K7 Magasin
K7 Bulletin tirsdag 8.april 2014
41
LILLE TROMMEGUTT De har blitt sammenlignet med Taliban fra politisk hold, drevet innflyttere til vanvidd i generasjoner og vært et sikkert vårtegn i 150 år. 31. mai skal de feires. Tekst: Mathias Juell Johnsen Illustrasjoner: Vilde Dyrnes Ulriksen
En klein søndagsmorgen i starten av vårsemesteret, gjaller trommelydene gjennom Sandvikens trange gater. Uansett om gårsdagen var vellykket eller ei, er soundtracket til hodepinen den samme. En, for en innflytter, absurd tradisjon som aldri ser ut til å ta pause. Parampampampam. De kunne like gjerne vært rett utenfor vinduet. Ekkoet sprer seg nådeløst fra trevegg til trevegg i det du kjemper deg ut av sengen for å drikke vann, drite og putte en grandis i ovnen. Eksamenskarakterene har kommet, det gikk ræva, og du tviler på din egen evne til å fullføre neste semester. Du vil bort fra NHH, og bort fra Bergen, og oppå det hele kommer det nå trommelyder. Parampampampam, rampampampam, rampampampam Som vanlig blir man sittende igjen med livets viktigste spørsmål. Hva faen er greia? Vi tar her forbehold om at alle har fått med seg at buekorpsene er gjenger med gutter som, ikledd uniformer og armert med lekevåpen, kvasimarsjerer til lyden av trommer, stopper trafikken, og startet utmarsjene sine klokken ÅTTE om morgenen på SØNDAGER i områder der det bor mange studenter. Tradisjon, tradisjon og tradisjon En som kan svare på nevnte spørsmål er Eirik Sundvor, forfatteren av boken «Buekorpsenes trommemarsjer». En bok hvor fakta om de forskjellige bataljonene akkompagneres av notelinjer og en CD (!). Etter å ha tatt telefonen én gang, legger han på, flytter seg til teleuttaket ved den gode stolen og fortsetter intervjuet derfra. – Jeg hadde en bestefar som skrev ned mange av disse notene på starten av 1900-tallet. Disse notene spilles fortsatt av buekorpsene idag. Det høres kanskje litt rart ut, men det brukes altså noter når guttene hamrer løs på slagverket sitt. Sundvor forteller om korpsenes opprinnelse, danskekonger, borgervæpning og smågutter med blikkspann som ivrig fulgte i sine fedres fotspor. Bokstavelig talt. Det at innflyttere føler seg plaget av det høye antallet desibel har han liten forståelse for. – Bergensere syntes bare det er flott, og for innflytten-
de studenter er det noe man bare må venne seg til. Det er jo i tillegg snakk om et relativt beskjedent geografisk omfang på spillingen. Sundvor er skeptisk hva gjelder vinklingen på artikkelen som skal skrives. – Skriver du noe negativt, får du folk på nakken, lover han. Det handler om tradisjon, tradisjon og tradisjon. Så klart. Det beste her i livet er å gjøre som alle har gjort før. Følg i fotsporene til fedre og mødre. Gjerne i takt. Parampampampam, rampampampam, rampampampam. Etter et halvt år i «Norges mest inkluderende studentforening», lyder det hele skremmende kjent. Frimurerlosjing og militant islamisme Når buekorpsene kritiseres, lar de høre nemlig fra seg, og ikke bare i debattforaene. Da Bergens Tidende
Skriver du noe negativt, får du folk på nakken
i 2009 målte lydnivået til 115 desibel, ble de samtidig informert om at det faktisk var om å gjøre å spille så høyt som overhodet mulig, slik at man overdøvet konkurransen. En av guttene kunne også stolt fortelle at en student som hadde vært så smart å skrive et innlegg i BT om hvor mye han hatet lyden av buekorpsene, nå kunne nyte lyden av ekstra harde trommeslag rett utenfor vinduet. Guttene hadde funnet ut hvor han bodde. Ondskap. Du ser det for deg. Den lille rakkeren som åpner bursdagsgaven, fra de så altfor snart forhatte foreldrene til barnehagekompisen, og finner en tromme. Han hamrer løs til foreldrenes store fortvilelse med en eneste gang. Det er rett og slett noe med oss gutter og ting som bråker som vi kan slå på. Jeg husker at jeg sårt ønsket meg en leketromme selv. Foreldrene mine var
imidlertid smarte nok til å ikke gi en til meg. I Bergen er det hele satt i system, og flyttet ut i gatene. Kanskje greit for husfreden til de med sønner som vil bråke så jævlig, men muligens ikke like kult for alle naboene. Det er ikke bare lydnivået som har blitt fremhevet som et problem, men også kjønnsdelingen. «Buekorpsene er som Taliban» proklamerte SV-politiker Amir Payan til Nettavisen i 2008 i et opprop mot kjønnsskiller. Det som er så jævla bra er at han sa det, slik at det det kunne nevnes her. Tidenes saftigste føkkings sitat sammenligner trommespillende bergensgutter i alderen syv år og oppover med militante islamister som etablerte et av de verste terrorregimene verden har sett, står bak størsteparten av verdens heroinproduksjon, og kaster syre i ansiktet på små jenter som vil gå på skole. Bare smak litt på den setningen. Grunnen til dette utsagnet, var å forklare hvorfor han mente at alle som drev med ekskludering av kvinner, blant annet buekorpsene, herreklubber, kjegleklubber, frimurere og Taliban burde gå en fremtid uten pengestøtte fra kommunen i møte. Praksisene deres «hører ikke hjemme i et land som vårt», formidlet han, og la til, mellom linjene, at buekorpsene er en rekrutteringsplattform til både islamistisk terrorisme, så vel som høyreekstrem og erkekristen gutteklubberi. Tenk på det neste gang du går forbi de små rakkerne i de søte uniformene, og prøv å sove godt etterpå. Knyttnever og gateslag For å undersøke disse antatte sammenhengene nærmere, tas turen til Buekorpsmuseet og Knut Arne Olsen, Sundvors medforfatter. Han viser raskt til et bilde av SV-politiker Heikki Olmås ikledd sedvanlig buekorpsuniform og tromme, når det opplyses om Amir Payans utsagn. Det er altså ikke en partiparole fra SV sin side at Buekorpsene går for det samme som Taliban. Beroligende. Helt voldsfri er historien imidlertid ikke. Det skal ha oppstått flere gateslag mellom buekorpsene opp igjennom årene. Det mest kjente er visstnok det mellom Nordnes og Nygårdsguttene, kalt for henholdsvis Nygårdsslaget og Nordnesslaget,