Misjonstidende nr. 5 2022

LES MER

Trygghet i møte med fremtiden

Vi er forsikringsselskapet for kristne og ideelle organisasjoner og for deg som er ansatt eller frivillig i en slik organisasjon. Vi gir overskuddet vårt tilbake til kristen-Norge! Ring 23 68 39 00 eller les mer på kniftrygghet.no

Ta kontakt for et godt tilbud

Tema

Ikke til salgs

Rødehavet

MISJONSFORENING

GJENBRUK

MISJONÆRS HISTORIE

Misjonstidende Misjonstidende 5/22 Oktober 2022

Utgitt av: NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

Postadresse Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Besøksadresse Misjonsmarka 12 4024 Stavanger

Telefonnummer 51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932

Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2022 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

MT-redaskjonen Tips mt@nms.no Spørsmål om abonnement mt@nms.no tlf 51 51 61 00

Ansvarlig redaktør Trond Hjorteland trondh@nms.no tlf 46 94 52 42

Redaktør Helene Reite Uglem hru@nms.no tlf 95 21 74 92

Grafisk designer Ellen Therese S. Hein prepress@a-o.no

Trykk Ålgård Offset

Opplag 16 300

Papir Svanemerket og miljøvennlig papir

Forsidefoto: Marit Mjølsneset

Annonsebestilling Salgs Forum AS post@salgs-forum.no Tlf: 915 90 578

Neste utgivelse MT 6 kommer i desember 2022

LEDER | Helene Reite Uglem

redaktør

Ikkje til sals

Av og til kan temaet i MT knytast til erfaringar frå eige liv, slik at eg har noko å skrive om i denne spalta. Denne gongen har eg ikkje det. Heldigvis.

Då eg skulle sette meg inn i kva menneskehandel eigentleg handlar om, kjende eg på eit ubehag. Over 40 millionar menneske er utsett for moderne slaveri. 60 000 barn er offer for sex-industrien i Thailand. Då knyter det seg i magen. Det gjer vondt å lese om det. Dei fleste orkar ikkje. Eg kan skru av skjermen. Eit klikk, så treng eg ikkje tenke meir på det. Ein knapp, så kan eg lese meir i morgon. Eg kan også velje å aldri meir forhalda meg til dette igjen.

Det kunne ikkje politikvinna som hadde vore med og avdekke barneporno på nett for nokre år sidan. «Korleis klarer du å gå gjennom alt dette materialet?», spurde NRK–journalisten. Ho tenkte seg litt om før ho sa at det ikkje var ho som leid. Ho måtte tole å sjå, for det var trass alt nokon som opplevde dette i verkelegheita. Ei heltinne og eit klokt svar, sjølv om bileta kanskje forfølgde henne då ho lukka auga på kvelden.

Sjølv om ikkje eg kan seie så mykje klokt om dagens slaveri, for ein blir litt tom for ord, er det millionar av andre som kan det. Dessverre. Haram frå Kamerun er fødd som slave, men flykta frå lamidoen som 12-åring. Hana frå Etiopia trudde ho skulle jobbe som hushjelp i Saudi–Arabia, men vart utsett for overgrep og tvangsarbeid. Ho klarte å rømme. I dag er ho skreddar, i tillegg til å spreie ordet om at graset ikkje er grønare på andre sida av Raudehavet.

Kva skulle du ønskje stod på verdas avisframsider i morgon? «Moderne slaveri avskaffa», hadde vore fint. Eit problem så stort, fjernt og komplisert at ein blir mållaus og handlingslamma. Men det finst folk som jobbar med temaet til dagleg. Det kan vere tungt, men det nyttar. Det finst både solskinshistorier og motløyse. Den gode nyheita er at du no får moglegheit til å støtte arbeidet på side 28. Tusen takk for at du støttar, ber og gir av di tid i NMS. God haust!

Foto: Maria Indrøy Risanger

SOMMERFEST BISKOP THOMAS TIL

SOMMERFEST: Biskop

Thomas startet som munk i 1985 i klosteret St. Pachomius, ble ordinert til prest i 1987, før han ble biskop for El-Qussia bispedømme i øvre Egypt i 1988. I 1998 grunnla han Anafora retreat– og konferansesenter like nord for Kairo, der flere av ørkenfedrene holdt til for 1500 år siden. I dag pendler han mellom El–Qussia og Anafora. – Anafora betyr å «løfte opp». Her er alle velkomne, uavhengig av bakgrunn og tro. Det er inspirert av åndeligheten i klosterlivet. Et sted preget av fred, ro, enkelhet og kjærlighet, beskriver senteret på sine nettsider www.myanaphora.org.

Anafora tilbyr både konferanser, kurs, retreater eller bare et avbrekk i et stille og fredelig miljø. De har også et studie– og forskningssted i biblioteket som er fullt av bøker på flere språk. Folk fra hele verden besøker Anafora hvert år. Området på 120 dekar er bare opplyst av dagslys og stearinlys og finansieres av donasjoner, i tillegg til å være nesten helt selvforsynt gjennom økologisk jordbruk og dyredrift. I tillegg til flere lokalt ansatte og rundt 25 nonner, kommer det mange tilreisende i kortere og lengre perioder, som også

hjelper til med det praktiske. Gjennom hele uka er det et pulserende gudstjenesteliv med tidebønner og messer i de to kirkene, Anafora–kirken og Oppstandelseskirken. I løpet av de siste 10 årene har senteret vært vertskap for totalt 70 000 mennesker som har deltatt på konferanser, seminar og retreat. Besøkende kan bo i celler eller fellesboliger og delta i praktisk arbeid, bønn, sosiale sammenkomster rundt bålet eller bare være alene.

Siden 2012 har NMS støttet den delen av arbeidet som handler om traumebehandling for kvinner som har opplevd vold, overgrep og tvangsgifting. For i Egypt er kvinner annenrangs. De må ofte gifte seg med overgriperen og kjempe for å få utdanning og jobb. Hvert år kommer over 100 kvinner for å bearbeide traumer gjennom samtaler og gruppeterapi, for så å bli fulgt opp videre.

Hvert tredje år arrangerer NMS sommerfest og generalforsamling med konserter, taler, bibeltimer, verksteder og forhandlinger. Denne gangen avholdes arrangementet i Stjørdal 29. juni–2. juli 2023. Program finner du på www.nms.no/sommerfest

RETTING

I Misjonstidende

vi i skade for

bruke feil navn på tidslinjen på side 8, der vi presenterte noen som jobbet for organisasjonen 1920–1930. Korrekt navn skulle være Trine Bjerkeseth. Hun var gift med forkynner og smed Haldor Bjerkeseth. En felles overskrift for deres tjeneste i NMS, var at Herren selv hadde kalt dem til dette.

M isjonstidende

Lanserer ny gudstjeneste

DELEGUDSTJENESTE: – Det startet med at vi ville ta «Barnas misjonsdag» tilbake til menighetene, sier Ivar Sandnes, misjonsrådgiver i Agder og Telemark bispedømme, som sammen med NMSU har utviklet Delegudstjeneste, en ressurspakke som skal engasjere barn og unge til å delta i misjon, lokalt og globalt.

– Sammen med flere ansatte i bispedømmet, prester, prost, kantor og menighetspedagog, har vi diskutert innhold og liturgi, fortsetter han.

Gudstjenesten skal handle om misjon og det å dele. En ressurspakke som består av hefter, skilt og «delekort» ligger klar for bestilling på NMSU sine hjemmesider.

– Vi forventer at det blir et godt verktøy for tiden framover, en ressurs menigheter kan bruke sammen med barn og unge, sier Sandnes som skal hjelpe menigheter til å komme i gang.

Nå gjenstår jobben med å gjøre Delegudstjenesten kjent i menighetene og spredt videre. Agder og Telemark bispedømme har allerede kjøpt inn pakken til sine menigheter og håper flere bispedømmer følger etter.

Les mer og bestill materiell her: www.nmsu.no/delegudstjeneste

BØNNEKORT

LA OSS TAKKE F OR

a t vi får bo i et fritt land, med fred og trosfrihet

at vi får være en del av Kristi verdensvide kirke

at mange vil bære NMS og GF fram for Gud i bønn LA OSS BE OM

a t mange får lys t til

komme på GF og sommerfest og melder seg på

at arrangementet blir en god og inspirerende møteplass for alle generasjoner LA OSS BE FOR

ho vedkomiteen og alle underkomiteene

DELE: Misjonsrådgiver Ivar Sandnes og ungdomsrådgiver Margot Tangen i Agder og Telemark bispedømme ønsker å engasjere barn og unge til misjon. Foto: NMSU

Gamle vennskap ruster ikke

MISJONSVENNER: Sollaug Boge Ølmheim, Kirsten Brandsæther, Bjørg Bruknapp Grønlien og Liv Lersch ble alle sendt ut som NMSmisjonærer i 1971. Sterke vennskapsbånd ble knyttet allerede ved Misjonsskolen for kvinner i Oslo, og siden har de holdt kontakten. Da Bjørg fylte 80 år i begynnelsen av juli, var de fire damene samlet til fest hjemme hos jubilanten i Sarpsborg. De jobbet som sykepleier, jordmor og lærere, og forteller om både gode og krevende dager på misjonsmarken. På latsida lå ingen den gang, men heller ikke nå, som pensjonister. De er fremdeles engasjert i menighet og misjon der de bor, i Sogndal, Sarpsborg og Fredrikstad. Både Sollaug og Bjørg hadde hele sin utetjeneste på Madagaskar, for det meste på østkysten. Kirsten var i Kamerun, før hun ble hyret til Santalmisjonens nybrottsarbeid i Mali. Liv startet for NMS i Hongkong, før hun ble ansatt i Overseas Missiona ry Fellowship og Frikirken på Taiwan.

talere, ledere og internasjonale gjester

den praktiske gjennomføringen: Staber og frivillige, hotellet og ansatte der “GLED DERE ALLTID

Global uke om moderne slaveri

SLAVERI: 13.-20. november arrangerer Norges kristne råd Global uke under banneret «Belys slaveriet». Utnyttelse er nemlig noe som ofte skjer i det skjulte og trenger mer oppmerksomhet. Den årvisse uka er noe flere kirker står sammen om, og det arrangeres temagudstjenester, danseforestillinger, konserter og seminarer der vi sammen kaster lys på hvordan utnyttelse skjer og hva vi kan gjøre med det.

Les mer her: www.globaluke.no

MISJONSKVINNER: Sollaug Boge Ølmheim, Kirsten Brandsæther, Bjørg Bruknapp Grønlien og Liv Lersch var alle NMS–misjonærer på 70–tallet. De holder fremdeles kontakten. Foto: Pål Stenumgård

KLÆR: Aase Jones er stolt over den nye klesavdelingen i NMS Gjenbruk Skien. Alle foto: Olav Øygard

Brukte klær gir økt overskudd

TEKST | Martin Eikeland

– Da vi åpnet klesavdelingen i gjenbruksbutikken her i Skien, var det ekstra mye folk i butikken. Vi hadde fulle stativ da vi åpnet dørene, men flere ganger i løpet av åpningstiden måtte vi fylle på, forteller Aase Jones, som sammen med Kjersti H. Marthinsen har ansvar for klesavdelingen i NMS Gjenbruk Skien. Omsetningen den første dagen i august var på rekordhøye 12.000 kroner. Det aller meste av dette var salg av klær.

Åpningen av klesavdelingen i Skien var lagt samtidig med markeringen av «Vår dag», et arrangement som er knyttet til Frivillighetens år. Mange av butikkene i NMS Gjenbruk-kjeden hadde egne «Vår dag-arrangementer». Totalt er det omkring 2500 mennesker som arbeider som frivillige i NMS Gjenbruk.

STORSATSING

De siste to årene har NMS Gjenbruk satset på at flere av de 52 butikkene i kjeden skal begynne å selge brukt tøy. Flesteparten av butikkene har nå tatt inn klær. Det viser seg at klessalget øker omsetningen.

– Vi har ikke helt sammenlignbare tall, men vi kan slå fast at omsetningen av klær har økt med over tre millioner kroner så langt i år. Nå som stadig flere butikker tar inn klær, vil dette tallet øke videre, sier Turid Øyre Øygard som jobber i NMS Gjenbruk. Hun er selv bosatt i Skien og gleder seg stort over nysatsingen i byen.

Omsetningsøkningen på klær er bare en del av den store totaløkningen som NMS Gjenbruk opplever i år. Så langt i 2022 har butikkene solgt varer for 12,8 millioner mer enn på samme tid i fjor. Hvis dette fortsetter resten av året, vil årsresultatet bli på 80 millioner kroner.

– Markedet for gjenbruk bare øker, ikke minst når det gjelder klær. Nå går jo alle,

til og med kongelige, i brukte klær. De butikkene som satser på klær, har alle hatt god tilgang på varer. Det viser seg også at kundene strømmer til når de kan få kjøpt brukt tøy, sier Øygard som røper at NMS Gjenbruk kommer til å budsjettere med ny omsetningsrekord også i 2023.

SKIFTET MENING

Blant de frivillige som jobber i NMS Gjenbruk i Skien, var det i første omgang stor motstand mot å ta inn brukte klær i butikken. Aase Jones var en av dem som var mest kritisk.

– Da denne ideen kom opp, var jeg helt tydelig på at dette var jeg imot. Jeg kunne ikke tenke meg å jobbe med klær som andre hadde brukt tidligere. Men da det ble bestemt at vi likevel skulle begynne med dette, måtte jeg ta en runde med meg selv.

Jeg endte opp med å bestemme meg for at jeg ville være med likevel. Nå står jeg som ansvarlig for klesavdelingen, humrer hun.

Når gjenbruksbutikkene begynner å selge brukte klær, øker omsetningen og overskuddet med millionbeløp.

Stadig nye misjonærer

– Vi opplever at Gud har ledet oss inn i dette arbeidet. Det er stort å være en del av hans misjon. Vi forventer å lære masse, samtidig som vi stiller oss til disposisjon med de evnene og interessene vi har, sier Kristoffer og Sigrid Hansen-Ekenes som skal jobbe med bibeloversettelse på Madagaskar fra høsten 2022.

De er to av fire misjonærpar som MT møtte under et kurs for nyansatte i Stavanger i vår.

DER BEHOVET ER STØRST

Ekteparet Cecilie Leinebø Thomas og Stephen Joel Thomas skal også til Madagaskar for å jobbe med, blant annet, bibeloversettelse.

– Vi ønsker så veldig å bidra til at flere kan få lese Guds ord på morsmålet sitt, sier Cecilie.

Til Madagaskar skal også ekteparet Stine

og Knut Roland.

– Vi har lenge hatt et ønske om å reise ut for å hjelpe der det trengs aller mest. Da det dukket opp en mulighet til å jobbe innen helse og matsikkerhet på Madagaskar, føltes det riktig, sier Stine som har lang erfaring som fastlege.

Knut er sivilagronom og skal jobbe med prosjekter knyttet til matsikkerhet, særlig i tørkerammede områder sør i landet.

– Vi hadde et felles ønske om å kunne reise som utsendinger, sier Sigrid Elise og Emil Dybdahl Buxrud som skal til Hongkong.

Sigrid var Hald-student i Kina, der hun også var innom Hongkong, og Emil skrev om Use Your Talents i masteroppgaven. Det gjorde at de søkte på stillingen.

– Vi ser frem til å lære et nytt språk og bli kjent med nye kollegaer og ulike NMS–partnere i både Hongkong og i Asia.

UTVIDET MISJONÆRROLLE

– Hvor mange misjonærer har NMS ute nå?

– Det er ikke lett å svare på, men NMS har 30 «tradisjonelle misjonærer», som betyr at man er rekruttert i Norge og sendt ut for å være bofast og arbeide i et annet land. 15 av disse er ansatt i løpet av det siste året, forteller personalsjef Per Ivar Johansen i NMS.

– Det er en gledelig utvikling at vi, etter år med koronapandemi og synkende misjonærtall, igjen har klart å rekruttere nye medarbeidere til både gamle, vakante og nye stillinger, legger han til.

Gode innsamlingstall og godt salg i NMS Gjenbruk, har gitt muligheter for å sende ut flere.

– NMS har fått mange gode søkere til de fleste stillingene, kan personalsjefen fortelle.

NMS sender stadig ut nye misjonærer, men rollene deres er i endring.

TEKST | Andreas Dirdal Kydland og Helene Reite Uglem

UTVIDER MISJONÆRBEGREPET

Flere lesere etterlyser mer stoff om utsendte misjonærer. Men hva er egentlig en misjonær i dag?

– Det kan være så mangt. NMS har for eksempel de senere år ansatt lokale medarbeidere eller støttet stillinger økonomisk hos partnere i utlandet, sier Johansen og viser til brasilianere som arbeider i Oslo International Church eller er med på menighetsutvikling i Lyon i samarbeid med den protestantiske kirken i Frankrike. NMS har også feltkoordinatorer på Madagaskar, i Kamerun, Etiopia, Thailand og Hongkong, studiekoordinator i Thailand og en Use Your Talents–koordinator i Kamerun.

– Tidvis har NMS også sendt ut såkalte «pendler-misjonærer», volontører og trainees på korttidsoppdrag. I 2022 havner

sju personer i denne kategorien. Slike stillinger erstatter i stor grad tradisjonelle misjonærstillinger.

UCREW OG STUDENTER

– Ucrew (ettåringer) har praksis på et misjonsfelt i ca 10 måneder. I skoleåret 2020/21 hadde NMS sju ungdommer i Ucrew-tjeneste. I 2022/23 vil det være seks utsendinger, fortsetter han.

Forrige skoleår tilrettela NMS praksistjeneste for seks studenter fra NMSlinja «Connect» på Hald internasjonale skole. – Samtidig satses det stadig mer på studentpraksis for norske universitet og høyskoler med utlandspraksis. Siste året før korona var det 170 studenter på Madagaskar. De utgjør en stadig større del av kontaktflaten mot partnerne, sier Johansen og legger til at det er ansatt

studentkoordinatorer i flere land. – I tillegg er det i NMS-Global til enhver tid opp mot 25 rådgivere med Norge som bo- og arbeidssted. Disse har oppfølgingsansvar for en omfattende prosjektportefølje i utlandet og har derfor mer eller mindre regelmessige besøksreiser til våre misjonsfelt. Disse regnes ikke som tradisjonelle utsendinger, men betyr mye for relasjonen mellom NMS og partnerne.

MISJONÆRER: Foran f.v: Kristoffer og Sigrid Hansen Ekenes (Madagaskar) og Sigrid og Emil Dybdahl Buxrud (Hongkong). Bakerst f.v: Stephen Thomas og Cecilie Leinebø (Madagaskar) og Stine og Knut Roland (Madagaskar). Foto: Andreas Dirdal Kydland

Ikke til salgs

På de neste sidene inviterer vi deg med inn i en verden vi skulle ønske ikke fantes. En verden der mennesker utnyttes på det groveste. I flere år har NMS vært med på å bekjempe slaveri, for mennesker skal ikke være til salgs.

Side 14 | KAMERUN:

Haram flyktet fra sin «herre» som 12–åring.

I dag er hun en fri kvinne, men slaveriet er fremdeles et problem i hjemlandet.

Side 18 | ETIOPIA:

Hana dro gjennom ørken, hav og en krigssone i håp om et bedre liv.

I dag advarer hun andre mot å ta den samme reisen.

Side 24 | HONGKONG:

NMS intensiverer innsatsen for å bekjempe sex-industrien i en by der prostitusjon er et økende problem.

TEMA | Menneskehandel

Sex selger, dessverre

Svimlende 40,3 millioner mennesker lever i dag under ulike former for moderne slaveri, og 60 000 barn er offer for sexindustrien i Thailand. Hva er egentlig en slave i dag?

TEKST | Andreas Dirdal Kydland

Ordet «slaveri» forbindes gjerne med bilder av mennesker i lenker, tau og kjetting – noe som hører historiebøkene til. Men den ubehagelige sannheten er at flere mennesker lever i slaveri i dag enn i noen annen historisk periode.

For mens eksperter anslår at rundt 13 millioner mennesker ble fanget og solgt som slaver fra det femtende til det nittende århundret, anslås det at svimlende 40,3 millioner mennesker – nesten like mange mennesker som bodde i Ukraina per juli 2020 (43,7 millioner) – lever i én eller annen form for moderne slaveri i dag. Det viser tall fra FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO og stiftelsen Walk Free per 2019.

HVA ER EN SLAVE?

Men hva vil det si å leve under moderne slaveri i dag? Svaret er ikke entydig. Men i en kartlegging fra Norad, skrevet i 2019, bruker Turid Johansen Arnegaard, fagdirektør menneskerettigheter, følgende definisjon.

– Det finnes ingen global enighet rundt definisjonen av moderne slaveri i dag, men de senere årene har det vært en utvikling på dette området, og i dag forstås «moderne slaveri» som en paraplybetegnelse som viser til ulike situasjoner hvor personer utsettes for grov utnyttelse, hvor de blir kontrollert gjennom maktmisbruk, trusler og vold og ikke er frie til å forlate situasjonen. Tvangsarbeid, menneskehandel, de verste former for barnearbeid og tvangsekteskap er ulike former for utnyttelse som inngår i denne ikke-juridiske betegnelsen, som beskriver fellestrekkene ved de ovennevnte juridiske konseptene.

En slave i 2022 kan altså vaske hus og leiligheter, produsere klærne vi går med, plukke frukt og grønnsaker vi spiser, tråle havet etter reker til restaurantbesøkene våre, grave opp mineralene som brukes i smarttelefoner, produsere sminke og el-biler. Slaver finner vi også i byggeindustrien. Et mye omtalt eksempel de siste årene er byggingen av stadioner og annen infrastruktur

TEMA | Menneskehandel

FRIGJORT: Haram ble født som slave, men flyktet fra lamidoen som 12-åring.

Foto: Maria Indrøy Risanger

Kampen mot stormennene

Slik åpner Halfdan Endresen boka «Solgt som slave» i 1965. Nesten 60 år senere er temaet fremdeles aktuelt i Kamerun, bekrefter Jean Baïguélé, biskop i Den evangelisk-lutherske kirken (EELC).

Det tok ikke lange tiden før ekteparet Halfdan og Birgit Endresen engasjerte seg mot slaveriet i Kamerun. Som tilsynsmann på misjonsstasjonen i Ngaoundéré fra 1932 møtte han stadig flere som flyktet fra slaveriet og søkte hjelp og beskyttelse på det som ble regnet som det sikreste tilfluktsstedet – misjonsstasjonen.

FØDT SOM SLAVE

Krumbøyd, med et godt tak rundt staven, subber Haram fra vaskebøttene på uteplassen og bortover stuegulvet. Hun er usikker på hvor gammel hun er, men ellers stødig i hukommelsen. Med senga som stol forteller hun med solid stemme om dagen hun selv ble møtt av madame Endresen utenfor misjonsstasjonen.

– Moren min levde som slave hos lamidoen i Ngaoundéré. Hun ønsket ikke at jeg skulle leve et liv som en av konene hans, så da jeg var 12 år gammel planla hun flukten min.

Ngaoundéré var hovedsetet i et såkalt lamidat, en bystat grunnlagt av det tilreisende fulanifolket. Folket henga seg til islam og tok slaver ved krigstokter. Lamidoen var bystatens hersker. Endresen skildrer mennesker som slet døgnet rundt og fikk hyppige avstraffelser, låst til eieren gjennom arv. Haram var noens eiendom allerede da hun tok sitt første åndedrag. Det forble hun fram til 12-årsalderen.

– Mennene til lamidoen passet godt på. Kvinner fikk ikke gå ut av residensen hans i byen. Det var derfor ikke alle som klarte å flykte, og de som ble værende måtte

jobbe for lamidoen livet ut. Da jeg kom til misjonsstasjonen var det rundt 25 andre jenter på min alder som også hadde søkt tilflukt der.

Haram var likevel redd. Kunne hun stole på disse menneskene med en annen hudfarge?

Omsorgen fra madame Endresen, som tok seg av jentene, ble et vendepunkt. De fikk mat, seng og skolegang.

Som muslimer fortsatte de å gjennomføre ritualene og bønnene de var opplært til.

Hun får et godt forhold til ekteparet Endresen, som når hun blir eldre, spør om hun kan tenke seg å jobbe for dem som hushjelp. Det takker hun ja til. Etter noen år i tjeneste møter hun ham som skal bli hennes ektefelle. Haldou André, en fri mann. – Før jeg giftet meg valgte jeg å bli en kristen. Resten av familien min forble muslimer. Noen av dem kommer hit innimellom for å overtale meg til å konvertere tilbake til islam, men det kommer jeg aldri til å gjøre, forteller Haram bestemt. Ekteparet forble barnløse, og Haldou André gikk bort for to år siden, men Haram skal aldri dra fra huset han gav henne vegg i vegg med misjonsstasjonen.

– Jeg fikk et godt liv etter frigjøringen, sier hun. Takknemlig for moren som elsket henne så sterkt at hun gav avkall på henne.

LØFTENES LAND

Biskop Jean Baïguélé er godt kjent med misjonsstasjonens betydning i arbeidet mot slaveri i Kamerun. Broen over den lille elva som skiller misjonsstasjonen fra utkanten av

sentrum i Ngaoundéré ønsker han å døpe «Frihetens bro» i forbindelse med EELCs 100-årsjubiluem i 2023. Slavene som flyktet fant i realiteten sin frihet da de krysset broen.

– Moren til en god kamerat av meg fortalte at det var da hun krysset broen, krypende, at livet hennes startet. Nå kunne hun leve et fritt liv –som et helt menneske – uten å være et objekt mer. Det gjaldt for mange slaver, forteller Baïguélé.

Biskopen omtaler misjonsstasjonen som et «løftenes land». Bildet stemmer overens med beskrivelsene til Endresen fra 1950-tallet:

«Flukten fra slaveriet fortsatte, og stadig flere søkte hjelp og tilflukt hos misjonen. […] Hver morgen når vi kom ut, satt det noen på trappen eller verandaen – forskremte barn, skrøpelige gamle, og yngre kvinner og menn. Hver av dem hadde sin triste historie å fortelle. […] Misjonsstasjonen var fremdeles flyktningenes sikreste tilfluktssted.»

Endresen og samarbeidspartnerne jobbet iherdig for å avskaffe slaveriet i Kamerun, men etablerte system var utfordrende å bryte. Tross mange kamper med lamidoen og den franske koloniadministrasjonen gav de ikke opp. – Misjonærene berget hele familier og reddet hele stammer. Dette ønsker jeg at vi kaster lys over under 100-årsjubileumet. Vi vil synliggjøre noe av det misjonærene har bidratt med i løpet av disse årene, og vise at det har vært til stor velsignelse. I takknemlighet ønsker vi å feire at vi, på grunn av dette, nå kan være en fri kirke, sier

«Ble ikke slaveriet avskaffet og slavehandelen stanset i forrige århundre? Jo – på papiret. Men i Afrikas indre og i Arabia finnes det ennå tusener av slaver, og det drives fremdeles slavehandel i stor stil.»

TEKST OG FOTO | Maria Indrøy Risanger

Biskop Jean Baïguélé

TEMA | Menneskehandel

EKTEPARET ENDRESEN: Halfdan og Birgit Endresen bodde i Kamerun fra 1932-1964. Han var engasjert i kampen mot slaveriet fram til sin død i 1973 og samarbeidet blant annet med FN. I 1960 ble han utnevnt til ridder av den kamerunske tapperhetsordenen. Foto: Misjons- og diakoniarkivet

MISJONSSTASJONEN I NGAOUNDÉRÉ: Anno 1934. Rømte slaver fikk bo i hyttene på stasjonsområdet.

Baïguélé, som likevel presiserer at Kamerun nå må håndtere mer moderne former for slaveri.

LOKKET TIL STORBYEN

– Når folk i landsbyene rekrutteres til arbeid med lønn det ikke går an å leve av og til kummerlige forhold, er det slaveri, poengterer biskopen.

For en tid tilbake, som prest i området rundt havnebyen Douala, møtte han stadig mennesker som var lokket sørover med utsikter om arbeid i store, utenlandske firma, men som i realiteten ble grovt utnyttet. Han reagerer på kritikkverdige boforhold, ansatte som står i gjeld til firmaet og som jobber lange arbeidsdager uten å ha noen form for fritid. Månedslønnen på mellom 800-1000 kroner gjør det vanskelig å dra fra arbeidsleirene for å besøke familien. Likevel, før lønnen utbetales må kost og losji trekkes fra, og de ansatte sitter igjen med 150-200 kroner. Baïguélé er oppgitt.

– De er i realiteten låst til arbeidet. Det blir en ond sirkel de ikke klarer å bryte. Vi ser at ettersom årene går, kommer de tilbake til landsbyen, uten penger, men trette og slitne. Som i Endresens tid, er det nokså stille om

dagens forhold. Nå, som da, tjener noen på at dette finner sted, og de ønsker ikke forandring. Det gjør derimot kirken. Særlig unge jenter som trekker mot storbyene for å finne arbeid, er blitt målgruppe for mange menigheter. Disse jentene ender ofte opp med å prostituere seg for å overleve. Flere får smittsomme sykdommer og dør under elendige forhold, forteller Baïguélé. Menighetene er føre var med opplæring blant annet i hårklipping og ulike former for håndarbeid.

– Vi ønsker å gi dem et nytt liv ved å lære dem praktiske yrker som kan gi dem inntekter til å klare seg selv og ivareta sine behov. Som kirke har vi plikt til å hjelpe disse jentene, understreker biskopen. – De utnyttes i en form for slaveri som foregår i det skjulte og som får mennesker til å lide i det stille.

GJESTEARBEIDERE

De senere årene trekkes unge mennesker ikke bare mot byene. Nå lokkes de også til bedre framtidsutsikter i land på den arabiske halvøya. Baïguélé opplevde det i nær krets da en kamerat dro til Saudi-Arabia og Dubai med lovnad om å tjene store penger. Ved

ankomst innså han kjapt at han ble utnyttet. Et godt familiesikkerhetsnett i Kamerun fikk samlet nok penger til returbilletten. Glad for at han kom seg unna, livnærer han seg nå som taxisjåfør i hovedstaden Yaoundé. – Folk som blir lokket til disse landene, innser ganske raskt at det livet og de mulighetene de ble forespeilet, ikke stemmer med virkeligheten. De blir arbeidsslaver og tjener omtrent ingenting. Etter mitt syn er det renspikket slaveri. Et liv i lidelse, uttrykker Baïguélé.

Arbeidsforholdene for gjestearbeidere i Qatar har særlig fått søkelyset rettet mot seg i forbindelse med årets fotball-VM som avholdes i slutten av 2022. Rapporter forteller om rystende forhold i vertsnasjonen bestående av hardt arbeid, dårlig behandling og, for mange, tidlig død.

ALVORSTUNG POPULÆRMUSIKK

Dette engasjerer også unge kamerunere. Flere tar nå opp kampen for å informere jevnaldrende om at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Det populære rapbandet Baladji Kwata har sterkt politisk motiverte låter om tema som opptar dem personlig. Alvorlige

Foto: Misjons- og diakoniarkivet

BALADJI KWATA: Asomia Abraham Angel (30) (t.v.) og Wassandi Doko (28) er med i Baladji Kwata, et rapband bestående av kristne artister med hjertet i EELC – og i bydelen Baladji, den mest belastede bydelen i Ngaoundéré.

Foto: Maria Indrøy Risanger

budskap pakkes inn i moderne rytmer. Slik håper de å nå ungdommen. Den nye hiten Porta Potty er høyaktuell med historien om Marie Madeleine som reiser utenlands i jakten på lykke, men ender som prostituert. – Mange unge jenter drømmer om å reise. De blir lovet forskjellige goder, men vet ikke hva som møter dem. Sangen er til alle jenter, for å gjøre dem oppmerksomme på at det sjelden ender godt, forteller Asomia Abraham Angel og Wassandi Doko, to av bandmedlemmene. Guttene fraråder dem å dra og forteller at de særlig hadde sine yngre søstre i tankene under sangproduksjonen. – Forhåpentligvis vil sangen om de faktiske forholdene vekke noen.

Artistene synes det er et stort problem at jevnaldrende tenker at livet er mye bedre andre steder. Både de og biskop Baïguélé reagerer sterkt på at flere arbeidere fratas passene enten under dekke av søknad om arbeidstillatelse eller ved ren konfiskering, for når virkeligheten ikke innfrir forventningene, er ofte det eneste man vil å dra hjem.

– Hvordan kan de reise hjem uten pass? De holdes tilbake mot sin vilje. Som slaver, uttrykker biskopen frustrert.

EN SPESIELL MISJONSOPPGAVE

Da Halfdan Endresen i sin tid ble spurt om hvorfor han tok tak i slavespørsmål var svaret enkelt:

– […] det begynte av seg selv. Når elendige, mishandlede slaver kom flyktende til misjonsstasjonen og søkte et fristed der, kunne vi ikke annet enn ta imot dem og prøve å hjelpe dem til å bli fri. Det var en spesiell misjonsoppgave, som vi ikke kunne vike tilbake for.

Mange år senere synes det samme å gjenspeile tankegangen til kirken og Baladji Kwata. De har sett mange nok liv bli ødelagt av lukrative, men ikke-eksisterende, tilbud. Metodene de bruker er ulike, men målet det samme. Ved bevisstgjøring passer de på sine egne og håper utfartstrangen bremser opp.

Hør sangen Porta Potty av Baladji Kwata her:

FRI: Hana var hushjelp i Saudi–Arabia, der hun mistet rettigheter og opplevde overgrep. Hun klarte å rømme tilbake til Etiopia og skaffe seg jobb som syerske. Foto: NMS

Den farefulle ferden

TEKST | Helene Reite Uglem

Hana Wondimhun (42) fra Addis ble lovet gull og grønne skoger i Mekka, med det som ventet henne der var 20 timer lange arbeidsdager uten pause.

FARLIG: Etiopia er et transittland med mange irregulære flyktninger som tar seg over Rødehavet i håp om å skaffe seg et levebrød, men reisen kan være livsfarlig. Illustrasjonsfoto: Pixabay

TEMA

Safe from Irregular Migration in Addis Abeba (SIM)

HVA: Prosjektet SIM sprer kunnskap om farene ved irregulær migrasjon. Returmigranter får traumebehandling, veiledning og støtte til å starte egne bedrifter. De inkluderes i samfunnet igjen og engasjerer seg i holdningsskapende arbeid.

HVEM: Unge voksne, særlig kvinner.

HVORFOR: Irregulær migrasjon, menneskehandel og moderne slaveri er en voksende utfordring i Etiopia. Unge voksne reiser uten papirer til Libanon og gulfstatene. Reisen er svært farlig, og mange ender som slaver og utsettes for tvangsarbeid, vold, overgrep og grov utnyttelse.

HVORDAN: DASSC og NMS startet prosjektet i 2019. I 2021 fikk prosjektet støtte fra Digni fra januar 2022 til desember 2024. Prosjektet drives av DASSC som er den lutherske Mekane Yesus kirkens diakoniavdeling, og har base i Addis Abeba.

Hana er 20 år når hun ikke ser noen annen utvei enn å avslutte utdanningen ved universitetet for å jobbe. Familien trenger penger nå.

– Flere av vennene mine fortalte at det fantes gode jobber i Saudi–Arabia. Flere dro over som irregulære flyktninger, med forfalskede papirer, og jeg bestemte meg for å gjøre det samme.

TRAUMATISK TUR

Hun låner penger til reisen, lover å betale tilbake så fort hun begynner å tjene penger. De er alle overbevist om at det vil skje. Det er jo så mange som gjør det samme nå om dagen.

Forventningene er store.

– Jeg kom i kontakt med en som skulle hjelpe meg over til Saudi–Arabia. Jeg skulle betale ham halvparten før jeg dro, og resten da jeg kom fram til destinasjonen, Mekka i Saudi–Arabia, forteller Hana om en reise som skal bli svært dramatisk.

– Først måtte vi gjennom ørkenen. Vi gikk i en uutholdelig varme, slitne, tørste og sultne. Det var en ekstrem påkjennelse, både fysisk og psykisk, forteller hun.

Men det blir aldri tid til å hvile føttene, heller ikke når hun ankommer «det lovende land» i Mekka.

– Jeg ble ansatt som hushjelp og jobbet i 20 timer i strekk uten pause. Beina mine var

hovne og vonde, husker hun. Men snart skal det bli verre.

TRANSITTLANDET

Etiopia er fullt av mennsker som er på vei. Som på en flyplass, der noen kommer idet andre drar. Etiopia har i dag 844 589 flyktninger fra krigsrammede naboland, melder FN. Noen kommer for å overleve. Andre drar av samme grunn.

– 25,9 millioner mennesker i Etiopia trenger humanitær hjelp. Åtte millioner mennesker er rammet av tørke. Menneskeskapte klimautfordringer påvirker landbruket, selve levebrødet. Det er matmangel og stor fattigdom, beskriver rådgiver Espen Topland i NMS.

Drømmer og levebrød drukner, bokstavelig talt, opplever unge voksne på landsbygdene. Flere flytter til Addis, på leit etter jobb. Der er prostitusjon, også barneprostitusjon, et økende problem. Rapporter viser både utenlandske og innenlandske gjerningsmenn, tilknyttet lokale hoteller, meglere og drosjesjåfører.

– Etiopia er et transittland med en enorm trafikk ut og inn. Etiopia er både endestasjon, mellomstasjon, og for mange selve grunnen til å migrere, fortsetter Topland.

Ryktene om jobber på den andre siden

av Rødehavet, i Libanon og gulfstatene, blir håpet mange klamrer seg til. Men på vei dit må man først gjennom en nådeløs ørken til fots, over et lunefullt hav i en overfylt, skrøpelig båt. Veien er farlig i seg selv, ikke minst på grunn av menneskehandlere forkledd som barmhjertige samaritaner. De må gjennom krigsrammede Jemen. De kan bli skutt, møte organselgere, bli kidnappet for løsepenger. De som når destinasjonen sin, ender ofte opp som slaver og fratas pass og rettigheter.

FAREFULL FERD – Det er stort sett Libanon og gulflandene, Bahrain, Saudi-Arabia, Oman, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater som er målet, forteller Topland som også har møtt mennesker som dro mot Sør–Afrika til fots. – Mange tar seg gjennom nabolandet Djiboutis ørken, ukesvis til fots. Her kan det bli opp mot 50 varmegrader. Vi ønsker å spre kunnskap om alle farene man møter på veien, forklarer rådgiveren i prosjektet SIM.

De fleste som reiser er irregulære migranter. Mennesker som reiser ulovlig uten nødvendige papirer. De er gjerne unge fra fattige landsbyer, har ikke jobb og har hørt rykter om lukrative jobber i gulflandene.

– Reisen er farlig i seg selv, sier Topland og sammenligner ruten med reisen over Middelhavet.

Espen Schiager Topland

– De må gjennom Jemen, der det har vært krig i mange år. Her risikerer du å bli skutt. Mange blir torturert og kidnappes for løsepenger. Andre blir solgt til organforhandlere, legger han til.

Menneskesmuglere driver en aggressiv rekruttering med løfter om et bedre liv. – De tar betalt for å frakte dem trygt fra Etiopia til Midtøsten og sier de skal få jobbe i ordnede forhold. Men de fanges inn i tvangsarbeid, fratas pass og mister alle rettigheter. De blir rett og slett slaver, og mange blir utsatt for misbruk og overgrep, fortsetter Topland.

Som Hana, blir mange kvinner lovet jobb som hushjelp, men ender opp med å jobbe 24/7 uten å forlate huset. De blir grovt utnyttet og utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Menn jobber på slavekontrakter i bygg, anlegg og med gatesalg. Det er mange etiopiere som jobber under uverdige forhold for VM i Qatar.

TRE TIMER SØVN

– En kvinne ble hushjelp i Libanon, ble fratatt passet og fikk ikke gå ut av huset. Hun ble stadig vekket på natta for å jobbe og fikk maks tre timer på øret, forteller Topland om en av kvinnene som i dag deler historien til unge voksne som vurderer å forlate hjemlandet. – Hun ble tvunget til å be til Allah, selv om de visste at hun var kristen. Hun fikk ingen lønn, ingen rettigheter. Da hun til slutt klarte å rømme, hadde hun mistet alt.

En annen kvinne forteller at de kastet varm kaffe på henne da de oppdaget at hun hørte på kristen lovsang.

– Slike historier gjør inntrykk, sier Topland.

Mange kommer hjem uten noe annet enn skam og skyldfølelse overfor familien som hadde samlet inn penger til reisen. Bagasjen er tom, men tung. For mange har blitt påført sår det tar lang tid å lege. – Det mangler et nettverk som følger dem opp. Det er her SIM kommer inn. Returmigranter får hjelp til å bearbeide traumene. De får startkapital og veiledning til å starte bedrifter.

SIM

– Med et samlet budsjett på 3, 2 millioner kroner vil prosjektet gagne 35 000 mennesker med holdningsskapende kampanjer og hjelp til returmigranter, anslår Topland om det treårige prosjektet som han antar vil vare lenger, takket være den enorme frivillige innsatsen fra kirkeledere, sivilorganisasjoner og returmigrantene selv. – Prosjektet ledes av fire ansatte.

Sammen med flere frivillige reiser de rundt og besøker skoler, kirker og ulike samlingssteder for unge. De bruker gjerne dramastykker, og returmigranter forteller sine historier. Det gjør sterkt inntrykk.

Mange som i det stille har planlagt å dra, blir sittende igjen etterpå for spørsmål, forteller Topland.

Det er Den lutherske Mekane Yesuskirkens diakoniavdeling, DASSC, som driver

prosjektet.

– De har en høy stjerne hos myndighetene og får derfor innpass de fleste steder der unge møtes, påpeker rådgiveren og legger til at SIM–prosjektet også kurser samfunnsledere og kirkeledere til å bli endringsagenter.

– De er strategiske grupper folk virkelig lytter til, avslutter Topland som tror prosjektet vil få en stor og varig innvirkning på samfunnet.

EGEN BUTIKK

Hana holder ut i tre år, før hun til slutt klarer å finne en måte å ta seg tilbake til hjemlandet på.

– Men jeg hadde ingen penger. Det lille jeg hadde sendt til familien, var brukt opp, og det var mange jeg skyldte penger, forteller Hana som ikke ser noen annen utvei enn å reise tilbake til Saudi–Arabia, men denne gangen til en annen by. Der var det bare det samme som ventet henne; hardt arbeid, ingen rettigheter og utfordringer hun ikke ønsker å gå i detaljer på. Sju år senere prøver hun på ny å finne løsningen i hjemlandet. Men heller ikke denne gangen lykkes hun. – Jeg dro tilbake til Saudi–Arabia for tredje gang. Jeg ble beskyldt for små ting, og til slutt ble jeg faktisk satt i fengsel. Jeg satt der i åtte måneder, og det var helt forferdelig, men til slutt klarte etiopiske myndigheter å sette meg fri. Jeg kom hjem, men med tomme hender, forteller Hana.

Det er et under at hun i det hele tatt er i live.

– Jeg har vært gjennom helt ufattelige ting. Flere jeg kjenner har mistet livet. Mange kommer syke hjem, og er skadet både psykisk og fysisk. Det er takket være Gud at jeg har klart meg så bra, tror hun.

SIM gav Hana opplæring i skreddersøm og startkapital til å starte sin egen bedrift.

I dag selger hun egenproduserte klær på markedet, i tillegg til å dele historien sin med andre som vurderer å reise.

KAMPANJE: I Kolfe menighet i Addis har SIM hatt holdningsskapende møter med mange som tenker å migrere irregulært til gulflandene. Foto: NMS

TEMA | Menneskehandel

–

Fotballspillere er handelsvare

Europeiske fotballklubber drømmer om å oppdage

afrikanske fotballspillere som kan løfte klubben sportslig og skaffe store inntekter ved videresalg. Afrikanske unggutter drømmer om et liv i økonomisk

overflod på lag i de rikeste ligaene i Europa.

TEKST | Martin Eikeland

Det er ingen tvil om at det foregår en intens jakt på «den forsvunne diamant» i Afrika. Klubber og agenter fra Vesten vet at de kan tjene store penger og gjøre sportslig suksess hvis de finner supertalent som spiller i små klubber eller bare på gatene, sier Lars Johnsen, journalist i fotballmagasinet Josimar. Dette bladet har ved flere anledninger trykket store artikler om problemene knyttet til afrikanske fotballspillere som blir lurt til å tro på den europeiske fotballdrømmen.

GATEBARN

Johnsen har lest mange historier om lovende fotballspillere som har blitt lovet gull og grønne skoger, men som har endt opp som gategutter i europeiske storbyer.

– Dette er talentfulle gutter som ender opp blakke, ensomme og uten sted å bo. Noen av dem finner ly for natta på jernbanestasjoner og har ikke penger til å komme seg verken bort eller hjem, sier den erfarne gravejournalisten, som blant annet har gått dypt inn i farsen rundt overgangen

til den nigerianske 17-åringen John Obi Mikel, gutten som var en snartur innom Lyn, Oslo før han etter strid mellom flere store engelske storklubber havnet i Chelsea. Oslo-oppholdet var et skalkeskjul for å omgå FIFAs regelverk. Sentralt i denne saken stod agenten John Shittu.

REGELVERKET

Når Johnsen blir spurt om temaet «menneskehandel og fotballoverganger», påpeker han at FIFA har et brukbart regelverk som skal hindre at afrikanske ungdommer ender opp på jernbanestasjoner og ferjeleier.

– Det internasjonale fotballforbundet har et klokkeklart regelverk. Det er helt ulovlig med internasjonale fotballoverganger for barn under 18 år. Det vil si at ingen fotballklubber som er medlem av nasjonale fotballforbund kan flytte spillere over landegrenser og skrive noen form for kontrakt med gutter og jenter under 18 år. Slik er reglene, men dessverre blir de uthulet hele tiden.

Illustrasjonsfoto:

FOTBALL: Journalist Lars Johnsen advarer afrikanske ungdommer som tror på løfter om gull og grønne skoger i europeiske toppklubber.

Foto: Josimar

VEST-AFRIKA

I afrikamesterskapet i fotball gjør ofte land fra Vest-Afrika det godt. Land som Kamerun, Mali, Senegal og Nigeria har gode landslag. I tillegg er mange spillere herfra sentrale aktører på topplag i Afrika. For tiden er Bayern München-spilleren Sadio Mane fra Senegal en av de vestafrikanske spillerne med størst suksess i Europa. – En del folkegrupper fra Vest-Afrika har fysiske forutsetninger som gjør at de passer godt som fotballspillere. De har styrke, hurtighet og teknikk. Derfor er det mange spillere fra denne delen av Afrika som har gjort stor suksess i Vesten, sier Johnsen.

I tillegg til at de fysiske forutsetningene er til stede, trekker han også fram gatefotballen som en viktig forutsetning for at vestafrikanske spillere er attraktive. - Det som vi her i Norge gjerne kaller for «løkkefotball», tilsvarer den afrikanske gatefotballen. Når gutter og jenter spiller fotball i ikke-organiserte former, der baneforholdene, ballen og fottøyet er dårlig, utvikler de en unik teknikk.

AGENTER

Det er mange aktører som er med i spillet om de afrikanske talentene. Det er spilleren selv, foreldrene, den lokale klubben, det nasjonale forbundet i spillerens hjemland, fotballforbundet i det landet vedkommende kommer til og klubben som sikrer seg spillerens underskrift.

Men dette systemet smøres også av

agenter. Det er disse agentene som formidler kontakter, ordner med avtaler – og tjener mye penger.

– Mitt inntrykk er at agentene har ett eneste mål for det de holder på med, nemlig å tjene mest mulig penger selv. De tar en minimal risiko, men har mulighet til å tjene seg søkkrike. Mange agenter beveger seg i en gråsone, ja, ofte langt inn i det illegale, når de utøver sin agentvirksomhet, slår Johnsen fast.

FORTJENER NOE MER

Rundt om i afrikanske land beveger det seg en rekke «spioner», som kartlegger mulige talenter. Noen gjør det på vegne av klubber de har avtale med, andre på egenhånd.

– En typisk historie om en talentfull fotballspiller som blir lurt av en skruppelløs agent, begynner på en lokal bane i et fattig afrikansk land. Spilleren, som regel en gutt, utmerker seg og vekker lokal interesse. Så dukker det opp en agent eller speider og sier til spilleren at han fortjener å spille på større arenaer enn dette. Foreldrene til gutten lever i den dypeste fattigdom. De blir overbevist om at deres sønn er så talentfull at han kan slå gjennom i de største klubbene hvis han reiser til Europa.

– Men spilleren og foreldrene har vel gode grunner til å tro at fremtiden i Europa vil bety velstand for ham selv og hele familien?

– Jeg ser ingen grunn til å kritisere spillere og fattige familier, men jeg vil advare dem. De må vite at muligheten for å slå gjennom er svært liten. Det verste er at noen av dem setter seg i gjeld, for agenten forlanger at de skal betale sønnens enveisbillett til Europa. For mange afrikanske familier er en slik flybillett en stor investering. Hvis noen spør meg om råd, vil jeg si at de aldri må ha noe å gjøre med agenter som krever at de selv skal betale reisen til «den store drømmen».

RUNDREISE

Når spilleren har kommet seg til Europa, begynner ofte en rundreise til flere klubber for å vise fram sine ferdigheter. Noen klarer å overbevise om at de er gode nok, mens andre blir sendt videre. For en god del ender det med at ingen klubber vil satse på dem. Blakke og fortvilet står de i en fremmed

storby uten penger til å komme seg hjem igjen. De ender opp i et liv på gata. – Hvilket råd vil du gi til norske klubber som blir tilbudt spillere fra afrikanske land?

– Det viktigste er at de forholder seg til de retningslinjer og lover som FIFA har satt opp. Det betyr blant annet at de overhodet ikke skal reflektere over tilbud om å hente spillere under 18 år fra Afrika. De må heller ikke la seg lure av dekkoperasjoner, der spillere under 18 år har fått skoleplass, for eksempel på en folkehøgskole. Det er eksempler på at norske klubber har knyttet foreløpige kontakter med folkehøgskoleelever. Når disse har fylt 18 år, får de en ekte kontrakt og spilletillatelse. En slik handlingsmåte uthuler hele regelverket og åpner for en form for menneskehandel.

LAVE LØNNINGER OG

OVERGANGSBELØP

Svært mange norske fotballklubber har afrikanere i sin spillerstall. Johnsen mener dette har to forklaringer.

– For det første er det mange afrikanere som er svært gode fotballspillere. De kan heve norske lag og gi dem sportslig suksess. Men det er også en annen årsak, nemlig at afrikanske spillere ofte er billige. Svært ofte er det billigere å hente en spiller fra Afrika enn fra naboklubben. I tillegg er overgangssummene svært høye for spillere som går fra en norsk klubb til en annen.

HANDELSVARE

Økonomien i hele fotballverdenen er bygd på kjøp og salg av spillere. Klubber skriver bevisst kontrakter med lovende unggutter. I tillegg til at klubben ønsker at signeringen skal gi sportslig suksess, er håpet at spilleren en gang i framtiden skal bli solgt til en større klubb for et stort beløp.

– Fotballspillere er handelsvare. Det er en form for menneskehandel. Det er viktig at en slik forretningsdrift er underlagt et skikkelig regelverk og at alt skjer helt åpent. Hvis fotballens organisasjoner lar agenter og folk som befinner seg i gråsoner styrke denne virksomheten, kan dette bli en moderne form for slavehandel.

Redder prostituerte

200 000 kvinner er fanget i sex-industrien i Hongkong. Nå har NMS begynt å samarbeide med en ny organisasjon som hjelper prostituerte.

TEKST | Stina M. Aa. Neergård

– Vi som jobber med diakoni i Asia ønsker å gjøre mer for å stoppe menneskehandel, eller trafficking som det kalles internasjonalt, sier misjonær Marieke Rode-Christoffersen som har 20 års fartstid i Kina og Hongkong, men som nå har flyttet til England sammen med mannen Tom Kamau.

– Dette har vokst fram til å bli en hovedsatsing for det diakonale arbeidet i Thailand, og nå starter vi også i Hongkong.

TRAGISKE SKJEBNER

Marieke forteller at det er svært mange

prostituerte i Hongkong. De fleste kommer fra andre land, som Kenya, Russland og Thailand. Byen er også en transitt-by, der jenter som lures inn i denne industrien, mellomlander.

Mange blir lurt av agenter og mellommenn, som også krever betaling for at de «hjalp» dem til å forlate hjemlandet og komme til Hongkong. I praksis klarer de aldri å nedbetale det de skylder og blir sittende fast.

– Undersøkelser og forskning viser tydelig hvor viktig det er at disse kvinnene får hjelp, understreker Marieke. – Hele 70 prosent av de prostituerte har

posttraumatisk stress-syndrom, og 89 prosent ønsker seg ut av sex-industrien.

Kanskje ikke så rart når slike undersøkelser også avslører at dødeligheten i denne bransjen er 240 ganger høyere enn dødeligheten i andre yrker, at 82 prosent har opplevd å bli utsatt for vold, 83 prosent er blitt truet med våpen, og minst 80 prosent har blitt voldtatt. 73 prosent har blitt voldtatt mer enn fem ganger.

KVINNER BLIR REDDET

I Hongkong har Marieke nå vært med på å starte samarbeid med en lokal organisasjon som heter Sons & Daughters (Sønner og Døtre). Det er en liten organisasjon som

NYTT PROSJEKT I HONGKONG:

HONGKONG: Kvinner fra hele verden kan "kjøpes", men hele 89 prosent av dem sier at de ikke ønsker å leve slik. Foto: Sons & Daughters

TEMA | Menneskehandel

Misjonær Marieke Rode-Christoffersen

jobber med å vise omsorg for prostituerte og tilby en vei ut. Jenter og kvinner kan få komme til et «safe house» - et trygt senter, for å dusje, stelle seg og ha et fristed.

De som ønsker det, kan også få være med på et ettårig program, der målet er at de skal komme ut av prostitusjon og kunne forsørge seg selv i et annet yrke. Programmet består både av rådgiving, psykologhjelp, sjelesorg og yrkesopplæring. I løpet av året tjener deltakerne også penger, som utbetales når de har gjennomført hele programmet. På den måten får de en verdifull startkapital. Noen velger å dra tilbake til landet de kommer fra. Andre begynner på nytt i Hongkong.

Emnene som programmet underviser i, spenner fra lese- og skriveferdigheter til digital kompetanse og barneoppdragelse.

Alle som er med i programmet er også med i bedriften Re-Store, som er det viktigste verktøyet for å istandsette kvinnene til å kunne forsørge seg selv. Re-Store produserer stearinlys og tekstilvarer.

Gjennom denne bedriften får de lære om alt fra produktutvikling, budsjettering og regnskap til markedsføring og kundebehandling.

– Alle som har deltatt i dette programmet har klart å forlate sex-industrien!

VIL GJØRE MER

Hvert år har Sons & Daugthers plass til seks kvinner i programmet. I løpet av de neste tre årene vil dermed 18 prostituerte få hjelp. – Vi ønsker å støtte dette viktige arbeidet, sier Marieke.

– 18 kvinner er selvfølgelig et veldig lavt tall når man tenker på hvor mange som er fanget i sex-industrien. Men sannheten er at det er veldig få aktører i Hongkong som arbeider med dette temaet. Vi ønsker å hjelpe Sons & Daughters til å vokse, slik at de kan hjelpe flere. Vi ser at de gjør et veldig godt arbeid som virkelig fortjener støtte.

TABU: Det er et stort marked for prostitusjon i Hongkong. Men temaet blir nesten aldri snakket om. Det går utover de 200 000 jentene og kvinnene som opplever at de er fanget i sexindustrien. Er det noen som bryr seg? Foto: Sons & Daughters

Marieke: grad menneskehandel.

FAMILIE: - Foreldre og besteforeldre må få hjelp til å gjøre sine familier trygge og sterke, sier misjonær Anne Storstein Haug.

Illustrasjonsfoto: NMS

Hindrer menneskehandel

i Thailand

60 000 barn arbeider i sexindustrien i Thailand. Nå sier kirken i Thailand stopp.

TEKST | Stina M. Aa. Neergård

– 15 år gamle Fo (fiktivt navn) gikk på skoleinternatet LaOn Siam i Chiang Rai. Drømmen var å studere videre etter ungdomskolen. Men foreldrene til Fo ville ikke gi henne lov. De ville at hun skulle begynne å jobbe for å hjelpe til med å skaffe penger til familien. Moren hadde til og med skaffet henne arbeid. De kjente noen i Bangkok som kunne gi henne en jobb på en av de mange bensinstasjonene i byen. Hun skulle stå ved pumpa og

Anne Storstein Haug

fylle bensin. Det er misjonær Anne Storstein Haug som forteller denne historien. Hos henne gikk alarmen med en gang hun fikk høre om Fo. Det var lett å se for seg hva fortsettelsen ville bli: – Fo var en nydelig ung jente, på flyttefot fra en liten landsby i fjellet til en millionby langt unna. Hun vil raskt oppleve at pengene hun tjener ved å jobbe ved pumpene ikke strekker til om hun skal sende en god sum penger hjem til foreldrene hver måned. Og fristelsen vil da være stor til å ta imot tilbud om arbeid som lokker med dobbel eller tredobbel lønn. Ved en pumpe vil en

MARGINALISERT: Minoritetsgrupper i Nord Thailand er marginalisert i samfunnet, mange lever i fattigdom og er ekstra utsatt for menneskehandel. Illustrasjonsfoto: Tor Helge Brandsæter

Seminar om trygge familier i Nan

søt jente som Fo lett treffe noen som tilbyr «en enda bedre jobb». Det er for eksempel fristende å jobbe i en «kveldsrestaurant» hvor du kan tjene masse penger. Men prisen disse jentene betaler kan være høy, for en slik jobb innebærer gjerne at du må prostituere deg. Det var det siste jeg ønsket for vakre Fo!

PRESTEN VAR REDD

Anne og de andre på diakoniav delingen tok straks kontakt med presten der Fo bodde og ba ham snakke med familien til jenta om at de kunne la henne fortsette på skolen. Diakoniavdelingen kunne gi Fo et stipend til å fortsette å studere. Men presten ville ikke gjøre noe. Han tenkte at dette var noe familien måtte finne ut av selv. Og at han kunne få problemer om han blandet seg inn. – Denne og flere lignende historier, gjorde at vi på diakoniavdelingen bestemte oss for å jobbe mer med familier og ikke bare med barn og ungdom, forklarer Anne.

NYTT PROSJEKT

– Et resultat av dette er prosjektet «Sterke og trygge familier» som nå er blitt et av våre viktigste prosjekter.

Vi ønsker at alle kirkearbeidere og diakoniarbeidere i Den evangelisklutherske kirke i Thailand (ELCT) skal engasjere seg i lokalsamfunnet, støtte og veilede familier som bor der, oppmuntre og støtte til utdanning og tørre å si fra når menneskerettigheter og barns rettigheter blir brutt. Vi ønsker at både de unge og foreldrene deres skal få kunnskap om risikoen de tar og om rettigheter og muligheter de har. De må få hjelp til å gjøre sine familier trygge og sterke!

REDDER FRAMTIDEN

Nylig fikk Anne bekreftet at hun gjorde rett i å bekymre seg for Fo. Hun jobber nå som prostituert.

Annes drøm er at jenter som Nam ikke lenger skal bli sendt til Bangkok eller til utlandet for å jobbe. – Ulike former for menneskehandel er svært utbredt i Thailand. At hele 60 000 barn er fanget i sex-industrien i landet viser tydelig hvor stor risikoen er for å få hele fremtiden ødelagt. Kirken og prosjektet «Trygge og sterke familier» kan redde framtiden for ungdommene, slik at de ikke må bli utsatt for det samme som Fo.

26. og 27. august ble det holdt et kurs i Nan i Nord-Thailand, arrangert av prosjektet «Trygge og sterke familier». Befolkningen i dette området i Thailand er ekstra utsatt for menneskehandel. De lokale myndighetene lånte ut lokaler. Kirken i Thailand samarbeider med en stiftelse – The Freedom Story – som arbeider for å redde barn fra menneskehandel. Representanter fra denne stiftelsen ble med som foredragsholdere.

De 30 deltakerne var både kirkeansatte og medlemmer i menigheten. Biskopen og lærere på presteskolen var også med - og til og med den lokale ordføreren. Egentlig skulle dette kurset vært holdt for over to år siden, men pandemien hindret det. Nå kunne det endelig skje.

PLANLEGGER ALLEREDE FLERE KURS

Temaene for seminaret var menneskerettigheter og menneskeverd, typiske mønster i menneskehandel og forebygging av menneskehandel.

– Vi håper at deltakerne kan bruke sin nye kunnskap i møte med folk i lokalsamfunnet og være med på å forebygge menneskehandel og jobbe for at barn i lokalsamfunnet vokser opp i trygge familier, sier Anne i Thailand.

– Vi ønsker å arrangere flere slike kurs og få med representanter fra flere av landsbyene i området.

Vellykket kurs ble endelig gjennomført etter to år med pandemi.

TEMA | Menneskehandel

SEMINAR: På et seminar om menneskehandel i august skulle deltakerne beskrive utfordringer for landsbyene og familiene i området. Foto: Margrethe Reve Brandsæter

IKKE

TIL SALGS!

Problemet er enormt! Over 60 000 barn er årlig offer i sex-industrien i Thailand.

Det er betraktelig lettere å hindre barn fra å havne der enn å hente dem ut.

Derfor arbeider vår samarbeidskirke i Thailand iherdig for å styrke sårbare familier. Ingen skal bli tvunget til å selge sine barn.

Vil du være med og hindre at barn blir solgt?

giro.

tusen takk for din gave

Illustrasjonsfoto: Marit Mjølsneset, illustrasjon: iStock

BESØK: Generalsekretær Helge Gaard i NMS besøkte tidligere i 2022 kirkegården for norske misjonærer i KwaMondi. Her ved graven til Ommund Oftebro.

Foto: Martin Eikeland

MISJON: Kirken i KwaMondi er sterkt knyttet til misjonær Ommund Oftebro. Oftebrofamilien har nå opprettet tett kontakt med denne kirken. Foto: Privat (Oftebro-familien SørAfrika)

KWAMONDI: I KwaMondi er det en egen kirkegård for norske misjonærer. Ommund Oftebro etablerte denne i 1883. Foto: Martin Eikeland

Sørafrikanske Oftebroetterkommere er sterkt knyttet til Norge

For mange NMS-folk er navnet Ommund Oftebro et viktig navn i misjonshistorien. I Sør-Afrika er bevisstheten om pionermisjonæren fra Lyngdal enda sterkere. Sørafrikanere med Oftebro-navnet bidrar til det.

TEKST | Martin Eikeland

Først litt folkeopplysning: Ommund Oftebro tilhørte det første kullet som i 1843 ble tatt opp på Misjonsskolen i Stavanger. Etter endt misjonærutdanning ble han i 1849 sendt til Sør-Afrika.

ENESTE OFTEBRO I VERDEN?

I Sør-Afrika er det tre personer som har Oftebro til etternavn; Ommunds tippoldebarn Garry og Mark, samt Garrys sønn Karl.

Som mange andre barn i Sør-Afrika, gikk brødrene Garry og Mark Oftebro på internatskole. Da de to guttene skulle begynne på skolen, så de på navnet som var skrevet på kofferten. De kikket på hverandre og lurte på om de var de eneste i verden som hadde dette etternavnet. Samholdet mellom de to guttene ble sterkere av at de hadde et så uvanlig navn.

– Vi var litt stolte av navnet, selv om vi nok syntes det var litt underlig at vi hadde et etternavn som ingen andre hadde, forteller Garry.

FORRETNINGSMANN I DURBAN

Vi treffer Garry Oftebro og hans sønn Karl på en restaurant i havnebyen Durban. Her

jobber Garry i et internasjonalt selskap, mens Karl har etablert seg som fotograf og filmprodusent. I forbindelse med at NMS skal gjenoppta kontakten med den kirken som Ommund Oftebro i sin tid var med på å etablere, dukket spørsmålet om det finnes etterkommere etter pionermisjonæren i Sør-Afrika opp. Etter noen søk på internett og telefoner til folk med Oftebro-navnet i Norge, ble det klart at det fortsatt er noen som heter Oftebro helt sør på det afrikanske kontinentet. Litt enkel detektivvirksomhet førte fram til Garry Oftebro.

– Etter det jeg har hørt, stammer absolutt alle som heter Oftebro i hele verden fra Lyngdal, smiler Garry.

SLEKTSSTEVNE

På slutten av 1990-tallet begynte noen av Oftebro-etterkommerne å jobbe med å kartlegge dem som stammer fra Gunhild og Villum Christian Oftebro. Tanken om et slektsstevne dukket opp. For å få kontakt med hele slekten, søkte «Oftebro-komiteen» hjelp hos Nordmannsforbundet. Først da en derfra ringte ham, ble Garry klar over at han tilhørte en stor slekt.

Som følge av at kontakten med

Oftebro-familien var opprettet, ble Garry også invitert til det første «Oftebro-stevnet» i 2004. Men siden sønnen Karl, som den gang var aktiv landhockeyutøver, spilte en viktig landskamp i Barcelona samtidig, måtte Garry melde forfall til dette slektsstevnet. Men han mistet ikke kontakten med eller interessen for Oftebro-familien av den grunn. Det neste stevnet for familien ble planlagt til 2008, denne gang i Sør-Afrika. Det viste seg imidlertid at alle de andre i komiteen måtte trekke seg. Men Garry var fullt og fast bestemt på å gjennomføre stevnet. Med stort pågangsmot, en brennende interesse for slekten og et stort nasjonalt kontaktnett arrangerte han slektsstevnet omtrent på egen hånd. – Det var tidendes beste arrangement, humrer Inge Oftebro, som er talsmann for den sekspersoners store komiteen som i dag har ansvar for slektens nettside og arrangementer.

EGENINTERESSE

Garry er glad for at slektsstevnet i SørAfrika kunne arrangeres.

– Det kom folk fra hele verden hit til SørAfrika. Jeg hadde stor egeninteresse for å

arrangere stevnet her i landet, sier Garry, som understreker at han hadde god støtte av både broren Mark, sønnen Karl og datteren Gigi da han gjennomførte stevnet.

Siden har Oftebro-familien hatt flere slektsstevner, det siste på Sørlandet i 2018. Da stod naturligvis en dag i Lyngdal på programmet.

– For oss som kom fra Sør-Afrika, var det kanskje ekstra viktig å besøke stedet vår familie kommer fra. Vi hadde en egen gudstjeneste i Lyngdal kirke, vi spiste lørdagsgrøt på Kirkesenteret, og vi besøkte misjonsmuseet. Etter det besøket føler jeg meg litt som lyngdøl, smiler Garry.

KWAMONDI

Men vi lar Oftebro-stevnet og Oftebroslekten ligge litt og går heller til stedet hvor Ommund Oftebro bodde mesteparten av sitt liv. NMS-delegasjonen som besøkte landet tidligere i år, gikk i sporene etter de norske misjonærene. Det førte dem blant annet i nærkontakt med det arbeidet som Ommund Oftebro startet opp.

For i Sør-Afrika er det langt fra bare hvite etterkommere som holder bevisstheten om den norske misjonæren i live. I nærheten av byen Enchowe ligger en landsby som heter KwaMondi. Vi nordmenn forstår det ikke, men navnet på denne landsbyen er faktisk en zuluoversettelse av Ommund. Navnet KwaMondi er et resultat av en språklig forvirring mellom norske dialekter og zuluspråket. Det er nemlig slik at Ommund er svært vanskelig å uttale på zulu. Folk hørte ofte Guri Oftebro rope på sin mann, men for zuluene ble Ommund til Mondi. Etter hvert som den lille landsbyen vokste, måtte den også få sitt navn. I den prosessen ble det bestemt at byen skulle kalles for Stedet Ommund. På zulu ble dette til KwaMondi - altså med zuluvarianten av det norske navnet

I KwaMondi er det en egen gravplass for norske misjonærer. I byen er det også en kirke som opprinnelig ble bygd av Ommund

Pionermisjonæren fra Lyngdal

I 1843, da Ommund Oftebro (1820 – 1893) var 23 år, ble han opptatt på den nyopprettede misjonsskolen i Stavanger. Etter endt misjonærutdanning – og noen omveier – ankom han i 1849 Sør-Afrika sammen med en annen lyngdøl, Tobias Udland. Ommunds mor, Gunhild, var en god venninne av prestefruen Gustava Kielland, som blir kalt for «kvinneforeningens mor». Disse to unge mennene er en viktig del av norsk misjonshistorie. De gikk inn i det arbeidet som Hans Schreuder allerede fem år tidligere hadde startet.

I 1853 giftet Ommund seg med Guri Hogstad fra Stavanger. Paret fikk fire barn. Etter at Ommund reiste fra Norge i 1849, var han bare tilbake i hjemlandet én gang, fra 1873 til 1874. Hans tre sønner gikk på Middelskolen i Stavanger, men vendte deretter tilbake til Sør-Afrika. Hans datter Johanne Guri Mathea, som var den yngste i søskenflokken, var med på turen til Norge. Hun giftet seg senere med sin fetter Christian Oftebro, som også var misjonær i Sør-Afrika.

Oftebro. I tilknytning til kirken, er det et lite museum der en stor del av utstillingen er viet norsk misjon generelt, men også Ommund Oftebro spesielt.

– Ommund Oftebro er et viktig navn i denne byen og i denne menigheten. Det er mange som kjenner hans navn, forteller prost N. S. Sithole i Durban.

Menigheten i KwaMondi består nesten utelukkende av zuluer, og er en del av den lutherske kirken (Evangelical Lutheran Church in Southern Africa - ELCSA) som blant annet er bygd på arbeidet de norske misjonærene gjorde.

OFTEBRO I KWAMONDI

De siste årene har også Garry også blitt kjent med KvaMondi og menigheten der. – Jeg er i KwaMondi noen ganger hvert år, sier han, og forteller at man på Oftebroslektsstevnene har samlet inn penger til menigheten i denne byen. Ved hjelp av disse pengene blir gravplassen for norske misjonærer vedlikeholdt. Gjennom årene har både naturens gang og menneskelig hærverk ført til et visst forfall. Men takket være pengene fra Oftebro-familien framstår gravplassen i dag som et verdig minnested. – Jeg har påtatt meg ansvaret for vedlikehold av kirkegården. Jeg har også fått nær kontakt med lederne i menigheten. Når de trenger penger til vedlikehold av kirken, ringer

de gjerne til meg for å høre om jeg kan bidra til finansering. For meg er det en stor glede å være til hjelp for zulumenigheten i KwaMondi, sier Garry. Ved det forrige slektsstevnet ble det gitt over 30.000 kroner som kunne brukes til vedlikehold av kirkegård og kirke.

At Garry er en del av en slekt med sterke misjonsrøtter, betyr ikke at han selv er kirkelig aktiv. For Garry har kontakten med zulumenigheten i KwaMondi også blitt hans første møte med kirke og tro. – Jeg vokste opp i en familie der det aldri var snakk om kirke eller kristen tro. Fra tid til annen var vi riktignok innom kirken, men vi var aldri aktive. Jeg vet ikke hvor mange generasjoner etter Ommund som var aktive i kirken. Blant dem jeg kjenner til, er det ingen, sier Garry, som fortsatt ikke er noen fast kirkegjenger.

TITTIPPOLDEBARN

Garrys egen livshistorie er både spennende og dramatisk. Han ble født på sykehuset i Enshowe. Garrys far, Karl Martin, var opprinnelig sports- og våpenhandler, men da Garry var fire år kjøpte han Antiford Farm, som han bygde opp til å bli et mønsterbruk. Men de Garry var 14 år døde faren av hjernekreft.

– Min oppvekst var preget av raseskillepolitikken. De aller fleste farmerne

var hvite, mens de som arbeidet der var svarte. Jeg var også preget av dette, men i min barndom var de fleste av mine venner barn av de zuluene som jobbet på farmen. Gjennom vennskapet med disse barna og deres familier, ble jeg kjent med zuluenes kultur og språk. Fortsatt er flere av mine beste venner zuluer, forteller Garry, som også har «farmer» på sin egen CV. Men da raseskilleprotestene var på det mest intense, valgte Garry å prioritere sikkerheten for seg og sin familie. Han solgte farmen og flyttet til storbyen Durban.

3400 SLEKTNINGER

Komiteen som jobber for å kartlegge

etterkommerne etter Gunhild og Villum Christian Oftebro har til nå funnet fram til 3400 personer med direkte slektslinje til husmannsekteparet på Oftebro i Lyngdal. Omkring 1200 av disse lever i dag. – Det var bare et mindretall av slektens medlemmer som har Oftebro som etternavn. Gunhild og Villum Christian hadde ti barn. Disse barna er opphav til ulike grener av slekten vår, sier Inge Oftebro som er bosatt i Bærum. Han er med i slektskomiteen som har egen hjemmeside, arrangerer slektsstevner og er limet mellom etterkommerne.

Blant Oftebro-etterkommerne er blant annet skuespillerne Nils Ole, Jakob og Jonas

OFTEBRO: Garry Oftebro og hans sønn Karl er henholdsvis tippoldebarn og tipptippoldebarn til den norske pionermisjonæren Ommund Oftebro.

Foto: Martin Eikeland

Oftebro. Ellers er kombinertsporten preget av utøvere med Oftebro-navnet. Størst suksess av dem har Jens Lurås Oftebro hatt. Under OL i Kina i 2022 var han med på det norske laget som tok gull i stafett.

KOMMER TILBAKE

Garry er stolt av sine norske skuespiller- og skiløperslektninger. Han er også opptatt av å holde kontakten videre. Derfor er han helt klar på at han skal tilbake til Norge og Lyngdal.

– Lyngdal og Norge er blitt en viktig del av meg. Jeg kommer tilbake, sier Garry Oftebro.

SLEKT: De tre med Oftebro-navn i Sør-Afrika i arbeid på kirkegården i KwaMondi. Karl (t.v.), Garry og Mark Oftebro har lovet å ta ansvar for gravplassen til norske misjonærer. Foto: Martin Eikeland

FAMILIE: EMF driv både søndagsskule, korps, kor,

og foreiningar for både

unge og vaksne.

MISJONSFORENING: Egersund misjonsforeining har røter heilt tilbake til 1834. Alle foto: Helene Reite Uglem

Brannen som aldri slokna

TEKST OG FOTO | Helene Reite Uglem

Allereie i 1834, ni år før stiftinga av NMS, byrjar misjonsengasjementet å blomstre i «okka by». Det kjem verdskrigar, oppgangs– og nedgangs tider, vekkingar og motgang. 188 år seinare er misjonsengasjementet like glødande. Foreininga på Misjonshuset har 150 medlemmar og tilbyr aktivite tar for heile livsløpet.

HAUGE–VEKKINGA

Vi skrur tida tilbake til 1834, då nokre haugianarar startar Egersund misjonsforening (EMF) og ni år seinare blir med og stifte NMS. I 1830–åra er Hauge død, men læra hans lever framleis, i form av uformelle «venesamfunn» som er bundne saman til noko større. Fleire og fleire misjonsforeiningar skal etter kvart vekse fram av desse fellesskapa. Kanskje er det Hauges brann for «det allmenne prestedømet» som fenger. Han utfordra nemleg prestane sitt monopol på å forvalte den kristne læra. Kven som helst kunne kjenne kallet frå Gud og forkynne, meinte

han. Folk er ikkje lenger passive lyttarar, men aktive gjerarar som sjølv kjenner ansvar for å nære eiga gudstru gjennom bibel, bøn og fellesskap.

Det ligg ei sprengkraft i læra hans. Ei sprengkraft som gjorde Hauges bøker ulovlege, som sette han i fengsel, men som også skal føre til at Egersund misjonsforeining ser dagens lys i 1834.

Den andre NMS–foreininga i Noreg.

STIFTA NMS

EMF har to representantar til stades, Willads Eriksen Ollestad og Gunder J. Birkeland, då NMS vert stifta i Stavanger i 1842. Fram til no har foreininga samla inn pengar til misjonsvener i Tyskland. No sender dei pengane til hovudkontoret i Stavanger som fordeler dei vidare.

Haugianarane grunnlegg fleire av dei mange misjonsforeiningane som veks fram utover 1800–talet. Dei erstattar etter kvart venesamfunna og vert berre fleire og fleire. I 1879 vert det bygd eit bedehus i Egersund. Her møtest dei til fram til 1907. Men på

1900–talet byrjar engasjementet å dale litt. Redninga blir eit kretsmøte. For i 1912 spør NMS Stavanger om EMF kan arrangere eit kretsmøte for NMS? 16.-18. juni kjem det 230 menneske til bygda. Det vert sett opp ekstratog frå Stavanger, og det må 23 vogner til for å få alle heim.

Emissær Gustav Svanes får liv i misjonsarbeidet igjen, og 23. juli same år ser Unges Misjonsforening (UMF) dagens lys. Dei kjenner eit sterkt kall til å bringe evangeliet til distriktet og vidare utover Noregs grenser. Dei held møter i bedehuset annankvar tysdag, men etter kvart vert det så mange at dei ikkje får plass. I 1922 står eit nytt menighetshus klart. UMF flyttar inn der.

DEN VESLE FLOKKEN Vekkingane fortset. Ein møteserie ved kretssekretæren R.J. Berge i 1929 får store ringverknader for foreininga og distriktet i mange år framover. Dei startar gutte– og jenteforeiningar, og fleire og fleire små underforeiningar

Misjonsengasjementet i Egersund har overlevd både krig, motgang og pandemi og er framleis like levande.

veks gradvis fram. Og det er kanskje det som er hemmelegheita? Den vesle flokken som vi alle treng.

– Fleire små fellesskap, for ulike aldrar, er kanskje den viktigaste ingrediensen både i 1920 og 2022, trur Morten Haug, dagens leiar i EMF.

– Dei små fellesskapa er sjølve ryggrada i foreininga vår. For alle treng eit mindre fellesskap der ein har felles interesser og engasjement, ber saman og deler liv.

Sigvart Zachariassen er mannen med flest formannsår i foreininga. Ei ekte eldsjel som stod på for si fanesak, misjon, frå 1926 til 1935. Då tok han seg ein liten pause, før han fortsette som formann frå 1939 til 1951.

– Forkynnaren Bernt Berentsen var også ein som heldt det gåande, sjølv i høg alder, heilt til sin død, fortel Haug som sjølv har vore leiar i seks år.

Morten Haug er eigentleg frå Stavanger, men ende opp i Egersund og Misjonshuset, der kona vaks opp. – Etter fleire år i politikken, både i kommunestyret og formannsskapet i Egersund, trengte eg noko nytt å henge fingrane i, fortel Haug som også er driftsleiar i Hellvik hus.

Den erfaringa vart det bruk for då foreininga bestemte seg for å renovere det gamle menighetshuset i 2011. Deretter vart han spurt om å bli formann.

– Om eit fellesskap skal stå seg, må nokon leie litt an. Det såg vi ikkje minst etter pandemien. Nokon må dra det i gang, leie samtalane inn på dei viktige tinga og vise at det er trygt å dele.

KRIGEN

Men, tilbake til den store vekkinga på 20–talet. Medlemstalet er over 200 no, og den ivrige gjengen startar både dame– og mannskor på 30–talet. Etter kvart blir dei eit blandakor som syng heilt fram til 50–åra.

– Men korleis stod det til under krigen?

– Tyskarane okkuperte menighetshuset og brukte det som soldatforlegning, svarer Haug.

Men sjølv om tyskarane tek huset, sloknar ikkje den indre gnisten. Det er det stikk motsette som skjer.

– No møttest folk i heimane, og flytta rundt i andre lokale. I 1941 kom det ei ny vekking over byen, legg han til.

Det aktive fellesskapet trekk til seg fleire og fleire unge i distriktet som kjem til tru og finn ein åndeleg heim her. Desse startar ei ny foreining, ungdomsforeininga Vår.

– Songevangelist Ole Schrøder starta eit song- og musikklag av medlemmane i Vår. Det skulle bli forløparen til Vårs ungdomskor som framleis held det gåande.

MISJONSKORPS OG DUGNADSÅND

Misjonskorpset Egersund er det første NMS–korpset i Norge og startar opp i 1953. Med ein startkapital på 5388 kroner, ein god dose dugnadsånd og mot, toneset dei fleire arrangement, som i dag.

– Dei fekk også etter kvart eit breiare publikum, arrangerte konsertar og spelte på nasjonaldagen. For å sikre rekruttering, starta dei eit aspirantkorps i 1973. Foreldre sponsa instrument, fortel Haug.

KORPS: Misjonskorpset

Egersund er det første NMS–korpset i Norge og startar opp i 1953.

LEIAR: Morten Haug har leia EMF dei seks siste åra. Her under jonsokfeiringa i sommar.

EMF har framleis både kor og korps. Dei har småfellesskap som går turar. Småfellesskap som spelar tennis. Pensjonistar som treffest med nistepakkar, malar ein vegg og les eit ord. Kaffikoking, vasking og kakebaking går på rundgang. Dei mekkar basarar og 17.mai–festar.

– Å dyrke interessene sine er ein viktig ingrediens i eit fellesskap. Det er noko med det å gjere noko praktisk saman, seier Haug som er imponert over dugnadsånda i EMF.

– Ting berre skjer, seier han.

OMBYGGING

Aktiviteten aukar på etter krigen. I 1969–1971 vert menighetshuset utvida og bygd om, takka vere dugnadsånd og gåver, men også 500 000 kroner frå Eigersund kommune.

– Fram til 90–talet var det ulike organisasjonar som leigde bygget, men EMF som brukte det mest. I 1993 starta samtalane med kyrkjelydsrådet om å overta bygget. Det fekk dei, for 190 000 kroner i 1995. Stiftinga Egersund Misjonshus vart oppretta og er i dag formell eigar med eige styre som leiger huset til EMF og andre, forklarer formannen.

I 2011 startar den store dugnaden for å betre kjøkken og sanitær, få universell utforming og brannsikring. – Kostnadsramma var 5 millionar. Dugnadsarbeid for 1 million, gåver på 1 million og banklån på 3 millionar, fortel leiaren om tida då det vart arrangert to dugnadskveldar i veka. Og allereie året etter, i 2012, står bygget klart til bruk.

HEILE LIVSLØPET

I dag har dei møter kvar søndag. Dei har søndagsskule, to korps, ungdomsforeining, kor, barnesang, gutte– og jenteforeining, ulike kvinne– og mannsforeiningar og fredagssamlingar for ungdommar.

Dei har også nyleg tilsett ein eigen

ungdomsarbeidar.

– Eg trur noko av det som kjenneteiknar oss er låg terskel og høgt tak. Mange finn noko dei interesserer seg for, og det er bruk for alle. Når ein kan gjere noko praktisk, er det lettare å ta steget og bli med, trur Haug.

– Er det vanskeleg å rekruttere nye?

– Vi ser at færre deltek på søndagsmøta. Her vert gjennomsnittsalderen høgare og høgare. Det er lettare å få med folk på dei andre aktivitetane, svarer han.

– Vi må heile tida tenke på korleis vi kan tilpasse oss eit nytt landskap, seier Haug og fortel at dei vurderer å kombinere søndagsmøta med familievennlege aktivitetar.

– I EMF får folk både delta i fellesskapet, dyrke interessene og engasjere seg i noko større. Vi

engasjerer oss i byen med musikk og konsertar og tilbyr aktivitetar for heile livsløpet. Det gjer at folk kjem tilbake til EMF, også dei som har budd vekke ei stund.

Gerd Levinsen levde enkelt, og trivdes som eneste nordmann på den gassiske landsbygda. Hun følte seg

trygg. Foto: Endre Hilleren

NYANSATT: De to første årene var Gerd Levinsen husmorvikar på Den Norske Skolen i Antsirabe. Her er hun fotografert ved internatet i 1963. Foto: Misjons- og diakoniarkivet

I ferdiglagte gjerninger

Du skal vel bli misjonær, du som er oppvokst i et sånt et misjonshjem? Gerd Levinsen likte ikke spørsmålet hun ble stilt flere ganger oppigjennom oppveksten, men som hun sier – det dryppet vel inn da. Tre perioder på Madagaskar ble det.

TEKST OG FOTO | Maria Indrøy Risanger

– Jeg kunne jo ikke svare på spørsmålet, for jeg var aldri typen som var helt sikker i misjonskallet, forteller Gerd Levinsen ettertenksomt. Tross en liten omvei om norsk skole, ble det likevel til at hun søkte Misjonsskolen for kvinner og havnet tilbake i fødelandet Madagaskar. 93-åringen i Bodø kan se tilbake på et betydelig NMS-preget liv helt fra starten.

DIALEKTEN

I 1924 setter den nyordinerte presten Karl Aleksander Levinsen og kona Hanna kursen for språkstudium i Frankrike. Året etter venter oppgaver på Madagaskar. Fem år blir det på misjonsstasjonene Manombo og Morombe, før familien, som nå teller fire, drar hjem til Norge. Gerd, født i 1929, er kun et halvt år gammelt spedbarn. Hanna hadde fått malaria og preges så sterkt av

ettervirkningene at familien ikke drar tilbake.

Karl Aleksander fortsetter tjenesten i NMS sitt hjemmearbeid. Gerd og søsteren blir vant til å flytte. – Vi bodde i Haugesund til jeg fikk r-en, poengterer Gerd.

Skarre-r-en blandet seg så med østnorsk fram til hun avsluttet første klasse i Oslo, før nye språklige impulser ventet langt mot nord i Bodø. Dette med dialekter syntes hun var merkelig, og hun husker godt den dagen hun kom hjem fra skolen og ropte forskrekket på moren.

– «Mamma, de sier noe rart: Ska æ vær i lamme dæ?» Vi skjønte ingenting. Vi hadde jo ikke TV, knapt nok radio, så vi var ikke vant med å høre så mange dialekter som i dag.

Nordlendinger som flyttet til hovedstaden kunne være offer for fordommer, men Gerd opplevde aldri noe da familien dro motsatt vei. Det var likevel ikke et bevisst valg at hun aldri la om til nordlandsk.

– Dialekten min var godkjent for vi var jo «osloensere», så det var ikke noe mobbing, sier hun, men minnes likevel godt den gangen norsklæreren stoppet henne i høytlesingen og ba en annen elev om å overta fordi skarringen var for framtredende. Utvanning og blanding har det likevel blitt oppigjennom årene. – Jeg har bodd såpass mange steder at jeg ikke vet hvor jeg har uttrykkene fra lenger, kommenterer Gerd, og legger til at hun nok aldri har snakket helt likt noen andre.

– Det er ingen sak å plukke meg ut i en flokk, forsikrer hun.

EVAKUERINGEN

Det var far sin nye jobb som førte familien nordover. Han ble kretssekretær for NMS

i Bodø i 1937. Gerd har hele livet tenkt på ham som en tydelig misjonsmann.

– Han var i misjonens tjeneste fra perioden på Madagaskar og fram til han ble sokneprest i Beiarn i Nordland i 1960. Før det reiste han på landsbasis og var godt kjent rundt forbi.

Etter invasjonen 9. april 1940 beveget de tyske styrkene seg lenger og lenger nordover. Majoriteten av Bodøs befolkning evakuerte i løpet av mai måned. Det gjaldt også familien Levinsen, som i likhet med mange andre dermed unnslapp det fatale bomberegnet 27. mai. 30 tyske bombefly la byen fullstendig i ruiner. Slik forblir den de neste fem årene.

Tryggere plassert i Breivik i Salten byttet de ut den vindfulle nordlandskysten med innlandet langs Skjerstadfjorden.

– Det var på landet, så jeg har ikke følt Bodø brenne på samme måte som de som ikke for sin vei. Sånn sett har jeg ikke noen vonde minner fra det slik som så mange andre har, understreker Gerd.

AKTIV: Gerd Levinsen er en misjonskvinne i tjeneste uansett lokasjon og alder.

Foto: Maria Indrøy Risanger

I 7. klasse tar hun et tydelig valg om å følge Jesus. Det blir ingen brå omvendelse, men mange stevner og vekkelser i området får sin virkning. Gerd fullfører folkeskolen, og under gjenreisingen av Bodø etter okkupasjonen drar søstrene til Haugesund for å fullføre gymnaset.

FRØKEN LEVINSEN

Med godkjent artium og halvannet års erfaring som hushjelp drar Gerd Levinsen nordover igjen. Krigsårene førte til lærermangel, og særlig i Nordland var de godt kjent med såkalte erstatningslærere, unge menn og kvinner som tok på seg undervisningsansvar uten å være faglærte. – Jet glemmer det ikke. Det var ingen undervisning om hva vi skulle foreta oss. Vi måtte hoppe i det, men det hangla og gikk, sier hun og rister lett på hodet.

Gerd var aldri fast bestemt på å undervise, men kommenterer at det var nå slik det la seg til rette.

– Jeg trivdes med å være lærerinne, men du tar deg selv med deg, og det kan være pinefullt. Jeg har opplevd litt av hvert og fått mitt pass påskrevet.

Alt i alt gav det likevel mest morsomme minner. Hun tar husstellærerhøgskolen og får en periode som husstellærer på Ørlandet i Trøndelag før hun tar fatt på lærerutdanningen. Ennå husker hun godt replikker og persontrekk fra tidligere elever, og det hender at hun ser dem den dag i dag. Da må hun hilse på.

– De er jo besteforeldre disse som jeg hadde i første klasse den gangen! ler hun hjertelig.

Det ble likevel ikke lange tiden som frøken Levinsen i Skole-Norge. De små dryppene fra oppveksten i det sterke misjonshjemmet vokste og tok mer og mer plass. Søknaden ble sendt til Misjonsskolen for kvinner.

SPRÅKLIGE OVERVEIELSER

Som foreldrene skal også hun til Madagaskar. Helt tilfeldig, tror Gerd.

– De spurte om det var noe spesielt jeg ønsket. Det var det for så vidt ikke, men

jeg er ikke noe språkmenneske, så jeg ville gjerne unngå Østen, sier hun med utfordringer tilknyttet skrifttegnene i misjonsområdene Kina, Hongkong og Japan i tankene.

Gassisk, språket som ved første øyekast kan se ut som en real tungekrøller, viste seg å være overkommelig.

– På gassisk hører du lydene. Det er lange ord, men hvem som helst kan si dem. For meg gav det et veldig fellesskap å kunne være med å synge i menigheten fra første dag selv om jeg ikke forstod. Det var et par ting med uttalen, men det var lett å dingle på. R-en min ble jo komisk på gassisk, men det var en velsignelse at det ikke ble et helt annet ord selv om uttalen ikke var helt riktig, utdyper Gerd.

– Jeg klarte meg til hverdags. Du blir nokså hjelpeløs om ikke. Gasserne var likevel aldri i tvil om hvilket humør jeg var i!

Hun ler godt. – Det kom fram uansett!

VED KAPTEINENS BORD

En dag i 1962 stod tre unge frøkner på kaien i Bordeaux i Frankrike klare for avreise. En stengt Suezkanal forlenger reisen, uten at det gjør Gerd noe. Det blir, som hun sier, «tre deilige uker ombord» langs Afrikas kyst.

– Vi hadde en «busemann» av en kaptein. Pedersen het han og var nokså brå av seg, men med glimt i øyet. Jeg traff ham igjen, helt uventet, mange år senere. Han husket meg, og spurte etter de to andre.

Gerd smiler godt av reisen på M/S Tyrifjord hvor hun og misjonærkompanjongene Annlaug Sandal og Gunvor Gammelsæter hadde fast plass ved kapteinens bord.

– Det var en frue med datter der også, men de var bare luft! glimter hun til.

Oppmerksomhet ble det også ved ankomst.

– For hver gang en mademoiselle kom ut, stod de klare og kikket, disse «gamle misjonærene» som vi kalte de som hadde

vært ute en stund. En og to ungkarer på vår alder lurte nok på om det var en utkåret blant de nye frøknene.

Gerd humrer godt. – De var på utkikk, ja.

Det er vel neppe noen hemmelighet at det hendte at enslige utsendte misjonærer fant hverandre, enten på språkstudiet eller senere. Da måtte det omstillinger til, noe som kunne skape litt krøll forklarer Gerd, men forsikrer at hun ikke bidro til det.

I første omgang ble det hele fem år på øyriket før Gerd var tilbake i Norge. – Nå er det vel ingen som reiser og er borte så lenge uten å være hjemom, men det passet meg slik. Jeg synes det hadde vært strevsomt å dra hjem.

SKOLESTYREREN

Madagaskar var aldri noe ukjent eller svært eksotisk for Gerd, men en naturlig komponent i livet. Faren hadde alltid fortalt fra misjonsmarken. – Jeg hadde vokst opp i miljøet, hadde mange kjente blant misjonærene og flere kontaktpunkter, så jeg syntes ikke det var så veldig fremmed.

Levinsen meldte seg til tjeneste som husmorvikar på Den Norske Skolen i Antsirabe. To år senere forflyttet hun seg til vestkysten. De neste elleve årene skal hun bære tittelen skolestyrer på misjonsskolene i landsbyene Belo Sur Tsiribihina, Maintirano, hvor hun i 1969 blir den første kvinnelige misjonæren, og Vondrozo.

Lederansvar og administrativ oppfølging byr på både opp- og nedturer. Elevflokken og antall ledige internatplasser svinger i takt med forandringer i landsbyene og på de statlige skolene. Dekningen og påliteligheten i staben er også variabel.

– Jeg styrte en skole, men ikke med for fast hånd sa jeg en gang til skoleinspektøren på Ørlandet, som svarte med «Ja, det kunn æ tænk mæ», bedyrer Gerd.

Ordene hans festet seg, men hun ser likevel tilbake på en tid hvor hun kanskje skulle ønske hun var litt strengere, og hvor både det å følge tonen og å ikke la det koke

MISJONSSKOLEN: Gerd Levinsen er i Misjonsskolen for kvinner sitt 26. kull, 1960-1961. Hun holdt kontakt med studievenninnene som også dro til Madagaskar helt til det siste. FOTO: Misjons- og diakoniarkivet

over ikke alltid var så lett for en dame som stilte spørsmål ved flere etablerte normer. Gerd spør seg ennå hvorfor det skulle bli poengtert om hun ikke lot jentene på pikeinternatet i Belo løpe hennes ærend eller bære tingene hennes. – Når du ikke bare er en fredens apostel til enhver tid, kan det være vanskelige dager, men det er takket være deg selv og ingen andre, understreker hun.

Internatplass ble tilbudt elever som kom langveisfra. Ifølge Gerd var

internatordningen ingen lett oppgave å stå i. Den utfordret både barn og voksne. Hun er likevel tydelig på at ingenting ved skolene var forgjeves. Årsmeldingene hjem til Norge vitner om stor glede hver gang noen tok imot Jesus. Allerede etter sitt første år som skolestyrer skriver hun: «Så vet Gud om også dette lille treet i sin vingård. Måtte Gud signe det som blir sådd blant de få.»

GASSISK STORESØSTER

Fellesskapet med misjonærmiljøet gjorde

godt, selv om arbeidsoppgavene brakte Gerd langt unna misjonshovedsetet.

– Jeg var mye alene som norsk på landsbygda, fem mil fra folk. Som om gasserne ikke er folk, ler hun.

– Det kan være ille nok eller bra nok å være langt unna nordmenn, men jeg hadde et godt forhold til gasserne. Jeg ble fulgt veldig med på, uten at jeg brydde meg med det.

Det hadde for eksempel ingen hensikt å fortelle naboene om gjester. Det gikk aldri upåaktet hen.

– Naboene visste veldig godt hvem jeg hadde på besøk. Hvis jeg kommenterte at noen hadde vært hos meg, var ofte svaret «hitako! – jeg så det!»

Særlig ett vennskap stod i et spesielt lys, også lenge etter hjemreisen.

– Gud gav meg en gassisk storesøster. Hun hadde bare tre-fire års skolegang, men jeg bruker å si at hun hadde gått i skole hos Jesus. Hun var et fantastisk menneske, og kunne gå meg, som hadde en drøss av skoleår bak meg, en høy gang.

Storesøsteren tok seg av henne og våget å «ta Gerd i skole» både i relasjonen til Jesus, gasserne og skolestyringen. Det gjorde hun i en kultur og tidsperiode hvor Gerd, ut ifra sin posisjon og utdannelse, ofte ble sett på som en dame med særskilt status.

– Jeg setter pris på at hun følte at hun var i posisjon til å refse meg. Det trengte jeg innimellom.

Det ble også mange husbesøk på venninnene.

– Det kunne være givende å komme et sted, men vi kunne også bli viftet bort med klar beskjed om at her fikk vi ikke evangelisere.

Skolen var derimot en medvirkende årsak til vekst i antall troende på Madagaskar.

– Mange er vunnet gjennom barna, ved at de som små kom til skolen vår. Det er utrolig hva som kan bli sådd.

Misjonsvirksomheten var stor under årene hennes på solskinnsøya.

«Så kan vi bare undres og takke for at vi skal få lov å være med i en slik stor og vidunderlig sammenheng som vår Mester

SALME: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti», lyder den gassiske teksten på det håndbroderte veggteppet. Gerd Levinsen leste høyt under Bodøs «VÅR DAG»-markering i anledning frivillighetens år 2022. Foto: Berit Sivertsen Sørvig

har satt oss inn i», skriver hun hjem. – Tenk, da jeg dro ut i 1962 var vi omtrent hundre voksne fra Norge. Nå er det så få familier, men det er den riktige utviklingen, sier Gerd, som ser stort på at gasserne selv evangeliserer og som ønsker at de lokale overtar ledelsen.

– Misjonen har gått foran når det gjelder å lære opp folk til å være ledere, mener hun.

TRYGG OG ENKEL

Gerd er glad for at hun ikke har vært plaget med å lengte. Hun ble tidlig vant til at familien hadde perioder borte fra hverandre.

Det kom godt med på Madagaskar. – Jeg er nokså enkel av meg. Å bo på landsbygda gjorde meg ikke så mye, og jeg savnet ingenting. Det eneste jeg gledet meg til når jeg kom hjem, var bjørka om våren. Det er noe spesielt med norsk bjørk om våren. Legg merke til det når det har regnet. Den deilige friske luften. Den får du ikke på Madagaskar.

Gerd forteller at hun verken følte seg tilknyttet norsk eller gassisk kultur. Å være borte fra Norge gikk helt fint, men å plukke opp elementer fra gassisk kultur mener hun er en egen kunst som hun ikke var så flink til. – Det var ikke vanskelig å være norsk på den gassiske landsbygda. Jeg bodde blant sakalavafolket. De er betegnet som ekstra ville og uregjerlige. Jeg husker ennå at far ba spesielt for dem i husandakten, men jeg fikk være i fred og merket ikke så mye til denne «villskapen».

Tilbake i Nordland skulle hun også komme til å møte på såkalte «sakalaver», men av en helt annen type. Uttrykket er godt representert på Nordlandskysten, og både misjonen og sjøfolk må trolig ta delansvar for utbredelsen av det som har blitt en nordnorsk nedsettende bemerkning på det man mener er ustyrlige eller uredelige personer.

Gerd følte seg alltid trygg på Madagaskar og var aldri redd for å være alene. Som moren, fikk også hun oppleve malariaens krefter. Selv om begge holdt på å stryke med i febertoktene slapp Gerd, i motsetning til Hanna, unna uten varige men.

MISJONSFORENINGER

Utenlandsoppholdet avsluttes i 1978, og Gerd flytter hjem til Bodø.

– Jeg er takknemlig for at jeg har fått lov å være ute i tjeneste. Det er berikende, og så har jeg fått holde kontakten med misjonen i etterkant.

For som faren, begynner også Gerd å reise rundt i foreninger. NMS forblir arbeidsgiver fram til pensjonsalder.

Hun legger ikke skjul på at det har vært beundringsverdig å treffe trofaste misjonskvinner oppigjennom årene og skryter av innsatsen de har lagt ned for misjonen.

– Mange sa til meg at det var slikt et mot å reise ut, sier Gerd alvorlig. – Men, nei, jeg føler meg ikke modig. Mot, det er å

være i misjonsarbeidet med «en sur kaill på vedkassen».

Hun har laget sitt eget uttrykk for fenomenet hun ofte møtte på reisene: Foreningskvinner som til tross for en motvillig ektemann i bakgrunnen, åpnet hjemmet sitt for misjonærer.

– Her nord er det ikke slik at alle ektepar er troende begge to. Hun er ofte alene, og det koster mye. Da skal det mot til å stå trofast i tjenesten.

Selv har Gerd vært aktiv i sin egen misjonsforening. De har hatt møter fram til i år, men hun er spent på fortsettelsen. Det er kun tre aktive medlemmer igjen. Alle over 90 år. Lojaliteten til misjon og menighet står likevel fremdeles sterkt. I dag er Gerd med i gudstjenestegruppa i Bodø domkirke og

GJENBRUKSBUTIKKEN: Gerd Levinsen tar svært ofte turen til NMS Gjenbruk i Bodø Sentrum. Her er hun sammen med Berit Sivertsen Sørvig, leder for områdeutvalget i Nord, og Margrethe Riibe, butikkansvarlig. Foto: Privat

deltar med tekstlesing.

– Det er gildt å ha en liten oppgave, påpeker hun som muligens kan omtales som Bodøs største økumen.

– Alle vet at jeg holder til i Domkirken og i NMS, men så går jeg på besøk i andre menigheter. Det er fint å kjenne på fellesskapet.

For Gerd skulle det bli et besøk på gamle trakter på Madagaskar for noen år siden.

Men i hvilket år?

– Nei, det er litt for nært, så det husker jeg ikke! Hun ler godt. Det skinner igjennom at dette er en dame med mye humor og en befriende selvironi.

VARMT MEDMENNESKE

Gerd Levinsen har derimot alltid strevd med følelsen av at hun ikke er god nok. Merittlisten vitner om det motsatte. Det tar lang tid å bevege seg gjennom Storgata, hovedgata i Bodø sentrum. Mange skal hilse, og stoppene er hyppige. Hun er et kjent fjes i byen.

De rundt henne poengterer at Gerd har vært til oppmuntring for mange i en tøff hverdag med sitt varme hjerte og sin store omsorg. Gerd på sin side er nøysom med å ta imot komplimentene. – Jeg forsliter meg ikke akkurat, men det er viktig å ta seg av andre, påpekes det.

Omtanken vises igjen på flere arenaer. Gerd har blant annet engasjert seg i flyktningarbeid, særlig for illegale innvandrere. Hun stikker innom de som kan trenge et besøk og hjelper til der det er behov. Og så husker hun mennesker, tar seg tid til å høre hvordan det går og viser interesse.

– Joda, jeg får jo en klem av og til i Glasshuset, sier hun anerkjennende. Det er ofte de fra Bymisjonen som stopper henne for en prat i den innglassede delen av gågata.

Samtidig har noe annet gjort Gerd kjent i bymiljøet.

– Jeg er beryktet for å rote i søppelkassene.

I mange år samlet jeg flasker, men nå er folk flinkere, så det ligger ikke så mye og slenger som før.

Pengene gikk selvsagt til misjonen.

Nå går dagene. Hun «somler og står i», som hun sier, uten å tenke så mye tilbake på livet hun har levd. Hun er i sentrum hver dag og i kirken hver søndag. I kaffekroken på NMS Gjenbruk er hun fast inventar. – Jeg er svært takknemlig for gjenbruken. Den er ansiktet til NMS utad i dag.

Sykkelen og sparken betyr mye. Da kommer hun seg ut hele året.

– Jeg takker for at jeg får lov å være frisk og kan være ute å sykle. Det er ingen selvfølge.

For Gerd ble det elleve år i utenlandstjeneste. De tre mademoisellene på kaien i 1962 beholdt kontakten livet ut. Gerd kan fremdeles ta seg i å skulle ringe til de avdøde venninnene.

Men om det nå er Madagaskar eller Norge, tilfeldigheter eller ting hun bare hoppet inn i, det har egentlig ikke så mye å si for Gerd. Hun var, og forblir, en misjonskvinne i tjeneste uansett lokasjon. Og uansett alder. Norgestjenesten står ved lag for den 93 år gamle bodøværingen. For henne som alltid har gått i ferdiglagte gjerninger.

50 ÅR: Yukiko sammen med Orlaug Randi Eikeland Fukuzawa som også har vært misjonær i Japan i 50 år. Foto: Marit Mjølsneset

Foto: Endre Hilleren

M isjonstidende 05/ 2022 45

Johnsen

LEIR: 53–åringen fra Stavanger har fra tidlig på 90–tallet vært leder på Fjelltun leirsted i Flekkefjord, hovedsakelig som hovedleder/ leirsjef. Noen år har han deltatt på opp mot ni leirer i året, og i flere år opp mot fem-seks leirer. Også i 2022 var han med på flere av leirene på Fjelltun leirsted. Engasjement på Fjelltun har avgjørende betydning for at leirstedet har kapasitet til å arrangere ni leirer årlig. – Leir handler om misjon! Jeg har vokst opp med leir og opplever at det har vært viktig for meg og min familie. Det jeg har lært om bibel og misjon, har vært viktig for meg og vært med å bevare meg som kristen. Jeg har opplevd at NMS har hatt bruk for meg, legger han til.

Einar har også fått med egne barn som deltagere og ledere, og har bidratt til å få flere med. Brannen for leirarbeid siver også gjennom menighets– og menighetsrådsarbeidet han er aktiv i. Johnsen har i flere perioder vært medlem av både barne- og ungdomskomitéen og barne– og ungdomsrådet. Han har også flere ganger vært medlem av Landsungdomsrådet i NMSU. I tillegg har han hatt ansvar for bilag til regnskapet for Fjelltun leirsted, samt vært medlem av økonomikomité for GF.

Juryen er takknemlig og inspirert av Einars engasjement for barn og unge. Han formidler misjonsengasjement til nye generasjoner. Juryen gratulerer Einar med prisen!

Foto: NMS info

Sank, plukk og høst

Sankesesong er ikke over! Ta med deg et spann og gå ut i høsten. Bor du i Oslo? Sjekk ut sankenorge.no for å finne steder du kan høste i byen. Vi i grådighetsbekjemper oppfordrer til å utnytte naturens ressurser, slik at ikke bær og frukt går tapt.

Dette kan du gjøre med fangsten:

Syltetøy

Saft

Gelé

grøt, yoghurt ellerfrokostblanding

smoothien

pai og kake

Dessert

Stuinger

Tilbehør til middagen

Og får du litt til overs, gi det bort som en hyggelig gave.

Alteret i Stone Town andakt

Like utenfor Tanzanias fastland ligger øygruppen Zanzibar. Et ferieparadis med uendelig lange, hvite sandstrender, palmer og vakre korallrev. Da vi besøkte området for noen år siden, var det imidlertid kontrastene som traff oss sterkest.

Vi bodde på Unguja, eller Mji Mkongwe som den heter på swahili, og en av dagene bestemte vi oss for å besøke øyas eldste by, Stone Town. Det er en spennende by med trange smug, bråkete krydderbasarer og en arkitektur som er preget av både persiske, indiske, afrikanske og europeiske tradisjoner. Og midt i byen ligger et gammelt slavemarked.

Helt tilbake til 1200-tallet ble det handlet med slaver i Øst-Afrika, og slavemarkedet i Stone Town vokste til å bli et av verdens største. Hundretusenvis

av slaver ble fraktet dit i små båter hvor de stod tett i tett, ofte under dekk. Mange mistet livet på veien. Fremme i Stone Town ble de plassert i overfylte kjellere med lavt tak og lite luft, uten mat og sanitærforhold. I lange rekker ble de så ført til markedet, lenket sammen etter størrelse. Der ble de bundet til et tre og pisket. De som verken gråt eller besvimte, var de som var verdt mest. Guiden som viste oss rundt, tok oss med til den kjente statuen av fire slaver som står lenket sammen med kjetting rundt halsen nede i en grav. Det ble en rystende påminnelse om slaveriets enorme lidelser og om hva som skjer når mennesker gjøres til en vare for kjøp og salg. Like etter kom vi til det gamle slavemarkedet, og til vår overraskelse fikk vi se at det midt på plassen var bygget en stor kirke.

bønn

«Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om

bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.»

11,24

Kjersti Gautestad Norheim sokneprest i Birkeland

Takk for:

Da slavemarkedet i Stone Town stengte i 1873, begynte byggingen av Christ Church. Kirken skulle være en feiring av slaveriets avskaffelse. Da vi gikk inn i kirken og frem mot alteret, fortalte guiden at alterets plassering ikke var tilfeldig. Det ble plassert på stedet hvor slavene ble pisket.

Besøket i Christ Church ble en sterk opplevelse, for alteret i Stone Town ble en påminnelse om at Jesus alltid er der hvor mennesker lider. Og så ble det en påminnelse om å fortsette kampen mot slaveriet. For slaveriet er dessverre ikke avskaffet, det tar bare nye former. Alteret i Stone Town minner oss om at kirkens kamp er en kamp for alle menneskers ukrenkelige verdi, en kamp mot slaveri og menneskehandel. For i Kristus er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Vi er alle én i Kristus Jesus.

> Nye misjonærer som har ankommet Madagaskar, Hong Kong og Thailand.

> At vi kan være med på å forebygge menneskehandel i Thailand og å hjelpe jenter som er ofre i sex-industrien i Hong Kong.

La oss be for:

> Alle som opplever frykt og fare på grunn av kriger og konflikter i verden.

> Hvert enkelt barn og hver enkelt kvinne som er ofre i sex-industrien i Thailand og i hele verden.

> Prosjektet «Trygge og sterke familier» som kirka i Thailand jobber sammen med NMS om. Vi ber om at dette arbeidet må lykkes slik at barn og ungdom ikke utsettes for menneskehandel.

> Befolkningen i Pakistan som ble rammet av flom. Vi ber om at kirka vi samarbeider med kan få være til hjelp og velsignelse for mennesker som har mistet alt de eide.

til ettertanke og samtale

FRA BIBELEN

«Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Johannes 8,31-36.

BØNN

Vi takker deg, Gud for at du hører bønnene til alle mennesker som lider. Hjelp oss til å bli klar over at slaveri og menneskehandel også er noe som finnes i dag – så vi kan hjelpe der vi har mulighet. Kall på mennesker som opplever slaveri, menneskehandel eller som føler seg ufrie på noe vis. Gi dem trøst og håp. Takk, gode Gud for at vi alltid kan komme til deg med det som tynger. Takk for at hos deg kan vi finne hvile og håp for morgendagen. Amen.

SANG

Norsk salmebok nr. 738: Noen må våke i verdens natt

TIL SAMTALE

1. Hvor trenger lidende mennesker at jeg er i dag? Hvordan kan jeg hjelpe direkte eller indirekte?

2. Hvordan kommer menneskets ukrenkelige verdi til uttrykk i mitt hverdagsliv?

3. Å bli frelst (norrønt «frjals») er å få "frihals", å få forlate slaveriet. Reflekter over hvordan ordet frihet brukes i dagligtalen. Mener Jesus noe annet?

4. Det er mange måter å være slave eller ufri på. Reflekter over hva Bibelen sier om dette.

Selge julehefter?

Hvem kan bli julehefteselger? Passer for ungdom, studenter, pensjonister. Perfekt som dugnadssalg til klassetur o.l.

Hvor kan jeg selge bladet? Til familie, venner, i nabolaget, på butikken, i sosiale medier m.v. Hva koster juleheftet? 199 kroner. Det gis god provisjon.

Når foregår salget? Salgsstart 1. oktober. Selges ut adventstiden. Betal kun for solgte julehefter.

Overskuddet av salget går til misjonsog bistandsarbeid gjennom NMS.

Meld deg som selger i dag! Les mer på: nms.no/juleheftesalg Spørsmål? Ring 40 40 60 28

Juleheftet gis ut sammen med

TIL

måltidet

MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA

Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget matprogram på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS.

Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.

Klok mat

Det beste rådet om hvilken mat som er best for kroppen vår, er mat med skall. Mat slik Gud skapte den. Grønnsaker har skall, det samme har grove kornprodukter. Gud har lagt skatter i naturen, noe vi finner om vi sår, høster og spiser med klokskap.

FISK PÅ

ROTGRØNNSAKER I OVN

Stekes på 200 grader.

1 rødbete

1 gul– eller rødbete

½ kålrot

½ sellerirot

1-2 gulrøtter

1-2 persillerot eller 1 pastinakk

2 rødløk

4 ss olivenolje salt og pepper

1 ts timian 1 ss hvitvinseddik ev. 1 finhakket chili og hvitløk Hvit fisk: torsk, sei, kveite, breiflabb eller annen hvit fisk Salt og pepper

Urter, for eksempel persille Litt sitron

FRAMGANGSMÅTE:

Sett ovnen på 200 grader

Skrell og skjær alle grønnsakene i terninger, ca. 1,5x1,5 cm store. Legg dem i en ildfast form. Tilsett olivenolje, salt, pepper, timian og hvitvinseddik, eventuelt chili og hvitløk.

Bland alt godt sammen før du setter formen i ovnen på midterste rille.

Bak grønnsakene i 30 minutter, vend litt rundt på dem underveis i stekingen.

Dryss over litt salt og pepper på fisken mens grønnsakene stekes. Ha fisken i ovnen og stek i 10-15 minutter, til fisken er gjennomstekt.

Dryss over finhakket persille og saft av sitron før servering.

Server gjerne med smeltet eller svakt brent smør.

Et ungt, nigeriansk par tar et krevende valg og forlater sitt hjemland og sin førstefødte sønn for å søke en bedre fremtid i Europa. Livet som møter dem i Hellas blir tøft. Uten papirer og etter hvert med fem nye, små gutter er det en konstant kamp for tilværelsen og for å holde seg unna myndighetene. Drømmen om å hente eldstemann svinner. Men når to av guttene oppdager basketball, endres alt. Enden på historien er alt kjent, for dette er fortellingen om hvordan virkelighetens brødrepar Gianni og Thanasis Antentekounmpo

(spilt av Uche og Ral Agada) endte blant amerikansk basketballs beste spillere. Dette er dog ikke bare en film om hvordan guttene ble gode. Det er mest en film om hvorfor de er så likandes.

Det hadde ikke vært overraskende om Disney brukte alle virkemidler for å lage denne historien til en fortelling om den amerikanske drømmen, der alt er mulig for den som har ambisjoner og jobber hardt. Men det er familiens samhold som er sentralt, hvordan de er fast bestemt på å stå sammen uansett hvilke utfordringer som

ANNE SOLFRID BRENNHOVD

måtte møte dem. Regissør Akin Omotoso løfter frem rasisme, inhumanitet og et urettferdig immigrasjonssystem, men lover ikke at det løser seg for alle. Far, Charles (Dayo Okeniyi), erkjenner at det for de aller fleste ender med knuste drømmer. Midt i dette skygger Disney heller ikke unna å vise hvor viktig deres kristne tro er, der de lener seg til at Gud har kontroll selv når livet til stadighet snører seg til og blir vanskelig.

RISE: (f.v.) Yetide Badaki (Vera), Ral Agada (Thanasis), Elijah Sholanke (Alexandros), Uche Agada (Giannis), Dayo Okeniyi (Charles) og Jaden Osimuwa (Kostas). Foto: Patrick Redmond, 20th Century Studios

juletid

da takkar vi som ser vår von sin kjære son.

møy i lag Gud på juledag, med englekor: vår arme jord!

JULEMAGASIN

JULEMAGASIN

OG ETTERTANKE

JON

BARBRO RAEN THOMASSEN / TOVE NILSEN / HARALD ROSENLØW EEG

HOEM

HANS JOHAN SAGRUSTEN / HENRIK KLEPPE WORM-MÜLLER / ODVEIG KLYVE

ANKER / LEVI HENRIKSEN / DAG ALVENG / ANNE KRISTIN AASMUNDTVEIT

KIRE / LINDA SOH TRENGEREID / KIYOSHI YAMAMOTO

BARBRO RAEN THOMASSEN / TOVE NILSEN / HARALD ROSENLØW EEG

SAGRUSTEN

HENRIK KLEPPE WORM-MÜLLER