BULLEVUE
16
Torsdag 25. januar 1990
Bergen Flltnklubb: Med UKEN eller ikke; - semesterets hippeste stimuli kommer nok en gang fra Bergen Film~lubb, landets beste og flittigste og mest aktive og alt det der. Filmklubben viser dette semesteret 27 filmer, hvorav snaue halvparten er egenimportert. Mens 'man blant høstfilmene kunne tinne nyere kommersielle suksesser som Apocalypse Now, Betty Blue, Runaway Train og Mitt liv som en hund, tyder vårens program på et i utgangspu~ktet noe smalere program. Men Frykt Ikke: noe smalere betyr ikke annet enn at noen færre sannsynligvis har sett de forskjellige filmene fra før. Vi gjør med en gang oppmerksom på at mandagsforestillingene er forskjøvet en time til 1930, til stor glede for alle som måtte ha sene fo.relesninger den dagen, Det er eksempelvis nå mulig å komme rett fra Victor D. Normans kurssekvens i nasjonalregnskap og utenriksøkonomi - Livet pil Blandings Castle og , andre mikroøkonomiske viderverdigheter - til Federico -Fellinis fabulerende forestillinger på en halv time, og det er jo nok til å ta pusten fra noen og enhver JONE FRAFJORD Takk til Birgit Pihl & Tor Fosse, BFK.
I samm~nselningen av de siste semestres program har BFK blant ,annet ønsket å belyse ulike sider av film som uttrykksmiddel, så som scenearrangement, skuespillernes prestasjoner og forholdet mellom filmens estetiske form og etiske innhold. Noe slikt eksplisitt uttrykt tema finner en ikke dette semesteret, uten at filmene føles innnbyrdes sprikende av den . grunn. For de fleste filmenes vedkommede, .fmnes Den Røde Tråd i et felles europeisk opphav.
Ryktene om USA er betydelig overdrevne Og hva kjennetegner europeisk
fIlm? Av forskjellige årsaker har amerikansk fIlm satt normene for hvordan de fleste intuitivt oppfatter hvordan film skal være. Ikke nødvendigvis bilkjøring og skuddveksling, men i alle fall raske replikker, korte bildetagninger, generelt ganske stort tempo og en klar handling. Europeisk film kjennetegnes gjeme aven noe langsommere rytme, færre klipp og stØrre bruk av symboler. Tilskuerne bombarderes ikke av inntrykk, men har i stedet tid til å fordøye og reflektere over dem. Et kompliserende element er det for så vidt at også amerikanere lager filmer med en reflekterende grunntone, og at også europeere lager kjappere saker. Således tilhører denne Bond med sine evinnelige shaken-not-stirred en amerikansk filmkultur, mens det for meg er naturlig å assosiere Francis
Mannen med de mange personligheter, her ved en av dem : Robert DeNiro i Raging Bull Ford Coppolas Gudfaren-filmer med en europeisk filmtradisjon. Denne inndelingen kan virke enkel, og det er den da også. Men som et uhyre komprimert utgangspunkt til forståelse av hva som kjennetegner de forkjellige filmkulturer, tror jeg den kan være ganske hensiktsmessig.
Sei-ti, vår-gulasj, italienske tungvektere ÅpningsfIlmen burde være eksplosiv nok. Blade Runner er etter sigende (man har jo ikke fått med seg alt) en framtidsvisjon av det skjebnetunge slaget, og filmen
står som en av forrige tiårs klassikere. Filmklubbens virkelige , scoop denne våren er 'imidlertid den ungarske Eldorado. Selvsagt en glasnostfilm, og Felix-vinner fra 1989. Her er det bare å legge seg i soveposene med en gang, for det er ikke gitt at den vil dukke opp på de ordinære kinoene. Ettore Scolas' Tarvelige, Heslige og Vemmelige høres ut som et nikk til Leones Den gode, Den onde og Den grusomme, og er det kanskje også. Filmen er en parodi på og/eller hyllest til neo-realismen som dominerte store deler av europeisk fIlm på førti- og femti~let, og inneholder flere vanvittige typer og situasjoner aven nærmest Fellini-aktig karakter. Og da gjør det ikke noe at Cabirias netter av Fellini selv ikke skal være av det mest minneverdige maestroen har produsert.
Fire kopper te
Er det noen fine filmer her da ? Marx Brothers søker erkjennelse
The Killing Fields husker kanskje mange igjen som filmen om Pol Pots regime i Kampuchea i perioden 1975-1979. Filmen blir satt opp i samarbeid med Amnesty International, som vel kanskje har en Kampuchea-kampanje på gang? Andre britiske filmer er Withnail and I og Peter Greenaways Drowning by Numbers, som utmerker seg med bisare bilder, fantastiske ordspill og regissørens sans for symnetri. Greenaways nyeste film Kokken, tyven, konen og hennes elsker kommer snart på enkinoi ditt nærmiljø. The Last of England er like apokalyptisk og opprivende som tittelen diskret antyder. Derek Jarmans tegner et ikke udelt livsglad samfunnsbilde, og filmen inneholder visstnok (det er utrolig hva jeg ikke har sett) en del vonde bilder. Ikke for sarte sjeler med andre ord.
Nastasja Kinski og Nick Cave Wim Wenders er satt opp med to fllmer. og da er .det jo ikke snakk om frivillig oppmøte. BAde P.m. Texas og Lidenskapens vinger gjorde suksess i Cannes på 80tallet, og åpningsscenen i førstnevnte er en av disse magiske hvor lyd- og synsinntrykk går inn i en høyere enhet og det gjør fysisk . vondt å skille mellom dem. Ette Paris, Texas er det umulig å tiøre Ry Cooders klagende bottle-neck gitar uten å tenke på gold ørken og store vidder. Nastasja Kinski og Harry Dean Stanton har hovedrollene, i en film om typiske Wenders-temaer som søking og lengsel etter det uoppnåelige. Lidenskapens vinger (Der Himmel iiber Berlin) har lenge vært min desiderte favoritt blant ennå usette filmer, og er Wenders drømmende kjærlighetserklæring til hjembyen Berlin. Sentralt blant hovydpersonene står en engel, Peter Falk og den australske poeten og trubaduren Nick Cave, og sistnevnte fremfører for øvrig From Her to Eternity og The Carny i særpregede versjoner. Filmen kom dessverre et par år for sent til å bli tidenes mest aktuelle, men er uansett et meget poetisk og lite troverdig mirakel.
Tyrkia, Sveits, Japan Den tyrkiske Jord av jem, himmel av kobber var opprinnelig satt opp i vårsemesteret i fjor, men da tok regissøren den eneste kopien med seg til England på et noe ubeleilig tidspunkt. Filmen bygger på en fortelling av Tyrkias kanskje største forfatter, Yasar Kemal, og burde gi en fin innføring i en kultur med en lot i Europa og en i Asia. BFK har dette semesteret ønsket å framheve enkelte regissører.