed, før den udtoner i et troløst Aandepust, mens den endnu ligger der som en Nyfødt reen og skjær, der engang skal bli’e Forbryder, paa dets Haab, før Vingen skyder spæd som Blomstens Hjerteblad.



eredovoe udozhestvo Cooperative of partisan artists from St-Petersburg exists since 2014. This multidisciplinary group whose choice of a name already expresses their poetic stance: dropping the first consonants of the Russian words peredovoe khudozhestvo (advanced artistry) is a consciously infantile move, although it yields something that sounds a little like early transrational Anastasia Vepreva - objects, installlations, libretto Roman Osminkin - adapting, performing, singing Anton Komandiroff - music Futurist poetry. Group working on the edge of contemporary art, poetry, video, music, performance, street art, graphics, illustration. The cooperative invent new forms of sensibility and minority practices in art. Such thinking is typical of one of the group’s founders, the Saint Petersburg poet Roman Osminkin, whose work is permeated by a spirit of subversion and over-affirmation. The collective is consists of poets, feminists, things, fruits and vegetables.