Joseph S. S. Ampofo
Illustrert av Kei Sato og Kyzza Littaua
HÅPETS REISE
HÅPETS REISE
Håpets Reise
Joseph S. S. Ampofo
© Bonner Norsk Forlag, 2025
Alle illustrasjoner: Kai Sato og Kyzza Littaua
Bokdesign: Silje Standal Jackson
Trykk: Livonia Print, Latvia
Papir: 130 g G-print
ISBN: 978-82-347-2205-9
1. opplag
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
TNT er et imprint hos Bonnier Norsk Forlag.
www.bonnierforlag.no
HÅPETS REISE
Joseph S. S. Ampofo
Illustrert av Kei Sato og Kyzza Littaua
Til
min kjære familie
og gode venner – takk for deres uendelige støtte, kjærlighet og inspirasjon.
Denne boken er like mye deres som den er min.
Prolog
Byen jeg og familien min bodde i lå ved kysten. Jeg elsket stranden, lukten av saltvann, vinden som blåste i ansiktet og sanden mellom tærne. Men en dag sa mamma at vi ikke lenger kunne bade på stranden eller gå og se dyrene i dyreparken. Vi kunne heller ikke spille fotball. Skolen ble stengt. Lillesøsteren min, Sofia, og jeg kunne ikke treffe vennene våre lenger. Alt var på grunn av Krigen. Vi ble alle sintere, reddere og tristere. Selv om solen skinte til langt på kveld, kjentes det som om det alltid var mørkt.
En dag spurte jeg pappa om vi kunne dra på campingtur i skogen. Det var noe vi to pleide å gjøre sammen før Krigen. Han nølte, men sa til slutt ja. I skogen ble vi glade. Vi tente bål og spiste fisk vi hadde fanget i elven. Da kvelden nærmet seg, tok pappa frem notatboken sin og leste en fortelling for meg. Til slutt la vi oss ned og tittet på de glitrende
stjernene på nattehimmelen. Alt var fredelig. Krigen var langt borte.
«Pappa?» sa jeg.
«Ja», svarte han.
«Vi skal alltid være sammen, ikke sant?»
«Det skal vi, gutten min.»
Pappa holdt rundt meg, og jeg sovnet i armene hans.
Jeg våknet brått til lyden av skrik og forsto etter et par blunk at det ikke var en drøm. Pappa sto mellom meg og fire soldater. Han holdt hendene opp og snakket rolig til dem. De hadde våpen. De skrek. Pappa rygget, men de kom nærmere. Pappa løftet meg opp og begynte å løpe. Jeg kunne kjenne at han skalv. Soldatene var rett bak oss. Jeg hørte støvlene deres knekke kvister. Pappa pustet tungt da vi kom til elven. Han så seg rundt og fant et gjemmested. Jeg ble dyttet ned under et veltet tre.
«Strømmen er altfor sterk for oss to», sa han, «du må bli igjen her. Jeg leder dem bort og kommer tilbake.»
«Nei», sa jeg og kjente at noe frøs i meg.
«Ikke gå!»
I det fjerne så jeg lommelykter bevege seg. Jeg hørte soldatene rope.
«Her», sa pappa og la notatboken i hånden min.
«Jeg kommer alltid til å være med deg.»
«Lover du?» spurte jeg.
«Jeg lover.» Pappa smilte, men øynene hans skinte som om de skjulte små tårer. «Vær stille nå, lukk
øynene og press håndflatene mot ørene. Ikke kom ut før solen står opp.»
«Men …»
Pappa løp mot elven. Lommelyktene fulgte etter
ham i mørket. Sekundene gikk. Jeg lukket øynene og klemte hendene mot ørene, men lydene fant veien inn likevel. Det suste. Det knaket. Så smalt det – igjen og igjen. Lyder som minnet meg om ballonger som sprakk.
Først da solen skinte gjennom trekronene, kjente jeg hvor nummen jeg var i hendene. Ørene brant. Inni meg
var det fortsatt kaldt. Jeg ble sittende inntil treet og vente. Lenge. Pappa kom ikke tilbake. Dette var natten da Krigen tok pappa. Den kalde klumpen i magen vokste. Det eneste jeg kunne tenke på, var å finne mamma og fortelle henne at pappa var borte.
Kapittel 1
Krigen fyller luften med høye lyder. De får hjertet mitt til å slå fort. Hvem blir truffet av fyrverkeriet i natt? Vi teller, akkurat som når man teller sekundene mellom lyn og torden for å vite hvor langt unna uværet er. Og dette uværet er altfor nært. Sofia klemmer bamsen sin mens hun hyler. Arthur, hunden vår, klynker mens han gjemmer seg under sengen. Mamma kommer løpende inn på rommet.
Hun legger armene rundt oss og klemmer til. Jeg kjenner at hun skjelver.
Før Krigen pleide pappa å reise rundt og undervise på skoler. Når han kom hjem, hadde han alltid med seg fine gaver – noe å leke med til meg og Sofia, og fine blomster til mamma. Mamma smilte da, og pappa pleide å si at ansiktet hennes kunne lyse opp et mørkt rom. Nå er smilet hennes borte. Skyggene under øynene har blitt dypere for hver dag, og armene som holder rundt oss er blitt så tynne at skjorten henger løst.
Jeg savner smilet hennes.
Det smeller rett utenfor vinduet, og eksplosjonene lyser opp deler av rommet.
«Lat som om det er fyrverkeri, eller ballonger som sprekker», sier mamma, akkurat som hun alltid gjør.
«Jeg er redd», sier Sofia snufsende og klemmer hardt rundt mammas arm.
«Jeg òg», hvisker jeg.
Mamma ser på oss, trekker pusten og nikker
langsomt. Så tar hun opp den lille notatboken pappa ga meg i skogen. «Vil dere høre en godnattfortelling?»
Vi nikker. Arthur titter forsiktig frem fra under sengen, ørene ligger flatt mot hodet. Så tar han et lite byks opp til oss og krøller seg sammen. Den lille logringen hans får nesten mamma til å smile. Men bare nesten.
«Så bra», sier mamma. «La oss lage den lille boblen vår.»
Jeg skynder meg å hente lommelykten og det store
teppet. Vi kryper sammen under det, alle fire. Idet jeg slår på lyset, skjer det noe magisk. Plutselig forsvinner verden utenfor – Krigen, fyrverkeriet, eksplosjonene.
Nå er det bare oss. Ingenting annet.
Mamma åpner boken og ser på oss.
«Da begynner vi», sier hun mykt. «Dette er fortellingen om øglen og den magiske enhjørningen.
Det var en gang …
… en fortryllet skog i en magisk verden et helt annet sted.
Skogen var hjemmet til feer, alver og andre praktfulle fabeldyr. Den sterkeste av dem var Griffen, den raskeste var Kentauren og den smarteste var Sfinksen. Men den mest praktfulle av dem alle var kongen av skogen – den majestetiske enhjørningen med store vinger – kong Daggry.
Dyret som ingen la merke til, var en liten øgle –Leander. Han var ikke sterk som Griffen eller rask som Kentauren. Og han var i hvert fall ikke like smart som
Sfinksen. Bortsett fra kong Daggry brydde de andre fabeldyrene seg lite om Leander. For dem virket han som en liten reddhare, rask til å gjemme seg under en stein hver gang noe skummelt hendte.
En dag da kong Daggry drakk ved elven sammen med Hauken, ble han lurt av en gjeng med slemme jegere og tatt til fange. Hauken kom seg unna og kunne fortelle de andre i skogen hva som hadde hendt.
En anspent stemning bredte seg. Hva hadde skjedd
med kongen deres? Griffen tok ansvar og kalte alle fabeldyrene inn til et møte. Alle bortsett fra Leander, da.
For «den øglen har ikke noe å bidra med», tenkte Griffen.
Hauken tok ordet og fortalte hva hun hadde sett mens hun fløy over Den fortryllede skogen.
«De holder kong Daggry fanget i en menneskeleir utenfor skogen», sa hun alvorlig. «Jeg så dem kaste ham i et bur som hindrer ham i å bruke kreftene sine.»
De andre dyrene lyttet oppmerksomt. «Jeg hørte et av menneskene si, at om tre dager vil de bruke maskinene sine
til å ødelegge skogen og forvandle den til en menneskeby.»
«Hva vil skje med oss?» spurte en liten alv skjelvende.
«Trærne våre vil bli brent eller kuttet ned», sa Sfinksen, «elvene vil bli så skitne at fiskene dør. Vannet blir udrikkelig! Men verst går det utover luften, for store, mørke skyer fylt med røyk vil forgifte lungene våre når vi puster.»
«Dette er alvorlig», sa Griffen. «Uten kongens magi til å beskytte skogen, vil vi miste alt.»
Fabeldyrene gispet forskrekket. Etter at sjokket hadde lagt seg, ble de enige om at den sterkeste av dem måtte dra ut av skogen og redde kongen.
«Jeg melder meg frivillig», sa Griffen stolt, «for jeg er ikke redd for noe som helst.»
De andre dyrene heiet og klappet for Griffen.
«Griffen vil redde oss!» ropte de i kor.
«Bare vent», sa Griffen og flakset opp i luften, «allerede i kveld vil jeg være tilbake med kong Daggry i god behold.»
Hvordan finne håp når krigen herjer?
Simon og familien lever et vanlig liv, helt til krigen kommer. Å bo hjemme blir farlig. Venner forsvinner. Skolen blir stengt. Far blir borte. De må flykte.
Sammen med mamma, lillesøster og hunden Arthur krysser han ukjente landskap på jakt etter et trygt sted. På ulike hvilestopp leser den lille familien for hverandre fra farens etterlatte eventyrbok. Historiene forandrer situasjonen de er i og fyller dem alle med nytt mot og krefter til å fortsette.
Velkommen til en rørende og varm bok om vonde ting som krig og flukt, men også om håp og mot – og styrken i fortellinger.
Forfatter Joseph S. S. Ampofo (f. 1987) er født i Ghana, oppvokst i Sverige og bosatt i Norge. Håpets reise er hans første bok.
www.bonnierforlag.no