12
BULLEVUE
Uken
Torsdag 22. mars 1990
, • Torsdag 15.03 gikk det mange vil kalle årets konsertbegivenhet på NHH av stabelen~ Dance With A Stranger skulle gi en eneste konsert, og den ble avviklet nettopp i vår aula. Forventningene var store, og jeg tør påstå at ingen ble skuffet. Dette var en opplevelse av dimensjoner.
Tekst: ANETTE WIEDERSTRØM Foto: ORVIL FOTO
Man begynte å ane at noe stort var i emning allerede tidlig på formiddagen. Store mengder utstyr ble båret inn og plassert i vår allerede nokså trange kantine. Teknisk utstyr ble rigget til, en ekstra etasje ble bygget på oppå scenen og et massivt trommesett plassert på toppen. Forheng ble brukt til å skape et mer ryddig og intimt inntrykk av scenen, imponerende høyttalere ble satt opp og sperringer plassert strategisk utenfor hovedinngangen og aulaen. Kantinen
strengte tidlig på ettermiddagen til ære for bandets lydprøver ,noe som er meget uvanlig for et band som opptrer her. Pirrende toner drev ut fra aulaen da Frode Alnæs, Øyvind "Elg" EIgnes og de andre begynte å øve. Samtidig verserte rykter om at denne konserten ville være av avgjørende betydning for en større platekontrakt. Alt dette bidro til å skru forventningene skyhøyt opp, dette ville enten bli en "happening" av de helt store eller et skikkelig antiklimaks. Det var imidlertid ingen grunn til å engste seg, stemningen stod i taket helt fra første stund. Bandet åpnet trygt med det vi etterhvert må kalle kjenningsmelodien deres, nemlig "Danee With A Stranger" og folk sang villig med. Mesteparten av publikum kjente musikken fra før og det var kanskje en medvirkende årsak til at det var så lett for
Frode å engasjere dem, men den viktigste grunnen var nok at hele bandet gav alt Dance With A Stranger er et godt "liveband", på mange måter fungerer de bedre , når de opptrer enn på plate. Frode Alnæs skaper virkelig liv på scenen og på torsdag var han i storform. Han har en unik evne til å skape kontakt med publikum, og vet å spille på seg selv og de andre i gruppen. Da han sendte "Elg" et misunnelig blikk og stilte spørsmålet:"Er det noen som liker skallete mannfolk her?", ble han belønnet med et unisont "jaaaa" fra salen. Showet var ~vært profesjonelt, bra sammensatt og koreografert, kordamene flinke, blide og samspilte. (De minnet faktisk ikke så rent lite om jentene i Black Sorrows med sine samstemte bevegelser og gode stemmer). Til og med lyd og lys fungerte perfekt. Alt var innøvd og testet på forhånd, og det lønnet seg da også. Konserten varte i to timer, og publikum var fullstendig med på notene hele tiden - her var det ingen dØdpunkter. Både de kjente og kjære sangene som for eksempel: "Everyone needs a friend sometimes, Theinvisible man, Lovers in the . night" og "Boys and giris" og de nye låtene vi fIkk høre slo godt an. Ryktene om konsertens relevans for den kommende verdenslansering var imidlertid betydelig overdrevet, kontrakten med BMG/Ariola ble nemlig undertegnet for nesten en måned siden, men likevel var representanter for plateselskaper fra 13 land tilstede, og det var delvis til ære tor dem at konserten ble avholdt. I følge informerte kilder var de først høflig begeistret for opptredenen (det var sikkert bare nok en sen kveld på jobb for dem), men etterhvert ble stemningen minst like bra blant de høye herrer som hos publikum forøvrig. Deres tilstedeværelse bidro nok til at bandet anstrengte seg ekstra mye for at alt skulle bli perfekt, men uansett årsak tror jeg de fleste vil være enig i at dette var en av de beste konserter som har vært gitt på NHH!
Frode Alnæs i en dypfølt gitarsolo