8 minute read
KRONIKK
KOMMENTAR | Øystein Samnøen
daglig leder i NORME
(Norsk Råd for Misjon og Evangelisering)
SKAPT TIL Å DELE
Å være misjonær handler mer om hvem jeg er enn hvor jeg er, skriver Øystein Samnøen i NORME.
I Matteus forteller Jesus en fascinerende lignelse om Himmelriket:
«Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide og kjøpte åkeren.»
Himmelskatten Jesus beskriver er mer verd enn noe annet vi kan eie på denne jord. Den blir større jo flere den deles med. Som kristen må jeg ta innover meg at den også innebærer et oppdrag: Skatten er til for å deles.
Å være misjonær handler om etterfølgelse av Jesus i praksis. Det er en holdning som må og kan utvikles. Disippelskap innebærer å dele himmelskatten. For å nå inn til mennesker i vår samtid, må evangeliet formidles gjennom både ord og handling. Ikke bare en av dem.
Store norske leksikon definerer misjonæren slik:
«…En person som ut fra en sterk overbevisning er sendt ut for å formidle et budskap. Den vanlige bruken av ordet er om en person som er sendt ut for å forkynne et religiøst budskap. En kristen misjonær er sendt ut for å forkynne det kristne budskap gjennom ord og handling. Det siste betyr at også praktiseringen av budskapet, for eksempel ved å starte sykehus, omsorgstiltak og økonomisk utvikling, kan være en del av misjonærens arbeid.» Jeg tror denne definisjonen beskriver en delvis foreldet og forkortet forståelse av hvem misjonæren er: At oppdraget er forbeholdt noen, og ikke alle. At man må reise fra vest til øst, og fra nord til sør.
Norge er i dag et vemodig eksempel på et sekularisert samfunn som har behov for å gjenoppdage evangeliet. I tillegg er mange fra øst, sør, nord og vest flyttet inn i nabolaget vårt. Digitale medier gjør det mulig å dele troen på nye måter og gir muligheter til å dele uten å måtte reise. Behovet for å dele Jesus lokalt i tillegg til globalt, er større enn på mange generasjoner. Arenaene vi kan dele troen på er langt flere. Misjonsoppdraget er uendret, og misjonsmarken er overalt. Likegyldighet som følge av materialisme, samt manglende frimodighet på evangeliets vegne, er to av utfordringene for kirken i Norge. Men, samtiden trenger frimodige kristne som dedikert deler himmelskatten.
Fra bortkommen til utsendt
– Norske misjonærer kom til mitt folk med evangeliet. Skulle ikke jeg da dele det videre? sier Thomas fra Kamerun som nå er misjonær i Mali.
Stina Neergård
Det er rikelig med både varmegrader og Sahara-støv i arbeidshverdagen til Magadji Thomas fra Kamerun. Han har byttet ut det varme og tørre klimaet i Nord-Kamerun med et enda varmere og tørrere klima i Mali. Men dette er ikke første gang Gud leder ham til et nytt land. – Jeg var en «bortkommen sønn». Faren min er prest, men i ungdomstida kom jeg helt bort fra Gud. Så ble jeg sendt til Madagaskar som trykkerilærling, og der møtte jeg Gud igjen, forteller Thomas. – Jeg opplevde at Kristus grep tak i meg. Etter tre måneder overga jeg meg til ham. Det ble starten på en dyp og rik relasjon med Herren som har fortsatt å vokse helt til i dag.
MISLIKTE FULANIFOLKET Thomas’ omvendelse i 1990 ble også starten på et arbeidsliv med mange ulike lederoppgaver i kirke og misjon. Da Thomas kom tilbake til Kamerun ble han ungdomsleder i kirka, samtidig som han var ansatt og etter hvert direktør for kirkas trykkeri. I 2002 ble han direktør for kirkas radiostudio, og slik ble han engasjert i evangeliseringsarbeid blant fulaniene. – Å gå inn i den stillingen var ikke lett for meg, innrømmer Thomas. – For når sant skal sies, så var jeg ikke glad i fulaniene. Jeg hadde noen fulanivenner som jeg spilte fotball med, men jeg tenkte generelt at fulanier var hovmodige og at det var deres skyld at Nord-Kamerun hadde blitt påtvunget islam. Som Jona hadde jeg lyst til å rømme fra kallet. «Hvorfor sender du meg til et folk jeg ikke liker», ba jeg. Jesus svarte: «På samme måte som jeg tok på meg menneskets skikkelse for å bringe frelsen til jorden, skal du ta på deg en fulanis skikkelse for å bringe evangeliet til dem.» Da ba jeg om å få Guds kjærlighet til dette folket.
I 2009 ble kallet både utvidet og bekreftet ved at han ble valgt til generalsekretær i MICCAO, en paraplyorganisasjon som samler alle kirkene og organisasjonene som jobber blant fulanifolket i Vest-Afrika.
MISJONÆR I MALI Høsten 2020 ble Thomas direktør for misjonen NMS samarbeider med i Mali. Der er det flere familier fra Kamerun i misjonærtjeneste. – Det er en nåde at jeg kan få videreføre arbeidet som ble startet her i 1986, og som flere generasjoner med modige norske og afrikanske misjonærer har stått i før meg, sier Thomas.
BAMAKO: NMS sendte de første misjonærene til Mali for 36 år siden. Bildet er fra landets største by og hovedstad, Bamako. Foto: Thomas Brissiaud, Istock photo
Det er særlig tre ting han kjenner seg kalt til. –Å fortsette å vanne det som ble påbegynt av pionermisjonærene for 30 år siden. Å gi nødvendig oppfølging til de som nå vokser opp som andregenerasjons kristne blant fulaniene, og å vise de forskjellige kirkene i Mali at de kristne fulaniene har en ekte tro og at de kan dele evangeliet videre til nye fulanier. –Hva er en misjonær? –En misjonær har forstått hvor mye Kristus elsker oss og ønsker å besvare denne kjærligheten med handling, svarer Thomas. –I rollene jeg har hatt som generalsekretær og nå direktør, er det fort gjort å tenke på det kun som en administrativ rolle og glemme kallet. Men det er et misjonsoppdrag vi skal fullføre.
UROLIG OG FARLIG De siste ti årene har vært svært utfordrende for arbeidet i Mali. Væpnede grupper av ulike slag gjør det farlig å reise rundt. Likevel opplever Thomas mye glede i arbeidet. –Den største gleden er å se at Gud har bevart de kristne fulaniene i nord-områdene i troen, til tross for at de trues og forfølges av islamister. Mange trodde at de var kristne bare for å få materielle goder, og at de ville gi slipp på troen når de ikke «tjente på den» lenger. Men det har de ikke gjort. Vi ser også at selv om mange dører stenges for oss i nord, så åpnes det nye dører for misjonsarbeid her sør.
I løpet av årene som er gått fra Thomas ble kristen, har misjonærenes rolle i Kamerun og Mali blitt ganske annerledes. I Kamerun er det nå ingen norske misjonærer. I Mali er Frode Brügger Sætre den eneste norske NMS-misjonæren. – Evangeliet har ikke forandret seg. Heller ikke misjonærens rolle som bærere av det. Men forandringer i samfunnet endrer likevel misjonærrollen, og de siste tiårene i VestAfrika har gått i retning av at vestlig misjon ber og bidrar økonomisk, mens afrikanske misjonærer er til stede lokalt, mener Thomas. –Hva tenker du om denne utviklingen? –I Mali og Kamerun påberoper vi oss en mangel på penger, og i Norge er det mangel på mennesker som vil reise. Men også vi som har lite har noe å gi. Og selv om det er mangel på mennesker, kan den ene som reiser bety mye. Misjonær Frode Brügger Sætre, den eneste norske Mali–misjonæren fra NMS, er et godt eksempel. Ett menneske kan være like mye verdt som tusen for Gud. Vi har ulike oppgaver, men er alle kalt til å be, gi og krysse landegrenser.
MISJONÆR: Magadji Thomas fra Kamerun likte først ikke fulaniene. Så talte Gud til ham om å dele evangeliet med dem. Det forandret alt. Foto: Privat
Den gode forpliktelsen
MISJONÆRER: Tsega Asgodom og Menbere Metafria fra henholdsvis Etiopia og Eritrea engasjerer seg i frivillig arbeid gjennom kristne organisasjoner i Sandnes og ser på seg selv som en form for misjonærer.
de også får høre om Jesus. I tillegg bidrar hun én gang i uken for Frelsesarmeens matutdeling og er frivillig for én av menighetene i byen. –Hvorfor er det viktig for deg å engasjere deg i frivillig arbeid? –Det er viktig å føle at man hører til en plass, med tanke på språk og integrering. Det er en fin måte å dele tro, erfaringer og gode stunder sammen på, sier Tsega –Gjennom frivillig arbeid kommer vi i snakk med mange mennesker som kanskje aldri har hørt om Jesus eller som tror på andre religioner. Det er verdifulle møter, sier Menbere.
Et smil, en samtale over en kopp kaffe og en hjelpende hånd kan også være en form for misjon.
Andreas Dirdal Kydland
–Få en klem, da!
Både smilet og klemmene sitter løst nå som de fleste koronarestriksjonene er opphevet. Etter to år med avstand og restriksjoner er Menbere Metafria og Tsega Asgodom fra henholdsvis Etiopia og Eritrea glade for at normalen er tilbake.
Vi treffer de to damene på «Internasjonal café» som arrangeres én gang i uken på Bådeog-huset, midt i Sandnes sentrum. Hit kommer de for å treffe både kjente og ukjente over en kopp kaffe og et godt måltid.
MISJONÆRER? Felles for de to er at de engasjerer seg i mange former for frivillig arbeid – særlig innenfor kristne organisasjoner. Ser de på seg selv som misjonærer?
–Ja, svarer Menbere bestemt. –Vi har alle fått et oppdrag gjennom misjonsbefalingen. Jeg vet ikke hva mitt oppdrag er, men jeg engasjerer meg for andre, støtter og hjelper. Her på «Internasjonal café» serverer jeg mat og passer barn. Det er en måte å være misjonær på, legger hun til.
Tsega Asgodom fra Eritrea er også en dame med mange jern i ilden. Etter at hun oppdaget tilbudet «Internasjonal café» for noen år siden, har hun begynt å invitere med flere hun treffer gjennom andre frivillige engasjement. –Det er kjekt å treffe folk her som jeg har truffet i andre sammenhenger.
VERDIFULLE MØTER Før koronapandemien var hun blant pådriverne for at det skulle etableres søndagsskole på Bådeog-huset, for at også barna skulle ha en trygg og kjekk møteplass hvor
Menbere Metafria
