Det gis 23 prosent skattefradrag for gaver inntil kr 40 000 per år.
…SOM EIT LITE BARN
Kanskje litt seint, men sidan det er første nummer i eit nytt år, vil eg likevel ynskje alle lesarar eit godt år. Gode ønskje kan vi aldri få for mykje av. Årets første nummer av Misjonstidende har «barn og tru» som tema. Rundt nyttår var det mykje prat om barn, men dette er ikkje ei oppfølging av statsministerens nyttårstale!
Vi stiller spørsmålet: Vågar vi å la barna gå føre og vise vegen? Ei hending for fleire år sidan står med ein gong klart i minnet mitt. Eg skulle tale på søndagens gudsteneste i Bangkok. Temaet var nåde, og eg skulle - på eit anna språkforkynne om denne fantastiske Guds nåde. Korleis gjer ein det?
Ein idé kom til meg. Kva om du gjer noko heilt utenkt – og ikkje berre brukar ord for å forklare dette? Som tenkt så gjort. Midt i preika, etter at
eg hadde prøvd så godt eg kunne å forklare på eit anna språk, at nåden er både gratis og ufortent, haldt eg opp ein hundrelapp (lokal valuta). Det var ikkje så forferdeleg stort beløp, men på den tida tilsvara det litt over ei dagsløn. Eg viste hundrelappen og sa at den som ville ha den, skulle få den heilt gratis. Dei vaksne såg ned og bort, men etter ei lita stund var det ei 8-9 år gamal jente som reiste seg, gjekk framover med faste skritt og tok imot hundrelappen. Smilande gjekk ho tilbake til plassen sin.
Alle vi vaksne i rommet lærte noko den dagen. Jenta viste oss at det handla om å ta imot. Ho hadde ikkje gjort noko som kvalifiserte ho til å få hundrelappen. Ho berre tok imot.
Jesus sa:
«Lat småborna koma til meg og hindra dei ikkje! For Guds rike høyrer slike til. Sanneleg, eg seier dykk: Den som ikkje tek imot Guds rike slik som eit lite barn, skal ikkje koma inn i det.»
Eivind Hauglid eivindh@nms.no
tlf
MT 2 kommer i slutten av mars.
SAMLA INN 215 000 TIL NMS
REDAKTØR: Sidan Eirik Stave (13) var seks år har han laga avis til inntekt for NMS. Foto: Privat
I åtte år har Eirik Stave (13) frå Ørsta laga førjulsavis og selt til inntekt for NMS. Det har samla sett gitt 215 000 kroner til organisasjonen.
– I 2018 selde vi for litt over 40 000 kroner, seier faren, Knut Stave, som saman med sonen har gått frå dør til dør for å selja den heimelaga avisa. Det har dei gjort kvar førjulstid dei siste åtte åra.
– Vi får veldig positiv respons. Det blir ikkje jul utan Markanytt, seier nokon, fortel Stave.
Eirik var berre seks år då han fekk ideen om å fylle ei avis med intervju, oppskrifter, vitsar og bokanbefalingar og selje på julemessa. Og ideen vaks. Før jul selde han nesten 500 papiraviser, i tillegg til digital utgåve.
– Det er mykje arbeid å lage og distribuere avisa, men vi har hatt det veldig kjekt når vi har gått rundt. Vi treff mange ulike menneske som set pris på at vi kjem, avsluttar Stave.
Vågar vi å la barna gå føre og vise vegen?
Vi har noko å lære av barna, og det er heldigvis aldri for seint å lære.
Misjonstidende er fortsatt gratis, men kanskje verdt å betale for? Ved å støtte MT kan du hjelpe oss å nå ut til fleire. Er du enig med dei fire på side 36 som meiner at bladet er verd å betale for, så håper vi at du gjer det.
Tusen takk!
Eivind Hauglid Kommunikasjonsleiar
NYTT OM TALL I NMS
I høst ble NMS sine støttespillere oppfordret til å gi en ekstragave for at ikke prosjektene skulle stoppe opp. Årsaken til denne oppfordringen var svikt i testamentariske gaver. Utfordringen gikk ut i brevs form til ca. 7 000 personer og gjennom Misjonstidende. Resultatet ble ca. 2 millioner kroner.
På julekampanjen «Noi i Laos» ble resultatet 1.2 millioner – noe som er nok til rent vann til sju landsbyer eller bygging av 3-4 skoler.
Da siste åpningsdag for NMS gjenbruk i 2018 var over, viste oversikten at omsetningen hadde vært rekordstor – hele 56 millioner kroner. Nå blir det spennende å se hva nettoresultatet blir.
Hvis vi ser bort fra nedgangen i testamentariske gaver, kan vi totalt sett registrere en gledelig oppgang i innsamlede midler i 2018 i forhold til 2017. Dette skyldes en ekstra innsats i forbindelse med kampanjen som er nevnt ovenfor, men det er også et resultat av at faste givere har økt innsatsen betraktelig i året som gikk.
Det er for tidlig å si noe om totalregnskapet.
Tusen takk for alle bidrag!
RASJONALISERING OG NEDBEMANNING
Den siste tiden har det vært nedskjæringer på mange driftsposter og noen prosjektbudsjetter. En eiendom skal selges og planlagte rekrutteringer til misjonsfeltene er utsatt. Likevel har det vist seg umulig å oppfylle kravet om budsjettmessig balanse uten personellmessige nedskjæringer i Norge. Denne prosessen foregår i slutten av januar og begynnelsen av februar.
Magnhild Løvold jobbar frivillig i NMS Gjenbruk Trondheim, og har laga mønster og oppskrift til gjenbruksvotten. Du finn oppskrifta på nms.no/dypdykk/misjonstidende/strikking
3.- 5. MAI 2019
SOLSETRA MISJONSSENTER VED DRAMMEN
SAMMEN I BØNN
BØNNEWEEKEND
Velkommen til en helg som gir tro, håp, fred og engasjement.
Hvile - Arbeid - Misjon
Ekstra god mat
Påmelding og informasjon: nms.no/kalender & NMS på Facebook
BLÅSER LIV I GAMLE MISJONSGLØR
UTLYSNING:
Flere ganger i Bibelen oppfordres vi til å be, både gjennom brevene fra Paulus men også av Jesus. Jesus var forbilde på bønn. Flere ganger kan vi lese at han trakk seg unna og brukte tid med Gud i bønn, og han gav oss en oppfordring til å be:
«Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.»
Matt. 18:19
Vi ser etter deg som tror på bønnens kraft og som vil stå sammen med oss i bønn. Send NMS BE til 2490 for å motta en gratis SMS med bønneemner hver måned.
Etterkommarane starta opp igjen den eldste kvinneforeininga på Nærbø som snart er 155 år gammal.
Reidun Gudmestad
Gabriel Sikveland
Etter ein liten pause starta Nærland kvinneforeining opp igjen. Denne gongen med døtrene til dei som slutta, og med tippoldebarn av foreiningsgrunnleggar Olina Kverneland Nærland, som var med å starte foreininga i 1863.
ARVA ENGASJEMENTET
– Me har nok fått med oss kor viktig foreininga var for mødrene våre og ønskte å føra dette vidare. Så har vi kanskje fått med oss litt av engasjementet deira óg, seier noverande leiar Ingebjørg Gudmestad Wold.
For då den tidlegare leiaren, Anne Marie Nærland, døde, vart foreininga sett på pause i eit par år. Så tok Ingebjørg og Tone Storesætre initiativ til å starte opp att hausten 2016.
ENKELT OPPLEGG
Opplegget er ikkje som det var før i tida. Møtetida er flytta frå ettermiddag til kveld, og dei stressar ikkje med mat og husvask før møta. Det skal vere enkelt. I staden for misjonsbøsse har dei fast gjevarteneste til NMS sitt arbeid
MISJONSENGASJEMENT:
Nærland kvinneforeining består i dag av f.v. Hilde Sikveland, Ingebjørg
Gudmestad Wold, Tone Storesætre, Reidun Gudmestad og
Astrid Jørgensen.
GRØN FREDAG
OG GIVANDE TYSDAG
MISJONSGLØR
i Japan, sidan ei av dei har vore eittåring der. Dei bruker NMS sitt opplegg for foreiningar, og tykkjer det fungerer godt. To gonger har dei invitert dei andre NMS-foreiningane på Nærbø på kveldsmat og utlodding.
TIL FOTS ELLER MED HEST
Alt er mykje enklare enn i starten då medlemmane enten måtte gå eller bruka hest for å koma på møte. Med seg hadde dei ull, karder og rokk. Dei spann, spøta og auksjonerte bort det dei laga. Tippoldemor Olina og prestekona Eleonora Emilie Christine Hansteen starta foreininga i lag. Olina og ektemann Torger Edland var forpaktarar på Hå prestegard før dei kjøpte gard på Nærland. Då flytta også foreininga med.
OPE FOR ALLE
For dagens medlemmar er det spesielt å stå i ein slik lang misjonstradisjon. Sjølv om mykje har endra seg, er saka den same.
– Me er ikkje så mange enno, men vonar å bli fleire etter kvart. Og sjølv om tradisjon er viktig, ønskjer me ikkje å vera ei «familieforeining». Her er det plass til dei som vil, seier leiaren som skulle ønskje den tidlegare leiaren og mor hennar visste at foreininga lever vidare.
– Det trur eg hadde gleda dei, seier ho.
I staden for Black Friday vart det Grøn fredag og Giving Tuesday i NMS før jul. Giving Tuesday samla inn 148 000 kroner til barn i Thailand. Den givande tysdagen vart arrangert 27. november av NMS og fleire andre organisasjonar.
Kampanjen starta i byrjinga av november då youtuberane Karoline Habberstad, Karin Andreassen Winnem, Trine Weydahl og Martin Belgen Isaksen besøkte minoritetsbarn i Thailand og dokumenterte turen på sine kanalar. Barn skal få vere barn, var bodskapen. Pengane gikk til å starte laurdagsklubbar for barn i Nord-Thailand. For her blir mange folkegrupper utsette for barneekteskap og lite skulegang. Laurdagsklubben gir barna ein stad å vere medan foreldra er på jobb. Målet er at landsbylivet forandrast slik at barna går lenger på skule og ikkje må giftast vekk medan dei enno er barn.
På Black Friday var fredagen grøn hos NMS gjenbruk som passerte årsomsetninga på 50 millionar den helga. Butikkane fortel om mange besøkande. Takk for innsatsen til alle saman!
STOLT AV NMS GJENBRUK
Øyvind Raen (36) frå Birkeland er NMS gjenbruk sin nye styreleiar.
– NMS Gjenbruk er genialt. Eg opplever alltid ei glede blant dei som jobbar der. Dei er stolte av arbeidet dei er med på, og av pengane som kjem inn. Eg blir inspirert og gler meg til dette, seier den nye styreleiaren som har stor tru på framtida.
– No skal vi bygge vidare på noko som allereie er veldig bra. Korleis ser NMS Gjenbruk ut om fem år? Det er spørsmål vi må stille. Eg trur at alt har eit utviklingspotensial i seg.
– Jeg prøvde å kle meg i en kjole som ikke passet meg
Helene Reite Uglem
Nå snakker Ingebjørg Torjussen høyt om det hun aldri skrev hjem om som misjonær i Kamerun på 70-tallet.
Det var et stort gap mellom den jeg var og det jeg trodde en misjonær skulle være. Jeg var mye redd. Men det var ikke noe å skrive hjem om. For jeg måtte ikke skuffe. Så jeg sa heller ja til alt. Jeg prøvde å kle meg i en kjole som ikke passet meg.
Ingebjørg ser ut på høsten som har begynt å sette sitt preg på Kristiansand. Luften er litt skarpere, bladene litt gulere. De rasler behagelig i vindkastene og minner oss om en ny sesong som er på vei. Hun sitter tilbakelent i stolen, omkranset av bøker, bilder og en grønn plante. Et stort slangeskinn henger på veggen i gangen. Hun trekker pusten, som om hun stålsetter seg litt før hun skrur klokka 40 år tilbake.
INNBRUDDET
Det er mai 1976. Ingebjørg, Tore og tre små barn er på plass ved NMS sin misjonsstasjon i Ngaoundéré i Kamerun. Tore er nyutdanna lege. Han har bare observert operasjoner. Nå skal han være kirurg. Om litt skal han også lede et sykehus langt uti bushen. Han kaster seg i det. Kjøper dyretarmer på markedet, bretter opp ermene og setter seg på verandaen med sysakene. Blir det tett? Han tester dem i vasken. Jobben blir altoppslukende. Ord som «tarmreseksjon» og «inneklemt hernie» blir vanlige samtaleemner rundt middagsbordet til den ferske misjonærfamilien. Tore jobber mye. Denne maidagen, helt i begynnelsen av en ny tilværelse, er han på tropemedisinkurs i Basel. I tre måneder skal Ingebjørg være alene med barna. Og de er syke. Alle tre på en gang.
– Minstejenta hadde diare hele sitt første leveår. Det var slitsomt nok i seg selv for en nybakt trebarnsmor, sier hun og ler litt av den kaotiske situasjonen. Men hun lo ikke den gangen.
– De hadde slitt med voldsom diare i flere dager. Jeg stod i dusjen med dem. Det bare rant fra dem. Hele dusjgulvet ble brunt. Jeg måtte vekke dem hver time og fore dem med en skje, husker Ingebjørg.
Klokka er to på natta. Vekkerklokka ringer igjen. Det er tid for vann. Ingebjørg stabler seg søvnig på beina. Lyset virker ikke. Har strømmen gått igjen? Hun strekker seg etter lommelykta idet hun hører en lyd.
– Før jeg rekker å tenke mer, blir jeg blendet av et lys. Jeg skimter tre skikkelser. Så hører jeg stemmer. De kommanderer. Og vil ha penger. Hvis jeg nekter, skader de meg.
NÅ SER JEG HVA MISJONÆRDRØMMEN EGENTLIG HANDLET OM: Å BLI SETT.
Hun skriker. Skriker som hun aldri før har skreket.
– En angst jeg ikke kan beskrive lammer meg. Så kommer jeg på Enok, vakten vår. Jeg roper på ham. Men på grunn av epilepsi-medisiner sover han tungt. Det føles som en evighet før han plutselig dukker opp med machete-kniven sin, og de rømmer.
Hun skulle ønske historien sluttet der.
– Siden jeg aldri snakket med noen om det, ble jeg heller ikke ferdig med det. Det var som en betennelse som plaget meg resten av tiden i Kamerun.
For en misjonær skulle ikke være redd.
– En misjonær skulle be til Gud, som skulle ta vekk all frykt. Det skjedde ikke, så da måtte det være meg det var noe galt med.
INGEBJØRG TORJUSSEN (72)
> Terapeut i Debora sjelesorg og veiledning, arrangerer retreater på Prestegården i Lindesnes, forkynner og skriver.
> Gift med Tore Torjussen, har fire barn og syv barnebarn.
> Misjonær i Kamerun fra 1975-1985.
Hun blir stille en stund.
– Jeg husker ikke helt det som hendte i dagene etterpå, men jeg ser meg selv sittende i senga på nettene. Det var umulig å sove. Alt kom bare tilbake. Likevel var det ikke frykten for nytt innbrudd som var verst. Frykten for å skuffe Gud og andre mennesker var verre. Den var ikke til å holde ut.
KALLET
Ingebjørg er 10 år og skriver stil. «Hva vil du bli når du blir stor?» er temaet.
– Jåledame eller misjonær. Jeg klarte ikke velge, ler Ingebjørg.
Hun blir litt blank i øynene. Det er raske skifter mellom humor og alvor når hun forteller. Dette varme smilet hele tiden, selv om hun forteller om alvorlige ting. Hun er ferdig med det nå. Hun har tilgitt dem som skal tilgis. Jobbet med klumpen i magen. Jobbet med skammen. Men hun er ikke ferdig å snakke om det. For kanskje hun kan hjelpe andre?
– Det er jo en morsom historie dette med jåledama og misjonæren. Men nå ser jeg hva misjonærdrømmen egentlig handlet om: Å bli sett.
Hun vokste opp med bedehus, Den norske kirke og Laget. Høsten var stor. Arbeiderne få. Ingebjørg måtte som vanlig ikke skuffe.
– Det var mye snakk om kall. Problemet var at man forkynte det før vi visste hvem vi var. Det ble
feil rekkefølge, tror Ingebjørg.
Men hun kjente seg kalt. Hvem gjorde ikke det?
– Jeg tror ikke det var Gud som kalte meg. Det var behovet for å bli sett. En autoritetsangst drev meg. Men heldigvis er ikke Gud avhengig av mine motiver for å bruke meg, sier hun.
Det varme smilet brer seg over ansiktet.
– Vårt største kall er relasjonen til vår himmelske far. Og til å bli den vi er skapt til å være. Mennesker trenger å utvikle et indre kompass så vi kan vurdere hva som er kall og ikke. Hva er forventninger? Hva er press? Vi må lære å gjenkjenne det, og si ja og nei til rett tid.
NYBAKT MOR, NYBAKT MISJONÆR
Men så møter hun mannen med stor M og misjonærkall: Tore. Hun beskriver
ham som «made for Africa». De gifter seg tidlig, får tre barn på tre år og drar ut i 1975, med et nyfødt nurk på armen. Misjonslegen med mye ansvar. Ingebjørg som kone og mor. Det var 70-tallet.
– Alt gikk så fort. Jeg får åndenød av å tenke på det i dag. Men den gangen tenkte man ikke på sånt. Det var slik det var, sier hun.
Etter språkstudier i Frankrike og ett år i Ngaoundéré, går veien videre til Ngaoubela. Sykehuset skriker av behov. Tore hadde ansvaret for alt: Indremedisin, kirurgi, fødeavdeling og poliklinikk. Ingebjørg har hendene fulle på hjemmebane, men får raskt ansvar for andre ting.
– Jeg sa ja til alt, uten å tenke. Jeg begynte å undervise i engelsk med tre bleiebarn på slep, ler hun.
Om hun fikk kultursjokk? Det er ingen
tvil, sier hun.
– Det ble en kræsjlanding i en kultur jeg ikke forstod. Ansvaret var overveldende. Jeg møtte grensene mine, men jeg skammet meg over dem. Så jeg bar dem heller inni meg, og møtte nye utfordringer med et påtatt «ja».
AMBULANSESJÅFØREN
Det er februar 1978. Familien Torjussen har flyttet til et nytt sted i Kamerun. Den vonde klumpen i magen vokser i takt med nye arbeidsoppgaver. Ingebjørg prøver å svelge den unna, mens huset blir mer og mer som en sykestue. Hun haster til og fra med mat og rene klær. En gang blir hun vekket midt på natta. Kan hun være ambulansesjåfør? Nei er ikke et alternativ. Og hun liker jo å kjøre bil.
– Sykehuset er 25 mil unna på dårlige og oversvømte veier. Broa er tatt av elva. Det ligger noen planker over. Men jeg kjører på. Jeg gjorde faktisk det.
Det var en sjanse å ta. Men en misjonær skulle jo ikke være redd.
– Pasienten er sterkt neddopet, men etter noen timer våkner han i store smerter. Skrikene skjærer som kniver. Jeg tror aldri vi skal nå fram. Så begynner forgasseren å jukse. Da vi endelig får lagt ham på operasjonsbordet, dør han. Men jeg visste at jeg hadde gjort alt jeg kunne, forteller Ingebjørg.
Neste gang blir om mulig enda mer utfordrende.
– Jeg spiser lunsj med barna når jeg blir tilkalt. Jeg slipper alt jeg har i hendene, overlater barna til kokken og hiver meg i bilen. Ei 16 år gammel jente har ligget med fosteret fastklemt i bekkenet i to døgn. Nå er fosteret ute.
Ingebjørg ser ennå for seg jentas mor komme gående mot henne. «Lovet være Gud! Endelig kommer den hvite for å gi livet tilbake til vårt døde barn», sier hun.
01 / EX-MISJONÆR: Ingebjørg Torjussen var misjonær for NMS i Kamerun fra 1975-1985. Nå snakker hun høyt om det hun aldri skrev hjem om.
Ingebjørg går i et slags sjokk.
– Jeg husker ikke så mye av det nå, men de overveldende forventningene lammet meg fullstendig. Det kjentes som jeg skulle kveles. Jeg holder den blodige klumpen, mens jeg ser på den blodige ungjenta som nettopp har født sitt døde barn. Da makter jeg ikke å gi dem den trøsten de trenger. Jeg blir bare sint. Så husker jeg ikke så mye mer.
Hun blir stille. Ser litt ned. Hendene ligger rolig i fanget.
FANTES DET TILGIVELSE FOR
– Men jeg lurte mest på: Fantes det tilgivelse for en slik misjonær?
IKKE SKUFFE
Ingebjørg husker det godt. Hun sitter i stua og ammer fjerdemann. De tre eldste leker ute. Tore er på sykehuset. Hun nyter stunden. Endelig er han fornøyd. Den lille krabaten som har holdt dem våkne i timevis hver natt, drikker endelig. Grådig og fornøyd. Ingebjørg nyter et øyeblikk av stillhet og ro. Da banker det på døren. Hardt og kontant. Plutselig står hun der, midt i stua. Misjonæren. Alltid hastende til nye oppdrag.
– Uten å se hva som skjer i rommet, innvier hun meg i alle planene hun har for oss to. Med stor iver og entusiasme, forteller Ingebjørg som var blitt en ekspert i å klistre på seg høflige smil og nikk.
Hun er nylig tilbake etter et kort norgesopphold. Fjerdemann er fem uker og skriker seg gjennom nettene. Som om han demonstrerer mot det heseblesende programmet.
– Men det visste jo ikke kollegaen min. Planene renner ut av henne. Det er en muslimsk
02 / VENNSKAP: Bebbe ble en viktig person i Ingebjørgs liv. De delte humor, gleder og sorger, og dannet en enkeklubb for kvinner i Kamerun. Foto: Privat 02
gruppe med kvinner i byen. Så er det besøkstjeneste. Søndagsskole. Jeg skylder ikke på henne. Skylder ikke på noen. Det var slik det var, sier hun.
Det var bare å brette opp ermene.
– Da kom klumpen i magen tilbake. Men det kunne jeg ikke si. Måtte ikke skuffe, hverken Gud eller mennesker. Jeg var jo misjonær. Men inni meg var det fullt kaos. Jeg var ikke bare sliten etter flytting og våkenetter. Jeg var redd. Og skammet meg over det.
HUSMORFERIE
Det er juli 1981. Den lille, skrikende nummer fire hadde tæret på kreftene en stund. Og det er nesten ikke til å tro: Ingebjørg skal på ferie med en kollega og venninne.
– I løpet av 10 år i Kamerun ble dette eneste tur til hovedstaden. Vi skulle bo i et munkekloster. Skulle dagene fylles med sightseeing og hvile? Å nei. Dagene blir delt i fire: Bibel, bønn, taler på kassett og søvn, forteller Ingebjørg.
For de hadde et eneste ønske begge to; at Gud skulle bli mer fornøyd med dem. Under et tykt lag av skam, hørte hun ikke
at kroppen skrek etter hvile.
– Kravet om det perfekte, og oppfatningen av at Gud krevde det umulige av meg, skapte et gap mellom hvem jeg burde være og den jeg faktisk var. Det preget meg alle årene i Kamerun, sier Ingebjørg og siterer Wera Sæters dikt: Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger, og være det vi ikke er. Hele tide øver vi vold på vår virkelighet, og hvor ofte gjør vi det ikke i Guds navn?
HELE TIDEN PRØVER VI Å VÅGE DET VI IKKE VÅGER.
– Hun var bånn ærlig. Hun kunne sette meg på plass. Som den gangen jeg fikk levert melk som var tynnet med vann. Jeg kjeftet på kvinnen som kom med den. Da sa Bebbe at folk ikke snakket sånn til hverandre her. Jeg skulle heller vennlig råde henne til å sette lokk på melken når det regnet. Da ville hun skjønne tegningen, forteller Ingebjørg og smiler.
Men midt mellom bibel og bønn, stille måltider, spinat og egg, fikk de likevel små velsignelser, gode samtaler og kom hjem med ny giv.
BEBBE
En person betydde mer enn noen andre. Bebbe var annerledes.
– Det var underlig da vi møttes første gang. Det føltes som vi hadde kjent hverandre lenge, beskriver Ingebjørg.
Den jevnaldrende kamerunske kvinnen var gull. En gave hun sårt trengte.
– Vi hadde et unikt vennskap. Hun hadde en vanvittig humor. Barna mine kunne bemerke at jeg var annerledes med henne. Jeg følte meg fri. Jeg tror jeg lånte hennes trygghet.
Sammen med Bebbe fant Ingebjørg et eget rom i Kamerun.
– Vi dannet en enkeklubb. Da falt brikkene på plass. Det var en oppgave som passet meg.
KJÆRE MAMMA
– Tilbake i Norge leste jeg alle brevene jeg hadde sendt til mamma og pappa. Det var ubehagelig å lese. Men jeg
forstod ikke helt hvorfor, sier Ingebjørg.
Det skulle ta 30 år før hun forstod.
– Brevskriveren brukte et kristelig språk som ikke var mitt. Jeg lånte ord og fortellinger fra kollegaer for å si det en misjonær skulle si. I tillegg så jeg en kravstor Ingebjørg som satte slekta i sving for å skaffe ting jeg måtte ha for å overleve på misjonsmarken. Jeg skammet meg over henne, sier hun.
I dag ser hun på brevskriveren med nye øyne. På et skrivekurs fikk hun inspirasjon til å skrive en ærlig bok til barna sine. «Brev som aldri ble skrevet» forteller om livet i Kamerun med humor, alvor og selvironi i skjønn forening.
– Boka består av seks brev til min avdøde mor. Da jeg begynte å skrive ærlig og sant, begynte også de gode minnene å vokse fram. De fikk sin rettmessige plass.
REISEN HJEM
Det er 1985. Familien Torjussen har akkurat kommet hjem for godt. Ingebjørg tar mot til seg og forteller en sjelesørger at hun har det vondt.
– Det måtte jo være noe alvorlig galt jeg
03 / VEILEDER: Ingebjørg Torjussen er terapeut i Debora sjelesorg og veiledning i Kristiansand, i tillegg til å arrangere retreater, skrive og forkynne.
04 / FIREBARNSMOR: Ingebjørg og Tore hadde fått tre barn på tre år da de dro ut som misjonærer i 1975. Her er Ingvild og en venninne. Foto: Privat
siterer Notto Thelle:
«Noen leter etter Gud, men får ikke svar før de våger å lete etter seg selv. Noen er opptatt av å finne seg selv, men kommer ingen vei før de begynner å spørre etter Gud.»
TILBAKE TIL KAMERUN
Det skulle gå 30 år før hun orket å dra tilbake.
hadde gjort? Hvordan kunne jeg være misjonær og ha det så vondt? Hun spurte om jeg hadde hatt en streng mor.
Ingebjørg lo av spørsmålet. Hun fikk jo gå på kino. Det var mer enn andre fikk.
– Etter hvert forstod jeg at det finnes en annen strenghet. Det jeg husker av min mor, er ryggen hennes. Hun forbereder neste dags undervisning og blir aldri ferdig. Det blir aldri godt nok.
Ingebjørg blir blank i øynene.
– Perfeksjonismen forpestet mye av livet hennes. Den kastet også skygger inn over neste generasjon. Jeg er over 70 år, men kjenner følelsen enda. Følelsen av at ingenting er godt nok.
KLOVNEN
Ingebjørg var også klovn for en deprimert far.
– Han satt for det meste stille i stolen sin. Den som ingen andre fikk lov til å sitte i. Jeg trodde det var noe galt jeg hadde gjort. Så jeg ble klovn. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få ham til å smile. Så gikk jeg ut. Ut for å hjelpe folk. Jeg passet barn, lagde sirkus og barnehage. Der fikk jeg det jeg trengte: Anerkjennelse.
Sjelesørgeren henviste Ingebjørg til hjelp.
– Det ble begynnelsen på vendepunktet. Det ble en lang reise hjem. En reise som handler om å se og omfavne sårbarheten og mennesket i meg. Men også omfavne egen styrke. For jeg har også påført andre smerte, sier hun.
– Gud er sannhet. Jo sannere vi er, jo nærmere er vi Gud, legger hun til og
– Jeg hadde misjon i halsen. Jeg orket ikke å treffe kolleger og hadde behov for avstand. Jeg kjente en skam over hvem jeg hadde vært.
Men det ble en positiv overraskelse å komme til Kamerun igjen.
– Det var mye som gikk opp for meg da. Hvor viktig Bebbe og de andre vennene mine var. Og at også jeg hadde fått bety en forskjell for noen. For første gang kjente jeg meg litt stolt også. Skammen var byttet med takknemlighet.
ERKJENT SÅRBARHET
Ett av mange motto har blitt Henri Nouwens ord: Erkjent sårbarhet er en ny styrkes begynnelse.
– Jeg var sykmeldt i ett år etter misjonærtjenesten. Jeg kjente på de vanskelige tingene. En kveld foran peisen sa jeg til Gud: Du verden så mye mer jeg kunne gjort for deg hvis jeg bare ikke hadde vært redd.
Hun fikk et tydelig svar. Ikke der og da. Men med tiden.
– Det var som om Gud sa: Jeg ser at du er redd. Samtidig er du modig fordi du snakker om det. For jeg har så mange barn som tror det er noe feil med dem når de er redde. Så jeg trenger at du er som du er.
I dag jobber Ingebjørg som terapeut, arrangerer retreater, forkynner og skriver. Årene i Kamerun har blitt nyttige erfaringer.
– Jeg er takknemlig for årene ute. Erfaringene har blitt viktige byggesteiner i mitt liv, og gjort at jeg kan møte mennesker som strever på en annen måte.
TEMA
Foto: Helene Reite Uglem
BARN OGTRO
BARNET OG DET USYNLIGE
Løven så henne rett inn i øynene.
«Hvem som helst kan finne ut hva som kommer til å hende», sa Aslan. «Hvis du går tilbake til de andre og vekker dem, og forteller at du har sett meg, og at alle sammen må stå opp og følge meg – hva vil hende da? Det er bare en måte å finne det ut på.»
«Mener du at det er det du vil jeg skal gjøre?» gispet Lucy.
«Ja, lille venn,» sa Aslan.
«Men, vil de andre se deg også?» spurte Lucy.
«Ikke til å begynne med,» sa Aslan. «Senere, det kommer an på.»
«Men de kommer ikke til å tro meg!» sa Lucy.
«Det spiller ingen rolle,» sa Aslan.
«Å, kjære vene,» sa Lucy. «Og jeg som var så glad for at jeg fant deg igjen. Og jeg som trodde du skulle komme med et brøl, og skremme bort alle fiendene, slik du gjorde sist. Nå kommer alt bare til å bli forferdelig.»
«Det blir ikke lett for deg, lille venn,» sa Aslan. «Men noe skjer aldri likt to ganger. Det har vært vanskelig for oss alle i Narnia før også.»
Lucy begravde hodet sitt i manen, for å gjemme seg for ansiktet hans. Men det må ha vært trolldom i manen. Hun kunne merke at det gled en styrke fra løven inn i henne. Helt plutselig satte hun seg opp.
«Unnskyld, Aslan,» sa hun. «Jeg er klar til å gjøre det jeg må.»
Utdrag fra barneboka Prins Caspian i serien Legenden om Narnia av C.S. Lewis
TEMA BARNOGTRO
Jesus sa:
«La de
små barna
komme til meg, og hindre dem
ikke! For Guds rike tilhører slike som
dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Tør vi å la barna gå foran og vise oss veien av og til?
GUD I BARNDOMMEN:
Det var som om Gud sette seg ned på huk og sa hei. Og dei vart ikkje den same etterpå. Åtte personar fortel om gudserfaringar i barndommen som sette spor.
ENGELEN I TREET
– Eg var knapt fire år. Vi hadde geiter. Ein kveld var det ei av dei som ikkje kom heim. Søskenbarnet mitt gjekk til fjells for å leite. Eg ville vere med, men fekk ikkje lov, byrjar ANDERS KANDAL (79)
Han sneik seg ut den kvelden. Det var for spennande til å la vere.
– Eg gjekk og gjekk, men såg verken søskenbarnet eller geita, fortel Anders.
Stien gjekk langs vatnet. Han gjekk og gjekk, heilt til han kom til ei stor bjørk. Då kjende han kor trøytt han var. Han tok tak i greinene, kravla seg opp i det store treet, sette seg godt til rette, og sovna.
– Heime oppdaga dei at eg var vekke. Dei leita, men fann meg ikkje. Så dei bad, og fekk med naboane på leiteaksjon.
Ein av dei fant 4-åringen sovande i bjørka ved vatnet.
– Ingen forstod kvifor eg ikkje hadde falt ned. Men eg visste at det var ein der oppe i treet som passa på meg.
GUD I VINDEN
Samuel hadde akkurat kome heim frå sommarleir. Der hadde han møtt mange som hadde høyrt frå Gud. Kunne ikkje Gud vise seg for han også?
– Eg hadde gløymt noko i bilen. På veg ut bad eg Gud om å gi meg eit lite teikn, fortel SAMUEL NEERGÅRD (13).
– Då byrja det å blåse. Ganske kraftig. «Viss dette er deg, Gud, kan du få det til å stoppe?» sa eg. Så stoppa det. Eg vart skikkeleg overraska og glad, fortel Samuel.
Han sprang inn.
– Mamma, mamma, veit du kva som har skjedd? ropte han.
– Nei? Fann du klokka di? Spurde mora.
Nei. Samuel hadde funne noko som var endå betre.
– Eg fortalde kva som hadde skjedd. Då sa ho at Gud kan vise seg for menneske gjennom naturen. Det var veldig oppmuntrande. Gud kjendest nærmare.
GUD HADDE NOKO PÅ HJARTET
IDA OUS (32) er på skulelagsmøte i Farsund. Det er delekveld. Ein etter ein går fram og tek mot til seg. Møtet går mot slutten. Heilt på tampen går søstera hennar fram og les eit bibelvers. «Får Sonen gjort dykk frie, blir de verkeleg frie».
– Eg ser for meg menneska som dragar i vinden, seier søstera.
– Gud held snora og passar på at vi ikkje dett ned.
Ida ser det for seg. Då er det som om bildet fortset å leve framfor henne.
– Det vart så tydeleg. Dragen landa i eit tre. Tråden vikla seg inn i greinene. Den måtte ha hjelp av han som heldt snora for å komme seg laus, fortel Ida.
Kom tanken frå henne sjølv? Eller var det dette ein kalla «å få eit bilde?» Ho visste ikkje heilt.
– Eg vart uroleg. Viss det var meininga at eg skulle gå fram, måtte Gud vise det tydeleg, bad eg. Men eg vart ikkje roleg før det var fortalt, fortel Ida.
Seinare har det skjedd fleire gonger.
– Eg forstod at Gud ønskjer å snakke med oss.
MIRAKEL PÅ HESTERYGGEN
OLE HARALD NEERGÅRD (45) vaks opp i Etiopia. Foreldra var NMS-misjonærar og dreiv eit hesteprosjekt. Ole Harald og faren var ofte på rideturar saman. No var dei på veg heim. Sju år gamle Ole Harald kunne snart skimte gjerdet og huset der framme.
– Brått byrja hesten min å galoppere. Eg mista kontrollen. Pappa vart hengande bak. Han hadde ikkje sjans til å ta meg igjen, fortel Ole Harald.
Hesten nærma seg innhegninga. Då ser faren ein kraftig stokk sperre inngangen. Ole Harald og hesten er for høge til å komme under. Det kan umogleg gå bra. Hesten spring rett imot hinderet. Kanskje den vil klare seg. Men guten? Aldri. Han bad.
– Det som skjedde er vanskeleg å forklare. Eg må ha klart å legge meg ned på hesteryggen. Likevel skulle det ikkje gå, for hesten var for høg, seier Ole Harald.
Dei summar seg litt. Kva skjedde? Faren tek hesten bort til stokken for å sjekke. Fór dei gjennom? Han ser spora under stokken, og at hesten verkeleg er høgare enn hinderet.
– Det var eit under. Og det har betydd mykje for trua mi. Dagane mine var ikkje talde. Gud har ein plan. Det har alltid vore trusstyrkande å tenke tilbake på.
Helene Reite Uglem
EI FIN KISTE AV GULL
MARKUS URSTAD (13) hadde lenge vore usikker på om Gud eigentleg finst. Kva var poenget med alt dette? Gå på møter og høyre på ting som ikkje stemte med verkelegheita?
– Eg tvilte veldig. Finst verkeleg Gud? Alt verka så merkeleg, fortel Markus.
Det er eit år sidan no.
– Eg sat på eit møte og bestemte meg for gi opp. Det gjekk ikkje an å tru på noko så meiningslaust. No skal eg slutte å vere kristen, tenkte han.
Som ei siste krampetrekning plukka han eit tilfeldig bibelvers frå ei korg ved utgangen. To vers frå Salme 27 lyste imot han.
«Men eg er viss på at eg skal sjå kor god Herren er, her i livsens land. Set di von til Herren! Ver frimodig og sterk, ja, set di von til Herren!»
– Eg kjende det som om Gud såg meg, og bad meg om å ikkje gi opp, fortel Markus.
Han har laga ei fin, gullfarga kiste og lagt bibelverset oppi. Den ligg i safen på rommet hans, saman med andre ting som betyr mykje for han.
GUD SOM DYRLEGE
– Eg vaks opp på ein gard med mange dyr. Det var geitene eg likte best. Dei var liksom venene mine, byrjar BERGFRID KANDAL (75)
Ein kveld i fjøset såg ho at ei av dei var blitt sjuk. Det var Kvitelin. Ei av dei beste.
– Eg var ni år, men hugsar det godt. Det var den frykta hjernebetennelsen som hadde råka henne. Pappa skilde henne frå dei andre. Der låg Kvitelin i ein binge for seg sjølv, utan å ta til seg verken mat eller drikke, fortel Bergfrid.
Geitene overlevde sjeldan denne sjukdomen. Det visste ho så altfor godt.
– Eg var veldig redd og lei meg. Eg ville ikkje miste Kvitelin, seier Bergfrid.
Det var vinter. Ute var det kaldt og stjerneklart. Ungane hadde laga ei stor snøhytte i tunet. Der sette ho seg og bad om at Kvitelin skulle bli frisk.
– Jesus høyrte bøna mi den gongen. Vi fekk behalde henne. At Gud brydde seg om ei lita geit også, det sette spor i meg.
AT GUD BRYDDE SEG
OM EI LITA GEIT
OGSÅ, DET SETTE
SPOR I MEG.
BAD FOR MOBBAREN
– Du har ikkje noko namn, for du er ikkje døypt, kunne folk rope til henne som lita. BERIT KLEPPENES (62) hugsar det godt. Dei drog av henne skulesekken og dytta henne ned i grøfta.
Fordi ho var pinsevenn.
– Det var spesielt ei jente som gjekk i spissen. Ho fekk dei andre med seg. Det vart så traumatisk for meg at eg ville ikkje gå på skulen, fortel Berit og tenkjer tilbake på morgonane då ho stod klar med ein liten raud skulesekk og gret.
– Mamma sa vi måtte be for jenta. Jesus hadde sagt i Bibelen at vi skulle be for fiendane våre. Eg rista på hovudet. Korleis skulle eg klare det?
– Men du kan be, mamma, sa Berit.
Og dei bad, kvar morgon og kveld.
– Då skjedde det noko med hjartet mitt. Eg klarte å smile til henne. Så gav eg ho epla eg hadde med på skulen. Situasjonen snudde totalt. Vi vart vener, fortel Berit som til og med fekk kome i bursdagen hennar og smake raudbrus for første gong.
– Eg lærte kva makt det er i bøn, seier Berit.
GUD PASSA PÅ
INGRID KARIN AAS (30) gløymer ikkje hendinga frå barndomen på Madagaskar. Ho var fem år og ville bygge hytte. Ho og veninna leita rundt på misjonærbustaden for å finne den perfekte plassen.
– I enden av tunet var det eit høgt piggtrådgjerde. På andre sida såg vi ei fin eng, med eit lite kratt inntil gjerdet. Perfekt for hyttebygging, fortel Ingrid Karin.
Ho tok mot til seg og klatra over piggtrådane. Først då merka ho at det var umogleg å komme opp igjen.
– Muren var for høg. Eg vart redd. Venninna mi sprang for å finne hjelp, men dei forstod nok ikkje alvoret, fortel Ingrid Karin som berre vart meir og meir redd.
– Utav det blå dukka det opp ein gassar. Han bar på ein ljå. Eg vart livredd. Eg hadde jo høyrt om mannen med ljåen. Fantasien fekk fritt spelerom, fortel ho.
Venninna grein og trygla mannen om å hjelpe.
– Då løfta han meg opp på muren slik at eg kunne klatre over gjerdet. Eg hugsa eg tenkte det var ein engel. Det høyrest kanskje rart ut, men den dag i dag tenker eg ofte på denne hendinga. Eg fekk ei sterk kjensle av at Gud passar på.
IKKJE SMÅTT PÅ DEI GUD SER
Vi må sette oss på huk av og til. For vi har mykje å lære av barnet, ifølge familierettleiar
Ingunn Marie Aase.
va held vi eigentleg på med, mor?
Ingunn Marie og den yngste sonen går rundt og rundt den store garden. Dei har nyleg flytta hit. Framfor dei ligg ein stor låve, eit gammalt kastanjetre og eit klassisk jærlandskap. Mykje boltreplass, mykje arbeid, men stort potensiale. Ingunn Marie har fått det for seg at dei må be for den nye heimen. Innta det nye landet, på ein måte. Jo, han forstår jo det. Dei går vidare. Han ber på
Helene Reite Uglem
SMÅ
sitt vis. Ho ber på sitt. Og det seier mykje om familien Aase. Trua er kvardagsleg. Ein del av livet. Ein del av familien.
14 år etter sit ho i sofaen, ser ut på eit nybygd drivhus og snakkar om barn og tru. Eit utømmeleg tema for ei dame som har tenkt på dette heile livet. Heilt sidan ho sat på bedehuset med musefletter og var litt redd for dei vanskelege orda frå talarstolen. Ho er ikkje redd lenger no. Frykta har blitt forvandla til ein brann. Ein brann for at barn skal få komme til Jesus i sitt tempo. Og at vi vaksne ikkje hindrar, men støtter. Utan å skubbe.
BARNETRU: Gudserfaringar er ikkje så merkelege i barnets verden, trur
Ingunn Marie Aase. Foto: Helene Reite Uglem
Illustrasjonsfoto:
Solfrid Lien Reite
INGUNN MARIE AASE (45)
> Familierettleiar i barnevernstenesta.
> Førskulelærar med mange års barnehageerfaring.
> Har drive søndagsskule, barneklubbar og kor.
> Er gift med Bjarte og har tre barn på 22, 20 og 16.
LYTT
Eg fortel at eg nyleg har snakka med åtte personar som fortel om møter med Gud i barndomen. Kva tenkjer ho om det?
– Eg tenkjer at vi har ein Gud som møter oss. På ulikt vis. Fordi vi er forskjellige. Nokon høyrer og kjenner ting. Andre møter Gud i meir ordna former. Ingenting er feil. Vi må vise barna at vi er ulike, byrjar Ingunn Marie.
– Og så tenkjer eg at barn tek inn meir av det åndelege. Og at noko skjer på vegen mot det å bli vaksen. Vi får behov for å forklare opplevingane. Men vi kan for-
klare ting ihel. Og barn treng meir forståing enn forklaring, legg ho til.
For gudserfaringar er ikkje så merkelege i barnets verden.
– Dei hoppar inn og ut av fantasi, utan å stemple kva som er kva. Dei berre er i opplevinga. Der har vi mykje å lære, trur Ingunn Marie.
Når barn fortel om ei gudserfaring, trør ho varsamt. For mange ord og forklaringar kan trakke ned eit sårbart frø.
– Kanskje blir vi vaksne litt redde for sånt? Då kjem beho-
vet for å forklare. Så roter vi det berre til. Kanskje er det nok å berre lytte?
GUDS VERKTØYKASSE
Yngstemann har ein augesjukdom. Då kveldane kom, såg han mindre. Tankane kunne mørkne. Saman med Ingunn Marie var han på ei samling for svaksynte i Oslo. Alt var nytt og uvant. Men då Ingunn Marie sa god natt på sengekanten, sa han noko ho aldri gløymer.
– Mor, Gud har mange slags verktøy. Med dei kan han skru ut dei vonde tankane, sa han. Heilt utav det blå.
– Han var seks, og brukte vanlegvis ikkje slike ord.
Skulle eg spørje kor den tanken kom frå? Prøve å forklare? Nei. Eg visste at no måtte eg berre gøyme desse kloke orda i hjartet mitt, seier Ingunn Marie og blir litt blank i auga.
– Eg har eit motto i alt barnearbeid eg er med i: Vaksne og barn er likeverdige. Eg skal ha respekt for barna. Lytte, sette meg inn i deira situasjon, som eg ville gjort med ein vaksen. Men vi er ikkje likestilte. Det er dei vaksne som skal leie og passe på, presiserer ho.
Relasjon er viktigare enn at barn sit som tente ljos. For Gud er like mykje i kaoset.
– Søndagsskular treng trygge, kloke vaksne som ser. Det er viktigare enn alt vi seier. Viktigare enn at dei sit i ro, seier Ingunn Marie, som synes «bæ, bæ, lille lam» høyrer like mykje heime i søndagsskulen som Jesus-songane.
VI MÅ TØRRE Å
– Barn testar oss. Dei fortel litt, for å sjekke korleis vi reagerer. Tek vi imot, fortel dei meir. Vi må vise at vi toler, uansett kva som kjem, trur Ingunn Marie.
– I Norge er gudserfaringar litt tabubelagt. Kvifor?
– Vi vil ha ei naturleg forklaring på alt, men Guds rike er jo ikkje alltid forklarleg. Mange ting kan sikkert forklarast naturleg. Vi skil det naturlege og det åndelege heile vegen, men det heng jo eigentleg saman. Gud ønskjer å møte oss i det naturlege, midt i kvardagen. Barn har forstått det. Vi heng litt etter der.
BARNETS TEMPO
– Tek vi barn nok på alvor, når vi plasserer dei i søndagsskule under gudstenesta?
– Eg trur vi viser barna respekt ved å gje dei sin eigen arena. Utan vanskelege ord og kompliserte tema, svarer ho.
Men kva er viktig i kristent barnearbeid? Det har ho mange tankar om.
– Det handlar om å vere saman, be og velsigne kvarandre, trur ho.
– Men det er lett å bli som disiplane. Dei hindra barna frå å kome til Jesus, for dei tenkte han hadde viktigare ting å tenkje på. Men Jesus bad dei kome. Så er vår oppgåve å leie dei varsamt til han, utan å presse.
For ho har sett mange brenne seg på press opp gjennom.
– Vaksne har så lett for å stresse og overdrive. Men vi må tørre å følge barnets tempo.
DEI VANSKELEGE TINGA
– Søndagsskulen må våge å snakke om det som er vanskeleg også. Mange barn opplever smerte i livet. Vi kan vise at Gud er med i det vanskelege også, fortset Ingunn Marie.
For slik lærer barn at Gud toler alt, også vanskelege kjensler.
– Barna kopierer oss. Når vi går til Gud i sinne og frustrasjon, lærer barn at han toler det. Når vi ber om tilgjeving, lærer dei å be om tilgjeving. Om vi aldri prøver og feilar, korleis skal barna lære om Guds nåde?
– Kan vi gi barn ei trygg tru når vi tviler sjølv?
– Ja. Gud er ikkje avhengig av slikt. Vi klarer ikkje å gå gjennom livet utan å tvile. Det kjem barna også til å oppleve. Men går vi til Gud med det også, lærer dei at han toler tvil. Det handlar om å klamre seg til Gud i alt. Relasjonen til Gud er som andre nære relasjonar: Ein blir sint, frustrert, glad og lei. Det er fint at barna ser det. At han er ein del av kvardagen, livet, ikkje berre søndagane.
VI LÅNER DEI
– Vi låner barna den tida vi er her på jorda. Tenkjer ein på det, blir ein audmjuk.
Ho trur vi må sette oss på huk av og til. Sette oss inn i barnets verden. Audmjuke oss, for då kan fine ting skje.
– Barn er berarar av oppmuntring. Tek vi imot? Seier vi «takk, no oppmuntra du meg»? Seier vi «unnskyld, du hadde rett»? spør Ingunn Marie.
Vi må tørre å la barnet gå først av og til, oppfordrar ho.
– I barnehagen snakka vi om den barnestyrte leiken. Om vaksne alltid går inn og tek styring, hindrar ein kreativitet og spontanitet. Slik er det med trua og. Dei må få ta imot Guds rike på sin måte.
Samstundes må vi skape arenaer der dei kan møte Gud.
– For oss vart morgonsamling og familieråd noko som fungerte. Kvar morgon sette vi av sju minutt til bibelvers og bønn. Borna fekk ansvar for kvar sine dagar. Ein gong i veka hadde vi familieråd. Vi la fram det som låg oss på hjartet. Så song vi, og bad litt. Det var ikkje så viktig å vere stille og sitte fint. Det var enkelt, ingen store ord. Men Gud var med, midt i kvardagskaoset.
BARNET OG DET VI IKKE SER
– Vi skal ikke utelukke at barn hører fra Gud, men vi må hjelpe dem å forholde seg til det på en klok måte, sier prest og sjelesørger Gunnar Fagerli ved Modum Bad.
Barn møter livet med åpne sanser. De er naturlig opptatt av hele virkeligheten, uten behov for å skille ut det åndelige som noe spesielt. Det er en helhet for dem, sier prest Gunnar Fagerli ved institutt for sjelesorg på Modum Bad.
BLI HELE MENNESKER
man har det som barn, preger hvordan man opplever Gud, fortsetter sjelesørgeren som også arbeider med folks gudsbilder.
– Hvordan kan vi påvirke gudsbilde positivt?
Gunnar Fagerli, prest ved Modum Bad
Barn skal vokse, ikke bare fysisk, men også åndelig.
– Vi voksne kan være med på å åpne opp barnets mange sanser på en sunn måte, sier Fagerli.
Det viktigste er å lytte og undre seg sammen med barnet.
– Man kan snakke om at det finnes mer enn det vi ser. Ting som ikke kan måles og veies. Kjærlighet for eksempel. Den merkes ved at vi er glade i hverandre, men kan ikke angis i mål og vekt.
GUDSBILDET TAR FORM
– Barn trenger trygghet, rammer og forutsigbarhet. Er det godt å være barn, får man ofte en god grunnmur for å utvikle seg til å bli en integrert voksen. Hvordan
– Være gode foreldre. Vise med den vi er at vi har en nådig Gud. Det emosjonelle klima barn vokser opp i, og de voksnes nærhet, former gudsbildet, svarer Fagerli og legger til at de må få bli kjent med evangeliet om Jesus på en trygg måte.
– Voksne som holder sammen ord, følelser og handlinger er ofte troverdige evangelieformidlere. Snakk med barna om evangeliefortellingene de hører, og undre deg sammen med dem. La dem være en del av et barnearbeid der dette finnes. Da vil de også få gode opplevelser av kristent fellesskap.
UNDRE SEG SAMMEN
– Når barn ser det usynlige. Hva sier man?
– Først og fremst må vi lytte. Og spørre hva de tror det betyr? Men kanskje er det viktigst å gjøre som Maria; gjemme det i hjer-
tet og grunne på det, svarer sjelesørgeren.
Han tror ikke barn trenger forklaringer.
– Er det så viktig om det var Gud eller hjernen? Gud har jo skapt hjernen. Lytt til barnet. Undre dere sammen. Kanskje forstår du mer senere, svarer sjelesørgeren som har tro på det å lene seg litt tilbake, vente og se.
NOEN MER ÅPNE
– Er noen av oss mer åpne for det åndelige?
– Det kan virke slik. Det påvirkes av personlighet, oppvekstmiljø og erfaringer. Åndelige opplevelser fins i mange kulturer og religioner. Jeg tror vi alle har tilgang, og det går an å øve seg, mener Fagerli som daglig jobber med mennesker som strever med tro, bønneliv og gudsbilde.
– Åndelighet kan være sunn og usunn. Man kan overdrive fokuset på det. Da kan det å være et vanlig, kroppslig, skapt menneske bli underkjent. Men å benekte det åndelige blir et reduksjonistisk menneskesyn, der man gjemmer bort noe som er en stor og viktig del av det å være menneske.
DANIEL JOACHIM H. KLEIVEN
KOMMUNIKASJONSLEDER
GI DET VIDERE
Er det mer redelig å gi barna våre en sekulær oppdragelse, for så å la dem velge selv når de blir eldre?
Eller gjør vi dem da en bjørnetjeneste?
NFor en tid tilbake hørte jeg to ferske foreldre prate sammen. Begge var stødige kristne mennesker, som selv kom fra trygge kristne familier. Den ene lurte:
– Tror du det er riktig av oss å si at vi skal oppdra barnet kristent? Burde vi heller la det vokse opp og vente til det kan bestemme selv?
Jeg har tenkt på spørsmålet siden. Det er ingen tvil om at bekymringen var velment, men den gjenspeiler en av de mindre konstruktive mytene i samfunnet vårt i dag: Tanken om at vi gjør barna våre en tjeneste ved å utsette dem for minst mulig ideologisk påvirkning fra spesifikke religioner eller livssyn. Tanken om at dette i en forstand skulle hjelpe dem til å tenke friere.
Men tvert imot, neste generasjon er avhengig av oppdragelse i en sterk kristen tanketradisjon for i det hele tatt å kunne lære seg å tenke godt.
Hvorfor? Først, fordi det ikke finnes noen «sekulær» fornuft. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Den er et «trekkefra». Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykkere tradisjoner, hvor ulike former for kristendom og humanetikk, liberalisme og konservatisme, kan delta på lik(ere) linje.
Men sekularitet kan aldri selv være løsningen for landet vårt og heller ikke for barna våre. Sekulær fornuft kan aldri levere normativitet. Den kan aldri levere det «burde» vi trenger for å fortelle noe om hvordan vi burde behandle hverandre, burde organisere samfunnet og burde oppdra barna våre.
Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn eller leve gode liv.
Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon?
Hvorfor burde vi…?
Sekulær fornuft hjelper oss ikke en tøddel, fordi den ikke gir oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle perspektiv.
For å være fornuftige, og si fornuftige ting, må vi stå i en tanketradisjon som
tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig ha en form for religiøs karakter, siden et reelt alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.
KRISTEN FILOSOFI ER DET DESIDERT STERKESTE INTELLEKTUELLE PROSJEKTET MENNESKEHETEN HAR KOMMET FREM TIL PER DAGS DATO.
Både lærere og foreldre burde notere seg dette. Om vi virkelig tror på det vi står for, er den beste måten vi kan forberede våre unge på et godt liv som gode samfunnsborgere, å oppdra dem til å plante seg i en solid tanketradisjon. Her er kristen filosofi det desidert sterkeste intellektuelle prosjektet menneskeheten har kommet frem til per dags dato.
Vi burde være stolte av å oppdra barna våre kristent. Om det er det beste vi har blitt gitt selv, er det det beste vi kan gi videre.
KVA SKULE ER BEST FOR BARNET?
Talet på kristne friskular har auka raskt dei siste åra. I dag har Noreg 85 kristne friskular. 9408 barn går på desse. Samstundes vert det mindre snakk om kristendom i den offentlege skulen. Kva skule bør ein velje? Kva er eigentleg det beste for barnet? MT har snakka med to familiar som har ulike svar på det.
KRISTEN PRIVATSKULE
Ingrid og Leonard Hovd senka skuldrane då Innherred kristne skule etablerte seg i den vesle bygda.
Helene Reite Uglem
ari, Olav og Rebekka går i første, femte og sjette klasse. Dei er tre av sju elevar som går på Innherred kristne skule (IKS). Petter Northug har leika i same skulegard. Men den offentlege barneskulen vart nedlagt i 2010. I 2015 flytta IKS inn.
– Vi hadde undervist barna heime i to år. No var tida moden for å sende dei på skulen. Då IKS kom, vart valet lett. Vi ønskjer å gi barna eit kristent miljø i oppveksten. Det gir ein god ballast når dei seinare i livet skal ta eit standpunkt, seier fembarnsmora.
BANNEFRI SKULE
Skulen ligg to mil unna. Den offentlege skulen ligg endå lenger vekke. Ekteparet ville valt IKS uansett.
– Vi er ueinige med undervisninga i den offentlege skulen på fleire område. Vi trur at Bibelen er sann, og forklarer ikkje verda ut frå teorien om eit stort smell og evolusjonsteori. Ved IKS er Bibelen utgangspunkt og grunnlaget i alt, seier Ingrid. IKS har særskilt kristendomsundervisning. Dei andre religionane er fletta inn i samfunnsfag. Dei syng og høyrer andakt kvar dag. Det er ikkje praktisk danseundervisning, heller meir aktivitet og friluftsliv.
– Vi trur ikkje at dans er synd, men det er mange ting rundt dette vi ønskjer å skjerme barna for. Skulen er veldig bevisst på innhaldet i musikken, og mykje av populærmusikken er bytta ut med klassisk, forklarer Ingrid som ikkje trur barna går glipp av noko.
FØRSTEKLASSING: Mari (6) på sin første skuledag på Innherred kristne skole i Inderøy kommune, der ho er ein av sju elevar. Foto: Privat
– Den faglege kvaliteten er høg. Vi kan stole på at skulen gir barna undervisning som ikkje strir mot vår overtyding. Dei eksponerer ikkje barna for ting vi ikkje kan stå inne for. Det er ikkje banning eller press mot å delta på populære ting fordi «alle andre skal». Som til dømes Halloween.
SKULE PÅ HEIMGARDEN
Familien bur på ein gard med sauer og kyr i den vesle bygda Trongsundet. Det bur fire generasjonar på gardstunet. Dei to første skuleåra fekk dei eldste barna heimeundervisning av farmor.
– Vi var heldige som hadde ein tidlegare lærar i nabohuset. Vi har teke dei vala
INNHERRED KRISTNE SKOLE (IKS)
Ein 10-årig kristen grunnskule i Inderøy kommune. Skulen opna i 2015 som eit alternativ til offentleg skule. Skulen har sju elevar, men har plass til 20. Dei driv etter opplæringslova, ikkje friskulelova. Det betyr inga statsstøtte, og dei er avhengig av gåver.
SKULEVAL: Familien Hovd er ueinige i mykje av det den offentlege skulen lærer barn. Ein kristen privatskule vart løysninga. F.v. Ingrid med Martha (1) på armen, Leonard, Rebekka (11), Olav (10). Framme: Mari (6) og Esther (5). Foto: Privat
som vi trur er best for våre eigne barn. Eg meiner ikkje at alle skal velje slik. Foreldra veit kva som er best for sin familie.
– LETT Å VERE SEG SJØLV
– Eg trur ikkje det finst nokon fasit når det gjeld skuleval. Men for oss var det viktig å gjere det lettast mogleg for dei å vere seg sjølve, både heime og på skulen.
– Har du uroa deg for at barna ikkje får oppleve mangfald?
– Nei. Vi meiner at dei får eit større mangfald her enn i offentleg skule, og dei møter andre utanom skulen. Dei får tidsnok møte meir mangfald seinare i livet, gjennom vidare skulegang og arbeidsliv, svarer Ingrid og presiserer at det ikkje er barns ansvar å vitne for skulekameratar.
– Det er fint om barn ønskjer det, men det er først og fremst dei vaksne sitt ansvar.
ØNSKJER SEG EIN SKULE MED MANGFALD
– Vi treng skular der vi kan utvikle oss fagleg og sosialt, side om side, uavhengig av religion og kultur. Det skjer gjennom mangfaldet, meiner rektor Solfrid Norland ved Tau skule i Rogaland.
– Det er viktig at vi som er kristne står saman med andre om å skape gode miljø, der respekt og solidaritet rår, fortset rektoren som synes det er trist når kristne har behov for eigne skular.
– Eg har meir tru på å vere saman. Vi treng kristne elevar, foreldre, lærarar, miljøarbeidarar og skuleleiarar i den offentlege skulen. Ved å trekke oss tilbake og lage eigne skular, aukar vi avstanden.
– FORELDRA VEIT KVA SOM ER BARNAS BESTE
– Vi syns det skal vere valfridom, og er til for at foreldre skal kunne velje kristen skule om dei vil det, seier rektor Svein Bjarte Sårheim ved den kristne friskulen, KF skolen, som er NMS sin nærmaste nabo i Stavanger.
– Vi har ingen sterke meiningar for eller imot. Foreldra veit kva som er barnets beste. Men eg vil anbefale å undersøke litt og tenkje seg om når ein vel skule, oppfordrar rektoren.
Han er ikkje redd for den kristne bobla.
– Mange skular er segregerte ut frå geografi og kultur. Undersøkingar viser at ikkje berre kristne vel kristne friskular. Her er det ope for alle. Vi har eit stort mangfald, på tvers av kulturar, lønnsnivå og geografi.
OFFENTLEG SKULE
Gudrun
og Henrik vil at barna skal få oppleve mangfaldet i den offentlege skulen.
Ekteparet Arnestad Salthe ønskjer ikkje at dei to barna skal gå glipp av mangfaldet i den offentlege skulen.
FRYKTA «KRISTEN-BOBLA»
Så det vart ingen diskusjon då dei skulle velje skule for eldstejenta for eit par år sidan. Sigrid skulle byrje på Teinå skule i Stavanger. No er ho sju. Klassa er som eit tverrsnitt av samfunnet. Her er det mange kulturar og livssyn samla i eit klasserom.
– Vi lever i eit pluralistisk samfunn. Det er viktig at ungane blir vant til det, skal dei bli gode samfunnsborgarar som vaksne. Mangfaldet i den offentlege skulen er eit gode vi ikkje vil at barna skal gå glipp av, seier Gudrun.
– Barna skal jo lære å leve i denne verda, slik den er. Dei skal lære at folk kjem med ulike kvalitetar og sjå at det er verdifullt, seier Henrik, og legg til:
– Det er så mange grupperingar elles i samfunnet. Evangeliske kristne er éin kultur. Det er fint å ha ein stad der ein treffast på tvers av gruppene.
HEIMEN OG KYRKJA
– Det vert mindre kristendom i skulane. Har det uroa dykk?
– Det er framleis ganske mykje kristendomsundervisning og fokus på kristne tradisjonar i skulen. Men det er vårt ansvar å lære opp ungane i kristen tru. Så kan vi lene oss på trusopplæringstiltaka i kyrkja vår, svarer ekteparet som er ein del av Vardeneset kyrkje.
– Det er mange tilbod, og det er lett å hekte seg på det som skjer. Det er høg kvalitet på søndagsskulen. Men det krev av oss at vi faktisk møter opp.
INVITERER FORELDRE
Familien på fire engasjerer seg både i speidaren, barnefestivalar og dåpsskule. Dei sit i komiteen for familiemiddag som
MANGFALD: Gudrun (33) og Henrik Arnestad Salthe (34) trur den offentlege skulen rustar barn til å bli gode samfunnsborgarar seinare i livet. Mangfald er eit gode dei ikkje vil at barna skal gå glipp av. Foto: Marit Mjølsneset
er eit samarbeid mellom Vardeneset kyrkje og NMSU.
– Det betyr mykje. Ungane finn sin plass i kyrkja. Den er ein sjølvsagt del av livet, og har blitt ein trygg plass, seier Gudrun.
– Sidan vi er med i familiemiddagskomiteen, lærer dei også at ein må engasjere seg for at noko skal skje, legg Henrik til.
Det er ikkje mange kristne der dei bur.
– Av og til inviterer vi foreldra i klassa med på arrangement i kyrkja. Det er noko misjonalt i det å velje offentleg skule, meiner Gudrun.
– Vi syns ikkje vi skal klynge oss saman som kristne, men vere lys og salt blant folk flest. Og folk flest er ikkje på kristne skular.
VIL VEKKE UNGES TRO
NMSU og Den norske kirke
knytter tettere bånd. Sammen vil de styrke unges tro.
IHelene Reite Uglem
Heidi Olsen
2016 vedtok NMSU å samarbeide mer med Dnk.
– Målet er å engasjere barn og unge til å dele tro, tid, ting og talent, sier daglig leder Stig Sunde i NMSU.
TROSOPPLÆRING 2019
GIR UT BOK
NMSU er også aktuelle med boka «Misjon i trosopplæring» som kommer høsten 2019. En håndbok for alle som jobber med trosopplæring.
– Den skal enkelt og praktisk forklare hva misjon er i 2019. Det er jo et ord som er vanskelig å gripe og som gir ulike assosiasjoner, sier Isachsen om boka som gis ut på forlaget IKO.
naturlig, svarer Stig Sunde.
Trosopplæringsplanen sier dessuten at Dnk skal fokusere på misjon og samarbeide med organisasjoner.
– Så her er det et stort potensial for samarbeid. Dnk støtter også organisasjonene med prosjektmidler. Det er et viktig bidrag.
Tradisjonelt har kirken hatt ansvar for dåp og konfirmasjon, mens organisasjonene har tatt seg av det kontinuerlige arbeidet med trosopplæring. Så kom trosopplæringsreformen i 2003. Skolene fikk mindre kristendomsundervisning, og kirken fikk ansvaret for trosopplæringen.
– Kirken fikk dermed ansvar for mye av det organisasjonene har gjort. NMSU måtte finne sin rolle i dette. Vi har gjort mye forskjellig opp mot trosopplæringsplanene en stund, men det er først nå vi har tydelige konsepter og en helhetlig plan for vårt bidrag i dette, sier Sunde.
– Hva bidrar dere med i trosopplæringen i Dnk?
– Arrangementer som leir, lederkurs, familiemiddager, turer for ungdom og materiell som kan brukes i trosopplæring. Ressursene er laget for å kunne tilpasses den enkelte menighet, sier organisasjonssjef Dorrit Vignes Isachsen.
– Den er nyttig for alle som jobber med trosopplæring. Den tar blant annet opp den globale kirkes syn på oss, hvordan vi formidler misjonsprosjekt, og hvordan vi kan skape engasjement, fortsetter hun.
For misjon er ikke bare å sende penger til et land langt borte.
– Det er så mye mer. Det handler om å dele tro, tid, ting og talent. Både lokalt og globalt. Det fokuset vil NMSU bringe inn i trosopplæringen.
TETTERE PÅ DNK
– Noen organisasjoner har distansert seg mer fra Dnk. Men dere vil samarbeide mer. Var det en selvfølge?
Dorrit Vignes Isachsen, organisasjonssjef i NMSU
– Det har alltid vært tett samarbeid mellom Dnk, NMS og NMSU. Vi har ikke planer om å bli et eget kirkesamfunn. Vi er en misjonsorganisasjon og samarbeider med den lokale kirke i alle land. Derfor er dette samarbeidet helt
TROSOPPLÆRING I DNK
I 2003 kom reformen «trosopplæring i en ny tid». Den norske kirke (Dnk) fikk midler til trosopplæring for barn fra 0-18. I 2009 kom planen for trosopplæring, «Størst av alt». Målet med den er å:
> Vekke og styrke kristen tro.
> Gi kjennskap til den treenige Gud.
> Bidra til kristen livstolkning og livsmestring.
> Utfordre til engasjement og deltakelse i kirke og samfunnsliv.
Sentrale elementer i planen er blant annet diakoni, misjon og samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjoner. NMSU ser sin rolle i dette, og vil derfor ha et tettere samarbeid med Dnk.
Stig Sunde, daglig leder i NMSU
TIL UNGDOMMEN
TORBJØRG
OLINE NYLI
PASTOR I FEVIK
MISJONSKIRKE
På vegne av voksengenerasjonen vil jeg be om tilgivelse. For at vi heier på dere på avstand, men så sjelden går nær og bærer når det trengs. Tilgi oss at vi så ofte er blitt opptatt av de filletingene som skiller oss, at vi har skapt avstand. Vi snakker så ofte om musikk, sangvalg og lydnivå, og så mange lovsangsteam har fått krass kritikk etter gudstjenesten. Unnskyld. Musikken vekker så sterke følelser, både gode og såre, og lovsang er blitt en kampsak for mange av dere, og motreaksjonen fra de godt voksne matcher. Derfor blir ordene så sterke og av og til sårende når vi snakker om dette. Jeg tror tiden for enten/eller er over, vi trenger både/ og – men det er som kjærlige foreldre vi skulle tatt de samtalene, en annen anledning enn rett etter møtet.
Tilgi oss, kjære tentro-elever, at vi passivt, med hendene i fanget, godtar at halvparten av dere ikke er aktive i menighet året etter tentro-avslutningen. Det verste er vel at vi ikke engang er klar over det. Festdagen med roser og gode ord er ofte slutten på kirketilhørighet for mange av dere, og det er ingen-
ting å feire. Tilgi oss at vi ikke ser og gjør en innsats for at dere som forlater menigheten, får en velsignelse med på veien ut, et klapp på skulderen og forsikringer om at døra alltid er åpen for dere.
Tilgi oss, kjære idealistiske, hardtarbeidende ungdomsarbeidere Norge rundt, at dere må stå alene. Vi klapper for dere og ber for dere, men trenger du folk til å være leder på leir eller steke pizza etter møtet, er vi merkelig stille og ofte opptatt. Tilgi oss at vi har delegert kirkens viktigste oppgave; å gi Jesus videre til neste generasjon, til deg i en liten prosentstilling og forventer at vi har gjort vårt ved å ansette deg.
Kjære ungdom, tilgi oss, foreldregenerasjonen, at vi har satt standarden for materiell velstand skyhøyt sammen med forventningen til livet. Tilgi oss at vi viser fasade i stedet for ærlig sant liv.
Med knust hjerte, på vegne av foreldregenerasjonen, ber jeg om ny nåde.
På trykk i Korsets Seier 05.10.18
Foto: Sven Emil Hinderaker
BARNAS EGEN KIRKE
Bestemor Thongsa ba i årevis om at barna i landsbyen måtte få et samlingssted for å høre om Jesus. Hun ble selv en del av bønnesvaret.
Eivind Hauglid
Bestemoren bor utenfor byen Phibun i Ubonprovinsen i NordøstThailand. Hun har vært kristen i over 20 år, og har i mange år ledet en liten gruppe kristne hjemme i landsbyen.
– Det var barna som lå meg på hjertet. Jeg ba for barnebarna mine og de andre barna i landsbyen, om at de måtte bli kjent med Jesus og hans kjærlighet, forteller hun.
De fleste foreldrene i landsbyen jobbet andre steder. Det var lite og ingenting for barna å gjøre, og veldig vanskelig å ta
de med til kirken på søndagen. Hun tok kontakt med den lokale presten og la fram sin sak. Hun fortalte også at hun ville gi en tomt til dette arbeidet hvis det kunne bli en realitet.
EN REALITET
Byggingen av barnas kirke ble ikke et innsamlingsprosjekt, men ved hjelp av gaver
og dugnad ble et enkelt bygg reist i løpet av 2015. Det var en stor dag da kirken i november samme år ble innviet av biskopen i Den evangelisk-lutherske kirken.
IKKE REGNET MED
Det er ikke alltid enkelt for barn å vokse opp i Thailand. De blir ofte hysjet på og får høre: «Du er bare et barn, ikke si noe – bare lytt.» Mange barn får høre om det de ikke kan, i stedet for det de kan. Også i kirken er det ofte slik. Barna blir ikke regnet med.
På landsbygda i Thailand er det mange barn som vokser opp sammen med besteforeldrene, fordi foreldre må reise bort for å få jobb, slik at de kan brødfø familien.
HVER LØRDAG
Hver lørdag kommer rundt 30 barn til samlinger i kirken. Her lærer barna bibelfortellinger om Jesus, de synger sammen og ber. I tillegg lærer barna viktigheten av å gi positive tilbakemeldinger, snakke fint til hverandre og vise Guds kjærlighet i praksis.
JURAIRAT MONMANG
– Jeg ser at barna i nabolaget har det bedre enn før, og det er populært å komme til kirken. Barna som kommer hit forteller hva de har opplevd når de kommer hjem eller til skolen.
01 / INITIATIVTAKER: Da Thongsa så at barna i landsbyen hennes hadde lite å gjøre, kom hun på ideen om å starte en egen kirke for barn.
02 / LØRDAG: Hver lørdag kommer rundt 30 barn til kirken for å synge, be og høre om Jesus. De eldste barna får lederopplæring.
03 / BARNEKIRKE: I 2015 fikk barna i en landsby utenfor byen Phibun en kirke bare for dem, takket være gaver og dugnad. Foto: Olav Skjerpe
14 år gamle Ta har kommet til Barnas kirke siden starten i 2015. Hun tok imot Jesus og ble døpt i fjor. Nå er hun hjelpeleder og leder sang i Phibun kirke. Moren hennes var kristen og ble døpt da hun var liten. Den gang bodde hun sammen med besteforeldre som var imot dette. Hun ble slått hver gang hun hadde vært i kirken. Senere flyttet hun til Bangkok for å jobbe og gikk ikke i noen kirke. Etter at hun selv fikk barn flyttet den nye familien tilbake
til landsbygda. De bor ikke langt unna barnekirken, og hun har barna sine der.
KIRKEN VOKSER
– Flere barn fra ikke-kristne familier i landsbyen ble døpt i fjor, forteller Prakaikaew (Jeed) og Olav Skjerpe som er pendlermisjonærer for NMS. De bodde flere år i Nordøst-Thailand, og fulgte arbeidet tett. De forteller at dette arbeidet fører til at også foreldrene kommer, og at det nå har blitt dannet en egen gruppe av voksne.
– Da vi var på besøk i oktober fikk vi høre at noen voksne ønsket å gjøre kirken om til en «vanlig» voksen-kirke, men de som ledet arbeidet lot seg ikke rokke ved visjonen om at dette skal være en kirke med fokus på barn, forteller Olav.
LEDEROPPLÆRING
De eldste barna tar mer og mer ansvar i arbeidet. Barnemenigheten har nå et eget team som leder sang og musikk. Andre menigheter i Nordøst hører om arbeidet og kommer for å se og lære.
– I løpet av det siste året er det laget en
SUPATRA RUAARJ (12) OG THIPAWAN
SAWANGDJAI (11)
– Det er kjekt å være her. Hadde vi ikke hatt kirken å komme til, ville vi nok brukt mye mer tid på spill og mobiltelefon.
BARNAS KIRKE
Visjon: Bygge en kirke på barns premisser og utruste barn til selv å lede. Barn er en neglisjert gruppe i det thailandske samfunnet og blir holdt nede. Evangeliet formidler et budskap om likeverd og kan løfte opp barn, gjøre barn bevisste på sine rettigheter og bidra til utvikling.
barnebok som skal være til hjelp i arbeidet. Den tar utgangspunkt i hverdagen til barn her i Nordøst, sier Olav.
AKTIVITETER
Det er mange ulike aktiviteter knyttet til barnemenigheten, og en av de virkelig kjekke aktivitetene er kunst og maling. Orapin kommer to lørdager i måneden for å undervise barna. Han er pensjonert rektor og sitter i styret for Barnas kirke.
BÅDE NÅTID OG FRAMTID
Pastor Onchan Phuyafa i Phibun menighet blir takknemlig når han ser tilbake på alt det fantastiske som har skjedd.
– Arbeidet har båret frukt på mange måter. Ikke bare kommer barna til tro på Jesus og blir døpt, men de utvikler seg også som mennesker. Foreldrene forteller at barna får mer tro på seg selv, gjør det bedre på skolen og får mer frimodighet. For meg ser det ut til at arbeidet virker positivt inn på hele landsbyen. Jeg håper at dette kan bli en måte å jobbe på for hele Den evangelisk-lutherske kirken. Barna er både nåtid og framtid, sier han.
TANAPHAT PHONBOON (12)
– Jeg liker meg godt i Barnas kirke. Vi tegner, leser og lærer om Bibelen. Og så synger og leker vi mye sammen.
Syng om virkeligheten!
Er det noe barna ikke trenger, så er det eventyrbilder av Gud, skriver Tore Thomassen. Hva formidler kristne barnesanger om Gud, troen og livet?
Da jeg var seks år, fikk jeg diplom for beste frammøte på søndagsskolen. Diplomet ble overrakt på den årlige juletrefesten. Tidligere på kvelden hadde jeg stått på en stol og framført en barnesang jeg kunne utenat. Det var to stolte øyeblikk. Sangen gikk på melodien «Jeg er havren» og het «Liten er jeg nok». Jeg mener jeg i hvert
fall kunne to vers på rams, og sangen fylte meg med en stor ro, langt bortenfor tekniske definisjoner på bønn:
«Liten er jeg nok, men jeg kan nå like opp til himmelen den blå. På den stigen Gud har laget til, går jeg opp og ned så titt jeg vil. Fort og lett jeg går fra trinn til trinn. Jesus åpner porten, jeg går inn. Og får snakket selv med Gud, min Far, om alt det som jeg i tanker har.»
Tore Thomassen
VIRKELIGERE
Opplevelsene på søndagsskolen utvidet virkeligheten min. For det var virkelig, alle fortellingene fra bibelhistorien og alle sangene som ga tilhørighet og trygghet. Som seksåring visste jeg mer om livet i Palestina for to tusen år siden, enn jeg visste om Sverige, nabolandet vårt. Jeg hadde familievenner på min egen alder i Halden, like ved svenskegrensen, men livet på Jesu tid var virkeligere og mer fascinerende. Sangene og fortellingene var hovedinnholdet på søndagsskolen. Flanellografen var selvfølgelig et aktivum, i den TV-fattige tiden jeg vokste opp i, men det var ikke mye aktivitetsoppgaver, dans eller drama. Da jeg var 22, startet vi barnegospelkor på Otta. Sytti barn fra tredje til sjette klasse ble med. Hvilke sanger skulle vi velge, når ingen av barna (eller foreldrene) var kirkegjengere? Først og fremst ble det sanger som var gøy å synge. Og det var virkelig høyt og lavt og vingespenn over repertoaret. «Den som er som et lite barn» av Ivar Skippervold, «Oppstått er Jesus, hurra, hurra» av Margareta Melin og spiritualen «Kum ba yah, my Lord». Verset «Når jeg gråter, Gud» ble sunget med stort alvor. Mange kjente at dette var fra virkeligheten.
TØFF NOK?
I forsøket på å gjøre troen begripelig er det fristende å forenkle. Så kan forenklingen lett føre til fortegnelser, for eksempel slik det kunne være da jeg var barn – hvis Jesus var din beste venn, var alt bra, hvis ikke, var alt bare dårlig. Snille barn kom til himmelen, slemme barn kom ikke dit.
«Jeg er lykkelig, jeg er lykkelig både søndag, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag Jeg er lykkelig, jeg er lykkelig, for Jesus er min beste venn.» 1
Det var sikkert godt ment, men ikke alltid så godt balansert. Pedagogikk og virkemidler er i stadig forandring, slik menneskesynet også endrer seg. Men er det noe barn ikke trenger, så er det eventyrbilder av Gud, trosfortellinger som ikke er sanne, og som man senere i livet gjennomskuer og forkaster. Det
kunne godt vært et alternativ til «Kjære Gud, jeg har det godt», til bruk på de vanskelige og mørke dagene. Barn trenger å kjenne at Gud tar imot oss slik vi er, ikke bare når vi er «solskinnsbarn». Våre bønner og sanger må romme hele virkeligheten. Det er ikke bare vi voksne som trenger Davids klagesalmer. Som barn hadde jeg en klar følelse av at Gud var god, men han hadde også en streng og kontrollerende side:
«Vær forsiktig lille øye, hva du ser vær forsiktig, lille fot, hvor du går For Gud Fader over der han ser ned på jorden her …» 2
Jeg sang med i sangen, og troens skyggebilder og skyldfølelse nappet i samvittigheten og forsterket skillet mellom rett og galt. Sammen med guttene i gata var det flere ting jeg ikke kunne være med på. Det var galt med epleslang, men jeg kunne passe syklene til de andre mens det skjedde – og få epler i betaling, og nesten god samvittighet. Sanger kan hjelpe oss med å balansere tilværelsen, slik de utenatlærte minneordene på søndagsskolen også lå der og godgjorde seg i barnesinnet. Skyggebildene av Gud som streng ble godt balansert av alt det fantastiske Jesus gjorde. Impulsene fra barnetroen og uttrykket den skaper i hverdagslivet, kan variere. I andre klasse var Beatles-bølgen kommet til skolen. Beatles var annerledes enn Jesus, men vekket entusiasme. I tredje klasse begynte jeg å lese tegneserien «Kaptein Miki» og fikk sans for indianerne. Jesus kunne godt vært indianer, han klarte seg bra i de fleste utfordringene.
bli en trostaper. Er du ikke tøff nok – hva mener Jesus om deg da?
ROMSTERE I KROPPEN
TROEN ER JO IKKE ET IKEA-MØBEL SOM SKAL SKRUS RIKTIG SAMMEN.
Når man får barn, synger man for dem, det oppleves selvfølgelig. Sanger er nærhet, relasjonen mykner, barn og voksne kan bo i en sang sammen. Sangene ved leggetid kan stryke bort uroen i dagen. Da jeg selv fikk barn, tok det ikke langt tid før jeg begynte å skrive barnesanger. Ungene laget sanger selv også, «freestylet» ut ifra ord eller hendelser, lagde sangfortellinger og fabulerte. Dette var på 80-tallet, da vi hadde Knudsen og Ludvigsen på plate og voksensamtaler om Børre Knudsen. Femåringen lagde et fint lite vers om hvor bra Børre Knudsen og Ludvigsen skulle få det i himmelen. Jeg hadde ingen klar «visjon» for å begynne å skrive barnesanger. Det bare ble sånn, og sangene oppsto litt tilforlatelig ut ifra hva vi var opptatt av i familien. Min første innspilling for barn, Liten, men god som gull, kom i 1991 og solgte raskt 10 000 kassetter (!). Tekstene handlet om barns egenverdi – «liten, men ikke et null», om de hemmelige sakene som «begynner på B og slutter på E», om Bibelen som egentlig er en stor matpakke, og om Valborg Hval og alle de andre dyrene som lovsynger Gud på sin egen måte. Noen sanger hadde et stort alvor, for eksempel «Kom
En robust barnetro tåler nok utfordringen i: «Jesus spør om du er tøff nok til å møte mobberne med et smil?» 3
Men en ni–ti-åring skal aldri avkreves den form for trosbekjennelse. Da er det lett å
ut» – om barn som ikke lykkes på skolen, og barn som opplever samlivsbrudd. Det var fint å reise rundt i kirker og bedehus med disse sangene og oppleve at vi kunne dele viktige opplevelser. Vi trengte ikke å pynte på virkeligheten, eller lyve om den, for å få Gud til å passe inn. Når en sang får romstere i kroppen din og gjøre deg fri og glad, da forstår vi hva sanger kan skape.
SELVBILDET
Barnesanger med en tung teologisk overbygning som vil forklare hvem Gud er og hvorfor Jesus døde, mister fort referansene til Himmelriket og tilhørigheten i barnevirkeligheten. Barn er mer opptatt av opplevelser enn forklaringer. Troen er jo ikke et Ikea-møbel som skal skrus riktig sammen, men en relasjon som kan erfares i ulike former. Mange barnesanger nå fokuserer på det unike og spesielle barnet. Det heies mye på selvbildet, mens gudsbildet kanskje er litt mer utydelig?
«Du er unik, ja helt unik Velg din egen vei, du er deg» 4
Jeg skulle ønske at dette ikke ble stående med alt flomlyset på. At lyset ble fordelt til at «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Og at troen på Gud som skaper plasserer oss alle i et verdiforhold til ham, og at det er ham vi kan takke for alt – selvfølgelig også alt
TORE THOMASSEN
Tore Thomassen er forfatter, komponist og musiker som har skrevet en rekke bøker, musikaler, forestillinger og sanger, for både barn og voksne.
det unike ved oss selv. På den siste barneplata mi har jeg en langfredagssang – «Den sørgeligste dagen». Jesus dør på korset, vennene står omkring og gråter, hvorfor må det vonde skje, Maria kjenner seg så alene, døden er umulig å forstå, og ingen kan hjelpe Jesus, han som selv hjalp så mange. En gutt på seks år syntes dette var den fineste sangen på plata.
Følelser kan være sammensatte. Kjernen i en trosopplevelse kan være at vi ikke er alene, barnevirkeligheten er stor og lar seg ikke begrense av fysiske lover eller logikk. Jesus konkurrerer ikke med superheltene, han er nærmere, han bor i hjertet mitt. Og jeg bor i hjertet hans.
GJENKJENNELSE
Barnetrender skifter fort, men mennesket bærer på de samme følelsene hele livet, i litt forskjellig innpakning. Det siste tiåret har gjennomsnittsalderen i tradisjonelle barnekor gått ned, mens SoulChildren-bevegelsen har gitt de største barna muligheter. Jeg har etter hvert fått lov til å lage elleve barneplater, og i 25 år har jeg spilt barneforestillinger for Rikskonsertene – i barnehager og på skoler. Det er underlig å se at basisfølelser som glede, trygghet, redsel og medfølelse gjør at vi kan bli dratt langt inn i en fortelling eller sang, selv om den ikke handler om oss. For det handler om sånne som oss, vi kjenner oss igjen, følelsen er den samme. Sangen «Inni en fisk» handler om Jona som gjemmer seg for Gud. Refrenget er såre enkelt: «Oi, oi, inni en fisk (4)». Versene kretser rundt fire følelser; Jona er sur, redd, lei – og litt glad, for han lever og håper han får en sjanse til. Og selv om ingen har opplevd å sitte inne i en fisk, har alle opplevd de samme følelsene som sangen beskriver.
T og M: Tore Thomassen (2005) Fra albumet Skatteskrin.
Jona er sur, han er inni en fisk, diger fisk eller kanskje en hval
Jona er inni en mage så stor, så stor som en spisesal
Oi - oi - inni en fisk (4)
Jona er redd, han er inni en fisk, det er mørkt og han kan ikke se Jona kan kjenne det skvalper litt når fisken svømmer opp og ned
Oi - oi - inni en fisk (4)
Jona er lei, han er inni en fisk og det lukter jo ikke så godt
Jona har ventet i tre dager nå, ventet og hatt det så vått
Oi - oi - inni en fisk (4)
Hvorfor er Jona inni en fisk, ja, hvorfor sitter han der og skvulper og skvalper rundt omkring med fiskemat rundt sine tær?
Jona er glad han er inni en fisk, for han lever, han tror det går bra Jona tror at han får sjansen igjen, derfor er Jona litt glad
Oi - oi - inni en fisk (4)
FORTSATT GRATIS, MEN KANSKJE VERDT Å BETALE FOR?
Jeg liker Misjonstidende kjempegodt. Det tar opp aktuelle tema som leseren kjenner seg igjen i. Jeg gleder meg til det kommer i postkassa, og vil helst ikke vite noe om innholdet før jeg får det selv.
JUDY TJELTA ÅVENDAL (52) fra Egersund
Misjonstidende er både et innholdsrikt og flott blad. Det viktigste for meg er budskapet MT formidler. Det gir meg ny inspirasjon og åndelig fornyelse som misjonsvenn. I mangfoldet som NMS representerer, er det for meg viktig å kjenne den evangeliske tonen i MT-spaltene.
AUDUN MOSEVOLL (71) fra Bergen, tidligere redaktør av MT
MT er landets beste misjonsblad - ferdig snakka. MT er best på fleire ting: På innhold - her er en miks av sterke historier, varierte og ofte overraskende tema, alt med et rikt mål av utfordringer som inviterer leseren til handling. Og best på innpakking - MT skiller seg ut med et visuelt språk som innbyr til lesing og til å dela bladet med andre.
TROND HJORTELAND (46) fra Strand
Så utrolig kjekt at Misjonstidene dukket opp i posten igjen! Nytt og tiltalende design, interessante tema, historier som engasjerer og journalistikk av høy kvalitet. Jeg blir alltid berørt når jeg setter meg ned med en utgave av MT. Takk!
UNNI SOLTUN ANDREASSEN (34) fra Trondheim
Bli kjent med interessante personer
Gå i dybden i våre temanummer
Les spennende misjonsstoff fra hele verden
Les interessante og inspirerende reportasjer.
Få tips til mat, kreativ gjenbruk og mye mer!
MT er gratis fordi vi ønsker å nå ut til flere. Det er likevel store kostnader knyttet til produksjon, trykking og utsending av bladet. Kan du tenke deg å gi en gave for at vi kan fortsette å gi deg og andre engasjerende lesestoff fra kristenliv og misjon?
BRUK GJ ERNE VEDLAGT GIRO
JESUS I DET NORDAFRIKANSKE SPANIA
Marit Rødland
Eivind Hauglid
vorfor engasjere seg for nordafrikanere i Spania?
Nordafrikanere som for det meste er arabisktalende muslimer?
– Vi har enkelt sagt opplevd et kall til å arbeide blant nordafrikanske muslimer i Spania. Kallet fikk vi for over 20 år siden, og fra da av har vi vært her. Nordafrikanere er godt kjent med frykt, både fra eget liv og religion. Derfor ser vi at mange har lyst til å lære mer om Jesus, han som frigjør fra frykt! sier Mona, kvinnearbeider i det kristne kultursenter-prosjektet i en by sør i Spania.
Mona har vært i Spania i 25 år nå, i strøk
der det er spesielt mange muslimer. Majoriteten av dem kommer fra NordAfrika, og de snakker arabisk. Prosjektet har ikke etablert en ny kirke blant nordafrikanerne. Prosjektleder Hany og hans medarbeidere driver dette arbeidet fordi de har et spesielt hjerte for akkurat disse menneskene.
KULTURSENTRE
– Vi arbeider gjennom to kultursentre vi har bygget opp. Her kan nordafrikanerne få lære spansk eller å lese og skrive. De som kommer til oss skal kjenne at vi er der for dem og har et hjerte for dem. Når vi etter hvert blir bedre kjent med hverandre, kan vi snakke om alt mulig. Da kan vi også snakke om tro; deres tro og vår tro, sier Hala, en av dem som driver arbeid blant kvinnene i prosjektet. Det er også en kunstgruppe ved det ene senteret. Den fungerer godt som en måte å få
ut vanskelige ting på, ting det ikke er lett å bruke ord til å fortelle om.
Sentrene arrangerer også større sammenkomster med deltakere som nå bor over hele Spania. Dette synes folk er veldig inspirerende. Det blir servert masse god mat, og deltakerne sier de blir oppmuntret av å treffe så mange andre som har vært eller er i samme situasjon som dem.
TRE DØPTE
På ett av disse treffene skulle det også være dåp. Det var en nordafrikansk kvinne som ønsket å bli døpt, og det skulle skje ved full neddykking. Det ble en spesiell stund. Alle var med og opplevde denne dåpen. Plutselig, da kvinnen hadde steget opp igjen fra vannet, var det en annen som også ville bli døpt. Og jammen kom det en tredje kvinne også. Den andre kvinnen som ble døpt hadde ingen familie. Etter dåpen fikk hun kontakt med en spansk evangelisk menighet, og her har hun blomstret siden.
– Da vi senere spurte lederne i menigheten hvordan det gikk med denne kvinnen, svarte de at de aldri før hadde sett en slik forandring på et menneske! Hun var virkelig blitt født på ny.
FRYKT FOR ALLAH
– Mange muslimer lever i stor frykt for Allah, Gud. Kristendommen forkynner derimot at Jesus kom for å frigjøre mennesket, og det er det vi forsøker å formidle videre. Denne kvinnen fikk øynene sine åpnet for dette, og da det gikk opp for henne, skjedde det en ubeskrivelig forandring! forteller Mona, som også forteller om de to andre:
– Av de to andre som ble døpt denne søndagen fikk den ene lov av familien sin til fortsatt å høre til hos dem. Den andre kvinnen fikk ikke det. Dessuten var mannen hennes voldelig mot henne, og nå har han fått en rettskjennelse mot seg slik at han ikke har lov til å være i nærheten av henne mer. Hun bor på et krisesenter sammen med andre kvinner i samme situasjon.
ENGASJERT: F.v. Hala, Christin, Mona og Hany jobber med muslimske nordafrikanere i Spania. De engasjerer seg i et kristent kultursenter hvor nordafrikanere blant annet får lære seg spansk. Flere har tatt imot Jesus og blitt døpt.
FLERE MEDARBEIDERE
De som driver dette arbeidet for og blant nordafrikanere i Spania er ikke mange, men de gjør det de kan. Og de har fått til mye positivt.
– Vi har i mange år bedt om å få flere medarbeidere. Derfor kjenner vi det som et svar på bønn at NMS sender ut to unge mennesker hit for å hjelpe oss. (Ucrew, som er såkalte ettåringer). De to vi har hadde i fjor var unge, ja, men veldig modne! De var til stor hjelp, sier Hela, som gleder seg over at det også i år er norske ettåringer på plass.
TREER: Anita Krohn
Traaseth ble stemplet som en treer i norsk på videregående, men overrasket alle med fem på eksamen. I dag er hun forfatter og toppleder i Innovasjon Norge. Foto: Innovasjon Norge
TREEREN SOM BLE TOPPLEDER
– Noen
vil si jeg
er en treer. Andre
mener femmer. Sånn er livet. Ingen andre kan definere hvem jeg er, sier
Anita Krohn Traaseth.
Helene Reite Uglem
La oss avlive myten med en gang. Jeg kommer ikke fra en velstående og akademisk familie som oppmuntret til å bygge karriere. Foreldre mine hadde kun en ambisjon for sine barn; å komme inn på gymnaset. Vi ble fostret opp på sunt bondevett, sparsommelighet og masse kjærlighet», skriver hun på Tinteguri. Bloggen hennes er oppkalt etter kallenavnet faren gav henne som liten. Den energiske og snakkesalige jenta er i dag toppleder for Innovasjon Norge. Men snart trer hun av. Det er henne jeg venter på, i et grønt møterom i Akersgata 13. I noen etasjer over meg ligger kontoret hennes. Hun sliter ikke ut stolene der. I går var hun i Berlin. I morgen er det kanskje vestlandsturné. Dagene er travle. Hun skulle vært her for 20 minutter siden. Det er 40 minutter igjen av den avsatte timen. Jeg rekker å fundere litt på hvordan jeg skal komme til det viktigste, men vanskeligste spørsmålet på så kort tid. Et så tilsynelatende vellykket menneske. Tror hun på noe større?
«Heeei. Beklager!» Hun spretter inn døra med pene kler, hvite, velbrukte joggesko og et stort smil. Timen er halvert. Hun slenger en røykpakke på bordet, og beklager igjen. Her er det ingen tid å miste.
JENTA MOT JANTE
– Hvordan kom du inn i denne verdenen? spør jeg, vel vitende om den litt uoriginale veien inn i næringslivet. Hun har fortalt det før, i boka «Godt nok for de svina». Den gjennomsnittlige 24-åringen fra Sandefjord, som hadde blitt
stempla som «en typisk treer», søkte på jobb som IBM-trainee. Det var et nåløye å få jobb. Og hun var ikke ferdig med studiene en gang. Likevel sendte hun inn en søknad, formet som et nyhetsbrev om seg selv. «Det er nok ikke siste gang vi hører fra Anita», skrev hun nederst. Og hun fikk rett. Selv om IBM svarte at hun «overhodet ikke var kvalifisert», skulle hun få en sjanse. Hun har blitt værende i næringslivet siden. Hun har ledet Hewlett-Packard Norge, og siden 2014 vært administrerende direktør i Innovasjon Norge.
ÅNDELIG ÅPEN
evangeliet høyt på julaften. Religion var et tema, selv om vi andre ikke var så aktive og søkende, forteller Anita.
I morens leting etter «noe», ble Anita med. Hun fikk se tungetale og manifestasjoner. Det var skremmende.
– Hva tror du på nå?
– Jeg er ikke personlig kristen, men det er noe med kirkerommet, svarer hun.
Hun kaller seg åpen og fascinert.
– Jeg er åpen for mer mellom himmel og jord, og jeg er veldig interessert i religiøs historie. Jeg liker dramaturgien ved de store hendelsene i livet, som kirken er budbærer av. Men jeg er ikke troende, og heller ikke en tviler.
Hun tenker seg litt om.
JEG HAR IKKE BEHOV FOR Å SETTE TO STREKER UNDER SVARET FOR Å FINNE
MENING MED LIVET.
– Men det er en historie før det også, sier Anita.
Hun vil begynne der.
– Det var mye frihet, mye kjærlighet i oppveksten.
Den klassiske 70-tallsfamilien i Sandefjord bestod av en far som jobbet på sjøen, en mor som var hjemme og tre barn som lekte i en lykkelig gate.
– Jeg har kanskje ikke snakket så mye om det, men jeg har faktisk en kristen oppvekst, sier hun.
Foreldrene gikk i Metodistkirken. Under talene gikk Anita noen trappetrinn ned til søndagsskolen i kjelleren og fikk stjerner i boka. Hun husker det som trygt.
– Moren min gikk med kors og sjekket ut flere religiøse miljøer. Hun leste jule-
– Jeg tror det var Jon Fosse som en gang sa; mennesket er først og fremst sjel. Det har jeg sans for. Jeg har ikke behov for å sette to streker under svaret for å finne mening med livet. Jeg har heller ikke behov for å ha en naturvitenskapelig tilnærming til menneskets sjel. Det er så mye mer der. Men jeg knytter det ikke opp mot noe religiøst.
Likevel er hun medlem av Den norske kirke.
– Før jeg skulle gifte meg andre gang, satt jeg til bords med en domprost og en leder i humanetisk forbund. «Hvordan kan man love seg til noen når man ikke vet om det holder livet ut?», spurte jeg dem. Presten svarte at det holdt om jeg der og da kunne stå for løftene. Det var inkluderende og fint. Jeg følte meg velkommen, selv som tviler.
Presten som skulle vie dem ombestemte seg da han fikk vite at de hadde vært gift før.
– Var slike holdninger tilstede i kirken i 2006? Jeg ble så skuffa. Var vi ikke verdige? Heldigvis fant vi en ny prest.
> Har vært administrerende direktør i Innovasjon Norge siden 2014, men fratrer stillingen i løpet av 2019.
> Har blant annet også ledet Hewlett-Packard Norge AS.
> Er forfatter og gav ut boken «Godt nok for de svina» i 2014. En ny roman kommer i 2019.
> Er gift med Knut T. Traaseth og har tre barn.
BIPOLAR MOR
Tilbake til 70-tallet. Mens Anita lekte ute, lå moren inne og orket ikke å møte verden utenfor.
– Vi ble skånet for sykdommen fram til tenårene. Da forstod vi mer. Da jeg var 20 år, mistet vi henne. Hun hadde prøvd å ta livet sitt flere ganger, og det var krevende. Veldig krevende.
«Hvordan kunne hun?» Anita liker ikke det spørsmålet.
– Hun var en kjærlig mor, men en syk mor. Jeg lærte tidlig å skille mellom mor og sykdommen. Hun var syk. Derfor tok hun dette valget. Ingen frisk mor forlater sine barn frivillig. Det var sykdommen som gjorde det, og det har jeg fred med.
– Hvordan har det preget deg?
– Jeg har opplevd posttraumatisk vekst, som er det motsatte av posttraumatisk stress. Det betyr at når man utsettes for traumer kan man utvikle en robusthet og styrke. Mamma var åpen om sykdommen. Hun var et skrivende menneske, og jeg leste om opplevelsene i novellene
hennes. Jeg følte meg trygg i alt dette. Likevel skulle jeg bli 40 før jeg snakket om det offentlig.
– Var du redd for å få det selv?
– Bipolaritet er ikke nødvendigvis arvelig. Det fikk jeg vite tidlig. Alle kan få det, svarer hun.
– Jeg var mest redd for sympati og «hvordan kunne hun». For dette handlet ikke om meg. Det var mamma som hadde det vondt. Jeg hadde behov for at folk forstod hvor tøft hun hadde det, at hun ikke ville valgt å dra fra oss. Det var sykdommen som tok det valget.
Historien har gjort henne takknemlig og optimistisk.
– Å se lyst på livet er et bevisst valg jeg har tatt. Det valget hadde ikke min mor. Og det er mange som ikke har helse til det valget. Det har jeg stor respekt for. Det handler ikke om å ta seg sammen. Jeg har sett hvor fortvilende det kan være å ikke engang orke å stå opp.
LEDER: Anita Krohn Traaseth går av som administrerende direktør i Innovasjon Norge i løpet av 2019. Hun skal bli partner i et norsk vekstselskap. Foto: Helene Reite Uglem.
TREEREN MOT TOPPEN
Videregående kom, med venner, dans nærradio og leserinnlegg. Karakterene lå på gjennomsnittet.
– Som min mor, har jeg alltid vært et skrivende menneske. Men jeg fikk aldri mer enn en treer i norsk. Da spurte jeg læreren hva jeg kunne gjøre for å bli bedre?
«Du kommer aldri til å bli mer enn en treer du, Anita», svarte læreren.
– Det var en tøff beskjed å få. Det hjelper ikke å like noe om du ikke mestrer det. Da var det ikke det jeg skulle drive med, konkluderte jeg.
Hun kom opp i norsk skriftlig. Halvhjerta rabla hun ned en novelle på en time. Ferdig med det.
ANITA KROHN TRAASETH (47)
STORM: Det har vært sterke vindkast rundt Anita Krohn Traaseth etter at hun ble leder i Innovasjon Norge i 2014. Men det har bygd samhold og ny kunnskap i organisasjonen. Foto: Innovasjon Norge
– Jeg fikk fem. Her måtte det være noe galt? Jeg ringte eksamenskontoret og sa jeg hadde fått feil karakter. Jeg var jo en treer. Men, nei. Det var riktig. Jeg løp til lektorens kontor, som om jeg var redd karakteren skulle forsvinne fra arket. «Og du som sa jeg var en treer?» sa jeg og slengte arket på pulten hennes, før jeg bråsnudde og gikk.
Hun ler av opptrinnet.
– Noen vil si jeg er en treer. Andre mener femmer. Sånn er livet. Ingen andre kan definere hvem jeg er. Vi leverer ikke alltid. Ingen er supermennesker hver dag.
Etter studier og IBM, har hun jobbet i teknologi- og kunnskapsbedrifter.
– Jeg er ikke redd for ansvar. Når du kaster deg uti det og leverer, kommer det nye muligheter. Noen ganger skremmende muligheter, men vi har dyktige folk rundt oss.
JOGGESKO OG DRESSBUKSE
Hun blogger. Har 26 000 følgere på en aktiv Instagram-konto. Speed-dater nye kollegaer. Klemmer mye. Går med flate sko. Tinteguri er ingen vanlig toppleder. Hun virker uformell, jordnær og varm.
– Som ny leder i IN startet jeg med 600 samtaler med ansatte. Jeg var historieløs. Det var viktig for meg å bli kjent med kollegene. Det er de som utgjør sjelen i selskapet og sitter med historikken.
Hun stilte tre spørsmål: Hvem er du? Hva skal jeg som ny leder holde meg langt unna? Og hva får deg til å ville snu i døra når du kommer på jobb?
– Jeg var på jakt etter flaskehalsene og handlingsrommet. Hvor trykket skoen? Hva skulle jeg holde meg langt unna? Det var viktig å vite for å utføre mitt mandat; å omstille bedriften. Det ble mange spennende svar.
MEDIESTORMENE
Det har vært sterke vindkast rundt Anita etter at hun tok over roret i det statlige selskapet i 2014. Avisene har snakket om fete lederlønninger. Urettferdige oppsigelser – og ansettelser. Lederstilen har også vært under lupen. Selskapet er fornyet og effektivisert, men det har kostet.
– Det har vært harde ord. Preller det av?
– Jeg står ikke alene, men tett med ledergruppa, tillitsvalgte, kolleger, kunder og oppdragsgivere. Når vindene blåser må jeg hvile, sove, spise og sette ned farta i kalenderen. Jeg hegner om ro og familie. Der henter jeg overskudd, svarer Anita som sier hun har vokst i stormene.
– Jeg er ikke så redd for dem. De har
bygd samhold og ny kunnskap. De er en del av reisen. En reise jeg har valgt selv.
BESTIGER IKKE FJELL
Anita er en av få som ikke trener i 2018.
– Jeg har valgt det bort. Man kan ikke få til alt. Jeg har tre barn, en nær kjernefamilie, 700 kollegaer, venner, masse kunder. Skulle jeg hatt enda en ting jeg må prioritere? Når det til og med ikke er lystbetont? For jeg syns det er kjedelig, innrømmer Anita.
Men hun sitter sjelden i ro, og trimmer hjernen hver dag.
– Men jeg trenger ikke bestige fjelltinder og løpe maraton, sier hun.
– Hvordan henter du deg inn?
– Ved å ikke gjøre noe. Sove. Hodet trenger ro. Jeg tillater meg å sitte stille. Gjerne foran peisen, med hjemmestrikka ullsokker. Jeg elsker ullsokker. Så skriver jeg. Det er den ultimate roen.
Når andre trener kroppen, øver Anita seg på å skrive. «Godt nok for de svina» kom ut i 2014. I 2019 kommer en roman.
– Jeg har faktisk gått på skrivekurs med Jan Kjærstad. Kan man kalle det trening?
RØYK OG HVETEBAKST
– Hva er du ikke så god på?
Hun ler og peker på en brun pakke med advarsler på.
– Den der. Jeg trener for lite, røyker for
mye. Og jeg elsker sjokolade og hvetebakst. Det er forbedringspotensialer der, innrømmer Anita, selv om spørsmålet var rettet mot jobbsammenheng.
– Jeg sier nok ja til for mye. Det kan stresse folk rundt meg.
Selv om kritikken har haglet fra ulike hold, viser en arbeidsundersøkelse at 4 av 5 trives i Innovasjon Norge. Sykefraværet er under tre prosent.
– Ikke alle digger lederstilen min. Ingen ledere bør tro det. Jeg prøver å forbedre meg hele tiden. På tross av stormene gir det fortsatt mening å gå på jobb.
– Har du gjort noen flauser?
– Hvor skal jeg begynne?
Hun ler.
Grete Solberg, som sier at toppledere må ha både maskuline og feminine egenskaper. Det kommer an på situasjonen. Den ene egenskapen utelukker ikke den andre.
Hun tenker tilbake på en morgen da minstejenta var 3 år. De var midt i det vanlige morgenkaoset på vei til jobb og barnehage.
– «Nå må du komme. Mamma skal treffe Hans, sjefen min. Jeg kan ikke komme for sent», sa jeg. Hun ser undrende opp på meg. «Mamma, kan gutter bli sjefer?» Det tok vekk noen år med dårlig samvittighet, ler Anita.
JEG ER STOLT AV AT JENTENE HAR VOKST
OPP MED EN YRKESAKTIV MOR.
– Jeg var den første kvinnelige toppsjefen i HP Norge, og skulle ha mitt første møte med Europa-sjefen kl. 10 neste morgen. Jeg våknet kl. 10. Det var grusomt.
Hun ringte og la seg flat.
– Jeg kunne ikke skylde på syke unger. Jeg hadde forsovet meg. Slik var det. Han sa bare: «Det kan skje alle. Kom så fort du kan. Nå kommer du nok aldri til å forsove deg igjen». Han fikk rett, sier Anita som fortalte om hendelsen i fredagsmailen til sine ansatte.
– Jeg lærte noe av måten han taklet det på. Sånne feil gjør vi jo alle. Sjefer også. Det er kjipt, men ikke skyld på noen. Vær ærlig.
TENKER SOM EN MANN
– Det har blitt sagt at du tenker som en mann. Må man det for å bli toppsjef?
– Jeg er direkte, og ikke så redd for å ta ordet. Det er visstnok mannlige egenskaper, svarer hun og legger til:
– Jeg tror på kjønnsforskningen til Anne
– Har du mye dårlig samvittighet overfor barna?
– Nei. Jeg lever godt med de valga jeg har tatt og er stolt av at jentene har vokst opp med en yrkesaktiv mor.
Men livet kan være kaotisk.
– Jentene har måttet være selvstendige. Jeg er hverken curling- eller tigermor. Vi har ikke et A4-liv, der alt er på stell. Minsten har gått på skolen i pysj i august. Vi tar ikke alle kampene. Hva de går i og spiser, er mindre viktig. Ja, de har sett rare ut til tider, men de er jammen noen fine jenter, sier trebarnsmora.
Trygghet og selvstendighet er det viktigste tror hun.
– Og at de forstår betydningen av familie. De skal ikke kjenne press rundt yrkesvalg, men forstå verdien av arbeid og bidra der de kan. De er veldig ulike, og velger nok sine egne veier, svarer Anita som er stolt av det hun kaller sin «lykkelige dysfunksjonelle familie».
– Er ikke alle det? Alle har sitt. Men vi er trygge og glade i hverandre. Så får heller hverdagsbekymringene gå litt for lut og kaldt vann av og til. For da slipper stresset. Da senkes skuldrene.
Dåpen ensomhetmotvirker
Titus 3:4-6.
Paulus skriver brev til sin medarbeider
Titus som skal lede menigheten på Kreta. Der er det uro rundt hva som er nødvendig for å være kristen. De med jødisk bakgrunn forfekter at omskjærelsen er nødvendig. Folk fra det greske miljøet mener det er ritualer knyttet til renselse og status. Paulus sin forkynnelse er krystallklar: Det er aldri menneskelige prestasjoner som gir fellesskap med Gud. Det får vi bare av ren nåde, ufortjent og som gave fra Gud.
Som en hjelp til å forstå dette, har Gud på underlig vis knyttet denne gaven til det jordiske elementet vann.
Selv den som ytre sett virker å ha det bra, forteller om utenforskap og ensomhet. Den kan være studenten som ikke blir bedt på fester eller skolejenta de andre glemmer. Eller flyktningen som kommer helt uten nettverk.
Så er det den ensomheten som vi alle kjenner, at det alltid er noe i oss vi ikke kan dele med andre.
Dåpen og det gratis fellesskapet med Gud vi får der, er en motkraft mot ensomhet. Jeg tror vi må være mer frimodige i å fortelle om det personlige fellesskap hver enkelt av oss kan ha med Gud. Fortelle at Gud er som en ammende mor som ikke kan glemme sitt barn. Det er lett å bli forlegen om det, for det er ingen enkle løsninger mot ensomhet. Det er ikke slik at bare du tror på Gud, løses problemene. Men det er en dyp sannhet at Guds fellesskap med oss er en motkraft mot den dypeste menneskelige ensomhet, også når vi ikke erfarer at det er slik. Og det er jo ikke et flyktig fellesskap bygd på følelser vi kalles til. Det er et fellesskap i kirken, der Jesus ga oss løfte om at når vi samles i Hans navn, er han midt i blant
ANN-HELEN
F. JUSNES
BISKOP I SØR HÅLOGALAND oss. Det er når vi i salmesang og bønn er i personlig dialog med Gud selv, når kirkerommets symboler taler til oss eller når et lys tennes og vi plutselig kjenner at dette er for meg. Det er dåpens fellesskap med Jesus, han som knyttet dåpen til løftet om hans nærvær hos oss alle våre dager.
Dåpen sprenger også grenser mellom mennesker. I alle menneskelige fellesskap er det et snev av å prestere for å fortjene fellesskapet. Dagens samfunn krever kompetanse, god helse og sosiale ferdigheter. Dåpen krever ingenting, men gir fellesskapet med Gud ufortjent. Forstår vi hvor sterkt dette budskapet er? Som kristen kirke forvalter vi et budskap om det totale likeverd, der skiller mellom mennesker oppheves.. Det forplikter oss til å aldri tie om menneskeverd og likeverd. For her er det ingen forskjell, dere er alle en i Kristus Jesus! (Gal. 3:28).
«Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen»
Joh. 16,24
VI TAKKER OG BER FOR:
> Estland, for mediearbeidet for ungdom og for ferdigstillelsen av ny kirke i Mustamäe og for byggingen av ny kirke i Saku.
> England, for arbeidet blant kirkefremmed ungdom og spesielt om frimodighet til de kristne ungdommene.
> Frankrike, for det kristne ungdomsarbeidet, menighetsarbeidet, for ungdomsorganisasjonen Mission Jeunesse og for den nye menigheten i Crèteil utenfor Paris.
> Arbeidet i Ukirke i Stavanger, for Mat&prat og andre samlinger i Nygatens forsamlingshus, for prest og prosjektleder Anne Margrethe Ree Sunde og de andre medarbeiderne.
> NMS i Norge, og spesielt for barneforeninger og andre grupper for barn. Vi ber for vårt samarbeid med menighetene når det gjelder trosopplæring.
> NMSU, for ansatte, frivillige medarbeidere og leirledere, og spesielt for leirer og andre samlinger, og at alle barn og unge som er på våre leirer må høre og ta imot kallet til tro og etterfølgelse.
> Barn som lever i fattigdom og nød og som savner skolegang, mat og medisiner.
> Hald-studentene, for deres tjeneste i Norge og i resten av verden og for avslutning på Hald. Vi ber om at formidlingen av det de har vært med på, må skape engasjement blant alle aldersgrupper.
MTS EGEN KOKK: MARGIT VEA
Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også en egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget program på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS.
Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no
MATVARER DU TRENGER HIMMELSK SJOKOLADEPÅLEGG UTEN MELK OG GLUTEN
> Ca 1 dl cashewnøtter eller hasselnøtter
> Ca 2 dl myke dadler
> Ca ½ dl vann
> 2 ss nøytral olje (solsikke-, peanøtt- eller maisolje)
> 3 ts kakao
> 1 ts hjemmelaget eller økologisk vaniljesukker
Bli som barn
Å lage mat er en hyggelig og leken aktivitet som inkluderer og gir barna opplevelse av mestring og fellesskap. Det er også en glimrende måte for samhandling mellom barn og voksne. Som oss voksne er det også mange barn som elsker å lage mat, og noen foretrekker matlaging på kjøkkenet fremfor å stå på podiet og synge i kor. Har vi plass til dem i kirken? Legger vi tilstrekkelig til rette for dette?
Jesus sier at vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike. Det handler mye om å være entusiastisk og begeistret over enkle ting i hverdagen. Det å lage mat sammen med barn, er en god anledning til å vise begeistring for gode råvarer og å lage mat for andre med entusiasme og skaperglede. Bli inspirert av barnas engasjement, brett opp ermene og finn frem gode råvarer og skjærefjøl, og la de små barna komme til deg.
Dette kakaopålegget er ekte saker. Det er lett å lage og smaker søtt og godt. Det som er laget av ekte varer, smaker best og er ofte sunnere.
SLIK GJØR DU:
> Legg cashewnøttene i vann og la de stå ca. 1 time. Hasselnøttene trenger ikke legges i vann.
> Ta ut steinen i dadlene til du har ca. 2 dl dadler.
> Ha dadlene i en skål og mos med gaffel.
> Mal nøttene med en stavmikser eller annen kjøkkenmaskin.
> Ha malte nøtter, kakao, olje og vaniljesukker i skålen med dadlene. Rør godt sammen og legg det over i et glass med lokk.
> Kakaopålegget holder seg lenge om du lar det stå i kjøleskapet.
Hvis dadlene er harde: Kok dem i en kjele med vann til de blir møre. Rør underveis. Bruk ikke for mye vann når de kokes, da det kan gi litt vassen smak.
KREATIV GJENBRUK
TORIL FAGERHOL NØSTRUD elsker kreative prosjekter. Hun ønsker å smitte andre med skaperglede, og deler sine ideer på Instagram under navnet @ tfndesign. Toril synes gjenbruk og redesign er ekstra gøy, så et besøk i gjenbruksbutikken gir alltid massevis av inspirasjon til nye, spennende prosjekter.
Prosjekt for små kunstnere
Ingenting er så sjarmerende som kunst fra små barnehender.
Med porselensmaling kan man enkelt lage helt unike design.
DU TRENGER: Porselensmaling/glassmaling og pensler, telysestaker, syltetøyglass eller lignende. Til dette prosjektet kan du bruke både glass og porselen. Husk å vaske og tørke overflatene du skal male på. Malingen skal ikke i munnen, så prosjektet passer ikke for de minste barna.
1 3 4 2
FERDIG MALT: Når de små kunstnerne har gjort jobben sin, skal malingen tørke i 24 timer, før den skal herdes i vanlig ovn. Følg instruksjonene på ditt produkt. Etter herdingen tåler malingen vask i oppvaskmaskin.
SETT BARNA I SVING: Dekk arbeidsbordet med papir eller plast, og dekk gjerne barna også! Sett frem maling i ulike farger, og hjelp barna med å ta maling på penselen. Malingen vaskes enkelt av små barnefingrer, men det er likevel lurt å passe på at det ikke blir for mye søl. Tips: Bruk en egen pensel for hver farge.
PYNT OPP: Når lysestakene er ute av ovnen og er ferdig nedkjølt, er de klare for å pynte opp. Bruk de til telys eller som små blomsterpotter. Slike små kunstverk egner seg supert som små gaver også, laget med kjærlighet og en god dose kreativitet. Kos dere med prosjektet!
ANBEFALING
SVEN FJELDE er en film- og musikkinteressert lesehest som i hvert nummer gir sine anbefalinger til noe oppbyggelig, spennende, interessant eller inspirerende du kan lese, lytte til eller se på skjermen.
Å VÅGE LEKEN
Når hverdagen nærmest bare består av plikter og gjøremål, får den raskt en litt grå farge over seg. Livet blir noe som skal gjennomføres, i stedet for å leves. For et barn er det annerledes. For et barn kan et bord bli en hytte, en stol bli et fjell, en hage bli en skog. Det handler om å se det som ikke er der, men som kan være der, i fantasien. Dette er en evne vi ofte mister med årene, men som jeg tror vi vil ha glede av å finne tilbake til.
I filmen Finding Neverland stilles vi overfor en ransakende samtale. Forfatter J.M. Barrie står foran hunden sin og later som om den er en bjørn. Skeptisk utbryter
guttungen Peter: Det er absurd, det er bare en hund. Barrie avbryter forstillingen: Bare en Hund? Bare? For et fryktelig, lysslukkende ord. Som å si: Han kan ikke bestige det fjellet, han er bare en mann. Eller: Det er ingen diamant, det er bare en stein. Peter lar seg ikke overbevise: Greit da. Gjør ham om til en bjørn, om du kan. Barrie rister på hodet: Med slike øyne, er jeg redd du aldri får se det. Filmen er inspirert av den sanne historien bak fortellingen om Peter Pan. Møtet mellom Barrie og Peter og resten av hans familie, blir starten på et vennskap som vil få større betydning enn
FOR ET BARN KAN ET BORD BLI EN HYTTE, EN STOL BLI ET FJELL, EN HAGE BLI EN SKOG.
selve verket. Det er en historie som bærer i seg mye smerte og sorg, samtidig som det er en visualisering av barnets blikk. Det å ikke bli for voksen til å la seg begeistre, men tillate seg å forsvinne inn i lek, bare for en stund. Gjennom å våge leken, kan en samtidig få et nytt blikk på tilværelsen. Og selv et barn kan til tider måtte lære seg å være barn. Som den alvorstunge Peter-karakteren Peter Pan har hentet sitt navn fra. For uten barnets blikk, blir verden et mindre sted.
Arrangement våren 2019:
15.-17. MARS: KVINNEHELG, REGIONAL KONFERANSE FOR KVINNER I NETTVERK. Annie Schaug. Lovsongsteam frå Ålesund Vineyard kvinnerinettverk.no
29.-31. MARS: MANNSHELG v/Rory Kaye m.fl.
17.-21. APRIL: PÅSKE V/FJORD OG FJELL
Reidun og Kurt Hjemdal, Kari-Laila og Ove Aksnes
29. MAI-2. JUNI: VÅRTUR TIL NORDFJORD V/PLUSSREISER (tidlegare SI-reiser) Annbjørg
Barane, Helge Hansen og Jakob Middelthon
Kontakt oss for prisar og bestilling: Innvik Fjordhotell, Misjonsheimen AS, 6793 Innvik Tlf. 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no www.innvikfjordhotell.no
