INNLEDNING
Kjøpmannen står på havna i den nordtyske byen Lübeck, på en øy i elva Trave, og følger nøye med mens lydene av arbeidsfolk som anstrenger seg, fyller lufta. Sjauere og sjøfolk snakker, roper, dirigerer – forsiktig der! Litt til, litt til … Stopp! Tønne etter tønne med tysk øl bukseres langs kaikanten og heises over i det enmastede skipet som dupper rolig i elva. Farkosten fylles opp med tønner og sekker. Øl, malt, mel, humle og salt. Måkeskrik blander seg med lyden av arbeidende mennesker, bjeffende hunder, kjerrer og vogner. Iblant høres kirkeklokkene fra den praktfulle Mariakirken, et par hundre meter oppi bakken ved enden av Visstrate – Fiskegaten.
Lasten bringes trygt ned i lasterommet, som fylles opp med varer som tilhører flere kjøpmenn. Med ekstra forsiktighet bæres en utskåret jomfru Maria-figur fra et av Lübecks treskjærerverksteder om bord, den er vakkert malt med sterke farger og kappe av bladgull og skal pryde en kirke i en eller annen fjordarm langt nord. Når lasterommene er fulle, kunne det være fristende å stable ekstra frakt oppå dekket, men det er strengt forbudt. Lasten skal stues trygt og stabilt, og varene skal ikke ødelegges av saltvann fra sjøsprøyten. De fleste eierne blir igjen på land, andre er allerede på plass i Bergen i Norge, der de vil ta imot lasten.
Mens kjøpmannens varer lastes, losses andre båter og prammer for sine varer – korn, tømmer og voks fra Preussen og Baltikum,
jern og kopper fra gruvene i Sverige eller Karpatene, pelsverk fra Novgorod og ikke minst sild fra Skåne. I det katolske Europa skal man ikke spise kjøtt på fredager og et stort antall andre fastedager, og markedet for fisk er umettelig. Det eventyrlige sildefisket langs kysten av Skåne har lagt mye av grunnlaget for Lübecks rikdom og vært med på å gjøre byen til den største langs Østersjøen. Litt sør for byen fins store forekomster av salt, som kjøpmennene frakter nordover, det lille hoppet over Østersjøen til Skåne. Tilbake kommer tonnevis av saltet sild.
Salting er en god konserveringsmetode, det får fisken til å holde seg lenge. Men enda bedre er tørking. Langt, langt i nord, i Lofoten, er naturforholdene perfekte for tørking av fisk, helt uten bruk av salt. Skreien kommer inn til Lofoten for å gyte sent på vinteren og dras opp i store mengder, akkurat mens forholdene er best for tørking. I lave temperaturer, med mye vind, men sjelden frost, tørker fisken gradvis i et par måneder før den rekker å råtne. Den ferdige tørrfisken er utrolig holdbar og kan selges på markeder langt sør i Europa. Nordmennene frakter tørrfisken på sine egne båter sørover langs kysten til Bergen. Der møter kjøpmannen dem og overtar den dyrebare fisken i bytte mot varer som er lette å skaffe i Tyskland, men ettertraktede langt der nord. Mengden av tørrfisk som kommer til Lübeck gjennom denne handelen, kan ikke måle seg med mengden av saltsild, men det er et dyrere, mer eksklusivt produkt, og en god levevei for dem som har spesialisert seg på det. De siste dagene har kjøpmannen hatt det travelt. Han har kjøpt inn varene som han skal bytte mot tørrfisk i Bergen om en måneds tid, om alt går bra på reisen: rug fra de rike jordbruksområdene østover langs Østersjøkysten som males på møller i Lübeck. Salt fra saltverket i Lüneburg, et par dagsreiser sørover. Humle fra gårder som han selv er medeier i, like utenfor byen. Øl har han
kjøpt fra nabobyen Wismar, det er høyere verdsatt enn det lokale fra Lübeck. Det er riktignok ikke så godt som det fra Hamburg, men uansett mer ettertraktet i Norge enn det nordmennene selv brygger. Han sørger også for å ta med mindre kvanta av luksusvarer, litt vin, pepper og ingefær. Han har prøvesmakt at ølet verken er for tynt eller surt, sjekket at tønnene er fulle, at melet er malt så fint som det skal være, at rullene med ull- og lintøy holder den størrelsen de etter sedvanen skal. Han har skaffet skip til frakten, avtalt pris med skipper.
Og han har husket det viktigste av alt.
Å, gode kamerater, vær ikke lettsindige!
Før dere går til skipet, gå til skrifte!
Det gikk så raskt da vi mistet våre liv Et Fader Vår for alle kristne sjeler!
Kjøpmannen har dessuten skrevet testamente. For reisen han skal ut på, er livsfarlig – alle lange sjøreiser er det. Om han ikke skulle komme levende hjem igjen, har han sørget for dem han etterlater seg her hjemme, sørget for at handelspartnere skal få tilbake investeringene sine, og sørget for sin egen sjel: Noe av rikdommen hans skal gå til de fattige og til kirker, både i den tyske hjembyen hans og i Norge, der han har tjent pengene sine: til Mariakirken, Katarinahospitalet, Martinskirken, Nikolaikirken og andre kirker i Bergen. Slik håper han å gjøre tiden sin i skjærsilden kortere.
Fra havna går han opp den brolagte bakken i Visstrate, mot de 125 meter høye røde tvillingtårnene i Mariakirken, de høyeste teglsteinstårnene noen kjenner til. Lübecks Mariakirke, like ved byens torg og rådhus, er byrådets, altså de rikeste kjøpmennenes, kirke. Den er bygget høyere og mer praktfull enn biskopens domkirke
lenger sør i samme by, for å vise at her i Lübeck er det kjøpmennene som regjerer.
Kjøpmannen går inn, ber og bekjenner sine synder. Nå er sjelen hans klar til reisen.
Skipet legger ut på den cirka 20 kilometer lange ferden nedover elva mot utløpet til Østersjøen, ved Travemünde. Tempoet er bedagelig, og det tar lang tid før kirketårnene i storbyen forsvinner av syne. Fartøyet er rundt 30 meter langt og 7 meter bredt med høye skipssider og vide lasterom under dekk – en kogge. Ordet kommer fra det tyske ordet for ‘kule’, og om koggen ikke er helt kulerund, er den unektelig ganske lubben. Om bord har ikke sosial status på land noe å si, der underordner kjøpmannen seg, skipsherren – skipperen. Her er det han som bestemmer, over passasjerer, over last, over styrmann og mannskap på femten mann. Men ikke over vinden. Fra Travemünde legger koggen ut på Østersjøen, og nå er den prisgitt vinden. Koggen har ett seil, på en mast midtskips, og om det ikke blåser, er det bare å vente. Én dag, to dager. Etter fem dager blåser det endelig opp, og i riktig retning, og koggen setter seg i bevegelse.
Det bærer nordover i tre knop – fem–seks kilometer i timen. Under optimale vindforhold kan det gå raskere, men denne farten er skipperen godt fornøyd med. Om noen hadde lyst, kunne de enkelt holdt følge med skipet til fots utover langs halvøya på babord side mot øya Fehmarn. Men ingen farkoster på land ville kunne frakte 100 lester med varer – rundt 200 tonn i våre mål – slik koggen gjør. Etter ti timer har den nådd nordøstpynten på Fehmarn. Skipperen er klar til å forlate sørsiden av Østersjøen og krysse over til den danske øya Lolland. Men krysningen vil ta flere timer, og før de hadde kommet over, ville det ha blitt mørkt. Koggen legges isteden
for anker ved kysten av Fehmarn. Første etappe er unnagjort. Neste morgen heises seilet, og reisen fortsetter.
Koggen når trygt fram til kysten av Lolland og følger den vestover. Å finne veien mellom holmer og sandbanker i de danske farvannene krever erfaring og dyktighet. Styrmannen legger kursen etter kjennemerker på land, som kirketårn, varder, master og landskapstrekk. Det er ikke kompass om bord, men rett som det er, lodder mannskapet dybden. Når skipet kommer til Lollands sørvestlige hjørne, er det viktig å ikke svinge nordover for tidlig, ellers går man på grunn på sandbanker.
Skipet fortsetter vestover mot naboøya Langeland. Det blir stadig grunnere, og da loddlinen viser fem favner, speider styrmannen bakover mot Lolland. Han ser tårnene i byen Nakskov i retning østnordøst. Da er han der han skal være. Kursen legges om nordover langs østkysten av Langeland. Ferden går videre mellom Fyn og Sjælland. På den lille øya Sprogø midt i Storebælt står en borg, den skal man ha på sin styrbord side når man seiler nordover.
Når kirketårnet i Kalundborg på Sjælland holder på å forsvinne av syne, er det på tide å svinge nordnordøstover. Alle disse detaljene er styrmannens fag.
På øyene de passerer, ser de bøndene arbeide og slite på åkrene. En ungdom hever blikket et øyeblikk og ser på skipet som glir forbi, så nær at han kunne ha ropt til sjømennene. Kanskje forestiller han seg livet om bord, med mindre slit og strev og mer frihet. Men kjøpmannen som ser tilbake på ham fra skutesiden, har sine egne bekymringer. Han kan for eksempel tenke på det som skjedde med to kogger fra Lübeck på hjemveien fra Bergen en gang i 1387: Utenfor kysten av Skottland møtte de på flere fremmede skip, som nærmet seg målrettet. En fullastet kogge er ikke godt egnet for raske unnamanøvre, og snart lå skipene side ved side. Under høye krigsrop
sprang de fremmede om bord i koggene og angrep mannskapene. Sjøfolkene fra Lübeck var selv væpnet og hadde nok fått på seg det de hadde av hjelmer og rustningsdeler, kanskje noen brystplater eller gamle ringbrynjer. Men tross heftig motstand ble de til slutt overvunnet. Da var 22 av dem døde, trolig godt over halvparten av mannskapet på de to skipene.
Angriperne vendte hjem med 144 tønner med selspekk, et tonn med huder og pelsverk av bever, oter, gråverk, hermelin, mår og annet, og 114 tonn med tørrfisk, dessuten alle sjøfolkenes eiendeler, sjøkister og rustninger, både de levendes og de dødes.
Så sjørøvere kan lure hvor som helst. Skjønt, «sjørøvere» … Sjøfolkene som bordet de to hansakoggene utenfor Skottland, var sikkert selv fredelige sjøfolk til vanlig. Men det var krig mellom Flandern og nordtyske byer, og disse flamske sjøfolkene var sendt ut til sjøs for å gjøre skade på fiendens sjøfart. Og krig er det stadig vekk, mellom kjeklende fyrster eller byer et eller annet sted. En krigførende part kan fort finne på å sende ut væpnede skip for å skade motparten, såkalt kaperfart, og da er det ikke alltid så nøye akkurat hvem fienden er. Om byttet er fristende nok, kan et angrep alltids rettferdiggjøres.
Også mannskapet på kjøpmannens kogge er bevæpnet, og skipperen har til og med et av disse nymotens våpnene om bord: et metallrør som kan fylles med steinkuler, metallskrap eller lignende, og en kruttladning som avfyres med et høyt smell, slik at prosjektilene skytes ut i stor fart i retning eventuelle fiender – en ‘buchse’ eller ‘børse’, kaller man dem. Særlig treffsikre er de ikke, men med litt flaks kan de ødelegge seilet eller riggen på angripende skip eller båter, og selv om man bommer, kan smellet skremme fienden
Denne gangen får ikke mannskapet bruk for den enkle kanonen sin. Ferden går rolig videre nordover langs jyllandskysten, som holdes
trygt innenfor synsvidde til babord. Etter noen dager passerer skipet mellom Læsø i øst og Nord-Jylland i vest. De nærmer seg Skagen, og alt har gått bra. Nå er de ved et kritisk punkt på reisen: kryssingen av Skagerrak. Her må skipperen våge seg ut på åpent hav. Det gjør han bare om værforholdene ligger til rette for det.
I dag blåser vinden for sterkt fra vest. En kogge kan til en viss grad krysse mot vinden, men ikke om vinden er for sterk, og dessuten kan overfarten da ta svært lang tid. Koggen legger heller kursen østover til kysten av Båhuslen i Norge og den sørligste norske havnebyen, Marstrand, som ligger på en liten øy utenfor utløpet av Göta älv, i skjærgården utenfor stedet der Göteborg ligger i dag.
Med vinden i ryggen holder styrmannen utkikk etter en rund klippe, den 131 meter høye Brattøya. Da han får øye på den, holder han østnordøst til han ser den ytterste skjærgården, Pater Nosterskjærene. Da vender han sørøstover og runder øya som Marstrand ligger på. Varden som etter hvert blir synlig på land, ligger på naboøya i sør, så styrmannen holder den på styrbord side og seiler inn i sundet. Koggen runder hjørnet på Marstrandøya, og den lille byen på øyas østkyst kommer til syne.
Kjøpmannen ser ankeret kastes i Marstrand med lettelse over en trygg overfart, men med nye bekymringer. For her vil han for første gang møte den norske kongens menn. Vil de være vennlig innstilt denne gangen? Eller vil det gå som med den nordtyske skipperen
Peter Vøghen i 1367? På vei nordover langs båhuslenskysten med handelsvarer møtte han to av den norske kong Håkons adelsmenn, riddere med væpnet følge. I kongens navn krevde de å få utlevert det skipperen hadde av øl. Skipper Vøghen var langt hjemmefra, i et fremmed land, og kongens menn påsto at de hadde retten på sin side, ifølge lover som skipperen ikke kjente og ikke kunne lese. De var godt bevæpnet, og Vøghen måtte anta at eventuelle andre
kongsmenn andre steder i landet ville ta deres side. Han hadde lite annet valg enn å gi fra seg hele lasten på 98 tonn øl til en verdi av 528 lybske mark.
Adelsmenn har alltid bruk for penger. De skal lønne folkene sine, kanskje har de en borg som de skal holde forsynt med mat og drikke, de skal finansiere et standsmessig liv for seg og familien sin. De færreste av dem driver selv med handel, de er oppdratt til et liv med krig i kongens eller andre fyrsters tjeneste. Våpenmakt er det de kan. Noen av dem har ikke så rent lite forakt for disse kjøpmennene og deres langt mindre ærerike aktiviteter. Om et fullastet handelsskip kommer forbi, hva skal hindre dem i å ta lasten? Eller at de krever å få kjøpe den, for en latterlig lav pris som de fastsetter selv?
Men i dag er alt rolig i Båhuslen. Mannskapet innretter seg på å vente i noen dager i Marstrand, til vinden snur. Så bærer det igjen til sjøs, tilbake til Skagen, og så det store spranget, vestnordvest mot agderkysten. Dette er den lengste strekningen med åpent hav på reisen til Bergen.
Da koggen omsider nærmer seg land, holder styrmannen skarp utkikk for å se hvilke landemerker som dukker opp. Det gjelder å finne ut så snart som mulig akkurat hvor de har kommet til land, og hvor man skal sette kursen for å unngå farlige skjær og finne leia til de trygge oppankringsstedene. Det smule farvannet mellom Flekkerøya og fastlandet, eller Skjernøysund like ved Mandal er bra steder å ankre opp når man nettopp har krysset Skagerrak. Herfra og fram til Bergen vil koggen holde seg nær kysten og igjen kaste anker og overnatte hver kveld.
Den norske kysten er full av gode havner og ankringsplasser. Men det er også åpne kyststrekninger uten skjærgård utenfor langs Jæren og ikke minst Lista, halvøya lengst vest på agderkysten. Sjøen ved Lista er uvanlig grunn. Det gir stor risiko for grunnstøting, samtidig
som det grunne vannet gjør at bølgene blir høyere når de kommer inn mot land her. Under slike forhold er en fullastet kogge svært vanskelig å manøvrere.
En dag i 1448 prøvde en skipper ved navn Cleys Bleken å seile skipet sitt forbi Lista. Han må ha hatt uvanlig stort mannskap eller hatt med mange passasjerer, iallfall var det rundt 70 mann om bord. Denne dagen blåste det opp et voldsomt uvær, og Cleys Blekens skip klarte ikke å komme seg ut fra kysten og grunnene. Bare 13 av dem som var om bord, kom seg til tørt land i live. Over 50 mennesker druknet.
Det uvanlig store tapet av menneskeliv gjorde at akkurat dette forliset ble notert av krønikeforfattere hjemme i Tyskland, men ellers var forlis noe som skjedde såpass ofte at det vanligvis gikk upåaktet hen. Av og til klarte hele besetningen å redde seg i land. Av og til klarte en dyktig eller heldig skipper å berge skipet, så sjøfolkene slapp med skrekken. Et virkemiddel skipperen kunne ty til om et skip kom i havsnød, var å kaste så mye av lasten over bord som han mente var nødvendig, uavhengig av eiernes eventuelle protester. Hva skulle kjøpmannen gjøre da?
Last kunne berges fra grunnstøtte skip, og kasser og tønner kunne drive i land. Rundt palmehelgen i 1358 gikk et skip fra den nordtyske byen Stralsund på grunn ved norskekysten. Lokalbefolkningen på stedet tok hånd om noen tekstiler som ble berget i land. Men da eierne av varene ba om å få dem utlevert, fikk de nei. Herreløst gods som drev i land, tilhørte kongen. Men godset var jo ikke herreløst, eierne fra Stralsund var i live! Ja, om de kunne bevise at det var de som var eierne, skulle de selvsagt få varene sine tilbake. Men hvordan skulle de gjøre det?
Kjøpmannens kogge kommer seg trygt forbi kysten av Jæren, og styrmannen legger kursen øst for Karmøy, inn i det trange
Karmsundet. Den farligste delen av reisen er trygt tilbakelagt. Koggen legger til like ved den store norske kongsgården på Avaldsnes, med steinhallen og Olavskirken fra kong Håkon Håkonssons tid. Her hviler de litt før oppløpssiden.
Etter Karmsundet er det igjen en værhard strekning før innløpet til Bømlafjorden. Lenger inne i fjorden passeres Moster med Norges eldste kirke. Fra nå av er det bare innenskjærs fram til Bergen: Ferden går vest for Stord, så en overnatting ved Raudholmane på østkysten av øya Selbjørn og videre nordover mellom øyene i Austevoll før en siste overnatting blant holmene mellom Lerøy og Bjelkarøy, ved sørenden av Sotra.
Det har tatt godt over en måned siden koggen gikk ut fra Travemünde da den får kirketårnene og kongsgården i Bergen i sikte og sakte glir inn på Vågen. Alle mann går på dekk, tau gjøres fast, lasterom åpnes opp, frakten losses. Farene er overstått for denne gang.
Nå har kjøpmannen bare én ting igjen å frykte: fri konkurranse.
Kjøpmannen vet hvor mye han trenger å få betalt for varene sine for å tjene penger, nok til at det skal være verdt alt strevet. Om han kom fram til Bergen og byen var full av konkurrerende kjøpmenn fra England eller Holland, eller andre byer langs Østersjøen, eller om andre kjøpmenn fra Lübeck prøvde å underby ham, ville hele reisen kunne være bortkastet. Frihandel er det aller siste han ønsker seg.
Men kjøpmannen har våget seg ut på denne reisen fordi han er trygg på å få de prisene han vil ha. Sammen med de andre kjøpmennene som driver utenrikshandel fra Lübeck og et hundretall små og større byer langs Langs kysten av Østersjøen og Nordsjøen, fra Finskebukta i nordøst til Zuidersjøen i sørvest, og langt innover i landet langs de store elvene, er han med i et enormt nettverk som organiserer handelen og snakker hans sak.
For Lübeck er en hansaby, kjøpmannen er en hansakjøpmann,
og her i Bergen har Hansaen en av sine utposter, det som etter hvert skal kalles Det hanseatiske kontoret i Bergen. Kjøpmennene på Kontoret er enige om å ikke konkurrere med hverandre. De skal ikke prøve å selge til en annen kjøpmanns kunder. Sammen har de forhandlet seg fram til handelsprivilegier fra Norges konger, retten til å drive handel med fordeler som de som ikke er med i Hansaen, slik som hollendere og engelskmenn, ikke får. Det Hansaen ønsker seg, er en strengt regulert handel som de selv får legge rammene for. Og her og nå, i Norge i senmiddelalderen, er det akkurat det de har.
Kjøpmannen vet også at om skipet blir overfalt og plyndret av sjørøvere, vil Hansaen ta kontakt med sjørøvernes hjemsteder eller byene der de selger byttet sitt, og forhandle og/eller true for å få varene, eller verdien av dem, tilbake. De kan også organisere eskorteskip, konvoifart og sende ut krigsskip for å bekjempe sjørøverne. Om kongens mann i Marstrand beslaglegger varer fra kjøpmannens skip, vil Hansaen sende diplomater til kongen for å kreve varene returnert, kreve garantier for at det ikke vil gjenta seg, true med konsekvenser for handelen og varetilførselen til landet og, i ytterste konsekvens, krig.
Og om skipet går ned, varene blir skylt i land og tatt av kongens menn, kan Hansaen vise til avtaler de har forhandlet fram med de norske kongene, som gir dem rett på hjelp fra befolkningen ved skipbruddsstedet til å få berget varene sine. Og selv om lasten på et skip likevel skulle gå tapt, vil kjøpmannen ikke ha mistet alt. For i hjembyen har han hatt tilgang til flere hanseatiske skip, og da han skulle sende varene sine nordover, fordelte han dem på flere fartøyer for å spre risikoen. Så lenge de andre skipene kommer fram, og han selv har livet i behold, kan han tåle det økonomiske tapet.
Ingen samarbeid er uten gnisninger, men i Bergen underlegger
kjøpmannen seg Kontorets ledere – oldermenn og kjøpmannsråd – som bilegger interne konflikter og uenigheter. Utad, overfor handelspartnere, rivaler og myndigheter, står hanseatene samlet og snakker med én stemme. De omtaler ikke engang seg selv i flertall, men kaller seg bare «Den alminnelige kjøpmannen fra den tyske Hansa, som nå for tiden holder til i Bergen», eller, ganske enkelt: «Kjøpmannen».
Denne boken handler om Kjøpmannen – hanseatene som kom til Norge fra kontinentet over en periode på et halvt tusenår og drev handel her, i Tønsberg, Oslo og på Bryggen i Bergen, hvor de etablerte den store bosetningen som fikk navnet «Kontoret». Den handler om gode tider og dårlige år, om rikdom og tragedier, beinhard maktpolitikk og intrikat diplomati, fredelig handel og brutale kriger, gamle sedvaner og stadig utvikling og forandring. Og den handler om menneskene som opplevde og formet alt dette.