MT nr. 3 2025

03/25 | Årgang 180

FORLENG BILENS LEVETID

Beskytt den med en lønnsom rustbeskyttelse

Du finner våre antirustverksteder over hele Norge

Finn nærmeste antirustverksted og bestill time i dag!

MISJONSTIDENDE

Misjonstidende 3/25 Juni 2025

Utgitt av: NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

Postadresse

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Besøksadresse

Misjonsmarka 12 4024 Stavanger

Telefonnummer

51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

Gaver til NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932

Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2025 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

Tips

mt@nms.no

Spørsmål om abonnement mt@nms.no

Tlf: 51 51 61 00

Ansvarlig redaktør Trond Hjorteland trondh@nms.no

Tlf: 46 94 52 42

Redaktør

Helene Reite Uglem (permisjon) hru@nms.no

Tlf: 95 21 74 92

Bethi Dirdal Jåtun (gjesteredaktør) bethiselskap@gmail.com

Tlf: 45 044 029

Layout og trykk Ålgård Offset

Opplag 17 000

Papir

Svanemerket og miljøvennlig papir

Forsidefoto: Bethi Dirdal Jåtun

Annonsebestilling Salgs Forum AS post@salgs-forum.no

Tlf: 91 59 05 78

Øyvind Justnes Andersen mtannonse@gmail.com

Tlf: 97 69 96 77

Neste utgivelse MT 4 utgis i august 2025

Trykkeri 2041 0652

LEDER | Trond Hjorteland

Avdelingsleder kommunikasjon og innsamling

Hva drømmer du om?

I denne utgaven av Misjonstidende handler det om drømmer. Og vi håper at du vil være med å gjøre drømmene virkelige. Ifølge FN er Madagaskar verdens aller fattigste land. 53 prosent av befolkningen er underernærte. 77 prosent lever under fattigdomsgrensen, det vil si for tjue kroner eller mindre om dagen. Som alltid er det barna som lider mest. Over halvparten av dem er så underernærte at de risikerer varige skader. Samtidig finnes det også en annen sannhet. For er det et land som er rikt både på menneskelige og naturgitte ressurser, er det Madagaskar. Her finnes det en “skjult” rikdom som norsk misjon og bistand kan bidra til å forløse slik at land og folk kan klare seg selv. Helt siden 1867 har NMS sendt misjonærer til det som gjerne blir kalt Solskinnsøya i Indiahavet – og som kan bevitne denne rikdommen. Målet for kirken og misjonen har hele veien vært det samme: Å bidra til å gi mennesker verdige liv og et varig håp. Og midt i alt det vanskelige, vet vi at det nytter.

Men hvorfor trengs vår hjelp om Madagaskar tilsynelatende bugner av rikdom på så mange vis? Det enkle svaret er at det trengs penger. Jobben er det gasserne selv som gjør. Men vi er invitert til å bli med på laget! Og vårt bidrag gjør en forskjell. Tenk, at vi som bor i et av verdens rikeste land, kan bidra til at mennesker på andre siden

av jordkloden kan spise seg mette! At vi kan være med å utdanne ungdommer til å bli framtidens bønder. At vi kan gjøre vår lille del for at et lokalsamfunn et helt annet sted får et større håp for fremtiden.

Hva drømmer du om? Kanskje er drømmen late dager sammen med familie og venner nå når sommeren venter. En velfortjent pustepause fra travle uker og måneder. Eller er drømmen å reise til et helt annet sted og oppleve noe nytt? Våre “norske” drømmer sier mye om hvilke liv vi har og hvilke livsvilkår vi lever under. For de fleste av oss i dette landet har det aller meste av det materielle vi trenger. For et par år siden besøkte jeg den dyktige staben til TV-kanalen SAT-7 i Beirut i Libanon, der livsvilkårene er svært tøffe nå. Underveis i intervjuet med programleder Marianne Awaraji spurte vi: “Hva drømmer DU om?” Da kom plutselig tårene. Spørsmålet kom litt brått på henne. Det ble nært. For hva var egentlig hennes drøm? Jo, den var en trygg framtid for sønnen, ektefellen og henne selv – et sted der det ikke var krig og konflikt. Når livsvilkårene er truet, er det de basale behovene vi drømmer om. Som fred, trygghet – og mat.

Jeg håper at du finner innhold i dette nummeret av Misjonstidende som kan nære dine drømmer.

Med ønske om en fin og velsignet sommer.

Misjonstidende 03/2025 3

GIVERTJENESTE

SØR-AFRIKA

PUSLESPILL I SALG NÅ

NMS lanserer i disse dager et nytt produkt i nettbutikken: Misjonspuslespill, produsert med fire ulike motiv.

TEKST | Steinar Kristiansen

Bildene som er blitt til puslespill er stemt frem av medarbeidere i kommunikasjon- og innsamlingsavdelingen. Tre misjonsland er valgt ut: Laos, Kamerun og Madagaskar. Det siste er fra vårt eget land med motiv fra Camp Åpta i Farsund.

LITT MANIPULASJON

Fotograf og grafiker Anette Thingbø Sundnes har for anledningen lagt inn skyer på Åpta-bildet, slik at det ikke skulle bli for vanskelig å pusle, forteller Trond Hjorteland, leder for kommunikasjon og innsamling i NMS.

Han legger til at Thingbø Sundnes også står bak blinkskuddet fra Kamerun.

500 BRIKKER

De to andre fotografene er Marit Neset, som har knipset skoleklassebildet fra Laos, og Astrid Tangedal Madland, som har fanget det nydelige landskapsbildet med bolighus på Madagaskar. – Boksene kommer med 500 brikker og bør være mulig for mange å pusle. Vi valgte å legge oss på dette antallet, slik at flest mulig kan ha gleden av dem. 1000 brikker er vel for viderekomne? spør Hjorteland, som er åpen for å øke antallet dersom kundene i nms.no/nettbutikk etterspør det.

Puslespillene selges for 350 kroner i nms.no/nettbutikk.

GRYTEKLUTER FOR 220 000

MENINGSFULLT: Laila Sætre fra Østfold har solgt grytekluter for til sammen 220 000 kroner til NMS og Madagaskar oppigjennom årene. –Dette er mitt misjonsarbeid, sier hun smilende.

–Det er meningsfullt å holde på med. Hun anslår at hun har strikket grytekluter i 12-15 år nå.

–Først solgte jeg dem for 150 kroner paret, men fikk beskjed om at det var for billig. Så nå er prisen 250 kroner. Hun anslår at hun strikker rundt 80 grytekluter i året.

–Det er vel og bra, sier hun, men det viktigste er at noen vil kjøpe – og hun går heldigvis alltid tom. Grytekluter fra Laila fins i hjem omtrent over hele Norge. Det er stas, men det viktigste er at noen på Madagaskar får det bedre.

WEBINAR OM TESTAMENT

Vil du vite mer om hvordan du setter opp et testament? Gratis webinar torsdag 23. oktober kl 20. Meld deg på ved å sende en epost til info@nms.no

Helges hjørne

Helge S. Gaard generalsekretær i NMS

NMS og virksomheten

i Norge

NMS har samarbeidsavtaler med mange nasjonale kirker og organisasjoner i vårt internasjonale arbeid for sammen å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet. Det er slik NMS forvalter misjonsoppdraget Jesus har gitt gjennom våre misjonærer, rådgivere og nasjonale medarbeidere. Men hva er NMS i Norge? I grunnreglene står det: «Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og et redskap for å realisere kirkens misjonsoppdrag.»

Helt fra stiftelsen i 1842 har NMS’ utsendinger blitt bedt for i menigheter og bispedømmer. Det gjøres fortsatt slik at når noen blir ansatt i NMS, så er utgangspunktet at de blir presentert og bedt for i sin lokale menighet. NMS sine misjonærer og andre ansatte er å anse som arbeidere i Den norske kirke selv om NMS er en selvstendig organisasjon med egen økonomi og eget landsstyre som velges hvert tredje år på generalforsamling, neste gang i Bergen i 2026.

NMS er en grasrotbevegelse, en demokratisk misjonsbevegelse. Dette står det også noe om i grunnregel nr. 1: «Det Norske Misjonsselskap består av foreninger, grupper og enkeltmedlemmer som arbeider i samsvar med grunnreglenes §§ 2, 3 og 4.» §§ 2, 3 og 4 er viktige, for disse paragrafene definerer hvem disse foreningene, gruppene og enkeltmedlemmene er. Disse som har stemmerett på NMS’ generalforsamling. Og blant dem er blant andre cirka 840 NMS-foreninger, 52 NMS

Gjenbruksbutikker og 565 menigheter som har valgt misjonsavtale med NMS. Det står også i grunnreglene: «Arbeidet i regionene i Norge er grunnlaget for virksomheten.» Det betyr at engasjement, økonomisk bidrag og bønn rundt i foreningene, på leirstedene, på Knausen lysstøperi, i gjenbruksbutikkene, i menighetene, i ulike grupper og fellesskap, av enkeltmedlemmer og faste givere er grunnlaget for virksomheten. Samtidig er verden kommet til oss med alle våre nye landsmenn og det mer sekulære Norge. Derfor er det ikke lenger slik at bare vårt internasjonale misjonsarbeid er vårt formålsarbeid. Hva gjør vi med det i de prioriteringer vi står i?

• Det må bety at grunnlaget for NMS’ virksomhet fortsatt skjer i Norge innenfor Den norske kirke og andre kirker som vil samarbeide med NMS.

• Men det må i tillegg bety at det formålsarbeidet som skjer globalt også bør ha sitt fotavtrykk lokalt ved at mennesker som er våre nærmeste naboer, vinnes for Jesus.

En misjonsorganisasjon har alltid større visjoner enn tilgjengelige ressurser til alt det en ønsker å bidra til. Derfor er det viktig at NMS prioriterer de oppgaver organisasjonen skal gå inn i lokalt og globalt – NMS makter ikke alt alene, Derfor står vi sammen med kirker og organisasjoner om misjonsoppdraget både i Norge og internasjonalt. Vi står sammen som kirke i hele verden!

03/2025 5

Mot samme mål

– Vi kunne ikke fått en bedre samarbeidspartner enn NMS Gjenbruk!

Det sier Trygve Nielsen, sponsorsjef hos KFUM-Kameratene Oslo.

Foto: Silje Løvdal

Med tanke på tiden vi lever i og vårt ønske om å ha et samfunnsengasjement utover fotballen, så passer gjenbruk som hånd i hanske for oss. Dette samarbeidet er helt gull!

LYS IDE I BRUMUNDDAL

Det var Thor-Erik Stenberg som tok initiativet til samarbeidet. Han er daglig leder i klubben og hadde blitt invitert av NMS Gjenbruk Brumunddal, hvor han kommer fra, for å snakke om KFUM.

– Jeg har kjent til NMS Gjenbruk lenge,

men da jeg satt der på årsmøtet og hørte om arbeidet, gikk et lys opp for meg. Her må vi få til et samarbeid, tenkte jeg. Vi har jo så mye felles, forteller Thor-Erik, og ramser opp verdier, visjon, trosgrunnlag og frivillighet som eksempler.

– Det er mye likt i de to organisasjonene sin måte å tenke på, og vi har veldig stor tro på at samarbeidet kan være til stor glede og nytte for oss begge, fortsetter han. De to lederne i klubben har tro på betydningen av hvordan vi opptrer i samfunnet, både som enkeltpersoner og organisasjon.

– Vi har et ansvar for å jobbe for en mer

rettferdig ressursfordeling, og vi må få ned forbruket i vår del av verden. Gjenbruk er en del av løsningen på det, mener de begge.

– Jeg har reist en del i Afrika og sett urettferdigheten, sier Thor-Erik.

– Misjonsarbeid appellerer til meg.

SAMFUNNSAKTØR

Alle lag i eliteserien har en plass på drakta som er øremerket samfunnsnyttige formål, plassert nederst på ryggen. NMS Gjenbruk har fått sin logo på draktene til herrenes og damenes A-lag, samt rekruttlagene, i tillegg til skilting flere steder på KFUMs arenaer.

TEKST | Siv H. Undheim

SAMARBEID: Frivillige fra NMS Gjenbruk og spillere på KFUMs A-lag står sammen om felles verdier (f.v.): Roger Tollefsen (NMS Gjenbruk Ski), Sverre Sandal, Bjørn Martin Kristensen, Mathias Tønnesen, Anne-Berit Lensebråten (NMS Gjenbruk Lilleborg), Bjørn Vilberg (NMS Gjenbruk Brumunddal) og Niclas Schjøth Sømmen.

FORNØYDE: Sponsorsjef

– Vi når bredt ut. Som idrettsklubb er vi en ganske stor samfunnsaktør i Oslo-området, og som fotballklubb er vi i eliteserien. Det er totalt rundt 2000 mennesker involvert i klubben, enten som spillere, frivillige eller ansatte, sier den daglige lederen og fortsetter:

– Vi driver kanskje Norges største kristne barne- og ungdomsarbeid. Vi har rundt 1500 barn og unge i ukentlig aktivitet og spiller 4000 kamper i året. Det vil si at vi møter 4000 andre lag og kommer i kontakt med veldig mange mennesker fra alle samfunnslag.

PLANENE FRAMOVER

KFUM har mange planer og ønsker et langsiktig samarbeid: – Målet er at alle i klubben blir mer bevisste på gjenbruk. Vi planlegger blant annet å arrangere en gjenbruksdag, der folk kan komme med ting de ikke bruker lenger, men som andre kan

kjøpe. Inntektene skal gå til et av NMS sine prosjekter, forteller Trygve.

Folk fra hele Oslo kommer om det er loppemarked eller gjenbrukssalg, mener han.

KFUM vil bygge ny stadion og håper å begynne til høsten. Planene ligger nå til behandling hos byrådet i Oslo, og klubben ønsker å ha en gjenbruksbutikk i det nye bygget.

– Vi tror det er plass til flere i Oslo og tenker særlig på sportsutstyr. Det er dessverre ganske stort utstyrsjag i idretten, og en gjenbruksbutikk vil i så måte være til god nytte, sier Thor-Erik.

Det ligger også andre planer på bordet, men det gjenstår fortsatt litt før de kan offentliggjøres.

«EN DEL AV NOE STØRRE»

Klubben vil sette søkelys på at de står i en større sammenheng og har valgt slagordet «En del av noe større» for 2025.

52 butikker og Knausen lysstøperi 2300 frivillige

• Omsetning i 2024: 101 mill.

Thor-Erik mener at tiden vi lever i, med stort individfokus og mye uro i verden, krever at en løfter blikket og ser ut over seg selv. De har derfor oppfordret alle sine lag til å gjøre noe som kan bety noe for andre. – Vi ønsker å se hele mennesket. Det er viktig å kjenne at en er en del av noe større. Vi ønsker å ha både lokalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Klubbens trekantede logo symboliserer ånd, sjel og kropp. Dette står godt sammen med NMS sine verdier.

Tor-Erik skulle ønske at de hadde flere samarbeidspartnere som NMS. – Vi trenger støttespillere som kan være med og synliggjøre litt av det viktige arbeidet vi driver innen barne- og ungdomsaktiviteter for å kunne opprettholde tilbudene, sier han, før han kommer med oppfordringen: – Kom og få gode idrettsopplevelser på KFUM Arena! Vi ønsker oss flere NMS-ere på kamp! Vi setter stor pris på alle som vil støtte oss.

Misjonstidende 03/2025 7

Trygve Nielsen og daglig leder Thor-Erik Stenberg i KFUM Oslo er glade for samarbeidet med NMS Gjenbruk. Foto: Markus Bratlie

Sunniva fikk Kongsgård til å velge Kamerun

Da elevrådet ved Stavanger Katedralskole skulle velge nytt solidaritetsprosjekt, var det langt fra opplagt at valget skulle bli NMS og døveskolen i Kamerun.

TEKST & FOTO | Bethi Dirdal Jåtun

Den videregående skolen, som på folkemunne går under navnet «Kongsgård», ligger midt i Stavanger sentrum, like nedenfor domkirken, ved Breiavatnet. Skolen har lange tradisjoner for sitt Palestina-engasjement, og det var derfor ganske friskt av Sunniva Ovidia Sandsmark, som nyvalgt elevrådsmedlem i vg1, å foreslå NMS og Kamerun da elevrådet fikk i oppgave å velge nytt solidaritetsprosjekt. – Pappa vokste opp i Kamerun. Jeg tror han var rundt ti år gammel da han kom hjem til Norge igjen – sammen med farmor og farfar, begynner hun.

SKEPTISK OG KRITISK

MT møter henne en solrik dag i mai, like utenfor den ærverdige, hvite skolebygningen som faktisk glitrer i sola. Hun er vg3-elev og russ. Tiden har gått fort. –Jeg sendte en melding til farmor og farfar og lurte på om de hadde et prosjekt som kunne passe.

KONGSGÅRD: Stavanger katedralskole, Kongsgård, ligger midt i sentrum, ved Breiavatnet.

Slik kom døveskolen i Ngaoundéré i Kamerun opp. Sunniva likte forslaget og kontaktet NMS – ingen opplagt samarbeidspartner for en offentlig videregående skole med ganske andre preferanser. Forslaget vakte da også skepsis.

– Mange av elevene var kritiske, og mange begynte å søke på nett der de fant ting om NMS tilbake i tid, ting som ikke stemmer i dag. Vi måtte rett og slett ha et eget møte der vi ryddet opp i misforståelser. Jeg tror også mange både ble overrasket og mer positivt innstilt da de forstod at nesten halvparten av elevene ved døveskolen er muslimer.

Til slutt fikk Sunniva legge fram NMS-prosjektet i elevrådet, der også to andre forslag lå på bordet til votering: Et stipendprosjekt for elever på Vestbredden og et skoleprosjekt i Kenya.

URAVSTMNING OG REISE

–Det ble til slutt uravstemning. Hele skolen stemte – og Kamerun vant. Jeg ble skikkelig

overrasket og forstår egentlig ikke helt hvordan Kamerun-prosjektet vant fram. Kanskje fordi det føltes nærmere – mer personlig?

I vinterferien 2024 dro fem elever og fem lærere til Ngaoundéré i Nord-Kamerun for å finne ut om prosjektet kunne fungere. – Jeg ble ikke overrasket over det som møtte meg. Mye var som jeg hadde trodd og som jeg var blitt fortalt, men det er likevel noe annet å møte det på ekte.

Sunniva kan fransk, noe som gjorde det lettere for henne å komme i kontakt med folk. –Jeg kan føre en grei samtale på fransk. Faktisk var det enklere med afrikanskfransk. Det er mer laidback. Franskmenn snakker så fort og drar så mange ord sammen at det er vanskelig å henge med.

En gruppe medelever passerer oss. Sunniva stopper en av dem; Helene, som besøkte prosjektet i vinter. Hun svarer kjapt før hun haster videre: –Det var veldig, veldig kjekt. Å få oppleve

hvordan folk samhandler og hva de verdsetter i livet. Her er vi altfor opptatt av penger. I Kamerun opplevde jeg at verdiene lå i andre ting – i menneskelige relasjoner og i dagen i dag heller enn å strekke seg etter noe hele tiden.

«REALITY CHECK»

Sunniva kaller det en «reality check»: – Å se hvor stigmatisert og utenfor de døve barna er, var ganske voldsomt rent følelsesmessig. Vi fikk også høre sterke historier – om hvordan mange av barna ble holdt skjult eller i verste fall utsatt for vold. En jente hadde fått varmt vann kastet over hodet av faren. Det er brutalt! Det ble mange viktige og gode debriefinger underveis, der de snakket om det de opplevde, hva de tenkte og hva det gjorde med dem. Det var ikke vanskelig å bestemme seg: Dette var noe de ville! –Vil du si at prosjektbesøket i Kamerun endret noe i deg?

ENGASJERT: Sunniva Ovidia Sandsmark klarte å overbevise rundt 550 medelever om å velge døveskolen i Kamerun som solidaritetsprosjektet.

KAMERUN: Her er Sunniva på prosjektbesøk på døveskolen i fjor vinter. Foto: Privat

–Det har gitt meg et mer nyansert syn på livet, på hvor forskjellig vi mennesker kan oppleve det. For meg har det materialistiske fått mindre betydning.

ET PIONÉRPROSJEKT

Døveskolen ESDA, Ecole Spéciale pour Déficients Auditifs, ble etablert i 2007 og gir barn med hørsels- og talevansker muligheten til å ta grunnskoleeksamen. Uten utdanning lever mange av barna i isolasjon og skam.

Prosjektet ved Kongsgård er forankret i skolens læreplan og kalles PIS – Prosjekt Internasjonal Solidaritet. Retningslinjene er tydelige: Det skal ikke støtte religiøs forkynnelse, men bygge på verdier som likeverd og utdanning.

– Det har vært viktig for oss å formidle til både elever og lærere at prosjektet er nøytralt, at det ikke ligger misjonering bak. Jeg tror faktisk at vi har klart å rokke litt ved gamle fordommer og vist at det går an å samarbeide med en misjonsorganisasjon uten at det dermed handler om misjonering.

Skolen har allerede samlet inn over 200.000 kroner. Pengene går blant annet til bygging av nye klasserom. Selve innsamlingen skjer gjennom en egen aksjonsdag, konserter og andre arrangement.

EN POLITISK ILDSJEL

Sunniva har vært politisk aktiv siden ungdomsskolen og har sittet i elevrådet alle tre årene på Stavanger Katedralskole. Hun er med i Unge Høyre og satt i ungdomsrådet i Klepp da hun gikk på ungdomsskolen – og brenner for samfunnsengasjement. – Jeg liker å mene noe. For meg faller det helt naturlig å engasjere seg.

I høst er det valgkamp for alle penga. Deretter håper hun det blir Oslo. Hun har søkt rettsvitenskap og planlegger å studere juss fordi det kan åpne mange dører, også internasjonalt. Kanskje ender hun opp i Kamerun en dag? Sikkert er det i alle fall at en ny dør ble åpnet på Stavanger Katedralskole gjennom Sunnivas og medelevenes innsats.

– Kommer skolen til å fortsette samarbeidet med NMS og døveskolen i Kamerun videre framover, tror du?

–Det vet jeg ikke, men det er en ganske omfattende prosess å bytte, så jeg håper – og tror det.

2025: Møte mellom Kongsgård-elever og elevene på døveskolen tidligere i år. Foto: Privat

FLERÅRIG: Her er den andre gruppen fra Kongsgård på prosjektbesøk i år. Samarbeidet gjelder flere år. Foto: Privat

SAMMEN I BØNN FOR JAPAN

Japansk kultur og kristen tro

Japanerne har en skikk med å reparere og sette sammen knust keramikk med gullharpiks, i stedet for å kaste det. Denne kunsten kalles kintsugi. Ekspertene forteller oss at et stykke keramikk kan knuse på elleve ulike måter. En kintsugihåndverker kan skjelne mellom disse og vet hvordan hver enkelt av dem kan bli vakre igjen.

Japanerne reparerer og setter sammen knust keramikk med gullharpiks.

Kunsten kalles kintsugi.

En kristen japansk kunstner beskrev en gang Gud som selve kintsugi-mesterkunstneren. Gud søker etter bristene i våre liv og har evne til å gjøre noe vakkert ut av dem. Det finnes mange forsoningsanalogier i den japanske kulturen som peker mot Gud og kan brukes som hjelp til å forklare evangeliet.

Men for mange troende japanere, kjennes kulturen mer som noe som drar dem bort fra Gud og skaper forvirring, heller enn noe som peker på ham. Shinto- og buddhisttempler er involvert i festivaler og markeringer av viktige livshendelser, og de er mål for skoleturer og ekskursjoner. På søndager hender det at barn og voksne må velge mellom kirkegang og obligatoriske sportsarrangementer eller firmaturer. Noen kristne opplever konflikter innad i familien rundt religiøse tradisjoner og forventninger, for eksempel i forbindelse med fedredyrkelse. Visdom og dømmekraft fra Gud trengs hver dag.

Bønn

> BE om at de japanske kristne kan oppdage de forsoningsanalogiene som Gud har lagt inn i kulturen deres, og bruke dem til å peke på Kristus for folket.

> BE om at japanske troende får visdom til å ta avgjørelser i dagliglivet som ærer Gud.

> BE om at Gud vil reise opp flere kristne japanske kunstnere som kan påvirke kulturen kreativt til Guds ære.

De frivillige i Nms

NAVN: Øyvind Knutsen

ALDER: 71 år

YRKE: Pensjonist, tidligere leder av et mekanisk verksted og deretter bussjåfør.

| Martin Eikeland

Havglimt og bussjåfør

1. HVA GJØR DU SOM FRIVILLIG I NMS?

–Jeg er engasjert i frivillig dugnadsarbeid på leirstedet Havglimt. Der er vi en dugnadsgjeng som arbeider hver mandag året rundt. I tillegg er jeg med i styret i Voie Misjonsforening. Utover dette har det dukket opp enkeltoppdrag, slik som dugnadsreise til Umpumulo i Sør-Afrika og sjåfør på turnébuss i forbindelse med påsketurneen «Stille dager».

2. HVORFOR VELGER DU Å BRUKE FRITIDEN PÅ

FRIVILLIG ARBEID I NMS?

–Jeg er vokst opp i en familie der mor og far var engasjert i frivillig arbeid i NMS, så jeg er «arvelig belastet». Likevel, i mange år ble min frivillige innsats mer knyttet til menighet enn til misjon. Så på mine godt voksne dager, da fornyelse av Havglimt ble aktuelt, la det seg til rette at jeg kunne lette min dårlige misjonssamvittighet og engasjere meg mer i NMS. Jeg finner meg vel til rette med mine oppgaver i NMS.

3. HVA BØR NMS SATSE PÅ I ÅRENE SOM KOMMER?

–Jeg tenker at jeg ikke er den rette til å stake ut kursen for NMS. Jeg har stor tillit til ledelsen i NMS når det gjelder kurs og veivalg. Det er en av grunnene til at jeg trives på grasrota i organisasjonen.

Misjonstidende 03/2025 11

TEKST

114 misjonærbarn får oppreisning

Oppreisningsutvalget har nylig innvilget oppreisning til 114 søkere. Samlet utbetaling er på 17 millioner kroner.

Fra NMS er det 26 misjonærbarn som til sammen får vel 4 millioner kroner i erstatning

TEKST | Trond Hjorteland

Sakene gjelder tidligere misjonærbarn tilknyttet misjonsorganisasjonene Misjonssambandet, NMS, Normisjon, Frikirken, Pinsebevegelsen og HimalPartner.

Dette er den andre behandlingsrunden oppreisningsutvalget har gjort. I første søknadsrunde i fjor ble det utbetalt 4,25 millioner kroner til 23 søkere fra Misjonssambandet.

ANERKJENNELSE OG OPPREISNING

Generalsekretær i NMS, Helge S. Gaard, uttaler følgende:

– Det er vondt at dette har preget livet til så mange og antakelig enda flere. Vi kan ikke erstatte en skadet eller ødelagt barndom med en pengesum. Men vi håper at dette, sammen med tilbud om samtaler og andre tiltak, er noe den enkelte opplever som en anerkjennelse og oppreisning.

ANERKJENNELSE OG FORSTÅELSE

Gaard forteller at han og NMS har mottatt flere positive reaksjoner fra misjonærbarn

etter at oppreisningsutvalget har gjort sitt arbeid.

– Flere har uttrykt takknemlighet over det som nå har skjedd. At deres historie blir anerkjent og forstått, er kanskje det aller viktigste i denne prosessen, understreker han. Gaard opplyser at det nå er åpnet for en ny runde med søknader om oppreisning. Fristen er satt til 31. august 2025, og utvalget skal møtes i oktober for å behandle søknadene. Mer informasjon om ordningen finnes på sendtbort.no.

FORSONINGSARBEID I PRAKSIS

Jarle Naustvik sitter i oppreisningsutvalget for Sendt Bort, organisasjonen som flere misjonærbarn har tatt initiativ til å stifte: – Som det høye beløpet gir uttrykk for, har vi behandlet mange vanskelige og unike saker i denne runden. Det har vært tungt og krevende arbeid, men også et arbeid preget av håp. Søknadene som er kommet inn, er blitt grundig og godt behandlet. Dette oppleves som forsoningsarbeid i praksis.

OM ØKONOMISK OPPREISNING FOR MISJONÆRBARN

• Ordningen er basert på Statens rettferdsvederlagsordning og er en del av handlingsplanene etablert av misjonsorganisasjonene i samarbeid med Sendt Bort.

• Misjonærbarn av foreldre utsendt av Misjonssambandet, NMS, Frikirken, Pinsebevegelsen, Normisjon eller HimalPartner som har hatt eller opplevd en belastning, og/eller en negativ konsekvens, som følge av internatordningen, kan søke om en individuell oppreisning.

• Nivåene i ordningen vil følge Statens rettferdsvederlagsordning og vil være fra kr 50 000 gradert opp til kr 250 000 for de mest alvorlige sakene.

• Det planlegges to årlige søknadsrunder, og ordningen forventes å vedvare til og med 2027 eller etter behov.

• Den neste søknadsrunden er åpnet, og søknader vil bli behandlet i utvalget høsten 2025.

ENIGHET: Generalsekretær Helge S. Gaard er glad for enigheten om en oppreisnings-ordning for misjonærbarna og opplever at dette har vært en forsonende prosess. Foto: Madis Kask

SÅ – en givertjeneste for familier

Når kollekten foregår på vipps, kan det være vanskelig for barn å få et bilde av hva det vil si å gi. SÅ handler blant annet om å lære viktigheten av å dele og skape engasjement for tro og misjon.

TEKST

| Siv H. Undheim

Givertjenesten SÅ for familier er et helt nytt konsept som NMS og NMSU har samarbeidet om å utvikle. Ved å bli giver gjennom SÅ, støtter man barne- og familiearbeid i NMS sine samarbeidsland.

ENGASJEMENT OG FELLESSKAP

– Givertjenesten handler om mer enn økonomisk støtte, sier Ingrid Skullerud Handeland, kommunikasjons- og innsamlingsansvarlig i NMSU og prosjektleder for arbeidet.

– Dette er noe man kan gjøre sammen som familie, og skape engasjement for tro og misjon. Vi ønsker å legge til rette for

gode samtaler og gi tips og inspirasjon til bønn, aktiviteter og læring.

På denne måten kan man skape engasjement, samhold og fellesskap som barna får del i. Å lære barn og unge om verden slik at de får et globalt perspektiv, er positivt, mener prosjektlederen. Barn er ofte opptatt av rettferdighet, og da kan det være fint å få konkrete tips og ressurser til en god samtale om dette, samtidig som en kan bidra til å gjøre noe med det.

– Vi tror at det barn lærer, tar de med seg hele livet, så vi ønsker å bidra både til

fellesskap og til et perspektiv som får betydning. Gjennom givertjenesten kan familier blant annet få verktøy til å snakke om og lære om andre land, rettferdighet, deling og misjon, ivrer hun.

MATERIELL TIL INSPIRASJON

– Det handler også om å lære viktigheten av å dele. Når kollekten foregår på vipps, kan det være vanskelig for barn å få et bilde av hva det vil si å gi. Men om en har en sparebøsse på bordet, eller noe annet konkret, så får både små og store en påminnelse om at vi kan dele med andre. De som blir givere i SÅ forplikter seg

Misjonstidende 03/2025 13

SÅ for familier ønsker å skape engasjement for tro og misjon. Foto: NMSU

Ingrid Skullerud Handeland, prosjektleder. Foto: NMSU

Engasjement for misjon kan være så mangt, og handler om å dele. Vi kan for eksempel dele tro ved å be for folk, prosjekter og land. Vi kan dele tid, og sette oss inn i hverdagen og livsvilkårene til hverandre. Vi kan dele ting, gi penger eller arrangere loppemarked eller andre aktiviteter for å samle inn midler til prosjekt. Og vi kan dele talent og lære av hverandre.

til å gi et fast beløp i måneden. De vil få en pakke i posten to ganger i året, med materiell som har fokus på et av landene NMS har samarbeidspartnere i. Pakken vil inneholde et aktivitetshefte, klistremerker, tips og spørsmål til samtaler som kan skape engasjement for det globale, tro og misjon. Familier i alle varianter kan bli givere, men materiellet er utviklet med tanke på barn i barneskolealder.

– Vi tror likevel at noe av materiellet kan passe både lenger ned og lenger opp i alder, sier Ingrid.

HELHETLIG GIVERKONSEPT

Man kan bli giver og takke nei til materiellpakker, om man ikke ønsker å få disse

tilsendt. Og for de med litt eldre barn, vil Ingrid anbefale SÅ for unge, der ungdom kan bli givere selv, og gi 50 kroner i måneden.

Det er nemlig en helhetlig tanke her. SÅ for familier har vokst ut av SÅ for unge sine spirer.

Det skal også være mulig for familier å gi enkeltgaver til SÅ. NMSU vil bruke materiellet til innsamling på sine leirer og la barna bli kjent med de samme prosjektene der. Tanken er at det familiene gjør hjemme og det barna får på leir, utfyller hverandre.

LANSERING

– SÅ for familier lanseres nå i juni. Vi kommer blant annet til å stå på stand på familieleiren Båt og Bibel på Furutangen. I tillegg blir det rulla ut på sosiale medier og

Levende leirsteder

på nettsidene våre. Vi håper mange familier har lyst til å bli med på dette. Sammen kan vi SÅ spirer til både deling, engasjement for misjon, og for å kjempe for en mer rettferdig verden, smiler Ingrid.

VIL DERE BLI MED?

• Gå inn på nms.profundo.no/ gi-saa-for-familier

• Les mer på nms.no/ saa_familie

• Kontakt oss på saa_familie@nms.no

Det Norske Misjonsselskap (NMS) eier flere leirsteder over hele landet som er ypperlige for menighets-weekender, konfirmantleirer eller rett og slett for en stor familiefest. Sjekk ut disse!

Furutangen

Randøy i Ryfylke

Bestilling tlf. 404 06 068 furutangen.com

Tømmerneset leirsted

Finnfjordvatnet, Sørreisa, Troms fylke

Bestilling tlf. 414 93 163 tommerneset.no

Misjonstidende 03/2025 14

Ikke allerede giver? Scan koden for å bli med!

Kontakt oss: saa_familie@nms.no nms.no/saa_familie

Vi sår og Gud gir vekst!

Fritt etter 1. kor 3,6

Bistand i krigstid

–Behovet for bistand er større enn noensinne

EKSPERT: Øyvind Eggen, tidligere direktør for Kunnskapsbanken i Norad, har over 20 års fartstid i bransjen. Foto: Vilde Wikan/Transit Magasin

–Det er gjort beregninger

som tyder på at cirka 100 flere mennesker i verden kommer til å dø per time som følge av bistandskuttene i USAID alene.

TEKST | Bethi Dirdal Jåtun

Det sier Øyvind Eggen, tidligere direktør for Kunnskapsbanken i Norad med over 20 års fartstid i bransjen. Eggen jobber i dag som frittstående konsulent og er redaktør for magasinet Artikulert. Han har tidligere jobbet for flere bistandsorganisasjoner og har også forsket på området.

OGSÅ EUROPA KUTTER

Som følge av Trump-administrasjonens bistandskutt ble nylig store deler av all bistand nærmest stanset over natten. Livsviktige programmer innenfor nødhjelp,

mat, hiv og aids og menneskesmugling står nå i fare for å bli lagt ned. Hvor alvorlig er situasjonen?

–Når det gjelder statlig bistand, er vi uten tvil i den største krisen siden bistanden oppstod på rundt 1960-tallet. Oppmerksomheten har først og fremst vært rettet mot USAID, den føderale etaten som administrerer USAs utviklingshjelp. Men de fleste giverland i Europa kutter også i sine overføringer. Mange reduserer sitt samlede bistandsbudsjett delvis for å finansiere økte forsvarsutgifter. I tillegg går en mye større andel til Ukraina. Selv om det er forståelig,

Misjonstidende 03/2025 17

må vi kunne være ærlige nok til å si at det ikke er Ukraina som trenger bistanden mest, fastslår Øyvind Eggen overfor Misjonstidende.

Han mener at det er en skyhøy pris å betale. For hva skjer med de som har enda mer behov for bistand enn Ukraina? De som aldri kommer i media og som vi aldri hører stemmene til?

–Forskeres beregninger tyder på at cirka 100 flere mennesker vil dø per time som følge av kuttene i USAID alene. Jeg har selv forsøkt å gå gjennom historien og tror at de menneskelige konsekvensene av det som nå skjer har en pris større enn noen humanitær katastrofe etter spanskesyken, sier den erfarne bistandskonsulenten.

PRIVATFINANSIERT BISTAND

At statene reduserer i sine overføringer til bistand, gjør behovet for privatfinansiert bistand, altså bistand gjennom blant annet misjonsorganisasjonene, større enn noensinne.

–Ingenting i dagens situasjon gjør privat bistand mindre effektiv. Og det er heller ingenting som tyder på at den statlige støtten til norske bistandsorganisasjoner vil bli redusert. Dette er kvalifisert gjetning fra min side, men jeg er tett på den politiske utviklingen, og så langt ser jeg ingen grunn til å være bekymret for den norske offentlige støtten til norske bistandsorganisasjoner.

Eggen er rimelig trygg på at Stortinget vil at en del av bistanden skal gå til organisasjonene, men han påpeker at den norske bistandsforvaltningen, altså Norad, forstår «effektiv bistand» på en måte som gjør at det er lettest for de store bistandsorganisasjonene å innfri. Forvaltningsapparatet har, ifølge ham, i flere år snakket om at de små bistandsorganisasjonene gir mye bry og

er langt mer usikre kort når det gjelder effektiv bistand.

HVA ER EFFEKTIV BISTAND?

–Men det går også lett an å argumentere for at noen av de små bistandsorganisasjonene nettopp har ekstra muligheter til å gjøre en forskjell på grunn av sin sterke lokale forankring. Forståelsen av hva effektiv bistand er, er ulik. Men for øyeblikket går forvaltningens syn i de små organisasjonenes disfavør, sier Eggen.

Hans råd er å følge én av to strategier: Å tilpasse seg så godt man kan bistandsforvaltningens krav om rapportering og dokumentasjon – bli best i klassen. Eller argumentere for at det er kvalitative forskjeller på ulike former for bistand der de små kan ha et komparativt fortrinn som gjør at det ikke er hensiktsmessig å vurdere små og store etter samme målestokk. Helst bør man nok gjøre begge deler. Likevel kan det bli vanskelig. De små har strømningene mot seg.

KYNISK I KRISE

De amerikanske bistandskuttene har blitt lagt merke til. Aldri før har Eggen opplevd å bli oppsøkt av så mange som er så oppriktig bekymret.

–Jeg har fått bekreftet at folk bryr seg når de leser om de amerikanske bistandskuttene. Hvor lenge det varer, vet jeg ikke.

–Hvor er vi på vei, tror du?

–I en krise kan det være nyttig å være litt kynisk. For det første har det alltid vært udekkede behov i bistanden, alltid mennesker som dør fordi de ikke får hjelp. Rent kynisk sett kan vi derfor si at situasjonen ikke er ny. For det andre er det ingenting som endrer muligheten til å gi privat bistand via bistandsorganisasjonene – og bruke disse effektivt. Muligheten for

hver av oss til å hjelpe er akkurat som før, og bistanden vil fortsette. Selv med de massive kuttene vi har sett nå, vil vi fortsatt være på et bistandsnivå som likner det som var i verden i årene etter årtusenskiftet.

SAMMENBRUDD?

Han påpeker at den mest dramatiske endringen som følge av bistandskuttene selvsagt skjer hos bistandens sluttbruker. Men det er også bekymringsfullt at det internasjonale statlige og multilaterale bistandssystemet kan bryte sammen. –De fleste FN-organisasjonene har ikke et budsjett til å drive året ut. Det jeg frykter mest, er at de ikke klarer å kutte på riktig måte, at de kutter mest i førstelinjen, i felt. Derfor tar jeg til orde for at man ikke bare må gå ut med bandasjer, men at noen må ta fram øksa og bestemme hvilke institusjoner som skal dø og hvilke som skal få leve. Han tviler imidlertid på at dette kommer til å skje. Det internasjonale statlige bistandssystemet har så langt vist seg ganske dårlig til å prioritere kollektivt. –Hva med Norge oppi dette? –Norge er en av de eneste som fortsatt holder fast på store bistandsbudsjetter og viser ansvarlighet og solidaritet. Men Norge er ikke gode til å prioritere. Norsk bistandspolitikk kan oppsummeres som «alt godt overalt». Norge kunne ha tatt en lederrolle oppi dette, vært den aktive som foreslår og får med seg andre, men jeg tviler på at de evner det.

Øyvind Eggen påpeker at behovet for privatfinansiert bistand nå er større enn noensinne. Ingenting i dagens situasjon gjør privat bistand mindre effektiv, og mulighetene for den enkelte til å gi er til stede og mer tiltrengt enn noen gang.

BISTAND ER VIKTIG FOR VERDENSFREDEN!

Synes du også det er feil å kutte i livsviktig bistand som bekjemper fattigdom og urettferdighet i verden?

Signér sommerens viktigste underskriftskampanje og si NEI til bistandskutt!

Du signerer ved å sende

«IKKE KUTT» TIL 2002

Navnet ditt behandles i tråd med NMS sin personvernerklæring. Underskriftene vil bli overrakt den nye regjeringen etter høstens stortingsvalg.

Kjøp her, hjelp der.

TEMA | Bistand i krigstid

–Bistandspengene bør fredes

–At økning av forsvar og flyktninghjelp i eget land skal tas fra allerede svært sårbare grupper, er feil prioritering gitt på feil verdigrunnlag.

Bistandspengene til de mest sårbare bør fredes.

TEKST | Bethi Dirdal Jåtun

Det sier leder av NMS Global, Haakon Kessel. For et par år siden vurderte regjeringen å nedprioritere målet om én prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) til bistand. I revidert nasjonalbudsjett viser regjeringen likevel fasthet og legger opp til at Norge fortsatt skal bruke én prosent av BNP på bistand, selv om flere andre land har valgt å kutte. – Bistandssektoren er i sin største krise i nyere tid etter at flere land har redusert sine bistandsbudsjetter. Vi har ikke mulighet til å fylle gapet, men viser med dette budsjettforslaget hvilke verdier Norge kjemper for, og bidrar på den måten til en tryggere verden i en svært urolig tid, sier utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap).

I revidert nasjonalbudsjett legger regjeringen opp til å bruke 57,1 milliarder kroner på bistand.

RAMMEAVTALE UT 2027

Haakon Kessel i NMS Global er glad for at

Norge velger å stå for det de har sagt, men understreker samtidig alvoret i situasjonen: –Vi ser at det er et press på bruken av bistandsmidler opp mot økte forsvarsutgifter og hjelp til andre svake grupper i Norge. Men vi jobber for at bistanden til de mest sårbare skal opprettholdes og er foreløpig ikke er bekymret når det gjelder pengeoverføringer til NMS-prosjektene som mottar Norad-støtte. Vi har en rammeavtale ut 2027 og regner med at midlene som er lovet vil bli gitt, sier han.

Totalt 19 norske misjonsorganisasjoner

er samlet under paraplyen «Digni», som forvalter et årlig Norad-tilskudd på til sammen noe over 300 millioner kroner. Av disse mottar NMS rundt 24 millioner kroner til flere av sine prosjekter i Midtøsten, Kamerun, Etiopia, Egypt, Mali og Madagaskar.

For NMS og de øvrige misjonsorganisasjonene blir det en ny fordeling fra og med 2027.

KIRKEN EN NØKKELROLLE –Framover blir det ekstra viktig for oss

BISTANDSEFFEKT: Haakon Kessel, leder for NMS Global, sier at NMS må legge vekt på å vise effekten av arbeidet.

NMS SINE NORAD-STØTTEDE PROSJEKTER

Prosjektnavn

Land/region Oppstart

«Use your Talents» Globalt 2026

Religion og trosfrihet og likeverd mellom kjønn Midtøsten 2022

Ungdom som endringsagenter i samfunnet Midtøsten 2023

Miljø og konflikt Kamerun 2025

Bambusprosjekt

å argumentere slik at vi kan vinne fram i dette landskapet. Et viktig prosjektmål er selvhjulpenhet, noe som betyr fokus på kunnskap og læring i samtlige prosjekter. Vi jobber mye gjennom kirkelige nettverk, som jo har en nøkkelfaktor i sivilsamfunnet. Å kunne øke bevisstheten rundt betydningen av kirkenes rolle, er noe jeg tror vi må løfte enda tydeligere fram, mener Kessel. For å ytterligere heve kvaliteten i rapporterings- og dokumentasjonsarbeidet spesielt i de prosjektene som mottar statlig bistandsstøtte, har NMS nylig ansatt en

Madagaskar og Etiopia 2026

“Spring of Dignity” Egypt 2026

Landsbyutvikling Mali 2022

Klimasmart landbruk Etiopia 2022

Bruk av morsmål i undervisning av minoriteter Etiopia 2023

Matsikkerhet sør på Madagaskar Madagaskar 2024

Lederutvikling Etiopia 2026

Inkluderende utdanning Madagaskar 2023

Kvinner og fredsbygging Etiopia 2023

såkalt MERL-rådgiver (monitor, evaluate, reassess, learning).

–Det er viktig for NMS å vise effekten av de prosjektene vi mottar støtte til – og kvaliteten i dem, framhever lederen for NMS Global.

–Vi må være aktive på informasjonssiden – vise hva vi gjør og framheve effektene. At det skjer mye bra, vet vi, og så gjelder det å jobbe aktivt for at dette når fram ikke bare i egne rekker, men også der beslutningene tas.

TEMA | Bistand i krigstid

Jordbruksskoler skal gi bedre matsikkerhet

Når et av verdens fattigste land er helt avhengig av import for at befolkningen skal få mat, må noe gjøres. Den lutherske kirken på Madagaskar (FLM) har tatt initiativ til å gjenåpne en jordbruksskole som har vært ute av drift i 15 år.

TEKST | Martin Eikeland

I2010 hadde landbruksskolen på Tsarafototra massive problemer, blant annet knyttet til driftsform og økonomi. Siden da har ikke NMS brukt penger på skolen. Men i 2023 fikk NMS en ny prosjektsøknad fra den lutherske kirken, FLM. Mens NMS tidligere ga økonomisk støtte til drift, innebærer de nye planene at støtten fra NMS kun skal gå til å få skolen på fote igjen.

–Nå dreier det seg kun om investeringsstøtte. Det er foretatt en mulighetsstudie som har kartlagt status for bygninger og infrastruktur. Når NMS nå går inn i dette arbeidet, er det kun for å sette i stand bygningene slik at elever igjen skal få utdanning her. Ifølge FLMs prosjektsøknad skal skolen være økonomisk selvbærende, sier Arild Øystese Hansen, seniorvolontør i NMS. Han arbeider blant annet med matsikkerhet. Dette intervjuet skjer mens han oppholder seg på Madagaskar.

NY OPPSTART

Når jordbruksskolen på Tsarafototra starter opp i august, organiseres den som en avdeling av jordbruksskolen på Tombontsoa, som det siste året har hatt i underkant av 500 elever.

På skolen er det internatkapasitet til omkring 100 elever. Men når skolen åpner igjen, er det langt fra bare elever som inntar

området. Som en del av finansieringen, legges det opp til at gårdsdriften skal gi inntekter til skolen. 1500 verpehøns er bestilt. Viser det seg at markedet for salg av egg er godt, vil antallet raskt kunne dobles. Elevene som får plass det kommende skoleåret, får tilbud om et treårig bachelorstudie i tillegg til en tradisjonell agronomutdanning. Men de vil også få kurs innen veterinærmedisin og økoturisme.

KLIMAENDRINGENE

På Madagaskar er klimaendringene merkbare ved uregelmessige årsvariasjoner og nedbørsmengder og ofte lange tørkeperioder. Det betyr nye og større utfordringer for landbruksnæringen på øya. – Har bøndene på Madagaskar kunnskap til å takle klimaendringer?

– Gassiske bønder er flinke til å tilpasse seg nye utfordringer – både dyrkingskalender og vekster er justert i tråd med klimaendringene. Men mange har nok erfart at avlingene er usikre, og matproduksjonen på Madagaskar øker ikke i takt med befolkningsøkningen. Ny teknologi kan være med på å sikre at matproduksjonen opprettholdes og sikres også i tørre perioder, sier Arild Øystese Hansen, som ikke er i tvil om at det er viktig med jordbruksskoler på Madagaskar. I tillegg til tradisjonelle jordbruksfag, får

elevene undervisning i skogs- og naturvern, klimatilpasset landbruk, økologi og økoturisme.

– Uten utdanning vil dette landet ikke ha mulighet til å komme ut av den fattigdommen folket lever i. Når skoleelever og studenter får undervisning, blir de bedre i stand til å møte utfordringene som følger med klimaendringene.

SELVFORSYNING

Siden gasserne lever med hav på alle kanter,

er selvforsyning viktig, men i mange år har utviklingen gått i feil retning. – Matproduksjon på Madagaskar er nesten ensbetydende med risproduksjon. På 1960- og 70-tallet var landet selvforsynt med ris. Så gikk det gradvis nedover, slik at Madagaskar ble avhengig av betydelig import. De siste ti årene har det imidlertid blitt gjort en stor innsats for å øke produksjonen. Blant annet har Kina bidratt med ny teknologi og introdusert nye rissorter. Stedvis har dette gitt en

tredobling av avlingen. Per i dag produseres mellom 80 og 90 prosent av den risen som er nødvendig på Madagaskar. Til tross for dette forteller Arild Øystese Hansen at han stadig ser mennesker som sulter og mangler mat. En stor del av den gassiske voksne befolkningen sliter med å skaffe nok mat til seg og sine. – Vi kjenner alle historien om at hvis man gir en mann en fisk, har han nok mat til den dagen. Men hvis man gir ham en fiskestang, har han nok mat resten av

Bli med på sommerkampanjen!

livet. Det er nettopp det jordbruksskolene på Madagaskar bidrar til – at folk får den kunnskapen de trenger til å skaffe nok mat til seg og sine gjennom hele livet, avslutter Arild Øystese Hansen.

NYTT LIV: Jordbruksskolen Tsarafototra har ikke vært i drift siden 2010. I august inntar 100 elever og 1500 verpehøns skolen. Foto: Maria Indrøy Risanger

UNGDOM PÅ MADAGASKAR

Mange mennesker på Madagaskar kjemper en desperat kamp mot sult og fattigdom for å overleve. La dem slippe å kjempe alene!

Vangy er student på en av kirkens jordbruksskoler på Madagaskar.

Målet hennes er å skape forandring for hele landsbyen hun kommer fra. – Jeg ønsker å bruke utdanningen min til å hjelpe ungdommer og kvinner i landsbyen, forteller hun.

Du kan stå sammen med Vangy! Ved å gi din sommergave til Madagaskar er du med på å øke matproduksjonen i ett av verdens fattigste land. til 797187 eller bruk kontonummer 82200285057

Besværlig bistand?

Har vi råd til å fortsette å være det landet i verden som gir mest til bistand? Har vi råd til å la være?

TEKST OG FOTO | Stina M. Aa. Neergård

USAs president Donald Trump har kuttet kraftig i USAID. Siste tall fra Norad viser at bistanden kan bli redusert med nesten 70 milliarder USD på to år. Også i mange andre land kuttes det i bistandsbudsjettet når den nasjonale livreima må strammes. Men er det nødvendig, etisk riktig eller i det hele tatt lurt å kutte i bistand når krig og uroligheter tvinger oss til å bruke mer på forsvar?

FORSVAR ELLER BISTAND?

Misjonstidende har snakket med «nasjonalfilosof» Henrik Syse, som både er seniorforsker ved institutt for fredsforskning og medlem av Nobelkomiteen om hvordan vi bør tenke om bistand «i krigstider».

– Dette er viktige problemstillinger, slår Henrik Syse fast.

– Hva er viktigst – forsvar eller bistand? Bør disse to i det hele tatt settes opp mot hverandre?

Er det riktig å redusere bistandsbudsjettene når forsvarsbudsjettene må økes?

– Politikk handler om å prioritere, og derfor må vi noen ganger si nei til formål vi egentlig gjerne vil støtte. Jeg vil imidlertid mene at forsvar og bistand begge er så viktige formål at vi må søke å opprettholde et høyt nivå på begge felter. Det nivået må likevel aldri bli av en slik art at vi forholder oss ukritisk til det. Da er faren stor for sløseri. Vi må alltid kritisk evaluere bistanden vår og pengene vi bruker på den, så slik sett kan dette være et riktig tidspunkt å gjøre det på. Men det må ikke bety at vi nedprioriterer bistand som sådan. Både av moralske og egeninteresserte politiske

grunner er en forverring av fattigdommen i verden noe vi er nødt til å bekjempe, og vi bør derfor gjøre mer snarere enn mindre i forhold til hva vi gjør i dag.

MORALSK OG POLITISK

– Hva er argumenter for det ene og det andre synet?

– Argumentene for å kutte i bistanden som vi ser i debatten, er for det første at vi ikke har ubegrenset med midler og derfor må prioritere strengt, for det andre at vi ikke klarer å bruke effektivt nok det vi gir, og for det tredje at andre har mer ansvar for å hjelpe enn vi har. Argumentene for å opprettholde høy bistand også i vanskelige tider, der andre formål krever mer støtte, er for det første moralsk: At dette faktisk er det eneste riktige og anstendige, og for det andre politisk: At vi sikrer vår egen og verdens sikkerhet ved å kjempe mot stadig større fattigdom og uro i andre land og andre deler av verden.

– Hvilke konsekvenser har det for fredsarbeid og sikkerhetssituasjonen i verden når bistand kuttes?

– God bistand har et klart fredsaspekt. Mer fattigdom skaper mer uro og ustabilitet så vel som større migrasjonsstrømmer. Dette truer fredelig utvikling og vil i neste omgang også gjøre hjelpebehovene enda større. At de fattigste i verden skal lide og i realiteten straffes på grunn av noe som skjer i vår del av verden, er verken riktig eller rettferdig. Vi må aldri godta en slik tenkemåte.

Henrik Syse, seniorforsker ved institutt for fredsforskning. Foto: PRIO

TEMA | Bistand i krigstid

Hva sier politikerne?

I revidert nasjonalbudsjett for 2025 ble bistandsbudsjettet kuttet med nesten en milliard kroner. Hvordan vil det gå med bevilgningene til bistand etter valget til høsten? Vil bistandsbudsjettene være blant postene som kuttes når forsvarsbudsjettet må opp? Her kan du lese hva noen av de politiske partiene i Norge mener om denne saken.

TEKST | Stina M. Aa. Neergård

KIRSTI BERGSTØ, PARTILEDER

SOSIALISTISK VENSTREPARTI

Vi vil øke utviklingsbudsjettet og sikre at det alltid ligger på minst én prosent av statsbudsjettet. Som rikt land som har god råd har vi ansvar for å bekjempe fattigdom, styrke menneskerettigheter, øke humanitær nødhjelp og møte klimakrisen som særlig rammer de mest sårbare.

Bistand er en investering i felles trygghet, rettferdighet og fred. En verden der alle har det bedre er en tryggere, mer stabil verden. Vi trenger et sterkt og selvstendig forsvar, men det trenger ikke å gå på bekostning av bistand. Vi har ikke bare råd til begge, vi har ikke råd til å la være.

ÅSMUND AUKRUST, UTVIKLINGSMINISTER

ARBEIDERPARTIET

Jeg mener at bistandsbudsjettet skal

Misjonstidende 03/2025 26

opprettholdes på én prosent av vår brutto nasjonalinntekt. Det er også Arbeiderpartiets politikk. Norge er det eneste landet i verden som gir én prosent av brutto nasjonalinntekt i bistand. Internasjonal solidaritet har alltid vært en viktig del av arbeiderbevegelsen og for Arbeiderpartiet. Vi vet at vi er i et internasjonalt skjebnefellesskap. Bistanden er viktig fordi det er riktig å hjelpe verdens mest trengende, men det er også viktig for vår egen sikkerhet. Vi vet at ustabilitet i utlandet fort også rammer oss her hjemme.

Ingrid Liland, nestleder Miljøpartiet De Grønne

økonomiske midler i en verden som stadig blir mer usikker og utrygg, særlig som følge av klima- og naturendringer. Å investere i en levelig verden for alle, er en investering i oss selv. Men det er først og fremst det etisk riktige, særlig ut fra Norges ansvar som et land som tjener milliarder på salg av olje og gass. Vi kan ikke gjøre oss rike til en enorm kostnad for verdens fattigste, uten å ta solidarisk ansvar for dette.

INGRID LILAND, NESTLEDER MILJØPARTIET DE GRØNNE

Åsmund Aukrust, utviklingsminister Arbeiderpartiet

MDG vil øke bistanden og i praksis doble den fra 1% i dag til 2% ved å innføre en klima- og naturprosent i bistanden. Norge har enorme

Partiene som setter bistand, klima og forsvar opp mot hverandre skaper falske motsetninger som til syvende og sist gjør verden mer ustabil. De ønsker i utgangspunktet ikke å satse på internasjonal solidaritet, bistand og klima og har endelig fått en unnskyldning: krig. Men disse sakene henger sammen, og MDG klarer gjennom klokere økonomiske prioriteringer å lage statsbudsjetter der vi er gjennomgående solidariske samtidig som vi lever gode liv her hjemme.

Kirsti Bergstø, partileder Sosialistisk Venstreparti

GEIR LIPPESTAD,

PARTILEDER PARTIET

SENTRUM

Bistandsbudsjettet bør økes til to prosent av BNI, og tildelingene må gå til reell bistand og sees uavhengig av handlingsregelen. Det er viktig å gi flyktninger en god mottakelse, og det er viktig å kjempe for klimaet, men dette skal vi gjøre med andre midler. Ikke over bistandsbudsjettet.

Penger som går til bistand, går i stor grad ut av landet og påvirker ikke inflasjonen i Norge. Dermed er det ingen grunn til at bistandsbudsjettet skal komme inn under handlingsregelen for oljepengebruk.

Nå som USA og flere andre land kutter dypt i bistanden, er det svært viktig at Norge har en mer offensiv bistandspolitikk. Bistand er med på å gjøre jorden tryggere, ved å heve levestandarden, svekke ressurskampen og styrke demokrati og rettigheter i flere samfunn. Dette er gode grep for en tryggere og sikrere verden, og det ville være en svært dårlig løsning å kutte i bistand for å bygge forsvar i Norge. Skal vi bygge trygghet for fremtiden, både innenfor og utenfor Norges grenser, må vi prioritere begge deler.

DAG INGE ULSTEIN, PARTILEDER OG TIDLIGERE UTVIKLINGSMINISTER, KRISTELIG FOLKEPARTI KrF vil at 1 % av BNI skal gå til fattigdomsreduserende bistand. Samtidig vil vi ha en opprydding i bistanden slik at det konsentreres mer mot de

aller fattigste landene. Vi vil prioritere de innsatsene som er mest effektive for å redusere fattigdom - inkludert helse, skole og matsikkerhet. KrF vil øke bistanden som går gjennom sivilsamfunnsorganisasjonene, fordi dette er en viktig og effektiv kanal for å nå de aller mest utsatte. Flyktningutgifter i Norge skal ikke regnes som bistand.

og talsmann på utenriks-, forsvars- og bistandsfeltet i Fremskrittspartiet

endringer i måten vi driver bistandsarbeid på. Høyre mener det er mulig å få til mer for mindre.

NIKOLAI ASTRUP, STORTINGSREPRESENTANT OG TIDLIGERE UTVIKLINGSMINISTER, HØYRE

Høyres prioriteringer i utenriks- og forsvarspolitikken er å styrke Norges forsvarsevne, styrke samarbeidet med EU og støtte Ukraina på slagmarken og ved forhandlingsbordet.

MORTEN WOLD, STORTINGSREPRESENTANT OG TALSMANN PÅ UTENRIKS-, FORSVARSOG BISTANDSFELTET I FREMSKRITTSPARTIET FrP ønsker å redusere bistanden til FNs anbefalte minimumsgrense på 0,7 prosent av BNI. Det utgjør 15 milliarder kroner, penger som kan brukes til å høyne kvaliteten i skolen, mer trygghet i samfunnet og et løft i eldreomsorgen. Norge er uansett blant de rauseste landene når det gjelder å gi bistand, men vi vet ikke med sikkerhet at all bistand hjelper, ei heller om alle pengene kommer frem dit de skal.

Samtidig er det i Norges interesse å bidra til at utviklingsland lykkes bedre enn i dag, men bistanden må innrettes slik at den gir bedre resultater per krone brukt og at den utløser betydelig mer privat kapital til utviklingsland og innsats fra utviklingsland.

Dag Inge Ulstein, partileder og tidligere utviklingsminister, Kristelig Folkeparti

Vi må prioritere, og med krig i Europa og en anstrengt geopolitisk situasjon er det nødvendig å øke forsvarsinnsatsen betydelig. Samtidig kan behovet for å prioritere utløse nødvendige

I den situasjonen verden nå står i, er det helt avgjørende for oss å tenke på vår egen sikkerhet. Bevilgningene til Forsvaret og til samfunnstrygghet må økes i årene som kommer, også utover den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret. NATO-sjefen uttalte forleden at medlemslandene må forventes å bruke opptil fem prosent av budsjettet sitt på forsvarsformål. Det er FrP positive til, selv om dette ikke er noe som vil skje over natten. Ved en reduksjon i bistanden til 0,7 prosent, vil vi være på god vei til målet.

(Partiene Rødt, Senterpartiet, Venstre og Konservativt har også blitt spurt, men har ikke besvart henvendelsen fra MT).

Misjonstidende 03/2025 27

Geir Lippestad, partileder Partiet Sentrum

Nikolai Astrup, stortingsrepresentant og tidligere utviklingsminister

Morten Wold, stortingsrepresentant

Nytt liv på Umpumulo

Umpumulo – navnet bringer tilbake mange minner for historieinteresserte lesere av MT. Etter mange år uten aktivitet, er nå presteskolen og biblioteket på Umpumulo igjen fylt med studenter og nytt liv.

TEKST & FOTO | Nina og Tomas Sundnes Drønen

Iår er det 175 år siden NMS anla sin første misjonsstasjon, omgitt av grønne åser i KwaZulu-Natal – og her har den lutherske kirken (ELCSA) fortsatt sitt hovedsete.

«NMS skal hjelpe kirken i Sør-Afrika å bygge opp igjen presteskolen på Umpumulo. Kan dere bidra i biblioteket?»

SALIG KAOS

Det var høst 2023, og det var Arild Bakke som stilte spørsmålet. Grunnen til at vi, Nina og Tomas Sundnes Drønen, ble spurt, var vår erfaring med lignende arbeid i Kamerun, Etiopia og på Madagaskar, gjennom tidligere jobb i NMS og nå ved VID vitenskapelige høgskole.

Derfor dro vi i februar 2024 til Lutheran Theological Seminary (LTS) hvor vi ble godt tatt imot av dekan Celiwe Dlamini og 25 helt ferske teologistudenter på en institusjon i en oppbyggingsfase. Vi må innrømme at vår første dag i de tidligere biblioteklokalene var litt overveldende, for det som møtte oss var egentlig bare et hav av bokesker – stabler på stabler i et salig kaos. Hvordan skulle vi fikse dette i løpet av to uker? Mer om det senere.

HISTORISK BAKTEPPE

LTS har en dramatisk historie. Ved samlingen av lutherske misjoner i 1912 ble

det bestemt at evangelister og prester skulle utdannes i Oscarsberg mens kirkenes lærere skulle utdannes på Umpumulo. Lærerskolen fikk raskt et godt rykte, og i 1932 var nye lokaler på plass med undervisningsrom, internat, spisesal og lærerboliger.

Men den politiske utviklingen i SørAfrika skulle vise seg å få store konsekvenser for de fremvoksende kirkene. I 1962 bestemte apartheid-myndighetene at området rundt Oscarsberg skulle reserveres for hvite, og teologiutdanningen måtte flyttes til Umpumulo som var et område reservert for svarte. Protester fra Luthersk Verdensforbund og Kirkenes Verdensråd ble møtt med døve ører fra sørafrikanske myndigheter, og tvangsflyttingen ble gjennomført. Men et levende og apartheidkritisk teologisk miljø utviklet seg på Umpumulo, og LTS ble et viktig senter i diskusjonen omkring kirkenes forhold til den politiske utviklingen i Sør-Afrika.

Etter frigjøringen i 1994 utviklet LTS tettere bånd til Universitetet i Natal, og i 2003 ble flere lutherske institusjoner samlet under paraplyen Lutheran Theological Institute (LTI) og flyttet til Pietermaritzburg. Et solid forsknings-bibliotek ble med på flyttelasset fra Umpumulo.

Men denne positive utviklingen fikk en dramatisk ende i 2016. Et økonomisk underslag rystet ELCSAs grunnvoller, og LTI

ble umiddelbart lagt ned. Ansatte mistet jobben, bibliotek og arkiv ble stuet ned og kjørt vekk, og tomta ble solgt. Skolens stolte historie lå med ett i ruiner.

SPLEISELAG

Etter krevende år uten egen presteutdanning, inviterte ELCSA i 2022 tidligere partnere med på et spleiselag for å gjenoppta teologisk utdanning på Umpumulo. De kritiske stemmene manglet ikke. Bygningene hadde forfalt – var de mulige å redde? Og en skole på et så lite sted, langt utenfor allfarvei – ville

FØR: Første møte med biblioteket var dette.

lærere og studenter være villige til å flytte dit?

Men NMS bestemte seg for å støtte ELCSAs og biskop Myakas visjon, og i 2023 reiste en driftig dugnadsgjeng fra Jæren til Umpumulo for å bidra i oppussingsarbeidet. De staselige hovedbygningene som sto til nedfalls ble snart satt i god stand, og i februar 2024 kunne første kull med 25 studenter starte opp.

900 BOKESKER

Etter den brå nedstengingen i 2016, visste ingen hvor den store biblioteksamlingen

var blitt av. Men hva er en teologisk utdanningsinstitusjon uten et bibliotek?

Biskop Myaka tok saken, og seint i 2023, etter intenst detektivarbeid, fant han samlingen igjen på lageret til et flyttebyrå. I grevens tid, for eskene ville ellers blitt destruert i vår.

Den gjenfunne samlingen var blitt fraktet til Umpumulo og i februar sto vi altså der, noe rådville, med over 900 esker med bøker, tidsskrifter og arkivmateriale foran oss, uten verken katalog eller database. Og i naborommet, diverse

metallhyller i sørgelig forfatning. Med bare to uker til rådighet var det bare å bytte ut mismot med pågangsmot, brette opp ermene og komme i gang med bibliotekprosjektet.

15.000 BØKER

Med Ninas bibliotekkompetanse og erfaring fra flytteprosesser, med studentens muskelkraft og bærevilje og med Tomas’ innsats som hylleansvarlig, ble det litt etter litt orden i kaoset. I løpet av de to ukene vokste det frem et bibliotek med nærmere

Misjonstidende 03/2025 29

ETTER: Etter to ukers arbeid var reoler med 15.000 bøker på plass.

15.000 bøker på plass i hyllene og med arbeidsplasser til studentene. Første del av prosjektet var unnagjort, og biblioteket kunne tas i bruk.

Møtet med engasjerte lærere og studenter i 2024 var så positivt at det var lett for oss å takke ja til et nytt oppdrag i 2025. Og da vi kom ut igjen, var det motiverende å se at mye hadde skjedd på LTS siden sist vi var der, både når det gjaldt bygninger, stab og studenter.

Denne gangen var Tomas bedt om å undervise begge studentkullene i kirkehistorie og dogmatikk. Målet for Nina var å få organisert resten av biblioteksamlingen, lære opp den nyansatte bibliotekaren, søster Lindeni, og i samarbeid med Tomas bidra til økt informasjonskompetanse hos studentene.

HYLLEMETERSPLEIS

En «hyllemeterspleis» som gikk mens vi var på Umpumulo, var en ekstra inspirasjon. Og pengene som ble gitt, bidro til at biblioteket nå har reoler nok til hele samlingen.

For tiden er det cirka 80 prestestudenter på LTS. Halvparten er fulltidsstudenter som bor på campus, resten studerer på egenhånd og kommer til skolen for å fullføre den praktiske delen av utdanningen.

Et av de kritiske spørsmålene knyttet til gjenåpningen av LTS var beliggenheten. Men så langt opplever både lærere og studenter at plasseringen bidrar til å skape et godt og viktig fellesskap. Hver morgen

OPPUSSET: Bygningene fra 1932 etter oppussingen.

er alle på plass i kapellet til andakt. Om kvelden samles de igjen til kveldsandakt. Hver søndag har grupper av studenter ansvar for gudstjenester i distriktet, og siden den lokale presten betjener 15 menigheter, er studentenes bidrag til stor hjelp. I tillegg bor og spiser studentene sammen og de har praktiske oppgaver på campus.

STORE FORSKJELLER

Oppholdene våre på Umpumulo ble også et møte med kirka i Sør-Afrika og en hverdag med mange utfordringer. Kirkene er, som samfunnet ellers, påvirket av de store

forskjellene mellom fattige og rike og av et politisk system der historisk urettferdighet forsøkes kompensert, men der korrupsjon og underslag bremser utviklingen. Samtidig møtte vi en hverdag på LTS hvor studenter og ansatte, på tross av utfordringene, er livsglade og har et sterkt engasjement for kirkens mange oppgaver.

Umpumulo har fått nytt liv – og LTS et nytt bibliotek. Og 175 år etter at NMS anla sin første misjonsstasjon, lever samarbeidet med ELCSA videre.

KJEMPEJOBB: Studenter hjelper til for å få biblioteket på plass.

BIBLIOTEKAR: Søster Lindeni er bibliotekar.

NMS-KRYSSORD

Foto: Andreas Dirdal Kydland

Laget av Gunnhild Aksnes Kristiansen

Individer

Sortimentet

Send SMS med kodeord NMS KRYSSORD + LØSNINGSSETNINGEN til 2002 (koster 5 kroner) og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 4. august.

Vinneren av kryssord i MT2-2025 er: Aslaug Steen, Lolandsvegen 23, 4715 Øvrebø. Løsningen var: Det er stort behov for misjonærer i Mali. Vinneren er tilskrevet.

Grøn dag på Undheim

Noko nytt har fått rotfeste i NMS-foreiningane i Time.

Fem engasjerte damer er i full vigør. No er dagen her og alt må vere på plass. Dei har planlagt og jobba mot denne laurdagen lenge.

Med seg har dei fleire gode hjelparar, men det er dei fem som har regien.

Snart yrer det av liv, både blant folk og planter, og sjølv om det er litt kaldt i vêret, skapar den fine livemusikken ei varm stemning. Interesserte strøymer til og står klare når arrangementet opnar klokka 1100.

Idet messa erklærast opna, iler folket til salsbuene, og plantene får bein (røter) å gå på.

PLANTER TIL SALS

– Ja her går det unna, no er eg tom for løvemunn, seier Oddny Underhaug, i forbifarta.

Planter av mange slag er til sals. Ute- og inneblomar. Asparges er nytt av året. Elles kan dei freiste med ulike salatar, forskjellige tomatplantar, grønkål, spinat, squash, rabarbra, og mykje anna. Det er også buer som sel strikketøy, spesialsydde nett til å ha planter i og produkt av tre, som skjerefjøler og brikker.

Folk går og ber på kassar, nett og papirposar med grøne vekstar som dei har sikra seg. Bak ei av salsbuene med kø i, står Helga Johannessen og smiler.

– Dette er kjekt! Så mykje folk. Eg fekk til og med fri frå butikken for å vere her i dag, seier ho. Den tidlegare misjonæren er nemleg også vikarierande butikkleiar på NMS Gjenbruk Bryne.

Inne i kyrkja står det òg rekkje på rekkje med planter til sals, til både pynt og nytte. Midt i rommet står eit stort bord som bognar av gevinstar og freistar til loddkjøp.

Lokalet myldrar av folk som har kjøpt brennesle- eller gulrotsuppe, kaffi og bakverk. Mat høyrer sjølvsagt med på ei misjonsmesse. Folk sit og kosar seg rundt bordene og elles der det er ledig plass, og drøset går lett.

TEKST & FOTO | Siv H. Undheim

TRIO: Helga Johannessen, Astrid Fjeld og Anne Grete Hognestad i drivhuset til Anne Grete.

Misjonstidende 03/2025 33

TIDLEG: Komiteen startar allereie såinga i januar, ja, nokre gonger før det óg.

INSPIRERT: Misjonsforeininga Shalom bestemte seg for å starte med Grøn dag, inspirert av Misjon i hagen.

POPULÆRT: Stadig fleire finn vegen til Grøn dag på Undheim.

Misjonstidende 03/2025 34

Gud som skapar har god tid. Vi sår frø og veit ikkje kva det blir av det, vi må berre vente og sjå. Gud skapar noko nytt heile tida, og det kan vi vere med på.

Oddny Underhaug, komiteen for Grøn dag

OPPSTARTEN

Det heile starta med ein idé som blei sådd i dameforeininga Shalom under koronapandemien. Dei ønska å samle folk på eit utandørs arrangement trass dei mange restriksjonane som var. Kva om dei laga noko på våren?

Dei søkte kommuneoverlegen og fekk grønt lys til arrangementet.

– Vi blei også inspirert av Misjon i hagen, som vi tidlegare hadde lese om i MT. I foreininga vår er det fleire hageglade damer, og nokre av dei har drivhus også. Derfor blei det naturleg med ein Grøn dag, med sal av planter og frø. Det er ei rein salsmesse, vi har ikkje hatt det same fokuset på aktivitetar som Misjon i hagen har, fortel Oddny. Arrangementet blei lagt til Undheim kyrkje. Her har julemessa hatt lang tradisjon, der Shalom har vore medhjelparar. I tillegg er det eit godt uteområde til salsbuene.

– Dessutan blir Undheim kalla «den grøne bygda», så å legge Grøn dag hit, var heilt naturleg, meiner Astrid Fjeld. Ho representerer NMS-foreininga på Lyefjell, som er gode støttespelarar. Astrid er ansvarleg for marknadsføring på sosiale media og har medansvar for lotteriet. – Dette er femte året vi har Grøn dag, faktisk, og vi ser jo at det har blitt meir og meir

populært. Så det har spreidd seg, og folk har fått auga opp for arrangementet, seier ho. Inntektene har auka for kvart år.

HÅP I SPIRANDE PLANTAR

Fire av dei fem damene i komiteen gror fram ulike planter og vekstar. Dei aler det meste opp frå frø og startar i januar, på badegolvet. Men noko har dei allereie sådd på hausten. Andre planter treng fleire år før dei kan selje dei.

– For min del gir dette arbeidet meg håp, seier Oddny.

– Januar og februar kan vere litt tunge månadar. Å så og kikke etter om frøa spirer er meiningsfullt og spanande. Arbeidet fram mot Grøn dag har gitt oss ein ny dimensjon i den mørke tida. Plutseleg kjem det ei spire, seier Oddny, og held fram:

– Gud som skapar har god tid. Vi sår frø, og veit ikkje kva det blir av det, vi må berre vente og sjå. Gud skapar noko nytt heile tida, og det kan vi vere med på. Ho smiler.

– Eg føler meg veldig nær Skaparen i dette arbeidet.

MEINING PÅ MANGE VIS

Alle inntekter går til NMS sitt arbeid. Grøn dag er derfor meiningsfull på mange nivå, meiner initiativtakarane.

– Eg har vore misjonær på Madagaskar, så eg har sett kva pengane går til og betydninga prosjekta har for enkeltmenneske. Og uansett kor ein bur er det viktig å kunne dyrke mat. Faktisk livsviktig, seier Helga. – Så er Grøn dag ein gild dag med godt fellesskap, og vi veit det kjem folk som er mest interesserte i å vere ein del av det fellesskapet, fortel Astrid.

Den engasjerte komiteen påpeikar også at det er meiningsfylt å ta vare på gamal

GRØN DAG PÅ UNDHEIM

Starta i 2021 av dameforeininga Shalom, som held til på Bryne. Foreininga starta 8. februar 1977.

Salet på Grøn dag:

• 2021: ca kr 45 000,-

• 2022: kr 58 470,-

• 2023: kr 64 556,-

• 2024: kr 66 456,-

• 2025: kr 70 620,-

Misjonstidende 03/2025 35

kunnskap og lære det vidare til yngre generasjonar. Det er så mykje ein kan ete, som mange ikkje veit om i dag.

– Vi må ikkje fjerne oss frå naturen. Vi er jo ein del av den, og å vere i naturen gjer noko med oss som menneske. Dessutan er det godt å kjenne at det framleis er bruk for oss, sjølv om vi er pensjonistar, smiler Anne Grete Hognestad.

– Så er vi opptekne av å ta vare på jordkloten vår, seier Reidun Jane Heskestad.

– Vi ønsker å leve «grønt» og ta vare på det som veks. I tillegg lærar vi mykje, eg hadde ikkje så god kunnskap om planting før vi starta med dette, meiner Reidun Jane, og fortel at med nyerverva lærdom blir dei litt betre til å få fram fine planter for kvart år. Helga nikkar.

– Eg har fått stor respekt for bønder og

KJEKT: Kjell Børge Tjemsland og Ståle Ree er nøgd til stades på Grøn dag.

andre som dyrkar mat. Det er så mange ting som speler inn på resultatet, seier ho.

STOR PÅGANG

Dei trur dei har treft ei tidsånd.

– Det er stor interesse for dagen, og mange ringer og spør oss. Folk er opptekne av dette, og særleg spiselege ting, fortel dei.

Det er mykje arbeid, men svært givande. Den driftige gjengen er eit godt team og utfyller kvarandre.

– Saman får vi det til. Vi gir av oss sjølv og vår tid. Vi gjer det vi klarer, så blir resultatet det det blir. Vi har mange gode hjelparar, både ektefellar og andre som bidreg. Kvart år blir dei andre NMS-foreiningane i kommunen inviterte til å bli med på dagen, og dei stiller villig opp. Så dette er eit samarbeid med mange involverte, smiler Oddny.

Kanskje kan Grøn dag vere spire til inspirasjon for foreiningar andre stader?

PASSIAR: Reidun Jane Heskestad og Oddny Underhaug i engasjert samtale.

SUPPE: På Grøn dag får ein kjøpt mellom anna brenneslesuppe.

BASAR: Loddsal og gevinstar høyrer med.

Margunn Serigstad Dahle, Dosent NLA Høgskolen

Team- og produksjonsleder Damaris Norge

Mesterlig om musikk og mening

SPØRSMÅL TIL SAMTALE

Hva gjorde mest inntrykk på deg i filmen, og hvorfor?

Hva kan tittelen Soul henspille på?

Hva sier filmen om hvor mening og verdi kan finnes?

Reflekter gjerne over filmen i lys av Ef. 2,10.

– Jeg ble født til å være jazzmusiker! Joe er ikke i tvil. Hvis han ikke får leve ut drømmen sin, har ikke livet noen mening. Men når han får tidenes mulighet til å slå igjennom ved å spille med en jazzlegende, skjer det en fatal ulykke. Dermed er Joe plutselig på vei til «Det hinsidige», som han tror er himmelen. Han får panikk og springer i motsatt retning, for han vil leve lenger. Slik havner han i «Det hins-tidligere», der sjelene oppholder seg før de blir født.

Her møter Joe en sjel med navnet 22 som ikke har lyst å bli menneske. Etter hennes oppfatning, handler livet bare om å vente på at det tar slutt. Mens Joe vil unngå å dø, vil hun unngå å leve.

Vennskapet deres byr på mange morsomme episoder, fascinerende hendelser og ikke minst dype samtaler om store spørsmål som vi mennesker må forholde oss til: Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør? Hva er meningen med livet? Hva skal jeg bruke tiden min på? Hva gir meg verdi?

TITTEL: Sjel (Soul)

SJANGER: Animasjon, familiefilm

KINOPREMIERE: 2024

ALDERSGRENSE: 6 år

STRØMMES: Disney+, SF, 2Play, m.fl.

Svarene filmen gir er en blandet miks, der det også er mye å bekrefte fra et bibelsk perspektiv. Blant annet er det spennende å se hvordan Sjel fremstiller livet som meningsfylt og verdifullt. Det handler ikke om selvrealisering og frigjøring, om å lete innover i seg selv og «følge hjertet» i tråd med det tradisjonelle Disney-mottoet. Tvert imot oppdager Joe og 22 at livets mening finnes i å se utover, utenfor seg selv. Livets verdi finnes i at livet faktisk er gitt, med de rammene det har. Det er motgang og mestring, undring over vakker natur og glede i musikk, et godt pizzastykke, en samtale med en venn, kort sagt hverdagen. Midt i gleden over animasjon og musikk av ypperste klasse, er Sjel en gavepakke som utgangspunkt for samtale i en tid med stort fokus på prestasjoner. Her er klare pekere til Bibelens frigjørende budskap om at vår verdi er uavhengig av hva vi presterer og at Gud har gitt oss gaver, talenter og kjærlighet å forvalte til glede for Gud, vår neste og oss selv.

Foto: imdb.com

Rolf og Beate Vollsnes Ekenes kom nettopp tilbake til Nøtterøy etter tre fantastiske måneder som volontører på Madagaskar. Foto: Stina M. Aa. Neergård

Når tjenesten både gir og tar

Rolf og Beate Vollsnes Ekenes ser tilbake på sine tjue år på Madagaskar med stor takknemlighet. Samtidig er det også der de har lidd livets største tap.

TEKST | Stina M. Aa. Neergård

Iet koselig byggefelt på sommerlige Nøtterøy bor et ektepar litt utenom det vanlige. Begge er blitt pensjonister, men aktivitetsnivået er på samme nivå som i tidligere år. Det går i lokalpolitikk, kirke og språkkafé for innvandrerkvinner.

Madagaskar-misjonærene Rolf og Beate Vollsnes Ekenes gleder seg over barn, svigerbarn og barnebarn og over mulighetene livet byr på. Når Misjonstidende møter dem har de nettopp kommet hjem etter tre måneders volontørtjeneste på Madagaskar, der det nå er datteren Sigrid og hennes familie som er misjonærer.

Kaffe og kake kommer på bordet og vi slår oss ned i sofakroken. Rolf og Beate har allerede snakket sammen om hva de ønsker å dele når de skal oppsummere sin historie som misjonærer. Stemningen er rolig og avslappet. Men historiene de bærer med seg etter to tiår som misjonærer på Madagaskar står på mange måter i kontrast til de vennlige og lavmælte stemmene som forteller.

Det er en fortelling om kall og velsignelse, ulykke og død, tap og seier, om glede til tross for prøvelser, om tro og håp som reiser seg også når det verste har skjedd.

FLYMEKANIKER PÅ MF

Rolf er født og oppvokst her på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Foreldrene hans var tredjegenerasjons medlemmer av DELK, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, en frikirke som ble til nettopp i Vestfold sent på 1800-tallet og som er Norges eldste lutherske frikirke. Det var en trygg og god

oppvekst med aktivt menighetsliv. Som ung voksen utdannet Rolf seg til flymekaniker og fikk jobb i forsvaret. – Men så kom jeg til et punkt der jeg fikk veldig behov for finne ut av dette med tro og kirke. Det endte med at jeg begynte å studere teologi på MF, noe som egentlig var kontroversielt i DELK, for der var det ingen utdannede teologer på den tida, forteller Rolf.

ROMANTIKK I

USA

Beate ble også student på MF etter hvert, og der ble hun kjent med Rolf gjennom felles venner. Rolf fikk stipend til å være et år i USA, og det samme gjorde Beates bror. Rolf var på vestkysten og broren på østkysten, men da Beate skulle besøke broren sin tok hun turen tvers over landet for å besøke Rolf også. Og allerede dagen etter at hun kom på besøk ble de kjærester. – Vi var på en øy som heter Catalina Island da vi ble sammen, smiler Beate. – Om kvelden skulle vi ut og spise, og allerede den samme kvelden begynte vi å snakke om misjonærtjeneste.

MISJONÆRKALL PÅ FORELESNING

I løpet av årene på MF hadde nemlig Rolf kjent et stadig tydeligere misjonærkall presse seg fram. DELK var på den tiden et kirkesamfunn som var lite opptatt av ytremisjon. Det var først og fremst driften av kristne skoler og kristen undervisning som stod i fokus. Men på MF satt Rolf og hørte på forelesninger av bunnsolide og engasjerte teologer som Ludvig Munthe og

Olav Guttorm Myklebust. De snakket om misjon på en måte som gjorde inntrykk.

– Tenk å få misjonærkall gjennom «tørre» forelesninger, humrer Rolf. – Bortsett fra at deres forelesninger var langt fra tørre. Men det er nok likevel ikke så mange som har opplevd å få kallet på den måten. Jeg var veldig aktiv i ungdomsarbeidet i DELK da jeg studerte i Oslo, og jeg opplevde at ledelsen i kirkesamfunnet var uansvarlige i forhold til misjon. For kallet til misjon roper jo til deg fra hele GT og NT og fra kirkehistorien. – Det endte med et ungdomsopprør mot misjonslikegyldigheten, og da Beate og jeg satt overfor hverandre på dag to av vårt nystartede forhold, var misjonærtjeneste et viktig tema for meg. For jeg visste at dette kommer jeg ikke unna. Men jeg ante ikke hvordan dette var for Beate.

Heldigvis kunne Beate umiddelbart svare at misjonærtjeneste slett ikke var noen fremmed tanke for henne, tvert imot. Og dermed falt det hele på plass. Året etter giftet de seg.

EN BARNDOMSDRØM

Beate på sin side hadde hatt lyst til å bli misjonær helt fra hun var barn. Barndommen ble tilbrakt i Haugesund og i Vik i Sogn. – I barndomshjemmet mitt gikk vi i kirken søndag formiddag og på bedehuset søndag kveld og gjerne onsdag kveld også, forteller Beate. – Jeg hadde en tante og onkel som var misjonærer i Kamerun, og en annen onkel underviste på misjonsskolen. Så det var mye misjon hjemme!

Misjonstidende 03/2025 39

BOKBAD: Rolf Ekenes har skrevet mange bøker om Madagaskar. Da boka «Lusekofte i tropevarmen» kom i 1994 ble det invitert til boksignering i Tønsberg. Foto: Privat

– Allerede i femte klasse sa jeg visstnok til en lærervikar at jeg skulle bli misjonær. Det husker jeg ikke selv, men det var veldig nært å tenke seg misjon. Likevel har jeg aldri tenkt at jeg skulle være evangelist. Jeg skulle liksom være i «troppene rundt» og ikke i fortroppen, tenkte jeg. Jeg ville helst bli lærer for misjonærbarn.

MISJONÆRER FRA DELK I NMS

For Beate var det NMS som lå hjertet nærmest. De nygifte var ganske spente på hva NMS ville tenke om at de ønsket å ha DELK som sendemenighet, men det gikk rett igjennom. Også i DELK hadde stemningen snudd, og i menighetene ble det stort flertall for å sende ut sine første misjonærer. Et stort misjonsengasjement ble utløst, noe som blant annet betydde at ekteparet Ekenes ble billige misjonærer for NMS, de kom med «ferdig budsjett» dekket av DELK.

Slik fikk Madagaskar to tiår av Rolf og Beates beste arbeidsår. – Vi måtte nesten være litt forsiktige med hva vi fortalte hjemmemenigheten, smiler Rolf. – For hvis vi kom til å nevne et behov i en bisetning, startet de plutselig en innsamling til det. Da vi jobbet i Marolambo på Madagaskar de første årene vi var misjonærer var veiene helt håpløse. Vi fikk tips om en biltype som heter Unimog, et kjøretøy med veldig store hjul som nærmest kan lage sin egen vei mens det kjører. De finnes også med dobbel kabin og et lite lasteplan. NMS hadde ikke mulighet til å la oss få en sånn bil, men de sa ja til at DELK kjøpte en til oss. Den hadde vi veldig mye glede av!

DER VEIEN SLUTTER

I 1983 kom Rolf og Beate til Antananarivo. Ett år senere hadde de både lært gassisk og blitt foreldre til lille Maria, og da Maria var tre måneder var de klare for sitt nye liv

i Marolambo, så langt utenfor allfarvei som det er mulig å komme.

– «Lenger ut i ødemarka kommer du ikke», siterer Rolf en eldre misjonær.

– Veibeskrivelsen var å fortsette til veien slutter. Oppgaven som ventet oss, var heller ikke liten: Bygg en bibelskole og start den! Rolf og Beate bodde en dagsreise unna nærmeste norske kollega den første tiden. De måtte administrere en stor gjeng med tømmerhoggere som satte opp hus til bibelskolen. Alle bygningene skulle bygges i lokal stil. Læringskurven var bratt, men de trivdes. Da enda halvannet år var gått hadde også Torkel kommet til verden og de var blitt en familie på fire.

ISOLERT, MEN FORNØYD

– Vi var oppslukt av arbeidet, forteller Beate. – Vi tenkte lite over at vi bodde så avsides. Telefonen i byen fungerte som regel ikke, men det var telegraf. En gang fikk vi plutselig vite at også telegrafen hadde vært ødelagt et halvt år, men siden vi ikke visste om det, hadde det ikke bekymret oss heller. Dette var til og med i samme periode som veien var helt ødelagt, så vi fikk ikke post på tre måneder. Men ungene hadde det bra, og vi hadde det bra. Og så hadde vi veldig god støtte i den lokale presten.

– Det var en gave å få lov til å undervise studentene på skolen, fortsetter Rolf.

– De hadde stor respekt for oss når vi underviste og delte på vårt hjelpeløse språk. Vi følte vi var i fremste linje. Noen av studentene var annengenerasjonskristne, men mange hadde bakgrunn fra fedrekult og afrikansk tradisjonell religion og tenkning. Det var til og med en som hadde vært trollmann. Vi skulle balansere mellom å ha ansvar for undervisningen, fortsatt lære språket og se til at nye hus kom opp. Det er veldig kjekt i dag å høre at den bibelskolen fremdeles lever i beste velgående.

FLYTUREN SOM FORANDRET ALT

Da første fireårsperiode var avsluttet fikk familien Ekenes ett år i Norge, og der ble Sigrid født. I 1988 bar det tilbake til Marolambo igjen. Men det gode misjonærlivet de hadde blitt så glade i skulle snart bli avbrutt på verst tenkelige vis.

– MAF (Mission Aviation Fellowship) var i ferd med å etablere seg på Madagaskar og hadde valgt seg ut nettopp Marolambo som et aktuelt sted å kunne fly til, begynner Beate.

– Men da måtte det bygges en ny flystripe. Den ble ryddet og spadd ut for hånd i et ganske krevende «vaffellandskap» med åser og daler, og da den ble ferdig hadde den form som en banan og var laget slik at man lander i oppoverbakke og tar av i nedoverbakke. – Da det første MAF-flyet kom fra USA fikk jeg tilbud om en prøvetur for å kikke på den nye flystripa fra lufta, fortsetter Rolf. – Ta med ungene, sa den sveitsiske piloten til meg. Det skulle bare være en koselig formiddagstur, midt i den stille uka før påska.

Familien var i hovedstaden Antananarivo, misjonærmøtet var akkurat ferdig, og Rolf hadde nettopp vært en tur i Norge fordi moren hans var alvorlig syk. Dagen etter skulle de sette seg i Unimogen sin og

1996: Takket være lille Einar er familien Ekenes igjen blitt en trebarnsfamilie. Foto: Privat

1988: Familien Ekenes i sitt avsidesliggende paradis Marolambo i 1988. Den lykkelige trebarnsfamilien skulle snart utsettes for sitt livs største traume. Foto: Privat

INTERNAT: Torkel og Sigrid bodde sine første skoleår på internatet på Antisrabe. – Det er lett å si i ettertid at vi ikke burde sendt barna på internat, innrømmer Rolf og Beate.

begynne reisen mot Marolambo.

Rolf tok med seg Maria og Torkel på flytur. En amerikansk misjonær ble også med. Beate ble hjemme med Sigrid for å pakke bilen. Det kunne ta tre dager å kjøre til Marolambo, men å fly dit tok bare tretti minutter. De fikk se flystripa som var under bygging. Piloten fløy lavt over byen slik at de kunne se godt.

ULYKKEN

Rolfs fortelling om de neste timene er både dramatisk og hjerteskjærende: – Vi var akkurat ferdig med å fly over byen da jeg kommenterte at drivstoffmålerne viste lavt nivå. Jeg er jo flymekaniker, så jeg la merke til det. Flyveren sa at han også hadde lagt merke til det, men det kunne ikke stemme, mente han, målerne måtte være feil kalibrert. Men han likte det ikke, vi flyr derfor ut til kystbyen Mahanoro for å lande der og sjekke på nytt. Da vi landet fløy Torkel og Maria bort og plukket guavafrukter av noen busker som stod der. Jeg tok et bilde av dem mens de stod der og spiste. Det er det siste bildet vi har av Maria. Flyveren klatret på vingene og sjekket tankene og konstaterte at målerne måtte være feil, for det var akkurat så mye drivstoff som han forventet at det skulle være i tankene.

Men nå var det ikke nok drivstoff til å fly til hovedstaden, så da måtte de fly langs kysten opp til havnebyen Toamasina for å fylle drivstoff der. Da de nærmet seg byen, begynte den ene motoren å fuske og

deretter den andre. Piloten sirklet nedover for å prøve å lande så kontrollert som mulig på noe som så ut som en slette. Men så viste det seg at det var et høydedrag der som flyet ville kollidere med. Piloten måtte dermed legge flyet på utsida av høyden, og flyet braste inn i skogen mellom høye trær. – Jeg hadde spent fast ungene, forteller Rolf stille.

– De sa «Hvorfor må vi ha på oss belte, far, vi trenger jo ikke det». «Vi skal lande», sa jeg, «og det kan hende at det blir litt hard landing». Men jeg var veldig klar over at dette kanskje var det siste vi opplevde i denne verden. Du blir paralysert på en måte, i en sånn situasjon.

MISTET MARIA

Trærne skrelte av den ene vingen og slo den inn i flyet. Rolf ble slått bevisstløs. Både flyveren og han som satt ved siden av var skadet, men ved bevissthet og kom seg ut av flyvraket. Torkel var lettest skadd, han hadde bare brukket en arm. Lille Maria på fem år ble antakelig drept momentant. Hun brakk nakken, men hadde ingen ytre skader, bare et lite skrubbsår.

Etter en stund kom det mennesker som hadde sett at flyet hadde gått ned. De fikk Rolf og Maria ut av flyet og konstaterte at Maria var død, men at Rolf levde.

Det miserable følget kom seg opp til hovedveien. Rolf ble båret i et flysete. Da en lokal minibuss kom forbi endte det med at passasjerene gikk av, slik at bussen kunne frakte de skadde inn til Toamasina.

NÅR DET VERSTE HAR SKJEDD

I Antananarivo hadde Beate stått og laget tomatsuppe til lunsj. Da klokka ble over tolv uten at de var tilbake ble hun svært urolig. – Jeg «visste» at noe hadde skjedd. Jeg la meg til slutt på senga og grein. Enda gikk det helt til klokka fem før det kom en amerikansk misjonær og sa at han måtte fortelle meg noe. «Flyet har gått ned», sa jeg. «Ja», sa han. «Hvem er død?», spurte jeg. Men først i åttetida fikk jeg vite at Rolf var hardt skadet, og at Torkel var skadet. Da de ikke kunne si noe om Maria skjønte jeg at hun var død.

Den norske konsulen hadde også fått vite om ulykken. Han var tilfeldigvis i selskap hos en mann som hadde privatfly. Dette flyet ble sendt til Toamasina for å hente de skadde. – Rolf var bevisstløs i 14 timer, forteller Beate videre.

– Den franske legen sa til meg at jeg ikke måtte fortelle at Maria var død, for det ville han ikke tåle. Men jeg sa at jeg det er umulig å sitte hos ham og ikke si det. Så da han våknet måtte jeg fortelle det. Nå i vår fikk vi faktisk en mail fra en tidligere kollega, som skrev at hun husker at hun var på sykehuset, og husker skriket til Rolf da jeg hadde fortalt om Maria. Det husker ikke jeg.

VILLE TILBAKE

Den kommende tiden ble naturlig nok svært tøff for de fire gjenværende familiemedlemmene. Rolf ble sendt til Norge for behandling. Maria ble begravet på Antsirabe.

2000: Misjonærene samlet til misjonærmøte på Antisrabé. Foto: Privat 1995: Stab og studenter ved det teologiske fakultetet, SALT. Foto: Privat

– Det var vårt valg at hun skulle gravlegges på Madagaskar, forklarer Beate og Rolf.

– Det var naturlig for oss. Hun ble født på Madagaskar og døde der, og der fikk hun de fleste av sine levedager. Hun er langt fra det eneste misjonærbarnet som er begravet der. Av de 150 misjonærgravene på Madagaskar er drøyt halvparten barnegraver.

Rolf hadde brukket både ryggen, kjeven og det ene beinet og måtte operere. Han fikk en lang rekonvalesens. Men allerede året etterpå reiste familien tilbake til Madagaskar. – Vi ville gjerne ut igjen så fort som mulig, forklarer Beate.

– Vi hadde kommet inn i språket og kulturen og ville gjerne fortsette. NMS, kirka vår og misjonærkollegaene viste stor omsorg for oss. Men å bli boende i Marolambo ble umulig på grunn av ryggen til Rolf. Belastningen ville blitt for stor. Det var en tilleggssorg for oss.

Den neste fasen av Madagaskar-livet ble derfor tilbrakt i mer «siviliserte» strøk, nemlig i Fianarantsoa. Det var en stor overgang å flytte fra den enkle bibelskolen nede i regnskogen, som nærmest hadde grodd rett opp av bakken, til et stort fakultetsbygg med ærverdige bygninger. Rolf ble lærer i systematikk på presteskolen. Beate underviste både «ektefelle»-klassen på presteskolen og på bibelskolen for kvinner. Torkel og Sigrid gikk i lokal barnehage.

TREBARNSFAMILIE IGJEN

Det siste året Rolf og Beate bodde i Fianarantsoa ble Einar født, og de ble på

nytt en trebarnsfamilie. Fødselen hans er en historie for seg, for Einar kom tre uker for tidlig, og ble dermed født på lokalsykehuset i Fianarantsoa i stedet for på Antsirabe. – Det var faktisk et flott sykehus sett utenfra, forteller Rolf. – Men det var helt tomt innvending. Det var forferdelige forhold å føde under. Men jordmødrene var fantastiske, selv om de ikke hadde verken sykehusklær eller utstyr. De hadde en ro og en verdighet og en omsorg som var helt nydelig å oppleve. Det er nettopp disse sidene ved det gassiske samfunnet og den gassiske kulturen vi setter aller høyest.

LÆRERDRØMMEN OPPFYLT

Fra 1997 bodde familien Ekenes på Antsirabe. Nå var det på tide at Beate fikk oppfylt det som egentlig hadde vært hennes opprinnelige misjonær-drøm, nemlig å være i støtteapparatet rundt, og ikke i «førstelinjen». Hun stortrivdes som lærer på Den norske skolen. Rolf skulle først «se hva han fant på». Det resulterte i mange reiser på landsbygda, og ikke minst bokskriving. Mange misjonsvenner i Norge på nitti- og totusen-tallet har hatt glede av Rolfs Madagaskar-skildringer.

– Noe av det jeg syntes var aller finest var at jeg iblant kunne ha med ungene på overnattingsturer til menigheter som lå så langt unna at vi ikke kunne dra tilbake samme dagen. Vi har hatt så mange flotte, rare og morsomme opplevelser på disse turene, erklærer Rolf med begeistring.

– Det er blant annet de mange opplevelsene

av denne sorten som gjør at vi alt i alt sitter igjen med veldig mye fint og verdifullt fra årene våre på Madagaskar, til tross for den tragiske ulykken.

De siste to årene på Madagaskar var Rolf stedlig representant for NMS, og dermed leder for de norske misjonærene. Landet var inne i en urolig periode med maktkamp og valgmanipulasjon. Det var kjempedemonstrasjoner, brosprengninger, veisperringer og skyting.

– Jeg må si at det var krevende å ivareta misjonærfellesskapet, rapportere hjem, og samtidig arbeide for en god overføring av ansvar til den nasjonale kirken, innrømmer Rolf.

– Men det var også en meningsfylt og spennende tid.

TAKKNEMLIGHETEN ER STØRST

Det er umulig å oppsummere tjue dramatiske og begivenhetsrike år i én artikkel. Mye mer kunne vært fortalt. Hvis Rolf og Beate skal oppsummere det hele i ett ord – da er det rette ordet takknemlighet.

– Vi er sjeleglade for at vi til tross for ulykken kan se tilbake med så mye takknemlighet, både til Gud, til NMS, til DELK, til misjonærfellesskapet og ikke minst til gassiske medarbeidere, erklærer Beate med ettertrykk.

– Å miste en femåring er en tragedie. Men at det allikevel ikke ble sluttstrek for misjonærliv og tjenesten - det er en gave, avslutter Rolf.

Misjonstidende 03/2025 43

DÅP: Maria ble døpt i Håpets kirke i Antanatarivo i 1984. Foto: Privat

1991: Julaften i Fianarantsoa - med skikkelig juletre. Foto: Privat

LATTER: Marie prøver å legge inn litt latter og lek så ikkje skulearbeidet skal bli altfor alvorleg.

HONGKONG: Skyhøge forventningar pregar oppveksten til barn i Hongkong.

Er skuleforventingane for store?

I den norske barneskulen er det mykje fokus på leik og læring. Ikkje alle elevane lærer seg å lese og skrive før i første klasse, men det er heilt greitt. I Hongkong er forventningane til ein førsteklassing ganske annleis.

TEKST | Marie Fløtre Dahl FOTO | Anette Thingbø Sundnes

Niesa mi byrja i første klasse og gleda seg til å få lekser. Ein gong var leksa å ta med heim ein bamse som gjekk på rundgang i klassa, for så å skrive om kva dei gjorde ilag. Ei lett og enkel lekse. I Hongkong er det andre bollar:

LEKSEHJELP

To dagar i veka er eg med på leksehjelp i kyrkja der eg er utplassert som utvekslingsstudent. Her hjelper eg hovudsakleg barneskuleelevar med engelsklekser. Det har vore veldig interessant og er ein stor kontrast til det eg kjenner heimanfrå.

I Hongkong sit gjerne ein seksåring i to timar med leksene kvar dag. Sjølvsagt er barnet trøytt og lei etter ein lang skuledag

og skulle aller helst ha gjort andre ting. Men det er det lite tid til. For leksene kjem først. Og det er ikkje godt nok før ein har fått alt rett eller A i karakter.

Det er fleire grunnar til at det er så mykje press på barn og unge i Honkong. Og det er ikkje berre desse gruppene som kjenner på dette. Vaksne føler óg på press frå kollegaer, sjef, familie og vener.

SAMANLIKNINGAR

I Hongkong samanliknar ein seg veldig mykje med andre. Folk samanliknar til dømes inntektene sine med kvarandre. Det same ser eg i skulen. Elevane er snare til å finne ut kven som har mest rett når det gjeld lekser og prøvar. Forventningane og presset kjem som oftast frå foreldra som krev at dei skal gjere det

best. Og foreldra har mykje å seie for barnet sitt liv her i Hongkong. Om dei vil at du skal bli advokat, så er det i mange tilfelle det du blir.

MENTAL HELSE

Med dette presset og med dei høge forventningane frå foreldre, skule og samfunn, blir den mentale helsa i mange tilfelle utfordra. Gjerne i altfor tideleg alder. Dessverre er sjølvmordsstatistikken i Hongkong høg og går heilt ned til barn i 12-årsalderen. I 2023 tok 24 personar under 15 år sitt eige liv ifølge Hong Kong Free Press (HKFP).

Så kva kan eg bidra med for at barn og unge skal få det betre? Det viktigaste eg gjer i møte med barna er å fortelje dei kor gode dei er – for det er dei. Ein førsteklassing

I

UTVEKSLINGSSTUDENT

Marie Fløtre Dahl er på studieopphald i Hongkong, noko som er ein del av Connect-programmet ved Hald internasjonale skule i Mandal. Gjennom opphaldet har ho skrive fleire artiklar om det ho erfarer.

Hongkong sit gjerne ein seksåring to timar med leksene kvar dag.

Marie Fløtre Dahl, utvekslingsstudent i Hongkong

her ligg langt føre ein førsteklassing i Norge. Men eg fortel dei ikkje berre kor gode dei er i skulearbeid, men óg som menneske. Eg hjelper dei med leksene der eg kan og stiller ikkje fleire krav til dei når dei er ferdige. Krav har dei nok av. Eg tuller og tøyser med dei litt i det skjulte og gir dei rom til å vere barn. Latter er óg viktig, tenkjer eg.

ER DET VERDT DET?

Heilt i byrjinga av opphaldet mitt las eg eit bibelvers i Matteus 16, 27 «Kva gagnar det eit menneske om det vinn heile verda, men taper si sjel?» Dette har eg bore med meg gjennom månadane i Hongkong. Eg føler litt at «mannen i gata» her jagar etter å vinna status og rikdom, men mister seg sjølv i det. Er det då verdt det?

ITALIA: PILEGRIM

23. september – 1. okt.

Kjell Harald Otterlei

The Way of St. Thomas i Italia. Leden går fra Roma til Ortona i apostelen Thomas fotspor.

OMAN

31. oktober - 7. nov. Kurt André Henriksen Sultanens rike. Stå på majestetiske fjell, utforsk historiske byer og føl den myke ørkensanden under føttene dine. Møt norske ”teltmakere”.

SPANIA

20. - 30. september

Ragnhild og Stein Kåre Ulvestad El Campanario med utflukter, blant annet til Ronda, Gibraltar, Mijas, Cordoba og Estepona.

TUNISIA

31. oktober - 8. nov.

Dagfinn Stærk & Steinar Kristiansen Bli kjent med kristendommens røtter i Nord-Afrika sammen med forfatteren av ”Steinene roper”. På turen møter vi norske teltmakere.

70 17 90 00 // plussreiser.no

Grøn diakoni ber frukt

Blandinga omsorg, bønn og planting gjer folk raskare friske. – Vi kallar det no ein metode, seier Arne Dragsund, koordinator for Grøn diakoni på Madagaskar.

TEKST | Siv H. Undheim

-åringen er utdanna sivilagronom. Han og kona Ingrid reiste til Madagaskar for NMS første gong i 1969. Arne var då lærar og seinare rektor på Tombontsoa landbruksskule, medan Ingrid, som er sjukepleiar med vidareutdanning i psykiatri, hadde ansvar for helsestellet for elevane og dei tilsette på skulen.

Dei reiste heimatt i 1975, men var sidan fleire periodar på øya. Kyrkja bad Arne lage ein plan for jordbruksarbeidet deira, med oppbygging, planlegging og kvalitetssikring. Det førte til ein skule i kvar klimasone. I tillegg var Arne leiar for evangeliseringsarbeidet på austkysten og rettleiar for hyrderørsla.

– Hyrderørsla på Madagaskar er heilt spesiell, det finst ikkje maken i verda. Dei er rundt 50.000 hyrdar no, som har ansvar for omsorgsarbeidet i kyrkja. Dei bidreg i

HEIME: Arne Dragsund trivst i det grøne element. Her heime i hagen på Ganddal. Foto: Siv H. Undheim

gudstenester, går på heimebesøk, og mange bur i omsorgslandsbyar, såkalla “tobyar”. Hyrdane er frivillige som har fått eit kall av Gud. Dei gjer ein fantastisk innsats, rosar Arne. Dei siste 16 åra av arbeidslivet var Arne rektor på Øksnevad vidaregåande skule på Klepp, men Madagaskar sleppte ikkje taket.

UT PÅ ÅKEREN

I 2014 var han og Ingrid tilbake. Dei var innom tobyen Filadelfia, der rundt 30 sjuke menneske budde. Hyrdane gav omsorg og tok dei med til kyrkja morgon og kveld. Men Arne la merke til at utanom mat og kyrkjebesøk, så gjorde pasientane ingen ting. Dei berre sat i døropninga og kikka. – Ta med deg dei sjuke ut på åkeren så dei har noko å gjere, sa eg til presten, fortel Arne. Han gav presten nokre posar med frø, og ei spade. Presten gjorde som han sa, og då Arne var tilbake eit år etter, fortalde presten

VEKST: Det veks godt i åkeren i tobyen Betala. Foto: Randriamahaleo Bary

BESØK: Hyrden Randria orienterer ei gruppe besøkande om grøn diakoni. Foto: Arne Dragsund

at dei sjuke blei mykje raskare friske no enn før. I 2015 fekk Arne så eit spørsmål frå leiar i stiftinga Plant et tre, Jørgen Lollike. Den tidlegare diakonen lurte på om Arne kunne finne eit arbeid på Madagaskar som kunne kallast Grøn diakoni?

– Då landa eg på dette at hyrdane tek med seg pasientane ut for å dyrke grønsaker og frukt.

JORDBRUKSSKULANE

Utstyr, såfrø og opplæring blir gitt av landbruksskulane Tombontsoa og Fihaonana. Stiftinga Plant eit tre finansierar det heile. Jordbruksskulane har fått ein del ekstraarbeid med dette, men dei opplever det berikande. Ti hyrdar frå kvar toby får opplæring ved skulane. Seinare reiser lærarane ut til tobyane for rettleiing og oppfølging. Kva gjer dei viss det til dømes kjem sjukdom på plantene? Korleis kan dei verne mot skadedyr?

– Me jobbar no med å effektivisere opplæringa og held på å gå over til digitale løysingar for dei som har vore med lengst, fortel Arne.

Per no er 60 av 152 tobyar med, med eit snitt på 30 pasientar i kvar, så 1800 pasientar har hatt moglegheita til å delta. I tillegg har 2000 hyrdar fått opplæring. Målet er å involvere fleire tobyar etter kvart.

I fjor blei fengselet i Antsirabe med. Hyrdane ser det som si oppgåve å besøke dei som sit i fengsel. Arne tok kontakt, og fengselsdirektøren var veldig positiv. Det førte til at fangane no kan gå på eit stort område og dyrke sin eigen mat, under rettleiing av hyrdar frå ein toby like ved.

Planen er at arbeidet skal bli sjølvfinansiert. Dei ønskjer at tobyane skal drive eigen planteskule og selje planter og frø, og mange er alt i gang. Nokre har også starta med hønseavl for sal av egg og kylling.

RINGVERKNADAR

– God ernæring er jo basis for helsa vår. Mange som kjem til tobyane eller i fengsel er underernærte. Med næringsrik mat kjem dei seg litt etter litt. Etter kvart kan dei vere med på åkeren og lage mat. Slik får dei betre helse, opplæring, meistring og framtidshåp. Gradvis kjem sjølvtilliten og trua på å kome seg tilbake til sitt vanlege liv. Det er heilt fantastisk å sjå!

Koordinatoren fortel at psykisk sjuke har dårlege vilkår på Madagaskar. Som regel er det familiemedlemmar som kjem med dei til tobyane. Ofte har dei blitt stua vekk og gøymte i heimane til dei er så dårlege at dei ikkje kan vere heime lenger. Nokon kjem politiet med, og nokon kjem frå dei to psykiatriske sjukehusa der dei ikkje har fått hjelp av behandlinga.

– Dette er Herrens minste, seier Arne.

– Det er sterkt når dei syng salmar på åkeren. Grunnsteinen i behandlinga er omsorga frå hyrdane og forbøna som skjer i kyrkja morgon og kveld. Nokon gonger førekjem demonutdriving. – Så kjem arbeidet på åkeren i tillegg. Samla blir det heilskapleg omsorg, smiler Arne.

OPPFØLGING OGSÅ ETTERPÅ

Pasientane får med seg poser med frø når dei skal heim, slik at dei kan halde fram med dyrkinga. Det er hyrdane si oppgåve å følgje opp også etter heimreis, slik at pasientane blir tekne godt vare på i sin lokale kyrkjelyd. – Mange er ikkje kristne når dei kjem til tobyen, men blir det gjerne under opphaldet. Då er det viktig at kyrkjelyden kan ta i mot dei når det kjem tilbake, ivrar misjonæren, som framleis reiser til Madagaskar eit par gonger i året.

Misjonstidende 03/2025 47

PASIENTAR: Hyrden Randria med pasientar i potetåkeren. Foto: Arne Dragsund

andakt

Et langbord i verden

I et kjent bordvers synger barn, ungdommer, voksne og eldre om å dekke et langbord i verden. Det er plass til alle ved dette bordet. Det er mat nok til hver enkelt. Et måltid representerer muligheten til fellesskap, frigjøring og forsoning. Dette er en allmennmenneskelig erfaring som utlegges og utfoldes gjennom mange bilder og beretninger i Bibelen. I fortellingen om brødunderet, som finnes i alle de fire evangeliene, ledes vi til å ha en helhetstenkning om mat.

En viktig forutsetning for at det skal være mat nok til alle, er at vi deler. Når vi forvalter mat på en god måte, skjer det et under mellom hendene våre. Da disiplene rapporterte om at folk var skrubbsultne, fikk de en oppgave: «Dere skal gi dem mat!» Sammen blir vi utfordret til å tenke vidt og globalt om maten vi forvalter. Vi har et

bønn

Finn flere bønneemner på nms.no/be

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Jesaja 43,19

Misjonstidende 03/2025 48

Arild Bakke, leder i seksjon Øst-Afrika i NMS

ansvar for såkalt matsikkerhet – både som enkeltpersoner, menighet og samfunn. I takknemlighet til Gud deler vi av det vi selv har fått. En liten gutt kunne være til stor velsignelse da han ga av nistepakken sin –fem brød og to fisker.

Misjon er å dele mat – både for kropp, sjel og ånd. Vi kan la oss inspirere av at Jesus delte folket inn i matlag på femti og hundre personer. Noen var nær, andre lenger unna, atter andre var langt borte. Alle ble regnet med. Alle skulle få sin del. Slik er misjon. Vi deler av det vi selv har fått til stadig nye grupper – på tvers av lande- og kulturgrenser. Det er et stort privilegium å få være med å dekke et langbord i verden.

Jesus er opptatt av at alle mennesker skal ha nok mat å spise. Samtidig gir han dette en ny dimensjon. I tillegg til at han viser omsorg for tomme mager, snakker

han om seg selv som det «brødet» vi alle trenger å spise. Han representerer i sin egen person «det sanne brød», «livets brød» og «Guds brød». Hos ham får vi den mat som ikke forgår, men varer til evig tid. Jesus frigjør oss fra skyld, skam og synd ved sin død og oppstandelse. Han fyller våre dypeste behov – for tid og evighet.

Ved nattverdbordet samles flere tråder fra fortellingene om brødunderet. Jesus bryter brødet og sier: «Dette er min kropp». Han kommer til oss på en personlig og konkret måte i et nytt brødunder. Frelseren selv spises inn i våre liv. Dette gir nytt liv og framtidshåp. Og den halve alterringen forteller om et grenseløst bordfellesskap, hvor vi er i lag med mange andre matlag og sammen med alle de som har gått foran. Et langbord er dekket over alle grenser. Vi får være med!

Takk for

> alle frimodige mennesker, verden over, som starter samtaler om tro med sine medmennesker.

> ungdommer på Madagaskar som aktivt engasjerer seg i viktige sosiale spørsmål, noe som fremmer inkludering, helbredelse og verdighet for alle. Be om at de må få fortsette å være et fyrtårn for håp og transformasjon, både i kirken og i samfunnet for øvrig.

Be for

> sommerleirene på våre leirsteder og i våre søsterkirker.

> diakoniavdelingen i kirken i Thailand om velsignelse over det viktige arbeidet de gjør for å bekjempe menneskehandel.

> presten Narongchai og kona Dao og det viktige arbeidet de gjør med lørdagsklubber for barna fra Akha-folket i Thailand. Vi ber for familiene som får skolestipend til barna, om at barna skal lykkes med skolegang og utdannelse.

til ettertanke og samtale

Fra Bibelen

«Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.

Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: «Dette må være profeten som skal komme til verden!»

Johannes 6, (1)12–14 Brødunderet

Bønn

Kjære Jesus, takk for at du gir oss mat – både til kroppen og sjelen.

Hjelp oss å dele med andre, slik du delte med folket.

La oss få være med og dekke bordet ditt, hvor alle har en plass og ingen går sultne hjem. Amen.

Sang

Vi rekker våre hender frem NoS 678

Herre, din jord bærer mat nok for alle NoS 766

MISJONSTREFF

PÅ FINNMARKSVIDDA

AUGUST: NMS Finnmark ønsker alle NMS’ere velkommen til misjonstreff på vidda i august. Dette har blitt en god, årlig tradisjon, og i år er det fjerde gang treffet arrangeres på Gárdin/Ravnastua Fjellstue i Karasjok kommune.

Misjonstreffet er en flott sjanse til både å bli kjent med indre Finnmark og til å få misjonsinformasjon, samtidig som man får senke pulsen ved å være ute i naturen, på tur og få åndelig påfyll gjennom pilegrimsvandring. Selvsagt blir det misjonskveld lørdagskvelden med både god misjonsinformasjon og mat.

Området Finnmark er så fornøyde med dette treffet at de ønsker å dele det med folk fra hele landet. I 2024 var det tre par fra Haugalandet som deltok, til stor glede for alle.

I år kommer Else Storaas Vatne og Helge Vatne på besøk. De har vært misjonærer for NMS i Kamerun og Mali og har i vår vært ute på oppdrag for NMS i Kamerun. Det blir også informasjon om misjonsarbeid i menighetene i Nord-Hålogaland v/Rodmire Nancy Taylor-Smith Larsen som er SMM-koordinator i Nord-Hålogaland bispedømme. Arrangementet er et samarbeid mellom områdeutvalget i NMS-Finnmark og SMM i Nord-Hålogaland bispedømme.

Ølensvåg - tlf. 52 76 50 00 www.granberggarveri.no

Til samtale

1. Hva betyr det for deg at det «er plass til alle ved bordet»?

2. Hva lærer vi av den lille gutten som delte nistepakken sin?

3. På hvilke måter kan vi dele troen vår, slik vi deler mat?

4. Kan du huske en gang du opplevde ekte fellesskap rundt et måltid? Hva gjorde det måltidet spesielt?

5. Hvordan kan vi være med å dekke et langbord «over grenser» – både geografiske og menneskelige?

Historisk: 1964

HOBBYHUSET GLOBAL

I dag er Global navnet på NMS sin avdeling for internasjonalt arbeid. I 1958 var det navnet på misjonsorganisasjonens hobbysenter som ble grunnlagt i Stavanger det året. Dette senteret finnes ikke lenger, men hadde sin funksjon på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. Artikkelen sto på trykk i magasinet «Hobby & Leketøy» i 1964 og er her omtrent ordrett gjengitt.

Nytt hobbysenter i Stavanger satser mye på kursvirksomhet

Stavanger fikk midtvinters i år et nytt hobbysenter i Verksgaten. Det var hobbyhuset Global, som eies og drives av Det Norske Misjonsselskap.

Senteret består av tre lokaler – et arbeidsrom, et undervisningsrom og et rom med komplett utstilling av materiell, ideer og ferdige modeller.

INSTRUKSJONSTEAM

Misjonsselskapets eget instruksjonsteam får fast tilholdssted i hobbysenteret og skal drive kurser og ellers undervise i de aktiviteter som tilbys. Fru Margrethe Berrefjord, som er landsinstruktør, opplyser at instruksjonsteamet reiser land og strand rundt og besøker skoler, foreninger m.m. for å få praktisert ideene.

Utstillingen i Verksgaten er permanent og er åpen for alle. Den ligger for øvrig i de samme lokalene som den første misjonsskolen i sin tid startet i.

FORENINGSAKTIVITET

Disponent Halvor Ingebrethsen forteller til Hobby & Leketøy at Hobbyhuset Global ble

Misjonstidende 03/2025 50

stiftet i 1958, og at firmaet først og fremst ble startet for å være Misjonsselskapets egen virksomhet til hjelp for å fremskaffe ideer og materiale til aktiviteter innen selskapets egne foreninger.

Interessen vokste imidlertid for de tilbud Global hadde utover landet, og det ble etter hvert et ikke lite område forretningens drift ble spredt utover. Private butikker, foreninger og institusjoner, terapisentra, aldershjem og sykehus, og ikke minst skoler ble etter hvert avtagere av firmaets varer.

POSTORDRE

Forretningen drives nå med postordrevirksomhet fra hovedlageret i Stavanger, man har dessuten egne detaljutsalg i Stavanger og Oslo, og avdelinger i Trondheim og Molde – bl.a.

Som nevnt arrangerer man i det nye hobbysenteret i Verksgaten forskjellige kurs. Man hadde således allerede før påske i år

avviklet fem slike, og disse dekket teknisk hobby – modellbygging av forskjellig slag, inklusiv motor – og fjernstyringslære, batikk og forskjellige andre temaer. Disponent Ingebrethsen forteller at man regner med å intensivere denne virksomheten etter hvert.

TI ANSATTE

Firmaet har i dag ti ansatte ved hovedadministrasjonen i Stavanger og arbeider med en hovedkatalog som spres over hele landet som en av sine viktigste hjelpemidler. Katalogen utgis i ajourført utgave annethvert år.

–Vi synes det er svært spennende å drive en virksomhet som dette, sier Ingebrethsen –og vi merker godt at fritidsproblemene har tiltatt i løpet av de senere år, kanskje vel så raskt som økningen av fritiden i seg selv. Lørdagsfri på arbeidsplassene har nok gjort svært meget til at usedvanlig mange voksne

POST: Martha Lode sorterer dagens post og er fornøyd med bunken.

mennesker etter hvert søker etter en eller flere aktiviteter som kan fylle fritiden på en positiv og skapende måte. Derfor registrere vi med glede at den vel største delen av vår kundekrets ligger på et relativt høyt aldersnivå.

–De nevnte skolene som en kundegruppe? –Ja, og den kontakt vi har med lærerstanden er vi meget glade for. Vi får gjennom dem anledning til å formidle våre tilbud til barna

POSTORDRE: Hobbyartiklene i butikken til NMS i Stavanger inngikk etter hvert i salg via postordre.

PRODUKTER: Disse lampene kunne man lage ved hjalp av materialer fra hobbyhuset Global.

ANSATTE: Berrefjord og Hofsmo var ansatt i hobbyhuset Global i 1964, sammen med åtte andre.

som vokser opp, og vi får muligheten til å gi dem et godt alternativ til å utnytte den fritiden de har.

Å VERDSETTE SINE ANLEGG

–Mange vil kanskje spørre hva en forretning som dette egentlig har med Det Norske Misjonsselskap å gjøre?

–Mitt svar til det må være at de tilbud til fritiden som vi gir, og som er ment som en

motvekt til dårlige tilbud, kan hjelpe både unge og eldre til å verdsette de anlegg de er utrustet med og oppmuntre dem til å bruke disse i stedet for å sløse dem bort.

Forretningen har for øvrig en omsetning som ligger på ca. 1 ½ million kroner, og man har også noe eksport – bl.a. til Hong Kong og Canada.

Misjonstidende 03/2025 51