Misjonstidende nr. 6 2022

LES

Misjonstidende Misjonstidende 6/22 November 2022

Utgitt av: NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

Postadresse Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Besøksadresse Misjonsmarka 12 4024 Stavanger

Telefonnummer 51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932

Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2022 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

MT-redaskjonen Tips mt@nms.no Spørsmål om abonnement mt@nms.no tlf 51 51 61 00

Ansvarlig redaktør Trond Hjorteland trondh@nms.no tlf 46 94 52 42

Redaktør Helene Reite Uglem hru@nms.no tlf 95 21 74 92

Grafisk designer Ellen Therese S. Hein prepress@a-o.no Trykk Ålgård Offset Opplag 16 300

Papir Svanemerket og miljøvennlig papir Forsidefoto: Julie Horpestad

Annonsebestilling Salgs Forum AS post@salgs-forum.no Tlf: 915 90 578

Neste utgivelse MT 1 kommer i januar 2023

LEDER | Helene Reite Uglem

redaktør

Mot lysare tider

«No går vi snart mot lysare tider», seier alltid pappa i løpet av desember. Det er mørkt idet vi går ut i dagen, mørkt idet vi går heim. Vi treng å bli minna om at det alltid ligg ein vår der framme, i vid forstand. For det er nok av mørke rundt oss, nok å frykte. Krisene vil liksom ingen ende ta, det er alltid nokon som står midt i sitt «annus horribilis» og ikkje ser enden. Samstundes kan det, overraskande og ut av det mørkeblå, komme små lysglimt på veg mot våren der framme.

I ein mørk kjellar, midt i hjartet av 158 år gamle Campus Kampen i Stavanger, har NMS og NMSU børsta støv av eit gammalt lager. Her skjulte det seg ei vakker perle. Dei sjarmerande slitte murveggane er bevart med moderne innslag. Det nye og det gamle, side om side. Eg var så heldig å få vere floge på veggen, med penn og papir då Bazaar 1914 opna. Denne sjelfulle kjellaren skal bli ein møteplass for unge vaksne, og ta opp arven etter den kreativ entreprenørskapen i veggane til den gamle misjonsskulen. Prikken over i–en ligg inst i lokalet, ein syverkstad med alt du treng for å skape noko nytt av gamle gjenbrukstekstilar frå NMS Gjenbruk. Grådighetsbekjemper og Kreativ

Pandemi snakka om korleis vi kan leve meir miljøvenleg. Eg vart så inspirert at eg gjekk rett heim og starta restegarn–prosjekt. Kva Bazaar 1914 blir til slutt, er i det blå. Det skal spire fram frå dei som møtast her.

NMS har ein lang basar–tradisjon. Visste du at berre julemessene bidreg med 7 millionar kroner i året? Midt i mørke november har Sørreisa misjonsforeining i Troms arrangert julemesser i over 60 år. For småbarnsfamiliar, også dei som sjeldan er i kyrkja, har den blitt ein viktig juletradisjon. Borda bognar med kortreiste julegåver, og på skjermen over dei ser ein kva pengane går til. Julemessa gir oss eit globalt perspektiv midt i ei tid som så lett handlar om det materielle, om meg og mine. Julemessa minner oss også om juleevangeliet, då Jesus kom med løfter om ein ny vår for alle folkeslag.

Kanskje er du som meg, som likar mørketida. Viss ikkje: Hald ut. Snart vår. «Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song. Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong» (Elias Blix)

SVANEMERKET

innhold

Har du lasta ned appen vår?

NMS har endelig en egen app som gir en enkel og oversiktlig tilgang til blant annet nyheter, arrangementer, MT, videoer, m.m. Her finner du også vår nye nettbutikk og hvordan du enkelt kan gi gaver direkte med mobilen. Appen er gratis, og du finner den ved å søke opp «nms» i Appstore på din smarttelefon. Følg instruksjonene og registrer deg med navn og e–post.

Over 90 prosent er fornøyde

UNDERSØKELSE: SMS–undersøkelsen i september fikk overveldende respons. Hele 92,5 prosent sier de er fornøyde med kontakten med NMS. 915 personer svarte på undersøkelsen, og 259 personer benyttet sjansen til å gi tilbakemeldinger i feltene for fri tekst, noe som er verdifull læring for kommunikasjonsarbeidet. Det kom inn mange innspill til ting som kan gjøres bedre, men også mye ros. – Supert med sånne undersøkelser, så en kan si hva en mener om kontakten med NMS, var det en som skrev. – Jeg føler meg verdifull ved å gi, skrev en annen.

Formålet med undersøkelsen var å lære mer om hva dere som leser MT tenker om kontakten dere har med oss, og om deres egen deltakelse i misjonsarbeid gjennom frivillig arbeid og givertjeneste. Vi lurte spesielt på om dette endrer seg med alderen og om de yngste leserne tenker annerledes enn de eldre om dette.

Har du lyst til å vite mer om svarene vi fikk, og kanskje også få svar på noen av de vanligste spørsmålene? På nms.no kan du lese mer. Hold mobilkameraet ditt over QR–koden. Den leder deg inn på den rette artikkelen på nettsiden.

Ny butikk i Lillesand

NMS GJENBRUK: 27. oktober åpnet NMS Gjenbruk Lillesand sine nye lokaler i Lillesand senter. I løpet av de tre første dagene fikk de inn over 62 000 kroner i den 230 kvadratmeter store butikken. Butikken har en stund ønsket nye og bedre lokaler for å få plass til klær. Våren 2022 inngikk de kontrakt om leie av plass i Lillesand Senter. En svært hektisk periode fulgte for de om lag 60 frivillige i butikken. 27. oktober ble en festdag, kundene strømmet til, og ordfører Einar Holmer Hoven holdt tale.

Helges hjørne

Helge S. Gaard generalsekretær i NMS

Utrydde fattigdom

NMS har satt seg store mål om vi tror vi skal utrydde fattigdom alene. Sånn er det ikke tenkt. Derfor har vi lagt til ordet «sammen». Sammen med alle gode krefter og organisasjoner vil vi gjøre vårt for å utrydde fattigdom.

NMS er ingen nødhjelpsorganisasjon. Vi er en misjonsorganisasjon som i lange tider har tenkt at helhetlig misjon gir verdig liv og varig håp. NMS sitt viktigste verktøy i fattigdomsbekjempelse er å bidra til at det finnes skoler der vi arbeider. Utdanning er en nøkkel til å komme ut av fattigdom.

I perioden 2000-2015 ble ekstrem fattigdom halvert. 9 av 10 barn begynte på skole, og millioner av malaria- og HIV/AIDSdødsfall ble avverget, ifølge Norads bærekraftsmål for 2021. Men Covid satte fattigdomsbekjempelsen mange år tilbake. Mange barn sluttet å gå på skole fordi de stengte ned eller fordi foreldrene ikke lenger hadde råd.

Men vi kan ikke gi opp kampen mot fattigdom. Skole, helse og mat er viktige elementer for å komme ut av fattigdom. Fattige land er gjerne preget av mangel på skoletilbud og forebyggende helse, og er ekstra utsatt om det skulle komme storm, flom og uvær.

Kirkene har ofte gode nettverk på lokalt plan. En menighet som tar ansvar for sine medmennesker, forandrer verden. Derfor er NMS ofte med når partnerkirkene våre spør om hjelp, både når lokalsamfunn rammes av flom eller tørke eller når de på lengre sikt vil hjelpe mennesker ut av fattigdom. Vi når lenger når lokalsamfunnet bidrar.

For meg ble juleevangeliet ekstra tydelig de årene jeg var misjonær på Madagaskar. Det står at Jesus ble født i en stall, ikke i hus eller på sykehus. Vi reiste som misjonærer til et folk med enkle hus, vi bodde bedre enn dem, men Jesus tok skrittet helt ut. Hans familie var på reise, og familien ble flyktninger i Egypt. Alt på grunn av en despotisk konge som følte seg truet av at Jesus ble født og oppfylte profetien om en ny konge.

Jesus gikk inn i de fattiges kår, ikke halvveis, men helt, på det enkle nivå, uten hus og på flukt. Det gjør at ethvert menneske kan identifisere seg med Jesu fødsel, han ble født som fattig. Guds kjærlighet for alle, for fattig og rik, illustrert ved de første besøkende som var hyrder, og så kom vismennene med sine verdifulle gaver. Jesus selv utfordret oss til å dele.

Det finnes både åndelig og materiell fattigdom. NMS ønsker å gjøre noe med begge deler og la juleevangeliet utfordre oss til å gjøre verden mindre fattig ved å «sammen dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom».

Barnestjerna Marianne tenkte ikke så mye mer over arbeidsforholdet til verdens største kristne satellitt-TV-kanal, SAT–7, enn at det gav lommepenger. Gud beskytter, men er langt borte og fryktinngytende, følte hun, før hun fire år senere fikk en sterk følelse av hans tilstedeværelse.

– Han ble min far og en svært nær venn, sier Marianne, som sommeren 2023 kommer til NMS Sommerfest & Generalforsamling i Stjørdal for å fortelle hvordan SAT-7s slagord «gjøre Guds kjærlighet synlig» er livsgjerningen.

4. AUGUST 2020

Det smeller i Beirut. Fire år gamle Noah klamrer seg til mamma Marianne, roper at han er redd, og mamma kan ikke annet enn å vende seg til Gud i bønn. I kaoset som oppstår, frykter hun nye krigsscener, slik folket hennes i mange år har vært vant til.

Først ser det ut til å være en ulykke som legger Beirut i ruiner, tar over 200 liv og fysisk skader over 6000 mennesker. En lagerbygning som huser 2750 tonn eksplosive stoffer, tar fyr. Eksplosjonene er blant de største verden har sett. I ettertid er libaneserne rasende. Sentrale myndighetspersoner har visst om lagrene lenge uten å gjøre noe. Libanon sliter allerede politisk og

Her for å bli

Marianne Awaraji Daou ledet sin første SAT 7–sending som 10–åring. 20 år etter er hun fremdeles på skjermen, og til sommeren kommer hun på Sommerfest & Generalforsamling for å fortelle om kallet sitt, men også om motløsheten Libanon står i nå.

TEKST OG FOTO | Maria Inderøy Risanger

økonomisk. Nå blir livssituasjonen enda mer uholdbar. Flere har mistet alt, skoler og sykehus er ødelagt, bankene er tømt, og elektrisitetshovedsentralen blåst ut. De som kan, drar.

DESPERASJON

Ektemannens og sønnens kanadiske pass er gulloddet bort fra desperasjon og inn i trygghet. En mulighet mange gir mye for, men som Marianne ikke tar.

– Folk i Libanon har det vondt og er lei av å skjule det. Knust kommer de til SAT-7 og forteller sin historie eller spør om hjelp, desperate etter håp.

Derfor kan hun ikke dra. Hun blir igjen i et sønderknust Beirut, tilgjengelig for libanesere og andre i den konfliktfylte Midtøsten-regionen. For å lytte, be, og, forhåpentligvis, å være kilde til et glimt av håp. Slagordet gjelder fremdeles.

– Vi er kanskje ikke i stand til å forandre situasjonen i Midtøsten, men vi kan bringe håp, og det er det vi vil. Håpet i Kristus.

PUBLIKUMSKONTAKT

Stadig oftere så og hørte Marianne hvor stor innvirkning medienettverket SAT-7 hadde på liv i Midtøsten og Nord-Afrika. Seernes tilbakemeldinger er overveldende.

Hennes program rettes særlig mot

emosjonelle behov. Sammen med ektemannen Rawad og gjester er hun genuin og åpen om tabu i parterapi-program. Framfor å skjule seg bak et perfekt bilde, inviterer de den arabiske verden til å «la masken falle». Det traff en nerve. Brevene kom, og telefonene ble mange. Flere fant igjen troen på ekteskapet, andre søkte forbønn rundt programmets tema.

For SAT-7 har hver seer betydning. Behovene deres skal møtes. Derfor er de sterkt til stede på sosiale medier, har profesjonelle rådgivere, setter seere i kontakt med bibelgrupper og kirker og sender skoleprogrammene på minnepenner ved for dårlig internettilgang. Det er stort når en irakisk flyktning i Libanon ringer og forteller at barna klarte skolens opptaksprøver på grunn av deres skole-TV. SAT-7 mottok omkring 22 000 samtaler i 2021. En økning på 190 prosent fra året før, ifølge Marianne.

– Vi skal motarbeide frykt med budskapet om håp og kjærlighet. Det trenger folk nå.

Møtet med innringerne på barneprogrammet «Allo Marianne» er særlig viktige. Barna får utløp for alt de kjenner på og bekreftelse på at de ikke er alene. Flere sier de endelig føler de betyr noe.

– Vi snakker om utfordringer de møter og ønsker å gi livslærdom, for livet er tøft

og vanskelig, særlig i Midtøsten. Vi vil at de utvikler sterke personlige egenskaper som utruster dem. Når barna er så ærlige treffer vi ikke bare problemet, vi deler også erfaringer. Det rører meg personlig.

FRAMTIDSDRØMMER

Som anerkjent artist og låtskriver i Libanon

er musikken uunnværlig og nøkkelen i Mariannes forhold til Gud. Naturlig nok runget derfor lovsangen ut over Beirut fra SAT-7-studioets tak kun timer etter eksplosjonen. Direktesendt. – Lenge har vi ikke tenkt over våre personlige drømmer, sier Marianne, som bare vil være her, i hjemlandet, med ektemannen og

BESØK: Marianne er høyt respektert av barn i Midtøsten. Her er en skoleklasse på studiobesøk.

TORSDAG

sønnen omringet av andre de er glade i. – Vi vil fortsette å gjøre det vi gjør for å påvirke liv. Det er her kallet vårt er, og her vi finner tilfredsstillelse.

Midt i mørket eksplosjonen etterlot seg, fant libaneserne sammen. På tvers av uoverensstemmelser som tidligere skapte vonde gnisninger, tentes en flamme av håp. – Det var vakkert når folk med forskjellig bakgrunn gikk sammen for å gjenoppbygge landet. Jeg ønsker «ett Libanon» hvor vi er glade i hverandre og hjelper hverandre, glemmer ulikheter og er frie til å være oss selv slik at det igjen blir et sted der vi bygger drømmene våre.

Sommerfest & Generalforsamling i Stjørdal 28. juni–2. juli 2023. Les detaljert program og meld deg på her: nms.no/sommerfest

FREDAG

LØRDAG

Endringer i programmet kan forekomme. Hold deg oppdatert på nms.no. Påmeldingen starter 12. desember.

Bibeltimer v/ NMS–rådgiver Nora Dub Dybdal

Forhandlinger

Valgfri tur: Knausen Lysstøperi, klosterøya Tautra eller Stiklestad Valgfritt seminar: Kirken i forfølgelse, menighetsutvikling og kirkelig nybrottsarbeid i Norge, SAT-7, menighet for hørselshemmede på Madagaskar eller misjon i migrasjon. Kveldsmøte–taler: Rektor ved Bangkok Institute of Theology, Wandee Wajanathawornchai. Konsert i Værnes kirke: Lewi Bergrud med trio

Forhandlinger

Bibeltimer v/ kirkepresident Kes Yonas fra Den etiopiske evangeliske kirke Mekane Yesus

Valgfri tur: Matsafari på «Route 26» i Stjørdal, Værnes kirke og museet eller Knausen Lysstøperi.

Valgfritt seminar: «Kan jeg virkelig gjøre en forskjell?», festivalkor, «NMS Gjenbruk gir liv til gamle skatter», grådighetsbekjempelse, «Utfordringer og oppdagelser i bibeloversettelse», «Brasilianske misjonærer i Frankrike og Norge» eller «Kvinners plass og rolle i kirke og samfunn på Madagaskar og i Thailand».

Kveldsmøte–taler: Haakon Kessel, leder i NMS Global.

Konserter: Solveig Slettahjell og Tord Gustavsen

Konsert på hotellet: Frode Fjellheim og Cantus

Bibeltimer v/ Anne Lise Matre, rådgiver og tidligere Mali-misjonær Torgmøte i Stjørdal sentrum Tur til Værnes kirke og museet Valgfritt seminar: Festivalkor (fortsetter), «Hvordan driver NMS med pengeinnsamling», Asia, WAMENA (Vest-Afrika, Midtøsten og Nord-Afrika), Øst-Afrika eller Europa og Brasil Festmøte og tale v/ Biskop Thomas Konsert: Samuel Ljungblahd

SØNDAG: Festgudstjeneste i Nidarosdomen Preken: preses Olav Fykse Tveit Gudstjenester i menigheter som har avtale med NMS

Gull bak grå mur

I ein mørk kjellar i det 108 år gamle murbygget på Campus Kampen i Stavanger, fann dei det som skal bli den kreative «hub–en» dei har drøymt om, ein basar av nye påfunn og idear.

TEKST | Helene Reite Uglem

Det er ein våt, men også historisk oktoberkveld når Bazaar 1914 opnar dørene for første gong. Det som dei siste åra har vore eit lager, er ikkje til å kjenne att. Murveggane er bevart her og der, men det er kome innslag av finerplater, neonskilt, grøne plantar, gamle kart og bilete frå den gong NMS hadde strikkande foreiningar i kvar ei bygd. Kan denne gløden blomstre opp igjen, berre på ein annan måte?

ENTREPENØRSKAP I VEGGANE

Kafeen er full av studentar som har sikra seg vietnamesisk streetfood og noko varmt frå Austrått kaffibrenneri sine vogner på veg inn. Dei er komne for å høyre musikk, lære om berekraftige garderobar, gjenbruk, strikking og korleis ein kan kjempe mot grådigheita i eige liv, den som pregar både lommebøker, klesskap, kjøleskap og korleis vi bruker tida vår.

– Det er mykje kreativ gründerverksemd i veggane her, seier Bjørn Inge Hauge i NMSU som er ein av dei som står bak NMS

og NMSU sin nye satsing for unge vaksne. – Vi drøymer om å ta opp arven etter alle dei som har gått før oss her på Misjonsmarka i Stavanger. Bazaar 1914 skal bli ein samlingsstad med marknadar, redesign, kurs, konsertar og basarar, ein «hub» for kreativitet og sosial innovasjon.

DET NYE OG DET GAMLE

«Det er et mer enn almindelig vakkert hjem missionsfolket har bygget for sine vordende udsendige», sa forstandar Jonas Myhre under innviinga i 1914 om bygget som er teikna av arkitekt Lindbom ved Stavanger Cementvarefabrikk. Misjonshøgskulen blir etablert i 1843 for å utdanne misjonærar til teneste i NMS. Dei kjøper etter kvart ein gard på Eiganes i Stavanger, og i 1864 vert den ærverdige naboen til murbygget innvia til dette. Murbygget «Hans Rabeonys hus» innviast til gymnas 50 år seinare for å «sikre landsens gutar ein basis for teologiske studiar». Bygga er bevart midt på campusen til det som i dag er blitt til VID vitskaplege

høgskole som tilbyr langt meir enn teologi. – Vi burde bruke desse flotte bygga til noko, tenkte Hauge og kollegane for fleire år sidan. Den siste tida har NMSU hatt kontora sine i førsteetasjen.

– Trond Vigesdal i NMS Eigedom (NMSE) såg potensiale i kjellaren, og vi har fått god hjelp av dei, seier Hauge som ofte får spørsmål om kva slags designar som står bak denne perla.

– Det heile har blitt til gjennom eit samarbeid på tvers av NMS, NMSU, NMSE, NMS Gjenbruk og Grådighetsbekjemper.

NMS GJENBRUK X BAZAAR 1914

Inst i lokale er det redesign–verkstad med langbord, symaskinar og tekstilar i hyllene. – Bilete på veggen stod her faktisk då vi kom, seier Hauge og peiker på eit gammalt bilete av syande kvinner med kyser. Han er ikkje sikker på om det er stygt eller fint, men han likar kombinasjonen av det gamle blant det moderne.

HUB: I oktober opna NMS og NMSU Bazaar 1914 som skal bli ein samlingsstad for kreativitet og sosial innovasjon for unge vaksne. Foto: Kristian Mjølsneset

Foto: Julie Horpestad

UPCYCLE: Inst i lokale er det syverkstad for kurs og utleige. Foto: Kristian Mjølsneset

SAMARBEID: Bjørn Inge Hauge (andre f.v.) er ein av hjernane bak nysatsinga. Til høgre sit Terese Lindø som skal arrangere sykurs. Foto: Kristian Mjølsneset

– NMS Gjenbruk upcycle skal bli eit sjølvbetent sykollektiv der folk kan møtast for å skape noko side om side. Her er det tilgang på symaskinar, tekstilar, gjenbruksartiklar og det du treng for reperasjonar og redesign, fortset Hauge og legg til at det i løpet av hausten vil kome på plass ei abonnementsordning med sjølvbetening.

– Folk kan også leige lokalet for å arrangere fikse– strikke– og redesign– kveldar og kurs, legg han til og oppfordrar folk til å melde si interesse via instagramkontoen @bazaar_1914.

Under opningsdagane skal designar Terese Lindø i HÅP Redesign halde sykurs. I tillegg til sine vanlege prosjekt, er ho leigd inn av NMS Gjenbruk for å vise korleis ein kan skape nye ting av gamle tekstilar. Prosessen og det ferdige resultatet publiserer ho på Instagram–profilen til NMS Gjenbruk. I mai laga ho til dømes festdrakt av gjenbrukstekstilar.

– Eg likar å bruke det eg har i skapet. Å reparere det som er øydelagt, rette litt på det eller skape noko anna framfor å kjøpe nytt, seier designaren som berre brukar gjenbrukstekstilar når ho syr.

Ho har stor tru på at fleire har ubrukte talent på dette området og gler seg til fleire kurs på Bazaar 1914.

– I november blir det sykurs med juletema. Her skal vi lage artige julegensarar. Eg tek

med masse gammal julepynt vi kan dekorere dei med, forsikrar ho.

Men først skal ho altså ha eit nybegynnarkurs for dei som tek turen på opningsdagane i oktober.

– Vi startar med noko enkelt. Her er målet at alle skal komme heim med eit ferdig produkt.

GRÅDIS

Kristian Mjølsneset og Julie Horpestad tek mikrofonen for å snakke om prosjektet Grådighetsbekjemper som dei starta for to år sidan.

– Vi trur nokon er fattige fordi vi er rike. Grådigheit er noko mange kjenner på, men vi trur ikkje strenge peikefingrar fører til at folk tek meir berekraftige val i kvardagen, seier duoen som jamleg arrangerer Grådis i Oslo, ein kveld med konsertar, kaffi, mat og tips til korleis ta vare på det du har, kjøpe og kaste mindre og bruke meir tid på menneske enn skjerm. No håpar dei Grådis–kveldar kan vokse fram av Bazaar 1914. Lokale er i alle fall på plass.

Dei gir ord og tonar til artisten Frank Tore Tjørhom som fyller rommet med mjuke, heimesnekra songar. Kreativ Pandemi, instagramkontoen som veninnene Ingrid Friestad og Hannah Eggebø står bak, er her for å snakke om berekraftige garderobar.

– Vi er begge glade i å strikke og sy og

GRÅDIS: Damene bak @kreativpandemi, f.v. Ingrid Friestad og Hannah Eggebø, snakka om berekraftige garderobar, sying, strikking og hekling.

Foto: Kristian Mjølsneset

tenkte: Kvifor ikkje dele hobbyen vår med andre, seier dei to studentane som gjennom kontoen @kreativpandemi viser fram teststrikk, eigne sy– og strikke–prosjekt og gir tips til korleis du kan bruke opp restegarnet. No står dei på scena og fortel om berekraftige garderobar med kle som sit fint, held lenge og ikkje går av moten i morgon. Dei har også gode råd for korleis halde seg vekke frå dei billege, freistande, men mindre miljøvennlege kle–stativa i butikkane.

INTERNASJONALT OG KREATIVT

Bazaar 1914 er ope tysdagar og torsdagar på dagtid slik at VID–studentar kan nytte lokalet til sosialisering og kollokviegrupper. – På VID er det fleire internasjonale studentar, folk som har vore på utveksling gjennom Hald og Ucrew og som ønskjer å engasjere seg vidare. I tillegg har Stavanger kvart år Ucrew og Hald–studentar som kan engasjere seg her, understrekar Hauge. Kva Bazaar 1914 blir til slutt, står att å sjå. – Det skal skapast ut frå engasjementet til menneska som samlast. Alle som vil bli med og skape noko og dele sitt engasjement, er velkomne. Det skal vere ein plass for å dele tru, tid, ting og talent, som jo er NMSU sitt mål.

I Sørreisa kommune i Troms er julemessa eit intenst stunt som er over på fire timar. Likevel tek det om lag eit år å planlegge den. Såleis er det jul heile året for gjengen i paraplyforeininga Julemessa Sørreisa misjonsforeining som nyleg arrangerte julemesse nummer 61.

MISJONSIVER PÅ BYGDA

Det startar i 1961. Prestekona Edel Hundsdal har høyrt om noko som heiter «julemesse». Kan dette vere noko for Sørreisa misjonsforeining? Svaret er ja, og lite visste vel ho om kva suksess dette skulle bli: Eit årleg arrangement som framleis fenger ei heil bygd.

– På 60-talet var det heile seks foreiningar i kommunen. No er det tre igjen, men messa er eit samarbeid med foreiningar frå kommunane Målselv og Senja, seier Per Eirik Mathisen som er med i dugnadsgjengen.

– Julemessa starta i kinosalen med varesal, mat og misjonsmøter, og vart raskt ei populær hending i bygda. Opp mot 300 menneske kunne kome innom, fortel han om messa som etter kvart flytta over til Kulturhuset, der dei held til den dag i dag.

FREISTANDE VARER

Det første som møter gjestane er lukta av kaffi. Folk går langs utstillingane og kjøper lodd medan dei bestemmer seg for kva dei skal sikre seg idet salet opnar klokka 11. Vottar, sokkar, forseggjorte genserar på rekke og rad blant julekaker, lefser og julebrød. Snekker–klubbens bord har også mange potensielle julegåver. «Høtter» for eksempel, ein reiskap du kan løfte opp fisk i båten med, smørknivar og gyngehestar.

heile året

Kvar foreining, frå både Senja, Finnsnes, Målselv og Sørreisa, har kvar sitt bord. Blant kaffidrikkande vaksne leikar barna med spel og duplo. Så kjem bygdefolket. Det er same prosedyre i år som i fjor. Det blir ikkje jul utan messa. Og idet salet startar, vert det snart tomt på dei mange salsborda. Samstundes, på ein storskjerm over dei, ser dei ei anna verkelegheit som minner dei på kvifor dei eigentleg er her. Ei julemesse kan gi håp for nokon.

INTENST OG KJEKT

Ein stor dugnadsgjeng er på plass dagen før. Dei set ut stolar og sjekkar detaljane, for det er mykje som skal stemme, og forventingane til bygdefolket er høge. Dørene opnar kl. 10. Når salet opnar om ein time, stimlar folk til borda som er fulle av alt det foreiningane har brukt tid på det siste året.

– Det er mykje som skjer på ein gong. I det heile ei ganske intens affære, men samstundes utruleg kjekt, slår Mathisen fast.

Midt i messa er det «gladsangstund» der blant andre barnekoret og Torsdagsklubben opptrer.

– Vi har også barnemøte, leikar og spel for dei minste, fortel Mathisen om messa som er populær blant familiar med små barn, også dei som elles ikkje er så aktive i kyrkjelyden. Midt i song, kaffidrikking, sal og kakeeting, stig forventinga til utloddinga som alltid skjer til slutt.

– Av og til har vi besøk av ein misjonær som fortel om arbeidet. I år går pengane til Madagaskar, og vi får besøk av ein «ekte Madagaskar–misjonær».

Julemessene er ei viktig inntektskjelde i NMS. I eit «normalår» utan korona har

dei bidratt med over sju millionar kroner til arbeidet.

BREDT SAMARBEID

– Vi byrjar planlegginga om våren, men lokale må bestillast allereie eitt år i førevegen. Så byrjar fordelinga av alle oppgåvene. Engasjementet og dugnadsånda er fantastisk, fortel Mathisen.

Sjølv om foreiningstalet i kommunen har gått ned, har det ikkje gått utover engasjementet i messa, seier han. – I dag har Sørreisa tre NMS–foreiningar. Snekkar–klubben som starta i 1985, Lysglimt barneforeining og Gottesjord og Straumen misjonsforeining som består av kvinner, dei fleste over 60 år, oppsummerer han.

Lysglimt barne- og ungdomsforeining starta i 1960. Frå 1978 har Per Eirik og kona Solveig leia den.

– Vi samla barna heime først, men då medlemstalet nådde 40, forstod vi at vi måtte tenke litt alternativt. Frå 1990 har vi samarbeidd og delt lokale med Blå Kors Motor- og fritidsklubb, fortel Mathisen om gjengen som i tillegg til dei andre aktivitetane, også lagar trevarer for sal og utlodding til julemessa.

Gottesjord og Straumen misjonsforeining, og fleire andre foreiningar, bidreg med lefser, bakevarer og tekstilar.

– Vi har også Gottesjord 2-foreninga som ikkje har ordinære møter, men som lagar ting for sal og utlodding. Det same gjer deira barn, Gottesjord 3. Tre generasjonar bidreg til messa, seier han.

KFUK/KFUM–speidarane deltek nokre gonger for å samle inn pengar til sine misjonsprosjekt.

– Dette er ei stor og viktig hending for dei som er med, seier han om dagen som har blitt eit lyspunkt midt i mørke november.

TEKST | Helene Reite Uglem

Per Eirik Mathisen

MESSE: Julemessa Sørreisa misjonsforeining er eit samarbeid på tvers av foreiningar i Sørreisa og nabokommunane. Alle foto: Anna Magni Larsen

FAMILIEDAG: Julemessa har vorte populær blant familiar med små barn. Her er det program for både unge og gamle.

Gann - turene 2023

Skoleskipet Gann er det tidligere hurtigruteskipet Narvik og er til daglig en videregående, maritim friskole med utvidet kristen formålsparagraf.

Sommertid seiler vi cruise med passasjerer - noe vi har gjort siden 1953. Om bord på Gann kommer du til gode måltider, oppredd køye og alle lugarene våre har bad med dusj og toalett.

SKOTTLANDS ØSTSIDE

På dette sommercruiset skal vi utforske Skottlands østside, med havnene Dundee, Montrose og Kirkwall - og Newcastle som strengt tatt ligger i England.

Reiseledere: Alfhild Steinsbø Hauglid og Eivind Hauglid, Heidi Bleie Skeiseid og Tor Øyvind Skeiseid med flere.

Avgang Stavanger 2. juli klokken 22.00 - Ankomst 10. juli kl 07.30. Pris fra 20 990,- per person. Inkludert mat, lugar og program om bord.

Du kan lese mer om cruisene og bestille lugar på www.gann.no/cruise.

Vi kan også ta imot påmelding på e-post: gannturene@gann.no eller på telefon 51 85 48 70. www.gann.no

KIELKANALEN

Kielkanalen går fra elven Elbe, tvers gjennom Nord-Tyskland og ut i Østersjøen. Egentlig heter kanalen Nord-Ost-See-kanal fordi den går mellom Nordsjøen og Østersjøen. Kanalen er en opplevelse i seg selv, men det er også havnene på dette cruiset: Esbjerg, Hamburg , Warnemünde, Fredericia og Skagen.

Reiseledere er blant andre Mirjam Ydstebø, Eva og Svein Arne Lindø. Morten Samuelsen skal være musikalsk reiseleder.

Avgang Stavanger 13. juli klokken 12.00 - Ankomst 21. juli kl 15.00. Pris fra 22 990,- per person. Inkludert mat, lugar og program om bord.

Klassiske gjerder og porter i massivt tre

Vi produserer stakittgjerder, porter og levegger i trykkimpregnert og overflatebehandlet furu. Kan også montere produktene, om ønskelig.

Vi bidrar gjerne til planlegging og utvelgelse av type produkt fra vårt utvalg av standardprodukter, eller utførelse av spesialtilpassede løsninger etter kundens ønske.

Våre porter vil i kombinasjon med stakittgjerde, innsynsskjermer eller levegger utgjøre en helhetlig løsning, som på en tiltalende måte kan dekke behovet for fornyelse av for eksempel kirkegårder, offentlige plasser og private hager.

Våre produkter har lang holdbarhet mot råte, og leveres grunnet og malt, eller i Royalbehandlet furu.

Rotorveien 15, Eggemoen, 3514 Hønefoss Telefon 32 12 92 48, post@treko.no

I heltre furu - med råstoff fra skogen

Besøk vår nettbutikk for inspirasjon og ideer: www.treko.no

Registrert leverandør i

Sammen mot fattigdom

En felles fiende

– Boko Haram er en felles fiende. Jeg har sett kristne stå vakt utenfor fredagsbønnen og muslimer stå klar med pil og bue utenfor gudstjenesten, forteller Philippe Aoudou som jobber med internt fordrevne mennesker i den nordligste regionen i Kamerun.

OG FOTO | Helene Reite Uglem

Det er opp mot 400 000 internt fordrevne mennesker i hjemlandet hans. Philippes jobb er å farte rundt i den aller nordligste regionen for å møte mennesker som har mistet hus, land, identitetspapirer, eiendeler, men verst av alt; kanskje også sine nærmeste.

KONFLIKTER OG KLIMA

– Generelt i landet er det klimaendringer og konflikter folk fordrives av. Men i den aller nordligste regionen, der Maroua er hovedstad, er det ofte opprørsbevegelsen Boko Haram som jager folk fra sine hjem, forklarer Philippe som er i Norge for å besøke venner. Han bor i Maroua, men kommer fra Tibati og er sønn av en prest i Den evangelisk–lutherske kirke i Kamerun. – Boko Haram kan dukke opp ut av det blå. De dreper, voldtar, stjeler og brenner hus. Folk rømmer i det de står og går i, fortsetter han.

Philippe tok først en teknisk utdannelse på universitetet, men merket etter hvert en dragning mot humanitært arbeid og tok derfor en master i samfunnsfag, før han i 2018 fikk jobben som psykososial veileder i en flyktningorganisasjon.

– Jeg jobber med veiledning, juridisk hjelp, konfliktløsning, men også praktisk hjelp til de som etterlot seg alt, forteller Philippe som

bruker tre av fem arbeidsdager til å oppsøke flyktningene der de måtte befinne seg.

– Lengst nord er det mennesker som bor under trærne og mangler mat, vann, klær, bosted og identitetspapirer. De vet kanskje ikke hvor de skal begynne for å få hjelp. Det er der vi kommer inn.

PÅ FLUKT

– Hva har de opplevd?

– Mange har sett og opplevd så grusomme ting at jeg nesten ikke kan snakke om det, svarer han.

– De hørte rykter om at opprørsgruppen var på vei og måtte bare løpe. Mange kvinner har mistet sine menn og er blitt bortført til slaveri. Noen har flyktet fra sted til sted, funnet et etterlatt hus, for så å bli jaget derfra, sier han og legger til at barna har vært vitne til de grusomste ting.

– Hvorfor gjør de dette?

– Motivet er ikke nødvendigvis hentet fra koranen. Mange er hjernevasket. Det starter allerede i koranskolen, tror Philippe.

– Gruppen vil skape frykt og ta makt. De vil utrydde alt som representerer det vestlige, som for eksempel utdanning. De vil i det hele tatt overta mer og mer, oppsummerer han. Det er langt fra bare kristne som blir forfulgt.

– Boko Haram er en felles fiende for kristne og muslimer. Jeg har sett kristne stå vakt utenfor fredagsbønnen og muslimer stå klar med pil og bue utenfor gudstjenesten, forteller Philippe, men legger til at dette ikke skjer hver gang.

– Det viser likevel at det ikke er mellom kristne og muslimer denne kampen står. Philippe forteller at han stadig prøver å oppmuntre familier til å heller velge vanlige skoler framfor koranskoler.

– Jeg sier at det er der de må gå om de vil bli noe, få en utdanning og en jobb som kan gi muligheter og påvirkning i samfunnet. Samtidig kan jeg minne dem om å be sine bønner.

DRØMMER OM DOKTORGRAD

Philippe skrev master om lokale kvinnegruppers betydning for fellesskap og påvirkning av samfunnsutviklingen i storbyen Maroua.

– Nå ønsker jeg å skrive en doktorgrad som utvider perspektivet til å gjelde kvinners engasjement og aktiviteter på alle områder i samfunnet og belyse kvinners betydning i å finne praktiske løsninger på store utfordringer i samfunnet.

TEKST

Philippe Aoudou (39)

Guds ord til alle

To misjonærbarn som aldri skulle bosette seg på Madagaskar igjen. Den ene fant seg en språkmektig nordmann. Den andre en brite som brant for Bibelen på alle språk. Cecilie og Sigrid har byttet ut leking på gårdsplassen med kontor samme sted, og tatt med familiene for å jobbe innen bibeloversettelse på nettopp Madagaskar.

TEKST | Maria Indrøy Risanger

Hverdagen er smått i gang på Antsirabe for familiene Leinebø Thomas og Hansen-Ekenes. Som tilretteleggere for bibeloversettere til ulike gassiske språk er de nye utsendinger i et trepartssamarbeid mellom henholdsvis NMS, Wycliffe og Frikirken og NMS, Wycliffe og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). – Noen forstod ikke hva i all verden vi skulle

gjøre her. De hadde jo bibel, forteller Cecilie Leinebø Thomas om hennes og ektemannen Stephens opplevelser som førstegangs utsendt i 2019.

Sannheten er at organisasjonen «Together in Bible Translation» har identifisert 22 forskjellige språk på Madagaskar som trenger egen bibeloversettelse. Offisiell gassisk, som

mange gassere finner uforståelig, kommer utenom.

Koronapandemien stoppet Cecilie og Stephen etter bare seks måneder. Når de høsten 2022 er tilbake sammen med Sigrid og Kristoffer Hansen-Ekenes, er NMS med på laget. Oversettelsesarbeidet er en del av Den gassisk-lutherske kirken (FLM), og NMS har vært engasjert siden starten i 2001.

BIBEL: Stephen og Cecilie Leinebø Thomas jobber med bibeloversettelse på Madagaskar. Foto: Maria Indrøy Risanger.

OPPVEKSTEN

Med foreldre som utsendinger er ikke NMS ukjent. Cecilie ble født på Madagaskar, mens Sigrid kom dit som spedbarn etter et hjemmeopphold. Begge er glade for den spennende oppveksten. Det tøffeste var returen til Norge som 15-åringer. – Da fikk jeg meg en «slap in the face»! Det var mye jeg ikke skjønte. Jeg savnet livet her og brukte tre år på å kjenne at jeg trivdes greit i Norge, forteller Sigrid, som fant trygghet i et miljø med misjonsfokus.

For Cecilie, som flyttet fra en stor øy i Det indiske hav til en liten øy ytterst på Vestlandet, var det rart med få som forstod hverdagen hun kom fra. Det tok nærmere 10 år å finne seg til rette. – Å fungere i et norsk samfunn, gikk dårlig. Det var mye vi ikke hadde lært. Skyvedører hadde jeg for eksempel aldri sett. Hvordan kom jeg inn når døra bare gikk opp og igjen? ler hun.

Sigrid kjenner seg igjen. Hun fant ikke roen og var klar på at hun skulle til utlandet igjen så snart som mulig. Da det ble alvor med kjæresten Kristoffer, kom den uunngåelige samtalen.

– Sigrid sa at dersom det skulle bli oss, så måtte jeg i alle fall vurdere å bo i utlandet. Jeg var ikke snauere enn at jeg sa at det var greit, men at da måtte hun også vurdere å bli i Norge, påpeker Kristoffer til latter fra kona.

Selv så de ikke hvordan det kunne løses. Alt ble lagt i Guds hender med håp om at han fant en felles vei for de to og deres ulike livsdrømmer. Nå er de her.

MISJONÆRTANKEN

Kristoffer er prest, men tross kraftig påvirkning i barne- og ungdomsårene slo det ham aldri at misjon angikk ham. Sigrid var den med kallet og lysten. Hun hadde lest boka De skjulte ordene av Sigmund Evensen

TILBAKE: Sigrid og Cecilie vokste opp sammen på Madagaskar. Nå er de tilbake med mann og barn. Sigrid og Kristoffer Hansen-Ekenes og barna Mari (4), Anna (1) og Elise (6). Stephen og Cecilie Leinebø Thomas og datteren Charlotte (5). Foto: Privat

og hans tid som bibeloversetter på Papua Ny-Guinea.

– Ideen om en annen type misjonsarbeid traff meg. Jeg trodde ikke jeg skulle bli misjonær, men bibeloversettelse og språkarbeid måtte jeg være skapt for, sier Sigrid om leseopplevelsen i ungdomsårene.

Barndomsvenninnen Cecilie skulle absolutt ikke bli misjonær. Det passet henne dårlig å reise ut og preke i kirker. Foreldrene var engasjert i bibeloversettelse, og hun opplevde selv ulikheter i gassiske språk. Det fremstod umulig at dette var dialekter, noe som senere ble bekreftet. Misjonærtanken

kom snikende. Kunne hun bidra til at folk fikk mulighet til å forstå Guds ord på sitt språk?

– Tenk på alle som har gått i kirken og hørt Bibelen og fine ord på offisielt gassisk. De kan si ordene, men mange vet ikke hva de betyr, sier Cecilie, som dro til England på Wycliffe-kurs. Organisasjonen jobber for å få Bibelen på alle verdens tilgjengelige språk. Hun giftet seg med Stephen, pastorsønnen fra London som siden 15-årsalderen arbeidet for bevissthet rundt Wycliffe i kirker og på universitet.

GASSISKE SPRÅKGRUPPER: Kartet viser de 22 språkgruppene på Madagaskar.

Grafikk: Together in Bible Translation

LINGVISTER OG ADMINISTRATOR

I selskap med kone og samarbeidspartnere som elsker lingvistikk og tar språk lett, kan det være vanskelig å være den eneste som ikke liker å lære språk.

– Språk er en uheldig bivirkning i arbeidet jeg prøver å gjøre, sier Stephen smilende, til stor latter fra de andre.

Heldigvis tar han seg av det administrative. For ham appellerer ideen om å formidle Gud på et kjent språk.

– Vi må gi små språk muligheten til å forstå Gud. Hvert språk har sin måte å uttrykke tilbedelse på og beskrive hvor fantastisk Gud er. Vi trenger alle for å komme nærmere han, fortsetter Stephen og får støtte av Kristoffer som ofte kjenner lyst til å be på gassisk framfor norsk da det er fylt av store ord som sjelden brukes i norsk bønnespråk.

Stephen får undervisning i offisiell gassisk dette året, mens Kristoffer lærte det da han var UCREW i 2011-2013. Sigrid og Cecilie har aldri glemt barndommens språk. – Gassisk var mitt første språk. Norsk kom sigende etter hvert, sier Cecilie. Hun har bodd mange steder på øya og alltid plukket opp nye ord for å tilpasse språket.

VOKSNE MISJONÆRBARN

Til tross for en god oppvekst, var Cecilie og Sigrid klar på at de aldri skulle bosette seg på Madagaskar igjen. For Cecilie var skoene til foreldrene store å fylle. Hun tenkte det ville bli vanskelig å gå sitt eget løp, men føler seg komfortabel i rollen hun har fått. Sigrid kjente motstand, men har landet på at Madagaskar er stedet å leve ut kallet. Det er også forskjell på å være misjonærbarn og misjonær på samme sted.

– Vi har ungdomsspråk og er ikke alltid sikre på hvordan vi skal oppføre oss, sier Cecilie.

Sigrid legger til at det er mye voksenkultur de ikke kan, som riktig oppførsel i formelle settinger og riter, påkledning og pengeansvar når nøden er godt merkbar. Madagaskar har også forandret seg mye. De synes fattigdommen er mer synlig nå. Inntrykket er endring i klasseforskjeller med større middelklasse og økning i både antall ekstremt rike og svært fattige.

HJERTESPRÅK

Når de nå er tilbake for arbeid innen bibeloversettelse er det fordi de har sett stort behov.

– Språk treffer hodet eller hjertet. Hva som treffes påvirker relasjonen til Gud, sier Sigrid.

Derfor brenner utsendingene for at alle de gassiske språkene, i tillegg til tegnspråk, skal få Bibelen oversatt. Da slipper folk å bli en annen når de prater med Gud. – Det blir som om jeg ber på engelsk. Jeg kan engelsk, men det er ikke mitt språk eller der jeg uttrykker meg best, påpeker Kristoffer.

Ni språk er godt i gang med oversettelse. Det er kun morsmålsbrukere som oversetter. Nordmennene har ikke nok språkkunnskap til det, men kan derimot tilrettelegge, gi bibelsk bakgrunnsforståelse eller sjekke oversettelsene opp mot greske og hebraiske grunntekster. Til sammen er over hundre medarbeidere i sving. Et team Cecilie jobber med helt i nord har to muslimer blant oversetterne. De er valgt av språkgruppas høvding som må gi sin velsignelse til bibeloversettelsesarbeidet. – Han tenkte nok langsiktig, for ved å oversette Bibelen får de faktisk et skriftspråk, sier hun.

Fra offisiell gassisk som eneste skriftspråk, er nå flere språk underveis. Derfor må det også gis leseopplæring i språk som tidligere kun har vært

TEMA | Sammen mot fattigdom

muntlige. Bibeloversetterne er etterspurt av morsmålsbrukerne og presser seg ikke på om de ser at et språk mangler enten oversettelse eller skriftspråk. – Initiativet kommer fra grasrota. Vi hjelper og fasiliterer slik at det går framover, men vi skal ikke ha æren for arbeidet, understreker Cecilie.

Lukasevangeliet oversettes først, etterfulgt av Jesus-filmen for bakgrunnsforståelse. Deretter bestemmer hver gruppe hvor mange bibelbøker de ønsker oversatt. Det jobbes også med bibelhistorier i utdrag og kirkeårets tekster, slik at litt fra hele Bibelen er tilgjengelig. – Selv om ting tar tid skjer det i riktig tid. Språket må synke og få røtter for å leve. Bibelen kunne blitt trykket på kort tid om det var målet, men vi vil ikke ha den stående i hylla. Vi vil ha den lest, forstått og brukt slik at folk skjønner hvem Gud er, hva han har gjort og hva han har med dem å gjøre, fortsetter Kristoffer. Da trengs Bibelen på hjertespråket.

SPENNINGSFYLTE SPRÅKFORHOLD

En utfordring er makten offisiell gassisk har over Bibelen. Det er kirkespråket, og slik har det vært i 200 år. Andre språk har vært undertrykket og uverdige til kirkebruk. Cecilie forteller at mennesker har blitt kastet ut av gudstjenester når de har bedt på hjertespråket med beskjed om å komme tilbake når de har lært å snakke skikkelig. – Oversetterne kan vegre seg for å bytte offisielle ord med sine egne. Da pusher vi på, for de må oppdage verdien av språket sitt.

FLM og andre kirkesamfunn er positive

til arbeidet. Det er ønsket og etterlengtet. Fra makthavendes hold er likevel ikke alle glade for å løfte opp de som har levd i skyggen.

– Politisk kan dette være vanskelig. Når vi oversetter Bibelen til minoritetsspråk, får de høyere status enn før, og det utfordrer tanken om at alle gassere egentlig snakker samme språk. Dette kan skape konflikter, sier Sigrid.

Hun er tegnspråktolk og sammen med Cecilie i startfasen med å etablere et team som kan jobbe med å oversette Bibelen til gassisk tegnspråk.

PINSEDAG

Alle fire er klar på at mennesker løftes opp den dagen presten står i kirken og taler på et av de 22 språkene, så det går rett i hjertet, og

folk forstår at både de og språket har verdi. Kristoffer referer til pinsedagsfortellingen hvor apostlene taler på forskjellige språk foran alle folkeslag, og de hører budskapet om Guds storhet på sitt språk. – Det er dette det handler om. Nye mennesker og nye språk skal oppleve det samme. Det går en rett linje fra første pinsedag til dette arbeidet. Pinsedag viser at Gud kan, og vil, bruke alle språk for å formidle det han har gjort.

Han mener NMS nå går tilbake til grunnarbeidet i evangelisering og forkynnelse. – NMS ser behovet hos marginaliserte språk og gjør noe med det, avslutter Kristoffer, som sammen med de andre er klar for et nytt kapittel i NMS-FLM-historien.

MASIKORO SPRÅKET: Masikoro-teamet på Vest-Madagaskar jobber med kirketekstene som blir lest hver søndag i kirka. Foto: Together in Bible Translation

TEMA | Sammen mot fattigdom

FRA FARMER TIL FAN

– en historie om verdens beste kaffe

Mange kaffekjennere peker på Etiopia som det landet som produserer verdens beste kaffe. Kaffefirmaet Bette Buna har «Coffee from farmer to fans» som slagord.

TEKST OG FOTO | Martin Eikeland

‒ Med vårt slagord mener vi at vårt opplegg er til det beste for både farmere – altså kaffebøndene – og kaffeelskerne – altså de som er kaffefans. Bøndene får bedre betaling, sikker levering, kunnskap fra andre kaffedyrkere og tilgang til et større marked. Fansen får tilgang på kvalitetskaffe som er produsert på en bærekraftig måte, sier gründeren Dawit Syoum. Han kommer fra en fattig kaffedyrkende familie i landsbyen Terferi Kela i Sidamo-provinsen i det sørlige Etiopia. Sammen med sin nederlandske ektefelle Hester har han etablerte firmaet «Bette Buna».

Mens Dawid forteller om firmaet som har hovedkontor i Addis Abeba, men som har avtale med kaffebønder i de beste kaffedistriktene i hele landet, gjennomfører Yeshiwork Tsegaye en tradisjonell kaffeseremoni, slik som alle etiopiere er med på mange ganger hver uke. Det betyr at kontorlokalene i Addis Abeba fylles med sterke lukter en times tid; først av grillkull som gir varme til kaffekokingen, deretter av kaffe som blir brent i en liten stekepanne, så av kaffeduft fra en spesiallaget kanne, før det hele avsluttes med kaffelukten fra koppen som serveres.

«ALLE» DYRKER KAFFE

Etiopia er landet hvor «alle» dyrker kaffe. På landsbygda er det noe alle bøndene dyrker. I byene er det mange som har sin egen kaffebusk i hagen. Dessuten er Etiopia landet der alle drikker kaffe.

‒ Kaffen må ideelt sett dyrkes mellom 900 og 2000 meter over havet. Store deler av landet vårt ligger på denne høyden. Dessuten er det andre forhold som ligger til rette for kaffedyrking, sier Dawit.

MARKED OG KUNNSKAP

Ett av problemene for etiopiske kaffebønder, er at de får dårlig betalt for kaffen. Hvis de selger den lokalt, er betalingsevnen svært dårlig blant de fattige naboene. Hvis de

KAFFE:

Seremonien rundt kaffedrikking er en viktig del av kaffekulturen i Etiopia. Her tryller Yeshiwork Tsegaye fram verdens beste kaffe i lokalene til Bette Buna.

NY NETTBUTIKK

– større vareutvalg

NMS har i flere år solgt varer fra samarbeidslandene på nettet. Nå er det opprettet en egen nettbutikk, der vareutvalget blir større og brukervennligheten bedre. nmsnettbutikk.no satser fortsatt på varer som er produsert i prosjekter som NMS er involvert i. I tillegg kommer nye produkter til å bli presentert, blant annet kvalitetskaffe fra Etiopia. Blant kundegruppene for denne, er norske menigheter. Kaffen kan også kjøpes på kirkekaffe.no.

Dessuten er juleheftet I de dager til salgs på nmsnettbutikk.no.

selger den til andre deler av landet – eller til eksport – tar nødvendige og unødvendige mellommenn en stor del av fortjenesten.

‒ Vi har laget et opplegg der vi har avtaler med bønder om å levere kaffe til oss. Vi har opprettet egne kaffestasjoner der kaffen kan leveres. Herfra tar vi ansvaret.

Vi transporterer kaffen, pakker den, markedsfører den og sender den til Europa.

‒ Hvor mye mer får bøndene når de samarbeider med Bette Buna enn hvis de selger den på tradisjonelle måter?

‒ Det er det litt vanskelig å si nøyaktig, for det avhenger av flere faktorer, men som en hovedregel vil jeg si at de får mer enn 50 prosent mer for sine varer når de selges gjennom Bette Buna.

TIL NORGE

Snart blir «verdens beste kaffe» tilgjengelig i Norge. Den nye nettbutikken til NMS begynner å selge kaffen i begynnelsen av 2023.

‒ Jeg er selv veldig interessert i kaffe. Da vi snakket om hvilke produkter vi ønsket å tilby i nettbutikken, var kaffe noe av det

første jeg tenkte på. Jeg har smakt på kaffen fra Bette Buna og kan slå fast at den er av beste kvalitet, sier James Ecendance, som jobber i den nye nettbutikken. Han sier at kaffen fra Bette Buna vil ha en konkurransedyktig pris, men at den ikke kan konkurrere med billigproduktene i supermarkedene.

‒ Her får du en fantastisk god kaffe, produsert på en bærekraftig måte, sier James, som forteller at målet er at denne kaffen skal brukes når det serveres kirkekaffe i landets kirker. Derfor har man opprettet domenet kirkekaffe.no for dem som vil bestille kvalitetskaffen fra Bette Buna.

BLE FAN

Etter å ha hørt historien om kaffebøndene i Etiopia, visjonene til Bette Buna og smakt på kaffen, er konklusjonen klar: Jeg er blitt fan. Så nå gleder jeg meg til å bestille min egen kvalitetskaffe på enten kirkekaffe.no eller nmsnettbutikk.no.

BEGEISTRET: MTs utsendte ble fan av kaffen til Bette Buna. T.h. gründer Dawid Syoum.

TEMA | Sammen mot fattigdom

Ønsker mer utveksling velkommen

Hvis vi fikk en misjonær i dag, ville hun eller han ha vært i jobb i morgen, sier rektor Adolphe Télésam ved bibelskolen på Meng i Kamerun.

Studenter og lærere tar en liten pause i forberedelsene til avslutningsfesten dagen etter. Alle må være med å bidra for at alt skal bli klart til feiringen. Rektor Adolphe Télésam står bakerst, nummer to fra venstre.

Det myldrer av liv på campusen til bibelskolen når MT er på besøk denne kvelden. Dagen etter er det ventet opp mot 1000 slektninger og venner til gudstjenesten som skal markere avslutningen av skoleåret. Studentene er ivrig opptatt med å gjøre klart uteområdet mellom skolebygningen og kirka. Det kuttes gress med macheter, og noen spar, feier og rydder for å få alt klart. Avslutningen forventes å bli både høytidelig og innholdsrik med mange taler, flere kor – og høydepunktet for mange: utdeling av vitnemål til avgangsstudentene.

Gjennom flere tiår har Den lutherske kirken i Kamerun (EELC) utdannet evangelister og katekister ved bibelskolen på Meng. Skolen tilbyr en praktisk og konkret utdanning hvor studentene blir utrustet til å ta viktige oppgaver i lokalmenigheter over store deler av Kamerun. I en kirke i vekst er disse medarbeiderne viktigere enn noen gang. NMS støtter bibelskolen med ca. 300 000 kroner i året.

KREVENDE ØKONOMI

Men økonomiansvarlig Bobo Jean Marc kan bekrefte at økonomien er krevende. – Når lønn, strøm og andre regninger er betalt, er det sjelden penger igjen. Av og til blir studenter eller familien deres alvorlig syke, og da må skolen bidra med litt penger til behandling eller medisiner. Vi får vanligvis disse pengene igjen, men ikke alltid, forteller han.

Både rektor Adolphe Télésam og studentene viser til at inventaret og utstyret er slitt og at det er vanskelig å finne penger til vedlikehold og nyinnkjøp. Vannsystemet har også brutt sammen, så vannet må nå hentes et godt stykke unna. Det nevnes også at det tidligere var en ordning der nyutdannede evangelister fikk utdelt sykler, slik at de lettere kunne komme rundt til steder lenger borte, og til steder der biler ikke kan komme fram. Skolens slitne bibliotek nevnes også.

FULL SKOLE

Til tross for krevende rammebetingelser, har skolen 42 studenter dette skoleåret, blant dem er tre kvinner. Tolv studenter tar toårig katekistutdanning, 30 ettårig evangelistutdanning, og de kommer fra hele landet. Rektor Adolphe Telesam forteller at skolen så å si er fulltegnet også for neste skoleår, med 40 elever.

– Skolen tar inn flere katekiststudenter enn tidligere, siden det er stort underskudd på disse i menighetene, opplyser han.

Etter endt utdanning er det rett ut i konkrete arbeidsoppgaver, gjerne uten særlig lønn, men med et desto viktigere oppdrag.

Det uttrykkes stor takknemlighet for all støtte fra NMS, som er den viktigste inntektskilden til skolen. I tillegg betaler studentene en egenandel som gir litt inntekt. Både studenter og ansatte har en klar utfordring: Besøk fra partnere gir både inspirasjon og hjelp. Eller som rektor Adolphe sier:

TEKST OG FOTO | Harald Solås

PAUSE:

– Jeg ønsker at flere kan komme fra Norge. Kanskje misjonærer, lærere eller andre studenter. Og kanskje kan det være mulig med en studentutveksling som går begge veier?

79 LAGT TIL KIRKEN

Abbo Bello bor i den lille landsbyen Gomana, mellom Tibati og Ngaoundal. Han har gått på bibelskolen på Meng i ett år og er

evangelist i en menighet som utelukkende består av tidligere fulanier, en muslimsk folkegruppe. Abbo selv er også fulani. Menigheten består av tolv familier. Senest i desember i fjor hadde de dåp, da ble medlem nummer 79 lagt til menigheten.

Abbo og fire andre fra Gomana evangliserer i landsbyene og byene i området,

inntil to timer hjemmefra. De reiser stort sett rundt med en liten motorsykkel eller til fots.

– Jeg ønsker å studere mer på Meng, hvis det blir mulig for meg, sier Abbo.

Abbo Bello

Tre studenter på Meng

Menigheten fikk i 2014 hjelp av tidligere misjonær Ron Nelson i ELCA til å bygge kirke til menigheten.

1. Jeg planla en annen utdanning, men Gud kalte meg til å forandre på det. Da fikk jeg veldig lyst til å studere på Meng. Det valget er jeg veldig glad for at jeg tok og takker Gud for skolen, lederne her og for støtten fra NMS.

2. Jeg tror jeg kommer til å studere mer og bygge videre på utdanningen herfra. Jeg håper å kunne studere her på Meng, men kanskje i Meiganga eller i Yaoundé.

3. Jeg ønsker å studere ferdig først, slik at jeg kan leve av jobb i kirka i framtida.

1. Jeg synes det er viktig at flest mulig skal bli kjent med Jesus. Jeg tror at det er en misjon for meg, og at Gud kalte meg til å studere her. Jeg er veldig fornøyd med flinke lærere her på skolen.

2. Jeg kan bruke utdanningen på flere måter og har tenkt å reise tilbake til byen og menigheten jeg kommer fra. Der kan jeg bruke det jeg har lært til å jobbe frivillig med evangelisering.

3. Hvis jeg flytter hjem, kan jeg gå tilbake til min tidligere jobb i bank. Der tjener jeg nok til å leve av, og jeg trenger dermed ikke lønn som evangelist. Men i det siste har jeg tenkt mer på å studere videre i Meiganga, kanskje bli teolog hvis det blir mulig.

1. Jeg skulle egentlig på en skole i Tcholliré, men Gud kalte meg, og jeg havnet her på Meng. Først studerte jeg til å bli katekist, og jeg har jobbet litt som det i området mitt i Touboro. Min far er evangelist, og jeg har vært med ham på jobb mange ganger. Det har nok også gjort det lettere for meg å velge denne utdanningen.

2. Kanskje jeg kan studere teologi videre, jeg er i hvert fall veldig interessert i dette faget.

3. Det ble veldig vanskelig å leve som katekist, for man tjener lite. Jeg skjønte at jeg måtte ta mer utdanning, for jeg ønsker å gjøre dette arbeidet på heltid. Derfor kom jeg tilbake hit, og det er jeg glad for. Jeg har hatt det veldig godt her og har lært mye.

YAO AISSA KOKNA, EVANGELISTSTUDENT FRA NGAOUNDÉRÉ, DANG

TEMBAII WALBO PHILEMON, EVANGELISTSTUDENT FRA TOUBORO BABA ANDRÉ, KATE KISTSTUDENT FRA MEIGANGA

TEMA | Sammen mot fattigdom

Illustrasjonsfoto Maria Indrøy Risanger

Sammen vil vi utrydde fattigdom

Du er med på å gi framtid og håp!

TEKST | Stina M. Aa, Neergård

Når vi skal beskrive hva NMS gjør i verden, sier vi at vi vil dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom. Det er ganske store ord! Men så har vi også et stort oppdrag og en enda større oppdragsgiver.

Etter korona-pandemien har den ekstreme fattigdommen i verden økt kraftig. Dette arbeidet er derfor blitt enda viktigere. Vi har muligheten til å skape forandring og til å gi framtid og håp til mennesker som lever i stor fattigdom.

JULEKAMPANJE FOR MADAGASKAR

Årets julekampanje går til fattigdomsbekjempende prosjekter på Madagaskar.

Madagaskar er ett av landene som har opplevd en sterk vekst i ekstrem fattigdom etter pandemien. 80% av befolkningen lever ifølge FN på et eksistensminimum. Millioner av barn legger seg sultne om kvelden.

INNTEKT ER VEIEN UT AV FATTIGDOM

NMS støtter et viktig diakonalt arbeid i Antsirabe som driver med matutdeling, lese- og skriveopplæring og yrkesopplæring for unge voksne. Vi har også en ordning som gir stipender til elever og studenter. Den beste veien ut av fattigdom er gjennom arbeid. Derfor er skolegang og utdanning viktig.

MATSIKKERHET

Et annet nøkkelord er matsikkerhet. Den største yrkesgruppen på Madagaskar er bønder. Likevel produseres det ikke mat nok til å mette befolkningen. Dette er et problem som bare blir større når klimaendringer, tørke og sykloner ødelegger avlingene.

Derfor skal det nå startes et nytt fattigdomsbekjempende prosjekt på Madagaskar som skal jobbe med klimasmart jordbruk.

Marieke: grad menneskehandel.

Slik utrydder vi fattigdom sammen

Egypt

• Sommerskole med yrkesopplæring for gutter på senteret Anafora

Mali

• Landsbyutviklingsprosjekt med spare- og lånekasser for kvinner

• Use Your Talents metoden som brukes aktivt for å hjelpe mennesker i gang med inntektsbringende aktiviteter

Kamerun

• Skolepenger, skolebøker og helsehjelp til barn som er foreldreløse på grunn av AIDS

• Fond som betaler hele eller deler av sykehusregningen for pasienter som ikke har råd til behandling

• Stipend som dekker skolepengene på Collège Protestante for elever fra fattige familier

• Miljøprosjekt md treplanting og bedre forbrenningsovner som på sikt bidrar til å redusere fattigdom

Madagaskar

• Matutdeling

• Yrkesopplæring for unge voksne

• Stipend til elever og studenter

• Støtte til mor-barn-helse

• Nytt prosjekt: Starthjelp til kvinner som vil begynne med husdyrhold

• Nytt prosjekt i 2023: Klimasmart jordbruk

Etiopia Pakistan

• Støtte til marginaliserte minoritetsgrupper i Vest-Etiopia

• Stipend til elever og studenter

• Nødhjelp til mennesker som rammes av urolighetene

• Yrkesopplæring og støtte til hjemvendte migranter

Her finner du beskrivelser av alle prosjektene NMS er med på:

Hva er god bekjempelse av fattigdom?

• Vanntilgang og skolebygg til avsidesliggende landsbyer

Pakistan

• De kristne er blant de aller fattigste i Pakistan. NMS støtter kirkens utviklings- og hjelpekontor, som istandsetter kristne familier til å forsørge seg selv

Kina

Laos Thailand

• Use your Talents–metoden brukes til å istandsette menighetene til å hjelpe fattige i lokalmiljøet, for eksempel måltider til enslige eldre og leksehjelp til barn som vokser opp hos besteforeldre.

• Stipend til fattige studenter på teologisk seminar og bibelskole

Kjennskap, samarbeid og eierskap er nøklene, tror Eirik Sandstø, rådgiver i NMS Global og tidligere misjonær på Madagaskar.

– Min erfaring er at løsningene vi tenker ut ikke alltid fungerer i den konteksten der de skal brukes, sier Eirik. – Det er veldig lett å sitte i Norge og tenke ut hva som bør gjøres, og jo mindre vi har vært i landet, jo lettere blir det å finne tilsynelatende gode løsninger. Men så viser det seg at våre ideer gjerne ikke var så gode likevel. Vi trenger å kjenne mennesker, være til stede og å ha stor kunnskap om land og folk for å kunne gjøre noe.

VI LYKKES BEST NÅR VI SAMARBEIDER

Eirik Sandstø, rådgiver i NMS

• Barnehagen Lovsanghjemmet som gjør at barna i slummen går mer og lenger på skole

• Støtte til utdannelse

• Forebygge menneskehandel gjennom prosjektet «trygge og sterke familier». Prosjektet ønsker å bidra til at barn fra fattige familie kan bo hjemme hos familien istedenfor å måtte flytte til storbyen for å skaffe inntekt

• Den gassiske misjonæren Rova driver med forebyggende helsearbeid blant de fattigste i Nan-området

• Utruste kirkearbeidere til å jobbe for å forbedre sine naboers livsvilkår, gi grunnleggende helsehjelp, forebygge menneskehandel og utrydde fattigdom.

• Hjelpetiltak når ulykker skjer, for eksempel pandemien. Da er det alltid de fattigste som lider mest.

Opp igjennom historien har ulike typer bistandsarbeid hatt mange ulike strategier, fra prosjekter der misjonæren eller hjelpearbeideren styrer alt, til prosjekter der alt skjer på de lokales egne premisser. – Jeg tror at det som fungerer er å klare å samarbeide, sier Eirik. Vi skal ikke undertrykke eller overkjøre noen, men vi bør heller ikke trekke oss for mye tilbake. Senteret Lovasoa som er startet på tomta der den norske skolen lå, er et samarbeid mellom kirken og NMS og huser blant annet hundrevis av studenter som har praksisopphold på Madagaskar.

– Jeg mener at senteret Lovasoa er et eksempel på hvordan godt samarbeid mellom kirken på Madagaskar og NMS bidrar til fattigdomsbekjempelse, sier Eirik.

– Der er det nå 52 ansatte som har en fast god jobb. Det betyr en enorm forskjell for 52 storfamilier.

HVEM SÅ PROBLEMET?

Eierskap er et annet nøkkelord. Den som har ideen, er den som så problemet. Det er viktig at det ikke skal være NMS som foreslår aktiviteter og etterpå setter den lokale partnerens navn på det, forklarer Eirik. Tre gode spørsmål i møte med mennesker er derfor disse: Hvilket problem vil du løse? Hvilke ressurser har du for å løse det? Hvordan kan vi hjelpe?

– Jeg tror på å starte smått og mener at vi av og til bør ta rollen som investor, sier Eirik.

TRENGER MAT ! Madagaskar

Hønene til Bertrice har gitt hele familien et bedre liv.

Bertrice gleder seg over at hun nå har håp for framtida for den to måneder gamle sønnen.

Da Bertrice Raharisoa for ett år siden var ferdig med utdanningen ved Fihaonana jordbruksskole fikk hun med seg fem høner. I dag teller hønseflokken 37.

INNTEKT - VEIEN UT AV FATTIGDOM

Inntektene fra salget av egg løfter familien til Bertrice ut av den verste fattigdommen. Nå har hun håp for framtida til den lille sønnen sin. Det var slett ikke selvsagt at Bertrice skulle gå på jordbruksskolen.

Foreldrene ville heller at hun skulle bli jordmor som søstrene. Forventningene til kvinner fra samfunnet for øvrig, er egentlig bare at de skal være hjemme med barna. Men

mannen til Bertrice tenkte annerledes. Han jobber selv på et kontor, men støttet Bertrice i at hun skulle ta en jordbruksutdanning.

ET BEDRE LIV

– Utdanningen har betydd så mye for meg, forteller Bertrice. – Jeg har lært å leve et bedre liv. Jeg har lært om økonomistyring og om hvordan jeg kan ta vare på familien min og om jordbruk. Jeg kunne ingenting om husdyr og jordbruk fra før. Nå ser både foreldrene og naboene at Bertrice har lykkes. Hun kan ta vare på familien sin og bidra til familiens økonomi på en helt annen måte enn tidligere. Inntektene fra

salget av egg tilsvarer faktisk en god månedslønn for en kvinne på Madagaskar.

ET FORBILDE FOR ANDRE Det betyr ikke at livet er blitt problemfritt. Bertrice og mannen leier et sted å bo. Det er egentlig altfor trangt for hønsehold. Og fordi naboene er misunnelige stjeler de fra henne, både frukt, høner og til og med biter av taket.

Men Bertrice har håp – hun ser at hun har muligheter. De andre jentene i storfamilien ser opp til henne og vil bli som henne.

Rammet av krise

Arild Bakke har vært misjonær på Madagaskar i en mannsalder. Nå leder han NMS sitt arbeid i hele Øst-Afrika.

– Store kriser de siste årene har vært med på å gjøre situasjonen enda vanskeligere på Madagaskar. Det hjelper lite at øya er vakker når fryk telige sykloner og drepende tørke ødelegger spirer av håp, sier Arild.

Heldigvis finnes det løsninger. – Klimasmart jordbruk er et nøkkelord for fattigdomsbekjempende arbeid i årene som kommer. Ett av tiltakene vi vil jobbe med, er husdyrhold for kvinner. Kvinnene på Madagaskar er nemlig generelt mer pålitelige enn mennene når det gjelder økonomi og gjennomføringsevne, forklarer Arild.

«Sammen med innsatsen til kvinner som Beatrice, kan DIN GAVE gi framtid og håp til barna som vokser opp på Madagaskar.»

Å bere sitt kors

VID–student og podkastar Richard Alexander Beharie (23) har blitt kalla hjernevaska og hatefull etter å ha delt historia og meiningane sine offentleg.

TEKST OG FOTO | Helene Reite Uglem

I podkasten Fundament kan du høyre Richard snakke med Øyvind Benestad om ekteskap, Truls Olufsen Mehus om konverteringsterapi, Mikael Bruun om kvinnelege prestar og Bjarte Ystebø om abort, for å nemne noko. Kvar episode varer i over ein time, og lyttarane blir tekne med på ei reise langt ned i materien av kontroversielle tema. For Richard let Kristen–Noregs litt «lause kanonar» snakke ut og fullføre argumentrekka. Sjølv viker han heller ikkje unna for å seie sine meiningar, også overfor gjestar han er ueinig med. 23–åringen har også vore open om at han på vidaregåande merka at han var tiltrekt av begge kjønn og at han byrja å søke råd hos vener og pastor om dette. «Richard (20) har fått homoterapi. – Vil gifte meg med ei kvinne», vart overskrifta i VG. Intervjuet kom i etterkant av TV–serien «homoterapi» som skapte ein enorm debatt og eit lovforslag om forbod mot såkalla konverteringsterapi. No fryktar Richard at det han heller vil kalle god, gammaldags «dele tru og liv» kan bli forbode om lovforslaget går gjennom. Samtalane med pastoren har hjelpt han å halde seg på den stien han meiner Bibelen peikar ut, nemleg at ekteskapet er meint for mann og kvinne.

Når merkelappen «konservativ kristen» fører til at han må skunde seg å forsikre folk om at han verken støttar Putin eller skadeleg sjelesorg, lurer han på korleis vi eigentleg hamna der? Slike spørsmål blir det podkast av.

TALER DER ANDRE TEIER

– Eg har blitt litt meir forsiktig med å kalle meg konservativ, byrjar VID–studenten.

– Det er så mange fordommar som følger med dette stempelet. Som til dømes då eg ein gong måtte forklare at det ikkje betyr at eg støttar Putin, seier Richard og må le litt av det heile.

For kva har eigentleg skjedd i dagens offentlege ordskifte? Korleis diskuterer vi utan å forpurre debatten med hatske adjektiv? Gjennom podkasten sin ønskjer han å skape eit rom der folk får fullført argumentrekka og samstundes løfte debatten til eit høgare perspektiv som kan fortelje kva som ligg bak meiningar og livsval.

– Har det vore eit slags kall for deg å snakke om vanskelege spørsmål?

– Eg synes kall er eit vanskeleg ord, svarer han.

– Eg tek opp tema eg synes er viktige. Når noko har vorte kontroversielt, kan det vere eit teikn på at det trengs å snakkast meir ope

om. Eg ønskjer å skape eit rom for det, for slike rom er det kanskje ikkje så mange av, seier han om podkasten han starta saman med den ideelle organisasjonen Teologitavla, som også produserer andre podkastar, videoar og artiklar.

– Mange kristne har nok litt berøringsangst for tema som abort, kjønn og ekteskap, og det er ikkje mange kristne podkastar som tek opp dette. Dessutan har eg alltid vore nyfiken på kva som eigentleg ligg bak meiningane våre og kva idear samfunnet er bygd på.

SYSTEMATISK TEOLOGI

Richard bur på Kverneland på Jæren medan han tek ein master i systematisk teologi ved VID vitskapelege høgskule i Stavanger, som NMS er medeigar i. Han vaks opp i Sandnes, men flytta etter kvart til Kristiansand for å fullføre bacheloren på Ansgarskolen.

– Eg fekk bibelhistoriene og trua inn med morsmjølka, fortel han.

– Men vi gjekk ikkje i noka organisert kyrkje. Vi hadde heller kristne samlingar heime saman med ein annan familie.

I starten av vidaregåande fekk han ei slags frelsesoppleving.

– Det starta med at eg byrja å tenke

DEBATTANT: Teologi–student Richard Beharie ved VID engasjerer seg i samfunnsdebatten gjennom kronikkar og podkasten sin Fundament, der han inviterer gjestar som ikkje er redde for å snakke om kontroversielle tema.

meir over forholdet mellom vitskap og skapingsforteljinga i Bibelen og kvifor Jesus måtte døy. Eg byrja å oppsøke svar, og det var først då eg forstod kva evangeliet eigentleg handlar om. Det gjekk opp for meg at dersom Gud er heilag og rein, så er det eit problem at eg ikkje er det. Eg er avhengig av Jesus sitt offer på korset, seier han om openberringa som også peika ut ei retning for livet vidare.

– Fram til no hadde eg fokusert på det å vere god, som er viktig og bra, men heretter ville eg også følgje Jesus i alle ting. Kort fortalt leve eit disippelliv, fortset han. Det førte til ei vaksande nyfikne på kva Bibelen eigentleg seier om ting og tang. Samfunnsengasjementet vaks i takt med dette.

– Det vart viktig å kjenne Bibelens verdiar. Kva seier den eigentleg? Kva er sant og rett? Etter kvart fekk eg også eit sterkare ønske om å formidle det eg trur Gud openberrar i Skrifta.

– Kva er planen med teologien? Blir du prest? – Nei, kjem det ganske kontant. – Kanskje lektor eller noko innan akademia, men podkasten har også gjort meg meir interessert i journalistikk. Det som i alle fall er sikkert, er at eg vil formidle. Eg likar å

grave meg ned i kvifor samfunnet er som det er og vere ei stemme for det eg trur på.

BLADET FRÅ MUNNEN

Hausten 2019 får «konverteringsterapi» stor merksemd gjennom VGTV–serien «homoterapi». Den skaper ein enorm debatt og eit lovforslag om forbod mot terapi som kan få folk til å «fornekte si seksuelle legning eller kjønnsidentitet». Lovforslaget får ikkje fleirtal i dåverande regjering, men vert utgreia. I skrivande stund har den nye regjeringa sendt eit forslag på høyring om forbod mot å utføre og marknadsføre dette. Kort fortalt ønskjer ein eit forbod mot å «anvende metodar med formål om å få ein annan til å endre, fornekte eller undertrykke si seksuelle orientering eller kjønnsidentitet,

som er klart egna til å påføre vedkommande psykisk skade». Strafferamma er bøter og fengsel i inntil tre år for å utføre dette, men seks år dersom handlinga har ført til stor psykisk skade. Heile høyringsnotatet kan lesast på regjeringen.no.

– Dette vekte eit engasjement hos meg, samstundes som det rørte ved noko personleg. Eg fryktar at lova kan hindre kristne i å gi råd ut frå Bibelen, noko som er viktig for mange kristne som ønskjer å snakke med andre som deler same bibelsyn. Sidan eg sjølv har personlege erfaringar med dette, tenkte eg at også mi stemme måtte kome fram, seier Richard som har blitt intervjua av fleire aviser, i tillegg til å skrive kronikkar og snakke om det på podkasten. – Kva reaksjonar får du?

Foto: Helene Reite Uglem

– Eg har fått mykje støtte, men også ein del kritikk. Nokre har vore urolege for meg, trudd eg var hjernevaska og sagt eg burde flytte og få meg nye vener. Eg har blitt kalla hatefull, intolerant, radikalisert og fordømmande. «Vi lever i 2022», er også noko eg høyrer ganske ofte, svarer han. – Går det inn på deg?

– Av og til, men det er jo hersketeknikkar. Å kalle meg hatefull og umoralsk drep debatten. Vi kjem ikkje vidare til å snakke om ideane som ligg bak meiningane. Eg får ikkje fullført argument og komme med kritiske spørsmål, for eg blir stempla som hatefull før eg kjem så langt, svarer han. – Kva handlar det om, trur du?

– Kanskje er det ubehageleg å møte argumenta mine. Då er det lettare å parkere dei i båsen «hatefull». Men då sporar debatten av, noko eg ser meir og meir. Det er urovekkande og skadeleg for den offentlege debatten. Alle stemmene kjem ikkje fram.

Å FORNEKTE SEG SJØLV

Richard må alltid klargjere at han er imot terapi som skadar psykisk, fysisk og åndeleg, sjølv om det er sjølvsagt for han.

– Er dine samtalar med pastoren konverteringsterapi?

– Eg ville ikkje brukt det ordet. Samtalane er ikkje noko organisert. Eg sender ei melding og spør om vi kan prate når eg har behov. Det er viktig for meg å kunne dele tankar med folk som har same bibelsyn. Alle treng nokon å dele sitt inste med, også det som omhandlar seksualitet, meiner han.

– Konverteringsterapi er eit kunstig ord skapt utanfrå. Definisjonen seier lite om kva det eigentleg er, og eg trur ikkje nokon kristne kjenner seg att i alt det såkalla konverteringsterapi representerer, seier han og viser til definisjonen: Metodar som tek sikte på at nokon skal fornekte legning eller kjønnsidentitet.

– Dette kan skje på gode og dårlege måtar. Det som opplevast viktig og godt for ein, kan

vere vanskeleg for ein annan, legg han til, men trur ikkje forbod er rette vegen å gå. – Fryktar du at samtalane med pastoren din kan bli forbodne no?

– Ja. Ein vil forby metodar som tek sikte på fornekting av legning. For mange kristne er det å ønske å «fornekte seg sjølv» ein naturleg ting, seier han og viser til bibelverset der Jesus oppfordrar disiplane til å fornekte seg sjølv, ta opp sitt kors og følgje han.

– Dei som ønskjer forbodet, ser fornekting som noko psykisk skadeleg. Det ligg implisitt at det er usunt å seie nei til seg sjølv når det gjeld legning, men er det det? spør han.

– Når ein giftar seg, seier ein ja til ein person og samstundes nei til resten. Det betyr ikkje at ein aldri får kjensler for andre. Det kan komme vanskelege tider i eit ekteskap, men det å likevel halde seg til den eine, er også ein måte å fornekte seg sjølv på.

– Føler du at samtalane med pastoren din hjelper?

– Kjenslene har ikkje minka merkbart, men det hjelper meg å halde meg på den stien eg ønskjer å gå på. Det er det som er målet. Dagleg bibellesing og deltaking i fellesskapet hjelper også. Det blir som ei dagleg omvending, svarer Richard og seier han ofte vert misforstått på dette. For det er ikkje eit altoppslukande problem. Han er meir enn ei legning.

– Fokuset mitt er retta mot Bibelens verdiar, ein betre veg. Debattane fokuserer lite på alt det som er godt i Bibelen. Den har varige verdiar som verkeleg toler vatn. Eg står stødig i det standpunktet eg har teke og vinglar ikkje der.

MOTSTRAUMS

– Kjenner du deg aleine i å vere så tydeleg?

– Av dei som tør, kjenner eg sikkert alle, seier han litt flåsete og siktar til gjestane i podkasten.

– Eg trur ikkje alle skal stå på Dagsnytt 18, men eg kunne ønske at fleire stemmer kom til orde. Det bidreg til ein meir interessant og spennande debatt.

– Er du einig i at kristne bruker for mykje tid på debatt om «rett og galt» og heller burde bruke tida si diakonalt?

– Det er bra å forkynne evangeliet, men det vil sjå ulikt ut frå person til person, då vi er utrusta forskjellig, svarer han.

– Men eg kunne ønskje at fleire torde å vere tydelegare når ein blir stilt til veggs, særleg folk som er leiarar. Debatten vil ikkje forsvinne sjølv om kristne unngår å svare. Den vil berre fortsette utan dei. Det er litt synd, meiner han og legg til:

– Espen Ottosen sa på podkasten min at han heller gjerne skulle blitt invitert til Debatten for å snakke om påskebodskapen framfor surrogati, men det er diverre ikkje dette folk vil høyre om.

– Korleis er samtalane kring tru på VID i dag? – Det er ikkje heftige debattar, men eg merkar at det er ei stor spreiing i teologisk syn på ulike ting, og heller ikkje alle er kristne. Eg synes det er meiningsfylt å bryne meg på folk som tenker annleis enn meg sjølv, seier Richard som alltid er klar for ein god debatt.

Om lovforslaget vert vedteke, veit vi ikkje noko om idet MT går i trykken. Om du ønskjer å høyre podkasten til Richard, kan du finne den ved å søke opp «Fundament» der du høyrer på podkastar.

Misjon under apartheid

Tidlegare Sør–Afrika–misjonærar sakna si stemme i MT–artikkel.

TEKST | Helene Reite Uglem

Fleire tidlegare misjonærar kontakta MT etter artikkelen «En stille motstand» i MT 3, der Anne Karin Kristensen vart intervjua om NMS si generelle rolle under apartheid. Olaug Solheim, Bente Jedermann og Ella Normann Wohlberg var alle misjonærar under regimet. Her er deira versjon.

SIDE OM SIDE

– Misjonærane vi kjende til jobba ikkje i det skjulte og stod aldri i fare for å bli fengsla, slik intervjuet gir inntrykk av. Vi var opne om arbeidet der svarte og kvite budde og jobba side om side utan å møte motstand frå styresmakter. Misjonærane blanda seg ikkje borti det politiske. Dei fleste budde langt vekke frå byane, der raseskiljet var tydelegare. Det var heller ikkje tid til meir enn det å møte alle dei presserande behova der vi var, seier dei.

– NMS-misjonærane budde heller ikkje berre i kvite område, men fleire av oss budde på såkalla «svarte område». Ein måtte få godkjenning frå myndigheitene for dette, noko det sjeldan var problem å få, påpeiker Bente Jedermann som var sjukepleiar ved fleire ulike hospital under si tid som misjonær, også i svarte bantustanar.

– Ein stor del av misjonærflokken var helsearbeidarar. Alle desse hadde fått godkjenning frå myndigheiter til å opphalde seg i område for svarte. Eg høyrde aldri om trøbbel eller fare for arrestasjonar.

JOBBA OPE

I artikkelen står det at Ella Normann Wohlberg underviste svarte i skjul på farmen sin.

– Det stemmer ikkje. Det var heilt naturleg å halde andakt offentleg og privat. Det gjorde vi på sjukehuset, og det fortsette eg med då eg kom til farmen, fortel Wohlberg som var misjonær frå 1965 til 1970, men som budde i landet i 36 år.

– Eg gifta meg med ein tysk sørafrikanar frå Den lutherske kyrkja og flytta til Elandskraal. Før apartheid hadde svarte og kvite gudstenester saman her, men i 1947 måtte dei svarte ut, trass i mykje motstand

frå begge partar. Då bygde kvite farmarar ei ny kyrkje for dei svarte nokre kilometer unna. Ein levande og flott kyrkjelyd, skildrar Wohlberg.

Då ho ser at mange barn aldri er i kyrkja, byrjar ho å halde andaktar under trea, sidan det ikkje er plass til alle inne.

– Vaksne fekk andakt på verandaen ein gong i veka, med hjelp frå den lokale presten. Vi drog med lastebil ned til elva, der mange budde. Vi preika, song og serverte mat, fortel ho.

Etter kvart vert fleire og fleire farmarar med i arbeidet.

– Skulen spurte om eg kunne ha andakt for dei 200 barna der, noko eg sa ja til, fortset Wohlberg som kvar torsdag var ute med prest og bønekvinner i eit område for svarte.

– Eg måtte komme meg heim på kveldane, for som kvit var det ikkje lov å overnatte i svarte område. Apartheid–systemet hadde hårreisande reglar som vi på landsbygda også merka, seier Ella som synes det var vanskeleg å vere vitne til dette.

– Mannen min, Ronald, fekk ofte spørsmål om kva vi dreiv med, men sidan ikkje møta var politiske, kunne vi halde fram. Vi opplevde aldri noko trøbbel, og eg takkar Gud for alt eg fekk oppleve.

TIL ZULULAND

I tillegg står det i artikkelen at Hans P. Schreuder kom til Zululand i 1843. Men, NMS sin første misjonær kom til Port Natal, dagens Durban, først i 1844 og fekk ikkje innpass i Zululand før i 1850. Zululand låg nordaust for Natal. I 1994 vart Zululand og Natal slått saman til KwaZuluNatal som området heiter i dag.

– Korleis vil du skildre misjonærkvardagen? – Travel, svarer Olaug Solheim som kom til Zululand i 1968 og vart verande i 22 år som sjukepleiar ved ulike sjukehus som dei lutherske misjonsorganisasjonane dreiv saman. – Ofte måtte vi ut og jobbe på kveldar og

netter, sjølv etter lange arbeidsdagar. Vi hadde ein evangelist i full stilling. Vi hadde dåp i kapellet og heldt andaktar i eit fengsel for svarte. I tillegg hadde vi søndagsskule på sjukehuset. Frå 1972 jobba eg ved Ekombe sjukehus i såkalla svart område. Vi var ofte utan fast lege. I lange periodar hadde eg hovudansvar for omlag 180 pasientar, fortel Solheim og legg til at alle dei fem høvdingane i området, samt politiet som var næraste nabo, kjende til arbeidet.

– Eg var med og halde søndagsskule heime hos ein av høvdingane, og vi stod fritt til å arbeide slik.

STILLE PROTEST

– Diverre har eg ikkje fått med meg alle detaljane om misjonærane sitt arbeid, då dei hadde avslutta si teneste då eg fekk ansvar i Sør-Afrika. Det er flott å lese om den store innsatsen dei har gjort i ein situasjon som var veldig spesiell, seier Anne Karin Kristensen som var misjonssekretær på 90–talet.

– Det var den vanlege forståinga på den tida at misjonærane ikkje skulle blande seg inn i politikken i det landet dei tenestegjorde. Det sto i instruksen som misjonærane var forplikta på den gongen. Det gjorde det mogleg for misjonærane å fortsette sitt arbeid trass i apartheid.

I seinare tid er det stilt spørsmål om NMS hadde ei for passiv rolle i kampen mot regimet.

– Hadde leiinga ført ein aktiv motstand, kunne dei satt arbeid og folk i fare. Det er mange måtar å skildre dette på, men ein kan seie at NMS valde å fortsette å arbeidet som før, samstundes som dei representerte ein stille protest mot det gjeldande regimet.

Bente Jedermann Olaug Solheim Ella Normann Wohlberg

Hvor kan vi finne ham som nå er født?

I 1975 skrev professor Carl Fr. Wisløff en julebetraktning i Misjonstidende hvor han spør «hvor skal vi finne Jesus?». Nær 50 år senere er julebetraktningens budskap fortsatt aktuelt.

TEKST | Professor Carl Fr. Wisløff

De første som fikk vite at Jesus var født, det var hyrdene som holdt nattevakt på Betlehems marker. De fikk vite av et sendebud fra himmelen at Frelseren var født. Men de fikk ikke bare vite at det var skjedd. De fikk også beskjed om hvor de kunne finne ham. Og de fikk klar beskjed om hva for slags tegn de skulle holde seg til for å finne ham.

Det neste vi leser er dette: «Og de skyndte seg og kom og FANT både Maria og Josef og barnet som lå i krybben».

Slik var det også med de merkelige vismennene fra Østerland. De fikk se stjernen hans. På underlig vis fikk de kunnskap om at han var kommet. Og så var det straks om å gjøre å finne ham. «Hvor er den jødenes konge som nå er født?».

Det som skjedde den natten i stallen i Betlehem, det var det største under som har skjedd noen gang. Ikke så at det så det minste merkelig ut. Et lite barn ble født. Kanskje gjestene i herberget fikk vite det om morgenen, kanskje de sa til hverandre: «har du hørt at det ble født et barn ute i stallen i natt?» Kanskje vekslet de noen tilfeldige ord om det. Men det er like sannsynlig at de ikke hørte noe om det i det hele tatt.

Likevel er denne fødsel tilværelsens største mysterium. Her ble Guds egen sønn menneske. Han som var hos Gud fra evighet

av, han som selv var Gud, han ble kjød og blod og tok bolig iblant oss (Joh. 1, 1-14).

Profeter og apostler vitner om det. Vår barnelærdom sier etter det som de har sagt foran: Jesus Kristus er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og til like sant menneske, født av jomfru Maria. – Under over alle under!

Men dette skal vi ikke bare høre slik at vi tar det til etterretning. Det må skje noe mer. Han kom for at vi skulle finne ham. Hver enkelt av oss skulle finne veien dit han er. Ellers blir hans fødsel ikke til noe gagn for oss.

Men hvor skal vi finne ham?

Det var å ønske at det spørsmål ble levende for riktig mange nå i julen.

En kan somme tider komme til å tenke på at julens symbol hos oss i grunnen er blitt juletreet. Vi pynter det med glitter og lys. Og så tar vi hverandre i hendene og går rundt juletreet og synger. Rundt og rundt. Vi kommer ingen steder hen. Vi bare går i en sirkel rundt treet, og slutter der vi begynte. Om noen dager tar vi all stasen av juletreet og kaster det ut.

Og så har det ikke skjedd noen ting. En har ikke kommet ham nærmere, en har ikke funnet noen ting.

Ikke så at det er noe galt i å ha et juletre.

Faksimile: Misjonstidendes julenummer 1975

Men det er leit dersom du bare går rundt treet – og ikke finner Jesus.

Din evige frelse avhenger av om du finner ham. Han er Guds sønn, og din bror. Det var en slik yppersteprest vi måtte ha (Hebr. 7,26). Vår synd var så stor, den måtte sones. Et menneske måtte sone denne synden. Som Bibelen sier: «Ettersom barna har del i kjød og blod, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde, djevelen» (Hebr. 2,14).

Men et vanlig menneskes død kunne ikke gjøre soning for våre synder. Derfor ble Guds sønn menneske. Han tok seg av vår sak. Han tok straffen i vårt sted. Han åpnet døren til livet for enhver som vil omvende seg og tro på ham.

Så gjelder det å finne ham! Du finner ham i Guds ord. Du finner ham der du bøyer dine knær, bekjenner alle dine synder for ham og ber ham ta imot deg som du er.

«Og de skyndte seg – og fant».

La det være vår bønn at riktig mange må finne ham i denne julehøytiden.

Om skribenten

Carl Fr. Wisløff (1908-2004) var en norsk luthersk teolog og prest i Den norske kirke. Han var med på å stifte Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag i 1924, og han var Lagets første generalsekretær. Som sekretær startet han i 1933 Credo Studentmagasin, 24 år gammel. Fra 1940 av gikk han inn i tjeneste som sokneprest i Birkenes prestegjeld i Agder. I perioden fra 1959 til 1967 var han med i eksekutivkomitéen for International Fellowship of Evangelical Students, og fra 1967 til 1979 var han president for samme. Etter at Wisløff gikk over i pensjonistenes rekker bare tre år før den moderniserte norske kirkebibelen ble utgitt i 1978, begynte han, sammen med Arthur Berg og Thoralf Gilbrant, et nitid arbeid for å få oversatt en ny språklig utgave av Bibelen som holdt fast ved de gamle bibeloversettelsestradisjonene (konkordant oversettelse). Denne ble utgitt i 1988 av selskapet Norsk Bibel. Det har blitt hevdet at denne oversettelsen kan være det viktigste arbeidet Wisløff gjorde.

Kilde: Wikipedia

Foto: Marit Mjølsneset

Ei vinterforteljing

TEKST | Kari Skår Sørheim

Med koffert, gitar og lysbildeapparat troppa ho, med sine 21 år på nakken, opp ein sein vinterkveld på slutten av sekstitalet på hurtigrutekaien i Bergen.

I ny vinterkåpe med skinnkrage og brune nye støvlettar kjente ho seg kledd. Ho var på jobb og skulle på turné med skulderveska full av leirbrosjyrer, med bibel og lysbildekassettar. Ein stad mot nord var målet.

Ho hadde fått lugar! De må vekkja meg i god tid før avstigingsstad, gav ho tydeleg beskjed om til mannskapet. Og med trygg lovnad om det, sovna ho - natta var like rundt hjørnet.

Grytidleg vakna ho - såg på klokka og skjøna at ho ikkje hadde vorte vekt og at båten var på veg mot ein by ho ikkje skulle til!

- Du får finna deg ein buss og reisa sørover att, var svaret ho fekk.

Problemet var at ho ikkje visste heilt kvar ho skulle. Ho skulle bli henta på kaien på den andre staden, og han som skulle henta henne hadde all info ho trong.

Så sto ho der, med den kvite kofferten, den grå gitarposen og lysbildeveska over skuldra og såg at dei andre som også gjekk av båten, drog sin veg medan ho sto att åleine på kaien ein gråkald morgon.

Mobiltida var langt unna, og telefonkioskane sto ikkje nett tett ute i distriktet.

Omsider fann ho ein buss. Ho kjende det som om ho var på reise i "ingenmannsland".

Men det gode er at den som har vore ute på reise før, har sine venner. Bussen kom til ein stad der ho hadde vore på oppdrag tidlegare. Der fann ho eit hus ho hadde "budd i", banka på døra og vart teken hjarteleg imot. Ho fekk mat, seng og kvile og vart sett på ein ny buss då det tok til å mørkna av kveld att. Det gode denne gongen var at ho hadde ein stad og eit namn i veska.

På endestasjonen sto det ein einaste taxi. - Kan du køyra meg til Marta Mo (oppdikta namn), spurte ho. - Kva for ei av dei, spurde

han. - Kvar skal du? Eg skal på misjonsforeining, svara ho. - Ok, eg veit kvar du skal, sa han og køyrde oppover lia over bygda.

- Her bur ho, sa han. Ho betalte og kjende seg spent. Bilen køyrde, og vintertunet såg så tomt ut. Det hadde blitt mørkt, og det hadde klåra opp. Månen sto over dei kvitkledde, svarte fjella, og ein augneblink vart det storslått for henne!

Ho banka på døra - ingen svar. Ho opna døra og kom beint inn på eit kjøkken med ein stor vedkomfyr som blikkfang. Men ingen å sjå.

Så gjekk ho mot fjøset. Opna forsiktig døra og kjende fjøslukta omslutta seg. - God kveld, sa ho til mannen som møtte henne med eit spørjande blikk. - Bur ho Marta Mo her, fekk ho spurd. - Ho sete bort under kyra der, sa han på sin typiske dialekt.

Det var ikkje anna råd enn å gløyma dei nye støvlettane og den fine kåpa! Ho måtte jo berre koma seg i hus på rett stad. Møtet skulle ha starta for lenge sidan.

- God kveld, sa ho ein gong til. - Skal du ha misjonsforeining i kveld? la ho til.

- Kven er du, kven reiser du for, fekk ho til svar. NMS fekk ho sagt.

Nei, eg har ikkje foreining for "gamlemisjonen", eg har for "sambandet", eg. Motet fekk seg ein ny knekk hjå henne i den fine kåpa. Men så reiste ho Marta seg frå mjølkekrakken og fylgde NMS-dama utom fjøsdøra. - Eg veit kvar du skal, sa ho - eg skal fylgja deg.

Så fann ho ei mjølkevogn. Tok bestemt koffert, gitar og skulderveske oppi og sa: - Vi går nedover bøane - det er kortare. Og der, i måneskinnet med alt for glatte nye støvlettar gjekk misjonsdama og fjøsdama nedover på skaren. Misjonsdama såg det komiske i situasjonen og smilte for seg sjølv - dei var eit kosteleg syn! Dette skulle ho dramatisera når ho kom heim, tenkte ho. Mor og systre kjem til å le med meg då, tenkte ho.

Og dei heldt seg på beina

KARI

SKÅR SØRHEIM

har lang fartstid i NMS. Ho har vore barnesekretær, misjonsforeiningsleiar i 25 år, hatt barneforeining heime i 30 år, leia hovudkomiteen for GF i 2008, landsstyreleiar frå 2008–2013, vore frivillig formidlar på basarar og misjonsmøter, og er i dag styreleiar i NMS Gjenbruk Knarvik.

Foto: Privat

begge, og det var eigentleg godt gjort! Skaren var skarp!

Det vart ikkje sagt mange orda - ho hadde det travelt og fleire kyr som skulle mjølkast.

Og så, etter eit døgn på reise, banka den unge dama med ny kåpe med snev av silolukt, på rett dør. Ei grønmåla dør. Det er som om ho endå kjenner den harde, flate døra som var tung å få lyd i. Ho hadde banka på uteljande dører i heimbygda som lita då ho leverte ut mjølkeglas for far sin som var mjølkekontrollør. Ho kan endå hugsa korleis desse dørene var å banka på. Men no altså, ei heilt framand, grøn dør, og den måtte vera rett!

Ho venta vel helst eit smil og eit varmt velkomen, men det kom ikkje. - Endeleg kjem de - er du åleine? Vi har kalla saman til ekstra møte på ein dag som ikkje er "vår" her i bygda, og så kjem det ingen! Men kom inn, så vi får starta møtet.

Ho kjende seg ikkje høg i hatten denne unge misjonsdama. Ho skulle jo ikkje seie noko på dette møtet - det skulle han som skulle henta henne på den første kaien gjera. Men kvar var han? Reiste han fylket rundt for å leita etter henne?

- Kan eg nett få skifta litt på meg, fekk ho spurt, og så vart ho vist inn på eit kammers. Der fekk ho på seg skjørtet, som seg hør og bør ei omreisande misjonsdame, medan ho ropa inni seg til han som styrer: - No må du verkeleg trø til med hjelp, Herre!

Og det gjorde han. Då ho kom inn att i stova såg ho til si glede at ho var bønhøyrd! Sjåføren var komen - ho slapp å tala - ho slapp å seie noko som helst, og ho kjende seg så inderleg takksam og trøytt.

Verdens viktigste jobb

Samfunnet trenger dyktige lærere! Barn har behov for lærere som forstår deres ulike behov. Som grunnskolelærer kan akkurat du være den som utgjør forskjellen for elevene og deres tro på fremtiden. Du blir både en rollemodell, motivator og kunnskapsformidler.

Søk lærerutdanning hos NLA enten i Bergen eller i Oslo.

Blant fattige og farlause

Leah Anne og Kristian Tjemsland

vart nokon av dei første kristne folka ungdommane i det fattige arbeidarstrøket Carlisle vart kjend med. TEKST | Helene Reite Uglem

Leah og Kristian møtest første gong på ein bibelskule i England, berre eit par timar unna byen Carlisle som skal bli deira misjonsmark i 10 år. Ei misjonsmark som over dei siste 50 åra gradvis har forvandla seg til steingrunn. Hard, skeptisk og vanskeleg å komme inn på. Folket i nord er som ei vindebru som stort sett er lukka for å hindre fiendar i å kome inn, blir det sagt. Men av og til opnar den seg, om du ventar lenge nok.

«Vil du bli misjonær?» er kanskje ikkje det vanlegaste samtaleemnet for to 19 år gamle bibelskulestudentar som er på stemnemøte–stadiet. Men når ein nordmann, som har vakse opp i Hongkong, møter ein amerikanar, som feirar jul på Filippinane, på ein bibelskule i England, vert det eit naturleg spørsmål over den engelske teen. Kanskje drøymer dei om noko litt meir eksotisk, men om nokre år skal dei tilbake hit som misjonærar, bu og jobbe i eit arbeidarstrøk prega av arbeidsløyse og overraskande store sosiale utfordringar. Eitt av tre barn lever under fattigdomsgrensa, og dei fleste trur at ordet «Jesus» berre er eit bannord. Men så kjem det to snåle folk som serverer kakao i minus to, og som kan fortelje at han er meir enn som så.

LEAH

Leah Anne veks opp i Sør–Carolina i USA med ei mor som er sjukepleiar og ein far

som studerer medisin. Dei flyttar mykje rundt i sørstatane først, men då Leah blir 16 år, flyttar dei heilt over Stillehavet for å drive misjon i slummen utanfor Manila på Filippinane. Sjukepleiaren og legen gir helsehjelp medan Leah tek dei to siste åra av vidaregåande, før ho flyttar til England og møter Kristian på bibelskulen i Nord–England.

– Eg vaks opp i ein kristen heim og har alltid hatt ei tru, byrjar Leah.

– Det var ingen «lyn frå klar himmel», men ei tru som alltid har vore der, seier ho.

I 1988, då Leah er åtte år, skjer det likevel noko som gjer at ho ikkje tek livet for gitt, og som får henne til å reflektere meir enn tenåringar flest gjennom oppveksten i sørstatane.

SKULESKYTINGA

– Eg hugsar at vi sat og las i klasserommet, fortel Leah.

– Så står han plutseleg der, ein vaksen mann. Ved sida av står gymlæraren vår. Vi kunne ikkje sjå det då, men ho var skutt. No tok ho seg saman, sa det var ein mann her som hadde det vanskeleg, men at vi berre må ta det heilt roleg, fortset ho.

Trass i læraren si ro, byrjar den ukjende mannen å skyte. Han treff Leah i armen. To av klassekameratane hennar dør.

– Dette var det einaste klasserommet som stod ope. Alle dei andre var stengt, fortel Leah om hendinga som blir eit stort traume for lokalsamfunnet.

– Dette var før skuleskytingar var blitt eit så stort problem som det er no. Når eg les om det i media, reagerer eg veldig sterkt. Alt

MISJON: Leah (42) og Kristian (43) Tjemsland var misjonærar i byen Carlisle nord i England frå februar 2012 til juni 2022. Foto: Helene Reite Uglem

KAKAO: Leah og Kristian Tjemsland kom til England i 2012 for å fornye ungdomsarbeidet. I staden for å få fleire inn i kyrkja, møtte dei ungdommane på deira arena, i parken, med ein kopp kakao. Foto: Solgunn P. Smith

kjem liksom opp igjen, fortel Leah som har kjent på ein del angst i ettertid. – Samstundes har hendinga blitt eit anker i trua. Eg trur ikkje det er tilfeldig at eg overlevde. No er eg misjonær og firebarnsmor. Eg kjenner meg heldig. Gud beskytta meg, noko som har styrka trua mi, seier ho.

Leah får arbeidd seg gjennom trauma tidleg. Kanskje fordi ho har både lege og sjukepleiar heime. Men kva gjer ei slik hending med ein familie?

– Vi klarte å tilgje han, såg at dette var ein sjuk person som var svikta av systemet. Eg har kjent på angst frå tid til anna, men eg er ikkje sint.

MISJONÆRDRAUMEN

Då Leah flyttar heimanfrå, blir foreldra og dei fire yngre søskena hennar igjen på Filippinane. På ein bibelskule i Capernwray møter ho Kristian, presteson og misjonærbarn frå Noreg. Begge er i eit land dei ikkje er ifrå og har ein noko flyktig bakgrunn, så det er kanskje ikkje så rart at temaet misjon raskt kjem på dagsordenen til det nyforelska paret. Eit misjonærliv er ei sjølvfølge for begge.

– Eg budde i Hongkong til eg var 13, fortel Kristian.

– Foreldra mine var prest og lærar og jobba med båtflyktningar frå Vietnam. Deretter flytta vi til Sandnes, der eg fekk eit godt miljø i Gand kyrkje. Ingen store sprell her, sjølv om eg er både presteson og misjonærbarn, seier han og ler.

Leah og Kristian giftar seg i 2001. Etter ei tid i Noreg, vil dei ta eit år i USA. Men eitt år blir til sju år og tre barn.

– No syntest vi at ungane byrja å bli såpass store at vi kanskje skulle tenke på den misjonærdraumen igjen, seier Leah og ler litt. For den eldste er knapt fem, men det byrjar kanskje å likne litt for mykje på eit A4–liv? Så då NMS, ein naturleg arbeidsgjevar for begge, nemner Etiopia, er dei ikkje seine med å takke ja.

– Eg gledde meg veldig, seier Leah.

– Det var ei stilling innan helse og kvinners rettar. Det verka spennande og relevant, fortel Leah som er i ferd med å velje fargar til barnerommet då døra brått small igjen.

Kort fortalt får dei ikkje arbeidsvisumet dei treng. Det vil bety at dei, med tre barn på slep, må flytte inn og ut av landet. Kan England vere eit alternativ? spør NMS. – Først vart eg veldig skuffa, innrømmer Leah som har fått to veker å bestemme seg på.

– England ville stenge døra til Etiopia, og eg såg ikkje heilt kva som var så spennande med England. Samstundes ville vi ikkje trenge språkkurs, og vi kunne gå rett inn i arbeidet som var veldig relevant for Kristian som no hadde teologi og ungdomsarbeid i bagasjen, fortel Leah som etter kvart kjenner at det freistar meir og meir.

LAKE DISTRICT

Og slik går det til at to unge småbarnsforeldre med ein 5–åring, 2–åring og ein 9 månadar gammal baby hamnar i Englands «Finnmark», i naturskjønne Lake District, der ingen skulle tru at nokon gidd å bu, i alle fall om du spør engelskmenn.

Carlisle er ein gammal tekstil–by med om lag 100 000 innbyggarar. Men tekstilen er historie. Tilbake ligg høg arbeidsløyse og ein by prega av fattigdom, rus og familievald. Dei sosioøkonomiske utfordringane er høge som fjell. Kvart tredje barn lev under fattigdomsgrensa. Rad på rad med små, slitte rekkehus i same grå farge står som ein sterk kontrast til Lake District sin mektige natur, der rike London–buarar pensjonerer seg i sus og dus. Kontrastane er store også inne i byen. Familien Tjemsland skal bu i ein prestebustad like ved kyrkja, midt mellom BMW–ar og dei som kan sjå langt etter slikt. På parkeringsplassen utanfor huset møtest ungdommar for å spele fotball etter mørkets frambrot. Ungdommane er mykje ute, legg dei merke til. Gjerne store barneflokkar med ein treåring som heller skulle vore i seng. Etter kvart forstår dei at foreldra ønskjer det slik. Dei vil ikkje ha dei hengande inne i dei tronge husa. Det er uansett ingen god stad å vere for alle. Heimen er ikkje alltid ein trygg plass.

– Det var mange som burde fått hjelp som ikkje fekk det. England er eit stort land med mange menneske, og det er for få sosialarbeidarar som ønskjer å jobbe så langt nord. Dei få tilsette har difor altfor mykje å

gjere. Vi kunne heller ikkje gripe inn då det er strenge reglar for slikt i England, fortel Leah som snart skal få bidra mykje meir enn ho først hadde tenkt.

– Ungdommane vi møtte hadde ingen store framtidsplanar. Mange foreldre rådar barna sine til å slutte på skulen. Jenter vert oppfordra til å få barn, for då hoppar du fram i køen til dei kommunale bustadane. Difor er det svært mange unge aleinemødrer som slit med å få kvardagen til å gå rundt.

0, 5 PROSENT

Midt i alt dette skal altså det ferske misjonærparet puste nytt liv i ungdomsarbeidet. – Vi gjekk rett inn i Network Youth Church (NYC), nysatsinga som Carlisle bispedømme i Den engelske kyrkja starta tre år tidlegare som følgje av den enorme sekulariseringa. Misjonærane Ingvild og Roar Evjedal var allereie i gong sør i bispedømmet. Vi skulle vere i nord. Målet var NYC i kvart av dei 11 prostia, seier Kristian og forklarer det som for nokon kan vere litt forvirrande:

Carlisle by ligg i Carlisle prosti som ligg i Carlisle bispedømme. NMS samarbeider med heile bispedømmet, eit område som har hatt ein enorm nedgang i ungdomsarbeidet dei siste 50 åra.

– 235 ungdommar i månaden besøker kyrkja i Carlisle bispedømme som består av ein halv million innbyggarar. Det betyr om lag 0, 5 prosent besøkande. I Ålgård kyrkje kan det komme 235 ungdommar berre ein vanleg fredag, seier Kristian som snart skal møte eit folkeslag som ikkje har høyrt evangeliet.

«Han trudde Jesus var eit banneord», er ei kjent setning i NMS–samanheng. Den vart brukt i ein kampanje for å samle inn pengar til ungdomsarbeid i England og er eit direkte sitat frå ein samtale Kristian hadde med ein ungdom i parken, der ungdommane held seg på kvelden.

– Kva handlar denne sekulariseringa om? – Prosessen byrja i skyttargravene under verdskrigane, har Kristian lest.

«Kor er Gud no?» lurte dei på og tok med seg tvil, sinne og skuffelse heim. Slikt har ein tendens til å gå i arv.

– I tillegg har det vore litt «høgklasse» å gå i kyrkja. Arbeidarklassa har ikkje kjend seg heime der. Vi møtte 4.–5.

generasjons kyrkjeframande. Ungdommar som lærte lite om kristendom på skulen og heller ikkje hadde kristne slektningar. Du skal ikkje undervurdere det å ha nokon som ber for deg, seier Kristian.

Også den dårlege økonomien i kyrkja speler inn.

– Dei får ingen stønad frå staten. Om eit tak lekk, prioriterer dei reperasjon framfor å lønne ein ny ungdomsarbeidar, forklarer han.

David og Goliat er ukjende namn. Dei har heller ikkje ord for dei djupare spørsmåla i livet, er ikkje van med å snakke om alt det vi ikkje ser.

– Her måtte vi verkeleg byrje på null. Vi kunne ikkje snakke om Gud og Jesus endå. Her måtte det pløyast og gjødslast først, innsåg Kristian.

Kva er meininga med livet? Finst det noko meir? Ligg det noko bak Det store smellet? Men kanskje kan dei ikkje byrje der heller. Kanskje må dei først spørje om dei likar ananas på pizzaen og om dei vil ha ein kopp kakao.

PARKEN

– «Kristian, are you a Christian», er ein artig kommentar eg har høyrt opp gjennom, men for desse ungdommane var dette ein heilt ny vits, ler Kristian.

Han er ikkje i bibelbeltet lenger. Dei treng ikkje gå lenger enn til parkeringsplassen utanfor huset før dei treff ungdom som sjeldan møter slike som dei. Og når dei i tillegg byrjar å dele ut kakao, vert dei endå rarare.

– Vi starta der, på parkeringsplassen utanfor huset, sette opp eit bord med kakao og fekk kontakt. Etter eit halvt års tid spurde dei om vi kunne gå inn i kyrkja, fortel Kristian som raskt merkar at det ikkje fungerer. Det skjer noko med maktbalansen der inne. Benkerader og preikestol står i vegen. Det vert mest fokus på alt det ein ikkje har

PARK–LIV: Kristian og Leah fekk kontakt med ungdommane ved å møte dei der dei er, i parken.

Foto: Kristian Mjølsneset

KAOS–KYRKJE: Leah Tjemsland engasjerte seg i barne– og familiearbeidet i kyrkja, der dei samla familiar som elles er lite i kyrkja, for å gi dei opplevingar, fellesskap og mat.

Foto: Gabriela Lodea

lov til, som å røyke hasj på do og ta salto frå altarringen. Dei flyttar kakao–bordet ut i den store, populære parken. Her møtast ein på likefot, trass i at det kanskje er minus to. – Saman med Ucrew (eittåringar) og ein Ungdom i oppdrag–base, byrja vi å dele ut gratis kakao i bytte med svar på enkle spørsmål som «likar du ananas på pizza?». Slik kom vi i prat, etter kvart også om dei djupare tinga i livet, fortset Kristian.

Ofte får dei spørsmål tilbake også. Kvifor står de her, kveld etter kveld i kulda for oss? Svaret seier kanskje meir enn tusen ord frå ein talarstol.

«Dersom du kunne ete julemiddag med kven som helst, kven ville du valt?» var eit anna spørsmål dei byrja å stille. Kristian forventa kjendisar til svar.

– Men dei nemnte heller ein far som sat i fengsel eller ei bestemor som ikkje lenger var i live. Den såg vi ikkje komme, fortel Kristian som kjem på ideen om å tilby å tenne lys for dei ein saknar. Ein globe betre enn noko. Sakte, men sikkert utviklar parken seg til eit fellesskap, ei slags kyrkje utanfor kyrkja. Men etter kvart blir også fleire med på innsida av den.

RING OG SPRING

Når Kristian jobbar kveld er Leah heime med barna. Dei er som ein døgnopen resepsjon. Dersom kyrkja er stengt, ringer ein på hos Tjemsland. Det skjer oftare og oftare. Men det er vel berre slik misjonærlivet er, tenker Leah. Etter kvart er det ikkje berre daglegdagse spørsmål som står for døra. Det byrjar med uskuldig «ring og spring».

– Etter kvart fekk vi stadig besøk av ungdommar som ville plage. Dei kunne trampe på taket over barna sitt soverom, kaste ting på ruta, skrike og rope vulgære ting, fortel Leah som kjenner at ho blir redd.

Ungdommane er barn, men likevel store, påverka av rus og har psykiske vanskar. Leah sit med høge skuldrar når ho eigentleg hadde trengt å slappe av.

– Eg var mykje redd. Dei var ustabile, og eg visste ikkje kor eg hadde dei. Samstundes syntest eg synd på dei. For kva har dei eigentleg blitt eksponert for, dei som sa og gjorde slike ting?

Både dag og kveld har begge hendene fulle med jobb og tre små barn. Leah engasjerer seg i eit familiearbeid i to ulike kyrkjer. Det minner om konseptet «kaos–kyrkje», ei litt friare gudstenesteform som inneheld mat, hobbyaktivitetar og som har gitt dei mange aleinemødrene eit fellesskap. Leah ser at kvinnene er ein viktig nøkkel. Dei er kjernen i familien om faren slit med rus eller av andre grunnar ikkje er til stades. Ho ser kor livsnaudsynt arbeidet er for mange og legg mykje tid og krefter ned i det. – Eg kunne jobbe til midnatt. Midt i ein travel småbarnsfase og plaginga på kveldane, vart det til slutt for mykje, fortel Leah som innser at ho må sette grenser.

– Eg vart møtt med stor forståing. Og det fantastiske var at ei av mødrene hadde ønska meir ansvar. Gud sørgde for ein erstattar, og eg forstod at det å vere misjonær ikkje berre handlar om å gi og gi, seier ho.

Etter kvart sluttar også plaginga på kveldane. Tiltak er sett inn og etter kvart som ungdommane blir eldre, roar det seg.

FAU PÅ PUBEN

– Carlisles innbyggarar er skeptiske og vanskelege å komme inn på, men det endra

UCREW: Før pandemien kunne det komme 12 Ucrew (eittåringar) i året. Kristin Ugland Normann og Arve Handeland var eittåringar i 2014–2015.

Foto: Kristian Mjølsneset

VEKST: Dei siste 10 åra har talet på unge i kyrkja gått frå 235 til 2000. 10 av 11 prosti i Carlisle bispedømme har no Network Youth Church.

Foto: Andreas Granerud

Foto: Solgunn P. Smith

Misjonstidende 06/2022 44

seg då dei forstod at vi var komne for å bli ei stund, seier Kristian som byrjar å trene Crossfit for å få seg nye vener.

– Eg fekk ein unik inngang ved å engasjere meg i foreldrerådets arbeidsutval (FAU) i skulen. Møta var på puben. Til og med barnehagens juleavslutning var der. Dette var møteplassen, seier Leah og må le litt av alle pub–besøka, men dei gjorde at skepsis gradvis vart til venskap.

– Ein må møte folk på deira arena. Slik får ein tillit. Når den er på plass er Carlisle–folk veldig varme og venlege, understrekar Kristian som brukte mindre tid ved talarstolen enn han kanskje hadde trudd før han reiste.

DEI VIKTIGE EITTÅRINGANE

På det meste har 12 Ucrew frå til dømes Estland, Taiwan, Noreg og Brasil budd i England for eit år.

– Det har vore ein stor styrke. Dei kjem inn med heilt andre erfaringar, nye måtar å tenke på og er ikkje fastlåst i mønstera som pregar staden dei kjem til, seier Leah som etter kvart får ansvar for å administrere og følgje opp utvekslingsarbeidet.

– Eg hugsar ei jente frå Taiwan som var av den karismatiske typen. Framfor ei forsamling som ikkje var van med at jenter forkynte, delte ho ein draum ho hadde hatt. Dette gjorde sterkt inntrykk både på presten og forsamlinga, fortel ho.

Ucrew vert plassert rundt om i Carlisle bispedømme.

– Dei har verkeleg løfta arbeidet der dei er, ikkje minst ved å vere seg sjølve. For det er ikkje til å stikke under ein stol at det er litt framandfrykt i eit område der 99, 5 prosent er etnisk engelske. Det er ikkje berre lett å skilje seg ut, har dei sett.

– Såleis har dei nok fått vere med å bryte ned ein del barrierar også på dette området.

HEIMREISA

Etter 10 år med kakao i parken og mykje anna, har 235 ungdom blitt til 2000 ungdom i kyrkja. Heile 10 av 11 prosti i Carlisle bispedømme har no NYC–arbeid.

– I tillegg har kyrkjer som bygger på andre metodar, såkalla «fresh expressions», blitt tekne opp som likeverdige delar av Den engelske kyrkja. Dei er ikkje berre ein metode i rekrutteringa, men eigne kyrkjer. Eit viktig skritt i rett retning, trur Kristian.

Barna er no 15, 13, 11 og 2 år. Behovet for å vere nærmare familien har meldt seg. – Var det vanskeleg å reise frå England?

– Dette er noko vi har tenkt på ei stund, men no la alt seg til rette. Noko som kan uroe oss, er korleis arbeidet skal bli teke vidare. Då pandemien kom vart Ucrew sett på pause. Brexit har heller ikkje gjort det lettare å drive misjon i England. Ein treng arbeidsvisum for å komme inn i landet, noko

som er vanskeleg å få. Men vi håpar og ber om at dette ordnar seg, svarer Kristian.

– Det har vore tøft til tider. Ein travel kvardag og krevjande dagsrytme, men vi kjem til å sakne det, seier Leah som skal fortsette som landkoordinator for England og jobbe med utveksling i NMS. Kristian har blitt prest i Ålgård kyrkje, og dei har funne seg ein sjelfull bustad med store vindauge og drivhus i hagen.

– Då vi fortalde at vi skulle flytte, inviterte ungdommane Kristian ut på middag. Det var veldig rørande, seier Leah.

Dei første dei møtte er i tjueåra no. Fleire har teke utdanning og fått jobb. Kor mange som har kome til tru, er vanskelegare å svare på.

– Eg har byrja å tenke litt annleis rundt dette med frelse. Det er ein prosess gjennom heile livet. Vi fekk vere med ei stund på denne reisa. Du sår eit frø, men kva som skjer i hjarte og tankar har ein ikkje alltid svaret på, forklarer Leah.

– Det var inga storhausting, men vi er jo lova at det skal bli det. Vi merka at jordsmonnet har endra seg. Mange frø er planta. Vi har fått nokre tankar i sving, trur Kristian.

Men kanskje tek han litt forsiktig i, for det er no langt meir enn 0, 5 prosent ungdommar i kyrkja, sjølv om dei ikkje alltid sit i benkeradene.

– Og sjølv om ein i England er komne langt i sekulariseringa, har ein også kome langt når det gjeld å bygge kyrkje på nye måtar.

Kven som tek over arbeidet i England, er endå ikkje bestemt. MT kjem tilbake til både det og framtida til Ucrew–arbeidet når vi veit meir.

FAMILIE: F.v. Simon (11), Oskar (13) og Matias (15) med minstejenta Eira (2) på armen, var 9 månadar, 2 år og 5 år då dei kom til England. No blir det skule og barnehage på Ålgård. Foto: Privat

20 * C + M + B + 23

Hva er dette?

I MT 4 B kunne du lese historien om hustavla 20*C+M+B+23. Nå kan du klippe den ut og henge den over døra di.

Men hva betyr den egentlig? 20 og 23 er årstallet vi får over nyttår. Det siste tallet byttes ut for hvert år. Stjernen symboliserer det tegnet som ledet vismennene til Jesus. De hellige tre konger er fra forskjellige verdensdeler, og minner oss om at evangeliet om Jesus gjelder for alle mennesker på jorden. Bokstavene C, M og B står for «Christus Mansionen Benedicat» som betyr «Gud velsigne vårt hjem.» Hustavlen har en lang historie bak seg, og er mye brukt blant katolikker, særlig i forbindelse med Helligtrekongersdag. Den kan også minne om den jødiske tradisjonen, Shema, bønnen de alltid har hengende ved inngangen: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt (…)»

Kanskje trenger du en påminnelse om at Gud vil velsigne hjemmet ditt, det nye året, og at evangeliet er for alle mennesker og folkeslag. I så fall, klipp det ut og heng det over døra di.

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt (…)»

En bærekraftig jul

Jul er høytid, familietid og en tid hvor fokuset rettes mot andre. Men jul er også forbrukstid. Vi handler gaver, kaster mye mat og tar ikke alltid bærekraftige valg. Hvordan kan man være en grådighetsbekjemper i jula? Her er noen tips.

HANDLE GAVER BRUKT

I stedet for å kjøpe nye og til tider overflødige ting, kjøp heller brukte gaver. Ta en tur på gjenbruken, let på Finn eller kanskje du kan gi videre en gave du allerede har fått?

LAG GAVER SELV

Har du noe liggende som kan bli en gave? Hvis vi senker lista for hva man forventer å få til jul, kan det være vel så hyggelig å få et hjemmelaget kort eller hjemmelagde julekaker.

OPPLEVELSER

Hva er grådighetsbekjemper?

Grådighetsbekjemper er en bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger kulturen vår. Vi ønsker å fokusere på hva vi kan være takknemlige for og vise konkrete og praktiske eksempler på hvordan vi kan være det.

I stedet for å gi ting, gi opplevelser! Kino, teater, tur, piknik, en middag eller gavekort på massasje.

AVISINNPAKKING

Har du aviser hjemme? Ta vare på et par og pakk inn gavene i dem. Og når du får gaver som er pakket inn i nytt papir, ta vare på det til neste år. Penger og miljø spart.

LAG RESTEMIDDAG

Det blir alltid mye rester i jula. Lag pinnekjøtt–taco, ribbevafler og juletapas. Oppskriftene på internett er mange.

TEKST OG FOTO | Julie Horpestad

Beklager - det er fullt! andakt

Alle har vel opplevd skuffelsen over å komme til et arrangement, et sted man har gledet seg til å se eller en leir man vil melde seg på, og så fått høre at det allerede er fullt.

Alle har kjent på følelsen av å stå utenfor. Kanskje er dette en følelse vi husker ekstra godt fra barndommen når vi skulle velge lag til både leik og idrett, og noen alltid ble valgt sist eller ikke ble valgt i det hele tatt. «Det er fullt på laget nå, men du kan få se på!»

Utenforskap er et alvorlig tema, og det er et tema som ikke bare hører barndommen og leken til. Det handler heller ikke bare om å gå glipp av en konsert som er utsolgt.

For mange mennesker rundt omkring i hele verden, også i vårt eget land, er utenforskap selve overskriften på livet de lever.

Mennesker opplever at det ikke er bruk for dem.

Unge opplever at «toget for utdannelse og

muligheter» forlater perrongen uten dem.

Foreldre opplever at de ikke kan gi barna god nok mat, og enda mindre betale for aktiviteter.

Fattigdom holder mennesker nede og utenfor.

Bare den som står i dette selv, vet hva det betyr.

«Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fikk sønnen sin, den førstefødte; hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det fantes ikke husrom for dem noe sted.»

Da vi feiret vår første jul i Mali i VestAfrika i 1993 tror jeg at jeg egentlig skjønte denne siden av juleevangeliet for første gang. Dette at Gud valgte fattigdom og utenforskap som sitt startpunkt her i verden. At Jesus startet sin barndom som flyktning i Egypt, og at hans unge foreldre ikke visste hva morgendagen ville bringe.

Når juleevangeliet høres av den fattige og utstøtte, er det andre sider ved fortellingen som trer frem. «Han er en av oss!». «Han vet hvordan vi har det!». «Gud har sett meg!»

Edvard Hoem er svært direkte i en av salmene sine der han utfordrer oss, ikke bare til å se det Gud ser, men til at om vi vil se Gud, må vi se den som sulter og bry oss.

Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær.

Og når vi veit kva vi har gjort mot alle desse dine små, forstår du at vi snur oss bort ifrå den Gud vi skulle sjå. (Norsk Salmebok 740,v2)

bønn Vi takker og ber

for:

> “Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning.” (Kol.1, 15). Takk for at Jesus ble sendt til jorden, vi ber om at vi på nytt skal få ta del i juleunderet.

> Takk for alt arbeid i samarbeidslandene. Vi ber om at stadig flere skal få møte barnet i krybben og se hans kjærlighet gjennom de ulike prosjektene.

> Vi ber om styrke og giv til misjonærer, lokalt ansatte og frivillige i våre samarbeidsland.

> Tross kutt i statsbudsjettet, ber vi om det skal åpnes dører, slik at våre samarbeidsland ikke skal rammes økonomisk eller politisk.

> Vi ber for kirken i Thailand sitt prosjekt «Trygge og sterke familier», at det kan redde framtiden for barn og ungdom, slik at de ikke blir brukt i ulike former for menneskehandel.

> Vi ber for krigen i Ukraina, og for alle som lever i frykt og er på flukt rundt om i verden.

> Vi ber for land i Europa som blir stadig mer sekularisert.

> Takk for arbeidet som legges ned i julemesser rundt om. Vi ber om at pengene skal bli til rik velsignelse.

> Takk for små og store velsignelser i våre egne liv.

Ingvald Andersen Frøyen sokneprest i Førde i Sunnfjord

«Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.»

Markus 11,24

Finn flere bønneemner på nms.no/be

til ettertanke og samtale

FRA BIBELEN

«Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Johannes 1, 9-14

BØNN

Himmelske Far, vi takker deg for at du kom til vår jord, og tok bolig iblant oss. Takk for at du ser hvert eneste menneske, og at du bryr deg om oss. Både i fattigdom og annen form for nød – så er du der for oss. Kom til alle mennesker som trenger din trøst og hjelp. Hjelp oss til å se mennesker som ikke har det bra rundt oss, og til å se andre mennesker slik du ser dem. Amen.

SANG

Norsk salmebok nr. 740: Eit lite born voks opp til mann.

TIL SAMTALE

1. Har du eksempler på fattigdom og utenforskap i samfunnet i dag?

2. Hvordan kan du bidra til å hindre utenforskap?

3. Hvordan kan vi bedre se og gjøre noe med fattigdom i Norge i dag?

4. Kan vi gjøre noe for fattige mennesker vi hører om i andre deler av verden?

5. Hva skal til for at vi begynner å se mennesker rundt oss slik Gud ser dem?

Hald Internasjonale Skole er en fagskole i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid som gir 60 studiepoeng på fagskolenivå. Skolen ligger i Mandal. NMS driver og eier skolen sammen med Laget og Strømmestiftelsen. I løpet av et skoleår får du et langt opphold i utlandet, høstkurs og vårkurs på skolen før og etter utreise, venner fra hele verden, og mye mer! Skolen passer for deg mellom 18 og 25 år.

www.hald.no

Haldinternasjonaleskole

Hald Internasjonale Skole

Tomasgården: 29.12 - 1.1 Nyttårsretreat. Med delvis taushet. 16.-19.2 Med Jesus ved hvilens vann. Taus retreat. 21.-26.2 Stille dager i vinterferien. Delvis taus ferieretreat. 2.-5.3 Med Jesus ved hvilens vann. Taus retreat. 15.-19.3 Med Jesus ved hvilens vann. Delvis taus reteat. 23.-26.3 "Å vandre i Åndens frihet" m/Eivind Arnevåg.

Sandom Retreatsenter: 23. - 26.12 Juleretreat med delvis taushet. 29.12 - 1.1 Nyttårsretreat med delvis taushet. 9. - 12.2 Taus retreat m/Virve Tynnemark. 13.- 18.2 Ignatiansk retreat. Taus retreat med åndelig veiledning. 5.- 12.3 Stillheten det gror i. Taus retreat med fleksibel lengde. 16.- 19.3 Retreat med tilbud om skiturer. Delvis taushet.

ANBEFALING

ANGELAS JUL 1 OG 2

En kan måtte lete lenge for å finne julefilmer som i alle fall sneier innom juleevangeliet og hvorfor det er sentralt i en kristen julefeiring. Men på Netflix finner vi to skjønne, små historier basert på den irske forfatteren Frank McCourts nedtegnelser, filmene om Angela og hennes familie. Handlingen foregår i Irland tidlig på 1900tallet, og har en tydelig katolsk ramme.

I denne lille byen bor en fattig familie, mor og fire barn. På selveste julaften besøker de kirken, der seks år gamle Angela får øye på Jesusbarnet i krybben. Kirken er iskald, såpass at du er garantert en forkjølelse om du ikke hadde en da du kom. Angela blir bestyrtet ved synet av det lille barnet som ikke har noen klær, ikke en gang et lite teppe har noen sørget for. Den kløktige lille jenta lurer seg inn igjen i kirken etter

gudstjenesten og lurer med seg babydukka for å ta den med hjem og gi den varme.

Oppfølgerfilmen er kanskje enda mer hjertevarm. Her får vi vite mer om hvor barnas far er og hvorfor han måtte dra – og hvorfor nettopp julen er en ekstra vanskelig tid for familien. Angela og broren bestemmer seg for å sørge for tidenes overraskelse til resten av gjengen, de vil hente faren hjem. Også i denne historien spiller kirken og det lille Jesusbarnet en viktig rolle. Men det er Angelas handlekraft, hennes respekt for og tillit til Jesus som rører oss i denne Dickenske fortellingen. Filmene gir en fredelig pustepause fra alle hektiske kommer-julegavene-frem-i-tidehistoriene, med vakker fargebruk og nydelig musikk.

ANNE SOLFRID BRENNHOVD

FOTO: Netflix

Slik utrydder vi fattigdom SAMMEN

Egypt

• Sommerskole med yrkesopplæring for gutter på senteret Anafora

Mali

• Landsbyutviklingsprosjekt med spare- og lånekasser for kvinner

• Use Your Talents metoden som brukes aktivt for å hjelpe mennesker i gang med inntektsbringende aktiviteter

Kamerun

• Skolepenger, skolebøker og helsehjelp til barn som er foreldreløse på grunn av AIDS

• Fond som betaler hele eller deler av sykehusregningen for pasienter som ikke har råd til behandling

• Stipend som dekker skolepengene på Collège Protestante for elever fra fattige familier

• Miljøprosjekt md treplanting og bedre forbrenningsovner som på sikt bidrar til å redusere fattigdom

Madagaskar

• Matutdeling

• Yrkesopplæring for unge voksne

• Stipend til elever og studenter

• Støtte til mor-barn-helse

• Nytt prosjekt: Starthjelp til kvinner som vil begynne med husdyrhold

• Nytt prosjekt i 2023: Klimasmart jordbruk

Etiopia

• Støtte til marginaliserte minoritetsgrupper i Vest-Etiopia

• Stipend til elever og studenter

• Nødhjelp til mennesker som rammes av urolighetene

• Yrkesopplæring og støtte til hjemvendte migranter

Pakistan

Her finner du beskrivelser av alle prosjektene NMS er med på:

• Vanntilgang og skolebygg til avsidesliggende landsbyer

Hva er god bekjempelse av fattigdom?

Kjennskap, samarbeid og eierskap er nøklene, tror Eirik Sandstø, rådgiver i NMS Global og tidligere misjonær på Madagaskar.

– Min erfaring er at løsningene vi tenker ut ikke alltid fungerer i den konteksten der de skal brukes, sier Eirik.

Kina

Laos Thailand

• Use your Talents–metoden brukes til å istandsette menighetene til å hjelpe fattige i lokalmiljøet, for eksempel måltider til enslige eldre og leksehjelp til barn som vokser opp hos besteforeldre.

• Stipend til fattige studenter på teologisk seminar og bibelskole

– Det er veldig lett å sitte i Norge og tenke ut hva som bør gjøres, og jo mindre vi har vært i landet jo lettere blir det å finne tilsynelatende gode løsninger. Men så viser det seg at våre ideer gjerne ikke var så gode likevel. Vi trenger å kjenne mennesker, være til stede og å ha stor kunnskap om land og folk for å kunne gjøre noe.

VI LYKKES BEST NÅR VI SAMARBEIDER

Opp igjennom historien har ulike typer bistandsarbeid hatt mange ulike strategier, fra prosjekter der misjonæren eller hjelpearbeideren styrer alt, til prosjekter der alt skjer på de lokales egne premisser.

– Jeg tror at det som fungerer er å klare å samarbeide, sier Eirik. Vi skal ikke undertrykke eller overkjøre noen, men vi bør heller ikke trekke oss for mye tilbake.

• Barnehagen Lovsanghjemmet som gjør at barna i slummen går mer og lenger på skole

• Støtte til utdannelse

• Forebygge menneskehandel gjennom prosjektet «trygge og sterke familier». Prosjektet ønsker å bidra til at barn fra fattige familie kan bo hjemme hos familien istedenfor å måtte flytte til storbyen for å skaffe inntekt

Pakistan

• De kristne er blant de aller fattigste i Pakistan. NMS støtter kirkens utviklings og hjelpekontor, som istandsetter kristne familier til å forsørge seg selv

• Den gassiske misjonæren Rova driver med forebyggende helsearbeid blant de fattigste i Nan-området

• Utruste kirkearbeidere til å jobbe for å forbedre sine naboers livsvilkår, gi grunnleggende helsehjelp, forebygge menneskehandel og utrydde fattigdom.

• Hjelpetiltak når ulykker skjer, for eksempel pandemien. Da er det alltid de fattigste som lider mest.

Senteret Lovasoa som er startet på tomta der den norske skolen lå, er et samarbeid mellom kirken og NMS og huser blant annet hundrevis av studenter som har praksisopphold på Madagaskar.

– Jeg mener at senteret Lovasoa er et eksempel på hvordan godt samarbeid mellom kirken på Madagaskar og NMS bidrar til fattigdomsbekjempelse, sier Eirik.

– Der er det nå 52 ansatte som har en fast god jobb. Det betyr en enorm forskjell for 52 storfamilier.

HVEM SÅ PROBLEMET?

Eierskap er et annet nøkkelord. Den som har ideen, er den som så problemet. Det er viktig at det ikke skal være NMS som foreslår aktiviteter og etterpå setter den lokale partnerens navn på det, forklarer Eirik.

Tre gode spørsmål i møte med mennesker er derfor disse: Hvilket problem vil du løse? Hvilke ressurser har du for å løse det? Hvordan kan vi hjelpe?

– Jeg tror på å starte smått og mener at vi av og til bør ta rollen som investor, sier Eirik.

Eirik Sandstø, rådgiver i NMS

I Sørreisa kommune i Troms er julemessa eit intenst stunt som er over på fire timar. Likevel tek det om lag eit år å planlegge den. Såleis er det jul heile året for gjengen i paraplyforeininga Julemessa Sørreisa misjonsforeining som nyleg arrangerte julemesse nummer 61.

MISJONSIVER PÅ BYGDA

Det startar i 1961. Prestekona Edel Hundsdal har høyrt om noko som heiter «julemesse». Kan dette vere noko for Sørreisa misjonsforeining? Svaret er ja, og lite visste vel ho om kva suksess dette skulle bli: Eit årleg arrangement som framleis fenger ei heil bygd.

– På 60-talet var det heile seks foreiningar i kommunen. No er det tre igjen, men messa er eit samarbeid med foreiningar frå kommunane Målselv og Senja, seier Per Eirik Mathisen som er med i dugnadsgjengen.

– Julemessa starta i kinosalen med varesal, mat og misjonsmøter, og vart raskt ei populær hending i bygda. Opp mot 300 menneske kunne kome innom, fortel han om messa som etter kvart flytta over til Kulturhuset, der dei held til den dag i dag.

FREISTANDE VARER

Det første som møter gjestane er lukta av kaffi. Folk går langs utstillingane og kjøper lodd medan dei bestemmer seg for kva dei skal sikre seg idet salet opnar klokka 11. Vottar, sokkar, forseggjorte genserar på rekke og rad blant julekaker, lefser og julebrød. Snekker–klubbens bord har også mange potensielle julegåver. «Høtter» for eksempel, ein reiskap du kan løfte opp fisk i båten med, smørknivar og gyngehestar. Kvar foreining, frå både Senja, Finnsnes,

heile året

Målselv og Sørreisa, har kvar sitt bord. Blant kaffidrikkande vaksne leikar barna med spel og duplo. Så kjem bygdefolket. Det er same prosedyre i år som i fjor. Det blir ikkje jul utan messa. Og idet salet startar, vert det snart tomt på dei mange salsborda. Samstundes, på ein storskjerm over dei, ser dei ei anna verkelegheitsom minner dei på kvifor dei eigentleg er her. Ei julemesse kan gi håp for nokon.

INTENST OG KJEKT

Ein stor dugnadsgjeng er på plass dagen før. Dei set ut stolar og sjekkar detaljane, for det er mykje som skal stemme, og forventingane til bygdefolket er høge. Dørene opnar kl. 10. Når salet opnar om ein time, stimlar folk til borda som er fulle av alt det foreiningane har brukt tid på det siste året.

– Det er mykje som skjer på ein gong.

I det heile ei ganske intens affære, men samstundes utruleg kjekt, slår Mathisen fast.

Midt i messa er det «gladsangstund» der blant andre barnekoret og Torsdagsklubben opptrer.

– Vi har også barnemøte, leikar og spel for dei minste, fortel Mathisen om messa som er populær blant familiar med små barn, også dei som elles ikkje er så aktive i kyrkjelyden.

Midt i song, kaffidrikking, sal og kakeeting, stig forventinga til utloddinga som alltid skjer til slutt.

– Av og til har vi besøk av ein misjonær som fortel om arbeidet. I år går pengane til Madagaskar, og vi får besøk av ein «ekte Madagaskar–misjonær».

Julemessene er ei viktig inntektskjelde i NMS. I eit «normalår» utan korona har dei bidratt med over sju millionar kroner til arbeidet.

BREDT SAMARBEID

– Vi byrjar planlegginga om våren, men lokale må bestillast allereie eitt år i førevegen. Så byrjar fordelinga av alle oppgåvene. Engasjementet og dugnadsånda er fantastisk, fortel Mathisen.

Sjølv om foreiningstalet i kommunen har gått ned, har det ikkje gått utover engasjementet i messa, seier han.

– I dag har Sørreisa tre NMS–foreiningar. Snekkar–klubben som starta i 1985, Lysglimt barneforeining og Gottesjord og Straumen misjonsforeining som består av kvinner, dei fleste over 60 år, oppsummerer han.

Lysglimt barne- og ungdomsforeining starta i 1960. Frå 1978 har Per Eirik og kona Solveig leia den.

– Vi samla barna heime først, men då medlemstalet nådde 40, forstod vi at vi måtte tenke litt alternativt. Frå 1990 har vi samarbeidd og delt lokale med Blå Kors Motor- og fritidsklubb, fortel Mathisen om gjengen som i tillegg til dei andre aktivitetane, også lagar trevarer for sal og utlodding til julemessa.

Gottesjord og Straumen misjonsforeining, og fleire andre foreiningar, bidreg med lefser, bakevarer og tekstilar.

– Vi har også Gottesjord 2-foreninga som ikkje har ordinære møter, men som lagar ting for sal og utlodding. Det same gjer deira barn, Gottesjord 3. Tre generasjonar bidreg til messa, seier han.

KFUK/KFUM–speidarane deltek nokre gonger for å samle inn pengar til sine misjonsprosjekt.

– Dette er ei stor og viktig hending for dei som er med, seier han om dagen som har blitt eit lyspunkt midt i mørke november.

TEKST | Helene Reite Uglem

Per Eirik Mathisen

MESSE: Julemessa Sørreisa misjonsforeining er eit samarbeid på tvers av foreiningar i Sørreisa og nabokommunane. Alle foto: Anna Magni Larsen

FAMILIEDAG: Julemessa har vorte populær blant familiar med små barn. Her er det program for både unge og gamle.