Misjonstidende nr. 3 2024

MISJONSTIDENDE

03/24 | Årgang 179

TEMA

Sult og psyke

Side 19

ALVÆRA |

Sy med Mona

Side 35

MUSIKKPIONEREN |

Solveig Johannessen

Side 38

– Vi verner om dine verdier!

Forsikringer til både deg og bedriften din

Vi hjelper deg med å finne riktige forsikringer til deg og bedriften din. Mange har flyttet bedriftsforsikringene sine til Knif Trygghet og samlet alt på et sted. Ta kontakt for en prat og et godt tilbud.

Visste du at?

Les mer på kniftrygghet.no Knif Trygghet gir hele overskuddet, uavkortet, til kristne og ideelle organisasjoner.

Tor Åge Wahlstrøm, salgssjef tor.age.wahlstrom@kniftrygghet.no 47 39 07 45

Scan koden og be om tilbud

MISJONSTIDENDE

Misjonstidende 3/24 Juni 2024

Utgitt av: NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

Postadresse

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Besøksadresse

Misjonsmarka 12 4024 Stavanger

Telefonnummer

51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

Gaver til NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932

Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2024 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

Tips

mt@nms.no

Spørsmål om abonnement mt@nms.no

Tlf: 51 51 61 00

Ansvarlig redaktør Trond Hjorteland trondh@nms.no

Tlf: 46 94 52 42

Redaktør

Helene Reite Uglem (permisjon) hru@nms.no

Tlf: 95 21 74 92

Bethi Dirdal Jåtun (gjesteredaktør) bethiselskap@gmail.com

Tlf: 45 044 029

Layout og trykk Ålgård Offset

Opplag 15 200

Papir

Svanemerket og miljøvennlig papir

Forsidefoto

Illustrasjonsfoto: Pierrot Men

Annonsebestilling

Salgs Forum AS post@salgs-forum.no

Tlf: 915 90 578

Neste utgivelse Mt 4/24 utgis i august

Trykkeri 2041 0652

LEDER | Trond Hjorteland

Avdelingsleder kommunikasjon og innsamling

Ny storsatsing på Madagaskar

Flere tiår etter at spedalsk-kolonien på Mangarano ble lagt ned, kan stedet nå få nytt liv som et senter for behandling av psykiske lidelser. Den gassisk-lutherske kirken (FLM) ønsker å gjøre enda mer med nøden som mennesker med psykiske lidelser opplever. Og du kan få være med på laget! For her trengs det mange rause hjerter for å realisere det som blir en storsatsing på «vår tids spedalske» - mennesker med psykiske lidelser. Madagaskar har 30 millioner innbyggere, men bare 26 psykiatere. I et land der over 70 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, noe som betyr at de har mindre enn 20 kroner om dagen å leve av, er det også mange som sliter med mentale helseutfordringer. FLM har i mange tiår gitt ulike typer for hjelp i de mange omsorgsbyene som er blitt opprettet over store deler av landet. Men omfanget er så stort og nøden så prekær at FLM nå har sett seg nødt til å gjøre enda mer for å lindre og behandle flere. Og de vil ha deg og meg og NMS med på laget.

Hvordan kan så hver enkelt av oss og NMS bidra? Det enkleste er kanskje å gi en raus gave på giroen som følger denne utgaven av MT. Eller å bli fast giver til arbeidet på Madagaskar, og pengene blir brukt der de

trengs mest. Men minst like viktig er det at vi kan be om at hjelpen når fram – at mennesker skal bli omfavnet av hendene, hodene og hjertene som møter hver enkelt der de er. Om det er i en enkel omsorgsby på landsbygda –eller på Mangarano.

Mentale helseutfordringer kan ramme alle. Rapporten «Psykisk helse i Norge» anslår, basert på norske og internasjonale studier, at rundt 16–22 prosent av den voksne befolkningen oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av 12 måneder. Dersom tallene er like høye andre steder i verden, som på Madagaskar, er omfanget så stort at man nesten må riste på hodet; er det virkelig santbare 26 psykiatere til 30 millioner mennesker?

Selv om vi skriver 2024 er psykisk helse fortsatt et tema omsluttet av tabu og skam. Det er jammen ikke så lett å snakke om, og mange opplever en følelse av nederlag når det er de selv eller noen nærstående som blir rammet. Desto viktigere er det at vi løfter mental helse høyt på agendaen. Vår drøm er at vi sammen med kirka på Madagaskar kan bidra til et bedre liv for så mange som mulig –samtidig som dette engasjementet kan utløse en fornyet innsats mot tabuet og skammen her i Norge.

ressurser i nms

GJENBRUK

MISJONÆRBARNA

ÅRETS

Trenger du en film fra et misjonsprosjekt, en podkast med dybde og mening eller rett og slett reinspikka prosjektinformasjon? NMS lager kontinuerlig innhold som skal opplyse og engasjere. I denne spalten vil vi presentere noen av disse ressursene, slik at de blir lettere å bruke.

MISSION:POSSIBLE

Podkasten Mission:Possible kan du søke opp på Spotify, Apple eller der du lytter til podkast. Tidligere NRK-journalist Gunnar Grøsland lager podkastene for oss. Her finner du for eksempel et intervju med skuespiller Nils Ole Oftebro og familiens ukjente misjonsfortid. Episoden om kunstner

Vakoté Yama Daniel fra Kamerun er også en sterk historie som berører.

FAST GIVER-AKSJONEN

NMS har som mål å få 1000 nye faste givere dette året. Vi har laget flere inspirasjonsfilmer til bruk for enkeltpersoner eller menigheter som vil bli med på vervekampanjen. På www. vimeo.com/showcase/fast-giver finner du videoer som enkelt forklarer hvordan du kan bli med på vervekampanjen – og få muligheten til å vinne en reise – i tillegg til appeller fra hvert misjonsland som viser hvor viktig fast givertjeneste er.

NY ANDAKTSBOK

I andaktsboka «Spirekraft» har 30 bidragsytere med hjerte for NMS skrevet korte tekster om håp. Dette er en perfekt sommergave til de som gjerne vil ha en liten og «reisevennlig» andaktsbok. Her er jordnære såkorn om håp til ettertanke og oppmuntring. Andaktsboka kan bestilles på info@nms.no eller telefon 51 51 61 00.

Pris: 129 kroner FRAKT TILKOMMER

er en andaktsbok med tretti tekster om håp, som utforsker troens rolle i hverdagen. Fellesnevner for bidragsyterne er deres hjerte for NMS. Forfatterne deler åpenhjertig personlige historier og refleksjoner, og viser hvordan tro kan gi håp og et trygt fundament for liv. Boken oppmuntrer til ettertanke, med jordnære fortellinger fra levde liv. Ring 51 51 61 00 eller send e-post til info@nms.no for å bestille boka

Tekster å vokse på

Slå et slag for FASTE GIVERE!

KLASSISKE TONER PÅ

SJUSJØEN

SJUSJØEN: Lørdag 20. juli blir det konsert med Didrik Solli-Tangen under åpen sommerhimmel på Sjusjølunga. Konserten er en del av Sommerfestuka 2024 på Sjusjøen, som arrangeres av NMS, Sjusjøen Fjellkirke.

Solli-Tangen, som har en av landets største stemmer, inviterer til en stemningsfull sommerkveld med gåsehudgaranti. På repertoaret står store klassiske verk og skjellsettende låter.

Didrik Solli-Tangen er utdannet klassisk sanger ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo og fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 2010 da han vant den norske finalen i Melodi Grand Prix, med låten «My Heart Is Yours». På merittlisten finner vi også en andreplass i NRKs Stjernekamp 2017, og i 2021 gikk Didrik helt til topps i Maskorama, forkledd som «Snømonsteret».

Didrik har opptrådt på flere store norske TV-sendinger og har også fått synge for kongefamilien ved flere anledninger. Han har samarbeidet med Norges fremste låtskrivere og produsenter, Den Norske Opera og Oslo Filharmonien. Musikken hans har blitt A-listet på NRK, og han spiller for utsolgte konserthus over hele landet.

Bli kjent med NMS

Gjenbruk fra innsiden

GJENBRUKS-TV: TV Inter skal produsere en TV-serie som følger livet på innsiden av flere gjenbrukskjeder i Norge. NMS Gjenbruk er blant gjenbrukskjedene som i første omgang skal være med på en testperiode som blir sendt på TVL i juni. NMS Gjenbruk drives av cirka 2200 frivillige medarbeidere og er landets største gjenbrukskjede med 52 butikker og et eget lysstøperi.

Helges hjørne

Helge S. Gaard generalsekretær i NMS

Der håpet gror

Mangarano på Madagaskar er en suksesshistorie. Her fikk NMS bidra til at leprasyke ble tatt vare på. De få tilfellene som oppdages i dag, blir kurert uten at de syke må forlate familie og venner.

I mai gikk jeg rundt i den gamle forlatte spedalsklandsbyen og så meg omkring. Husene står tomme, men vitner om noe som var. Om de ikke tas i bruk, vil de forfalle. Den gassisk-lutherske kirke (FLM) eier det meste av de store jordene på området. Jeg møtte noen som fremdeles bor her. Generasjonene før dem hadde jobbet sammen med misjonærer og gassiske medarbeidere som stelte de spedalske. Jeg fortalte at kirken ønsker at dette skal bli et sted der man kan gi tilbud til unge mennesker med rusutfordringer og utvikle et profesjonelt behandlingsopplegg for psykisk syke. Visjonen er også å kunne gi et utdanningstilbud innen psykiatri for helsearbeidere og hyrder.

Hva sa så menneskene i høylandet Mangarano, der «vannet er klart», som det betyr på gassisk? «Så fantastisk. Vi skal be om at det blir virkelighet», sa de idet de var på vei til gudstjenesten denne søndagen. De ble nok overrasket da den gassiske kirkeledelsen og Arild M. Bakke kom til Mangarano i månedsskiftet mai/juni for å se på mulighetene. Kanskje bønnene deres allerede var oppfylt?

Uansett vil FLM styrke gassisk psykiatri, noe du kan lese mer om i dette bladet. Å gjøre noe for psykisk syke, vil forandre både deres liv og livet til alle rundt dem. Dette handler også om å bekjempe urettferdighet og vise at evangeliet er for alle mennesker, også de som har det vanskelig.

Presten som nektet å bøye seg for Russland

Da den russiske etterretningstjenesten oppsøkte

Pavel Zajakin ble han stilt overfor et umulig valg.

Den endelige beslutningen har ført til velsignelse i Estland.

TEKST OG FOTO | Maria Indrøy Risanger

Han tar et dypt åndedrag og puster tungt ut.

– Det er kun ett ord for det: Krig. Pavel Zajakin ser ned i gulvet og er alvorspreget etter å ha svart på hvorfor han befinner seg i Estland. Han er russisk statsborger, har 20 års fartstid som prest i Den sibirsk evangelisk-lutherske kirken og hadde aldri planer om å forlate Russland.

HAR ALDRI TIET

– Spør du meg, er det umulig for en prest som ser et lovbrudd, et mord, tyveri av andres suverenitet eller propagandaløgner, å tie stille. Det handler ikke om politikk. Det handler om Guds bud.

Zajakin har aldri tiet. Helt siden oppstarten av konflikten mellom Russland og Ukraina, med anneksjonen av Krim-halvøya

og krigen i Donbass i 2014, har han sagt fra om det han mener er russiske forbrytelser. Det var tilsynelatende mulig fram til den skjebnesvangre dagen i 2022 med Russlands storskala-invasjon av Ukraina 24. februar.

– Fra da av måtte du tie om du ikke var en åpenlys tilhenger av invasjonen. Talte du imot, ble du sett på som «en av de andre», en motstander som måtte fjernes.

Zajakin er en av «de andre».

– Jeg snakket om krigen svært åpent. I prekener og på sosiale medier. Kirken ba meg tie.

Men det fremstår umulig. Det strider mot hele hans natur og livskall. Etterretningstjenesten dukker opp og gir ham to valg: å forholde seg rolig eller fengsles for å ha vanæret den russiske hæren. – Det er klart du blir redd og oppskaket

når du får beskjed om at hvis du fortsetter å gjøre det du gjør, så venter det flerårig fengselsstraff.

FLUKTEN

Zajakin er ikke overrasket over at de kommer etter ham. Han forteller om et samfunn hvor det er lett å bli funnet om man taler myndighetene imot, og sammenlikner angiverikulturen i dagens Russland med Stalins regjeringsperiode. Flere var bekymret over en prest som viste motstand.

– Fengsel ville blitt tortur. En tilståelse skal tvinges ut av deg ved fysiske slag og psykisk terror. Moderne torturmetoder gjør at de kan få hvem som helst til å si akkurat hva de ønsker. Jeg måtte bort.

Estland var en spontan avgjørelse. Han

kontakter en venn i den estisk evangelisklutherske kirke. Zajakin og kona bruker en uke på å gjøre klar alle dokumenter, men må vente enda en uke på turistvisumet. Samme dag som Estland annonserer at de vil stenge grensene for russiske turister kommer visumet. Det haster med å komme seg ut, men strenge inn- og utreiseregler i forbindelse med covid gjelder fremdeles i Russland. Selv med visum er det kun lov å dra til Estland på helsereiser eller for å besøke slektninger. Situasjonen krever et smutthull. Ekteparet bestiller spabehandling fra et firma i St. Petersburg, betaler og hopper på siste buss ut av landet. Bussen er full av mennesker som dem. Omtrent en måned etter krigens start, 20. mars, ankommer de Estland og søker om beskyttelse.

– Det var en fantastisk følelse da vi krysset grensa og endelig kom oss unna etter disse ukene. Jeg snudde meg mot kona mi og spurte hvorfor spabillettene skulle gå til spille. Det ble helsprø dager. Omringet av disse avslappede gjestene, satt vi to, helanspente, sterkt oppmuntret til å slappe av. De vet ikke hva som venter dem, men håper Gud åpner en vei.

PRESSET RELIGIONSFRIHET

Siden Sovjetunionens fall i 1991 har det vært religionsfrihet i Russland. I de påfølgende årene var det oppsving i religiøs tilknytning blant russere, med den russisk-ortodokse kirken som landets mest utbredte trossamfunn. Religionsfriheten har likevel vært under press, et press som nådde nye høyder med invasjonen

BESKYTTELSE: Pavel Zajakin fikk den russiske etterretningstjenesten etter seg. To år senere lever han under beskyttelse i Estland.

av Ukraina. Det kommer fram av siste oppdatering på Russland i rapporten fra United States Commission on International Religious Freedom. Kommisjonen overvåker situasjonen for religionsfrihet utenfor USA, og gir landets styresmakter råd om politikk tilknyttet dette.

Ifølge rapporten fra juli 2023 presses russiske religiøse ledere ved sterk bruk av fryktvirkemidler til enten å støtte krigen eller til ikke å kommentere den. Allerede en måned etter krigens utbrudd underskrev president Putin to lover som kriminaliserte spredning av såkalt feilinformasjon samt det å vanære militæret. Lovene tillater straffeforfølgning av de som både i større og mindre grad protesterer mot krigen. Mange religiøse ledere har tydd til talerstolen for å ytre seg kritisk mot krigføringen. Flere

Misjonstidende 03/2024 7

PROTESTER: Det har vært flere protester utenfor den russiske ambassaden i Tallinn, hovedstaden i Estland.

SPRÅKKAFÉ: Ukentlig arrangeres det språkkafé i kirkerommet i Lasnamäe. Her møtes russere og ukrainere.

RUSSISKTALENDE: Kirken i Lasnamäe holder til i kjelleren av et forretningsbygg. Hele 80 prosent av distriktet er russisktalende.

fjernes derfor fra sine posisjoner, og i valget mellom fengsel og flukt er det mange, som i likhet med Zajakin, ikke ser andre muligheter enn å dra.

– Kirker i Russland har ikke frihet til å si noe mot krigen, be for fred eller kontakte våre ukrainske brødre og søstre, uttalte Dietrich Brauer, erkebiskop i den russiske lutherske kirken, etter at han selv flyktet til Tyskland.

EN SPLITTET KIRKE

Som de fleste religiøse demonstrantene

er Zajakin anklaget for å være kritisk mot militæret. Han har kontakt med flere kirkegjengere og prester i Russland som forteller om vonde tider. De er bekymret og kjenner på smerte over tingenes tilstand og uro for kirkens framtid.

– Flere kirkeledere er redde for å holde gudstjenester i frykt for at medlemmene eksponeres offentlig. De settes i en situasjon med fare for forfølgelse, sier Zajakin, som samtidig er klar på at det finnes dem innad i kirken som er aktive tilhengere

av krigen. Han frykter at kombinasjonen av meningsmotstandere som til slutt ødelegger kirken innenfra.

– Før siste såkalte presidentvalg fikk jeg se et bilde av et banner i byen Omsk i Sibir. Banneret viste visebiskopen i den russisk lutherske kirken med påskriften «Vi står sammen med Vladimir Putin». Det viser hvor skadet kirken er.

Zajakin får seg ikke til å kalle det et reelt presidentvalg.

– Vi har ikke hatt et ordentlig valg i

Russland på over ti år. Det er teaterforestillinger. En fornærmelse mot sunn fornuft.

Selv mener han at folks evne til kritisk tenkning gradvis har forsvunnet. Putins informasjonskrig begynte lenge før invasjonen av Ukraina, og det var sjelden TV-en stod avslått når presten kom på hjemmebesøk til sognebarna.

– Det er klart at når du fortelles de samme løgnene over ti-femten år, begynner du til slutt å tro på dem. Veldig mange i Russland aksepterer myndighetenes propaganda som den øverste sannhet. Jeg har mistet mange venner som er fanget i denne informasjonssyklusen.

I et slik miljø er det vanskelig å proklamere evangeliets budskap som sannheten. Zajakins menighet lå i Sibirs hovedsete for utdanning og vitenskap og mottok prekenene hans med blandet respons. Zajakin forteller at de fra bykjernen kan gjennomskue propaganda, men foretrekker å ikke si noe, mens de fra mer landlige områder var svært kritisk til hans forkynnelse.

Den sibirsk evangelisk-lutherske kirke er liten og har så langt ikke måttet føye seg etter myndighetene i like stor grad som de større lutherske nasjonalkirkene. Zajakin er likevel bekymret for de lutherske kirkenes framtid.

– Når kommer menigheten til å måtte be for hellig krig i Ukraina, slik de nå gjør i den russisk-ortodokse kirken?

Han ser sjokkert på at noen lutherske prester støtter krigen åpenlyst, også ved aktiv tjeneste, samtidig som vennene hans ber om hjelp. Splittelsen i kirken er

utfordrende og kan til slutt bli et problem. – Jeg ber for alle som berøres av dette, samtidig krever bønn handling, og akkurat nå er jeg i villrede om hva jeg kan gjøre for sånne som meg som fremdeles er i Russland.

Han er også svært bekymret for sine barn og barnebarn som ikke fikk til å dra.

MISJONAL RUSSISK-TALENDE KIRKE

Tre måneder etter ankomst i Estland mottar Zajakin og kona internasjonal beskyttelse under EUs direktiv. En venn setter ham i kontakt med erkebiskop Urmas Viilma i den estisk evangelisk-lutherske kirken, og Zajakin får beskjed om at han er svaret på deres bønner.

Nærmere en fjerdedel av Estlands befolkning er etniske russere. I hovedstaden Tallinns største distrikt, Lasnamäe, er 80 prosent av befolkningen på 120 000 russisktalende. Kirken i Lasnamäe har bikket ti år, men har aldri kunnet tilby noe for områdets majoritetsbefolkning. Før sommeren 2022.

– Jeg ser på det som mitt kall å tjene den russisktalende befolkningen her, men det er en langsom prosess.

Kirken holder til i kjelleren av et forretningsbygg. Det møter skepsis. Zajakin må ofte svare på om menigheten er en skjult sekt.

– For å bryte denne sperren må vi gjøre mange ting som ikke ser ut som kirkeaktiviteter, men som er hundre prosent misjonale.

Ukentlig arrangeres det språkkafé, filmkveld, speiderarbeid og selvforsvarskurs. Zajakin er selv med på alt som foregår. – Gjennom disse aktivitetene svekkes

barrieren mellom folket og presten. De kommer dit med et åpent sinn og våger etter hvert å ta opp personlige og åndelige spørsmål.

I tillegg holdes det endelig gudstjenester på russisk, noe Zajakin omtaler som selve hjertet av menighetens virksomhet.

– Vi er små, men jeg håper vi gradvis vil vokse. Her er både russere og ukrainske flyktninger. Sammen.

FØLER SEG ANSVARLIG

Zajakin er blitt godt mottatt i kirken, og understreker dens viktige rolle for integrasjon.

– De fleste andregenerasjonsrussere i Estland lever som i en ghetto. De lærer ikke estisk, og de ser russisk TV, slik at også de fylles med propaganda. Her må kirken være på og hjelpe med en inngang til det estiske samfunnet.

Han håper det bidrar til å skille fakta og fiksjon, særlig om situasjonen med nabolandet tilspisses, slik at flere får styrke til å ikke bøye seg for styresmakter som er i disharmoni med ens eget moralske kompass.

– Jeg føler meg ansvarlig for hva landet mitt har gjort, og gjør, i Ukraina og i verden ellers. Det er en sterk drivkraft i meg. Nå er jeg innforstått med at min plass er i Estland. Herfra skal jeg gjøre mitt for å hjelpe de som er igjen i Russland og ukrainere som lider i Ukraina eller som flyktninger, samtidig skal jeg gjør det jeg alltid har gjort; tale Guds sanne ord.

Misjonstidende 03/2024 9

FRIVILLIG: Å jobbe i NMS Gjenbruk i Kristiansand gir Arvid Moen fellesskap og bedre helse, samtidig som han bidrar til et godt formål.

Gjenbruksjobb på blå resept

For Arvid Moen handler jobben på NMS Gjenbruk om fellesskap og helse. To dager hver uke er han på gjenbruksbutikken i Kristiansand.

NMS Gjenbruk i Kristiansand har en fin blanding av menn og kvinner som frivillige medarbeidere. Arvid Moen er en av de omkring 15 mennene som henter og leverer varer, bidrar til orden på lageret og kommer med gode råd om alt fra butikkdrift til kaffepauser.

– Vi er en utrolig fin gjeng her i butikken. Vi mannfolkene holder stort sett på med kjøring og håndtering av varer, men snakker gjerne også med damene om utstilling og slike ting, sier 79-åringen.

TIDLIG UTE

Butikken holder til i Sørlandstunet litt øst for bykjernen. Arvid bor selv i Vågsbygd, som er på den andre siden av byen. Butikken åpner klokka 11, men omtrent to timer før låser Arvid seg inn.

–Når jeg har spist frokost og lest det jeg skal lese, kjører jeg ut til butikken. Selv om den ikke

er åpen for kunder, er det alltid mye å gjøre.

– Hvorfor begynte du i NMS-butikken?

– Jeg ble pensjonist for tolv år siden. Rett før jeg gikk av, var det en bekjent som spurte om jeg ikke ville være med på dette. Jeg har ingen NMS-bakgrunn, men ser jo stort både på misjonsarbeid og gjenbruk. Derfor ble jeg med her, sier Arvid som la opp en «slagplan» for et godt pensjonistliv før han låste døra bak seg i jobben hos Fylkesmannen. I tillegg til NMS Gjenbruk, ble han med i en gruppe frivillige som rydder stier i et bynært friluftsområde samt at han la inn den ukentlige turen med Turistforeningen i kalenderen.

– Det gjelder å ha noe å fylle dagene med. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg visste at et stillesittende liv ikke er av det gode for meg.

HELSE I HVER TIME

At det er mye latter og humor på

gjenbruksbutikken i Kristiansand, er Arvid et godt bevis på. For ham er det viktig å være i et miljø preget av glede og fellesskap. – Dette er et miljø som løfter meg opp. Når jeg forteller andre om det jeg holder på med, pleier jeg ofte å si at «jeg har fått jobben i gjenbruksbutikken på blå resept». Det høres flåsete ut, men for meg handler dette også om helsa, forteller Arvid, som har både barn og barnebarn. Men rollene som far og bestefar er ikke nok til å fylle livet til den spreke 79-åringen.

– Formålet med butikkdriften er selvsagt viktig. At jeg gjennom å sjaue på lageret, hente og levere varer og tulle med kollegaer, også er med på å oppfylle målene som NMS arbeider for, gir en ekstra verdi. Jeg er glad i butikken og jobben min her, sier Arvid Moen.

TEKST OG FOTO | Martin Eikeland

Rom for misjonærbarna

NMS støtter seg på Bispehagen Samtalesenter i Stavanger for å imøtekomme misjonærbarn, foreldre og tilsette sine vonde erfaringar frå internatskulane.

− Bispehagen Samtalesenter tilbyr mellom anna ulike former for samtalar og terapi for menneske som på ulike måtar har smertefulle erfaringar frå religiøse miljø. Nettopp slike samtalar blir det fleire av framover, trur psykiatrisk sjukepleiar Unn Rosenberg som den siste tida har blitt kontakta av tidlegare misjonærbarn frå ulike kristne organisasjonar, deriblant NMS.

MISJONÆRBARN PÅ

AGENDAEN

− Misjonærbarnsaka står på agendaen så lenge

eit tilbod, og er invitert til å delta på eit medlemsmøte for å presentere tilboda våre, samt gi eit fagleg innslag, legg ho til.

I MT 2 kunne Sendt bort fortelje at dei også blir kontakta av misjonærbarn i NMS. NLM og NMS hadde nemleg fleire internatskular saman.

NMS sender ut familiar, sa personalsjef i NMS, Per Ivar Johansen til MT tidlegare i år. Podkastenserien «Misjonærbarna» hadde då nyleg sett misjonærbarnsaka på dagsorden igjen. For å imøtekomme nye bølger av tidlegare misjonærbarn med vonde erfaringar, har NMS innsett at det trengs kompetanse. Difor har NMS no oppretta kontakt med Bispehagen Samtalesenter i Stavanger som skal fokusere ekstra mykje på misjonærbarn i tida framover.

SAMARBEID MED SENDT BORT

− Opplever de ei auke av folk med misjonsbakgrunn som tek kontakt?

− Tilbodet er jo relativt nyetablert. Vi har ein del misjonærbarn som tek kontakt, og går ut ifrå at det vil auke etter kvart som tilbodet blir kjend blant målgruppene, svarer Rosenberg som tidlegare i år vart kontakta av leiargruppa i Sendt bort, interesseorganisasjonen for misjonærbarn i NLM.

− Vi er i dialog med dei om utforming av

− Menneske med erfaring som misjonærbarn har nokre fellesfaktorar, blant anna dette med at dei smertefulle erfaringane har skjedd i ei ramme av tru og overtyding, der dei har kjent seg i andre rekke i forhold til foreldra sitt misjonskall. Samtidig er kvar historie og den enkelte si erfaring heilt unik, og eit individuelt tilpassa opplegg er difor naudsynt.

OGSÅ FOR FORELDRE

− Vi har eit tverrfagleg team med fleire faggrupper. I tillegg til terapiforløp hos psykolog og psykiater, har Bispehagen også ulike typar refleksjons- og støttesamtaler som kan vere både arbeidande og framtidsorienterte. Vi tilbyr både individuelle samtalar, men også terapi- og samtalegrupper ved interesse. Vidare kan vi arrangere temasamlingar og kurs, fortset Rosenberg.

− Vi erfarer at dette er ei vanskeleg tid også for foreldra til misjonærbarna. Også dei kan ta kontakt. Ved behov kan vi starte eit gruppetilbod for foreldregruppa.

− Har de tilbod for folk i andre delar av Norge?

− I tillegg til å møte ved Bispehagen, kan både individualsamtalar og gruppesamlingar gjennomførast digitalt. Vi vil også kunne legge til rette for eit tilbod i Oslo-regionen.

Unn Rosenberg, psykiatrisk sjukepleiar.

Illustrasjonsfoto: Pixabay.

TEKST | Helene Reite Uglem

KONSENTRERT:

Kåre Myraunet sorterer lysstumpar etter fargar.

Foto: Arild Vik.

Tennbrikker skaper misjonsglød

I 2023 leverte Knausen Lysstøperi lys og tennbrikettar til NMS Gjenbruk for to millionar kroner, og får stadig nye frivillige som vil bidra.

TEKST | Siv H. Undheim

Dei er no 57 frivillige, med ein snittalder på 75 år. I fjor fekk dei tolv nye, og berre ein slutta. Fleire av dei frivillige har inga NMS-tilhøyrsle frå før. Motivasjonen er fellesskapet og eit arbeid med meining.

STADIG NYE FRIVILLIGE

Knausen jobbar målretta for å ta vare på medarbeidarane sine og for å skaffe nye. – Vi rekrutterer på fleire måtar. Blant anna oppfordrar vi frivillige til å spørje vener og kjente. Vi arrangerte «open dag» i haust for alle som ville kome og sjå arbeidet. Vi spurte også lokale misjonsforeiningar om dugnad for å sortere lys. Dessutan annonserer vi i lokalaviser i området, samt i kyrkjelydsblad. Desse tiltaka har ført til at fleire har teke kontakt og blitt frivillige, fortel Kåre Myraunet, marknadsansvarleg og sekretær på Knausen Lysstøperi.

I tillegg har Inge Hill, styreleiar på Knausen, sin eigen metode.

– Inge har ei liste med namn han ber for, som han kontaktar etterpå. Så har det hendt at før han får ringt dei, har dei kontakta han med spørsmål om å begynne. Og det er jo heilt fantastisk.

ÅRETS FRIVILLIG: KNAUSEN LYSSTØPERI

Knausen Lysstøperi, representert ved styreleder Inge Hill, er årets frivillig i NMS 2024.

− Det var et vanskelig valg grunnet mange verdige kandidater.

Knausen Lysstøperi har likevel skilt seg ut på grunn av sitt langvarige engasjement og betydelige økonomiske bidrag til NMS. Medarbeiderne kommer fra et bredt geografisk område som strekker seg fra Frosta i nord til Meldal i sør, og viser dermed den brede forankring bedriften har i regionen, begrunner juryen som bestod av Seth Ueland Chancy, Else Storaas Vatne, Birgitte Bugaard Ørnes, Greta Gravås Aarthun, Helle Leivestad Kartveit, Jostein Solbakken og Solgunn Philippine Smith.

VIKTIG Å INVOLVERE

– Vi prøver å legge til rette for variasjon og at frivillige får oppgåver som passar. Alle arbeidsoperasjonane har beskriving av prosedyre, noko som gjer at dei frivillige kjenner seg trygge. Samtidig er det ei kvalitetssikring og fører til mindre feilproduksjon, fortel Kåre.

Styret ønsker å involvere dei frivillige mest mogleg og å informere godt. Dei sender informasjon på e-post og sms. I tillegg har Kåre laga ei eiga intranettside for Knausen, som berre deira frivillige har tilgang til. – Vi ser at den blir brukt. Informasjon er viktig for å anerkjenne dei frivillige og skape fellesskap. Slik kan alle på Knausen kjenne seg som del av eit stort lag, der alle er like viktige, seier Kåre og fotel vidare at styret ønsker å få tilbakemeldingar og innspel. – Vi vil gjerne bli betre, så tilbakemeldingar er sentralt.

Kåre lagar statistikk både på bestillingar og sal i butikkane og på produksjonen hos Knausen. Statistikk for salet dei siste åra viser at det aukar jamt og trutt.

Knausen har bidratt til NMS i 22 år og har levert varer til NMS Gjenbruk sine butikker over hele landet.

− Bedriften har jobbet innovativt for å produsere lys av høy kvalitet fra restmateriale og stumper, noe som understreker deres fokus på bærekraft og miljø. Dette arbeidet har ikke bare vært viktig økonomisk for NMS, men har også skapt en viktig møteplass for mange. Bedriften er et strålende eksempel på hvordan man kan bruke sine talenter og ressurser til både misjon og miljø, sier juryen videre.

Gjennom årene har Knausen Lysstøperi klart å tilpasse seg markedets behov og etterspørsel, noe som har sikret bedriftens relevans og suksess. De som jobber på Knausen blir ofte værende i mange år på grunn av det gode arbeidsmiljøet, og bedriften har kontinuerlig klart å rekruttere nye medarbeidere. Juryen anerkjenner Knausen Lysstøperi for deres fellesskapsbyggende arbeid, økonomiske bidrag til NMS, og deres mange års trofaste tjeneste. Denne prisen er en anerkjennelse av deres enestående innsats og en inspirasjon for andre til å følge deres eksempel. Knausen Lysstøperi fikk et gavekort på 10 000 kroner som en påskjønnelse til alle de frivillige ved Knausen.

Kirkeinnvielse i Estland

FESTGUDSTJENESTE: 2. juni ble Mustamäe kirke innviet med en storslått festgudstjeneste med erkebiskop Urmas Viilma og flere andre. Etterpå var det kirkekaffe med hilsener og takk. 25. august 2019 flyttet menigheten ut av kjellerlokalene i bydelshuset i Mustamäe og inn et lite siderom som sto ferdig i det ellers uferdige kirkebygget. Nå, nesten fem år senere, er det en stor glede å kunne ta større deler av bygget i bruk. Kirkerommet, ungdomsrom, fire hybler og tilstøtende rom er klare for bruk. Hovedkjøkkenet i første etasje blir ferdig i løpet av året. Ellers vil det fortsatt ta tid og investeringer før en brukstillatelse for kjelleren foreligger.

Et farvel med kirkens første døpte

HONGKONG: 9. mars var Mong Yan kirke full av folk som ville ta farvel med en av de første døpte i menigheten, nemlig eldsterådsmedlem og kunstmaler Cheuih Miu som ble 105 år gammel. Han ble født i Kina i 1918, som ett av 13 barn i en fattig jordbrukerfamilie i Kantonprovinsen. Da krigen mellom Japan og Kina brøt ut, gikk han patriotisk inn i hæren på nasjonalistenes side, men flyktet til Hongkong da de innså tapet. Her skjer det noe livsforvandlende.

− Jeg kjente meg som en sviker, prøvde å overleve på gata. En arbeidsulykke kostet meg venstre hånd. Jeg var langt nede, har han fortalt mens han ennå levde.

Det er på denne tida han en dag hører vakker sang i nabolaget. Det er NMS-misjonær Bergljot Borgen som sammen med Hunan-pastor Victor Tsu, har møte på gata. Nå inviterer de Cheuih Miu til å komme på «møte på taket» av ei blokk der de har starta et kristent arbeid.

− Det var som om Jesu hånd ble strukket ut til meg, har han beskrevet. Cheuih Miu melder seg inn og blir fra denne dag fast medlem i menigheten. 1. juledag 1957 blir han og åtte andre døpt i takmenigheten som grunnlegges høsten samme år.

− En gledens dag i mitt liv, har han fortalt om Mong Yan kirkens begynnelse.

NÅ KAN DU FØRE FASTE GAVER PÅ FORENINGEN

GIVERTJENESTE: Flere har spurt om det er mulig å føre gavene fra sin faste givertjeneste på foreningen man er med i. Og svaret er ja!

Ring 51 51 61 00 eller send en epost til info@nms.no og gi beskjed om hvilken forening gavene skal godskrives, så ordner vi resten. Dette kan være aktuelt for aktive foreninger som synes det er greit å slippe kontanter og vipps på møtene. Samlet beløp fra denne typen gaver framkommer på foreningens årsoppgave. Også for foreninger som ikke lenger kan møtes så ofte, kan dette være en god løsning.

At venstre hånd er borte, tvinger ham til å tenke nytt. Det viser seg at han har talent for kinesisk kunstmaling. Han jobber ved porselensverkstedet på Buddhistmisjonens senter på Tao Fung Shan til han er over 80 år. Han utvikler flere prototyper av bibelske uttrykk som mange misjonsvenner har kjøpt med seg hjem. Særlig er han kjent for sine fjellandskap og bibelske motiv i kinesisk stil. Bildene hans pryder både Mong Yan kirke og flere kirker i Norge. Cheuih Miu var med i eldsterådet til han ikke lenger klarte å gå i trapper. Til det siste fulgte han gudstjenester som ble strømmet via Facebook. Så lenge han klarte det, malte han og delte det han tjente med landsbyen sin i Kina, der han støtta en skole.

MISJONÆR: Po Chu Grønvold har jobbet i NMS i over 40 år, både i Hongkong, Kina, Thailand og Norge. Alle foto: Privat.

Misjonær for sitt eget folk

Etter over 40 år i NMS ble Po Chu Grønvold pensjonert høsten 2023. Men tjenesten er ikke over. Nå blir hun pastor i den kinesiske menigheten i Oslo.

TEKST | Marit Rundberg

Po Chu er den første og eneste kinesiske NMS-misjonæren i Kina-Hongkong.

Etter 40 år skifter hun beite, men skal fremdeles tjene sitt eget folk.

SOSIONOM MED ET KALL

Po Chu vokser opp med seks brødre i en tradisjonell kinesisk familie. Gjennom en kristen rektor på barneskolen, kommer hun til tro. Po Chu finner sin naturlige plass i rektorens pinsemenighet.

I Hongkong er spørsmålet om man er kristen eller ikke viktigere enn hvilket kirkesamfunn man tilhører, men snart skal hun oppleve at hun må bli luthersk for å kunne bli NMS-misjonær.

− Å akseptere barnedåptradisjonen var likevel ikke vanskelig. Vi tar så mange valg for våre barn, så hvorfor ikke gi dem det beste, sier Po Chu pragmatisk.

Da Po Chu Cheung møter Ole Jacob Grønvold i 1980, er hun sosionom ved sykehuset Håpets Havn på østsiden av fastlandsbyen Kowloon i Hongkong. Hun drar til Norge, gifter seg og søker om å bli misjonær i NMS.

− Jeg visste at jeg sammen med Ole Jacob skulle tilbake til Hongkong og fortsette å

tjene Gud. Det var likevel ikke så lett, for det var jeg som hadde høyest lønn i familien. Hvordan skulle de klare seg økonomisk nå? Men jeg bad, og ble bønnhørt.

MISJONÆR I EGET LAND

Po Chu og Ole Jacob gifter seg sommeren 1982. Tilbake i hjemlandet nyttårsaften 1983, er hun i en ny livssituasjon, som kone, mor og misjonær.

− Den gangen hadde ikke gifte, kvinnelige misjonærer definerte, betalte stillinger i NMS. Men om man ville, kunne man få frivillige oppgaver og hjelp i huset mens man jobbet, forteller Grønvold.

Våren 1984 blir hun derfor menighetsarbeider i Singoi menighet, der hun veileder lærerne på St. Sunniva daghjem. Sammenlignet med norske misjonærer i samme situasjon, har hun fordeler både språklig og kulturelt, men samtidig føler hun seg ikke helt anerkjent som misjonær blant sine egne. Men hun blir en stor ressurs for arbeidet og for andre misjonærer som strever med språk og kulturforskjeller.

NORSK MISJONSKULTUR

Første periode er travel med menighetsarbeid

og etter hvert to små barn. De første fire åra går fort frem til høsten 1987 da de tar en tur til Norge.

− Nå fikk jeg merke kulturforskjellene på en annen måte. Jeg lærte norsk, dro rundt i foreninger og fortalte om Hongkong, sier hun og fortsetter:

− Den første misjonsforeningen jeg besøkte, var i Drøbak. De gamle damene der hadde pyntet seg i fine kjoler og smykker for å gå på forening. Det var så ulikt de eldre kvinnene i Hongkong som brukte mørke, fargeløse klær. De norske misjonskvinnene var entusiastiske tilhørere når jeg fortalte om Hongkong-arbeidet. I Vestre Aker kirke kom en dame opp til meg og fortalte at hun hadde bedt for Kina hele sitt liv enda hun aldri hadde vært der. Jeg møtte folk som hadde sånn inderlig kjærlighet til misjon. De var ikke rike, men ofret det de hadde. Her følte jeg meg virkelig som en ekte misjonær.

NYPLANTET KIRKE OG TEOLOGISTUDIER

Tilbake i Hongkong innser Po Chu at hun trenger mer basiskunnskap i teologi. Hun begynner å studere på det lutherske teologiske seminaret (LTS) i Hongkong. Hun blir også veileder på ungdomssenteret som

Misjonstidende 03/2024 15

HJEMMEBANE: Po Chu har vært en stor ressurs for arbeidet og for andre misjonærer som strever med språk og kulturforskjeller.

er tilknyttet Fredskirken som NMS startet på 60-tallet. Etter eksamen på LTS starter hun og Ole Jacob en ny menighet tilknyttet denne.

− Her skjønte jeg at å undervise og veilede mennesker var en oppgave som passet meg. Jeg ønsket å få mer kunnskap i teologi, noe jeg fikk mulighet til på et lengre opphold i Norge, sier Po Chu som fortsetter teologistudiene på Menighetsfakultetet, der hun senere tar teologisk embetseksamen.

Da familien kom tilbake til Hongkong høsten 2006, ble hun ansatt på LTS for å undervise i Det nye testamente.

DIAKONI TIL LTS

I 2013 kommer flere norske gjesteprofessorer for å undervise i diakoni på LTS. Seminarets leder, Simon Chow, ønsker nemlig å bygge opp et eget diakoniprogram. Po Chu blir med.

− Slik kunne jeg knytte et kristent innhold til sosionomutdannelsen. Gjesteprofessorene hadde forelest ut fra en teologisk kontekst. Med min bakgrunn som sosionom kunne jeg gjøre det mer praktisk rettet, fortsetter hun. Diakonistudiet får søkere fra flere land i Sørøst-Asia. Po Chu legger til rette for feltstudier til ulike sosiale institusjoner i

Hongkong og ber studentene ha den sosiale situasjonen i sitt eget land i bakhodet når de skriver oppgaver.

− Behovet for flere kirkelige ansatte med kunnskap om teologi og diakoni var enormt, erfarte hun.

Forskjell på fattig og rik har økt.

− Kirkelige ansatte i Kina hadde ikke ressurser til å studere i Hongkong. Kunne det lages et deltidsprogram, slik at man slapp å ta lange permisjoner fra jobben, undret Po Chu.

Studentene kommer fra flere provinser i Kina til intensive kursuker. Po Chu står på hver dag.

− To kursgrupper har til nå gjennomført intensivprogrammet som måtte ta en pause da pandemien kom. Endelig, i fjor høst, fikk den andre gruppa ta avsluttende eksamen på LTS i Hongkong.

TAKKNEMLIG FOR TJENESTEN

I 2019 flytter familien Grønvold tilbake til Norge for godt.

− Det er ikke lett å beskrive hvordan det er å flytte fra sitt hjemland, men Hongkong i dag er ikke det Hongkong jeg vokste opp i, forteller hun.

Etter at de flyttet til Norge, har hun

vært veileder for teologisk utdanning for NMS i Øst-Asia og har reist til Thailand og Hongkong flere ganger, i tillegg til å delta på foreninger og samlinger i Norge. Da Ole Jacob ble pensjonist, bestemte hun seg også for å gå av med pensjon ved fylte 67 år.

− Så kom spørsmålet fra den kinesiske menigheten i Oslo. Det er umulig å si nei til sitt eget folk i utlendighet. Pensjonist eller ikke, det er fortsatt mitt kall å tjene Gud og mine kinesiske søstre og brødre som bor i et fremmed land, forteller Po Chu som her skal bruke sitt eget morsmål, kantonesisk.

− Det har tidligere bare vært mandarintalende prester i denne menigheten, så kirkemedlemmene er glade for å ha fått en pastor som kan deres eget språk, fortsetter pastoren som leder dåpsklasse, taler på gudstjenester og underviser.

− Nylig ville de ha mer kunnskap om kirkeåret og hvordan gi god sjelesorg. Det er spennende og givende, avslutter misjonæren og sosionomen som har delt troen på Jesus i både Hongkong, Kina, Thailand og Norge. Nå har hjemlandet kommet til henne som pastor på sitt eget morsmål for sitt eget folk i Oslo.

KALL: Po Chu og Ole Jacob møttes i Hongkong, der Po Chu jobbet som sosionom. Det viste seg at de hadde samme kall.

TREHUSET & MURHUSET

Misjonsmarka -

LEI ET SELSKAPSLOKALE I STAVANGER

trehusetogmurhuset.no

Messy Church

– Konseptet er eit godt verktøy til å skape fellesskap og aktivitet i kyrkjelyden, ivrar Ragnhild

Kristensen Bøhler.

TEKST | Siv H. Undheim

Bøhler er fagkoordinator i NMSU, NMS sin ungdomsorganisasjon.

– Messy Church er ein bevegelse. Den har fem kjerneverdiar. Gjestfri, kreativ gudstenestefeiring for alle aldrar med Jesus i sentrum. Det er allereie fleire kyrkjelydar som prøver det ut, men kallar det gjerne kaos-kyrkje eller kvardagskyrkje. NMSU har landa på å berre kalle det Messy Church.

har prøvd det. I første omgang har vi ein samarbeidsavtale for to år, men vi håpar å fortsette etter det, fortel Bøhler.

SAMLINGANE

Ragnhild Kristensen Bøhler, fagkoordinator i NMSU. Foto

Silje Løvdal

INSPIRASJON FRÅ ENGLAND

For nokre år sidan blei NMSU spurt av NMS om dei saman skulle sjå på Messy Church. Dei reiste til England på studietur, der konseptet kjem frå.

– Det var veldig inspirerande. Men vi såg at NMSU som organisasjon ikkje var rigga for konseptet, og tok kontakt med Søndagsskolen Norge. No har vi saman utarbeidd eit norsk opplegg, og fått tilbakemeldingar frå kyrkjelydar som

Opplegget er til tolv samlingar. Ei samling er delt i fire. Ein velkomstdel, ein aktivitetsdel, eit måltid og ei feiring til slutt, som er ein kort gudstenesteliknande samling. Dei kretsar om teksten som høyrer til, og i aktivitetsdelen utforskar ein innhaldet i teksten. Slik skapar deltakarane samlinga saman, og får ei anna oppleving enn ved ei preike. Tekstane er knytt til kyrkjeåret og andre viktige tider som blir feira i kyrkja.

Deltakarane er med på alt som skjer, saman. – I England heiter det «intergenerational», vi seier «for alle aldrar», seier fagkoordinatoren. – Tilbakemeldingane frå dei som har prøvd det ut, er gode. Men det krev planlegging og organisering, og ein del folk. Det er viktig at det er ein gjeng som ønsker å dra lasset

saman, og det viktig å ha det gøy, smiler ho. – Nokon har Messy Church i staden for vanleg gudsteneste, andre i tillegg. Sidan eit av elementa er eit måltid, er det nokon som gjennomfører det på ein vekedag og et middag saman.

Som oftast har kyrkjelyden rundt tre slike samlingar i semesteret.

TILLEGGSEFFEKTAR

Messy Church viser seg å kunne nå ut til folk som vanlegvis ikkje går i kyrkja. Erfaringar frå England tilseier at mange har funne nytt fellesskap i ein kyrkjelyd. – Det svarar på mange ting. Opplegget passar til dømes godt inn i plan for kyrkjeleg undervisning, og i samlingane er det mogleg å fokusere på kyrkjelyden sin misjonsavtale, meiner Bøhler.

Opplegget skal vere klar til sals i august/ september.

– Vi i NMSU har veldig trua på dette konseptet.

Les meir på messychurch.no

BARNEVENNLIG: Samling med aktivitet, måltid og feiring. Foto Messy Church Norge.

TEMA |

Sult og psyke

Flere blir psykisk syke på Madagaskar, der det bor 30 millioner mennesker, men bare er 26 psykiatere.

Les mer

Ill.foto: Pierrot Men.

Økende behov for psykisk helsehjelp på Madagaskar gjør at Den gassisk-lutherske kirke (FLM) nå satser stort på nye prosjekter innen mental helse. Illustrasjonsfoto: Pierrot Men.

TEMA | Sult og psyke

KØ:

Sult og psyke

30 millioner mennesker, men bare 26 psykiatere. Nå står psykisk helse på dagsorden som aldri før i et av verdens fattigste land.

TEKST | Helene Reite Uglem

Man trenger ikke være Hamsun for å forstå at sult setter spor i sjela. Madagaskar er et av verdens fattigste land. Over 70 prosent lever i ekstrem fattigdom og har under 20 kroner dagen å leve av. 40 prosent er underernærte. Gassiske leger tror det er fattigdommen som ligger bak den voksende køen av folk som trenger hjelp.

Fattigdomsbekjempelse skal derfor fremdeles være en stor og viktig del av arbeidet NMS støtter på Madagaskar, men nå etterlyser Den gassisklutherske kirke (FLM) også en større satsing på psykisk helse.

STØRRE PÅGANG

Vekkelsesbevegelsen begynte å etablere omsorgsbyer som gir pasientene bofellesskap, omsorg, førbønn og arbeidstrening. Hyrdene har en sentral rolle her. De er frivillige omsorgspersoner og åndelige veiledere som har gått gjennom en toårig utdanning, forklarer Bakke. I dag har FLM 152 omsorgsbyer og rundt 40 000 hyrder. En omsorgsby huser alt fra 10 til 200 pasienter.

Arild M. Bakke, seksjonsleder i NMS Øst-Afrika

− I dag er det bare 26 psykiatere og 11 offentlige behandlingssteder for psykisk syke på Madagaskar. De ansatte ved disse sentrene har lave lønninger og en svært krevende arbeidshverdag. Mange vurderer å flytte ut av landet, begynner Arild M. Bakke, leder for NMS seksjon Øst-Afrika.

Men offentlige helseinstanser er langt ifra den eneste hjelpa som finnes. − FLM har helt siden tidlig på 1900tallet tatt seg av psykisk syke.

− De siste årene har de ansvarlige ved omsorgsbyene merket en økende pågang av pasienter, påpeker Bakke. Både FLM, helsedepartementet i kirken (SALFA), hyrdebevegelsen og Madagaskars regjering er nå enige med Verdens helseorganisasjon: Det trengs en global satsing på psykisk helse.

FATTIGDOMMENS RINGVIRKNINGER

− Hvorfor øker behovet for psykisk helsehjelp på Madagaskar?

− Dypest sett handler det om dårlige levekår, tror lege og hyrde Rivosoa Nasoloniaina som også er lokal rådgiver i NMS på Madagaskar.

− Samtidig er årsakene til psykisk uhelse komplekse og mangefasetterte. I tillegg til fattigdom, traumer og stress, kan også biologi og genetikk spille inn. Sosiokulturelle faktorer som stigma, diskriminering og okkulte handlinger kan

Misjonstidende 03/2024 21

TEMA | Sult og psyke

også påvirke. Som i de fleste andre land er det depresjon og angst som er mest utbredt, men også psykoser, fortsetter Nasoloniaina. Behovene øker særlig i de tørreste og fattigste områdene, der stadig flere unge menn tyr til rus.

− Vi trenger å styrke psykiatrien. Vi har begrensa tilgang på medisiner og behandlere. Noe skyldes høye priser, men også manglende forståelse for viktigheten av dette, legger legen til.

FLM tror nye behandlingsmetoder også kan få ned bruken av tvang.

− Åndelig veiledning, arbeidstrening og forbønn som gjerne kan inneholde demonutdriving, i tillegg til liten grad av medisiner og samtaleterapi, blir til dels møtt med skepsis, forklarer seksjonslederen.

− I mangel av medisin og egnede boliger har ikke omsorgsbyene annet valg enn å bruke lenker på utagerende mennesker for å beskytte dem mot andre og seg selv. Men det er ikke ønskelig for noen.

ET ÅNDELIG PROBLEM

− Mange forklarer psykiske problem som noe åndelig, at man på en eller annen måte er påvirka av onde ånder, fortsetter Bakke, men legger til at mange også mener at det er sammensatt.

− Om noen er traumatisert etter en husbrann forklares det ikke nødvendigvis som noe åndelig, men det åndelige virkelighetsbilde spiller en stor rolle i samfunnet. Okkultisme er svært utbredt, og mange søker hjelp etter vonde erfaringer med dette, forklarer Bakke.

Han vet om mange som har kommet forandra hjem etter opphold i en omsorgsby.

− I dag er de velfungerende prester, diakoner og advokater.

− Selv om hyrdene egentlig tenker helhetlig og stadig henviser til kirkens helseinstitusjoner når de ser at det trengs, legger han til. Selv om skepsis kan forekomme mellom kirkens helsedepartement (SALFA) og omsorgsbyene, merker Bakke at de i økende grad nærmer seg hverandre.

− Flere kristne leger tar hyrdeutdanning for å imøtekomme pasientenes åndelige behov, mens omsorgsbyene nå ønsker å utvide sin kompetanse i psykologi og ulike behandlingsmetoder.

PSYKISK HELSE PÅ AGENDAEN

Det var FLM og SALFA som initierte satsinga på profesjonell psykisk helsebehandling og lurte på om NMS ville bli med og støtte økonomisk og faglig. − NMS har nå etablert en ressursgruppe av fagpersoner i Norge som skal gå sammen med det gassiske helsevesenet i denne prosessen, kan rådgiver Margrethe Berg Heggebø i NMS fortelle.

På Madagaskar henger ikke stigmaet ved deg om du har hatt psykisk sykdom og nå er frisk, registrerer Bakke.

Men selv om omsorgsbyene kan vise til god bedring blant pasientene og i mange år har avlasta det offentlige helsevesenet, blir ikke alltid metodene anerkjent av det offentlige.

− Ressursgruppa består av norske psykiatere som er vant til å jobbe innen transkulturell psykiatri, der kulturelle og etniske faktorer imøtekommes. De har brei erfaring fra å ha jobba med migranter. Deres fagekspertise og tilnærming, sammen med NMS` lange erfaring på Madagaskar, danner grunnlag for et spennende arbeid der vi kan oppnå mye, tror hun.

− Vi skal ikke tre vestlige metoder nedover hodene på noen, men samarbeide med hyrdebevegelsen og SALFA som kjenner terrenget. Vi skal styrke det som er bra, men også bringe inn nye behandlingsmetoder i den grad det er ønskelig lokalt.

STØRRE SATSNING PÅ

PSYKISK HELSE

Den gassisk-lutherske kirke og helsedepartementet SALFA initierer å løfte gassisk psykiatri sammen med NMS og norske psykiatere. Det skal gjøres på følgende måter:

• Utbedre kompetanse blant ansatte

• Tilføye nye behandlingsformer som for eksempel samtaleterapi, medisiner og familieterapi Ivareta og informere pårørende

• Restaurere Mangarano til psykososialt senter

• Utvide bruken av arbeidstrening - å dyrke som terapi

• Forebygge mot psykisk uhelse

Rehabilitere friske tilbake til samfunnet

Margrethe Berg Heggebø, rådgiver i NMS

Rivosoa Nasoloniaina, lege, hyrde og lokal rådgiver i NMS Madagaskar

Forbønn, medisiner eller begge deler?

Psykiater Anne Kristin Dale Skjold drømmer om at epileptikere får medisin, ikke lenker.

Epileptikere, psykisk utviklingshemmede, psykotiske og deprimerte kan oppleve å skjæres over samme kam på Madagaskar: De har et åndelig problem som krever åndelige løsninger. Den gassisk-lutherske kirke (FLM) etterlyser derfor mer kunnskap om psykologi, diagnoser og medisiner, uten å forkaste alt det gode ved gassisk psykiatri. Det er musikk i ørene til psykiater Anne Kristin Dale Skjold som har drømt om dette i over 20 år. Nå er hun med i ressursgruppa av norske psykiatere som skal løfte den psykiske helsa sammen med hyrdebevegelsen, NMS, FLM og kirkens helsedepartement (SALFA).

Misjonstidende 03/2024 23

TEKST | Helene Reite Uglem

Illustrasjonsfoto: Pierrot Men.

TEMA | Sult og psyke

OVERÅNDELIGHET

− Det er beundringsverdig at et så fattig land har bygd opp et stort hjelpeorgan for psykisk syke. I praksis er det omsorgsbyene og hyrdene som tar seg av dem. Hyrdene lever sammen med dem, gir omsorg og miljøterapi, ber for dem og våker når det trengs. Det er helt unikt, begynner Skjold som er psykiater ved Transkulturelt senter ved Stavanger universitetssykehus, i tillegg til at hun i over 20 år har engasjert seg i å styrke gassisk psykiatri, et engasjement som starta da hun var NMSmisjonær på Madagaskar fra 2002 til 2006.

− På Madagaskar blir psykisk uhelse ofte forklart som et åndelig problem, noe som også får følger for behandlingen, fortsetter Skjold som selv har erfart hvor naturlig den åndelige virkeligheten snakkes om.

− Da jeg bodde der sa en kollega at han ikke kunne komme på jobb fordi han var plaget av en djevel, forteller hun.

− Og det offentlige sykehuset i Antananarivo som har 40 sengeplasser for tvangsplasserte psykisk syke, har en avtale med nærmeste omsorgsby om at de to ganger ukentlig kan komme med pasienter som trenger åndsutdrivelse. Det sier noe om virkelighetsforståelsen, fortsetter Skjold, og presiserer at det aldri vil bli et mål å ta fra dem deres måte å se verden på.

− Men overåndelighet kan føre til feil diagnoser, medisiner og behandling. Derfor ønsker altså FLM nå mer kunnskap om psykiske sykdommer for å kunne gi mer presise diagnoser og behandling, mindre tvang, bryte stigma, men også for å styrke hyrdebevegelsen i å ivareta seg selv i en svært krevende arbeidshverdag.

PSYKOPP MADAGASKAR

Allerede i 2002 begynner Skjold så smått å informere gassiske helsearbeidere om ulike diagnoser, symptomer og medisiner.

Enkelte er åpne og interesserte. Andre skeptiske og redde for at Jesus ikke lenger skal få plass. Tilbake i Norge merker hun at flere kollegaer deler det samme engasjementet for gassisk psykiatri. Psykiater Gerd-Ragna Bloch Thorsen, en av initiativtakerne bak Psykiatrisk Opplysning i Stavanger (Psykopp) er en av dem. Kan de starte lignende folkeopplysning på Madagaskar?

− Vi fikk oversatt noen brosjyrer til gassisk og delte ut til ansatte og pårørende. Da Thorsen gikk bort, ble det oppretta et minnefond som gikk til reiser, seminar og kurs for hyrder og offentlig ansatte, forteller Skjold som snart merker gjenkjennelse, nysgjerrighet og hunger etter mer blant gassiske helsearbeidere.

− De kjente igjen diagnosene vi beskrev. Dette møtte de jo daglig. Og da vi introduserte fenomenet sekundærtraumatisering, at de som jobber med psykisk syke selv kan bli syke og utbrente, kjente de seg veldig igjen, legger hun til. I 2023 kommer forespørselen fra FLM. Vil NMS bli med og støtte satsingen på psykisk helse på Madagaskar? Skjold blir med i ressursgruppa som skal jobbe videre med dette.

ÅNDELIGHETEN OG

MENNESKELIGHETEN

− Er det et mål at hyrdebevegelsen skal slutte med åndeliggjøring og åndeutdrivelser?

− Nei. Vi skal ikke gå inn og forkaste deres virkelighetsforståelse og metoder. De skal selv bestemme hva de vil endre på. Vår kunnskap er et supplement til det som allerede fungerer, svarer hun.

− Hva tenker du selv om åndeliggjøring av psykiske problem?

− Jeg ser mye av det, også i Norge. Å forklare alt som åndelige problem fratar mennesker nøkkelen til å ta tak i problemene. Årsak, og dermed løsning, blir utenfor din kontroll.

Det ligger mye makt i å stemple andre som offer for åndelige problem. Det kan misbrukes.

− Hvordan skal vi som kristne forholde oss til åndelighet?

− Det er vanskelig å svare på, for det er så mye vi ikke vet. Men det er mye klokt i det Magnus Malm sier om at det guddommelige og menneskelige henger sammen, svarer hun og viser til den svenske forfatterens bok «Samtidig», der han blant annet sier at Jesus forener Gud og menneske, og at det åndelige og det menneskelige er to sider av samme sak. Det motsatte, altså å splitte det åndelige og det menneskelige, fører til overåndelighet og at det menneskelige ikke får plass. Mange forlater dermed kirka.

− Livet inneholder både glede, tristhet, sinne og sorg. Vi skal ikke løpe fra vår menneskelighet, men møte den, mener Skjold.

− Hva med alle gangene problemer løses gjennom åndeutdrivelse, både i Bibelen og på Madagaskar?

− I bibelsk tid hadde man ikke medisiner og tilgang på dagens kunnskap. Vi ser det samme på Madagaskar. Deres metoder virker i deres virkelighetsforståelse. Det skal vi ikke ta fra dem. Men fordi man ser overåndelighet, feildiagnostiseringog medisinering, etterlyser FLM nå nye metoder som supplement.

− Hvilke ønsker har du for gassisk psykiatri?

− At alle hyrdene har noe psykologi i sin toårige opplæring, at alle omsorgsbyer har tilgang på en lege som kan skille ulike diagnoser fra hverandre. I 2022 så jeg en gutt med epilepsi i lenker. Jeg skulle så ønske han heller fikk medisiner. Også dette med å ivareta familien rundt den syke er viktig. Hvordan forstå og imøtekomme?

Det tror jeg får positive ringvirkninger for samfunnet rundt også.

Anne Kristin Dale Skjold, psykiater

misjonsarbeidet til NMS.

Tekster å vokse på

NYANDAKTSBOK

“Spirekraft” er en andaktsbok med tretti tekster om håp, som utforsker troens rolle i hverdagen.

Fellesnevner for bidragsyterne er deres hjerte for NMS. Forfatterne deler åpenhjertig personlige historier og refleksjoner, og viser hvordan tro kan gi håp og et trygt fundament for liv.

Boken oppmuntrer til ettertanke, med jordnære fortellinger fra levde liv.

Ring 51 51 61 00 eller send e-post til info@nms.no for å bestille boka

Hjerte for Thailand

Bli med på Birgittes Buugard Ørnes sin inspierende reise hvor hun utforsker hjertet av Thailand. Gjennom gripende møter i pulserende Bangkok og avsidsliggende landsbyer, fortelles historier om håp, utfordringer, og kraften av grenseløst vennskap og kristen tro.

Dette er en invitasjon til å utforske hvordan engasjement og kjærlighet kan bygge broer over kulturer, og hvordan hvert skritt på reisen bidrar til en større forståelse for betydning av misjonsarbeid.

TEKST | Stina Neergård

ITEMA | Sult og psyke

Nytt prosjekt utruster omsorgsbyene

Flere omsorgsbyer drevet av hyrdebevegelsen skal nå i gang med et nytt prosjekt for å utruste dem til å gjøre enda mer for psykiatriske pasienter.

et land med et nesten ikke-eksisterende psykiatrisk helsevesen, er det kirken som gjør mest for mennesker med psykiske vansker. Hyrdebevegelsen på Madagaskar gir omsorg til tusenvis av mennesker som ellers ville vært utstøtt.

HYRDER MED KALL

Hyrdebevegelsen er en bevegelse som trener og innvier kristne til å gjøre tjeneste i kirken og i samfunnet. Tusenvis av gassere er innviet som hyrder i kirken. Mange av dem gjør sin tjeneste i en av de 152 omsorgsbyene. Disse drives av Den gassisk-lutherske kirke (FLM) for å ta vare på mennesker som ellers ville falt utenfor samfunnet. Blant disse har mange psykiske utfordringer og sliter med rusproblemer. Hyrdene gir pasientene bofellesskap, omsorg, forbønn og arbeidstrening. En omsorgsby huser alt fra 10 til 200 pasienter. På Madagaskar forklares psykiske problemer ofte som besettelse og demoniske angrep. Demonutdrivelser er

derfor vanlig. Men omsorgsbyene gir også andre typer behandling. En av grunnene til at man i liten grad bruker medikamenter, er at det ikke finnes ressurser til å få tak i dem.

TOKY FIKK HJELP

Rivosoa Nasoloniaina er både lege og innviet hyrde. Han jobber som rådgiver for NMS på Madagaskar. Som eksempel på betydningen av arbeidet i omsorgsbyene trekker han fram sitt nylige møte med 25 år gamle Toky: – Da moren døde av kreft, ble Toky boende alene. Livet raknet og veien inn i rusmisbruk var kort. Han mistet kontakten med resten av familien. Da han ble gjenfunnet, både skitten og forkommen, sendte storfamilien ham til en omsorgsby, og der bodde han i fem måneder. Toky ble tatt imot av en hyrde som fikk vasket ham ren og som så etter ham døgnet rundt. Den første måneden sa han ikke ett ord. Men etter hvert begynte han å komme mer til seg selv. Den mentale helsen hans ble bedre, og etter fem måneder ble han skrevet ut. Han kommer fremdeles

til samtaler og oppfølging i omsorgsbyen.

VIL LEVE MED JESUS

– I slutten av april møtte jeg Toky sammen med bestemoren hans, forteller Rivosoa videre. – De hadde time hos en lege i omsorgsbyen som heter Dr. Suzanne. Bestemoren til Toky er redd for at han skal få tilbakefall. Doktoren og jeg oppfordret Toky til å fortsette med medisiner og til å gå i kirken og gjerne få forbønn med håndspåleggelse så ofte som mulig. Vi har sett mange ungdommer som Toky i omsorgsbyene. Det er mulig å bli frisk.

«Nå har du hatt 25 vonde år», sa jeg til ham. «Lev nå de neste 25 årene med Jesus!» «Det vil jeg», svarte Toky.

NYTT PROSJEKT

Rivosoa kan fortelle at det stadig kommer flere pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer til omsorgsbyene. Det er et sterkt behov for mer kunnskap og nye metoder for å imøtekomme det enorme behovet.

OMSORGSBY:

– Nå starter vi et prosjekt som skal følge opp omsorgsbyer og utvikle ny kunnskap og nytt materiell. Vi vil bli enda flinkere til å involvere pårørende og samfunnet rundt, og vi vil investere i utstyr og redskaper som kan gjøre vårt tilbud til mennesker med psykiske lidelser enda bedre, forklarer han.

Dr. Suzanne som behandler Toky drømmer om sportsaktiviteter, et bibliotek og sykurs som del av behandlingstilbudet.

− Nettopp slike ting kan bli mulig i det

nye prosjektet vi nå starter opp. Hyrdene skal få opplæring i familieterapi, slik at man i større grad kan involvere familiene og lokalsamfunnene. I første omgang vil det nye prosjektet arbeide med tre omsorgsbyer. Så kan erfaringene derfra tas videre.

HELE SAMFUNNET INVOLVERT

Arild M. Bakke, leder for NMS Øst-Afrika, forteller at det nye prosjektet er i tråd med

satsing og strategi fra både regjeringen på Madagaskar, Verdens Helseorganisasjon og FNs bærekraftmål.

– Jeg har veldig tro på en tilnærming der man både involverer pasientens pårørende og utruster samfunnet rundt med kunnskap og holdningsendringer, sier han.

– I et land med få psykiatere er det verdifullt å gi kunnskap og kompetanse på flere nivåer for å kunne forebygge og lindre psykiske lidelser.

Misjonstidende 03/2024 27

Filadelfia er en av 152 omsorgsbyer på Madagaskar som i praksis er de som tar seg av psykisk syke i landet. Foto: Maria Indrøy Risanger.

TEMA | Sult og psyke

Mangarano

En nedstøva leprakoloni skal gjenreises til et psykososialt helsesenter der

markens grøde blir en del av terapien.

TEKST | Helene Reite Uglem

Mangarano bærer preg av gammel storhet, men også tidens tann. I nesten 130 år var omsorg for spedalske det største diakonale arbeidet i NMS. Mange har strikka grytekluter og fylt kollektbøssa for Mangarano, byen for de som ingen vil ta i, bortsett fra diakonissene som la ned store deler av livet her. Så kom medisinen, og arbeidet fasa ut. Tilbake står en nedstøva og tom «spøkelsesby» full av potensiale. Igjen skal Mangarano absorbere et stort og økende behov.

DE UTSTØTTE

Før ble lepra forklart som en forbannelse, en hevn fra døde slektningers ånd. Det kan minne litt om stempelet psykisk syke kan få i dag. Forskjellen er at spedalske ble kasta ut av fellesskapet. Enkelte måtte bo i huler, langt unna folk.

− På slutten av 1880-tallet starta NMS et omsorgsarbeid for spedalske i utkanten av byen Antsirabe. Den gassisk-lutherske kirke (FLM) ble med først i sluttfasen, begynner Arild M. Bakke, leder for seksjon Øst-Afrika i NMS.

Da den franske kolonimakta etter hvert ønska seg en ferieby på Madagaskar, falt øynene på Antsirabe. Det var bare ett problem, de spedalske. De måtte ut.

FORNYES: Det børstes støv av en gammel lepralandsby for å møte bølgen av psykisk syke på Madagaskar. Foto: Kristin Hulbak Skaar.

− Mangarano, 20 km utenfor Antsirabe, var et ideelt sted, vakkert og folketomt. NMSmisjonær Johannes Einrem og gassiske håndverkere bygde opp senteret som åpna i 1918, forteller Bakke om et område på hele 350 hektar som snart hadde både boliger, sykestue, skole, barnehjem og fengsel.

− Dette var det første og største diakonale arbeidet i NMS. På det meste bodde det opp mot 800 syke på Mangarano. Mange hadde med seg familie, fortsetter Bakke.

ARBEIDET FASES UT

I dag behandles sykdommen poliklinisk med medisiner.

Friske barn av syke foreldre blir plassert på barnehjemmet der de eldste passer de små. De blir som en familie. Jevnlig møter de foreldrene, men det er en mur mellom dem, bokstavelig talt. Bildene fra Mangarano rører ved noe dypt i de hjemme.

− Engasjementet i Norge blir enormt. Store summer kommer inn fra basarer og foreninger. Sykepleiere og misjonærer ofrer store deler av livet her. På det meste bor det fire norske diakonisser i misjonærboligens fire leiligheter. Fram til midt på 60-tallet bor de der fra seks til ti år om gangen. På grunn av 2. verdenskrig får enkelte en ekstra lang tjeneste.

− Gassiske myndigheter har hatt en aktiv rolle i leprabehandlinga de siste 40 årene. Gjennom behandling og opplysning har man klart å begrense utbredelsen til 1500 nye tilfeller i året. Spedalske kan fremdeles bli stigmatisert og til dels utstøtt, men det er en økende forståelse for smittevern og medisin, forklarer Bakke.

I takt med bedre medisiner, går innbyggertallet nedover på Mangarano. Folk blir friske. På 60-tallet er det bare 163 syke igjen. − Fra 2013 begynner NMS gradvis å fase ut arbeidet, og 19. juli 2015 er en nesten 130 år lang historie over, sier Bakke og forteller at det fremdeles bor en liten gruppe tidligere syke på Mangarano. De har fått egne boliger utenfor senteret.

ÅPNER FOR PSYKISK SYKE

Det nye senteret på Mangarano skal nå imøtekomme en annen voksende gruppe: Psykisk syke.

− Mangarano blir et integrert helsesenter som imøtekommer hele mennesket, både

psykisk, åndelig og sosialt, men også fysisk. Praktisk arbeid blir en del av terapien, forklarer Bakke.

Området er frodig. Infrastrukturen til å dyrke er allerede på plass.

− Det er aktuelt å dyrke ris, frukt, grønnsaker, trær og busker for eterisk olje, nevner Bakke.

− Mangaranos kirke og kapell skal imøtekomme både pasienters og ansattes behov for åndelig fellesskap.

Tanken er å starte med behandling av rusavhengige ungdommer og psykisk syke. Videre er det aktuelt å kurse helsearbeidere og hyrder i ulike behandlingsformer og sosial reintegrering av mennesker med psykiske lidelser. 24 hus, ei kirke og et kapell skal rehabiliteres. I tillegg trengs det flere nye bygg.

− Prosjektet vil koste fem millioner kroner over en fireårig prosjektperiode. Dette er ikke en del av det ordinære NMSbudsjettet. Å bygge om Mangarano til et psykososialt helsesenter er med andre ord et ikke-garantert prosjekt. Det betyr at NMS bidrar økonomisk i den grad man får samla inn penger via næringsliv og innsamlingsaksjoner, avslutter Bakke.

Foto: Pål Sigurd Stenumgård.

FORNYES: 24 hus, kirke og kapell skal restaureres.

I tillegg trengs det flere nye bygg. Foto: Steinar Sørhus.

Arild M. Bakke, seksjonsleder i NMS Øst-Afrika

TEMA | Sult og psyke

Mange fordommer og alternative forklaringer

–I de fleste afrikanske samfunn er sammenhengen mellom rus og psykiatri ukjent. Kunnskapen på området er lav og temaet tabubelagt.

KORRESPONDENT: Vegard Tjørhom rapporterer fra sitt hjemmekontor i

TEKST | Bethi Dirdal Jåtun

Afrika-korrespondent Vegard Tjørhom (37) understreker at han ikke er ekspert på emnet, men at han gjerne snakker generelt om psykisk helse på det afrikanske kontinentet, slik han også gjorde da temaet var oppe i NRK P2s Ekko i mai. Misjonstidende treffer ham på tunet hjemme hos mor på gården på Tjørhom i Sirdal. Han har dagen fri før han skal videre med fly til Sør-Afrika, der han skal dekke det forestående valget.

NYANSERT FORSTÅELSE

Tjørhom håper å kunne fjerne en del av de fordommene vi nordmenn vokser opp med når det gjelder Afrika og afrikanske samfunn. Han ønsker å bidra til å bygge en mer nyansert forståelse, noe som gjør at han gjerne også benytter Norge som referanseramme: –Vi skal ikke mange generasjonene tilbake før vi finner en manglende forståelse for psykiske sykdommer også her til lands. Og selv om vi i dag har kunnskapen, er likevel bevilgningene til psykisk helse svært lave sammenliknet med de store utfordringene vi faktisk står oppi, begynner Tjørhom.

USYNLIG OG TABUBELAGT

I en god del afrikanske land fins det, ifølge korrespondenten, få eller ingen statlige

bevilgninger til psykisk helse. Kompetansen er forsvinnende lav, antall psykiatere og psykologer få og den offentlige viljen til å støtte helsetilbud til rus og psykiatri omtrent fraværende.

–Kanskje fordi psykisk helse er så usynlig og tabubelagt sammenliknet med andre typer sykdommer, undrer han.

I afrikanske land blandes i stor grad også overtro og tradisjonell medisin med moderne medisin ikke bare når det gjelder psykisk, men også fysisk sykdom.

MEDISINMANNENS PLASS

–Jeg har for eksempel en kompis i Mali, som nylig opplevde at barnet hans fikk det han kalte «knapper på huden». Jeg skjønte ganske raskt at det måtte dreie seg om vannkopper og prøvde å forklare hva det var og berolige ham med at det faktisk var bra at barnet fikk det nå og ikke i voksen alder. De hadde da allerede prøvd ut ulike salver og forskjellige løsninger fra den lokale medisinmannen, noe de generelt er raske til å gjøre, forteller han og understreker samtididig at den lokale kunnskapen om naturmedisin ikke må undervurderes. Han viser både til sin forgjenger Tomm Kristiansen og botaniker Charlotte Sletten Bjorå, som begge løfter fram betydningen av at denne nedarvede kunnskapen også kan

finnes igjen i vestlig medisin i dag. –Men dessverre kan den også misbrukes, legger han til.

MYE ERFARING

Vegard Tjørhom hadde mye Afrikakunnskap og -erfaring med seg inn i korrespondentjobben som han fikk i 2022. Det begynte med et folkehøgskoleår etter videregående, der han hadde et opphold i Sør-Afrika, noe som ga mersmak og ledet ham videre til studier ved Hald internasjonale skole i Mandal. Her hadde han et halvår i slummen i Nairobi i Kenya og et halvår i Kamerun. Lysten til å jobbe med Afrika vokste mer og mer fram, og han visste at han måtte lære mer, ikke bare om land og folk, men også det franske språket. Et neste skritt ble året som ettåring i NMS i landsbyen Douentza nord i Mali. Der lærte han ikke særlig fransk, som var planen, men desto mer om land og folk.

–Når det gjelder psykisk sykdom, handler mye om fordommer og alternative forklaringer. Vi er tilbake på tema, og Tjørhom snakker om gamle tradisjoner, heksekunst og trolldom.

FORTOLKNINGSRAMMER

–I Vesten har vi en helt annen fortolkningsramme på psykisk sykdom enn i de

Nairobi. Foto: Vegard Tjørhom

afrikanske landene, der religion og nedarvede tradisjoner ofte står sterkere, og hvor utdanningsnivået er langt lavere, påpeker han.

Men det fins selvsagt også forskjeller mellom land i Afrika på området. I Kenya, der Vegard Tjørhom er stasjonert, og der den moderne middelklassen brer om seg, vil nok mange himle med øynene når det gjelder trolldom og heksekunst. –Men jeg vet at det i deler av Nairobi, spesielt i bydelene der mange med lav lønn bor, er vanlig med medisinmenn som har alternative løsninger og stor innflytelse. Noen afrikanere vil nok også mene at bønn er vel så viktig som behandling hos lege, enten det gjelder fysisk eller psykisk sykdom, forteller Tjørhom.

SKAMBELAGT

I Norge vet vi at rus og psykiatri henger tett sammen, i afrikanske samfunn går dette stort sett under radaren. Kunnskapen om psykisk helse er fortsatt svært lav. –I religiøse sammenhenger blir ofte psykiske plager forklart med demoner, noe som for dem som står vedkommende nær, oppleves som svært skamfullt. Istedenfor å hjelpe, tar de da som regel heller avstand fra den syke, som får det enda vanskeligere, påpeker han.

Ifølge Tjørhom er dette som regel situasjonen på landsbygda. Han understreker igjen at vi i Norge har hatt en prosess over tid, noe som har bidratt til å ufarliggjøre psykiske lidelser og tilstander. I de afrikanske landene har man fortsatt mange skritt å gå.

KIRKENE VIKTIGE

–Jeg tenker ofte at kirkene i afrikanske samfunn har en viktig rolle å spille når det gjelder å nedkjempe fordommer og stigmatisering – i dette tilfellet være en stemme som viser at psykiske lidelser er en sykdom og ikke forårsaket av demoner. Det er derfor veldig bra at NMS satser på denne tematikken. Som religiøs aktør snakker man med en helt annen tyngde og får lettere tillit.

MADAGASKAR

Travelmate har en ekstra kjærlighet for Madagaskar. Vi har utforsket øyens skjulte perler, kjenner de beste ruter og lokale hemmeligheter, og har flere egne medarbeidere på Madagaskar som sørger for en unik reiseopplevelse.

Vi er Norges mest komplette reisebyrå på reiser til Madagaskar, så med oss kan du oppleve Madagaskars mangfold på en måte få andre kan tilby.

GRUPPEREISER

Skal du på reise med vennegjengen, menigheten, idrettslag eller en annen gruppe? Vi bruker vår erfaring og ekspertise til å planlegge den optimale turen etter deres behov og ønsker.

JOBBREISER

Vårt mål er å kjenne kundene så godt at vi vet akkurat hvordan du og dine kollegaer vil ha det på reisen. La oss finne den smidigste og mest behagelige reisen tilpasset dine ønsker og bedriftens reisepolicy så du underveis på reisen er glad for at du bestilte reisen hos oss.

VIL DU BYGGE HUS

Kan spedalskesykehuset Mangarano, som en gang huset opp til 800 spedalske, gjenoppstå som psykososialt helsesenter? Det vil bety en stor forskjell for «vår tids spedalske» - de psykisk syke.

HUS SOM GIR HÅP?

Kirka ønsker å gi håp når håpløsheten rammer. I mange år har de 152 omsorgsbyene (tobyene) kirka driver gitt betingelsesløs omsorg og oppfølging til mennesker med psykisk sykdom. Det har betydd mye i et land med et nærmest ikke-eksisterende psykisk helsevern.

Men problemene er nå så store at kirka ønsker å gjøre mer.

Nå er drømmen å istandsette Mangarano til å bli et nytt psykososialt helsesenter.

Å hjelpe mennesker med psykiske lidelser på Madagaskar er å gi dem håpet tilbake.

De tjuefire bygningene vil kreve omfattende restaurering, og nye bygninger må også til.

Spedalskhet er ikke lenger like utbredt på Madagaskar. Men psykisk uhelse rammer nå langt flere enn den grusomme sykdommen spedalskhet noen gang gjorde. Håpløsheten som traumene bringer med seg, er livsødeleggende slik spedalskhet var. Mennesker blir ødelagt for livet.

Sammen kan vi bygge hus som gir håp!

Se hva din innsats betyr:

500 kroner gir 1000 murstein

750 kroner gir 3 bærebjelker à 5 meter

2000 kroner gir 10 bølgeblikkplater à 4 meter.

Sammen gjenreiser vi Mangarano – stein på stein

til 797187

eller bruk giroen som følger dette bladet.

Å istandsette Mangarano vil koste fem millioner kroner. Det er mange penger, men her teller hver murstein og hver takplate!

Foto:istock

Foto:SteinarSørhus

TJENESTE: Mona Rosvold (65) bruker symaskinen i tjenesten for Alværa. Foto: Privat

Sy med Mona

Et leirsted må kunne brukes til mer enn ordinær leirvirksomhet, konfirmasjoner og 70-årsdager, tenkte Mona Rosvold (bildet), som ønsket å gjøre noe for leirstedet Alværa ved Sognefjorden.

TEKST

| Bethi Dirdal Jåtun

For Mona Rosvold (65), som driver med sying, var det naturlig å ta utgangspunkt i det, og i februar 2023 samlet hun 30-35 damer til et fire dagers sytreff på det idylliske leirstedet ved Sognefjorden to timer nord for Bergen. Det ble så kjekt at neste kurs, som hun egentlig hadde tenkt å arrangere året etter, ble bestemt til september samme år og fulltegnet før de ivrige sydamene dro hjem hver til sitt.

I KAMERUN

– «Use your talents» er jo en grunntanke i NMS, og det var det jeg tenkte: Hvordan kan jeg bruke mine talenter til å fylle Alværa, forteller Mona, og det er som om stemmen hennes har retning, som om den er på vei mot noe bestemt.

«Jeg kom fordi Mona sa det», husker hun en kursdeltaker sa en gang. Og kanskje var det akkurat dette positive imperativet som trolig har vært, og er, en viktig del av Monas liv både som lærer, næringsdrivende, kursleder og engasjert «misjonsdame», som gjorde det.

«MISJONSDAME»

Hun har bodd tre år i Kamerun, der hun

jobbet som lærer ved den norske skolen. Det er rundt 40 år siden nå. Engasjementet for NMS har alltid vært stort. Hun kaller seg «misjonsdame» og forteller at hun har lett for å la seg engasjere. Det er ikke få styrer og utvalg hun har sittet i eller NMS-tilknyttede barne- og ungdomskor hun har dirigert. Nå sitter hun i komiteen for NMS Sommerfest 2026 og har også i flere år vært med på å arrangere den store julemessa i Knarvik. Mange jern i ilden har Mona alltid hatt, men jobben som lærer ble til slutt for krevende for henne etter to perioder med kreftsykdom mellom 2010 og 2020. I dag driver hun sin egen virksomhet under navnet «Sy med Mona», der hun styrer hverdagen selv og blant annet holder kurs i forskjellige syteknikker. Det var derfor nærliggende for henne å annonsere ideen om det fire dager lange sytreffet på Alværa på Facebook- og Instagram-kontoene til «Sy med Mona».

VIL NÅ UT

–Sytreffet på Alværa er ikke et hvilket som helst sytreff, men et misjonsrettet arrangement der målet er å nå lenger ut med misjonens budskap og knytte nye mennesker til NMS, sier hun.

I kursinvitasjonen var hun tydelig på at hun lørdagskvelden kom til å gi glimt fra sitt mangeårige NMS-engasjement. –Vi inviterer jo barn på leir med misjonstimer og muligheten til å gi penger til misjonen. Det føltes veldig naturlig å gjøre det samme her, smiler hun.

Med seg på arrangementssiden har hun to gode venninner, og bestillingen til Alværa er hver gang den samme: «All inclusive»! Damene skal slippe å stå i grytene, men bruke mest mulig tid på sying, på å lære nye ting og bli inspirert – noe de da også gjør omtrent fra de står opp til de legger seg.

BLIR KJENT

Dagligstuen på Alværa omgjøres til «sysal», og alle får sitt eget sybord. Med deltakere stort sett over 50 pluss, nødes ingen til å overnatte i overkøyene. –Vi fyller de nedre sengene og oppfordrer damene til å dele rom med noen de ikke kjenner. Veldig få har enerom, opplyser Mona. Neste sytreff på Alværa er i september, og de to treffene i 2025 er allerede fullbooket. Stort sett er det de samme damene som sikrer seg plass, men nye slipper også til. Mona oppfordrer de som har lyst til å være med om å ta kontakt.

Misjonstidende 03/2024 35

SYROM: To ganger i året gjøres dagligstua på Alværa leirsted om til syrom. Foto: Privat.

–Plutselig er det noen som blir syke eller av andre grunner er forhindret fra å komme, og da kan vi ta inn nye, sier hun enkelt.

MISJONSBEGEISTRING

De fleste på sytreffet er verken det Mona kaller «typiske misjonsdamer», NMSdamer eller troende. Men samtlige er blitt veldig begeistret både for misjonsarbeidet og den dugnadsånden og innsatsen de ser utfolde seg på Alværa.

«Kan vi ikke alle sammen ta med gevinster neste gang og ha åresalg og

utlodning til inntekt for Alværa?» foreslo noen på kurset i fjor høst. I februar i år fikk Alværa en pengegave på 10.000 kroner fra sykursdamene.

REISER LANGT

–På en måte praktiserer jeg jo som lærer fortsatt, selv om jeg ikke jobber i skolen. Som kursleder gjelder det på samme måte å se den enkelte og få folk til å blomstre, til å gjøre noe som inspirerer og som gir mestringsfølelse, sier Mona.

Til sytreffene på Alværa kommer de ikke

bare fra området rundt. De kommer fra Sandnes, Stavanger, Stadlandet, indre Sogn, Florø, Møre og Romsdal, Nordhordland og Bergensområdet.

–Om andre har lyst til å holde sytreff, ta gjerne kontakt, oppfordrer Mona før hun avslutter:

–Det viktigste er å gjøre noe man har talent for, noe man har lyst til. Sytreff med minikurs og inspirasjon er bare ett eksempel.

Men tydeligvis et veldig kjekt og samlende et, noe de fulltegnede kursene framover er tydelige bevis på.

POPULÆRT: Mona Rosvolds (fremst) sytreff på Alværa er populære. Foto: Privat.

Margunn Serigstad Dahle

Førstelektor NLA Høgskolen Team- og prod.leder Damaris Norge

Dyptgripende om demens

TITTEL: The Father

SJANGER: Drama

ALDERSGRENSE: 9 år

KINOPREMIERE: 2021

STRØMMETJENESTER:

NRK TV med flere

NRK-serien Demenskoret (2023) bidro til å gi den krevende demenssykdommen et ansikt i en tid der stadig flere må forholde seg til at en de er glad i forvandles fordi hjernen brytes ned på brutalt vis. Det sier også mye om omfanget av denne triste sykdommen at tematikken berøres i flere spillefilmer. Her utmerker The Father seg på mange vis, ikke minst ved Anthony Hopkins fabelaktige tolkning av en eldre mann med samme navn, som rammes av demens. Spennvidden i filmscenene er stor, fra

det oppspilt livlige til det fortvilte og deprimerte, og begge sinnsstemningene synes like troverdige i situasjonen. Det var da heller ikke overraskende at Hopkins fikk Oscar for beste hovedrolle. Samtidig er samspillet med Olivia Coleman (The Crown) av ypperste klasse. Vi kommer tett på kjærligheten mellom far og datter, midt i Anthonys frykt for å gå seg vill i eget hode, og Annes sorg over hva som skjer med ham. Nettopp skildringen av spenningen mellom det som foregår inni farens forvirrede hode og det som skjer i datterens virkelige verden er med på å gjøre filmen til det kunststykket den er. Regissøren bruker noen overraskende fortellergrep der kronologien kastes om. Fortellingen har flyktige frampek så vel som tilbakeblikk, og går av og til i sirkel. Som publikum blir vi overrumplet og tidvis forvirret, men nettopp det rykker oss tettere på hvor forvirrende og krevende det

SPØRSMÅL TIL SAMTALE

Hva gjorde mest inntrykk på deg – og hvorfor?

–Ikke snakk til meg som et barn, roper Anthony til assistenten. Hva tenker du om dette?

Hvordan kommer menneskets sårbarhet og verdighet fram i filmen?

Til ettertanke: Salme 31, 15-16a.

må være å miste grepet om sant og usant, fakta og fantasi.

Samtidig får vi her et nært møte med den såre skvisen som mange pårørende vil kjenne igjen, der Anne dras mellom å ta vare på faren når hukommelsen glipper stadig mer, og å ta hensyn til sine egne behov og ekteskapet med Paul. Filmen gir utvilsomt et usminket blikk på demensens ringvirkninger, både for den demente og for de pårørende.

The Father er ingen «feel-good»-film. Den rommer mye sårhet og smerte, men som Kristin Aalen i Vårt Land peker på, har den en trøstende klangrikdom i sin vakre klassiske musikk. Filmen belyser store og betente spørsmål som vi alle bør ta inn over oss. Den berører da også så dypt at en slik mental prosess uvilkårlig settes i gang hos oss som ser, uansett egen livssituasjon.

FOTO: Storytelling Media AS

HEIME: Solveig og hunden føre ein nydeleg blomstrande hage. Foto: Siv H. Undheim.

Musikkpioneren

– Eg reiste til Thailand utan å vite kva eg skulle gjere.

NMS hadde ingen konkret plan for meg.

TEKST | Siv H. Undheim

Vi sit i stova til Solveig og Dag Johannessen i Stavanger, omkransa av vakre blomar.

– Musikk har alltid vore ein del av livet mitt.

Solveig starta i kor då ho var tre, begynte med piano då ho var seks, og fiolin då ho var ni-ti år gamal.

MUSIKK OG MISJON

Heimen var prega av musikk, misjon og NMS. – Besteforeldra mine, Lilly og Helge Wirak, var misjonærar på Madagaskar. Eg har ikkje vore på Madagaskar, men det kjennest nesten sånn, smiler ho.

– Vi har òg gassisk mat av og til.

I tillegg sat farfaren i landsstyret til NMS fleire periodar og følgde også opp studentane på Misjonshøgskulen i Stavanger.

Då ho var tolv starta ho kor for systera og veninnene hennar. Ho blei nok inspirert av foreldra som dreiv både kor og songgrupper.

Mot slutten av vidaregåande fekk

Solveig anledning til å ta nokre orgeltimar. Tanken om å bli organist begynte å ta form. Då kunne ho jobbe med to ting ho likte, kyrkja og musikk.

Så ho hadde berre spelt orgel nokre få månadar då ho søkte på musikkonservatoriet i Stavanger. På opptaksprøva måtte ho spele piano i tillegg, for å vise at ho faktisk kunne spele skikkeleg. Ho kom inn på både piano og orgel.

Etter tre år med kyrkjemusikk, gjekk ferda til Bergen. Sidan ho likte å undervise, tok ho pedagogikk samtidig med orgel og kordireksjon, og er dermed utdanna både kantor og musikkpedagog.

Ho møtte Dag på musikklinja på Lundehaugen vidaregåande i Sandnes. Dei blei kjende på ein skuletur til Tyskland, og etter det hang dei stort sett i lag.

– Det blei oss to. Det blei berre slik, smiler Solveig.

Dei deler musikkinteressa. Dag har dirigert fleire kor og syng no i domkoret i Stavanger. Han har spela i korps i mange år og har også spela i heavyrockband.

AVGJERDA

I 1992 flytter dei til Hommersåk. Solveig får jobb som kantor i Riska kyrkje, medan Dag begynner på Misjonshøgskulen i Stavanger. Samtidig får dei to barn. Kari i 1993, og Knut i 1994.

Etter kvart kjem avgjerda om å reise til Thailand som misjonærar.

– Dag var fast bestemt på å reise. For meg var det eit oppbrot og ei slags sorg. Eg visste at det ikkje fanst orgel i kyrkjene der. Det siste året før vi reiste tok eg derfor eit nivå til på musikkonservatoriet, fortel Solveig.

– Det var nok eit desperat forsøk på å sjå kor langt eg kunne kome. Det var kanskje ikkje så lurt, for eg hadde nettopp fått eit barn

til, Ola. Men eg måtte berre, seier Solveig tankefullt.

Det blir altfor travelt, for i tillegg må ho ta kristendom og misjon på fulltid, siste halvåret før dei reiser. Dessutan skal Dag ha avsluttande eksamen.

– Eg var ganske sliten då vi drog.

STARTEN PÅ NOKO NYTT

Dei forlet alt som er kjent i Noreg. Familie, venner og ein jobb Solveig trivst i. – Vi blei med i ei Thailand-gruppe eit par år før vi reiste, det var veldig nyttig. Der lærte vi mykje om landet og kulturen, eg kjente meg godt førebudd. Men eg visste ikkje kva eg skulle jobbe med. Vi begynte på språkskule og å gå i Immanuelkyrkja med det same vi kom dit.

På presteskulen i Bangkok er det undervisning i musikk. I Thailand er det ikkje mange tilsette i kyrkjene, så prestane må kunne alt. Solveig og Dag følgjer undervisninga i thai-musikk. Det er ein god måte å bli kjent med både studentar og lærarar på, samt litt av kulturen.

MUSIKKSOMMARSKULE

Presten i Immanuelkyrkja er ein utoverretta type, som blant anna går på besøk til folk i slummen. Han lanserer ideen om musikksommarskule for barn. Etter språkskulen går Solveig i gang. Øvingane

Misjonstidende 03/2024 39

2004: Barna Kari og Ola (bakerst til høyre) spelte i orkesteret. Oppveksten har gitt dei vener over heile verda. Foto Birgitte Bugaard Ørnes.

UNDERVISNING: Solveig elska å undervise. Her med elevar i 2013. Foto NMS.

går føre seg i kyrkja.

– Eg ante eigentleg ikkje kor eg skulle begynne, så vi hadde grupper med kor, thai-musikk, piano og fiolin. Det kom 30-40 ungar frå fem-seks til fjorten år. Mellom fem og ti av desse ønskte å fortsette etter sommaren, så då gjorde vi det, fortel ho.

Dette blir starten på musikkskulen. Samtidig set ho i gang musikkundervisning i Immanuel daghjem, barnehagen i Immanuelkyrkja. På det meste speler alle seksåringane fiolin, pluss nokre yngre barn i tillegg.

– Nokon av dei som starta i barnehagen er dei beste i orkesteret i dag, smiler Solveig.

EIN LITEN FIOLIN

Dotter deira hadde spelt fiolin før dei reiste, då ho var tre og eit halvt år.

– Læraren, ei svensk dame, lærte eg utruleg mykje av, om å lære barn å spele fiolin. Det var i stor grad det eg brukte i musikkskulen.

I tillegg hadde dei dermed nokre små fiolinar dei kunne bruke, samt Solveig sin eigen fiolin.

– Elles var det fleire kjente som samla inn pengar til instrument. Vi fekk også ein del brukte. I dag har vi mellom 200 – 300 instrument på musikkskulen.

SAMARBEID MED ANDRE

Ungane deira startar på ein internasjonal skule i Bangkok. Der er det også orkester. Solveig ler.

– Barna våre hadde eigentleg ikkje noko val. Kari speler fiolin, Knut cello og Ola bratsj. Dei er også med orkesteret i Immanuelkyrkja. Solveig tek kontakt med orkesterleiaren på skulen der barna går, og tek med seg nokre elevar frå musikkskulen som får øve med orkesteret på den internasjonale skulen. Slik får dei kontakt med eit større miljø. Det fører også til at dei får delta på orkesterhelg, arrangert ein gong i året. Der blir orkester frå alle dei store internasjonale skulane invitert. Samt orkesteret frå Immanuelkyrkja. Dermed får dei endå fleire kontaktar.

Etter nokre år i arbeid, føler Solveig at dei har stagnert. Ho sender spørsmål til alle kontaktane sine, om nokon kan bidra. Det

fører til at ein orkesterdirigent, Jonathan Mann, tek kontakt. Han er veldig interessert i å hjelpe.

Det viser seg at han er ein verdskjent orkesterdirigent. Han hevar orkesteret mange nivå, meiner Solveig.

– Det var etter det vi begynte å spele symfoniar, blant anna Beethovens femte symfoni.

Dei får også spele «Våren» av Edvard Grieg på den norske ambassaden 17. mai og har spelt «Holbergsuiten», eit av Griegs mest kjente stykke for strykarar.

KVIFOR STRYKARAR?

– Då eg starta musikkskulen, prøvde eg litt forskjellig. Men etter kvart ville elevane sjølv helst spele fiolin.

Det er fleire og fleire som ønsker å få undervisning av Solveig.

– Eg hadde opp mot 120 elevar på det meste, rundt 60 i veka, fortel ho. Den første som kom innom etter skulen blei den første eleven den dagen, og eg tok imot dei som kom. Det var vanskeleg å sette opp timar, det blei slik at dei ivrigaste fekk mest undervisning.

For å kome gjennom alle, blir det etter kvart slik at dei flinkaste elevane er med og underviser.

SENTRALE ELEVAR

Ein av dei som kom lengst av dei første elevane til Solveig, er Ton. Han fekk ein privat sponsor og gjekk vidare på musikkstudium. Då dette studiet nærma seg slutten, spør Solveig om han kan hjelpe til på musikkskulen.

– Det var Ton som offisielt starta orkesteret. Før det hadde vi ikkje fått til så bra orkester. Men Ton var god til å dirigere. Etter at han begynte, blei det faste orkestertider, medan eg haldt fram med undervisning individuelt og i smågrupper.

Solveig underviser også på presteskulen. Der blir ho kjent med Fio. Han er ivrig og kjem langt. Men så blir han utvist og heimsendt. Han har fått kjærast, og det er ikkje lov. No sit han i landsbyen nord i Thailand utan instrument.

– Eg synes det er veldig trist at han berre

skal sitte der, så eg skaffar han eit elektrisk piano slik at han i alle fall kan øve. Etter kvart ordnar eg det slik at han kan kome til Immanuel. Eg skaffar sponsorar slik at han får litt å leve av, samtidig som han følger all undervisninga mi. Etter kvart kan han undervise sjølv, blant anna på piano. – Fio er den einaste eg har fått lære skikkeleg opp på piano. Han fungerer godt som organist på gudstenestene. Han kan også litt fiolin, bandinstrument og thai-instrument.

På denne tida har skulen fått inn sponsormiddel. Dermed startar dei med stipendelevar som dei dekker musikkstudiet for. Fio byrjar på musikkstudiet saman med ein annan elev, Ice.

Kravet for å få stipend er at elevane må hjelpe med undervisning på musikkskulen på laurdagane og spele i orkesteret på konsertane. I tillegg bind dei seg til å jobbe på musikkskulen i to år etter at dei er ferdig på studiet.

BRÅ OVERGANG

Arbeidet er altoppslukande for Solveig. – Eg var ganske sliten. Men eg likte det veldig godt. Det blei nok likevel for mykje i periodar, eg tok ikkje så godt vare på meg sjølv opp i det heile, seier Solveig.

I 2015 skjer noko som får konsekvensar for resten av livet.

Dag har vore plaga med hovudverk ei stund. Dei reiser til Noreg på ferie. Plutseleg får han noko som liknar eit epilepsianfall. Han har opphoping av væske i hjernen, på grunn av ein liten cyste.

– Vi ville ikkje at det skulle hindre oss i reise tilbake. Det er gode sjukehus i Bangkok, så vi reiste som planlagt. Men så blir han dårlegare og må opererast

Under inngrepet går noko gale.

– Då han vakna var han heilt fjern, fortel Solveig. – Han kjente oss igjen, men ante ikkje kor han var. Han var heilt forvirra. Han trudde han hadde ein minibank i hovudet.

Dag har mista korttidsminne. Det er veldig alvorleg. Han er eigentleg heilt hjelpelaus.

MUSISERER: Solveig og Ton i aksjon i Avaldsnes kyrkje i 2023. Foto Maria Indrøy Risanger.

ALVORLEG, MEN OGSÅ GODT

Solveig må handtere det så godt ho kan. – Eg hadde jo ikkje noko val, eg måtte stå i det. Dag har alltid hatt mange prosjekt, og på hobbybasis dreiv han ei bedrift som selde bambusklede. Det blei vanskeleg, for Dag hugsa jo ikkje noko, heller ingen passord og kom ikkje inn på datamaskinen. Plutseleg måtte eg følgje opp bedrifta hans i tillegg til alt anna.

Men det er også godt å vere i Thailand, for der har dei hushjelp som kan sjå litt etter når Solveig er på jobb. Og venner og kontaktar hjelper til.

Nokre månadar etter er dei i Noreg igjen. Dag er på opptrening på Lassa rehabilitering i Stavanger, utan at det hjelper. I tillegg har Solveig fått kreft i skjoldbrukskjertelen.

– Men det var ikkje så alvorleg. Det blei oppdaga tidleg, så eg var heldig.

Dei reiser til Bangkok att. Dag har veldig lyst å kome tilbake i jobb, han forstår nok ikkje kor dårleg han er og kor lite han klarer på eiga hand, meiner Solveig. Mot slutten av sjukemeldingsperioden prøver han å jobbe litt, men det går ikkje. Han må over på arbeidsavklaringspengar og reiser heim i september 2016. Solveig kjem etter i oktober.

Dag går no på opptrening på Lassa, men

THAILAND: Her er orkesteret i 2023. Foto Maria Indrøy Risanger.

etter to år gir dei han opp. Han blir ikkje betre, meiner dei.

Dag blir ufør. Solveig skal eigentleg jobbe eit år for NMS i Noreg, men ho får bruke det til pendling mellom Noreg og Thailand. Det fungerer ganske bra, og ho får forlenga ordninga med tre nye år. – Då jobba eg online heimanfrå, med administrative ting. Og i 2019 blir musikkskulen eiga stifting, Music for Life.

SONG TIL HJELP

Det viste seg at legane tok feil den gongen. Dei siste åra har Dag blitt mykje betre. No håpar han å kunne jobbe litt igjen. Han har allereie prøvd seg i nokre gudstenester, og det har gått bra. Liturgien sit i ryggmargen. Det er likevel langt frå å ha ein gudsteneste til å stå i full jobb igjen. – Vi får sjå korleis det går. Kanskje det har hjelpt at han har sunge så mykje i kor. Både fordi han kjem seg ut blant folk, og fordi han må lære tekst og melodi, trur Solveig.

TON VIKTIG

Sjølv har dei aldri vore med i styret i stiftinga, men er med som rådgjevarar. – Ton har vore viktig for oss. Han blei leiar for stiftinga og veldig god til å selje prosjektet. Han slutta i desember 2023, dessverre. Samtidig er det også sunt, andre

kan vekse fram i lyset og få meir ansvar, meiner musikkpedagogen.

KVA MED MUSIKKSKULEN?

Før Dag blei sjuk, hadde dei ingen planer om å reise heim.

– Vi hadde jobba mykje i mange år, og eg var sliten. Så kanskje det trass alt var det beste, seier Solveig ærleg.

Det var mange som trudde at musikkskulen ville falle saman då dei reiste. Solveig visste at det ikkje kom til å skje.

– Det var eg heilt trygg på. Eg fekk fortsette å følgje den opp i åra etterpå. Dei som overtok synest det gjekk greitt, sidan eg gradvis trekte meg ut.

I dag deltek ho nesten ikkje på styremøta heller. Men ho følgjer med via Facebook og andre kanalar.

AVSLUTNINGA

– Det kjennest ikkje som eg har noko ugjort, sidan det blei så gradvis. Men Dag kjenner veldig på det, han blei riven rett ut av tenesta si. Det er viktig for han å få lov å reise tilbake og bidra, blant anna som volontør, slik han no har vore i tre månadar, fortel ho.

Solveig synest det er kjempebra at musikkskulen klarer seg sjølv. Likevel kunne ho ha gjort meir. Dei hadde planer om å starte

TURVEN: Solveig og hennar gode turven, Aria Bark. Foto: Siv H. Undheim

musikkskule andre stader i landet.

– Men det var godt å kome heim til Noreg også.

Sjølv om arbeidet ikkje var i NMS sine planar, er ho veldig glad for at ho fekk halde på.

– Eg fekk gjere det eg er god på, det er eg takknemleg for. På ein måte var det fint at eg fekk friheita, for då kunne eg skape mitt eige arbeid.

Ho smiler igjen. – Eg ville ikkje hatt det annleis.

ANNLEIS MISJONÆR

Musikkskulen har fungert som fellesskap og familie for mange. Elevane har hatt nokon som bryr seg om dei og ein plass å kome og få venner.

Ein del av elevane blei også med i andre deler av kyrkjelydsarbeidet, speler i bandet og er med på aktivitetar.

– Eg har ikkje drive med evangelisering, men eg har dratt dei til kyrkja. Opna dører for både elevar og familiane deira. Fleire av dei har blitt døypte i løpet av desse åra, seier kantoren.

RINGVERKNADAR

At det som starta med ein liten fiolin har vakse seg så stort som det er i dag, er jo sjølvsagt veldig kjekt.

– Eg har inntrykk av at arbeidet mitt har

hatt stor betydning for elevane. Dei som startar tidleg med musikk, utviklar hjernen på ein god måte. Dei får betre konsentrasjon og blir flinkare på skulen. Nokon blei musikarar, foreløpig er ni ferdig utdanna, og ein studerer akkurat no. Uansett er musikk ein fin ting som går over kulturbarrierar. Ein kan få fellesskap og kome saman gjennom musikken. Ein har eit felles språk, slår Solveig fast.

Det er no to i administrasjonen og seks lærarar på skulen. Dei har mange oppdrag og er mykje ute og speler konsertar. Dette er ein god måte å få inntekter på.

– Det er fint å sjå at det går. Det er sårbart, sidan skulen er avhengig av sponsormiddel. Men veldig kjekt at arbeidet ber frukt og at mine tidlegare elevar har blitt gode lærarar og musikarar.

DRIVKRAFTA

Sjølv om det var Dag som ville reise, synest ho ikkje ho har ofra noko.

– Kva skulle det vere? Livet i Noreg? Vi har jo hatt eit anna liv i staden, seier ho.

– Eg er sånn at eg trivst der eg er. Eg hadde ikkje lyst til å dra. Men då eg først var der, ville eg ikkje reise derifrå.

Ho tek ein pause. – Eg sakna våren i Noreg, og årstidene. Og familien sjølvsagt. Det er ein del konfirmasjonar og gravferder

vi ikkje har vore i, det er litt trist. Motivasjonen har vore å få undervise. – Arbeidet var veldig meiningsfylt. Å få drive med noko viktig og nyttig. Og eg har fått mange venner og kontaktar, har lært litt om verda og kva som er viktig i livet. Ein får litt andre perspektiv, påpeikar Solveig.

KVA NO?

Solveig vil gjerne takke alle som har støtta arbeidet. Mange har vore på besøk og høyrt orkesteret. Og ho vil be om framleis forbøn for musikkskulen.

– Gud har heile tida sendt oss det vi trengde. Det har kome fleire volontørar som har hjelpt oss vidare akkurat då vi trengde det. Det har vore ein god tryggleik. Arbeidet har blitt velsigna, seier Solveig.

Etter at ho slapp taket i musikkskulen begynte ho som organist igjen. Først i Riska kyrkjelyd, no i Vindafjord. Det er fint å spele orgel igjen.

Akkurat no har ho ingen elevar eller undervisning. Det kjennest rart, men også godt. Skal ho kople heilt av, går ho tur med hunden, speler Pokémon Go, eller putlar i hagen. Før ho begynte i Vindafjord, spelte ho fotball i Brodd.

– Det var veldig kjekt få spele meir fotball. I dag skal Brodd spele kamp, eg trur eg må bort å sjå, smiler ho.

Praksis i Brasil

–Jeg tror det var Guds plan at jeg startet på Hald, dro til Brasil og Quest, sier student Anna Fjellanger Røttingsnes.

LEIRLEDERE: Anna F.

TEKST | Bethi Dirdal Jåtun

Som elev ved Hald internasjonale skole i Mandal har hun hatt praksis ved leirstedet Quest i Brasil, der hun var i én måned, som eneste norske.

– Det var veldig både utfordrende og lærerikt, forteller Anna, som ble imponert over leiropplegget.

TEMAUKE

–Årets tema var «Alto Mar», som betyr høy sjø. Alt denne uken, fra bibelhistoriene til morgenmøtene, lovsangen, aktivitetene og maten, hadde noe med tema og gjøre, fortsetter studenten.

Leirdeltakerne fikk t-skjorter og rollen som rekrutter på en militærbåt, der det plutselig begynte å storme og båten holdt

på å gå under fordi kapteinen – Gud – ikke var ombord.

– Det var utrolig gjennomført. Jeg har ikke opplevd noe liknende, sier Anna som hjalp til med praktiske oppgaver i tillegg til å bli med på flere av aktivitetene:

–Jeg spilte blant annet norsktalende mekaniker. For meg var det et høydepunkt å oppleve hvordan deltakerne prøvde å forklare meg ting på engelsk og forvirringen da jeg utelukkende svarte på norsk.

KOMMUNIKASJON

Studenten fra Hald forteller at oppholdet betydde mye for henne som person, men også trosmessig.

–Jeg har blitt tryggere i troen og opplever

at den blir en stadig viktigere del av meg, fastslår hun, samtidig som hun innrømmer at språket var en utfordring. –Skulle jeg forstå, måtte jeg ha noen til å oversette for meg, og jeg liker ikke å være en som trenger hjelp. Men da jeg innså at å få hjelp gjorde meg til en større del av gruppa, ble det straks bedre.

Dessuten lærte hun at mye kan kommuniseres også på andre måter: –Jeg har opplevd hvor viktig et smil, en klem og et «hei» er – og hvor mye et imøtekommende kroppsspråk betyr. Du kan bli veldig glad i noen for måten de behandler andre på og den positive energien de utrykker.

Røttingsnes (midten) ikledt årets leir-t-skjorte med tema «Høy sjø». Alle foto: Quest

«Quest var stedet hvor Gud viste seg for meg»

Leirstedet Quest i Schroeder i Brasil har betydd mye for Julia (18) og hennes liv som kristen. Hun forteller at leirene og fellesskapet har gjort troen hennes sterkere.

TEKST | Anna Fjellengen Røttingsnes

I år er Julia Wiebusch de Marco (18) fra Florianópolis i Brasil, en av de frivillige lederne på leirstedet i Schroeder i Brasil, som det kanadiske ekteparet Scott og Patricia Ann Buchler sammen med brasilianske Carol Miguel Wilbert Metz startet opp i 2008.

HVER SOMMER

Siden den gang har tilbudet vokst jevnlig og gjort Quest til et av de største kristne leirstedene i Brasil.

Julia, som nå jobber som frivillig på Quest, kom som leirdeltaker første gang i 2020. Siden da har hun kommet tilbake hver eneste sommer. Fra dag én ønsket hun å få være med i ledertreningsprogrammet «Camp Sam» og bli en del av lederteamet på Quest, som hun nå er blitt.

VENDEPUNKT

For 18-åringen ble Camp Sam et

LOVSANG: Julia (18) opplever at leirdeltakelsen på Quest har vært veldig trosstyrkende for henne.

vendepunkt i troslivet. Hun har vokst opp i kirken, men syntes det var vanskelig å lese regelmessig i Bibelen og leve ut troen. På Quest ble hun veldig inspirert av lederne, tok et oppgjør med sitt «urene hjerte» og lærte mye om hvordan hun kunne leve et bedre liv. Engasjert forteller hun: –Jeg valgte å akseptere Gud på nytt og leve med Jesus. Dessuten fikk jeg en mentor i kirka hjemme, som kunne hjelpe meg etter at leiren var over. Det har betydd mye for meg, og mentoren min har jeg fortsatt i dag.

Hun forteller at Quest var stedet der Gud valgte å forandre livet hennes. –Mitt verdensbilde og syn på tro har blitt forandret. Jeg har fått oppleve hvordan Jesus virket gjennom leirlederne.

TEAMARBEID

I løpet av de to årene i ledertreningsprogrammet har Julia lært mye om å være en del av et team. Det første året hjalp hun

til med oppvask og vasking av bad, mens i fjor hadde hun medansvar for en gruppe deltagere. Det trivdes hun godt med, samtidig som det også var utfordrende. – Jeg følte at jeg ikke gjorde en god nok jobb, men Gud sa til meg at jeg ikke trenger å kjenne meg bra, men heller være takknemlig for at jeg får muligheten til å tjene ham og jentene jeg hadde ansvar for.

JESUS FORANDRER

I løpet av årets leirsesong har Julia hatt ansvar for tre grupper jenter på leir. –Det beste med å være leder er å se Jesus forandre andres hjerter. Jeg er langt fra perfekt, men likevel er Jesus der og påvirker hjertet mitt – og deres. Det er fint å oppleve deltakernes kjærlighet til meg, selv om jeg ikke fortjener det, men det beste er at de ønsker å bli kjent med Jesus og får vite at om de virkelig vil ta imot Ham, så er Han der.

Misjonstidende 03/2024 45

Grådighetsbekjemper

Vegetarisk matglede

Jeg er opptatt av å spise. Ofte og godt. Tanken på nytrukken kaffe fra presskanna, appelsinjuice med fruktkjøtt, et perfekt kokt egg og hjemmebakt brød får meg raskt ut av senga hver morgen. Nå har jeg ikke søndagsfrokost hver dag, men jeg «rigger meg til» og koser meg veldig.

Jeg inspireres av spennende kokebøker og matprogrammer. Jeg har flere favoritter, men nå for tiden; Hanne-Lene Dahlgren. Sistnevnte er selvutnevnt vegetarentusiast og har hoppet av en strålende karriere i Google med mål om å få ned kjøttkonsumet i Norge med minst 30 prosent innen 2025. Dette har trolig mange selvutnevnte vegetarentusiaster prøvd også før. Jeg har aldri lyttet til deres stemmer, så hvorfor vekker Hanne-Lene Dahlgren interessen min? Jo, fordi hun først og fremst er matentusiast!

Det startet med at jeg hørte henne på radioen. Hun er den første vegetarianeren jeg har hørt som ikke har som mål at vi skal slutte å spise kjøtt og fisk. I løpet av

radioprogrammet ble jeg positivt nysgjerrig. Jeg kjøpte den nye kokeboka hennes og har allerede prøvd ut flere av rettene. På få dager lærte jeg meg å massere grønnkål, lage cashewkrem med næringsgjær, skrelle og bruke granatepler og lage de deiligste moser. Tallene som også overbeviste meg, var at 30 prosent nedgang i kjøttkonsumet bare handler om å ta oss tilbake til 80-tallet. I huset der jeg vokste opp var det ikke noe fråtsing. Noen dager hadde vi også tomatsuppe og loff, grøt, omelett eller pannekaker uten å tenke på det som «kjøttfrie middager». Men det var jo det. Plutselig opplevdes ikke en nedgang i kjøttkonsumet som noen stor utfordring. Bare helt fornuftig og innafor rekkevidde. Og jeg som kristen, med stort engasjement for misjon og diakoni, er jo programforpliktet til å være opptatt av dette. Så hva hindrer meg i å ta tak i

#grådighetsbekjemper handler om å bekjempe grådigheten vi ser i samfunnet vårt og hjelpe oss til å bli mer bevisste på eget forbruk.

Silje Sjøtveit, grådighetsbekjemper og leder for NMS Frivillighet

livsstilen min og være med og bekjempe den grådighetskulturen jeg er en del av? Det er nok mange svar på det spørsmålet. Svar jeg ikke liker å si høyt, men som hvis jeg skal være ærlig, går i retning av: «Jeg har jo råd til å spise det jeg vil. Hvorfor skal jeg gi avkall på noe?» «Jeg merker jo ikke så mye til klimaendringene akkurat her jeg bor». «Jeg lever jo bare én gang, hvorfor skal jeg ikke unne meg alt som er godt?» Men så kommer det altså folk som Hanne-Lene som klarer å røske meg ut av min velferdsboble. Og hun lykkes kanskje så godt fordi hun gjør det lett og lystbetont for meg. Jeg velger å bli en #grådighetbekjemper fordi jeg vet at mine valg i hverdagen påvirker mennesker rundt meg. Både her i Norge og ikke minst i andre land der mennesker ikke kan ta de samme valgene som oss.

Ill. Foto: Pixabay

NMS-KRYSSORD

NMS-KRYSSORD

Selvmotsigende

Øverste leder

Damp

Pensjonistpartiet

Omsorgskvinne Gjengjeld (nyn.) Grønt lys

Ukjent

Kryper Rundt Gidder

Shaquille

Spare-

Send inn løsningssetningen til kryssord@nms.no og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i vår nettbutikk nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 28. juni.

Send inn løsningssetningen til kryssord@nms.no og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i vår nettbutikk nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes

Send inn løsningssetningen til kryssord@nms.no og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i vår nettbutikk nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 5. september.

november.

Løsningsord fra forrige utgave: Størrelsen er ikke alltid imponerende i Mekane Yesus- kirken i Etiopia.

Gratulerer til Margit Strandenæs Haver, 4104 Jørpeland som mottar et gavekort på 500 kroner til vår nettbutikk nmsnettbutikk.no.

andakt

Det magiske riket

Vår Far i himmelen

La navnet ditt helliges

La riket ditt komme

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen Gi oss i dag vårt daglige brød og tilgi oss vår skyld slik også vi tilgir våre skyldnere Og la oss ikke komme i fristelse men frels oss fra det onde For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen. (Matt. 6, 9-13)

Andre verdenskrig var over og alt handlet nå om å bygge opp igjen landet. Det var ikke tid for lek og moro. Walt Disney bar på en drøm. En drøm om et sted hvor foreldre og barn kunne ha det moro sammen. Han ville bygge en familiepark – «A Magic Kingdom!» I 1955 ble Disneyland åpnet. Ti år senere hadde drømmen vokst. I 1965

annonserer Walt Disney planen om å bygge Disneyworld. Men, året etter dør Disney, 65 år gammel. Likevel, i 1971 åpnes Disney World, i Florida. Ved åpningen står en journalist ved siden av Disneys enke. «Skulle du ikke ønske at din mann Walt Disney hadde fått sett dette?» spør han. Da svarer hun resolutt «Du hadde ikke vært her om han ikke alt hadde sett dette!»

I Bibelen finner vi «Vår far», bønnen Jesus lærer oss å be. Det er en bønn som setter ord på Guds vilje for vår verden. En bønn om at Guds vilje må få skje – ikke bare i himmelen hos Gud, men på hele jorden, i alle land og hos alle mennesker. Vi ber denne bønnen igjen og igjen. Ofte uten å tenke over hva vi konkret ber om. Hva som ville skjedd om bønnen gikk i oppfyllelse?

At bønnen om daglig brød ble besvart på en slik måte at alle hadde det de trengte til

Takk for:

bønn

Finn flere bønneemner på nms.no/be

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Jesaja 43,19

Øyvind Haraldseid generalsekretær i Bibelselskapet

livets opphold. At bønnen om tilgivelse ble besvart så ingen lenger kjente på synd og skam. At bønnen om ondskap ble besvart så mennesker ikke lenger søkte det onde, men handlet i kjærlighet mot hverandre. Tenk om vi fikk bønnesvar. Da kunne vi virkelig snakke om «A Magic Kingdom».

Når vi ber om at Gud rike skal komme, omfatter bønnen både det personlige, lokale, nasjonale og globale. Vi ber for oss selv, vi ber for dem rundt oss, de som bor nær oss og de som bor langt unna. Bønnen har blitt bedt opp gjennom historien av mange ulike personer og på ulike steder. Mange bønnesvar ha det også blitt. Din kirke og menighet er bærer av mange ulike historier om hvordan denne bønnen har formet mennesker og samfunn gjennom år. «Tro er å tro det vi ikke ser, og troens belønning er å se det vi tror», sa kirkefaderen Augustin.

> at du er en Gud som ønsker en relasjon med oss. Takk at du har sagt at du er å finne når vi søker deg.

> våre søsken i den verdensvide kirke, ansatte og frivillige. Takk for at du, Far, ser til hvert enkelt av dine barn.

Be for:

> Den evangelisk lutherske kirken i Thailand (ELCT) som har 30-årsjubileum i 2024. Vi ber om fortsatt god utvikling og om Guds velsignelse over unge biskop Chanda og den nye kirkeledelsen.

> samarbeidskirken vår i Hongkong (ELCHK) for at de tross prestemangel kan få oppleve at nye muligheter åpner seg i forhold til kirke og menighet.

> Den evangelisk-lutherske kirken i Brasil (IECLB), som i 2024 markerer 200 år med luthersk tilstedeværelse. Vi ber sammen med dem ut fra deres valgte bibeltekster; «Dere er jordens salt!» og «Dere er verdens lys!». Vi ber om at dette må sette retning for arbeidet i menighetene fremover. Vi ber om motivasjon og refleksjon som fører til handling og om vitnesbyrdet om evangeliet til frelse.

> arbeidet med bibeloversettelsen til de mange språkgruppene på Madagaskar og for oversettelsen til gassisk tegnspråk. Vi ber om gode prosesser i oversetterteamene og om at arbeidet må bli til velsignelse for mange.

> om din ledelse Gud, slik at vi kan være dine hender, føtter, ører og øyne i verden, der hver av oss er i dag.

til ettertanke og samtale

Fra Bibelen

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler

Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt. 28, 19-20)

Bønn

Kjære Gud! Takk for at vi får være med og be om at ditt rike kommer. Hjelp oss til å fortsette å be denne bønnen. Vis oss alle bønnesvarene, og gi oss tålmodighet når svaret ikke er kommet ennå. Takk for at du uansett går sammen med oss og trøster oss når det går trått. I Jesu navn, Amen.

Sang

“Søk først Guds rike og hans rettferdighet”, NoS 989

Til samtale

1. Bærer du på en drøm for deg selv, for de rundt deg og for samfunnet?

2. Hva tror du ville skjedd hvis alt det vi ber om i Fader Vår ble til virkelighet – hvordan ville verden sett ut da?

3. Har du opplevd bønnesvar om Guds rike i din menighet, bibelgruppe eller forening?

4. Hva vil du be om i den kommende tiden, som kan fremme Guds rike?

PÅ MADAGASKAR

Solskinnsøya i Det indiske

Møt mennesker med en sterk historie. Besøk kirker og ulike prosjekter. Bli kjent med norsk misjonshistorie. Nasjonalpark og naturreservatet, bading, sol og avslapping ved kysten m.m.

Turteam: Bjørn og Johanne Leinebø

Se resultatene av misjonsog bistandsprosjekter i NMS-regi med egne øyne. Opplev spennende kulturer, og vakker natur. Sightseeing underveis og strandferie i idylliske Hua Hin.

Turteam: Eivind Hauglid og Terje Sindland

måltidet

MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA

Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget matprogram på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.

Tomatsalat

Har du lyst på noe friskt og leskende til lunsj? Da vil jeg anbefale denne italienske tomatsalaten som italienerne ofte har på brødskiva. Den er god som salat til grillmaten også

DU TRENGER

8 store tomater

• 1 stk rødløk eller 2 sjalottløk

2 fedd hvitløk

• 2 ss olivenolje

• 2 ts hvit balsamikoeddik eller bringebæreddik

½ ts mineralsalt

• kvernet pepper

• Ev. gressløk om du vil

4 brødskiver eller halve rundstykker

• 1 ss olivenolje til hvert brød

SLIK GJØR DU

1. Finhakk tomater og løk og ha det i en skål.

2. Finriv hvitløk og bland i.

3. Hell over god olivenolje og eddik.

4. Strø på mineralsalt, kvernet pepper og gressløk om du vil.

5. Rist brød eller rundstykker i rister eller på panne og smør det med olivenolje.

6. Legg på tomatsalaten og server!

G i bursdagsgaven til din hjertesak

På nettsiden spleis.no/nms kan du enkelt opprette din personlige innsamling til NMS sitt arbeid.

Å se hvordan innsamlingen vokser er inspirerende både for deg som innsamler og for dem som gir.

Du kan også takke giverne dine personlig.

Å gi via Spleis er trygt og enkelt både for de som gir og for oss i NMS.

Ta gjerne kontakt med Stina Neergård hvis du har spørsmål.

stinane@nms.no Tlf: 40 40 60 84