zeshan shakar
hedda kverndalen (ill.)
Det1var sent på ettermiddagen at pinnsvinet stakk hodet ut av hiet sitt. Hun strakte på den lille kroppen og gjespet, fortsatt trøtt. Pinnsvinet er et nattdyr og står ikke opp før sola er på vei ned.
Hun kikket rundt seg. Det var skog på alle kanter. Så lenge hun hadde levd, det var to somre nå – og for et pinnsvin var det omtrent midt i livet – hadde hun levd i denne skogen, under de høye grantrærne, ved siden av den store steinen, i dette hiet, som kunne se ut som det bare var en haug med mose og gammelt løv, men som var hjemmet hennes, akkurat som denne skogen var det. Hun bodde alene, for slik er pinnsvin, men hun følte seg sjelden alene. Hun hadde en hel skog rundt seg, og hun hadde de andre dyrene.
Det var sommer, og sola skinte oransje og varm gjennom trærne. Skogen var fylt med lukter og lyder: bienes og fluenes summing, småfuglenes kvitring, duften av modne blåbær og av granbar på bakken. Tørr røsslyng knaste under
føttene da hun beveget seg ut av hiet. Hun fulgte en av sine egne stier, en smal stripe som gikk på kryss og tvers av kratt, lyng og fluesopp. Da hun kom frem til et hull i bakken, som var nesten helt skjult av busker, stanset hun. Det lød tung pust fra hullet. «Kom da!» ropte hun ned i mørket.
Sekunder senere stakk en gammel grevling det svarte og hvite hodet sitt ut av hullet og myste mot solstrålene.
«Trenger ikke mase, jeg var klar», gryntet grevlingen og ristet søvnen ut av kroppen, for som pinnsvinet er også grevlingen et nattdyr.
«De andre er nok på vei», sa pinnsvinet og pilte ivrig av gårde gjennom skogen så fort de små føttene bar. Grevlingen fulgte etter med seige skritt, men siden han hadde mye lengre ben enn pinnsvinet, holdt de samme fart.
De hadde ikke gått langt før de hørte lyden av andre dyr.
Først lød tunge steg fra klover fra en av de brede stiene et stykke borte. Det ristet i bakken.
«Elgen», sa hun, og grevlingen nikket.
Like etter, nye klover som trampet i bakken, men disse var flere og ikke like tunge.
«Rådyrene», sa grevlingen.
Til slutt, da de nesten var fremme ved målet, hørte de vingeslagene til tiuren.
Skogen åpnet seg, og mellom de høye trærne lå det et tjern hvor solstrålene skinte på den stille vannflaten. Dette var målet. Tjernet midt i skogen. Bortsett fra om vinteren, når det var is på vannet og flere av dyrene lå i hi, møttes de ved dette tjernet hver eneste gang sola gikk ned. Her drakk de seg utørste og skravlet om alt mellom himmel og skogbunn.
Dyrene sto på rekke langs vannet. Øverst sto elgen, med sitt enorme gevir. Elgen var skogens konge. Pinnsvinet visste ikke hvordan elgen hadde blitt konge, men det fantes ikke noe større eller sterkere dyr i denne skogen. Elgen sto bredt med forbeina så mulen rakk helt ned til vannet. Han hevet hodet og hilste høytidelig på dem:
«Vær hilset, pinnsvin, vær hilset, grevling», så bøyde han hodet mot vannet igjen, og med den lange tunga si lagde han skogens høyeste slurpelyder.
Nedenfor elgen sto rådyrene. De var to rådyrforeldre og en rådyrkalv. Da pinnsvinet kom tassende bortover langs vannkanten, skvatt rådyrmoren til og rykket flere skritt bakover.
«Pinnsvin, du skremte oss!» utbrøt hun, før hun la til: «Du går jo nesten i ett med jorda her.»
Rådyrene var skvetne. Blikket deres flyttet seg hele tiden mellom hvor den sterke elgen var og hvor rådyrkalven befant seg. Kalven, som ennå ikke var like skvetten som foreldrene, hoppet rundt etter en sommerfugl. «Hei, pinnsvin! Hei, grevling!» ropte han mellom sprangene.
«Grevling, pinnsvin, se her!» ropte en annen stemme. Det var tiuren. Han spradet frem og tilbake langs vannkanten
med nebbet høyt hevet og stjertfjærene spredt i en stor vifte.
«Er det finest nå …», tiuren stilte seg slik at solstrålene traff fjærene og fikk dem til å skinne i vakre farger. Han vred bittelitt på kroppen, «… eller nå?»
«Jeg vet ikke helt», svarte pinnsvinet, som ikke så noen forskjell.
Tiuren kastet et blikk ned i tjernet der den kunne se sitt eget speilbilde. Han beveget ørlite på seg igjen. «Nå, da?»
«Dette har jeg ikke tid til, tiur, jeg er tørst», mumlet grevlingen og stilte seg opp ved vannkanten, eller egentlig var det mer som at han la seg paddeflat, så han bare behøvde å stikke tunga ut i vannet for å drikke.
Tiuren sukket og stilte seg mellom rådyrene og grevlingen. Pinnsvinet fant plassen sin ved siden av grevlingen igjen, på enden av rekka. Side ved side slurpet de i seg vann. Elgen, rådyrene og tiuren var tørste etter dagen. De var dagdyr, selv om elgen riktignok fartet rundt i skogen om natten fra tid til annen. Pinnsvinet og grevlingen drakk så de var klare til nattens leting etter mat.
Pinnsvinet trengte ikke så mye vann for å fylle magen og var først ferdig. Nå tenkte hun på de tjukke skogsmaurene hun skulle forsyne seg av senere på kvelden. Maur var hennes favorittmat, og to netter tidligere hadde hun oppdaget en ny tue som krydde av maur. Det måtte være minst tusen! Hun tenkte på de deilige, tjukke maurene da elgen plutselig trampet med forbeinet i vannet for å riste av seg noen mygg. Kloven laget en bølge som skylte over pinnsvinet.
«Hei!» ropte hun dyvåt, «pass på, da!»
Dyrene snudde seg mot henne.
«Hva er det?» spurte elgen, som om han ikke hadde lagt merke til noen ting.
«Jeg ble nesten skylt ut i tjernet», klaget pinnsvinet.
«Å, jeg beklager!» Elgen nikket med geviret. Deretter fortsatte han å drikke. Det samme gjorde de andre dyrene.
Det var i slike øyeblikk at pinnsvinet følte seg liten. Alle de andre raget over henne, selv rådyrkalven. Det virket ikke som om de alltid forsto hvor mye mindre hun faktisk var. Likevel, da hun så utover tjernet, der solstrålene danset i krusningene, da hun lyttet til dyrenes kjente slurpelyder, da tenkte hun også at det ikke var noe sted hun heller ville vært, og ingen dyr hun heller ville vært sammen med. Hun følte seg trygg her, og det trengte hun.
Selv om ingen snakket om det nå, var det noe som gjorde henne urolig. Det hadde ikke regnet på fryktelig lenge, og vannet i tjernet hadde sunket. Gamle røtter som tidligere hadde vært dekket av vann, var synlige, og det lå visne vannplanter i leira rundt tjernet. Om han hadde villet, kunne elgen ha krysset over uten at mulen ble våt. Dyrene hadde snakket om det for en stund siden. «Ikke noe å tenke på», hadde grevlingen slått fast før han fortsatte: «for mange år siden var det også lite vann i tjernet, men så kom regnet og alt ble som normalt igjen.» Dette hadde beroliget dyrene. Når grevlingen snakket om gamle dager, hørte de alltid etter. Grevlingen hadde tross alt opplevd flest av dem.
Pinnsvinet tenkte på det grevlingen hadde sagt, og på maurene hun snart skulle spise, og kanskje ville hun klart å glemme bekymringen sin, om det ikke var for den
forbaskede fuglen. I flere dager hadde den fløyet høyt på himmelen over dem. Det var i seg selv ikke så uvanlig, men
denne fuglen forsvant ikke. Den sirklet over dem, i time etter time. Og nå satte fuglen kursen rett mot dem.
Fuglen satt øverst i et grantre og kikket ned på dem.
«Hva er det der?» spurte pinnsvinet. Det lignet på en kråke, men den var større og helt svart. Hun hadde ikke sett en slik fugl i skogen før.
Grevlingen myste mot solnedgangen: «Det er en ravn», sa grevlingen. «Det følger sjelden noe godt med dem.»
«Hva er ditt ærend, ravn?» ropte elgen mot tretoppen.
«Ja, hva er ditt ærend?» gjentok rådyrene.
Ravnen svarte ikke, bare stirret tilbake på dyrene med beksvarte øyne, som om det var dyrene som forstyrret den og ikke motsatt. Aller mest stirret ravnen på tjernet. Den lettet fra grenen og fløy ned til vannkanten, stirret mer, men sa fortsatt ingenting. Så fløy den videre, langs den smale bekken som rant fra tjernet og innover i skogen. Deretter fløy den tilbake til trekrona. Nok en gang forsøkte dyrene å snakke med ravnen. Nok en gang fikk de ikke svar.
Sola var på vei ned, og dyrene var i ferd med å bryte opp da en ny ravn dukket opp på himmelen, for så å lande ved
siden av den første. De snakket sammen, men det var ikke mulig for dyrene å høre hva de sa. Så, med noen kraftige vingeslag, fløy ravnene ned fra trekrona og landet på en gren helt nede ved tjernet.
«Hør!» skrek den ene ravnen.
«Hør, hør!» skrek den andre.
De høye skrikene fikk både rådyrene og pinnsvinet til å skvette. Det så ut til å more ravnene. Det vil si, nebbene deres forble stive, men kinnene beveget seg oppover og øynene ble smalere, som i et flir. Elgen tok et skritt frem mot fuglene og veivet med geviret. Rådyrene stilte seg bak elgen mens de kikket rundt seg. Pinnsvinet trakk seg inn bak rådyrene. Grevlingen lå der han hadde ligget, og så surt på ravnene, mens tiuren ikke fulgte med der han sto badet i sol med nebbet hevet.
«Hva er dette for spetakkel?» spurte elgen.
«Jeg er Hugin», sa den ene ravnen. «Mitt navn står for kunnskap.»
«Og jeg er Munin», sa den andre ravnen. »Mitt navn står for minne.»
«Som dere skjønner», sa Hugin, «gjør denne unike blandingen av den ypperste kunnskap og det skarpeste av minner at vi ravner har en overlegen intelligens.»
«De mest intelligente av alle skogens skapninger», la Munin til.
«Ja vel», svarte elgen.
«Jaså», svarte rådyrene.
«Med denne intelligensen følger det også plikter», sa Hugin. «Det er for eksempel vår plikt å bruke vår intelligens til beste for alle dyr. Det er en plikt som har blitt ført videre gjennom generasjoner. Ærlig talt skulle vi ønske vi slapp.
Ja, om vi ravner bare kunne snakket med andre ravner, ville ingenting gjort oss lykkeligere …»
Munin nikket.
«Men slik er det ikke», fortsatte Hugin. «Vi vil derfor opplyse dere om at vi har brukt vår intelligens til å gjøre undersøkelser som er viktige for dere.»
«Har dere ikke godt nytt, kan dere ha dere vekk», gryntet grevlingen.
«Som forventet …», sukket Munin.
Hugin tok ordet igjen. «Jeg prøver på nytt. Vi har gjort undersøkelser. Det handler om vannet deres. Mer presist, at vannet har sunket både i dette tjernet og i tjern i andre deler av skogen.»
Elgen gjespet. «Vi vet at det er lite vann.»
«Hva om vi forteller at det aldri har vært så lite vann før», svarte Munin. «Vet dere det også?»
Grevlingen snøftet. «Tøys. Jeg har sett mindre vann enn dette med mine egne øyne. I gamle dager.» Grevlingen så triumferende på ravnene.
«I gamle dager», hermet Munin til Hugin, før det skarpe blikket vendte seg mot grevlingen. «Med all respekt, grevling, du tror ting, mens vi vet ting. Din dårlige hukommelse kan ikke måle seg med vår samlede kunnskap.
I år etter år har vi ravner undersøkt skogen. Det én ravn har funnet, har den fortalt med stor nøyaktighet til sine barn, som så har undersøkt videre og fortalt om funnene til sine barn. Det kalles en metode.»
«Jeg har sett hva jeg har sett», innvendte grevlingen. «Uansett vil det nok regne snart, og da kommer vannet tilbake.»
Dette nikket de andre dyrene til.
Ravnene ga seg ikke.
«Hva om det ikke regner? Hva gjør dere da?» spurte Hugin.
Dyrene nølte.
Munin fulgte på: «Bruk hodet nå. Tenk!» Den løftet en vinge mot hodet.
«Hei! Slutt med det der!» hveste tiuren mot ravnene.
«Skal vi slutte med å gjøre vårt beste for at dere skal bli klokere?» spurte Munin.
Tiuren pekte nebbet mot den hevede vingen til ravnen.
«Senk vingen din. Du skygger for sola!»
Munin sukket. «Det er godt å høre at du er opptatt av de viktige tingene, tiur.» Ravnen senket vingen så solstrålene nok en gang skinte på tiuren.
«Ikke vær misunnelig bare fordi du ikke har farger», svarte tiuren, før den igjen hevet nebbet og badet i sola.
«Hvis vi andre kan snakke litt alvor …», sa Hugin. «Jeg skal forklare det sakte, for å gjøre dere en tjeneste. Som dere ser, er det lite vann i tjernet. Da får bekken også lite vann. Når bekken har lite vann, er det mindre vann som renner gjennom skogen, og dermed mindre vann til røttene til trær, busker og lyng. Når det blir mindre vann til røttene, da blir det også mindre blader på trærne og mindre mat. Plantene trenger vann for å lage bær og skyte skudd. Dessuten vil det bli mindre insekter og maur.»
«Mindre maur også?» utbrøt pinnsvinet. «Hvorfor det?»
«Glimrende spørsmål», svarte Hugin. «La oss snakke om maur. For at de skal overleve, må de ha mat. Maurene i denne skogen spiser honningdugg, og honningduggen lages
av bladlusa. Bladlusa spiser naturligvis blader, og blader vokser på trær og busker, men når trær og busker ikke får nok vann, da faller bladene av, eller de vokser ikke ut i det hele tatt, og dermed blir det ingen mat for bladlusa. Ingen bladlus betyr det samme som ingen honningdugg som igjen betyr ikke noe mat til maurene, som til slutt betyr: ikke noe mat til deg.» Med mørke øyne stirret ravnen på pinnsvinet.
Hun var ikke sikker på om hun forsto alt ravnen sa, men hun forsto at lite vann betydde lite maur. Plutselig kjente hun hvor sulten hun var. Tenk om maurene plutselig ikke var der lenger? Det var en uhyggelig tanke.
Hugin fortsatte: «Dere kan selvfølgelig håpe på regn, men vær nå litt fornuftige og lag en plan B.»
«Plan B?» Det var rådyrfaren som spurte denne gangen.
«En reserveplan.» Hugin snudde seg mot Munin. «Dette er jo håpløst.»
Pinnsvinet, grevlingen og de andre dyrene i skogen lever et rolig og harmonisk liv. Helt til vannstanden i tjernet de alle drikker fra begynner å synke. Hvis det ikke snart kommer regn, vil alt som vokser i skogen visne – og ingen kan slukke tørsten. Hvem skal bestemme hvor mye vann hvert enkelt dyr får, og er det sant som ravnene Hugin og Munin sier, at skogen har tatt fyr?
Dyretjernet er en spennende, morsom og tankevekkende fabelbok for alle aldre.
Zeshan Shakar (f. 1982) brakdebuterte i 2017 med romanen Tante Ulrikkes vei, som ble belønnet med både Tarjei Vesaas’ debutantpris og Bokbloggerprisen. Debutboka solgte over 150 000 eksemplarer og ble i 2019 satt opp som teaterstykke på Det Norske Teatret. Siden har Shakar blant annet utgitt Gul bok og De kaller meg ulven.
Hedda Kverndalen (f. 1994) har en bachelor i animasjon og digital kunst fra Universitetet i Innlandet. Tidligere har hun illustrert bøkene Spøkelsesstasjonen og Spøkelsestoget av Anne Elvedal. Blant sine inspirasjonskilder nevner hun Tove Jansson, Simon Stålenhag og Studio Ghibli.
