MT nr. 2 2025 by Det Norske Misjonsselskap

MISJONSTIDENDE

02/25 | Årgang 180

FOTBALL | NMS Gjenbruk i eliteserien

Side 23

MISJONÆRHISTORIE |

Astrid og Kjell Børge Tjemsland

Side 38

«Takk til den som delte evangeliet med foreldrene

Side 23

NLA Høgskolen etablerer økonomiutdanning i Stavanger

Fra høsten 2025 tilbyr NLA Høgskolen to bachelorprogrammer i Stavanger: innovasjon, markedsføring og ledelse, og økonomi og administrasjon. Dette er en del av høgskolens plan for å møte fremtidens arbeidsmarked.

– Det er utrolig gøy å møte opp til undervisning og virkelig se frem til det. Det er noe jeg aldri har opplevd før. Studiet er allsidig og gir mye erfaring – jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte NLA Høgskolen, sier førsteårsstudent Benjamin Espevik.

Levende leirsteder

Det Norske Misjonsselskap (NMS) eier flere leirsteder over hele

landet som er ypperlige for menighets-weekender, konfirmantleirer eller rett og slett for en stor familiefest. Sjekk ut disse!

Furutangen

Randøy i Ryfylke

Bestilling tlf. 404 06 068 furutangen.com

Tømmerneset leirsted

Finnfjordvatnet, Sørreisa, Troms fylke

Bestilling tlf. 414 93 163 tommerneset.no

MISJONSTIDENDE

Misjonstidende 2/25 April 2025

Utgitt av: NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

Postadresse

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Besøksadresse

Misjonsmarka 12 4024 Stavanger

Telefonnummer

51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

Gaver til NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932

Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2025 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

Tips

mt@nms.no

Spørsmål om abonnement mt@nms.no

Tlf: 51 51 61 00

Ansvarlig redaktør Trond Hjorteland trondh@nms.no

Tlf: 46 94 52 42

Redaktør

Helene Reite Uglem (permisjon) hru@nms.no

Tlf: 95 21 74 92

Bethi Dirdal Jåtun (gjesteredaktør) bethiselskap@gmail.com

Tlf: 45 044 029

Layout og trykk Ålgård Offset

Opplag 14.800

Papir

Svanemerket og miljøvennlig papir

Forsidefoto:

Stina M. Aa. Neergård

Annonsebestilling

Salgs Forum AS post@salgs-forum.no

Tlf: 91 59 05 78

Øyvind Justnes Andersen mtannonse@gmail.com

Tlf: 97 69 96 77

Neste utgivelse MT 3 utgis i juni 2025

Trykkeri 2041 0652

LEDER | Trond Hjorteland

Avdelingsleder kommunikasjon og innsamling

Håpet lever i Mali

Mali er et land der påskens budskap om lidelse, oppstandelse og håp på mange måter har en særlig gjenklang. I denne utgaven av Misjonstidende ser vi nærmere på hvordan det går med misjonsarbeidet i dette fascinerende landet ved Saharas “kyst”. Midt i en virkelighet med langvarig uro og terror er det faktisk flere lyspunkter.

NMS startet arbeidet i Mali i 1986. Målet var å nå det nomadiske fulanifolket med evangeliet. Fulanifolket er tradisjonelt et nomadefolk som lever av kvegdrift. Tidligere var fulaniene et mektig og rikt folk, men i dag er de blant Malis mest marginaliserte folkegrupper. Misjonærene som kom til Mali, delte evangeliet gjennom landsbybesøk og radioarbeid, men startet også landsbyutviklingsprosjekter. Her ble det gravd brønner, drevet alfabetisering og gjennomført vaksinasjon av barn.

Etter hvert fikk prosjektene svært gode resultater i kampen mot kjønnslemlestelse, og mange landsbyer har erklært seg som omskjæringsfrie soner. Bibeloversettelsesarbeidet ledes nå av en ung, kristen fulani!

I løpet av årene har det vokst fram tre

menigheter med kristne familier. Søndagsskolearbeid og leirarbeid har bidratt til at barna til de første kristne nå står fram som sterke og målrettede troende som Pennda (25). Hun er med i styret for de kristne fulaniungdommene i Mali. Det er en historie som bærer håpet videre (se side 23).

De siste årene har samfunnet i Mali gått i oppløsning. Hæren har begått statskupp og står også bak vold og overgrep mot lokalbefolkningen. Mange har blitt med i ulike milits– og terrorgrupper som kjemper både mot hæren og mot hverandre. Maliske myndigheter kjøper dessuten tjenester av den russiske Wagner-gruppen. Midt oppi dette er det likevel håp.

Lokale kristne fra fulanifolket ønsker å vise at det er mulig å gå fredens vei. Takket være dem og modige misjonærer fra Nigeria, Kamerun og Norge blir stadig nye mennesker kjent med Jesus.

De kristne fulaniene i Mali vet at det er mange i Norge som ber for dem. Det setter de stor pris på. Midt i lidelsen lever håpet om oppstandelsen, både for land og folk! Et håp Jesus gjorde levende på første påskedag.

Misjonstidende 02/2025 3

ENKLERE: Det jobbes iherdig med nye nettsider som snart er klare for lansering. De vil fortsatt være å finne på www.nms.no, men utseende og mye av innholdet blir nytt. Vi håper at de nye nettsidene våre vil bli enda mer dynamiske og enklere å finne fram på! Send oss gjerne innspill på epost info@nms.no om hvordan dere opplever endringene.

NYTT: Nye nettsider, altså. Gå inn på www.nmsgjenbruk.no og ta en kikk på de flunkende nye og flotte nettsidene, hvor det er oppdaterte bilder og innhold.

PÅ TV: NMS kommer til å være synlig til stede på TV i 2025. Vi har inngått avtaler både med TVL og Bedehuskanalen om å formidle innhold fra arbeidet vårt.

På TVL vil seerne kunne finne nye minisendinger fra NMS som blir publisert annenhver søndag kveld, like etter programmet “Hovedkontoret”. Gi oss gjerne tilbakemeldinger om dere har tanker om innholdet vi presenterer. I så fall kan dere sende en epost til info@nms.no.

WEBINAR OM TESTAMENTARISKE GAVER

INFORMASJON: NMS skal arrangere et webinar om testamentariske gaver mandag 20. oktober kl. 18. Du kan melde deg på webinaret ved å sende en epost til info@nms.no - eller ved å gå inn på nms.no. Formålet med webinaret er å opplyse om hvordan man går fram når man vil tegne et testamente eller en framtidsfullmakt. NMS får jevnlig spørsmål om dette og håper at så mange som mulig vil ha interesse av å få god informasjon. Både jurist og ansatte fra økonomiavdelingen i NMS vil delta på webinaret. Det vil også bli anledning til å stille spørsmål.

INSPIRASJONSTUR TIL SØRFRANKRIKE

Europa er det eneste kontinentet hvor kristendommen er i tilbakegang. En stadig større prosentandel av befolkningen tilhører ikke noe kirkesamfunn, og mange unge i Europa har aldri hørt om Jesus. Derfor er fokus i Frankrike kristent ungdomsarbeid og menighetsplanting. Dette kan du få et unikt innblikk i på inspirasjonsturen 5.-10. september 2025. I Nice møter du et misjonærpar fra Brasil som jobber i Frankrike, blant annet for NMS. De første tre nettene bor reisefølget på Bispehuset, et retreat- og pilegrimssenter tilknyttet menigheten i Nimes. Herfra blir det utflukter til Aigues-Mortes, Mialet og Loumarin. Deretter går turen videre til Nice. Påmelding: Gå inn på nettsiden plussreiser.no.

Helges hjørne

Helge S. Gaard generalsekretær i NMS

Misjonærbarn

NMS har gjort avtale med organisasjonen for misjonærbarn «Sendt bort» om tiltak og oppfølging av misjonærbarn som gjennom skoler i utlandet og internat har vært utsatt for omsorgssvikt. Lenge var det de gode historiene om en unik oppvekst i en fremmed kultur som preget fortellingene. Men det er dessverre også en mørk side der misjonsorganisasjonene la opp til en ordning som var en del av systemet for å bli misjonær og som gikk utover barna. Det var ikke ment slik. Utgangspunktet var nok egentlig å gi barna en så god utdannelse som mulig på feltet – og helst på norsk skole. Underveis har en tilpasset ordningen med flere ansatte på internat og flere hjemreiser.

Likevel var det en stor bakside som vi i dag vil kalle omsorgssvikt. Det var et system der foreldre og barn ble adskilt over lengre tid. Til og med de barna som hadde kort vei hjem hadde lange perioder på internatet i solidaritet med de som hadde foreldrene langt borte. Der noen foreldre prøvde å lage egne og bedre ordninger, møtte de gjerne motstand fra fellesskapet.

NMS har vært med på å starte og opprettholde en ordning der barna måtte betale prisen for foreldrenes misjonskall. Det beklager vi og erkjenner fortidens feil. Familiekall skal komme foran misjonskallet. I dag har vi ordninger der barna bor med sine foreldre.

Vi har ikke noe ønske om å legge skyld på noen for det som skjedde i tidligere tider, der forutsetningene var annerledes. Da NMS avsluttet internatdrift i 2006, hadde en i alle fall visst i 20 år hva

adskillelse av barn og foreldre kan føre til. Det tok tid fra kunnskap til handling. NMS beklager at internatordningen har gjort livet vanskelig for mange. Samtidig vil vi aktivt gi hjelp og støtte til dem som har blitt rammet. På vår hjemmeside https://nms.no/oppveksti-utlandet/ kan en lese hvordan avtalen er og hvordan oppfølgingen vil være. Det er spesielt fire områder den nye handlingsplanen dekker:

• NMS vil for første gang åpne for søknadar om økonomisk oppreisningsstøtte.

• NMS vil videreføre og utvide rammene for helse- og samtaletilbud gjennom institusjoner som kan gi adekvat hjelp.

• NMS vil mer aktivt være med og skape trygge møteplasser og nettverk.

• NMS vil bidra til mer forskning, kunnskap og ærlig historieformidling om emnet.

Vi håper at vi har lært av vår fortid og av de feil som er begått. Derfor skal hensynet til barn og familie ha forkjørsrett når misjonærtjenesten planlegges og utføres. Når vi har endret vår personalpolitikk på dette feltet, er det selvsagt fordi vi har med oss den tunge bagasjen som «misjonærbarnsaken» er. Men vi har ikke bare endret vår personalpolitikk, vi tenker også annerledes om hva det vil si å være kalt til tjeneste i Guds rike. For fortsatt vil det i mange tilfeller være mulig å kombinere familiekall med misjonstjeneste hvis barna er utgangspunkt for hvordan tjenesten innrettes.

Illustrasjon

AVTALE: Unik avtale mellom NMS Gjenbruk og KFUMKameratene Oslo. (F.v.) Helge S. Gaard, generalsekretær i NMS, Siri Lindtveit, daglig leder i NMS Gjenbruk, Thor-Erik Stenberg, daglig leder i KFUM og Trygve Nielsen, sponsorsjef i KFUM. Foto: KFUM

NMS Gjenbruk til Eliteserien

NMS Gjenbruk har inngått en samarbeidsavtale med fotballaget KFUM-Kameratene

Oslo, noe som betyr at gjenbrukslogoen blir synlig både på drakter og på stadion.

TEKST | Siv H. Undheim

I tillegg til dette blir NMS Gjenbruk-logoen liggende som et fast element på nettsiden til KFUM Oslo og vil også få mye eksponering i sosiale medier.

Siden herrelaget spiller i eliteserien, kommer NMS Gjenbruk til å bli godt synlig på TV, noe som har stor markedsverdi.

– Dette er utrolig stas, og vi ser store muligheter i dette samarbeidet, sier Siri Lindtveit, daglig leder i NMS Gjenbruk.

IMPONERT AV FRIVILLIGHETEN

Dette unike samarbeidet startet med at daglig leder i KFUM Oslo, ThorErik Stenberg, besøkte NMS Gjenbruk Brumunddal. Der ble han så imponert av det frivillige arbeidet at han ønsket å inngå samarbeid.

– Vi er både stolte, takknemlige og glade for at han tok kontakt, sier Lindtveit.

KFUM Oslo holder til på Ekeberg i Oslo og

spiller sine hjemmekamper på KFUM Arena.

GOD MATCH

KFUM Oslo + NMS Gjenbruk = en god match! Slik omtaler de seg selv på sine nettsider www.kaaffa.no:

“KFUM Kameratene er en kristen fotballklubb. Det betyr ikke at det er en klubb forbeholdt kristne, men vi har et kristent verdigrunnlag som vi ønsker skal prege

KFUM-KAMERATENE OSLO

klubben. Klubbens visjon er “En klubb for livet”. I dette legger vi at klubben skal være et sted der en faktisk finner seg til rette gjennom hele livet – og i alle faser av livet. Klubbens ideologiske innramming synliggjøres i den trekantede logo som representerer ånd, sjel og kropp. Innenfor dette rammeverket skal hele mennesket få utfolde seg ved å få lov til å bruke hele seg, gjennom hele livet. Vi sier som Kåffa: Vi har TRUA!

• Idrettslag, stiftet i 1939, ofte omtalt som Kåffa eller KFUM Oslo

• Medlemmer: ca. 1700

Mest kjent for fotball og har herrelag i eliteserien, damelag i andre divisjon, mange aldersbestemte lag for barn og unge, samt et gatelag. I 2024 hadde de 132 serielag.

Trivsel gir resultat

Hos NMS Gjenbruk Arendal går salget så det suser!

Butikken flyttet fra sentrum og til Stoa, et storhandel-område rett ved E18, for fem år siden. Etter det har salget skutt fart. I 2024 omsatte butikken for godt over fire millioner. Klessalget står for rundt 30 prosent av totalsalget. Ingebjørg Torgersen er ansvarlig for klesavdelingen.

STOR KLESAVDELING

–Vi får inn utrolig mye fint og er nøye på sorteringen. Det er viktig at klærne er pene og ordentlige, at de ikke lukter vondt eller har nupper og flekker. Og det ryktes at vi har fint tøy. Folk sier at det er gøy å handle klær hos oss, for vi har så mye bra, smiler

Ingebjørg, og fortsetter:

–Vi får inn sekker med klær så å si hver dag. Faktisk så mye at vi priser ned klærne til halv pris etter bare én måned.

De legger stor vekt på å være aktuelle

og følger sesonger og årstider. Ekstra stas er det å se at så mange ungdommer kjøper brukt, synes hun. Disse kan bli gode kunder hele livet. –Vi får mange fine tilbakemeldinger om at butikken er ryddig og oversiktlig.

FREMMER SALG

Butikkleder Brit Bugge

Mjåvatn mener medarbeiderne er de beste ambassadørene for butikken.

–Den aller beste reklamen er at våre frivillige snakker fint om butikken, derfor jobber vi bevisst med arbeidsmiljøet. Vi har det moro og hyggelig sammen, og det merker kundene. Det er mange som sier at det er trivelig å komme hit, smiler hun. –Dessuten er det in å kjøpe brukt. Etter at vi flyttet hit har vi fått god parkering,

butikken er mer tilgjengelig, det er lett å stikke innom og enkelt å levere varer. I tillegg bruker vi Facebook aktivt. Vi legger ut bilder to ganger i uka, noe vi ser har god effekt. Lokalavisa har også vært flinke til å skrive om oss. Målet er å ha et variert varetilbud, slik at butikken oppleves interessant og spennende.

–Vi har få konkurrenter i området og får inn veldig mye varer. Men det kan fort snu, derfor er det viktig at vi ikke sier så mye «nei», mener styreleder Jon Bakke. Gode muligheter til å avsette ikkesalgbare varer står sentralt.

HÅNDBOK

–Vi er veldig nøye med hva vi setter inn i butikken. Og så tror jeg vi er flinke på prising. Det vi ikke får solgt, men som

TEKST | Siv H. Undheim

KLESSALG: Ingebjørg Torgersen og Jon Bakke i klesavdelingen. Klær utgjør 30% av salget i Arendal-butikken. Foto: Siv H. Undheim

Brit Bugge Mjåvatn, butikkleder

SAMMENLIGNING AV ÅRLIG SALG

Omsetning Enheter solgt

5.000.000

4.000.000 3.000.000

OVERSIKT: Det skal være ryddig og fint i butikken. Foto: Siv H. Undheim ØKNING: Salget har gått til værs etter at butikken flyttet i 2020.

er brukbart, gir vi til hjelpesendinger og loppemarkeder. Resten leverer vi til gjenvinning, fortsetter han.

–Dessuten tror jeg god organisering har betydning. Styret har utarbeidet en intern butikkhåndbok der arbeid og oppgaver står beskrevet. Det gjør at medarbeiderne vet hva som er forventet av dem, og vi får en felles forståelse for driften.

DATOMERKING

Alle varer merkes med dato når de prises. Hvis varen står usolgt etter to måneder, prises den ned til halv pris. Dersom varen står der fortsatt etter én måned på 50 prosent, prises den ytterligere ned, eller fjernes.

–Dette gjør at kundene opplever en stadig fornyelse av butikken, at de kan gjøre veldig gode kupp og at vi får plass til nye varer, sier Jon. Butikken er nemlig ikke så stor, 375 kvadratmeter, inkludert personalrom og lager.

DE VIKTIGE FRIVILLIGE

Per nå har de rundt 65 medarbeidere, og Jon har regnet ut at årsomsetningen per medarbeider i 2024 var rundt 70 000 kroner. –Vi har utrolig mange flinke folk og et godt arbeidsmiljø. Det er viktig å ha mange nok hver dag til at man slipper å få dårlig samvittighet om man blir syk eller må reise bort. Vi frivillige skal også ha anledning til å gjøre andre ting, sier butikklederen.

Jon er enig:

–Det er sentralt at vi klarer å ta vare på våre medarbeidere, for vi ønsker å ha de med lenge. Noen har vært med siden starten for 22 år siden, tenk det! Heldigvis er det få som slutter, sier han.

–Vi prøver å være minst åtte medarbeidere i butikken hver dag og har organisert dagene i faste team. De møter alltid en halvtime før åpning for å gå gjennom dagens oppgaver, ta en kaffe og som regel en liten andakt.

I vår butikk er alle med på alt, samtidig skal folk få gjøre det de liker, og enkelte varegrupper er det noen som har et spesielt ansvar for, forteller han.

TAR SEG TID

Møteplassdelen av butikkdriften holder de høyt. –Vi ønsker å være så mange i butikken hver dag at det er rom for å ta en ekstra pause for de som trenger det. Vi tror også på verdien av å ha tid til å sette seg ned med kundene i kaffekroken, sier Jon.

–Det er mye å gjøre, men vi har det utrolig moro! Mange frivillige synes det er godt å ha et fellesskap, forteller Ingebjørg. – Ja, det viktigste for oss er ikke at vi øker salget år for år, men at medarbeiderne trives og har det bra. Men vi er selvsagt veldig takknemlige for at butikken går så bra, avslutter Jon.

SAMMEN I BØNN FOR JAPAN

Selv etter lang innsats er den japanske kirken en relativt liten kirke med begrensede ressurser. Med en andel på rundt én prosent kristne regnes Japan fremdeles som et unådd folk. Nå er det 75 år siden norsk misjon kom til Japan, og det er gledelig å kunne markere dette med å starte en bønnekampanje vi håper kan vare lenge. La oss be for Japan – både hver for oss, sammen i grupper og i våre kirker!

Japaneres inntrykk av kristen tro

Da Masako, ei japansk ikke-kristen dame, besøkte ei kirke, spurte hun et kirkemedlem om betydningen av et vers i en salme. Ingen, ikke engang bibelskolestudenten, kunne svare henne. Pastoren visste det kun siden han hadde studert klassisk japansk språk. På grunn av erfaringer lik Masakos, har enkelte japanere inntrykk av at kristen tro er vanskelig å forstå eller ganske gammeldags. Slike stereotypier kan holde stand også der kirkene bruker moderne bibeloversettelser og sanger. Andre vet ikke nok til å gjøre seg opp en egen mening om saken.

Flere misforståelser kan også feste seg gjennom kontakt med Jehovas vitner eller andre sekter som ser kristne ut. Uten å kjenne forskjellen mellom sektene og sann

kristendom, kan folk slutte helt å søke Jesus. Noen japanere lar seg avskrekke av tanken på at kristen tro er «vestlig» eller utenlandsk, mens for andre kan akkurat det være attraktivt. Det finnes også positive inntrykk av kristen tro. Noen japanere ser på kristne som omsorgsfulle og snille, engasjert i arbeid for å hjelpe fattige og vanskeligstilte. Andre ser på Bibelen som en kilde til visdom, eller de

Bønn

> Takk for at mange kristne er høyt respekterte i Japan, og be om åpne hjerter for Kristus i landet gjennom dem.

> Be om at negative stereotypier eller falske ideer om kristen tro kan bli endret gjennom positive møter med kristne.

> Be om at kristne personer og kirker er inkluderende og deler evangeliet på måter som er enkle å forstå.

søker råd hos kristne de har respekt for. Selv om de kristne alltid har utgjort en liten andel av befolkningen, har flere kristne personligheter øvd stor positiv innflytelse i det japanske samfunnet. I tidligere generasjoner var det kristne som etablerte flere medisinske og pedagogiske institusjoner, og ganske nylig har de også gitt nødhjelp ved katastrofer i landet.

Ønsker du å bli med på bønnekampanjen for Japan?

Her kan du registrere deg som forbeder og bestille bønneheftet som er laget til denne kampanjen. Teksten over er den første teksten i heftet. https://www.nms.no/beforjapan

Valgkomiteen ønsker kandidater

I juni neste år er det igjen generalforsamling for NMS der ny landsstyreleder, landsstyremedlemmer, protokollkomite og valgkomité skal velges. Også enkeltpersoner kan foreslå kandidater.

Valgkomiteen som ble valgt i 2023 er i full gang med arbeidet og sendte i februar ut brev til områdeutvalgene i Nord og til alle regionstyrene der vi ber om å få inn forslag til kandidater. Også enkeltpersoner har anledning til å komme med forslag til kandidater til de forskjellige vervene.

OPPLYSNINGER MÅ MED

Alle som foreslås til de forskjellige vervene må være forespurt og ha sagt seg villig til å påta seg oppgaven, og ingen er kandidater før valgkomiteen har vurdert forslagene. Vanligvis kommer det inn flere forslag enn vi har behov for,

Valgkomiteens oppgave er å velge ut og prioritere.

Følgende opplysninger om de foreslåtte kandidatene må følge forslaget: Navn, adresse, telefonnummer, e-post, fødselsår, yrkeserfaring og utdanning, organisasjonserfaring og NMS-tilknytning.

ØNSKET KOMPETANSE

Valgkomiteen ønsker i tillegg til de åpenbare grunnverdiene som skal prege NMS, å finne kandidater med næringslivserfaring, personal- og rekrutteringskompetanse, lederkompetanse, innovasjonskraft og juridisk kompetanse. Kontinuitet er også viktig. Mange av de som ble valgt til landsstyret og komiteer ved valget i 2023, kan utfordres til å ta gjenvalg, men nåværende leder av landsstyret har hatt vervet i to perioder og kan ikke gjenvelges.

UNDER 40

Valgkomiteen oppfordrer særskilt til at kandidater under 40 år blir foreslått. Også mangfold og flerkulturell deltagelse er ønskelig.

Lister med forslag på kandidater sendes til NMS hovedadministrasjon ved GF-sekretær Øivind Refvik oivindr@nms.no innen 1. september 2025.

For valgkomiteen, Odd Bjarne Ellefsen, leder

De frivillige i Nms

NAVN: Gunn Bakken

BOSTED: Trondheim

ALDER: 71

YRKE: Pensjonist

TEKST | Martin Eikeland FOTO | Privat

Folk som tar kontakt med NMS-kontoret i Trondheim, møter gjerne Gunn Bakken. Hun har et bredt engasjement for NMS.

1. HVA GJØR DU I NMS-SAMMENHENG?

–Litt av hvert, egentlig. Men det viktigste er at jeg er ansvarlig for bønneringen for Mali og misjonær Frode Brügger Sætre. Etter at han var på besøk her i Trøndelag for noen år siden, tenkte jeg at vi måtte organisere en bønnering rundt arbeidet hans. Nå er det 110 som får bønne-SMS for dette arbeidet. Mange av disse SMS-ene går til grupper, foreninger og menigheter, så det er mange som ber for Frode og Mali. Utover det er jeg frivillig på kontoret og på gjenbruksbutikken her i Trondheim.

2. HVORFOR ER DU ENGASJERT I NMS?

–Den viktigste grunnen er at jeg ønsker at flere skal komme til tro, både her i Norge og ute i den store verden. Det ligger til grunn for mitt engasjement. Men ellers kan jeg si at jeg føler ansvar for arbeidet og trives med de oppgavene jeg har.

3. HVA BØR NMS SATSE PÅ FRAMOVER?

–Her i Norge må vi satse på å nå de som er litt yngre. Mange av oss som er med i NMS er godt voksne. Jeg etterlyser tiltak som treffer dem som er mellom 40 og 60 år. Ellers blir det drevet mye godt arbeid, både ute og hjemme. Jeg har et råd til alle: Snakk mer om misjonsarbeidet vi er med på. Bønneringen for Mali viser meg hvor viktig bønn er. Vet du at i Mali er det flere muslimer som jobber for den kristne organisasjonen som NMS er en del av? Disse muslimene ønsker at vi skal be for dem. Det er virkelig noe NMS bør satse på.

Misjonstidende 02/2025 11

At menighetene gir mer, er ikke tilfeldig

Menigheter i Den norske kirke ga 1,4 millioner kroner mer til NMS sitt arbeid i fjor enn året før. Forklaringen? Økt fokus og planmessig arbeid.

TEKST | Bethi Dirdal Jåtun

–Å utruste frivillige har vært en viktig oppgave for regionene våre i flere år nå. Den gledelige økningen i menighetsavtaler mener jeg er et resultat av dette, sier Silje Sjøtveit, avdelingsleder Frivillighet i NMS.

–Med flere folk å spille på, kan vi kontakte flere. Vi kan i større grad stille med folk når det er ønskelig, og vi kan tilby en langt tettere oppfølging – rett og slett være mer på ballen, fortsetter hun og viser til sin forgjenger når det gjelder oppbyggingen av den nye frivilligtjenesten.

FLERE FRIVILLIGE

oppgavene og ventet på oss, sier hun enkelt. Storaas Vatne, som har flere år bak seg som misjonær både i Kamerun og Mali, gjorde bruk av sine erfaringer derfra da hun gikk i gang med oppbyggingen av frivilligarbeidet i Norge. –I Mali istandsatte vi ulike grupper til å utføre forskjellige typer arbeid, noe som er en kjent metodikk i bistandsarbeid og som jeg tenkte kunne fungere også her, smiler hun.

Else Storaas Vatne, som i dag jobber som misjonskonsulent for region Øst og regionkoordinator for region Nord, fikk ideen om å istandsette frivillige, i første omgang pensjonister, gjerne tidligere prester eller misjonærer, i forbindelse med nedbemanningen av regionkontorene for noen år siden. –Selv om vi ble færre, lå de samme

KAPASITETSØKNING

Silje Sjøtveit kaller det planlagt utvikling. Fire-fem frivillige er blitt til et lag på rundt tretti frivillige rundt omkring i Norge – de fleste av dem pensjonister – mange tidligere prester eller tidligere ansatte i NMS. Flere av de frivillige har også lang erfaring med administrasjon og får tilgang til digitale verktøy for å utføre oppgavene. –Vi har fått en skikkelig kapasitetsøkning. Men like viktig som flere hender og føtter, er tilretteleggingen av den frivillige tjenesten, påpeker Sjøtveit og viser til viktigheten av tydelige forventningsavklaringer, opplæring og oppfølging. Det er viktig

at de frivillige får redskapene de trenger. –Vi begynte i det små, først litt i Oslo, og deretter i Stavanger, hvor jeg kjente mange tidligere misjonærer som nå var blitt pensjonister. De fleste av dem responderte veldig positivt da vi tok kontakt, så vi inviterte til dagsmøte. Else Storaas Vatne tar oss med tilbake til 2017, da NMS begynte å bygge opp den nye planen for frivilligtjenesten. Det siste halvannet året, i jobben som regionkoordinator i Nord og misjonskonsulent i Øst, har hun tatt opp tråden igjen og fått på plass tre nye frivillige i Nord, én i ett område og to i et annet. –Jeg er forsiktig med å pushe. Her er det «Use Your Talents» som gjelder, og det er veldig viktig at de frivillige vet hvilket ansvar de har og hva de kan påta seg ut fra det, sier hun.

FØLGER OPP MENIGHETER

De frivillige i NMS inngår en frivilligkontrakt. En av de som har gjort det, er Ellen Johannessen Nesje i Oslo. Hun er pensjonist og en del av det Storaas Vatne har kalt Team Menighet Oslo bispedømme, som består av fire frivillige. Disse følger opp hver sine menigheter med misjonsavtale. Ellen har ansvar for menighetene som har valgt Madagaskar som prosjektland. –Det er viktig med personlig engasjement,

Silje Sjøtveit, avdelingsleder Frivillighet i NMS

Else Storaas Vatne, misjonskonsulent region Øst

OVERREKKELSE: Jan Semb Mathisen, frivillig i NMS, overrekker menighetsavtalen til menighetsrådsleder Ann Kristin Almås i Ås arbeidskirke. Foto: Åshild Utvik

MISJONSAVTALE: F.v. leder av misjonsutvalget Else Marie Fonneløp, menighetsrådsleder Karsten Bakke, misjonskonsulent Else Storaas Vatne og Liv Jorunn Koller i Team Menighet Oslo bispedømme.

UNGT ENGASJEMENT: I Hægeland har de misjonsprosjekt til inntekt for NMS sitt arbeid i Thailand.

Misjonstidende

Å utruste frivillige har vært en viktig oppgave for

regionene våre i fem år nå.

Silje Sjøtveit, avdelingsleder Frivillighet

fastslår hun og forteller at datteren og svigersønnen jobbet som lærere på Madagaskar i 20142015. Dette, sammen med et besøk i landet, har gjort at Madagaskar har fått en spesiell plass. Fra 2015 ble hun med i områdeutvalget til NMS i Oslo, Asker og Bærum og ble NMS-kontakt i Lommedalen menighet.

i NMSU satt i panelet der tema var kirkens globale oppdrag i vår tid. Det var både interessant og lærerikt, spesielt siden paneldeltakerne hadde så vidt ulike perspektiver på sin plass og oppdrag i den verdensvide kirke, sier Ellen.

Ellen Johannessen Nesje, frivillig i Team Menighet Oslo

Samlingen ga mersmak, og det blir en ny til høsten – da med fokus på barn og unge og noe mer tid til erfaringsutveksling.

inn i kirken og presteskapet, sier Ellen Nesje engasjert.

–Lommedalen hadde menighetsavtale med NMS fra tidligere, da med Thailand som prosjektland, men ønsket en tettere oppfølging i forhold til menighet og misjon, forteller hun. Nå bidrar hun selv, som frivillig i NMS, til at menigheter med misjonsavtale får jevnlig oppfølging både med besøk og informasjon.

FLERE AKTIVITETER

–Jeg er gjerne i kontakt både med daglige ledere, diakoner og prester. Vi inviterer oss inn til menighetsrådsmøter, stabsmøter og gjerne også på gudstjenester og kirkekaffe, slik at vi kan treffe folk og fortelle dem om arbeidet de støtter. Vi sitter også på en formidlerliste, slik at om vi ikke selv kan møte, har vi andre å spille på, forteller hun. De frivillige videreformidler også NMSinformasjon utover selve misjonsavtalen. Alt fra ulike arrangementer til aktiviteter, stevner, årsmøter og leirer passer Ellen på å sende videre til de menighetene hun har ansvar for. I høst inviterte de også alle menighetskontaktene til en egen samling i Østenstad kirke.

–Øyvind Stabrun, prost i Asker, Helge Vatne, tidligere misjonær i Kamerun og Mali, Ellen Sæle Hansen, sokneprest i Lommedalen og Ingrid Skullerud Handeland, kommunikasjon- og innsamlingsansvarlig

PERSONAVHENGIG

–Misjon er dessverre blitt fordomsfullt for mange. Haakon Kessel, leder i NMS Global, snakker om misjon som går begge veier. Dette er viktig å få fram. Etter mitt syn er det behov for informasjon om dette langt

Hun opplever at graden av engasjement er ganske ulik i de forskjellige menighetene: –Noen har en tendens til å skyve på ting, mens andre er veldig på – viser oppriktig interesse og følger opp. Det er, som med så mye annet, personavhengig, sier hun og forteller at hun trives i teamet og med oppgavene det innebærer. Hun registrerer også at flere menigheter har valgt misjonsavtale med NMS, noe hun gleder seg over.

For Else Storaas Vatne er kontakten med de frivillige til stor inspirasjon: –Jeg har bare en førti prosents stilling og rekker ikke over alt. Å kunne ta en telefon til en av de frivillige, er fantastisk, sier hun takknemlig.

MISJONSAVTALE

NMS tilbyr misjonsavtaler med fokus på elleve land: England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina, Madagaskar, Mali, Midtøsten og Thailand.

Gjennom misjonsavtalen forplikter menigheten seg til å be for og gi til arbeidet i landet, mens NMS på sin side følger opp med informasjon og ulike tilbud.

En misjonsavtale er tidsavgrenset og forplikter begge parter.

NMS bistår gjerne i en lokal prosess med å utforme eller fornye misjonsavtaler. Misjonskonsulentene i den enkelte region har ansvar for oppfølgingen.

For å inngå en avtale med NMS må menigheten skrive under på en misjonsavtale.

Kontakt din lokale NMS-region for nærmere informasjon eller NMS’ infosenter på telefon 51 51 61 00, e-post: info@nms.no eller menighet@nms.no.

Når misjonsprosjektet knytter menigheter sammen

–Jeg er ikke i tvil om at engasjementet ble større da vi besøkte flere av menighetene som i likhet med oss har Estland som misjonsprosjekt, sier Jan Egil Norheim (64), leder av misjonsutvalget i Flekkerøy menighet.

Sammen med flere andre deltok han på nettverkssamlingen som NMS inviterte til i Estland i fjor vår. For misjonsmannen fra Flekkerøy var det et viktig siktemål å revitalisere misjonsprosjektet som de gikk inn for i 2019: –Vi så for oss at vi kunne besøke menighetene i Estland og vice-versa. Men pandemien, og etter hvert Ukraina-krigen, gjorde dette vanskelig.

TENKER STORT

I Estland fikk Norheim en god samtale både med presten i menigheten i Mustamäe, Tiina Klement, og med Magne Mølster i Saku. Han var opptatt av å finne mer ut av hva de hadde behov for.

Bankmannen fra Flekkerøy har vokst opp med NMS, julemesser og Havglimt, liker å tenke stort og har bred erfaring fra innsamlings- og dugnadsarbeid både i misjonsog idrettssammenheng. –Kirken i Mustamäe manglet alt av

utstyr til kjøkkenet, forteller han. –Men ønsket var jo å lage mat til egne arrangementer og i forbindelse med utleie. Dessuten har menigheten en drøm om å starte «Suppekjøkken» for fattige i nærområdet.

Også barne- og ungdomsrommene i kirka manglet alt av inventar og utstyr, noe som ville gjøre det vanskelig å drive et godt og utadrettet menighetsarbeid.

Norheim tok kontakt med NMS sentralt og foreslo at Flekkerøy menighet skulle ta hovedansvaret for å samle inn de nødvendige 550 000 kroner til Mustamäe

Misjonstidende 02/2025 15

TEKST | Bethi Dirdal Jåtun

Jan Egil Norheim, frivillig Flekkerøy

ESTLANDSBESØK: Jan Egil Norheim, nummer fire fra venstre, sammen med flere frivillige fra Agder og Telemark på besøk i Estland. Foto: Maria Indrøy Risanger

menighet innen utgangen av 2024. Som en del av prosjektet ble Tiina Klement invitert til Flekkerøya, slik at hun kunne fortelle om menighetsarbeidet i hjemlandet og skape en større nærhet til prosjektet.

–Da Klement var hos oss i oktober i fjor, benyttet vi anledningen til å besøke flere av menighetene som har Estland som prosjekt. Vi var blant annet i Porsgrunn/Skien, i Farsund, Greipstad og i Songdalen Frikirke. Spesielt Songdalen Frikirke har gjort mye for Estland oppigjennom, sier Norheim.

NETTVERKSBYGGING

Et lotteri var også en vesentlig del av prosjektet der innsamlingsmålet ble nådd før 2024 var omme. Det gledet selvsagt initiativtakeren, som i dette prosjektet også gjorde seg en ny erfaring: –Den nettverksbyggingen vi opplevde mellom menighetene med samme misjonsprosjekt, har jeg stor tro på, sier han og forteller at Veavågen menighet arrangerte basar til inntekt for prosjektet og at både Farsund og Songdalen hadde sine arrangementer. –Men krever ikke dette ganske mye arbeid? –Nei, jeg tror ikke det! Vi mennesker har forskjellige måter å se muligheter på. Selv har jeg jobbet et langt liv i salg, noe som sikkert gjør at jeg har min tilnærming. Men det var utrolig givende å se det store engasjementet som ble utløst og hvor mye det betyr for folk å oppleve at de står sammen om noe, beskriver han.

NÆRHET VIKTIG

Jan Egil Norheim nærmer seg pensjonsalder, men jobber fortsatt som leder i Sparebanken Sør Markets der han har ansvar for valuta– og rentesikring. Engasjementet som frivillig har han alltid hatt og kommer nok også alltid til å ha – og han er overbevist om at nærhet er en viktig nøkkel i arbeidet for å inspirere andre. –I dette prosjektet var Tiina Klement fra Estland avgjørende. Å få et ansikt, er ekstremt viktig for folk. Jeg forstår at det

RELASJONER: Delegasjonen fra Agder og Telemark ble bedre kjent med hverandre.

ikke alltid lar seg gjøre, men det gir en ekstra «spirit», sier han.

Menigheten på Flekkerøy fortsetter sitt engasjement for Estland. –Vi er i dialog for å finne ut hva den estiske lutherske kirke trenger mest framover. Nå blir det fokus på barn og ungdom. I øyeblikket trekker NMS og kirken i Estland opp en videre strategi sammen – så skal vi, så snart mer av denne strategien er på plass, se hva vi kan bidra med fra vår side, smiler han.

TEMA | Håpet lever

i Mali

NMS startet arbeidet blant fulaniene i Mali i 1986. I dag, nesten førti år senere, teller antall kristne fulanier i Mali flere hundre. Til tross for at landet er rammet av en voldsspiral, der det er blitt enda farligere å være kristen, holder de fast på troen. Også fulanier i naboland som Guinea og Elfenbenskysten ønsker å følge Jesus.

Takket være frimodige lokale kristne og utholdende misjonærer fra Nigeria, Kamerun og Norge, blir stadig flere fulanier kjent med Jesus. På de neste sidene blir du bedre kjent med hvordan NMS jobber blant fulaniene i dag.

Foto: Stina M. Aa. Neergård

TEMA | Håpet lever i Mali

TEMA | Håpet lever i Mali

Sto imot trolldom og tortur

–Det som gjør meg glad er å dele evangeliet, sier imam-sønnen Danlami fra Nigeria, som har kofferten full av prøvelser. I dag er han misjonær i Mali.

TEKST OG FOTO | Stina M. Aa. Neergård

–Jeg har fått en solid muslimsk utdanning, begynner Danlami. – Jo mer jeg studerte og lærte, jo større ble trangen til å finne sannheten om hvordan man blir frelst. Islam har ikke noen klar frelseslære, og jeg fikk høre at jeg ikke måtte høre på folk som hevdet at de visste hvordan man kunne bli frelst.

VEIEN TIL FRELSE

Danlami syntes ikke at det som stod i koranen om Jesus hang sammen: At han er sendt av Gud, er Ånd, Ord og budbærer og kom som et barn født av en jomfru – samtidig som Gud ikke lar noen representere seg. Å si at Jesus er Guds Sønn, er ifølge koranen en utilgivelig synd som fører rett til helvete.

Danlami spurte og grov der han kunne. Han begynte å be intenst om at Gud skulle vise ham den sanne veien til frelse. Til slutt hadde han en drøm der han så himmelen åpne seg og fikk se at Jesus er den ene

sannheten og veien til Gud. Det ble det store vendepunktet. Da han våknet dagen etter, kjentes det som om all frykt og alle byrder var borte.

–Dette var torsdag 10. juli 2002, og jeg var 22 år gammel, smiler Danlami.

HVOR ER KIRKEN?

Da søndagen kom, ville han gå i kirken, men han ante ikke hvor noen av byens kirker lå. Han visste om én eneste kristen kvinne som hadde forsøkt å vitne for ham og gikk hjem

til henne. Hun var akkurat i ferd med å gjøre seg klar til å gå selv, men om de ble sett gående til kirken sammen, kunne det være farlig for begge. Hun forklarte ham derfor veien slik at han kunne finne fram selv.

Danlami reiste seg i benkeraden da de som var der for første gang ble oppfordret til å gi seg til kjenne og sa med høy stemme at han ville bli kristen. Menigheten gledet seg, og etter gudstjenesten fikk han en samtale med presten.

–Han sa til meg at hvis jeg ville ha håp

MALI-MISJONÆRER: Saratu og Rufaï Danlami Ahmed med barna Hannatu, Mariyama og Ibarahim kommer fra Nigeria og er nye misjonærer i Mali.

og fred og beholde troen, så måtte jeg se på Gud og ikke på andre kristne og alltid fortelle Gud om alt, husker Danlami. Året etter ble han døpt.

INNESPERRET

Familien til Danlami var ikke begeistret for valget. I 2008 tok de ham til fange. Han fikk vite at de ville holde ham innesperret i tjue år. Hvis han i løpet av den tiden ville vende tilbake til islam, skulle de sette ham fri. For å presse fram en omvendelse tilbake

til islam, prøvde de både med tortur og trolldom. De ga ham medisiner og gift og gjorde ritualer med blod og sand, slaktede geiter og sterke parfymer. Men Danlami hadde lest i Bibelen at ingen kan rive noen ut av Jesu hender og holdt stand.

Til slutt kom landsbysjefen, som hadde fått med seg hva som foregikk, og sa at de måtte sette ham fri.

–Dette overgår vår forstand, sa de. I ettertid har de sagt unnskyld for det de gjorde mot meg, og de har sluttet å plage meg. Jeg har

gode relasjoner til familien min i dag. Flere av dem tror på Jesus i hemmelighet.

MØTTE KJÆRLIGHETEN

Danlami begynte å studere teologi i byen Gombe i Nigeria. I nabolaget traff han en jente som het Saratu, som han likte godt. De gikk også i samme kirke. Hun hadde kristne foreldre, men resten av familien var muslimer, og hun bodde hos sin muslimske tante.

Saratu hadde en drøm om Danlami, som overbeviste henne om at han var mannen hun skulle gifte seg med. I 2011 ble de mann og kone, selv om den muslimske tanta ikke var særlig begeistret.

MISJONÆRER

Etter teologistudiene ble Danlami og familien sendt som misjonærer først til Abudja og så til Ngennda. Etter fem år flyttet de tilbake til Gombe for at også Saratu skulle få studere teologi. Da hun var ferdig uteksaminert, kom den store utfordringen: Ville de bli misjonærer blant fulanifolket i Mali? Igjen ble valget lettere av at Saratu så Mali i en drøm. De skjønte at dette var Guds vilje.

Første skritt på veien til Mali gikk i feil himmelretning. Familien, som nå talte fem, ble først sendt på et ni måneders språkstudium til Kamerun for å lære fransk.

KRISTEN HALVE LIVET

I januar kom familien omsider til Bamako i Mali der de er i full gang med å lære seg fulanidialekten. Selv om Danlami selv er fulani er dialekten såpass annerledes at det tar litt tid å komme inn i det. Familien har også vært noen uker på misjonærforberedende kurs i Guinea.

–Vi vet fremdeles ikke om vi kommer til å bli boende i Bamako eller om vi skal plasseres i en annen by, sier Danlami og Saratu. –Men vi gleder oss til å være evangelistmisjonærer!

Misjonstidende 02/2025 19

TEMA | Håpet lever i Mali

MISJON: Hele livet har Joel og Jeannette arbeidet for

Utdanner nye misjonærer

Joel Moriba Onivogui og kona Jeannette er pastorpar og misjonærer blant muslimer i Guinea. I tillegg har de startet en skole som utdanner nye misjonærer. De drømmer om disipler som gjør disipler.

TEKST | Stina M. Aa. Neergård

Seksbarnsforeldrene har allerede levd et langt liv med heltidstjeneste i Guds rike i hjemlandet Guinea. – Jeg utdannet meg til pastor, men så ble jeg sendt som misjonær blant muslimer. Etter å ha brukt to år på å lære meg språk og kultur, skjønte jeg at jeg trengte mer opplæring og veiledning i tjenesten. Jeg oppdaget at å være pastor blant sine egne og misjonær blant muslimer fra en annen folkegruppe er to veldig ulike tjenester. Derfor dro jeg til Burkina Faso for å studere missiologi. Senere har jeg også tatt en mastergrad i interkulturell kommunikasjon i Kamerun, forteller Joel.

KIRKEVEKST

Joel har vært misjonær i eget land i 19 år. Siden 2017 har han vært hovedpastor i byen Kankan i Guinea. Arbeidet han leder er i god vekst. De to siste årene har fire nye menigheter blitt etablert med til sammen 400 medlemmer. 124 personer ble døpt i 2024. Hjertet banker fremdeles varmt for misjon, og for Joel er det spesielt utdannelse og utrustning av nye misjonærer som er blitt hjertesaken. I tillegg til å være hovedpastor er han ansvarlig for 24 misjonærenheter som arbeider i muslimske områder.

–Det er både Guds kall og min egen erfaring

at muslimer skal få møte Jesus. Foto: Stina M. Aa. Neergård

VEKST: De to siste årene har pastor Joel vært med på å starte fire nye menigheter. 124 personer ble døpt i 2024. Foto: Frode Brügger Sætre

som driver meg til å engasjere meg i utdanning av nye misjonærer, sier Joel ivrig.

Å GJØRE DISIPLER

– For å kunne være en god misjonær, må man være godt forberedt. Vi ønsker at misjonærer ikke bare skal vitne, men gjøre menneskene de møter til disipler. Og enda viktigere: Vi ønsker at nye disipler skal hjelpe mennesker de har rundt seg til å bli disipler. Vi ønsker kirker som planter kirker. Joel forteller videre at de har tre målgrupper for undervisningen de tilbyr. Først er det nye kristne, og kanskje særlig kristne

Vi ønsker at nye disipler skal hjelpe mennesker de har rundt seg til å bli disipler. Vi ønsker kirker som planter kirker.

Joel Moriba Onivogui, pastor og misjonær

som utsettes for forfølgelse. De trenger å lære om hvordan vi er avhengige av Gud, og om betydningen av bønn, bibelstudium, faste, lydighet, kjærlighet og utholdenhet.

Så er det utdannelse av misjonærer som krysser kulturelle grenser. For denne gruppen har Joel og kona hans et årlig seksukers kurs. Viktige temaer er kontekstualisering, åndelig kamp, disippelgjøring og hvordan kjærlighet kan sprenge grenser.

Den siste målgruppen er lokale kristne i menighetene som trenger å lære hvordan de kan dyrke fram en misjonal visjon i lokalmenighetene.

NMS-KONTAKT

På grunn av urolighetene i Mali har NMSmisjonær Frode Brügger Sætre oppholdt seg mye i Guinea de to siste årene. Her har han blitt kjent med Joel og Jeannette.

–Frode har et sant misjonærhjerte som brenner for mennesker, sier Joel. –Jeg likte godt å ha ham med som forkynner, og flere unge ble mer engasjert i evangeliseringsarbeid på grunn av ham.

Gjennom Frode ble Joel kjent med misjonsarbeidet NMS støtter i Mali. Det har vært berikende for begge parter. Nå er det blitt slik at når det kommer nye, afrikanske

Misjonstidende 02/2025 21

TEMA | Håpet lever i Mali

SALG: Inspirert av Use Your Talents har Jeannette og døtrene hennes begynt å lage og selge vesker. Foto: Frode Brügger Sætre

VENNER: NMS-misjonær Frode Brügger Sætre ble kjent med ekteparet, og nå sendes nye misjonærer på kurs til pastorparet.

Foto: Stina M. Aa. Neergård

misjonærer som skal inn i arbeidet blant fulanifolket, så blir de sendt på kurs hos pastor Joel. Ekteparet Danlami som du kan lese om i dette nummeret av MT, skal på kurs senere dette året.

USE YOUR TALENTS

–Takket være samarbeidet med NMS sine partnere i Mali har vi oppdaget Use Your Talents, forteller Joel videre. I fjor høst var han og kona med på Use Your Talents-konferanse i Elfenbenskysten. Use Your Talents er en metode og en tenkemåte som tar utgangspunkt i hva man har og ikke i hva som mangler. Både enkeltmennesker, grupper og hele lokalsamfunn klarer å skape positive endringer takket være denne tilnærmingen. –Use Your Talents har ikke bare vært til stor inspirasjon for ungdommene i menigheten vår, men også hjulpet misjonærer i flere byer i landet. Use Your Talents har også vært til hjelp for oss personlig. Kona mi har blant annet kommet i gang med småhandel, noe

Vi tror at fulanifolket kan komme til å bli en døråpner

for evangeliet blant muslimer i Guinea.

Joel Moriba Onivogui, pastor og misjonær

som har gitt økte inntekter. En ung gutt i kirka vår har startet kyllingfarm og en annen lager såpe. En av misjonærene våre har begynt med risproduksjon, og selv har jeg anlagt en fiskedam. Vi kan i grunnen takke Frode for alt dette, smiler Joel stort.

FULANIFOLKET DØRÅPNER

Joel forteller at 85 prosent av befolkningen i Guinea er muslimer. Misjonsinnsatsen han leder handler om å dele troen på Jesus med flere ulike folkegrupper, der majoriteten er muslimer. En av disse er fulanifolket.

–Vi tror at fulanifolket kan komme til å bli en døråpner for evangeliet blant muslimer i Guinea. Mange av dem har god kjennskap til koranen og har stor innflytelse i samfunnet. En gang var det de som brakte islam til landet vårt. Hvis de kommer til tro på Kristus, kan de få landet vårt til å omvende seg igjen. –Vær gjerne med og be for misjonsarbeidet for muslimer i Guinea. Jeg er også takknemlig for forbønn for det neste misjonærkurset vi skal arrangere i august 2025, avslutter Joel.

Jeg skulle gjerne ha takket den første personen som delte evangeliet med foreldrene mine.

Pennda S. (25) har vokst opp i et av Malis mest urolige og farlige områder. Likevel ønsker hun

å dele et vitnesbyrd om takknemlighet og Guds mirakler:

TAKKNEMLIG: Pennda

S. i Mali takker Gud for at foreldrene hennes ble kristne. Det har forandret hele framtida hennes.

Foto: Stina M. Aa. Neergård

TEKST | Pennda S.

“Jeg kan ikke si noe annet til Gud enn å takke ham. Jeg har vokst opp med kristne foreldre. De har vært gode mot meg. Da de var små, ble de slått og behandlet dårlig, men sånn har det ikke vært for meg. Og i alt som skjer meg, merker jeg at Gud er med. Jeg har klart meg bra på skolen, og i år bestod jeg videregående. Jeg er den første og eneste i vår familie som har fullført skolegangen. Jeg takker Herren så mye for alt han har gjort for meg!

Jeg skulle gjerne ha takket den første som delte evangeliet med mine foreldre. Uten den personen ville jeg ikke ha vært her i dag. Jeg hadde ikke fått skolegang og ville nok ha blitt giftet bort for lenge siden og allerede hatt mange barn. Mest sannsynlig ville jeg ikke ha vært i noe lykkelig ekteskap heller. Dette er som Guds mirakler for meg.

Da jeg gikk på barneskolen, ble jeg ertet fordi jeg var kristen. De andre elevene likte meg ikke. Men en dag spurte læreren om det var noen som likte å spille teater. Jeg meldte

meg, for vi hadde ofte hatt dramatiseringer og små teaterstykker på søndagsskolen. Noen misjonærer som var med på søndagsskolen var flinke med drama – jeg hadde lært mye av dem. Læreren så at jeg var god til å spille teater og fikk meg inn på et kurs som varte i ti dager. Vi fikk til og med betaling for å være med på kurset. Jeg ga litt av pengene til foreldrene mine, og for resten kjøpte jeg sko som jeg kunne selge med fortjeneste. Siden jeg har dette kurset blir jeg også hyret inn som dramalærer i forskjellige sammenhenger.

I hjembyen min har vi vært en gruppe på fem ungdommer som i 2022 startet med å legge 100 cfa i kassen hver torsdag, noe vi holdt på med helt til vi hadde nok til at alle kunne få 10 000 cfa hver. Slik kunne vi kjøpe inn ting vi kunne drive handel med og selge videre. Det var til og med noen som kjøpte en sau.

I 2022 fikk jeg reise på en Use Your Talentskonferanse i Kamerun. Pastor Salomon som er misjonær, ordnet det slik at jeg fikk bli med. Jeg

måtte dra til Bamako for å ordne pass og visum og alle papirer, og så dro vi til Kamerun. Vi lærte om lederskap og om hvordan man er en god leder. Vi lærte om å bruke de talentene vi har, noe som hjalp meg mye.

Jeg er med i styret for de kristne fulaniungdommene i Mali. Vi arrangerer leirer og andre aktiviteter. Når vi er på leir, har vi undervisning og lovsang. Sist hadde vi to temaer: «Å være disippel» og «Å velge ektefelle». Min drøm for framtida er å være med og dele evangeliet om Jesus. Jeg vil at flere skal få høre det, slik foreldrene mine fikk. Og så har jeg lyst til å bli sekretær.

Be gjerne om at jeg får mulighet til å fortsette med utdannelse og at jeg finner den rette mannen å gifte meg med.”

NB! Pennda er et fiktivt navn. Av sikkerhetshensyn lar vi være å publisere hennes egentlige navn.

Misjonstidende 02/2025 23

NMS-KRYSSORD

365

Etterfølger

Do Tiaraen

Spansk by Kry

Spareprogram for unge Gangen

Motsatt av haram Store sigder Naken

Hyl Oppdrett

En geistlig (kortform)

Gir promille Korn

Laget av Gunnhild Aksnes Kristiansen

Retning By i Italia

Livsviktige Tone

Si hei! Tegnet karakter Boks -e Nikket

Åsrygg

Kalium Tyveri Frukt

Joule Ta livet av!

Få energi Celeber person

1.etasje Mynten (Bib.)

Identifisert

Sleipe Øyner

Nei og ja Boks Noenlunde

Blåseinstr.

Hast Bolle av sjokolade og ris 2 Dust

30. Gøy

Trøtt Ei Golda Jaktmenn

Notabene

Grunnstoff 18 Fyre

5 Byrde Knæsj farge

Varaner Myk X Befant seg Prep. Laus

Strev

Tappe

Tospann Sjanger

Kunstig stoff

Lanserer

Delstat nr.50

Dårlig, gammel karakter Liter Fjernsyn (omv.)

Sang

Haititro Signalsenderen

Virginia Kroppsdel

Forsikr.selskap Pronomen

Send SMS med kodeord NMS KRYSSORD + LØSNINGSSETNINGEN til 2002 og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 17. mars.

Send inn løsningssetningen til kryssord@nms.no og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i vår nettbutikk nmsnettbutikk.no.

Sprenge Enger Teppe KRISTIANSEN SRM

Send inn løsningssetningen til kryssord@nms.no og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i vår nettbutikk nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 14. november.

Vinner av kryssord i nummer 1/25 er: Marit B.Berg, Otto Ruges vei 77 B, 1361 Østerås. Løsningen var: NMS støtter skolebygging i Laos. Vinneren er tilskrevet.

Fruktene Rakkerunge Jentenavn Plassert

Foto: Stina Neergård

Ill.foto fra Mali: S. Neergård

Hvis kirken slutter med misjon, slutter den å være kirke

Kirkerådsleder Harald Hegstad heier på aksjonen «Sammen som kirke i hele verden».

TEKST | Stina M. Aa. Neergård

Aksjonen «Sammen som kirke i hele verden» ble startet for fire år siden i Agder og Telemark og er nå blitt en landsdekkende aksjon. Fra Kristi Himmelfart til St. Hans oppfordres alle menigheter til å løfte fram misjon og gjøre noe ekstra for misjonsprosjektene de støtter.

Svært mange menigheter i Den norske kirke har inngått en avtale om å støtte NMS eller andre misjonsorganisasjoner sitt arbeid andre steder i verden.

ORGANISASJONENE TRENGS

Dette er noe kirkerådsleder Harald Hegstad heier på. I et videointervju med Gunnar

Grøsland, publisert på «Sammen som kirke i hele verden» sin side på Facebook, erklærer han at denne aksjonen er en viktig del av det som skjer i Den norske kirke i løpet av et år.

–Den norske kirke har ingen misjonsavdeling, så vi er avhengig av misjonsorganisasjonene og samarbeidet med dem. Og det aller viktigste samarbeidet skjer gjennom menighetenes avtaler om å støtte prosjekter som misjonsorganisasjonene driver, sier kirkerådslederen.

Derfor mener han det er svært viktig både å oppfordre til å inngå slike avtaler og til å utvikle dem. «Sammen som kirke i hele verden» er i så måte et nyttig redskap.

KIRKE + MISJON = SANT

Harald Hegstad er også krystallklar på at kirken må drive misjon. For en kirke som ikke driver misjon, er faktisk ingen kirke. –Den norske kirke sier om seg selv at den er en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, siterer Hegstad. –Å være misjonal er en del av kirkens DNA. Med andre ord: Hvis vi slutter å være misjonale, slutter vi også å være kirke.

TIL JORDENS ENDER

Harald Hegstad mener at hele folkekirkeoppdraget med å møte mennesker i glede og sorg er en del av misjonsoppdraget. –Men misjonsoppdraget er større enn

Smil, alvor og hverdagsunder på Åpta

I år er det 50 år siden kirken på Åpta ble vigslet. Siden den gang har tusenvis av mennesker hatt glede av misjonssenteret innerst i Åpta-fjorden i Farsund.

TEKST | Martin Eikeland

Ianledning jubileet blir det utgitt en bok om årene siden NMS overtok Åpta. Deler av intervjuet med «Mr. Åpta», Ingolf Vegge, benyttes for å gi Misjonstidendes lesere noen glimt fra de 50 årene som er gått.

MR. ÅPTA

Ingolf Vegge har vært engasjert i frivillig arbeid i Farsund siden 1967. – Jeg har vært velsignet med godt humør og har mye å være takknemlig for. Blant annet gjelder det alt det frivillige arbeidet jeg har vært involvert i, sier han. Listen over de

frivillige vervene han har hatt, er både lang og imponerende; voksenleder i Skolelaget, byggeleder for utvidelse av Kirketorget i Farsund, ildsjel i byggingen av det kirkelige bydelshuset og en kraftkar med øksa i gruppen av mannfolk som hugger ved til inntekt for Kirketorget – for å nevne noen.

Helt siden det ble klart at NMS skulle overta det halvferdige kirkebygget i Herad, var han engasjert som vanlig frivillig. Men etter hvert fikk han en mer framskutt posisjon, og i dag er det svært mange i Farsund, Lyngdal og NMS som snakker om Ingolf som «Mr. Åpta».

OPPTUR

– Det er kanskje litt flåsete sagt, men jeg tror jo at Gud gjør under. De undrene jeg har sett på Åpta, har kanskje ikke vært voldsomme helbredelser eller andre uforklarlige hendelser. Men likevel kan vi godt snakke om at jeg har sett tre under knyttet til driften av Åpta, sier han.

Det første underet han forteller om, er ansettelsen av Ingrid Waala som bestyrer på misjonssenteret. Da sjefsfysiokjemiker ved Vest-Agder sentralsykehus ble ansatt i 1984 – og fortsatte til 1991 – tenkte han at det må være noe guddommelig som lå bak.

AUKSJON: Ingolf Vegge, selveste

Mr. Åpta, stod i bresjen for flere av auksjonene på Åpta utover 2000-tallet.

Under hennes ledelse blomstret aktiviteten på Åpta. Hun hadde sin styrke i møtet med mennesker og i å skape gode møteplasser for misjonen.

Etter at Ingrid Waala sluttet, var det vanskelig å få ansette noen som kunne fylle alle oppgavene.

– Sammen med Jakob Øglend, Torrey Nørsett, Steinar Egeland og Tormod Kydland, var jeg blitt engasjert i Åpta-styret. Vi så hvor elendig tilstanden var. I den situasjonen var det bare et nytt under som kunne redde Åpta, sier Ingolf.

På kretsårsmøtet til Sørlandet krets av

MILEPÆLER FOR ÅPTA MISJONSSENTER / CAMP ÅPTA

1948: Herad kirke brant ned. Bygdestrid om hvor ny kirke skulle gjenreises. Åpta tapte.

1962: Bygdefolk på Åpta startet innsamling og begynte bygging av ny kirke.

1971: Den lokale komiteen for «Åpta kirke» tilbyr NMS å overta det halvferdige kirkebygget.

1973: NMS tar imot gaven. Forplikter seg til å ha tre gudstjenester per år.

1974: Arkitekt Alf Erikstad tegner ferdig et kirkesenter. Dugnadsarbeid og annet byggearbeid starter.

1975: 15. juni blir kirkebygget vigslet av biskop Erling Utnem. Et provisorisk sanitæranlegg bygges i tilknytning til kirkebygget. Bibelcampingdriften starter.

1980: Kjøkken, spisesal, internat og sanitæranlegg ferdig.

1981: Helge Unneland ansettes som første daglig leder.

1984: Ingrid Waala ansettes som daglig leder. Blir i stillingen til 1991.

1998 – 1999: Ekteparet Anna og Sverre Kleveland blir engasjert som ulønnede bestyrere.

1999: Fire nye hytter bygges.

2003: Tre nye hytter og båthavn bygges.

2005: Nytt svømmebasseng.

2010: Jelte Smith ansettes som daglig leder. Blir i stillingen til 2022.

2021: Åpta Misjonssenter skifter navn til Camp Åpta.

2023: En egen NMS-forening opprettes og overtar alt ansvar for Camp Åpta.

2025: Åpta Misjonssenter/Camp Åpta feirer 50-årsjubileum. Gudstjeneste ved biskop Stein Reinertsen, kulturmøte med Nils Ole Oftebro.

NMS i 1997 fikk dette underet navn, Anne og Sverre Kleveland fikk kall til å jobbe på Åpta. Siden de hadde en pensjon de kunne leve av, belastet de heller ikke misjonen med lønnsutgifter.

DUGNAD OG AUKSJON

Selv om de gjorde en uvurderlig innsats for å løfte standarden ved senteret, kunne de ikke alene reparere den største skaden; mangelen på penger. Økonomien var mildt sagt elendig, kassa var tom og behovene mange. I juli 1999 ble den første Åpta-dagen arrangert, med auksjonen som et høydepunkt. Den første auksjonen ble både morsom og innbringende. For styret i det kriserammede misjonssentret var inntektene nok det viktigste; et nettoresultat på 75.000.

Da Ingolf og gjengen avsluttet auksjonshistorien, gjorde de det med stil. 2018-utgaven av Åpta-dagen ble tidendes mest innbringende. Regnskapet viste et overskudd på 402.000 kroner. Og når man regner sammen overskuddet av alle Åptadagene siden oppstarten i 1999, kommer man til den svimlende summen 4,8 millioner kroner.

På slutten av 1990-tallet begynte Åptas storhetstid. Økonomien var stabil, campingfolket kom, båtfolket, og signalene fra NMS sentralt var: La oss gjøre Åpta til selve sommerstedet for NMS-folk. Tenmisjonsfestivalen (TMF) ble også flyttet

FERIESTED: Mange NMS-ere har tilbrakt sommerdager på Åpta, ikke langt fra Farsund.

KAPELL: Mange har bidratt med gaver for å vedlikeholde sted og bygninger på Camp Åpta.

fra Skottevig til Åpta.

Men etter solskinn kommer ofte regn. Oppslutningen om TMF gikk nedover, vedlikeholdet av anlegget var forsømt, og forholdet mellom de lokale ildsjelene og NMS-ledelsen surnet. Etter et «stormøte» på Åpta, bestemte Ingolf seg for å trekke seg fra alt som hadde med misjonssenteret å gjøre.

ET NYTT UNDER Midt i denne depresjonen får Ingolf Vegge

en telefon fra farsundsmannen Tor Helge Køhn som jobbet på hovedkontoret til NMS. Han forteller at Jelte Smith er interessert i jobben på Åpta. –Det som skjedde da Jelte tok imot jobben på Åpta, vil jeg faktis kalle et nytt lite under Den nederlandskfødte Jelte flyttet med kona og fem barn til Åpta. Noe bedre kunne vi ikke drømt om, avslutter Mr. Åpta, Ingolf Vegge takknemlig.

Barneforening + motorklubb = populært

Nærmere 40 barn og 12

voksne satt som tente lys da jeg fortalte om åtte år gamle

Raki i Mali på Gottesjord Forsamlingshus i Troms en fredagskveld i oktober.

TEKST | Else Storaas Vatne

Vi er i Troms, mellom Sørreisa og Finnsnes, og det er NMSU-barneforeningen Lysglimt og Blå Kors Motorklubb som samles. Hver andre fredag har de felles klubbkveld. Tilbudet er så populært at de må ha påmelding.

SAMLINGSSTUND

Fra klokken 1830 og en time framover er det «mekking», hobbyarbeid, miniatyrskyting, kjøring med ATV, bordtennis og biljard som foregår. Når klokka nærmer seg halv åtte, ryddes spill og hobbyartikler bort, og bord og stoler settes fram. Da er det samlingsstund. Denne kvelden får de se bilder og høre fra Mali og hverdagen til jenta Raki.

Det som fortelles engasjerer barna på klubben. Ivrig rekker de opp hånda, stiller spørsmål og svarer på spørsmål. Samlingsstunden som har vart litt lenger enn den pleier, avsluttes med film og bønn – barna er fremdeles like rolige og konsentrerte.

Jeg er imponert og berørt av den store flokken barn som er så lydhøre.

ALLE VINNER

Neste post på programmet er pizza og boller. Da er det ikke like stille i lokalet, men når måltidet er over, er det igjen stillheten som råder. Det er loddtrekning, og alle vinner. Kvelden avsluttes med fri lek inne og ute før barna skal hjem i halv ni-tiden.

I pausen fikk jeg et spørsmål fra en av jentene:

«Hvor er det du egentlig bor?»

«Jeg bor i nærheten av Oslo», svarte jeg. «Oi, har du reist så langt for å besøke oss? Så kult», kom det fra jenta.

STARTET I 1960

I 1960 var en annen på besøk i Sørreisa. Det var Aksel Aarhaug fra Bardu, nå bosatt på Østlandet og misjonær i Kamerun i perioder fra 1950-1970. Han startet opp

ungdomsforeningen Lysglimt i 1960. Flere av de jeg traff i løpet av dagene i Sørreisa kunne fortelle at de hadde vært med i ungdomsforeningen fra starten av. De husket spesielt godt at det var innsamling til de spedalske på Ngaoubela i Tibati, og for 25 øre kunne en spedalsk få behandling. Det gjorde inntrykk!

ENGASJERT I OVER 40 ÅR

På slutten av 70-tallet overtok Per Erik og Solveig Mathiesen ledelsen av foreningen og samlet barn og unge i hjemmet sitt, helt til det ble for trangt. Og fra 1990 har foreningen hatt felles klubbkveld med Blå Kors sin Motorklubb. Det ble en vinn-vinnløsning både med hensyn til bredden av aktivitetstilbud og antall voksenledere.

Solveig og mannen er fremdeles med som ledere, og Solveig forteller at det er mange som bærer foreningen i bønn, noe som betyr mye:

«Det er trygt og godt. De fleste barna her kommer ikke fra kristne hjem, og mange av de voksne er kirkeuvante, så det er som en stor misjonsmark her», sier Solveig mens hun ser utover den store forsamlingen på forsamlingshuset i Sørreisa.

Misjonstidende 02/2025 31

Klubbreglene henger på oppslagstavla i gangen.

Solveig Mathiesen har vært leder i Lysglimt siden slutten av 70-tallet.

Brødrene Per Erik (t.v.) og Jostein Mathiesen.

Thor-Arne Høgmo har ansvar på kjøkkenet denne klubbkvelden.

Fred, håp og rettferd

Same året som Den evangelisk lutherske kyrkja i

Thailand

(ELCT) vart etablert

(1994), byrja ein ung mann frå Ubon-provinsen i Nordaust-Thailand på det lutherske seminaret i Bangkok.

TEKST | Eivind Hauglid FOTO | Paitoon Meetee

Boonmee Jaruphong, biskop i Den evangelisk lutherske kyrkja i Thailand (ELCT), saman med kona Surasiang. Foto. Eivind Hauglid

Den unge mannen heitte Boonmee Jaruphong og er i dag biskop i kyrkja. Han hadde ei tøff ungdomstid, der han spelte i band og tok lite omsyn til helsa. Han vart sjuk av livsstilen, men fekk ikkje hjelp av legar som han oppsøkte. Ein norsk misjonær som var lege, hjelpte han til ein sunnare livsstil. Gradvis vart han betre, samstundes som han fekk høyre evangeliet og byrja å gå i den kristne kyrkja i byen. Men det var ingen lett start på livet som ein kristen, då både foreldra og besteforeldra var aktive buddhistar. Landsbysjefen meinte det var best om han flytta bort. Men det er ei anna historie.

ELCT I 30 ÅR

Biskop Boonmee studerte fleire år på kyrkja sitt seminar i Bangkok, der han også møtte kona si, Surasiang. Dei gifta seg i 1998 og byrja som prestepar i Fah Huan kyrkjelyd

i Nordaust-Thailand. Saman har dei tre vaksne døtrer.

–Korleis vil du vurdere desse 30 åra?

–Frå det fyrste tiåret hugsar eg særleg det fine fellesskapet mellom kristne thaiar og misjonærar. Eg vart godt kjent med misjonærane og borna deira. Eg syntest at dei tilpassa seg så bra til land, språk og kultur. Eg var imponert. Det var då eg bestemte meg for å studere og lære meir om den kristne trua, og som fersk student «oppdaga» eg at misjonsarbeidet var blitt til ei luthersk kyrkje.

I det neste tiåret var eg glad for at eg fekk jobbe i denne kyrkja. Eg oppdaga meir og meir av kva den lutherske kyrkja sto for. Det diakonale arbeidet var ein viktig del av kyrkja sitt arbeid, så vel som teologisk undervisning og plan for at kyrkja skule bli sjølvstendig.

I 1994 vart det skreve kyrkjehistorie i Thailand. Det er ikkje daglegdags at arbeid som NMS har starta har ført til danning av ei nasjonal kyrkje. Faktisk har det berre skjedd ein gong i løpet av dei siste 60 år.

I det tredje tiåret opplevde eg endå meir at den lutherske kyrkja ønskte å vere ein samfunnsaktør. Det diakonale arbeidet var meir enn å dele ut mat og almisser, det handlar om rettferd og å ta vare på heile Guds skaparverk. I kyrkja har personalutvikling vore ein viktig del, mellom anna med støtte til vidare studiar. Så har eg sett at ei kyrkje må styrast på ein god og transparent måte. Eg forstod også kor viktig det er at kyrkja skal bli sjølvstendig - ikkje minst på det økonomiske området.

VISJON

Kyrkja sin visjon er «fred, håp og rettferd gjennom Jesu kjærleik». Og om visjonen har biskopen mange tankar. –Eg seier av og til, «evangeliet er ikkje å dele ut milde gåver til folk», men å formidle fred, håp og rettferd gjennom Jesu kjærleik, slik

visjonen vår så tydeleg uttrykker det. Det betyr at heile livet må vere ei gudsteneste, ikkje berre på søndagen, men også i heimen og på arbeidsplassen. Det er vi som må bringe Guds kjærleik til folket. Det er mange utfordringar i det thailandske samfunnet i dag, og vi må vise at vi bryr oss, vi må vise konkret kjærleik og omsorg. Derfor er kyrkja sitt diakoniarbeid så viktig. Då gjer vi slik Jesus sa til Johannes (21,17) «Fø sauene mine!» Skal vi få dette til, må vi stadig også ha fokus på administrasjon, planar og budsjett. Det er ikkje viktig i seg sjølv, men for truverdet til kyrkja.

–Kvifor er det så vanskeleg å nå ut med evangeliet til thai-folket?

–Det har eg tenkt og grubla mykje på, eg leiter framleis etter svar. Det er lett å evangelisere, både mann til mann, og via radio og tv, men folk flest er lite interessert i

religion. Og svært lite interessert i livet etter døden. Thai-folket er meir interessert i livet her og nå. Dei ønskjer eit betre liv – i dette livet. Eg har likevel lagt merke til at det skjer noko når kristne bryr seg og viser kjærleik og omsorg til sine medmenneske. Det er jo også mi eiga erfaring. Eg fekk hjelp då eg var sjuk.

ETTER JUBILEET

Biskopen ser fram til å markere jubileet i slutten av april, og han takkar Gud for alle som har fått del i evangeliet gjennom den lutherske kyrkja.

–Eg håpar at jubileet vil gjere oss stolte over det som har vore, samstundes som jubileet også må inspirere og utfordre oss til å halde fram arbeidet med å bringe «fred, håp og rettferd gjennom Jesus» til thai-folket, avsluttar biskopen.

30-årsjubileum i Thailand

I dag er det 29 kyrkjelydar, fleire preikestader, eit stort diakonalt arbeid, teologisk undervisning og totalt cirka 3700 medlemmer i Den evangelisklutherske kyrkja i Thailand, som markerer 30 år i år.

Ijanuar 1975 reiste Hongkongmisjonærane Ernst Harbakk og Nils

Peder Kjetså på oppdrag frå landsstyret i NMS på ein rundtur i Søraust-Asia for å finne eit nytt misjonsfelt. Dei reiste gjennom mange land og konkluderte med at i Laos var det størst behov. Der vart dei også ønskt veldig velkomen av ei lokal kyrkje dei fekk kontakt med.

Men Laos fall for kommunismen, og det vart ikkje mogeleg å starte arbeid der. Landsstyret vedtok seinhaustes i 1975 at ein skulle starte i Thailand og halde mogelegheita open for eit eventuelt seinare engasjement i Laos. Eli og Emil Årsheim vart spurt om å starte i Thailand, sjølv om dei begge nesten var klare for å verte pensjonistar. Årsheims kom til Thailand i slutten av august 1976. Familien Kjetså kom tre veker seinare.

I 1978 sende Det Finske Misjonsselskapet misjonærar til Thailand

(Nå: Finsk Evangelisk Luthersk Misjon FELM). Ganske fort vart dei einige om eit samarbeid. Organisasjonen Luthersk Misjon i Thailand (LMT) vart etablert i 1980, og samarbeidsavtalen vart laga slik at unge lutherske kyrkjer i Asia kunne bli med i arbeidet. Ganske fort kom Den evangelisklutherske kyrkja i Hongkong (ELCHK) med i arbeidet. I 1988 vart Singapore lutherske kyrkja med. Etter at ELCT vart etablert i 1994, søkte Kinki-kyrkja om å bli med. Seinare har også ei luthersk kyrkje i Australia og Den gassisk-lutherske kyrkja på Madagaskar blitt med. Den siste partnaren i arbeidet er Taiwan lutherske kyrkje. Desse misjonsorganisasjonane og kyrkjene har alle sendt misjonærar til Thailand.

Målet var heile tida å etablere éi luthersk kyrkje i Thailand. Det hadde vore lutherske misjonærar tidlegare i Thailand, men NMS var den fyrste lutherske organisasjon som starta ordinært arbeid i landet. I

samarbeidsavtalen stod det at «evangeliet skulle forkynnast i ord og handling, og kyrkjelyder etablerast med sikte mot å etablere ei lutherske kyrkje i landet».

Målet vart oppnådd i 1994. Då var det 14 kyrkjelyder med rundt 1000 døypte medlemmer. Dette året vart det skreve kyrkjehistorie i Thailand. Det er ikkje daglegdags at arbeid som NMS har starta har ført til danning av ei nasjonal kyrkje. Faktisk har det berre skjedd ein gong i løpet av dei siste 60 år.

Jubileet skulle vore markert i 2024, men av ulike grunner blir 30-årsjubileet markert i år. I dag er det 29 kyrkjelyder, fleire preikestader, eit stort diakonalt arbeid, teologisk undervisning og totalt ca. 3700 medlemer. Koronaperioden var ei vanskeleg tid for kyrkja, og det er færre medlemer i dag enn før pandemien.

TEKST | Eivind Hauglid FOTO | Paitoon Meetee

ALT FOR KIRKENE OG MYE MER

Nattverdsoblater for alle behov:

• 29 mm: 50, 250 el. 650 stk.

• 70 mm brytbare: 40 stk

• 125 mm brytbare: 10 stk

Økologisk druesaft/nattverdsvin:

• Praktiske flasker: 2 dl og 7,5 dl

Alt av stearinlys:

KAMPANJE:

Godt tilbud på globelys, nattverdsoblater og altervin på bestillinger over kr 1000

• Globelys, alterlys, kronlys, påskelys og mye mer

Kirketorget AS - Din partner for alt innen kirkelys, nattverd, liturgiske klær, kirkeutstyr, gravferd m.m. Nettbutikk: www.kirketorget.as/butikk post@kirketorget.as - Tlf. 99 88 77 50

FRIVILLIGHETSPRISEN 2025

Årets frivillig i NMS

Tradisjonen tro deler NMS ut sin egen frivillighetspris!

Prisen går til en person, forening eller gruppe som har gjort en ekstraordinær frivillig innsats for NMS, NMSU eller NMS Gjenbruk.

Kjenner du noen som fortjener å bli kåret til «Årets frivillig» i NMS?

Gå inn på: www.nms.no/frivillighetspris

SYD-FRANKRIKE

5. - 10. september

Sandra Bischler

Bli med NMS til Frankrike hvor vi får besøke prosjektene som NMS jobber med i området. 3 netter på Bispehuset pilegrimssenter i Nimes.

MADAGASKAR

30. oktober - 14. nov.

Per Ørjan Aaslid & Jon Erik Bakke Fra livlige storbyer og historiske misjonssteder til tropiske regnskoger og vakre strender. Opplevelser for livet venter!

KINA

26. oktober - 9. nov.

Arve Mork

Vi besøker Nanyang, hvor NMS startet sitt misjonsarbeid i 1904. Den Kinesiske Mur, terrakottahæren i Xian, og det vakre Guilin m.m.

TUNISIA

1. - 9. november

Dagfinn Stærk & Steinar Kristiansen Bli kjent med kristendommens røtter i Nord-Afrika sammen med forfatteren av ”Steinene roper”. På turen møter vi norske teltmakere.

70 17 90 00 // plussreiser.no

Grådighetsbekjemper

Squash

Squash er ofte noe jeg bare bruker halve av når jeg lager middag, og resten blir fort liggende i kjøleskapet … Men squash kan brukes i så mye. På grunn av den nøytrale smaken kan den passe til nesten alt! For eksempel i en smoothie�� Squashen gir en creamy konsistens på smoothien og en god kilde til fiber ��

Tips! Får du ikke brukt restene med en gang; kutt de i biter og ha i frysen �� I dag bruker jeg den andre halvdelen i squashlapper til kvelds �� Da får jeg også brukt potetrester fra en annen middag ��

Hva er grådighetsbekjemper?

Grådighetsbekjemper er en bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med den grådigheten som preger kulturen vår. Vi ønsker å fokusere på hva vi kan være takknemlige for og vise konkrete og praktiske eksempler på hvordan vi kan være det.

På instagramprofilen @gradighetsbekjemper deler vi grådighetsbekjempertips flere ganger i uka.

Hvorfor grådighetsbekjemper?

Medisinen mot grådighet er takknemlighet; slutte å ta ting, tid og relasjoner for gitt, men som en gave. Ordet grådighetsbekjemper skal provosere litt, rett og slett for å få folk til å stoppe opp og tenke seg litt om. Få kjenne litt på den vonde klumpen i magen og tenke over hva som egentlig gir verdi. Og så fokusere på det.

Margunn Serigstad Dahle, Førstelektor NLA Høgskolen Team- og produksjonsleder Damaris Norge

RISEN –ET ÆRLIG MØTE

MED TVIL OG TRO

SPØRSMÅL TIL SAMTALE

Hva gjorde mest inntrykk på deg i filmen, og hvorfor?

Hvordan syns du filmen samsvarer med NTs fortellinger om Jesu oppstandelse?

Hvordan beskriver filmen skepsis, tvil, undring og tro i forhold til påstanden om at Jesus faktisk stod opp fra de døde? Hvor gjenkjennelig er dette for oss?

Hva med å hente frem igjen storfilmen

Risen denne påsken? Eller kanskje se den for første gang?

Risen gir et nytt perspektiv på den gamle påskefortellingen. Her ser vi historien om Jesu død og oppstandelse med blikket til en skeptisk, romersk offiser. Pontius Pilatus gir tribunen Clavius i oppdrag å finne ut hva som egentlig har skjedd med kroppen til Jesus. For å hindre opprør i Jerusalem, må det letes frem bevis for at ryktene om en oppstått Messias er totalt grunnløse.

Sammen med sin nestkommanderende tar Clavius fatt på en etterforskning som viser seg å bli svært krevende. Den byr også på totalt uventede og helt personlige utfordringer. Skal han våge å følge sporene dit de leder?

Denne uventede innfallsvinkelen til kjernefortellingen i kristen tro gir et forfriskende møte med hva som egentlig skjedde disse avgjørende dagene i verdenshistorien. Vi blir smittet av Clavius sin iver etter å finne sannheten, og vi kan kjenne oss igjen i kampen mellom tvil og tro.

TITTEL: Risen

SJANGER: Historisk drama

KINOPREMIERE: 2016

ALDERSGRENSE: 12 år

STRØMMES: SF, 2Play, Prime Video m.fl.

Drivkraften hans, at det vel må finnes en naturlig forklaring på alt dette, er som et ekko både av moderne ateisme og det dypt menneskelige.

Troverdige beskrivelser av skepsis og tvil, undring og tro i møte med påstanden om at Jesus faktisk stod opp fra de døde, er dessverre en mangelvare i mye formidling av kristen tro og av det å være kristen. Risen er derfor et kjærkomment, friskt pust både inn mot brennpunktet i troen og inn mot kristenlivet. Vi kan tro på Clavius sin personlige kamp så vel som på erkjennelsen av at ingen av de alternative forklaringene til oppstandelsen holder.

Samtidig kan vi kjenne oss igjen i lengsler som løftes frem. For eksempel når Clavius svarer «En dag uten død» på spørsmålet fra Pontius Pilatus om hva han lengter etter. Mot slutten av filmen får da også denne grunnleggende lengselen etter fred en enda dypere klangbunn enn fravær av krig.

Risen gir et troverdig og engasjerende møte med påskebudskapet, fra en uvanlig synsvinkel. La deg berøre!

Foto: imdb.com

Fra to kall til én misjon

To ungdommer med hvert sitt misjonskall finner hverandre. Det skal vise seg å være et fellesprosjekt som fullbyrdes i millionbyen Hongkong.

TEKST | Maria Indrøy Risanger

Det er ikke alltid lett å finne ordene som beskriver hva som skjer når en misjonær kommer «hjem», men

idet Kjell Børge Tjemsland hopper ut av bilen i fiskerlandsbyen Lau Fau Shan er det som å holde tritt med et barn på julaften. Det er hele 25 år siden han og kona Astrid sist dro «hjem» til Hongkong, og det er mye å ta innover seg når hengelåsen på gitteret åpnes fra den andre sida og «Muksi» –presten – ønskes velkommen tilbake til Wing Jan – Evig Sannhet – menigheten han en gang tjente.

–Dette er veldig spesielt, er det første han poengterer før han tydelig rørt gjør seg klar til å inspisere gamle trakter og velvillig gir en historietime til fem ivrige ildsjeler som har gitt dem en varm mottakelse, og som over te og pulverkaffe greier ut om nåtiden.

TO MISJONSKALL

De visste begge tidlig at de skulle bli misjonærer. I Søndeled i Agder hadde Astrid alltid vært opptatt av to enslige kvinner fra nabobygda som var misjonærer på Madagaskar og tenkt at det de gjorde, det skulle også hun gjøre. Kjell Børge på sin side var kun fem-seks år da han satt på morens fang i Sandnes og proklamerte

at «når jeg blir stor, mor, da skal jeg bli misjonær!»

19 år gamle møtes de to på Sagavoll Folkehøgskole i 1972, og misjonærkallet de begge kjente, ble en bekreftelse på å satse på hverandre. Etter skoleårets slutt var det naturlig at han skulle til Misjonsskolen i Stavanger. For henne var det, som for de fleste andre kvinner, enten sykepleier eller lærer. Lærerskolen veide tyngst, og da hun var ferdig utdannet tre år senere, stod bryllupet etter det de med en ironisk undertone betegner som en svært romantisk forlovelse.

–Vi måtte søke, først om å få lov til å forlove oss, og så om å gifte oss, sier Kjell Børge, og selv om de fant det noe merkelig at Misjonsskolen hadde siste ord i akkurat dette, var de innstilt på å følge systemet.

Det blir altså ikke enslig misjonærtilværelse slik Astrid så for seg i barne- og ungdomsårene, men skal hun likevel til Afrika? Kjell Børge er oppvokst med Madagaskar og Kamerun, men har begynt å tenke mer og mer på Østen. Han kjenner på en fascinasjon for Hongkong og Kina, uten at han vet hvorfor. Studentene kan komme med ønsker, og Kjell Børge nevner blant annet Hongkong i søknaden, men vet

TO OM KALLET: Astrid og Kjell Børge Tjemsland tilbake i menigheten Wing Jan, hvor han hadde prestetjeneste på 1980-tallet. Foto: Maria Indrøy Risanger Misjonstidende 02/2025 39

KLAR FOR UTREISE: Familien Tjemsland hjemme på Sandnes i juli 1981, omtrent én måned før avreise til Hongkong. Kristian er 21 måneder og Torunn nyfødt. Foto: Misjons- og diakoniarkivet.

at det er landsstyret i NMS som midtveis i utdanningsløpet bestemmer.

–Vi får ta det som en Guds tilskyndelse at vi skulle til Hongkong. Jeg opplevde det nok som et kall, og det ble bekreftet både ved at det var behov og at landsstyret plasserte oss der, sier han over 45 år senere.

ENDELIG!

Det går noen år før ekteparet kommer seg østover. Astrid forsørger ektemannen mens han studerer ferdig. Så må Kjell Børge avtjene verneplikten som feltprest i Stavern, før det er språkkurs i England. Det kan nesten føles som om tiden snegler seg av sted, men til slutt viser kalenderen august 1981. –Det var bare sånn: Endelig får vi reise! utbryter Kjell Børge, som føler han har ventet helt siden han var liten guttunge. I mellomtiden har familien doblet seg. Kristian på 22 måneder og Torunn på to måneder skal være med på flyttelasset. –Vi hadde ingen betenkeligheter med å reise ut med så små barn, sier Astrid, klar på at de skulle til et godt utviklet samfunn. Samtidig var det muligens to par besteforeldre på sidelinjen som kjente på at avstanden ble stor.

–Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde lite følelser i forhold til foreldre da jeg reiste. Felte ikke en tåre på flyplassen, ler Kjell Børge, før han mer alvorlig påpeker at han nå tenker at han var for kald situasjonen tatt i betraktning. Flere år senere er det nemlig han selv, som sammen med Astrid, skal sende en av sine egne ut i misjonstjeneste. Kanskje vil de gå glipp av noe i nærrelasjonen til barnebarna, men for dem, som for deres foreldre, var misjon alltid en selvsagt og naturlig del av livet.

HISTORISK OVERBLIKK

NMS sitt arbeid i Hongkong begynner spontant og uforberedt når Kina stenges for kristen misjon fra utlandet etter revolusjonen i 1949, hvor Mao Zedong og kommunistene tar styringen. Kinamisjonærene evakuerer til den britiske kronkolonien Hongkong i påvente av ny informasjon fra Norge. Det kjøpes tre hus på øya Cheung Chau som et midlertidig bosted, men det er en stor flokk arbeidsledige misjonærer som ser at håpet om å vende tilbake til Kina svinner hen. Flere hundretusen mandarintalende kinesere har også flyktet til kolonien.

De har sterkt behov for hjelp både praktisk og åndelig, og viser seg å være en ny misjonsmark. Med bakgrunn i den store nøden «ventende» Kina-misjonærer vitner om, vedtar landsstyret Hongkong som nytt misjonsfelt i 1957. Samtidig som NMS starter eget arbeid, tar en lokal luthersk synode form, og i 1959 dannes The Evangelical Lutheran Church of Hong Kong (ELCHK).

I 60- og 70-årene ekspanderer NMS i Hongkong. Det er tydelig at evangelisk arbeid må kombineres med sosialt arbeid, og blant et økt antall nye misjonærer har flere praktisk yrkesbakgrunn. Det satses på skoler, barnehager, daghjem og eldresenter. Menigheter vokser fram i tilknytning til institusjonene. I denne perioden er forholdet mellom NMS og ELCHK noe uavklart, men en revidert samarbeidsavtale fra 1978 går inn for et mer integrert arbeidsfellesskap.

ANKOMST I ENDRINGSFASE

Slik er status når misjonspresten og læreren ankommer i 1981, til slående varme og høyhus det ikke finnes maken til hjemme. Kontrastene er store og læringskurven bratt.

24 voksne misjonærer og en skokk med barn gir den nye familien en hjertelig velkomst.

Så skjer et generasjonsskifte. Flere som har vært ute lenge, drar hjem for godt, og misjonærantallet reduseres kraftig som følge av samarbeidsavtalen mellom NMS og ELCHK. Forsiktig har NMS overført de fleste av sine syv menigheter til ELCHK, som første steg mot full integrasjon i den lokale kirken. Ekteparet havner midt i en viktig tid med store endringer på flere områder, men først krever det kantonesiske syvtonespråket iherdig innsats. Munnmusklene må lære nye måter å snakke på, og begge husker godt den fysiske smerten det ga. De får to år med språkstudium. Skal det vise seg å være nok? –Språklæreren sa til oss at når vi da var ferdige, ville vi snakke som en femåring. Ordforrådet var jo begrenset, og tegn tar et livslangt løp å lære skikkelig, forteller Astrid. –Å føre en vanlig samtale gjorde vi, men det var krevende å ha dype samtaler, legger Kjell Børge til, som særlig kjente på dette i virket som prest. Han skrev prekenene sine på engelsk, før han sammen med en god venn som ivret etter å forbedre engelskkunnskapene, oversatte til

kantonesisk. Da skulle menigheten kun slite med tonene hans, ikke grammatikken, sier han med glimt i øyet.

OVERFLØDIGGJORT MISJON

Kjell Børge blir tidlig tillitsmann på Hongkong-feltet. Han har knapt fullført språkstudiet før han får ansvaret for å overføre NMS sine institusjoner til ELCHK. Han står i en kultur hvor eldre helt naturlig får mer aksept enn han som «ung og uvitende», men også der gjør kolonitilværelsen at man er vant til at det er hvite som bestemmer. Begge aspektene viser seg å ha nytteverdi. Kjell Børge er ærlig

BARNEHAGE: Kjell Børge under semesteravslutning i barnehagen i Wing Jan. Presten i menigheten, pastor Chih, overrekker barnet diplom. Foto: Misjonsog diakoniarkivet.

FISKERLANDSBY: Yngste datter Bjørg leies av Astrid og en fra landsbyen blant tomme østersskjell. Wing Jan-menighet var første arbeidssted. Foto: Privat

ELDRESENTER: Astrid i arbeid på Kwai Chung Lutheran Elderly Service Center. Foto: Privat

på at det formelle og juridiske er utenfor hans kunnskapsområde.

–Kanskje var det Guds vilje at det skulle være en grønn Sandnes-gutt med i akkurat denne overføringen, for da måtte kirken selv ta det tyngste arbeidet med å få det til. Generalsekretær Odd Bondevik er fornøyd med akkurat dette. I et samfunn hvor man er vant til å være underlagt andre, får kirka sterkere eierskap til institusjonene gjennom ansvaret og tilliten de vises. For Kjell Børge var det helt naturlig at de skulle ha sterk deltakelse i prosessen. –Det er jo sånn misjon skal være, den skal gjøre seg selv overflødig.

Misjonstidende 02/2025 41

ELDRETREFF: Kjell Børge og Helga Sola bakerst i gruppa som kom på eldretreff i Wing Jan-menighet. Lengst til høyre står prestefruen, fru Chih. Foto: Privat

DIAKONALT ARBEID

I misjonærfamiliene på 1980-tallet var det kun én som fikk arbeidstillatelse, så for Astrid og flere av de norske ektefellene blir ting kanskje litt annerledes enn de så for seg før utreise. NMS betaler familielønn og kompenserer for hushjelp, slik at Astrid kan finne sin plass i tjenesten. Det var i NMS sin ånd at diakonalt arbeid på sikt skal føre til kirkelig vekst.

Når Nord- og Sør-Vietnam i 1975 samles under ett kommunistisk regime etter grufulle krigsår, strømmer vietnamesiske flyktninger inn i havna i Hongkong. –De kom i båter som ikke så ut som de kunne gå over ei vanlig norsk elv, forteller Astrid, som var engasjert i NMS sitt arbeid i flyktningleirene myndighetene opprettet. I den åpne leiren Kai Tak ble det holdt barnehage i en toetasjes buss. Astrid hadde engelskundervisning for noen av mødrene, før negative holdninger brer seg i kronkolonien og flyktningene skal stanses. –Myndighetene hadde først en politikk hvor vietnameserne var velkomne. Senere

lukket de leirene slik at de ikke fikk reise ut derifra og jobbe og tjene egne penger. Mange hadde det veldig tøft, og vi hadde en besøkstjeneste som jeg var med i.

Astrid er for en periode veileder på daghjemmet St. Sunniva, og hun har aktiviteter på et eldresenter hvor Kjell Børge er veileder. Senere var hun ett år på førskolen på den norske skolen, og det er mye besøk å ta seg av når ektemannen er tillitsmann. Underveis i tjenesteperioden kommer Bjørg til verden. Kjell Børge er mye borte, og begge kjenner at det er vanskelig å få aksept for at han skulle tilbringe tid med familien.

PARADISØYA

I en travel arbeidssituasjon blir det hytteliv på nordmenn også i Hongkong, da Kinamisjonærenes midlertidige bosted på Cheung Chau ble renovert. Den lille øya var en times ferjetur unna og enkel å komme seg til for en helg eller en etterlengtet dagspause. Misjonærene omtaler det som sitt drømmested, en friplass hvor det hektiske,

KINESISK VIFTE: Astrid på eldresenteret Kwai Chung. Én av aktivitetene var å skrive dikt og lykkeønskninger på kinesiske vifter. Foto: Privat

pulserende bylivet byttes ut med sandstrand, småbysjarm og nedtrappet tempo. –For ungene var det en veldig forskjellig tilværelse. I Hongkong var de enten inne eller de ble fulgt til en park. Det var begrenset, og ikke sånn at de kunne springe ute å leke etter hvert som de vokste til, sier Astrid, slik de har blitt vant til i hjemmeperiodene i Norge. På Cheung Chau gir rolige dager og fraværet av biler stor frihetsfølelse.

–Her kunne de gå overalt. Ta en tur ned til sentrum alene, leke ute med andre barn og gå å svømme. Denne friheten var utrolig viktig for ungene, mener Kjell Børge.

Øya brakte med seg en annen form for normalitet i en misjonstilværelse hvor venner plutselig dro og var borte et år før de kom tilbake. Familien Tjemsland hadde selv tre uteperioder med et år hjemme imellom. De merket en rastløshet hos barna, som de tror preget dem en god stund etterpå, men fokuserer på å leve i nuet. «The White Cabin», den hvite hytta, har i ettertid også blitt overført til ELCHK.

UNGDOMSGRUPPE: Avskjed med ungdommene i Ma On Shan før hjemreise i desember 1992. Nåværende prest, Vicky Yang, er nr. 3 f.h. Foto: Privat.

TILBAKE TIL KINA

Arbeidet i Hongkong blomstret opp som et direkte resultat av et tilnærmet isolert Kina. Etter Maos død i 1976 åpner Folkerepublikken seg gradvis for internasjonale interesser. Noen av misjonærene drar inn på besøk i starten av 1980-tallet og forventer å finne et land ribbet for kristne, i stedet finner de en kirke som gjennom forfølgelser står sterkere og større enn noen gang.

Kjell Børge blir Kina-koordinator for NMS, og begynner systematisk å reise inn i landet fra 1985. Det blir flere turer til det gamle arbeidsfeltet Changsha og Yiyang, men også andre steder i Kina for å knytte kontakter for NMS.

–De var blitt beskyldt for å gå utlendingene sitt ærend og kristne var spioner. Mange flyktet til Hongkong, andre ble fengslet og drept og det var bokbål med bibler. De risikerte livet, så for de kristne som NMS hadde hatt med å gjøre, var dette realiteten. Derfor var det veldig spennende å komme tilbake, og kineserne var veldig opptatt av å knytte denne kontakten igjen. Historien

var så viktig, og vi, vi var en del av den historien. Den hadde de aldri glemt, sier Kjell Børge.

Selv glemmer han aldri smilet til professor Yu, sønn av den siste kirkepresidenten i Hunan-provinsen før revolusjonen, som kom med en gammel pinnestol han snudde oppned. –Der stod det med store bokstaver: NMS. Den hadde han tatt vare på, og det var jo farlig. Noe så enkelt som det. Det viste deres identitet, og at de opplevde at NMS hadde fått bety mye.

Kjell Børge reiser åpent med teologisk litteratur til bibelskolen i Nanjing, hvis det blir konfiskert drar han bare videre. Han besøker middelskolen og sykehuset i Yiyang. Kirkens arbeid blant blinde og døve i Changsha, en gruppe oversett av andre, blir lagt merke til i samfunnet.

–Vi kunne ikke være misjonær i den forstand som i Hongkong, hvor vi ikke hadde begrensninger i forhold til å forkynne, men det handlet om å hjelpe kirken selv til å bygge opp et godt arbeid. Kirken skulle vise at de var gode kinesere

som støttet opp om Kina. Derfor var det viktig å komme i gang igjen med mange av de diakonale prosjektene.

At misjonærene under flukten flere år tidligere hadde tatt med seg arkivene, skulle spille en stor rolle for den kinesiske kirken. Her lå skjøtene på NMS sine eiendommer. Med bevis ble konfiskert eiendom gitt tilbake eller erstattet, og arbeidet kunne fortsette å slå rot.

MENIGHETSFELLESSKAP

Den siste NMS-menigheten som ble overført til ELCHK var Wing Jan, hvor Kjell Børge får sin første prestetjeneste. Kirka er strategisk plassert på en høyde med utsikt mot Fastlands-Kina, og det som ved første øyekast ser ut som en kort svømmetur over Deep Bay-bukta. For Frihetssvømmerne, illegale migranter som tok vannveien i jakten på et bedre liv borte fra kommunistregimet, var det derimot med livet som innsats.

–Historiene var mange om de som hadde sett det store hvite korset lyse opp i

Misjonstidende 02/2025 43

DÅP: Dåp i Ma on Shan Truth Lutheran Church på 1. juledag 1991. Foto: Privat

UNG LYKKE: De to traff hverandre på Sagavoll Folkehøgskole i 1972 og bestemte seg for å satse på hverandre. Foto. Misjons- og diakoniarkivet.

natte-timene, og som holdt blikket festet på det på ferden over, forteller Kjell Børge. De siste årene tilbringer misjonspresten i en nyplantet menighet. Dette viste den nye hverdagen. Nå var NMS en del av ELCHK, som dermed kunne be misjonærene ta tjeneste i andre menigheter. Ma On Shan Truth Lutheran Church har vokst ut fra hovedkirka, og her finner Kjell Børge virkelig sin plass. Menigheten har søndagsskole i aldersbaserte grupper før felles gudstjeneste. Etterpå settes stolene i ring som en familiegruppe, og unge som

gamle samles på tvers for å dele liv. –Det tette menighetsfellesskapet der får vi ikke i Norge. Her satt de helt yngste og ba for de gamle, og motsatt. Det var en helt fantastisk opplevelse. Jeg prøvde etterpå å tenke det inn i en norsk kontekst, men fant fort ut at det ikke gikk, sier han med et smil.

VIKTIGE MEDARBEIDERE

–Da jeg kom til Ma On Shan var det rundt 30 stykker på gudstjenestene, og da jeg dro to år senere var det mellom 70-80. Det hadde ikke med meg å gjøre, men med

menighetens eget arbeid og ei veldig dyktig bibelkvinne, som senere ble ordinert. Kjell Børge omtaler henne som et forbilledlig bønnemenneske.

–Hun lærte meg den enkle hverdagsbønnen som jeg har tatt med meg videre i livet. Astrid kjenner på stor takknemlighet for medarbeiderne hun ble kjent med. –Vi har gledet oss til å komme tilbake, og det har vært ganske overveldende å møte folk igjen. Det har vært sterkt, og vi har fått bekreftelse på at vi har fått bety noe.

TO HJEM

I 1992 er eldstemann Kristian alene ungdomsskoleelev på den norske skolen, og ekteparet kjenner at det er tid for å dra til Norge. De har adoptert en gutt fra Hongkong, som får navnet Magne, og barna må få et større miljø og komme inn i det norske samfunnet. Etter ett år i Norge spør likevel en av døtrene om når de skal flytte tilbake. Det er jo rytmen hun kjenner. Hongkong er likevel aldri langt unna. I dag er de blant annet «Norwegian parents» for utvekslingsstudenter fra Hongkong

gjennom Hald Internasjonale Skole. –Hjertet vårt banker for Hongkong. Vi ber for Hongkong, og det betyr mye å ha vært her nå, sier Astrid, til anerkjennende nikk fra Kjell Børge.

Noe av det første han måtte gjøre da de «kom hjem» høsten 2024 var å delta på gudstjeneste i Ma On Shan.

– Jeg så flere fra tenåringsgruppa jeg hadde på søndagsskolen. En ledet gudstjenesten, broren styrte lyden, og en annen var nå menighetens prest. Tre var nå sentrale i menigheten. Det var en sterk opplevelse å se

GODE TIDER: Kjell Børge og Astrid mimrer på kantonesisk med dagens kirkegjengere under omvisning på det som nå er kirkens leirplass i Lau Fau Shan. Foto: Maria Indrøy Risanger

CHEUNG CHAU: Også i 2024 trengs det noen dager på hytta i paradiset Cheung Chau. Foto: Anette Thingbø Sundnes

RELIEFF: Tilbake i Ma On Shan Truth Lutheran Church i 2024, 32 år senere. Det var et hjertelig gjensyn med menigheten og Vicky Yang fra ungdomsgruppa, som nå var menighetens prest. Kjell Børge overrakte menigheten et selvlaget relieff. Foto: Privat

hvordan det har vokst videre.

De ser i dag en luthersk kirke i Hongkong som er mer etablert og tryggere i seg selv og sin kinesiske identitet. Det handler om en historie som er deres, som også inneholder et kapittel om familien Tjemsland.

Misjonstidende 02/2025 45

Historie

Eiga medieavdeling

Misjonstidende er éin ting, men det har skjedd mykje anna i NMS når det gjeld mediearbeid oppigjennom.

TEKST | Siv H. Undheim

Allereie i 1933 ønska misjonær Arne Høimyr å kjøpe filmkamera, men fekk avslag i hovudstyret fordi det var for dyrt. Tre år etter blei likevel det første filmapparatet kjøpt inn, denne gongen etter søknad frå Andreas Meling.

MISJONSFILM

Per Magne Tyvand, tidlegare NMS-tilsett

Utover 1950-1960-talet er misjonsfilm frå NMS svært populært. Filmane har mellom

BAK KAMERA: Per Magne Tyvand der han likte seg best. Foto: Per Magne Tyvand

100 000-150 000 sjåarar i året, men då det på 1970-talet blir gradvis dyrare å produsere film, tek lysbileta over.

Per Magne Tyvand var tilsett i ulike stillingar i NMS si medieavdeling i 22 år. Han starta som teknisk assistent i 1978 og laga då lysbileteseriar med kommentarar og lydeffektar innspelt på lydkassettar. Samstundes blei det satsa på overtoningsseriar med to

Carousel-framvisarar der bileta overlappa kvarandre. Mange slike blei laga etter at NMS sine kretskontor fekk framvisarutstyr. –Eg tenker tilbake på den tida med glede, erklærer Tyvand.

16-mm-filmane og lysbileteseriane blei óg lagt over på videokassettar som blei lånt ut til privatpersonar, foreiningar, kyrkjelydar og skular.

KASSETTAR OG LOKALRADIO –Vi spelte inn kassettar med andaktar og

informasjon om arbeidet fem-seks gonger i året. Desse sende vi mellom anna til privatpersonar og foreiningar som brukte dei på møta sine, smiler han.

På NMS sine generalforsamlingar brukte medieavdelinga å produsere og selje tale- og bibeltimekassettar.

–Eg hugsar særleg ein gong på generalforsamlinga i Kristiansand i 1984, der vi gjorde opptak av den siste bibeltimen og produserte kassettar så sveitten rant og maskinane gjekk varme. Det tok to og eit halv minutt å hurtigkopiere ein kassett, og vi kunne lage åtte om gongen, så det gjekk unna. Likevel blei det tilløp til slåstkamp blant dei eldre damene som ville sikre seg eit eksemplar før heimreis, fortel Per Magne og ler av minnet. Dei selde over 5000 kassettar på GF det året.

På byrjinga av 1980-talet starta NMS opp med lokalradio på FM-nettet og laga halvtimes program i veka. I tillegg hadde dei ei to-timar lang direktesending ein gong i månaden, med gjester og musikk,

der lyttarane kunne ringe inn og delta i sendinga.

– Vi hadde inntrykk av at folk likte sendingane, seier Per Magne.

NMS-TV

Hausten 1998 starta eit nytt kapittel; TV-produksjon. Kvar veke laga Per Magne og ein sivilarbeidar eit halvtimes TV-program som gjekk på lufta fredagar. Sendingane kunne sjåast i Rogaland, Oslo, Østfold og Bergen. Innhaldet var alltid ein andakt, ofte songinnslag, samt informasjon om NMS-arbeidet.

–Vi snekra kulisser, hengte opp heimesydde gardiner og rigga oss til med lys og lyd. Vi hadde med oss ein programleiar, sjølv stod vi bak kamera. Først var Henrik Grydeland programleiar, deretter Haakon Kessel, fortel Per Magne.

Det skulle vere relevant stoff og ein viss kvalitet på sendingane, og det var ikkje alltid like lett å finne innhald til å fylle ein heil halvtime.

–Då vi laga radio, kunne vi sette på ein ekstra song om vi hadde lite program, det gjekk jo ikkje på TV-sendingane. Men vi landa som oftast med føtene på bakken, minnest den tidlegare produsenten.

Det blei gitt ut videokassettar med tre og tre program frå NMS-TV. Desse kunne bli sende til område som ikkje kunne ta inn sendingane. TV-sendingane blei produsert i to år. I år 2000 blei Filmsentralen/A-Vavdelinga lagt ned.

STOR BETYDNING

Arbeidet som blei gjort i medieavdelinga, var heilt sentralt for å formidle informasjon frå misjonsmarka og svært viktig for å skape og oppretthalde engasjement blant fotfolket, både forbønn og innsamling av midlar.

–Dess meir informasjon ut, dess meir midlar inn til misjonsarbeidet, meiner Per Magne, som framleis driv med foto og media på hobbybasis.

(Kjelder: Misjons- og diakoniarkivet på VID)

Furdal styrer framvisaren, ukjent årstal. Foto: Ukjent

HISTORISK: Noko av medieutstyret brukt i NMS-regi, no teke vare på i Misjons- og diakoniarkivet ved VID Stavanger. Foto: Siv H. Undheim

andakt

Jesus Kristus og han krossfest

Krossfesting var ein utspekulert måte å pine menneske til døde. Dei dødsdømde hang til spott og spe. Dei hang til skrekk og åtvaring. Gjennom krossfestinga fekk romarmakta sagt: Så mektige er vi, og så liten, makteslaus og verdilaus er du.

Jesus var verken den første eller den siste som blei krossfest. Jesu kropp vart teken ned og lagd i ei grav. Det var ikkje sjølvsagt. Dei som døydde ved krossfesting, kunne like godt bli kasta på dynga i lag med anna avfall. Dei vart fort gløymde.

Krossen var eit skamfullt symbol. Det går mange hundre år før dei kristne laga realistisk kunst som viser Jesu død på krossen. Den første illustrasjonen vi kjenner til, er ei teikning som gjer narr av dei kristne. Den viser ein kristen som løftar hendene i tilbeding mot Kristus på krossen – der Kristus er framstilt med eit eselhovud. Tenk så latterleg å tilbe ein guddom som døyr på ein kross!

bønn

Finn flere bønneemner på nms.no/be

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Jesaja 43,19

Misjonstidende

Arne Mulen, prest i Åsane menighet, tidlegare misjonær i Frankrike 1996-2004

Det var – og er – for mange ein utoleleg tanke at ein Messias, ein profet, ja, ein Guds Son kunne lide ein slik skjebne.

Tanken var også utoleleg for Paulus. Han vart mot alle odds forvandla frå ein forfølgjar til ein forkynnar. Det som han hadde kjempa imot, vart han villig til å gje livet sitt for.

Til dei kristne i Korint skriv Paulus om korleis dette utolelege har blitt det umisselege. Han innrømmer det absurde i bodskapen. Ordet om krossen er dårskap for dei som går fortapt. (1. Kor 1, 18) Det er idioti. Nonsens.

Men Paulus insisterer. Det viktigaste er Jesus Kristus, og det viktigaste ved Jesus Kristus, det er at han døydde på krossen. Eg ville ikkje vita av noko anna hos dykk enn Jesus Kristus og han krossfest. (1. Kor 2, 2).

Dersom dette er idioti, så er det Guds idioti, og Guds idioti er langt klokare enn

menneska sin klokskap.

Der krossen for romarane var ein måte å fortelje kor lite vi er verd, har krossen i den kristne trua blitt teiknet på kor mykje vi er verd og kor høgt vi er elska. Krossen har fått sin sjølvsagde plass der kristne samlast.

Krossen er ikkje lenger skamfull, men kraftfull, ei Guds kraft til frelse. Jesus døydde for oss. For våre feil og svik og nederlag, for våre synder.

Dette er Guds visdom. Det som såg ut til å vere ynkeleg og svakt, var eit oppgjer med vondskap, synd og død. Det som såg ut som nederlag, var Guds veg til siger.

Det som såg ut til å vere slutten, var starten. Død vart til liv. Bodskapen om Jesu død og oppstode har gått som ein brann gjennom verda sidan – og gjer det framleis. Det er ein kraftfull bodskap: Jesus Kristus –og han krossfest!

Bønneemnene er utarbeidet av kristne i Mali:

Takk for

> at de kristne fulaniene har blitt bevart og vært trygge, på tross av alle sikkerhetsproblemene i Mali.

> godt fellesskap mellom de kristne i kirka i Bamako.

> gode kontakter i det evangeliserende arbeidet i kirka i Bamako.

> at misjonær Frode Brügger Sætre har fått fem års oppholdstillatelse i Elfenbenskysten.

Be

> om fred i Mali og beskyttelse for de kristne i landet.

> om godt fellesskap og enhet i kirkene i Sevare og Douentza. Be om at folk vil legge bort egne lederambisjoner og søke fellesskapets beste.

> for et nystartet utadrettet arbeid rundt Bamako: Besøk hos Hammadi Bari, en kristen fulani i landsbyen Banambani og arbeid blant flyktninger i Senou, en bydel utenfor Bamako.

> om Den hellige ånds ledelse i det nye arbeidet blant fulanier som har bosatt seg i Elfenbenskysten.

til ettertanke og samtale

Fra Bibelen

«For ordet om korset er dårskap for dem som går til grunne, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.»

1. kor 1, 18

Bønn

Kjære Jesus, takk for at du bar korset for vår skyld. Takk for at du tok på deg vår synd og våre nederlag. Hjelp oss

å aldri glemme hva du har gjort for oss, og hjelp oss å ta imot din nåde. Gi oss mot til å bære korset i våre liv, vitne om din kraft og følge deg med et helt hjerte.

Amen.

Sang

Se, vi går opp til Jerusalem NoS 117

Vil du være med

å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom?

Bli fast giver!

Her er eksempler på hva pengene går til:

• 135 kroner i måneden er nok til næringsrik og god mat hver dag til to barnehagebarn på “Lovsangshjemmet” i slummen i Bangkok, Thailand.

• 350 kroner i måneden er nok til skolegang for tre døve barn på Madagaskar.

• 1700 kroner i måneden er nok til lønn til en lærer på bibelskole i Kamerun.

Skann QR-koden eller gå inn på nms.no/gi – og bli FAST GIVER!

Til samtale

1. Hva betyr det at korset ble et tegn på frelse i stedet for skam?

2. Hvordan kan korset være en kilde til håp i våre liv i dag?

3. Hvordan kan vi forstå at Guds kraft kan komme til uttrykk i det som virker svakt?

4. På hvilke måter kan vi som kristne løfte fram korsets budskap i vår tid?

5. Hva ville du sagt til noen som synes korsets budskap er vanskelig å forstå?

Handlingas mann

– Vi må alle saman gjere meir for å redusere søppel og finne nye bruksområde for avfallet vårt!

TEKST | Siv Herikstad Undheim

Det seier Marcel Ngirinshuti, førsteamanuensis i teologi ved det protestantiske universitetet i Sentral-Afrika (UPAC) i Yaounde, Kamerun, der studentar frå mange land kjem for å studere. Ein av eigarane til UPAC er Den evangelisk-lutherske kyrkja i Kamerun, som NMS støtter. Marcel har ansvar for økoteologiundervisninga og jobbar med økoteologi på fleire måtar og på mange nivå i samfunnet.

ENGASJEMENT

Marcel er født og oppvaksen i Rwanda og har studert teologi både i heimlandet og i Canada. I 2020 leverte han doktorgradsavhandlinga si om berekraft og klimaspørsmål i religion, basert på

nettverket Green Churches Network of Africa. Etter det fekk han jobb ved UPAC. – Då eg var liten var eg speidar og har alltid vore interessert og glad i naturen. Eg er veldig oppteken av at vi må ta vare på den, derfor passar økoteologi for meg. Kyrkjer i tolv afrikanske land jobbar med dette og har forplikta seg til å ta vare på jordkloden, ivrar han.

OMSORG FOR SKAPARVERKET

Marcel er med i fleire forskingsgrupper. Arbeidet dreier seg i hovudsak om religionen sitt praktiske bidrag til omsorg for skaparverket, særleg i afrikansk samanheng. Han er svært oppteken av å gjere ord til handling og at det ikkje berre blir med praten. Både i Kamerun og i

andre land merkar dei klimaendringane på kroppen. I tillegg har mange store problem med søppelhandtering.

– I Kamerun finst det ikkje noko godt system for avfallshandtering og renovasjon, i likskap med mange andre land i Afrika. Søppelet blir berre liggande i naturen, rundt husa, i gatene og i byane, seier han.

FLASKEHUS

Studentane til Marcel blir utfordra til å utvikle nye bruksområde for ting som andre har kasta frå seg.

– Det kan vere alt mogleg! Studentane får i oppgåve å vere kreative og bruke det dei finn i sitt nærområde.

Sjølv har teologen eksperimentert med å blande tomme glasflasker i betong for å lage

ØKOTEOLOG: Økoteolog Marcel Ngirinshuti har eksperimentert med å blande tomme glasflasker i betong i bygging av hus. Foto: Tom Sverre Bredal-Tomren

vegger og bygge hus. Han har også brukt gamle lysrøyr og armatur i tak til husa. Forskaren har oppretta eit senter for gjenbruk av avfall og materiale og drøymer om at arbeidet skal utvikle seg til eit forskningssenter innan økoteologi og berekraft. Han er derfor på jakt etter partnarar som vil vere med og håpar at senteret kan inspirere andre land til å satse på gjenbruk.

«GRØNE BARN»

Saman med studentane sine har han laga eit program som kan brukast i barneskulen. Gjennom prosjektet «Grøne barn» lærer barn korleis dei kan ta betre vare på naturen og kvifor det er viktig. Programmet har no gått ut til rundt 6000 barn i Kamerun.

– Om barna blir opplærte til å ta vare på naturen og gjenbruke det dei har, har dei ein viktig påverknad på familien sin, samtidig som dei tek med seg dette gjennom heile livet, seier Marcel engasjert.

KYRKJA NÅR UT

Han er oppteken av at prestane og andre kyrkjeleg tilsette må snakke meir om å ta vare på naturen. Kyrkja i Kamerun når ut til mange.

–Teologar er ofte respekterte i lokalsamfunnet. Innbyggjarane høyrer på det dei seier, meiner han. Vi må ta betre vare på planeten vår! Det er vår oppgåve som kristne, og eit felles ansvar, slår han fast.

KVA ER ØKOTEOLOGI?

Ein tverrfagleg og endringsorientert teologi med fokus på korleis den kristne tru kan brukast som ressurs i møte med miljøproblem, klima og berekraft.

UPAC i Kamerun samarbeider med VID Stavanger, som også tilbyr utdanning i emnet.

Tom Sverre Bredal-Tomren er ansvarleg for undervisninga på VID og samarbeider med Marcel Ngirinshuti. Dei to arbeider mellom anna med ei lærebok om økoteologi og moglegheita for å etablere eit forskingssenter i Vest-Afrika som skal sjå på forholdet mellom religion, økoteologi, berekraft og utdanning.

Kilde: www.vid.no

UPAC

Det protestantiske universitetet i Sentral-Afrika (UPAC) tilbyr utdanning på både bachelor-, master- og doktorgradsnivå og har fire fakultet: Fakultet for protestantisk teologi og religionsvitenskap, fakultet for samfunnsvitenskap og internasjonale relasjoner, fakultet for informasjons- og kommunikasjonsteknologi og fakultet for helsevitskap.

Skriv et testament Skap håp for framtiden!

DIN ARV - en gave

som varer

«Til og med når jeg selv er fortid, kan jeg bidra til andres fremtid», forteller en av våre givere. Hun er blitt det vi kaller testator. Det vil si at hun har opprettet et dokument som forteller hvordan hennes jordiske verdier skal fordeles når livet en gang får en ny start.

Hvert år mottar NMS rundt 15 testamentariske gaver. Dette er verdifulle inntekter når vi søker å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom.

23 % av Norges befolkning vurderer å skrive et testament, men kun 10 % gjør det. Vi ønsker å legge til rette for at flere kan etterlate en gave med mening.

Vil du la din livshistorie gi langvarig vekst og utvikling for de som trenger det mest?

KONTAKT:

Svanhild Møyholm på tlf 40 40 60 22, send en e-post til svanhildm@nms.no eller gå til nettsiden nms.no/gi/ testamentariske-gaver for mer informasjon.