K7 Bulletin - Tirsdag 26. februar 2013
ØKONOMI
19
ULLISTen
torene i Norge I randsonen av de sterke næringene Siden Torger Reve og Erik W. Jakobsen publiserte boken «Et verdiskapende Norge» i 2001 har det pågått en kontinuerlig debatt om næringspolitikken bør være næringsnøytral eller om den bør favorisere de næringene i Norge som viser særlig stor internasjonal konkurranseevne, verdiskaping og vekst. I den nylig publiserte boken «Et kunnskapsbasert Norge» gjentar Reve at næringspolitikken er mest effektiv dersom den retter seg mot kunnskapsgrunnlaget for næringslivet, og da særlig i de næringene som viser et stort potensial, som offshore olje og gass, maritim, fornybar energi, finans og til en viss grad sjømat. Dette perspektivet høres i utgangspunktet ut som fornuftig. Det er jo ingen grunn til å pøse offentlige ressurser inn i næringer som ikke har en fremtid. På den annen side er det gode argumenter for å innta en annen holdning. De næringene som trekkes frem som særlig interessant for offentlig satsning er samtidig de næringene som har tilstrekkelig med lønnsomhet til å finansiere nye innovasjoner og nye foretak. Med andre ord kan man som samfunnsøkonom hevde at innslaget av markedssvikt i kapitalmarkedet er begrenset i disse næringene. Det er i de delene av næringslivet hvor verdiskapingspotensialet er stort og markedssvikten er tydelig at det er gode argumenter for at det offentlige bør spille en aktiv rolle gjennom virkemiddelapparatet, men hvor er det?
Foto: the360network.com
til å la dødens dal få gjøre jobben med seleksjon uten alt for stor involvering fra det offentliges side.
Leo A. Grünfeld • • • •
Partner og forskningsleder i Menon Business Economics. Doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo og master i økonomi fra University of Michigan. Har tidligere jobbet som makroøkonom i meglerhuset Carnegie og Statistisk sentralbyrå. Har vært seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og redaktør for fagbladet Samfunnsøkonomen.
Foto: Privat
forsøker å tette igjen starten på dødens dal med upresise virkemidler, så øker bare dødsratene lenger ut i dalen. Bedrifter som har overlevd et langt stykke ut i dalen er det ofte lettere å vurdere potensialet i. I denne delen av dødens dal kan selektive virkemidler ha en funksjon, men samtidig er det i denne fasen et større behov for kapital, derfor må virkemidlene være tilstrekkelig skalert og fleksible for at det i det hele tatt skal være noe poeng med offentlige tilskudd og lån. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det gode grunner til å legge en større del av ressursene bak slike virkemidler. I de tidligste fasene derimot, kan det være mer hensiktsmessig å fokusere på de generelle vilkårene for nyetablering og nyskaping i næringslivet, slik som skatteFUNN-ordningen som stimulerer til FoU i bedriftene. Med et godt tilrettelagt rammeverk for unge oppstartsbedrifter er det god grunn
I mine nyere studier av norsk næringsliv, med særlig fokus på bedrifter i tidlig fase, kommer det tydelig frem at kombinasjonen av høyt verdiskapingspotensial og tydelig markedssvikt i kapitalmarkedene først og fremst er å finne i randsonen av de sterke norske næringene. I denne sonen finner vi en rekke FoU-intensive oppstartsbedrifter med betydelig vekstpotensial men som samtidig ofte mangler kapital fordi virksomheten ikke driver innenfor kjerneaktiviteten i næringen. I disse randsonene finnes det også mange nye bedrifter som kombinerer innsikt, teknologi og erfaringer fra flere næringer. Det er særlig i disse randsonene at virkemiddelapparatet bør holde øyner og ører åpne for selskaper med vekstpotensial. Selskaper som Oceansaver, Pronova, Chapdrive, Yarwill, Titech og Keep It er alle basert på tunge FoU-prosesser og solid kommersiell kompetanse i tilknytning til de sterke næringene. Her kan riktig designede offentlige virkemidler skape verdier for samfunnet på lang sikt.