34 minute read
KINA
RINGVIRKNINGER: Yosef An og An Fuh, Genes bestefar og hans bror, ble kjent med NMS–misjonær Karl Ludvig Reichelt da de leide ut hester til misjonærene. Det førte til at guttene senere kom til tro. Foto: Misjons– og diakoniarkivet, VID.
120 år gammel skatt
En stillingsannonse fra NMS fikk fram en 120 år gammel perle av en misjonshistorie.
Martin Eikeland
På et bilde fra 1905, i byen Ningxiang i provinsen Hunan i det sentrale Kina, sitter misjonær Karl Ludvig Reichelt på hesteryggen. Fortellingen om de to guttene han leide hesten av, er historien om misjonens ringvirkninger.
ANNONSEN I 2022 ønsker NMS å styrke sitt arbeid i Kina og Hongkong. Derfor ble det tidligere i år annonsert etter misjonærer som kan gå inn i arbeid i verdens mest folkerike land. En av dem som reagerte på annonsen, var Gene Yen. En 60 år gammel bussjåfør, bosatt i Calgary i Canada. I en melding på Messenger gjorde han det klart at han ikke selv var interessert i stillingen, men at hans familiehistorie var sterkt knyttet til det arbeidet som NMS startet i Hunan i 1902.
Via telefon og meldinger kommer det fram at Gene Yen har gjort et imponerende arbeid for å skaffe seg kunnskap om røttene sine. Selv om familien forlot Kina lenge før Gene selv ble født, har han besøkt Hunan og familiens hjemsted, i tillegg til å lete i VIDs digitale Misjons- og diakoniarkiv. Han har sendt over en rekke bilder fra familiens album, og mange av dem har direkte tilknytning til NMS og misjonsarbeidet i Kina.
KOM TIL TRO Ett av bildene han har funnet er av Karl Ludvig Reichelt på hesteryggen. – De to unge guttene på bildet er min bestefar og hans bror. De ble nok kjent med NMS allerede i 1905, sier Gene og forteller at møtet mellom de to guttene og de norske misjonærene førte til en dramatisk endring i slektshistorien. Fra å ha vært en familie som var involvert i den tradisjonelle kinesiske gudsdyrkelsen, førte møtet til at hele familien etter hvert ble kristne og døpt inn i menigheten.
De to guttene, Yosef An og An Fuh, er født i 1888 og 1892. An Fuh var bestefaren til Gene Yen. – Han var nok ikke mer enn 12–13 år da han møtte de norske misjonærene for første gang. De to brødrene kom fra en fattig familie. Tidlig måtte de skaffe seg egne inntekter. At noen utenlandske misjonærer var interessert i å leie hester av dem, ga dem mulighet til å tjene litt penger, forteller Gen, som også finner fram bilder av Jørgen Edvin Nilssen. Han var utdannet lege og en av pionermisjonærene i Kina. Siden både han og Karl Ludvig Reichelt var utsendt av NMS, samarbeidet de på misjonsfeltet. Nilsen var også en av dem som leide hester av Yosef An og An Fun. Jørgen Edvind Nilsen ble senere generalsekretær i NMS fra 1919 til han døde i 1921.
MER ENN PENGER Forholdet mellom de norske misjonærene og de kinesiske guttene ble etter hvert tettere. Gene Yen kjenner ikke detaljene rundt det som skjedde i Ningxiang på begynnelsen av 1900-tallet, men han kjenner resultatet. – Min bestefar ble døpt av Reichelt i 1908, mens hans bror ble døpt året etter. Det har jeg lest i kirkebøkene til menigheten i Ningxiang. De begynte på det teologiske seminaret i Shakow (som i dag heter WuHan) i naboprovinsen Hubei i 1916. Fire år senere var de ferdig utdannede teologer og ble ordinerte til prestetjeneste. De tjenestegjorde i menigheter i Kina så lenge de levde, sier Gene.
Bestefaren døde i 1970, mens broren Josef døde tolv år tidligere. Senere ble også Ans sønn, Gene Yens far, prest. Gene Yen forteller at faren, Louis Yen, hadde evner til visse deler av prestetjenesten, mens andre deler var tyngre. – Han var en introvert mann, så han var ikke veldig glad i å snakke med folk. Men som prest kunne han også forkynne og skrive artikler. Det var noe han likte godt og fortsatte med så lenge han levde.
Siden de politiske forholdene i Kina endret seg dramatisk under og etter den kommunistiske revolusjonen, var det mange kristne som valgte å flykte til Hongkong. Louise Yen var en av dem.
KRISTEN SLEKTSHISTORIE Etter oppvekst i Hongkong valgte Gene Yun å emigrere til Canada i 1980. Han bor der fortsatt sammen med kona og sønnen og er aktiv i en evangelisk menighet, men også svært opptatt av sin kinesiske slektshistorie. Derfor har han brukt utallige timer på å søke på internett. I tillegg besøkte han Kina i 2018. Da oppsøkte han også sin bestefars hjemby i Hunan. – Jeg besøkte også kirken i byen, en kirke som er en direkte videreføring av det arbeidet som misjonen startet. Den var tydelig preget av at myndighetene har satt sterke begrensninger på kristent arbeid. Det er blant annet ikke tillatt med forkynnelse til barn. Derfor var det meste voksne og eldre mennesker på gudstjenesten. Hva som skjer rundt i hjemmene, vet jeg lite om. – Traff du noen slektninger? – Ja. Jeg kan ikke fortelle en historie om at alle mine slektninger er aktive i menigheten. Flere av dem har kjent de sterke begrens ningene for kristne under den maoistiske kulturrevolusjonen, så det er forståelig at de ikke våget å bekjenne troen så frimodig. Men jeg fikk inntrykk av at flere av dem bar troen med seg, svarer han og legger til: – Selv om tidene i Kina forandrer seg, har ikke Gud glemt sitt folk. Misjonærene som ble sendt til Kina for 120 år siden var som engler. Arbeidet som ble startet av dem, lever videre. Det må vi fortsatt takke Gud for.
MISJONÆR: Tore Laugerud var misjonær på Madagaskar fra 1977–1988.
Tømmermisjonæren
Tore Laugerud (71) bygget kirker fra bunnen av langt inne i de gassiske skoger. Her flyttet troen fra hode til kropp.
Helene Reite Uglem
Tore tørker svetten av pannen, slenger fra seg øksa og tar en slurk av vannflaska. Trekker inn lukta av treverk som snart skal slepes til vigslet grunn og bli til en fire ganger sju meter stor kirke for en landsby der flere nylig kom til tro. Snart skal lovsangen runge mellom jordveggene. Bønnene skal stige opp gjennom et reisverk som står seg mot både termitter, vær, vind og åndsmakter. Arbeidslaget kjenner treet, hva som brukes til hva. Kunnskapen sitter i hode og hender. Nå har de tålmodig lært Oslo–gutten håndlaget, hva som må til for å bygge en kirke som står seg. Hel ved.
Det er et eventyr for friluftsmann og misjonsprest Tore Laugerud fra Oslo øst. Dette er hans åndelige gudstjeneste. Å hogge treet, slepe det, bearbeide det. Blod, svette og gledestårer har blitt en slags tilbedelse. Bygge Guds rike med muskelkraft. Og snart er det et 10-talls nye små kirker og boliger i avsidesliggende Antsalova, så langt unna allfarvei du kan komme. Men ikke uten motstand.
KEYSERLØKKA «Med beliggenheten midt i et grønt beplantet område med veier som slynger seg omkring, blir Keyserløkka uten tvil et meget vakkert og karakteristisk bilde», skriver Morgenbladet i 1949. Året etter blir Tore født, og familien er blant de heldige som finner husrom i en blokk på løkka som er oppkalt etter historieprofessor Jakob Rudolf Keyser. Det er oppgangstider nå, etter fem år med okkupasjon og deretter bolignød. Men nå står altså praktiske, moderne og barnevennlige boliger klar for byens befolkning, deriblant en selger av bokføringsmaskiner, kona og lille Tore. Selv om han kanskje ikke helt tror på det selv, ber faren kveldsbønn med sønnen hver kveld. Tore sendes på søndagsskole i en kort periode, men det stopper der.
– Det var på mange måter en god oppvekst, selv om jeg kanskje også kjente på en tomhet, ser han nå i ettertid.
For det ble et fysisk tomrom da lillebroren døde, bare to år gammel. De skulle egentlig vært en familie på fire.
– Han døde av sykdom, forteller Tore, uten å ville gå dypere inn i det.
– Men jeg kan si at det preget familien. Det er et traume jeg bærer med meg. ført til en enebolig for den lille familien som flytter til Nordstrand. Tore blir etter hvert konfirmert, slik tradisjonen er. Men høstferien siste året på gymnaset får det jordnære og rasjonelle hode–mennesket Tore det han kaller en mystisk erfaring.
BARE BRUS – Det var bare én kristen i klassen. Han klarte å lokke meg med på en leir med Skolelaget i høstferien, forteller Tore.
Han hadde ingen planer, og det var jo mange kjekke jenter der. Alt det andre husker han ikke så mye av. Det som kommer fra talerstolen, går inn det ene øret og ut det andre. Under nattverden på avslutningsgudstjenesten, når folk reiser seg en etter en for å ta imot Jesu kropp og blod, blir han sittende. Og det er da det skjer. Noe utypisk ham.
– Helt ut av det blå kjente jeg meg omslutta av et kjærlig nærvær som gikk tvers gjennom marg og bein. Det guddommelige nærværet var til å ta og føle på, og det slo ned en erkjennelse i meg: Dette må være Sannheten.
Den natten gir han livet sitt til Gud. Han forteller det ikke til noen. Han bare fortsetter i Laget, går på
TURNELIV: Prost Tsitaitse Manory og evangelistene Ndata Hosenako og Martin Robert var med Tore på turneene som også bestod av mye fysisk arbeid. Foto: Tore Laugerud
gudstjenester i Nordstrand kirke og leverer aviser for å få råd til en bibel. Den sluker han fra perm til perm. Omgivelsene merker at festløva Tore er forandret.
– En venn av meg sa det slik: Før levde han i sus og dus. Nå drikker han bare brus.
MISJONSKALLET Det blir et slags himmelsk brus over russetida, der han blir med på en samling med kristenrussen på Drottningborg. For her blir livsløpet lagt ut, det han skal følge «straka veien», uten å se seg tilbake.
– På et bønne– og vitnemøte slo det ned i meg: Du skal bli misjonær, forteller Tore som nok en gang må erkjenne at noen ting ikke kan forklares rasjonelt. Kanskje er det slik Jesus må gjøre det av og til. Rope det gjennom marg og bein til det setter seg i kroppen og krever handling. Han reiser seg, går fram og får oppmerksomheten. Forteller hvordan han nærmest tilfeldig hadde bladd opp på avslutningsordene i Jakobs brev: «…Den som får en synder til å vende om fra sine ville veier, berger sjelen hans fra døden og skjuler en mengde synder.» Dette ville han være med på.
– Men egentlig visste jeg knapt hva misjon var, og langt mindre hvordan man blir misjonær.
Heldigvis møter han Ørnulf Steen som også har russelue, og i tillegg planer om å begynne på Misjonshøgskolen i Stavanger. Han får Tore til å søke.
– Jeg fikk beskjed om å komme på en samtale med rektor Håkon Haus før jeg kunne bli tatt opp. Jeg fikk plass der og da, og han bad meg reise hjem og pakke det jeg trengte. Jeg svarte bare som sant var, at jeg hadde alt jeg trengte i bilen, forteller Tore.
Samme dag flytter han inn i kapellet i murbygget som fremdeles står på Misjonsmarka 9 i Stavanger.
MADAGASKAR – Du som er så glad i naturen må til Madagaskar, var rektors klare anbefaling da Tore, en friluftsmann og «tar det som det kommer–type» lurer på hvor han skal. Madagaskar? Han har vært ute en vinternatt før når det kommer til kultursjokk. Først fra «sus og dus» til brus, og deretter en Oslo–gutt i det lavkirkelige bedehusmiljøet i bibelbeltet, et kulturstudium i seg selv. Så det er en mann med flerkulturell erfaring som ankommer Antananarivo i 1977, sammen med kona Anlaug og deres tre år gamle datter, Kristin.
– Jeg har alltid vært en nysgjerrig type. Å komme til et nytt kontinent var spennende og fascinerende. Det var en helt ny verden, forteller han.
Den lille familien prøver å finne sin plass i nye omgivelser. Noe må læres fra bunnen av. Ikke alt går på skinner, men overgangen er kanskje større når språkkurset i storbyen Antananarivo er over. Der hadde de både strøm, innlagt vann, telefon, kjøpesenter og helsehjelp i nærheten. Snart vil alt dette være milevis unna.
NYBROTTSARBEID Antsalova er hovedstaden i et område på størrelse med Rogaland, men likhetene stopper kanskje der. I alle fall i en fersk misjonærs øyne. Det er så langt unna allfarvei som du kan komme. Ingen misjonærer har bodd på denne delen av vestkysten før nå. Familien flytter til en liten misjonsstasjon som i 10 år har fungert som overnattingssted for forbipasserende misjonærer. Men fra onsdager til søndager er Tore på turne. – Nå var det ikke lenger slik at misjonsprestene ble satt til å være proster. Den gassisk–lutherske kirke (FLM) hadde lokal ledelse, og misjonsprestene var evangelister i et team av lokale krefter, forklarer Laugerud.
Turneene får noe blandet mottakelse. Sakalavene, en stolt, trofast og stødig folke gruppe, holder seg til forfedrenes skikker, slik de alltid har gjort. Når livet butter imot, er det medisinmannen man går til. I Enhetens hus, landsbyrådet, tas bestemmelsene. Som for eksempel om den lille flokken med det merkelige budskapet skal få lov til å slippe til.
STANGFISKE – Noen steder ble det motstand fra medisinmannen, en åndelig maktfaktor, mot oss som kom med evangeliet. Om
Tore Laugerud
Misjonær på Madagaskar fra 1977–1988. Han har jobbet i NMS Oslo krets, med Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) og vært prest i Areopagos. Laugerud er også forfatter og har gitt ut tre gassiske lærebøker i teologi, i tillegg til tre norske bøker:
• Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid (1999) • Brennende hjerter eller misjonerende menigheter (2002) sammen med Harald Hegstad • Guds skjulte stemme (2021)
medisinmannen var sterkt avvisende, ble det tungt, forteller han.
Han beskriver arbeidet på vestkysten som stangfiske. Det krever tid, tålmodighet og tillitsbygging. For sakalavene er som vestlendinger flest. De tar ikke
alt for god fisk. Men når de først forstår at fisken er god, er de trofaste.
– Det ble et mønster at det alltid var kvinnene som lot seg døpe først. De satt ikke i landsbyrådet og skapte dermed ikke noen splittelse i Enhetens hus, slik det gjorde om noen av mennene der lot seg døpe, fortsetter Laugerud.
For de første kristne var det ofte tøft. Så ble det gradvis lettere om flere tok samme steg. Enklere var det når medisinmannen og noen av de eldste kom til tro. Det skjedde blant annet i landsbyen Befaroratse, der medisinmannen var kjent for å ha ekstra stor makt.
– Når teamet hadde sagt sitt, stod han opp foran landsbyen sin og holdt en flammende appell om å følge Jesus, forteller Laugerud om det som skulle endre en hel landsby.
ÅNDELIG KAMP – Hva får et menneske, født inn i fedretro, til å ta et slikt steg?
– Jeg spurte mange om dette. Svarene var forbausende like. Små variasjoner over temaet: «Før var jeg fylt av uro og frykt. Når har jeg fred i hjertet.» Mange så også folk bli helbredet og befridd fra onde åndsmakter, svarer Laugerud.
For en jordnær nordmann gjorde dette sterkt inntrykk.
– På østkysten stod hyrdebevegelsens store vekkelsesmøter sterkt, men ikke her. Likevel oppstod det spontane befrielser fra åndskrefter.
PREST: Tore Laugerud holder gudstjeneste i en landsby på vestkysten av Madagaskar. Foto: Privat
– Hvordan var det å oppleve det?
– De lokale kristne er vant til å be for syke og drive ut åndskrefter. De visste hvordan dette fungerte i kulturen, så dette var blant de tingene der jeg lente meg på dem.
I to av landsbyene møter de folk som aldri før har hørt evangeliet. Jesus, kirke og kristne er totalt ukjente begreper.
– Det ga en spesiell følelse å tenke på at 2000 år er gått, og i mellomtiden er evangeliet spredt i alle retninger.
Men først denne dagen når det dem, gjennom oss. Det var stort å oppleve. Familien får tre barn i løpet av Madagaskar–årene, men er på nippet til å miste ett av dem. Tore er på turne da den yngste jenta får mageinfeksjon. Langt unna sykehus får Anlaug likevel tak i hjelp tidsnok. Uttørket og svak kommer datteren på sykehus i hovedstaden. Sammen med moren blir hun der i flere måneder.
– Da var vi skikkelig redde, forteller Tore om det han ikke helt vet om var rein flaks eller beskyttelse. Eller kanskje begge deler.
De to eldste jentene begynner etter hvert på den norske skolen i Antsirabe, mens foreldrene og minstemann nå bor i Fianarantsoa, 24 mil unna på humpete veier. De er sammen i feriene, fire ganger i året, og ved enkelte andre anledninger.
LEGENDE: Evangelist Ndata Hosenako underviser kvinner, et nybrottsarbeid som gjorde ham til en legende i Kamerun–arbeidet ifølge Tore. Foto: Privat
– Vi reflekterte ikke så mye rundt det den gangen, men adskillelsen var vanskelig. Likevel tror jeg vi var heldige i forhold til mange andre. Jentene trivdes på skolen, svarer han.
Likevel mener han at internatskolene var et risikoprosjekt.
– Men misjonsorganisasjonene handlet ut fra kunnskap som var tilgjengelig den gangen. Det er lett å være etterpåklok ut fra det vi vet nå. Men det var ingen tvang å bli misjonær. Å bli det, betydde å ta del i dette systemet. Sånn sett mener jeg vi foreldre må ta like mye ansvar som organisasjonene.
POLITISK URO – Datteren din var alvorlig syk, men er det andre ganger du har vært redd? til slutt på en episode til som kunne endt katastrofalt.
– Nå og da oppstod det politisk uro. Jeg har stått fast med bilen midt i en mobb, mens folk dundrer løs på dører og tak. Verst var det likevel den gangen i Antsirabe, forteller han.
Selv om folket i Antsirabe beskrives som fredsæle, kan også de kjenne at nok er nok og kaste både stein og sosiale konvensjoner gjennom vinduet når presset blir for stort.
– Vi forskanset oss på den norske skolen da vi hørte at et stort oppløp var på vei. De gikk særlig etter utlendinger. Brøt seg inn i hus og knuste butikkvinduer, forteller Tore som begynner å forberede en slags tale i tilfellet de kommer. Lenge sitter de slik. Hører mengden nærme seg og vet så inderlig godt at alle kjenner til hvilket hus dette er. Men det Tore ikke vet der han sitter med barn og kolleger rundt seg, er at noen løper opp langs mobben og roper: «Ikke gå inn dit. Der bor det misjonærer.» Takket være dem kan de snart høre larmen gå forbi og forsvinne i det fjerne.
PRESTELÆREREN Som lærer på Det teologiske seminaret i provinshovedstaden Fianarantsoa har de igjen strøm, innlagt vann og flere mennesker rundt seg. Anlaug blir lærer på bibelskolen for kvinner. Tore underviser i Det nye testamentet og skriver lærebøker på gassisk. Hva er et tempel, en fariseer og en saddukeer? Hva er Palestinas historie? Og hvilken rolle spilte det romerske imperiet? Det blir en «pageturner».
– Jeg ønsket å forklare alle tingene rundt bibelfortellingene, forteller han.
FEST: Studenter ved Det teologiske seminaret i Fianarantsoa. Foto: Privat
Laugerud underviser, sitter de som tente lys. For dette handler jo om dem.
– Det var ikke mer enn 20 år siden gasserne lå under franske kolonimakter. Hva var deres identitet nå? Kanskje kjente de seg igjen i jødenes kamp for sin kulturelle identitet i det romerske imperiet, undres Laugerud, som tror boka bidro til å ta NT ned fra mytenes verden og inn i deres liv, her og nå.
– Å oppleve sulten på kunnskap fra 30 studenter var en mektig opplevelse. Og noe ganske annet enn det å undervise for slumrende tjueåringer på Menighetsfakultetet noen år senere.
HJEMKOMSTEN Madagaskar har satt seg i kroppen og endret hans spiritualitet. For denne nøkterne nordmannen brøt ikke ut i lovsang sånn helt uten videre. I alle fall ikke før en busstur fra Antsirabe til Fianarantsoa.
– Vi kjørte rutebuss en søndag da en kvinne foran i bussen snudde seg og sa: I dag er det søndag og alle er i kirka, men ikke vi. Derfor tar vi lovsangen her.
I ni mil uten stopp synger hele bussen seg gjennom salmer de kan utenat. En taus nordboer synger med.
– Det gjorde noe med meg å se folk, noen med vanskelige liv, finne slik styrke gjennom lovsang. Også bordbønnene handlet bokstavelig talt om å be Gud styrke dem til neste steg på livsferden. «Gi oss i dag vårt daglige brød» fikk en helt ny dimensjon, opplevde han.
Denne konkrete og kroppslige åndeligheten tok han med seg til Norge. Gjennom årene som leder for Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) og senere som areopagosprest. Men det var kanskje ikke før i 1993, på en retreat ved Tomasgården, at han forstod at han var kommet hjem åndelig.
KROPPENS TILBAKEKOMST – Jeg har et par viktige mystiske erfaringer i bagasjen. Det gjorde nok at jeg kjente meg hjemme i retreatbevegelsen som jo har mer fokus på slikt, forteller Tore som tror det ligger mange skjulte skatter i ørkenfedrenes fotspor. Derfor har han tatt kristen meditasjon, pilegrimsvandring og tidebønn til sitt bryst. Tanker og forestillinger om Gud er nå vevet sammen med foldede hender, å knele, gå, puste, spise brødet, drikke vinnen og be til faste tider. Kroppslige trospraksiser fra eldgammel tid.
FIANARANTSOA: Prestelærere fra ulike seminarer samlet i anledning gjesteforelesninger ved den danske professoren Johannes Nissen. Foto: Privat
hodet. Fra bevegelse til fornuft. Fra ritualer til tanker og forestillinger om Gud, sier Laugerud som tror pendelen er i ferd med å snu.
– Vi ser det overalt. Fokuset på det fysiske, kropp, trening, helse, natur og klima. Hvorfor er kroppen viktig? Den er langt mer enn x antall liter aminosyre; den er et tempel for Den hellige ånd. Det må vi formidle.
SEKULARISERINGENS MULIGHETER Sekulariseringen kom med et løfte om at alt skal bli bedre. Vi trenger ikke lenger Gud og tar livet i egne hender.
– Men den holdt ikke det den lovet. I stedet kom et tomrom og en eksistensiell ensomhet for mange. Hvem er jeg? Er jeg elsket? Da vekkes en lengsel etter noe annet. Den lengselen må vi som kirke møte, oppfordrer Laugerud som tror en av nøklene er de kroppslige trospraksisene fra gammelt av.
– I stedet for å bruke tid og krefter på å holde avstand og snakke ned sekulariseringen, må vi heller erkjenne at den er en del av oss og prøve å forstå. Slik misjonærer alltid har gjort. Lete etter tilknytningspunktene i stedet for å bygge murer.
– Hvilke muligheter ser du i sekulariseringen?
– Den har jo gitt oss en frihet vi aldri før har hatt. Vi står mer fritt til selv å utforske hva kristen tro egentlig handler om, i eget tempo. Denne friheten må vi omfavne. Den hellige ånd får mer spillerom gjennom frihet, tror Laugerud. seg stoppe av verken fedrenes skikker eller rasjonelle hoder.
– Sekulariseringens framvekst av nyåndelighet er først og fremst et tegn på at marker står modne til høst.
En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger kulturen vår. I denne spalten vises eksempler på hvordan du kan bli med og bekjempe En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger grådighet ved å ta vare på tingene du allerede har.En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger kulturen vår. I denne spalten kulturen vår. I denne spalten vises eksempler på hvordan du kan bli med og bekjempe vises eksempler på hvordan du kan bli med og bekjempe grådighet ved å ta vare på tingene du allerede har. grådighet ved å ta vare på tingene du allerede har. En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger kulturen vår. I denne spalten vises eksempler på hvordan du kan bli med og bekjempe grådighet ved å ta vare på tingene du allerede har. Et liv uten søppel Kan man lage mat uten å kaste noe i søpla? skrevet av Julie Horpestad Et liv uten søppel Et liv uten søppel Kan man lage mat uten å kaste noe i søpla? Et liv uten søppel Kan man lage mat uten å kaste noe i søpla?
skrevet av Julie Horpestad
Da jeg skulle bli en grådighetsbekjemper i eget liv, ville jeg prøve ut den såkalte «zero waste–livsstilen.» «Null søppel» handler rett og slett om å ikke kaste noe. Etter å ha prøvd å leve slik en liten stund, sitter jeg igjen med noen erfaringer jeg vil dele.
Jeg bestemte meg for å undersøke om jeg i det hele tatt kan lage et måltid uten å kaste søppel. Handleturen ble lagt til de typiske zero waste-butikkene, og reiseruta ble lenger enn vanlig. Etter å ha gått i til sammen én time for å Da jeg skulle bli en grådighetsbekjemper i eget liv, ville jeg prøve ut den såkalte «zero waste–livsstilen.» «Null søppel» handler rett og slett om å ikke kaste noe. Etter å ha prøvd å leve slik en liten stund, sitter jeg igjen med noen erfaringer jeg vil dele. Skrevet av Julie Horpestad Da jeg skulle bli en grådighetsbekjemper i eget liv, ville jeg prøve ut den såkalte «zero waste–livsstilen.» «Null søppel» handler rett og slett om å ikke kaste noe. Etter å ha prøvd å leve slik en liten stund, sitter jeg igjen med noen erfaringer jeg vil dele. Jeg bestemte meg for å undersøke om jeg i det hele tatt kan lage et måltid uten å kaste søppel. Handleturen ble lagt til de typiske zero waste-butikkene, og reiseruta ble lenger enn vanlig. Etter å ha gått i til sammen én time for å Før det første var det lærerikt. Da jeg begynte å sette meg mer inn i hva det ville si å leve «zero waste», lærte jeg masse. Jeg gjorde en haug med research, meldte meg inn i Facebook-grupper hvor medlemmene hadde samme mål, og jeg undersøkte hvilke butikker som solgte varer uten emballasje. Jo mer jeg lærte, jo mer innså jeg at dette kunne bli vanskelig. I samfunnet vårt er det helt vanlig å kaste ting som går i stykker. Det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere. Produktene vi kjøper er pakket inn, lag på lag. Til og med frukt og grønt kommer i plastemballasje. Det å prøve å ikke kaste noen ting i søpla, åpnet øynene mine. Det er jo nesten umulig. Stort sett alt er jo pakket inn i unyttig emballasje.
Da jeg skulle bli en grådighetsbekjemper Jeg bestemte meg for å undersøke om i eget liv, ville jeg prøve ut den såkalte «zero jeg i det hele tatt kan lage et måltid uten waste–livsstilen.» «Null søppel» handler rett å kaste søppel. Handleturen ble lagt til de og slett om å ikke kaste noe. Etter å ha typiske zero waste-butikkene, og reiseruta prøvd å leve slik en liten stund, sitter jeg ble lenger enn vanlig. Etter å ha gått i til igjen med noen erfaringer jeg vil dele. sammen én time for å kjøpe gulrøtter som ikke var pakket inn i emballasje, For det første var det lærerikt. Da jeg innså jeg at denne livsstilen krever begynte å sette meg mer inn i hva det ville planlegging. si å leve «zero waste», lærte jeg masse. Jeg gjorde en haug med research, meldte meg Etter mitt lille eksperiment har jeg lært inn i Facebook-grupper hvor tre ting: medlemmene hadde samme mål, og jeg undersøkte hvilke butikker som solgte varer uten emballasje. Jo mer jeg lærte, jo mer innså jeg at dette kunne bli vanskelig. 1. 2. Ha alltid med et handlenett når du handler, så sparer du i hvert fall kloden for plastposer. Ha med deg bestikk, termokopp og I samfunnet vårt er det helt vanlig å kaste ting som går i stykker. Det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere. Produktene vi kjøper er pakket inn, lag på lag. Til og med 3. matboks, så slipper du unødvendig engangsprodukter. Planlegg handleturen og tenk grundig over: Trenger jeg for eksempel virkelig denne genseren? frukt og grønt kommer i plastemballasje. Det å prøve å ikke kaste noen ting i søpla, Selv om det er vanskelig å gå fra null til åpnet øynene mine. Det er jo nesten umu- hundre prosent søppelfritt liv, så kan alle lig Stort sett alt er jo pakket inn i unyttig gjøre litt. Begynn i det små! emballasje. Jeg bestemte meg for å undersøke om jeg i det hele tatt kan lage et måltid uten å kaste søppel. Handleturen ble lagt til de typiske zero waste-butikkene, og reiseruta ble lenger enn vanlig. Etter å ha gått i til sammen én time for å kjøpe gulrøtter som ikke var pakket inn i emballasje, innså jeg at denne livsstilen krever planlegging. Etter mitt lille eksperiment har jeg lært tre ting: 1. Ha alltid med et handlenett når du handler, så sparer du i hvert fall kloden for plastposer. 2. Ha med deg bestikk, termokopp og matboks, så slipper du unødvendig engangsprodukter. 3. Planlegg handleturen og tenk grundig over: Trenger jeg for eksempel virkelig denne genseren? gr å d is gr å d is
gr å d is
Bor du i Oslo-området?
Bli med på GRÅDIS-arrangementet vårt hver siste onsdag i måneden på PUST kaffebar.
25. mai: Tekstilprat med Sigmund Hegstad fra Fair and Square 29. juni: Bærekraftig rebus i Oslo
For mer informasjon sjekk ut @gradighetsbekjemper på Instagram eller Facebook, eller besøk nettsiden vår gradighetsbekjemper.no
Alle én i Kristus
Mparany Rakotondrainy
misjonær i Etiopia
Når jeg blir spurt hvordan det er å være misjonær, er det ofte vanskelig å svare. Jeg har bodd i Etiopia i åtte år og har for det meste arbeidet med minoriteter og sårbare grupper. Jeg tror at dette med god grunn kan betraktes som et arbeid som passer en misjonær. Ikke fordi jeg er i et land som er langt fra mitt hjemland, men på grunn av tanken om inkludering og det å gjøre en tjeneste som kommer alle mennesker til gode, uavhengig av bakgrunn.
Den første gangen jeg kjørte ned til Blånildalen for å besøke gumuz-folket i Kamashi, var en meget vakker dag, og jeg ble mottatt med stor vennlighet. Siden har jeg alltid tenkt på arbeidet mitt som deling. Jesus spiste og drakk sammen med andre mennesker. Han delte med dem av det han hadde og brukte mye tid på å se og lytte. Kanskje lyttet han mer enn han snakket, og verdsatte folk som de var. For meg har integriteten og hans vilje til å tjene alltid vært en kilde til inspirasjon.
I mitt arbeid er det å dele Jesus med verden det samme som å gi mennesker muligheten til å bli sett og hørt. Jeg tror Jesus også ville ha gitt alle muligheten til å bruke sitt eget språk og ha møtt alle på den samme rause måten. Hvorfor er ikke vi kristne i større grad opptatt av likhet mellom menneskene? Disse versene i Galaterne 3:26-29 er sentrale for meg i mitt arbeid: «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.»
Jesus var også misjonær da han gikk på denne jorden. For øyeblikket er jeg her og jobber sammen med mine gumuz-venner og kolleger. Vi vil gi gumuz-folket muligheten til å synge, be og høre Guds ord på språket sitt. I generasjoner har de vært ekskludert og ikke hatt muligheten til å bruke morsmålet i kirken. Dessverre er det fortsatt slik i enkelte menigheter. Selv om kirken forkynner likhet, går det ofte på bekostning av de som er annerledes. Det finnes til og med en form for rasisme i kirken, og folk blir sett ned på grunnet bakgrunn, hudfarge og språk.
Arbeidet til en misjonær starter og slutter ikke med en enkelt folkegruppe. Arbeidet vårt gjelder alle mennesker, og det er ennå ikke ferdig. Vi kan alle være misjonærer som Jesus, vandre sammen med mennesker, lytte til dem og dele med dem. Jeg tror at hvis vi gjør det på denne måten, er det ingen som blir stående igjen.
BØNN
Finn flere bønneemner på nms.no/be
«Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.» Markus 11,24
VI TAKKER OG BER FOR:
> Fredsavtalen mellom regjeringen og gumuz-geriljakrigerne i Etiopia, inngått ved hjelp av kirkeledere og lokale regjeringsledere i mars.
> Krigen i Ukraina og alle som er på flukt på grunn av den. Vi ber spesielt for vår samarbeidskirke i Estland og arbeidet de står i med å ta vare på flyktninger og sende hjelpesendinger til Ukraina.
> Magne og Ave Mølster som er misjonærer i Estland.
> Misjonær Frode Brügger Sætre som for tiden er i Guinea på grunn av urolighetene i Mali, for å finne ut om arbeidet hans kan fortsette derfra. (Les mer på s. 26)
> Rekruttering av nye misjonærer til Madagaskar, Hongkong og Japan.
> Nytt samarbeid mellom NMS og Sør-Afrika
TIL ETTERTANKE OG SAMTALE
FRA BIBELEN «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» Gal. 3,26-29
BØNN Takk, Jesus for at du har kalt meg til å være ditt barn. Takk for alle evner du har gitt meg. Lær meg å bruke alt jeg er til å dele din kjærlighet med mennesker jeg møter i hverdagen. Lær meg hvordan min vilje og mine evner til å dele troen kan utvikles. Amen.
SANG Vinden kjenner ingen grenser (NoS 700)
TIL SAMTALE 1. Mparany sier at alle kristne er misjonærer og at oppgaven innebærer å vandre med mennesker, lytte til dem og dele med dem. Reflekter over hvordan du engasjerer deg på en slik måte i din hverdag.
2. Les «Nåtidsmisjonær» på s. 11, og legg merke til siste avsnitt. Hvordan ødelegger materialismen for kjærligheten til Jesus og Hans kall? Hvordan kan vi overvinne det i eget liv?
3. Tore Laugerud s. 38 har gjennom livet lært å flytte troen fra hjernen til kroppen. Hva betyr det? Og hvordan kan du utvikle din tro i samme retning?
NMS har et samtalehefte som gir tips til hvordan man kan gjøre hverdagsliv til en misjonal handling. Bestill «Misjonal livstil» ved å sende epost til info@nms.no
DEN NYTTIGE NESLEN
Mange betrakter brenneslen som et ugress og en plage. Men egentlig er den en gave. Om våren er de unge skuddene fulle av næring. 100 gram dekker dagsbehovet for C–vitamin og jern og halvparten av behovet for kalsium og folat. I tillegg er det masse B-vitaminer, sink, fosfor, fiber og protein i dem. Planten er dessuten god for fordøyelsen, reduserer sukkerinnholdet i blodet og hjelper til å øke blodprosenten. Den kan tørkes og brukes som te, tilsettes i mat, forvelles og fryses ned.
BRENNESLESUPPER
1 liter brennesle (1. bolle) 1 løk 1–2 hvitløksfedd 2 ss olivenolje 5 dl kraft 1–2 dl fløte eller kokosmelk saft av sitron salt og pepper evt. kokt egg
Slik gjør du:
− Skyll brenneslen og klipp av stilken.
Bruk kun unge skudd, altså de øverste bladene på stilken. − Hakk løk og hvitløk, og fres det i litt olje. Ha i kraft. − Ha i potet, skåret i terninger, og brennesle. Kok opp, og la det koke til potetene er møre. − Tilsett kokosmelk etter smak, og kok opp på nytt. Du kan også bruke fløte. − Mos alt med en stavmikser eller blender. − Smak til med saft fra sitron, salt og pepper. − Server gjerne med kokt egg.
MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA
Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget matprogram på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.
ANBEFALING
F.v. Anders Danielsen Lie, Renate Reinsve og Herbert Nordrum. Foto: Pernille Sandberg, Oslo Pictures / SF Studios Innholdsprodusent Damaris Norge
SPØRSMÅL TIL SAMTALE
1. Hvordan opplevde du filmen?
Hva berørte deg sterkest – og hvorfor? 2. «Man blir faktisk ganske ulykkelig og rastløs av å ha for mange valg, og det kan jeg kjenne på» (Renate Reinsve i
Lindmo på NRK1). Er dette gjenkjennelig? Hva tenker du kan motvirke denne opplevelsen? 3. Les 1 Kor 6, 12. Hva tenker du om dette bibelverset i relasjon til filmen?
SJANGER: Drama / komedie PRODUKSJONSÅR: 2021 ALDERSGRENSE: 12 år PUBLISERING: Viaplay, TV2 Play m.fl.
Verdens verste menneske
Julie har så mange valg at hun ikke greier å velge. Det som skulle være en mulighet, blir tyngende.
I den to ganger Oscar-nominerte norske filmen Verdens verste menneske (2021) møter vi Julie (Renate Reinsve). Hun er en sjarmerende, undrende, dyktig og sprudlende dame på snart 30. Men Julie går fortsatt rundt og venter på noe hun ikke helt vet hva er, som en ungdom på overtid. Underveis forsøker hun seg både på lege- og psykologistudiet, i bokhandel og som fotograf. Hun dras mellom to menn, Aksel (Anders Danielsen Lie) som er klar for å stifte familie, og Eivind (Herbert Nordrum), en ung fyr Julie treffer en kveld hun sniker seg inn på en tilfeldig fest på vei hjem fra byen. Verdens verste menneske er tredje film i trilogien til Joachim Trier, etter Reprise (2006) og Oslo 31. august (2011). Den ble skrevet med tanke på Renate Reinsve i hovedrollen, en tanke som hadde vært der helt siden hun hadde en birolle med bare en replikk i forrige film.
Denne tredje filmen tar for seg mange av livets store spørsmål, som kjærlighet, død, miljø, abort, familie og identitet. Gjennomgangstemaet er alle valgene og mulighetene som vi moderne mennesker har, enten det gjelder valg av kjæreste eller hva man skal bli her i livet. Julie har så mange muligheter. Og kanskje er det akkurat det som er problemet? Hvordan velger man rett når man har inntrykk av at alle alternativ er åpne hele tiden? «Jeg føler at jeg ikke klarer å gjennomføre noen ting, at jeg bare går inn i nye greier hele tiden», sier Julie i filmen.
Verdens verste menneske beskrives som en dramakomedie om kjærlighet i vår tid, om å ha alle muligheter i livet, men fortsatt føle seg som verdens verste menneske. Dette åpner for muligheter til å samtale om hvorfor vi kjenner på det å være dårlige mennesker. Kan synd og tilgivelse fremdeles være viktig?
Filmen hadde verdenspremiere i Cannes i fjor sommer, der Renate Reinsve vant den gjeve prisen for beste kvinnelige skuespiller.
Gå for vann – gi liv!
Fakta om vann:
∙ 1 av 10 mennesker i verden mangler tilgang på rent vann.
∙ Hver dag dør 800 barn under fem år, på grunn av skittent vann og dårlige sanitærforhold.
∙ Hvert år går barn glipp av 443 millioner skoledager fordi de mangler rent vann.
∙ I Norge bruker hver person i snitt 197 liter vann hver dag. Tenk om vi skulle bære alt det vannet i bøtter!
I mange landsbyer i Laos får ikke barn gå på skole. De må i stedet hente vann til familiens daglige bruk. Med tunge bøtter må de gå flere kilometer på stier i livsfarlige, minelagte områder. Uansett hvor mye de bærer, blir det aldri nok til både klesvask, kroppsvask og åkeren. De får små avlinger og for lite mat. I tillegg er både barn og voksne syke på grunn av mangel på rent vann.
Tilgang på rent vann redder barns liv.
Bli med: La beina dine bidra til å gi flere barn rent vann. Alle kan være med! Uansett alder og aktivitetsnivå kan du delta med å gå, løpe eller sykle.
Opprett en innsamling
∙ Opprett på spleis.no/ walkforlivingwater i løpet av mai. ∙ Spre ordet! Del i sosiale medier og bruk: #gåforvanngiliv og
#walkforlivingwater
Aksjonsdager
∙ Inviter gjerne med deg familie, vennegjeng eller kollegaer og lag det til en morsom fellesskaps-byggende aktivitet. Turer og arrangement ulike steder i landet i løpet av mai. Følg med på lokal informasjon.
